Lillesands historie 1850-1920 av Berit Eide Johnsen (utdrag)

Berit Eide Johnsen

Lillesands historie 1850–1920

ISBN 978-82-02-75342-9

1. utgave, 1. opplag 2023

Omslagsdesign: Monica Bull Ryder | Moxy Design Studio

Omslagsfoto: Væring eftf. AS For- og baksats: Kartverket.no

Kart: Have a Book

Sats: deTuria Design

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

FORFATTERENS FORORD

I løpet av den tiden jeg har jobbet med Lillesands historie 1850–1920, har jeg hatt mange dyktige hjelpere. Først vil jeg nevne prosjektgruppen, som har ansvaret for både Lillesands historie fra 1800 til i dag (den bredt anlagte samfunnshistorien for hele nåværende Lillesand kommune) og gårds- og slektshistorien (bygdeboken for Høvåg og Vestre Moland). Prosjektgruppen har bestått av Tor Audun Danielsen (leder), Bergliot Øie Johansen, John Gustav Johansen, Erik Adler Hellenes, Elisabeth Franck Danielsen, Roald Hermansen og Terje Sødal, med Magne Haugen som sekretær. Også andre som har vært tilknyttet historieprosjektet har gikk nyttige innspill. Her vil jeg spesielt nevne Ragnar Langfeldt og Anders Grimenes.

Jeg har jevnlig drøftet manusutkast og fått nyttige tilbakemeldinger i prosjektgruppen. I særlig grad har jeg fått hjelp av Bergliot Øie Johansen og John Gustav Johansen. Jeg vil også trekke fram Roald Hermansen, som har tatt mange av fotografiene i denne boken og tilrettelagt billedmaterialet.

Jeg har også flere ganger lagt fram manusutkast og fått viktige kommentarer fra mine historiekolleger på Universitetet i Agder: professor emerita Bjørg Seland, førsteamanuensis emeritus Olav Arild Abrahamsen, førsteamanuensis Trond Bjerkås, førsteamanuensis Nils M. Justvik og professor emeritus Pål Repstad. Jeg skylder alle stor takk. Jeg vil også nevne at den anonyme fagfellen som deretter ble engasjert av forlaget, leverte en meget grundig vurdering som inneholdt nyttige innspill.

Lillesands Sparebank og Lillesand kommune står i fellesskap bak prosjektet Lillesands historie, men slik at mitt arbeid med Lillesands historie fra 1800 til i dag er finansiert av sparebanken, mens gårds- og slektshistorien er finansiert av kommunen. Det var Kristian Sundtoft som i sin tid var initiativtaker til historieprosjektet, mens tidligere banksjef Johan Christian Gunnufsen i 2007 tok initiativ til å sette av midler til mitt engasjement. Det ble støttet av et enstemmig

bankstyre med Øyvind Moen som leder. Både sparebanken og styringsgruppen for prosjektet fortjener en stor takk: ordfører Einar Holmer Hoven (for Lillesand kommune), Tor Audun Danielsen (for prosjektgruppen) og Anne-Grethe Knudsen (for Lillesands Sparebank).

Denne boken er basert på en omfattende litteratur og et stort kildemateriale (se litteratur- og kildeoversikt). Tabeller, som utgjør et sentralt tallgrunnlag, er tilgjengelig på https://lillesandshistorie.no/.

Lillesand, mai 2023 Berit Eide Johnsen

STEDET OG FOLKENE

Året var 1875. I begynnelsen av april kom kristiansanderen Anders Joachim

Brandius som ung lærervikar til Lillesand. Han skulle overta et tre måneders vikariat ved Lillesands Almueskole, men ble her resten av livet. I dette hovedkapitlet skal vi følge ham gjennom Lillesand på slutten av 1800-tallet, og også se hvilket inntrykk forfatteren Knut Hamsun fikk av småbyen i 1890. Vi skal høre om larmen fra skips-verftene, om bønder på bybesøk og postbåtens ankomst, samt møte noen av de som levde og virket i småbyen.

Deretter skal vi bevege oss inn i landet, til skogeiendommen Grimenes. Vi skal følge gårdbruker Anders Grimnes, som skrev dagbok store deler av livet, gjennom året 1889. Turen går så ut til kysten igjen, og gjennom Blindleia. Der treffer vi på de båtreisende, for deretter å rette oppmerksomheten mot kystbefolkningen i Høvåg og Vestre Moland. Vi skal møte både fiskere, sjøfolk, gårdbrukere, loser og tolloppsynsmenn. Mange kombinerte typisk nok to eller flere av disse yrkene, og var dermed det vi kan kalle mangesyslere.

