Kunnskap for et tryggere samfunn? Norsk politiutdanning 1920-2020: Utdrag

Page 1



Hjørdis Birgitte Ellefsen Vanja Lundgren Sørli og Marit Egge (red.)

Kunnskap for et tryggere samfunn? Norsk politiutdanning 1920–2020


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70400-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsfoto: Sturlason Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Boken har fått støtte fra Politihøgskolen. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


Innhold

Kunnskap for et tryggere samfunn?  11 Hjørdis Birgitte Ellefsen, Vanja Lundgren Sørli og Marit Egge Hva slags historie?  12 Hva slags kilder?  14 Hva slags samfunnsrolle?  16 En sammensatt fortelling  20 Veien videre  23 Litteratur   24

DEL 1 KAMPEN OM POLITIUTDANNINGEN Kapittel 1. «Fagskoler for politiet. Hvad nøles der efter?» (1895–1920)  29

Kapittel 2. Utdanning eller beredskap? Ja takk, begge deler (1920–1940)  61 Hjørdis Birgitte Ellefsen Nøktern drift under streng byråkratisk kontroll  63 Profesjonaliseringsstrategi versus sparepolitikk  66 Hestehandel  71 Politiskolen i front for en hardere politirolle  75 «Samfundets pansrede neve»  80 Forsoning  87 En politisk nøytral aktør?  89 Litteratur   90 Kilder  91

Kapittel 3. «Det er klart at det var et nazistisk opplegg»   93 Politiutdanning i Noreg under andre verdskrig

Hjørdis Birgitte Ellefsen

Øystein Hetland

Hva slags etat og yrkesgruppe?  30 De overordnedes behov for kontroll  33 De underordnedes behov for selvstendighet  36 Politilovkomiteens innstilling  43 «Hvad nøles der efter?»  46 Gjennombruddet  48 Et kompromiss mellom et juridisk og pedagogisk kunnskapsregime?  54 Litteratur   57 Kilder  58

Bakgrunn  95 Lies luftige visjonar  95 Endeleg ein politihøgskule?  98 Kuppet på Kongsvinger  98 Pensum  100 For få folk  104 Utklekkingsanstalt for nazistar?  106 Utdanning av statspoliti og kriminalpoliti  109 Oppreinsking  112 Konklusjon  115 Litteratur  117 Kjelder  117

5


Innhold Kapittel 4. Arbeiderpartistatens politiutdanning (1945–1963)  119 Hjørdis Birgitte Ellefsen Opprydning  120 Politiutdanningen i den korporativ-teknokratiske støpeskjeen  122 Profesjonskamp  130 Regjeringskrise  135 Demokratisk legitimitet?  138 Litteratur   141 Kilder  142

Kapittel 5. Demokratiet banker på (1964–1986)  145 Hjørdis Birgitte Ellefsen Utflytting eller distriktshøgskole?  146 Maktkritikk innenfra  153 Maktkritikk utenfra  157 En løsning for enhver smak  165 Etatens versus samfunnets politiutdanning  167 Litteratur   169 Kilder  171

Kapittel 6. En høgskole på lik linje med andre høgskoler? (1987–2020)  173 Hjørdis Birgitte Ellefsen Veien fra etatskole til høgskole  174 En høgskole i spennet mellom akademia og etat  184 Et særorgan delvis underlagt universitets- og høyskoleloven  202 En bærekraftig styringsmodell?  212 Litteratur   215 Kilder  217

DEL 2 DE MAN ØNSKET – OG DE MAN FIKK Kapittel 7. Fra idealrekrutt til stjernestudent: politikken om politiets rekruttering (1905–2020)  221 Vanja Lundgren Sørli Begrepsavklaringer og avgrensninger  222 Idealenes forhistorie  224 Forsvarsbakgrunn og god fysikk (1920–1945)  227 Politiloven 1927  227 Politiloven 1936  229

6

Fysikk, god forstand og enkelte kvinner (1945–1969)  231 Politiloven 1936 justeres  232 «Ingen grunn til at politiyrket skal være monopolisert for menn»  234 Likestilt og bredere rekruttering (1970–1994)  236 Bred rekruttering (1995–)  241 Avsluttende kommentarer  244 Litteratur   246 Kilder  249