Denne vandringen gjennom Lillesand, Vestre Moland og Høvåg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gir spredte glimt av befolkningen som levde og virket her på denne tiden. Den danner utgangspunktet for den tematiske analysen av områdets historie 1850–1920.

SMÅBYEN LILLESAND

BRANDIUS OG HAMSUN I LILLESAND

Våren 1875 ankom 20 år gamle Anders J. Brandius Lillesand med dampskipet Foldin, som han beskrev som en elegant hjulbåt. Den gikk i post- og passasjertrafikk mellom Kristiansand og Kristiania. Vel femti år senere, i 1926, stod det inntrykket han hadde fått av småbyen

ved sin ankomst, ennå klart for ham. Allerede «ved det første blik fra dampskibet ind over den vakre lille by, med de hvidmalte huse og de foran og mellem disse beliggende smukke og velstelte haveanlæg» ble han inntatt i stedet. Det første han la merke til, var den livlige skipsfarten og skipsbyggingen:

Det virket helt imponerende paa mig at se de mange, større og mindre fartøier, som laa opankret paa havnen, i forbindelse med de mange bekvemt beliggende strandtomter, hvor saa at sige hver eneste plet var optaget av skibe under bygning. Ikke mindre end 7 større fartøier var under bygning i Lillesand i 1875.1

Men ikke bare synsinntrykkene gjorde inntrykk, også lydene:

Den uophørlige larm av hammerslag og øksehug omkring paa verfterne i arbeidstiden, hvor omkring et par hundre mand, tømmermænd og verftsarbeidere, var i travl virksomhed, virket i høi grad imponerende paa mig, der vistnok kom fra et større sted; men dog et sted, som relativt seet ikke kunde maale sig med sin mindre naboby i liv og rørelse i de dage.

◀ Parti fra Sandsmyra i 1909, fra det som den gang ble kalt Vesterveien. Dette området var i vekst fra slutten av 1800-tallet, særlig takket være industriarbeidsplassene på Fossbekk.

Og da Brandius gikk i land og beveget seg oppover i byen, var kanskje også luktene noe han merket seg, selv om han ikke sier det så direkte:

Og kom man saa op i byen, hvilken travlhed og hvilket humørfyldt omgangsliv hersket ikke den gang folk imellem. Bønder færdes til alle tider i byen. Folk fra Herrefos, Birkenes, Moland, Høvaag og Eide. Til alle tider saaes hester som kjørte brug til skibsverfterne, ølhuser og madsjapper var til alle tider overfyldte med besøgende.

Femten år senere, torsdag 12. juni 1890, kom en annen mann til Lillesand, nemlig den 30 år gamle forfatteren Knut Hamsun. Nå var det post- og passasjerdampskipet Motala som var innom, på vei fra Kristiania til Bergen.

9. august samme år, mens han fremdeles befant seg i Lillesand, formidlet han sine inntrykk av småbyen til leserne av Bergens Tidende i form av et «brev» – eller snarere en artikkel – kalt «Smaabyliv». Hamsun var langt beskere i tonen og skarpere i kantene enn Brandius var i sine erindringer. Men også Hamsun tok inn over seg synsinntrykkene og merket seg lydene. Fra verandaen

på Jomfru Gulbrandsens Hotel i Strandgata hadde han nemlig orkesterplass til det som foregikk på bryggene og verftene:

Nu stormer alle Mennesker ned til Dampskibskajen; for Klokken seks er Dagens store Stund i den lille By. Der hinker Folk paa Krykker og Folk rulles i Rullestole ned til Kajen naar Postskibet kommer. Fire Mand staar ferdige til å modtage Trossen, et halvt Dusin unge Damer har slaatt sig sammen om at bringe et Brev ned i Postkassen paa Skibet. En Sværm af Skipperkoner har møtt op for at paase hvad det er for en Handelsrejsende eller omvankende Haandværkersvend som nu kommer til Byen.

Ogsaa Frelsesarmeen er tilstede med røde Farver og Krigsraab og Plakater, man faar en Seddel i Haanden og læser: «Stort Bede og Jubel Møde Kl. 7 ½. […] NB bered dig paa at møde Gud.»

Frelsesarmeen hadde etablert seg i Lillesand 10. april 1890, altså bare to måneder før Hamsun ankom byen. Men det var også andre som var møtt fram som tilskuere til postbåtens ankomst og avgang:

til venstre: Anders J. Brandius (1855–1945) på sine eldre dager. til høyre: Knut Hamsun (1859–1952) portrettert i 1891, året etter at han oppholdt seg et halvår i Lillesand, av den kristiansandsfødte maleren Alfredo Andersen.

En forsinket Dame som vil se paa Stasen kommer rendende med Skørterne i Hænderne nedad Kajen.

[…]

– Skal De med? spør Styrmanden fra Bougen.

– Nej, gisper hun. Hun vil bare være nærværende ved Højtideligheden hun som de andre. Og hun kom Gudskelov akkurat tidsnok til at se Hotellets to Ølkasser blive firet iland.

[…] Men de interesserede følger Postsækken, de unge Damer som venter Brev og Herrerne som holder «Vestlandske Tidende». Og om en Times Tid faar hver især sine Nyheder udleverede, en Time fuld af Spænding og Uro, fuld af Haab og Ønsker. Saa gaar de Interesserede hjem.

Efter Aftensmaden begiver de fortræffelige Byens Fædre sig op i «Foreningen» for at granske de nye Aviser.

Saaledes gaar Søndagen i den lille By. Og lige saa stille og fredeligt gaar Mandagen, ja Maaned efter Maaned gaar det saa.2

I 1890 var Lillesand definitivt over sitt økonomiske høydepunkt. Velstanden og veksten var blitt erstattet av stagnasjon, tilbakegang og en viss resignasjon. Og Hamsun var ikke imponert. «Lever her et elendigt Skidtliv. En jammerlig By, og her er ikke et Menneske i den», klaget han i et brev til en venn.3 Men det var en sannhet med modifikasjoner. En viss skipsbygging var kommet i gang igjen etter flere år med liten eller ingen byggeaktivitet. Og Hamsun merket seg også dette, slik det står i innledningen til «Smaabyliv»:

Hvis det ikke regner altfor galt hører man hele Ugen igennem sent og tidlig de faste klakkende Slag paa Bolte og Nagler ude fra Skibsværftet. Dette er Byens eneste offentlige Lyd og høres allevegne, ind i hvert Hus.

Skipsbyggingen kom aldri til å nå tidligere høyder, men i 1890 var to skip under bygging på Kokkenes: bark Ole Knudsen på O. & P. Knudsens verft og skonnert Grei på Andreas Reinertsens verft. Det var der lydene kom fra. Ellers opplevde Hamsun Lillesand som «et lidet,

Rutebåtene anløp Lillesand daglig. På fotgrafiet fra ca. 1905 ser vi D/S Activ ved Tollbodbrygga. Mange er møtt fram, kanskje bare for å se hva som skjer. Andre ankommer eller går om bord. Varer og post losses og lastes. Det var på Jomfru Gulbrandsens Hotel (rett bak D/S Activ, i den tidligere sjøboden til Niels Jusnæss, senere Harald Fjeldals kolonial) at den unge Knut Hamsun losjerte i 1890.

fredeligt Sted». De to vekterne hadde «ikke meget at bestille her; om Slagsmaal og Gadeuorden hører man saa sjelden at det forundrer alle Fremmede». Men de kjente hvert menneske, og hvert menneske kjente dem. Alle byens hemmeligheter holdt de greie på. Alle visste alt om alle i den lille byen.4

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN

Det samlede folketallet i Lillesand, Vestre Moland og Høvåg økte kraftig i løpet av 1800-tallet (se tabell.) I 1801 bodde det 2 053 personer her, og i 1855 mer enn dobbelt så mange, 4 512. Så kom en ytterligere vekst fram til 1875, da antallet var 5 949. Deretter stoppet veksten opp, men nådde likevel et nytt høydepunkt i 1891 med 5 969 innbyggere – nær en tredobling fra 1801. I 1920 var folketallet sunket til 5 271.