Kapittel 8. Politielever og politistudenter gjennom hundre år  253 Celine Pedersen og Marie-Louise Damen «Naar en mand ikke duger til noget andet, saa duger han altid til at gaa konstabel i byen»  255 Bare for menn?  257 Mellomkrigstid – armesterke bondesønner?  259 Etterkrigstiden – førsteklasses politiaspiranter?  264 Likestilling?  266 Publikumsbehandling  267 Reformering av politiet  269 Høgskoleutdanningen – fra politielev til politistudent  274 Mangfold i studentgruppen  275 Bachelorstudenter  277 Samordna opptak – karakterkravene styrer  278 Studentenes utdanningsbakgrunn og forventninger om å bli politi  283 Litteratur  286 Kilder  288

Kapittel 9. Kvinners inntog i politiutdanningen i 1958  291 Christin Thea Wathne Teoretisk og empirisk utgangspunkt  292 Justisdepartementet oppfordret kvinner til å søke uniformert tjeneste  293 Kvinner som arbeidskraftreserve  294 Motstand mot pionerkvinnenes inntog  296 Passende opplæring og arbeid for en kvinne?  297 Kjønn og arbeidsmetoder  300 Lik lønn for likt arbeid – eller likt arbeid for lik lønn?  302 Pionerkvinnenes utdanning  304 Politikvinner fikk ikke opplæring i våpen, hund, hest eller utrykning  307 Pionerkvinner i skjørt og høyhælte støvletter  308 Politikvinners vei videre i etaten  313 Avslutning  315 Litteratur   316 Kilder  317


innhold Kapittel 10. «En blir ikke nazist av å gå her nu»  319 Historien om politiaspiranten Ragnvald som ikke fant seg til rette ved naziskolen i Kongsvinger og Oslo Per Ole Johansen Hva kan Ragnvalds historie fortelle oss?  320 Med Ragnvald til Kongsvinger  321 Videre til kursing og drill i Oslo  322 Konstabel – for en stakket stund  325 Ragnvalds prosjekt  326 Begynnelsen på slutten for konstabel Ragnvald  328 Ragnvald i politihistorien  330 Litteratur   334 Kilder  335

Kapittel 11.  «Jeg trener ikke på flukt!»  337 Politikroppen gjennom hundre år Bjørn Barland Kroppskultur  338 Politiet: en forutsetning og en konsekvens  339 Samfunnets disiplineringsprosjekt: idrett, kroppsøving og fysisk aktivitet  340 Konstabelkurs, politigrep og boksing  342 1950-årene – en ny tid for Politiskolen  346 Utdanningssamfunnet 1970–1990: nye tanker i gymnastikkfaget  349 Fysiske opptakskrav – gammel tid møter nye tanker  352 En ny polititjenestemann – «generalistkroppen»  353 1990–2020: fra etatskole til høgskole – et farvel til «de armsterke bondesønner»?  355 Avslutning  362 Litteratur   363 Kilder  366

DEL 3 HVILKE FAG? Kapittel 12. «Enten var en født opdager, eller også blev en det aldri. Det nyttet ikke å ‘lære’ noe i dette faget»  371 Om utviklingen av spesialutdanningene i etterforskning 1920–2020 Ivar Husby Politiskolen 1920–1929 – en utdanning i etterforskning  373 Konstabelkurset og etterforskningskurset – et tydelig skille mellom grunnutdanning og spesialisering fra 1929  374

Brannetterforskning – den første spesialutdanningen (1924)  375 Kursvirksomheten i etterkrigstiden 1945–1995 – og utviklingen av nye lærebøker  378 Lærebøker  380 Etterutdanningskurset (1978–1990)  382 Det store paradigmeskiftet i avhør – KREATIV (2002)  383 Videreutvikling av studietilbudet (2010–2019)  384 Formelle krav om gjennomført politihøgskolestudium  387 Drivkrefter for endringer av utdanningenes struktur og innhold  388 Avslutning  390 Litteratur   392 Kilder  395