Befolkningsvekst preget hele landet på 1800-tallet og videre utover i det nye århundret. Mens det samlede folketall i Norge var vel 880 000 i 1801, var det i 1891

økt til vel 2 millioner og i 1920 til mer enn 2,6 millioner, altså en tredobling på 120 år. Veksten i vårt område, og ikke minst tilbakegangen samtidig som Norges samlede folketall fortsatte å stige, er noe vi skal komme tilbake til flere ganger i dette bindet av Lillesands historie. (Om generelle årsaker til befolkningsveksten, se Lillesands historie 1800–1850.5)

Et svært iøynefallende trekk er at småbyen Lillesand vokste vesentlig kraftigere enn omlandet. Mens bare fem prosent av den totale befolkningen i vårt område

bodde innenfor Lillesands grenser i 1801, var andelen i 1855 økt til 16 prosent, i 1875 til 24 prosent og i 1891 til 25 prosent. Det bodde femten ganger så mange innbyggere her i 1891 som i 1801, og folketallet hadde blitt mer enn doblet på de 35 årene mellom 1855 og 1891 – fra 734 til 1 508. Deretter sank det.

Ser vi på innbyggertallet i det som kan defineres som tettstedet Lillesand, det vil si at vi inkluderer de relativt tettbygde områdene rundt selve ladestedet Lillesand, blant annet på Sandsmyra, på Lofthus og i Bergstø, blir veksten enda mer påfallende. I tettstedet Lillesand bodde en tredel av innbyggerne i området i 1891 og en litt lavere andel i 1920.6 Byvekst var også noe som preget Norge som helhet på denne tiden. I 1830 bodde bare omkring 14 prosent i byene, ladestedene og de andre tettbygde småstedene, som med få unntak lå langs kysten. I 1920 gjaldt det vel 43 prosent. Norge var et av de landene i Europa som ble raskest urbanisert.7

Befolkningsveksten i Lillesand kom i hovedsak av at mange fra omlandet flyttet inn til tettstedet for å søke arbeid i den blomstrende skipsfarten og skipsbyggingen. Vi skal kaste et blikk på innbyggerne her på midten av 1870-tallet.

SOSIALE GRUPPER I SMÅBYEN

Allerede dagen etter at lærer Brandius var kommet til Lillesand i april 1875, la han merke til en av stedets mest fornemme familier, Grøgaard. Sammen med en av lærerne ved allmueskolen, Lars A. Florvaag, tok han seg

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN I LILLESAND, VESTRE MOLAND OG HØVÅG 1801–1920

ANTALLPROSENTANDEL ANTALLPROSENTANDEL ANTALLPROSENTANDEL ANTALLPROSENTANDEL ANTALLPROSENTANDEL

en spasertur. Da de nærmet seg Strandgata, ble de oppmerksom på et elegant kjøretøy – «en smuk kaleschevogn med 2 nydelige hester foran, med sæletøi blankt og skinnende som sølv». På bukken satt kusken med stram holdning og smelte med svøpen. En sortkledt dame med blomsterkurv og en liten havesprøyte kom ned gatetrappen og steg opp i vognen. Det var fru konsul Grøgaard, Jacobine Petrea, kalt Bina. Hun skulle en tur opp til kirkegården for å stelle graven til sønnen Conrad Christian Claudius, som hadde gått bort som 21-åring i 1858.8 Hennes mann, kjøpmann, trelasthandler, skipsreder og dansk visekonsul Johannes Grøgaard – av Brandius kalt «Gamle Grøgaard» – satt inne på sitt kontor og skrev. Brandius så ham gjennom vinduet. Hans hvite hode bøyde seg over kontorpulten. Den 40 år gamle sønnen Hans Jacob, som noen år senere fikk den tvilsomme æren å bli rollemodell til hovedpersonen «Minutten» i Hamsuns roman Mysterier, stod og snakket med gårdmannen, gamle Torjus. «Torjus hos Grøgaard» var kjent for å holde det rent og pent utenfor den brede innkjørselsporten, som ble stående åpen til fru Grøgaard kom tilbake.

På sin vei gjennom Lillesand denne vårdagen i 1875, og i de følgende dager, uker, måneder og år, møtte Brandius mange av Lillesands innbyggere, både høy og lav, og beskrev dem i sine erindringer. Vi skal komme tilbake til ham flere ganger i dette bindet av Lillesands historie, som lærer og senere bokhandler, aktiv i det religiøse livet og i foreningslivet. I Kjell Rosenbergs Lillesand historie I – gjennom hans vandring fra hus til hus – møter vi dem alle. Her skal vi bruke Brandius’ observasjoner til å gi noen spredte glimt og karakteristikker av de sosiale ulikhetene i småbysamfunnet.

Familien Grøgaard befant seg i det aller øverste sosiale sjiktet i Lillesand. Johannes var eldste sønn av eidsvollsmannen og sognepresten Hans Jacob Grøgaard.9 Familiens herskapelige bolig lå i Nygårdsgata, like ved Strandgata. Her var det også krambod. Fra 1830-årene disponerte Grøgaard flere stolte skip med navn fra gresk mytologi: Argo, Helios, Aphrodite, Eros og Hermes. Innimellom lå de oppankret på havna, like ved Grøgaards sagbrukstomt og skipsverft på Kokkenes, der flere av skipene var blitt bygd, og der også skip ble reparert. Han hadde flere verdifulle eiendommer, ikke

minst Kaldvell gård.10

I folketellingen i 1875 finner vi foruten Johannes, Jacobine og sønnene Hans Jacob og Johan Peter Grøgaard, flere tjenestefolk i Nygårdgata. Det var tjenestedrengen Gustav Jansen, som var født i Värmland i Sverige, husjomfruen Olivia Olsen fra Kristiansand og de tre tjenestepikene Marie Johnsen fra Vegusdal, Trine Tellevsdatter fra Vestre Moland og Rackel Olsdatter fra Kristiansand. Rackel var i femtiårene, mens de øvrige tjenestefolkene var midt i tjueårene, det vil si født rundt 1850.11

I siste del av 1870-årene gikk det nedover med Johannes Grøgaards velstand. En gjeld som en svoger hadde påført ham og som det var vanskelig å få betalt, hadde plaget ham en tid. Han var også rammet av sykdom, og døde i 1878.12

«Hvad kan dog være Aarsag til at det er gaaet saa tilbage for Bina, som engang var saa velstaaende», skrev

Portrett av fru konsul Grøgaard, Jacobine Petrea, kalt Bina (1812–1886).

Elise Tvede Wærenskjold i november 1882 til sin gode venninne i Lillesand, Thomine Dannevig.13 Prestedatteren hadde emigrert til Texas i 1847, og var i alle år levende interessert i – og holdt seg godt orientert om – små og store hendelser i Lillesand. Jacobine Grøgaard solgte fra noen strandeiendommer etter mannens død. Noen år senere ble skipene solgt og forretningene avviklet.

I 1883, tre år før hun døde, solgte Jacobine Grøgaard bygården til skipsfører og reder Carl Knudsen. «Stakkels Bina Grøgaard! Hendes Lod er ogsaa tung», skrev

Elise Tvede Wærenskjold til sin venninne i Lillesand høsten 1883. Hun fant det «besynderlig» at en av nykommerne nå var eier av «den forhen rige Grøgaards Huus».14 Knud Thorsen, en båtbygger fra Fjære ved Grimstad, hadde slått seg ned i Lillesand i 1832.15 Alle de fem sønnene gjorde karriere i skipsfarten. Foruten Carl Knudsen seilte to andre sønner, Thor og Tobias, som skipsførere. De to øvrige, Ole og Per Knudsen, etablerte skipsverft og disponerte flere seilskip. Vi skal siden komme tilbake til Knudsen-brødrene. Poenget her er at det var fullt mulig å gå i land og etablere seg innen næringslivet, slik Carl Knudsen gjorde, også etter at krisen hadde rammet skipsfarten i 1870-årene. Det «gikk ut», som det het, med enkelte familier, mens andre «slo seg opp».

Anders Joachim Brandius kom selv fra relativt enkle kår i Kristiansand. Da han forlot stiftsstaden i 1875, ble hans mor og en bror igjen der. De to bodde sammen med tre andre familier i et hus som lå på hjørnet av Dronningens gate og Festningsgata. Moren, 55 år gamle Marthe Beathe Brandius, kom opprinnelig fra Gamle Hellesund. Nå fikk hun 60 skilling per måned av fattigvesenet til husleie, men var ellers forsørget av sine to sønner. Den yngste, Josef Wilhelm, var 17 år gammel og hadde dagarbeid på bryggene.16

Brandius var en sosial og omgjengelig mann, og fikk raskt kontakt med mange i Lillesand og Vestre Moland. Da han ankom småbyen, ble han tatt imot av sin fetter, kjøpmann A.M. Andersen, som bodde til leie hos Aage Flørenes i Nygårdsgata, like overfor Tingsalen. Sitt første losji – et enkelt værelse – fikk han hos skredder Malmros, også i Nygårdsgata. Malmros hadde en liten kolonialforretning i kjelleren der.