Kapittel 13. «Ikke noen universitetsundervisning»  397 Om de juridiske fagene i politiutdanningens historie Steinar Fredriksen Begrunnelser for å inkludere juridiske fag i politiutdanningen  399 Hvordan har de juridiske fagene blitt undervist og forvaltet?  402 Ønsket om jussundervisningens nærhet til praksis  402 Ønsket om spesialskrevne lærebøker  406 Forutsetningen om lavere faglig nivå enn på universitetsutdanningen  408 Noen eksempler på utsagn om ønsket nivå på jussundervisningen i politiutdanningen  409 Nivåforskjellens dilemma: Hva skal «forenklet» jussundervisning bestå av?  410 Avslutning  413 Litteratur   415 Kilder  416

Kapittel 14. «Saaledes utrustet vil politiet ved enhver anledning være situationens herre»  419 Politiutdanningens operative politifag (1920–2020) Celine Pedersen Praktiske øvelser ved Statens Politiskole  420 «De tykkmavede politifolks dager, er nu en saga blott»  422 Kvalitet og beredskap i etterkrigstid  426 «Politiets våpen og utrustning også på det menneskelige plan må holde kvalitetsmessig mål»  429 Operative fag på høgskolenivå  433

7


Innhold Forskning og fagutvikling gir bedre operative ferdigheter  436 Kampen om en kunnskapsbasert politiutdanning  441 Et mindre operativt politi?  443 Litteratur   445 Kilder  446

DEL 4 HVA SLAGS KUNNSKAPSOG LÆRINGSSYN?

Kapittel 15. «Er det virkelig bruk for Deres fag?»  449 En psykologihistorie fra Politiskolen

Tina Luther Handegård og Charlotte Ryen Berg

Jon Strype og Joshua Phelps Få spor av psykologi  450 Kunnskap i en videre kontekst – og noen spirer til et psykologifag  451 Psykologifaget finner sin plass i politiutdanningen  452 «Mye er uvesentlig for disse elever»  456 Psykologifaget får ikke bare en, men to pensumbøker  460 Ambisjoner: politiutdanningsutvalget om psykologi i grunnutdanningen  464 Holdninger som skulle dannes og korrigeres  466 Kort om noen psykologilærere og deres bakgrunn  467 Psykologiens framvekst på Politiskolen – noen hovedlinjer  468 Psykologifagets utforming og funksjon  469 Formidling av psykologisk kunnskap til politielever  471 Til slutt  472 Litteratur   473 Kilder  474

Kapittel 16. En samtykkende offentlighet  477 Marit Egge «Policing by consent»  478 Målet er legitimitet – veien er utdanning.  481 Samfunnsforhold, politiets forståelse og utdanningens kunnskapsgrunnlag  482 Klassekamp – utdanningens kunnskapsgrunnlag i 1920- og 1930-årene  482 Motkultur og maktkritikk – utdanningens kunnskapsgrunnlag i 1960- og 1970-årene  485 Identitetspolitikk – utdanningens kunnskapsgrunnlag på 2000-tallet  492 «Politiet reddet oss» – en oppsummerende kommentar  497 Litteratur   501 Kilder  502

8

Kapittel 17. Kunnskapssyn og kunnskapsutvikling i politiutdanningen  505 Den spede begynnelsen (1900–1920): lovverk som kunnskap og kunnskap som dannelse  507 Etatskoleperioden 1920–1992: erfaringslæring, holdninger og menneskekunnskaper  509 Høgskoleperioden 1992–2004: disiplinbasert kunnskap med politifag i sentrum  513 Bachelorutdanning 2004: et mer kunnskapsbasert kunnskapssyn  516 Hvorfor denne kunnskapsutviklingen – og hvor har den ført oss?  519 Samfunnsutvikling og endringer i kriminalitetsbildet  519 Vitenskapeliggjøring av et kunnskapsfelt  521 Avslutning  525 Litteratur   528 Kilder  530