Da Brandius sammen med lærer Florvaag spaserte

rundt i Lillesands gater dagen etter sin ankomst, kom han også forbi seilmaker Christoffersens hus (Tingsalen) i Nygårdsgata. I første etasje bodde seilmakeren selv, og i andre tollbetjent Normann. Den store salen ble brukt som seilmakerloft eller -verksted, men kunne også bli brukt til tingsamlinger eller som festivitetslokale. Da ble salen ryddet for alt seilmakerutstyr. Det forsvant simpelthen ned gjennom en lem i gulvet. Her ble det gitt teaterforestillinger, konserter og ball. Veggene ble da gjerne pyntet med flagg og blomstergirlandere.

Allerede da bystrukturen fant sin form, tidlig på 1800-tallet, bar den tydelig preg av byens sosiale lagdeling. Det var markerte økonomiske og sosiale ulikheter i ladestedet. Det velstående handelspatrisiatet hadde sine store kjøpmannsgårder på innsiden av Strandgata, og verft og opplagsplasser med tilhørende bygninger mot sjøen. Opp fra Strandgata gikk Østregate og Vestregate, byens servicegater, med enklere boliger og arbeidssteder for forretningsdrivende og håndverkere. Også i Øvrebyen var flere forretninger. Der, og på Brentemoen, på Kokkenesheia, på Rosenberg og videre utover mot Julebauen, og i de relativt tettbygde områdene kloss på ladestedets grenser, bodde resten av befolkningen. Mange av dem livnærte seg som dagarbeidere på verftene og som menige sjøfolk, og var plassert lenger nede på den sosiale rangstigen. De bodde gjerne i mindre hus, og i takt med befolkningsøkningen økte også trangboddheten. Likevel var det ikke slik at de lavere befolkningslagene var samlet i spesielle deler av Lillesand, og ingen områder var preget av direkte fattigdom.17

Lærer Florvaag bodde oppe i Øvrebyen, i et hus på hjørnet av Øvregate og Brogata. Ifølge folketellingen i 1875 var det da til sammen 25 personer som var leieboere i dette huset.18 Det var eid av styrmann Edmund Pedersen, med antatt oppholdssted Boston, USA. Leieboerne utgjorde på mange måter et tverrsnitt av middelklassen og de lavere befolkningslag i Lillesand på denne tiden. I dette huset, som ellers i Øvrebyen, bodde selvfølgelig mange sjøfolk, men også håndverkere, arbeidere, en handelsborger og en kontorbetjent foruten lærer Florvaaag. Her var både enker og enkemenn. Trangboddheten må ha vært påfallende, selv om sjøfolkene var borte store deler av året.

En av husets kvinnelige beboere hadde to mindreårige sønner og bodde sammen med sin svigermor. Mannen, som var styrmann, var fraværende. Hun var delvis understøttet av fattigvesenet, og livnærte seg for øvrig ved vask og stryking.

Mange av beboerne i det nevnte huset var innflyttere til Lillesand. De var kommet fra fjern og nær, men mest fra nærliggende områder: fra Birkenes og Høvåg, fra Kristiansand og Mandal, fra Kvinesdal og Hosanger i Hordaland. Lærer Florvaag, som var født sistnevnte sted, var den som hadde kommet lengst borte fra.

Blant de som leide i huset i Øvregate, var familien Flak. Brandius ble ganske snart godt kjent med dem. De drev en liten husholdningshandel, en «hjørnebutik», der. Det var mest døtrene Anne Marie og Karen som stelte med butikken. Av de tre Flak-sønnene – Kris-

ten, Jacob og Olaf – gikk den yngste på skolen og skulle snart konfirmeres. Utpå høsten fikk han jobb som kontorbetjent hos lensmannen. De to eldste sønnene seilte som styrmenn. Faren Daniel var «diskemand» på Lillesands Brændevinssamlag, som hadde lokaler i Ole Flørenes’ hus i Vestregate. Her var det både salg av alkohol over disk og utskjenkning, og her var Tønnes A. Birknes bestyrer. Tjenestepiken het Marte, og «kjældermand» var Johan Davidsen. «Den almindelige trafik var gjennem butikken», fortalte Brandius, men de «saakaldte bedre folk, skippere og saa’nt gik ind gadedøren og holdt til i hjørnestuen».19

«Disse eftermiddagsturene i begyndelsen av mai 1875 og udover staar for mig endnu som lysende frem av mindets gjemme med festlig glans», erindret Brandius i 1926.20 Sammen med de tre brødrene Flak, som var hans

Parti fra Østregate, sett fra Øvregate, i 1909. Postkortet er solgt i Brandius’ bokhandel. I disse gatene var det han gikk rundt like etter ankomsten i 1875, og utallige ganger de følgende årene.

jevnaldrende, dro han også på tur ut til Glamsland, der Samuel Glamsland, «som da var en mand i sin bedste alder», med glede lånte dem prammen slik at de kunne få seg en rotur på vannet. De fisket ørret, og innimellom var fangsten særdeles god. Var det for mye til at de fikk konsumert det hjemme hos Malmros, var det å stikke over gata til madam Poppe med fisk. Madam Poppe bodde i et vakkert hus som hun leide av Grøgaard i Nygårdsgata.21 Hun var en pen, gammel dame, skriver Brandius, og når han kom med fisk til henne, trakterte hun ham gjerne med et glass fin, hjemmelaget jordbærlikør.22

Brandius ble også kjent med bokhandler Peder Kaaveland disse første ukene i Lillesand våren 1875. Den gang var han ugift. Siden ble han gift med Gesine, og de fikk ti barn.23 Kaaveland hadde i juli 1873 tatt over som bokhandler og utgiver av Lillesands-Posten etter at forgjengeren, Hans Fjære, døde. Det var Fjære som hadde startet avisen, som utkom med sitt første nummer fredag 9. september 1870.

I Lillesand var det mange små og større butikker i 1870-årene, men de færreste averterte i lokalavisen. Selvfølgelig hadde Kaaveland stadig annonser for sin egen butikk i avisen sin. Å kalle den bokhandel kan for øvrig gi feil assosiasjoner. For som vi for eksempel ser av avisens fjerde og siste side 12. februar 1875, tilbød Kaaveland et bredt vareutvalg som – foruten det man kunne forvente å finne i en bokhandel – bestod av rullegardiner, damevesker, lommeur, leketøy, skoleransler, spillekort, speil og fotorammer.

Fotorammer var en etterspurt artikkel, for nå var det blitt vanlig at byens bedrestilte lot seg fotografere. Før Lillesand fikk fast fotograf på 1870-tallet, kom det stadig omreisende fotografer til byen for å portrettere familier så vel som enkeltpersoner. Etter hvert ble det vanlig at rikt dekorerte fotoalbum lå framme i stua. De ble gjenstand for beundring og omtale, blant annet ved selskapelige anledninger. De var et kjærkomment, nøytralt samtaleemne i 1870- og 80-årene, da store politiske motsetninger gjorde seg gjeldende. Brennbare rikspolitiske temaer som Kongens absolutte veto i grunnlovssaker, rent norsk flagg og unionsoppløsning ble da gjerne unngått som selskapskonversasjon, fordi det kunne skape splid og uenighet i familier og venne-

kretser. Fotografiene ble gjerne trykt opp i flere eksemplarer, og sendt til familie, venner og bekjente.

Kaaveland solgte også noe som ble kalt «Toilette Asseptin», et middel på flaske som vedlikeholdt tennene, håret og hudens skjønnhet. Det tok dessuten bort allslags hudutslett og motvirket smittsomme sykdommer. Middelet kunne være fristende å ty til i en tid da både tannlege- og legedekningen var svært begrenset, og legevitenskapen kom til kort overfor de fleste alvorlige sykdommene. Kaaveland var også agent for Trondhjems Brandforsikringsselskab.24 Butikken hans lå i Øvregate, og innenfor den hadde han en koselig stue. Brandius fortalte at lærerne alltid ble budt inn dit når de kom i butikken.25