Kapittel 18. I den skarpe enden  533 Instruktører i leir (1945–2020) Kjersti Eckblad Fra forkurs til B3-leir  534 Instruktøren møter nye pedagogiske krav  544 Avsluttende kommentarer  550 Litteratur   553 Kilder  555

Kapittel 19. Politiutdanningens profesjonalisering: et historisk perspektiv på politiforskningens rolle  557 Vidar Halvorsen Politiforskning og politivitenskap  558 Sosiologi – en styringsvitenskap?  559 Den utdannings- og forskningspolitiske konteksten i perioden 1960–1992  560 Den justispolitiske konteksten 1970–1992  563 Politiutdanningsutvalget og konturene av en norsk politiforskning  565 Politirolleutvalget og politiforskningen  569 Politivoldsforskning, politietterforskning og politiutdanningens profesjonalisering  571 Politihøgskolen og politiforskningens institusjonalisering  573


innhold Avslutning  575 Litteratur   577 Kilder  579

Kapittel 20. Kunnskapsutvikling i politi(leder) utdanning – en samtidshistorie  581 Brita Bjørkelo og Emma Villman Utvikling av politilederutdanningen  582 Lærebøker og «læremestre»  584 Hva har lederutdanningene bidratt med?  586 Hvordan har kunnskapen utviklet seg?  589 Hvem har utviklet kunnskapen?  591 Hvordan er kunnskapen blitt tilbakeført til politiorganisasjonen?  592 Kunnskapsutvikling i politilederutdanning fremover  595 Oppsummering  597 Litteratur   599 Kilder  603

DEL 5 AVSLUTNING Kapittel 21. Politiutdanningens historie i et komparativt perspektiv  607 Jan Messel Øyet som ser  608 Likhetstrekk med variasjoner  610 Det store veiskillet  614 Politihøgskolen og andre høyskoler  617 Avsluttende refleksjoner  622 Litteratur   624

Forfatterpresentasjoner  626 Bildeliste  631 Stikkord  633

9



Kampen om politiutdanningen Norske borgere har høye forventninger til politiet, og vi tar for gitt at de som forvalter statens voldsmonopol, har solid utdanning. Slik har det ikke alltid vært. Før 1920 fantes det ingen politiutdanning, og det gikk mange tiår før det ble obligatorisk å ha gjennomført en slik utdanning for å kunne tjenestegjøre som politibetjent. Hvem var det som i sin tid sørget for at politiet fikk sin egen utdanningsinstitusjon, hvem har bestemt over politiutdanningen siden den tid, og hva slags interesser, idealer og verdier har preget deres engasjement? I denne delen belyses politiutdanningens utvikling gjennom seks epoker kjenne­tegnet av særskilte samfunnsutfordringer og maktforhold.

1 DEL



«Fagskoler for politiet. Hvad nøles der efter?» (1895–1920) Hjørdis Birgitte Ellefsen

17. september 1918 publiserte Morgenavisen et innlegg med tittelen «Fagskoler for politiet. Hvad nøles der efter?», skrevet av politibetjent Redvald Larssen.1 Helt siden 1906 hadde Larssens fagorganisasjon, Norsk Politiforbund (NPF), kjempet for å få etablert en statlig utdanningsinstitusjon som kunne løfte politiets tjeneste­ menn opp til et høyere kompetanse- og statusnivå. En rekke yrkesgrupper som organiserte seg i samme periode som polititjenestemennene, satte fagutdanning høyt på sin fagforeningspolitiske agenda.2 Mens leger, jurister og prester hadde monopol på embetsstillinger gjennom sin akademiske universitetsutdanning, måtte sykepleiere, lærere og andre offentlige tjenesteutøvere kjempe for opprettelse av et yrkesspesifikt utdanningstilbud utenfor universitetene. Da Statens Politiskole ble opprettet i 1920, var skolen den siste i en lang rekke nye utdanningsinstitusjoner som tilbød en kombinasjon av teoretisk dannelse og praktisk ferdighetstrening til yrkesgrupper som tidligere hadde måtte lære seg sine fag gjennom praksis.3 Å

1 2 3

Redvald Larssen var en av de sentrale for­ kjemperne for en statlig politiutdanning.