Gjennom Brandius’ erindringer får vi inntrykk av et levende lokalsamfunn. Ved bryggene, i de fornemme boligene langs Strandgata, litt lenger oppe i byen der handels- og håndverkerstanden hadde slått seg ned, og i de mindre og enklere husene i utkanten av tettstedet, både bodde og arbeidet folk. Her utfoldet dagliglivet seg i sine mange fasetter og varianter. Barn og unge gikk på skole. Mange av pikene og guttene som ikke var reist til sjøs, hadde i ung alder, gjerne like etter konfirmasjonen, funnet seg arbeid som tjenestefolk og i butikker. Mange var leieboere og levde i relativt enkle kår. Brandius selv begynte med ett værelse, og leide seg siden to små rom hos enken «Gunnus Gurine» ute på Sandsmyra.26

INN I LANDET

GRIMENES ANNO 1889

Før Lillesand–Flaksvandbanen ble åpnet i 1896, kunne folk komme til Lillesand fra bygdene rundt via flere innfartsveier – enten vestfra over Sandsmyra, nordfra over Lofthus og ned Øvregate, eller østfra over Bergstøsletta. Mange kom med trelast til skipsverftene og til eksport. De dro hjemover igjen, kanskje etter besøk i vertshus og skjenkestuer, og med varer som de hadde kjøpt i redernes krambuer og i butikkene, som i siste del av 1800-tallet hadde et langt mer assortert vareutvalg enn tidligere i århundret.

Etter utførte ærender i Lillesand tok de kanskje turen hjemover igjen med hest og vogn eller slede i nordlig retning til Vestre Moland kirke, for der å komme inn

på Vestlandske hovedvei. Den kunne de følge videre nordover til Storemyr, og svinge inn på en kjørbar vei som gikk til Budalen. Derfra kunne de ro til Grimenes over Vestre Grimevann, eller dra til fots eller på hesteryggen over heia. De tre skogeiendommene Grimenes, Froholt og Tingsbekk var nemlig veiløse, og det skulle de forbli i mange år til. Først i 1918 kom det farbar vei fra Budalen til Østre Grimenes, og så sent som høsten 1940 ble veiforbindelsen videre til Froholt og Tingsbekk fullført.

Ved århundreskiftet bodde omkring femti personer til sammen på gårdene Østre og Vestre Grimenes, Froholt og Tingsbekk med husmannsplasser.27 Dette var familier som på mange måter levde slik de hadde gjort i generasjoner, men som samtidig var sterkt berørt av samfunnsutviklingen og de økonomiske konjunkturene i siste del av 1800-tallet.

Gårdbruker Anders Grimnes, som bodde på gården Vestre Grimenes, skrev dagbok store deler av livet. Vi skal følge ham gjennom året 1889, det året han fylte 41 år. På den tiden hadde han og kona Christofia f. Thingsbæk bare fått ett av sine i alt ni barn: Øven på tre år.28 Dagboken avspeiler dagliglivet i denne skogsbygda. Vi får ta del i hverdag og fest, sykdom og død, fangst,

gårdsarbeid og arbeid i skogen. Vi blir med på den tidkrevende huggingen, sagingen og transporten av tømmer, bjelker, brennved og annen trelast. Vi blir med når trelastoppkjøpere kommer fra Lillesand til Grimenes for å forhandle om pris og leveringsbetingelser. Vi blir med når eikebark – til bruk i garveriindustrien – blir kjørt ned til Lillesand og når korn skal males på Tingsaker mølle. Vi blir med når familien drar av sted til kirke, og får også høre at en emissær kommer til Grimenes for å holde «oppbyggelse». Vi får høre om begravelser, legebesøk og politiske møter. Grimnes var med i representantskapet (kommunestyret) i Vestre Moland på denne tiden.29 Og vi blir med når familien mottar besøk, om det nå er av familie som kommer langveis fra, naboer eller andre kjenninger.

Det som gjennomsyrer dagboken, er at Grimnes selv, hans familie og naboer levde et liv tett på naturen og i pakt med den. De første vårtegnene som viste seg i form av fuglesang, ble optimistisk notert. «I dagtidlig saa jeg Stæren på hustage og sang», noterte han 28. mars, så dagen etter: «I aften hørt Rugden», og et par dager deretter: «I dag tidlig spillede Aarhanen friskt udover på Vasnesheiene.»30 23. april kom han over både orrhane og tiur på vei hjem fra byen. Han skjøt, men uten

Gårdbruker Anders Grimnes (1848–1937). Vestre Grimenes i 1920-årene.