Morgenavisen 17. september 1918: 1. Slagstad & Messel 2014. Den første sykepleierutdanningen ble etablert i 1868, Norges Landbrugshøiskole ble etablert i 1897, lærerseminarene ble omgjort til formelle lærerskoler i 1902, Norges tekniske høiskole og Statens Tandlægeskole ble etablert i 1910.

29

1


kapittel 1 «fagskoler for politiet. hvad nøles der efter?» (1895–1920)

I dette kapitlet skal vi undersøke hvem som var de sentrale pådriverne for etablering av en fagutdanning for politiet, og hva slags interesser og idealer som lå til grunn for deres engasjement. I den profesjonshistoriske forskningen forstås gjerne en yrkesgruppes krav om fagutdanning som et virkemiddel i en profesjonaliseringsstrategi med mål om å sikre yrkesgruppen økt status, yrkesmessig eksklusivitet og autonomi.4 I hvilken grad kan opprettelsen av Statens Politiskole forstås som et resultat av en profesjonaliseringsstrategi i regi av en fagorganisert yrkesgruppe, og hvordan stilte politi- og lensmannsetatens embetsmenn seg til utdanningsspørsmålet?5 Like interessant er det å undersøke hvilke interesser og idealer som fikk gjennomslag da politiutdanningsspørsmålet havnet på politikernes bord. De nye utdanningsinstitusjonene ble etablert i en periode da partiet Venstre var den toneangivende politiske kraften (1884–1940). Ifølge Rune Slagstad var venstrestaten (1884–1940) kjennetegnet av at en ny pedagogisk dannelseselite utfordret embetsmannselitens juridiske kunnskapshegemoni, og at det ble inngått kompromisser mellom den nye og den gamle kunnskapseliten som resulterte i pedagogiske, sosiale og rettslige reformer.6 I hvilken grad kan Statens Politiskole forstås som resultat av et slikt kompromiss?

Hva slags etat og yrkesgruppe? For bedre å forstå hva slags etat og yrkesgruppe Redvald Larssen talte på vegne av da han i 1918 etterlyste en fagskole for politiet, skal vi starte med et historisk tilbakeblikk.7 Politietatens opphav kan spores tilbake til den dansk-norske enevoldsstaten. I 1682 ble det etablert et politimesterembete i København, og i perioden 1686 til 1767 fikk også de fire norske stiftsbyene politimesterembeter (Trondheim i 1686, Bergen i 1692, Christiania8 i 1745 og Christiansand i 1767). Politimestrene skulle 4 5

6 7 8

30

Se f. eks. Moseng 2014: 617. Vilhelm Aubert definerte den idealtypiske profesjonen som «en yrkesgruppe med utdanning på akademisk nivå, med monopol på å utøve visse arbeidsoppgaver og med en høy grad av intern kontroll med etterlevelsen av yrkesetiske og faglige normer» (sitert i Slagstad & Messel 2014: 11). I den profesjonshistoriske forskningen brukes profesjonsbegrepet ofte som et analytisk heller enn et normativt grep, med åpning for at ulike yrker til ulike tider har hatt flere eller færre og mer eller mindre sterke profesjonskarakteristika (Molander & Terum 2008: 20). Her brukes begrepet profesjonaliseringsstrategi som et analytisk grep for å studere hvordan polititjenestemenn definerte seg og sine interesser som en yrkesgruppe. Selv om polititjenestemenn ikke brukte begrepet profesjon om egen yrkesgruppe eller arbeid i den perioden kapitlet omhandler, kan deres krav om en fagutdanning forstås som ledd i en strategi for å oppnå de kvalitetene vi i dag forbinder med en profesjon (for en lignende bruk av dette begrepet, se f.eks. Moseng 2014). Slagstad 2008. Dette delkapitlet er basert på kilder og analyser i Ellefsen 2018. Den norske hovedstaden het Christiania fra 1814 til 1877, Kristiania i perioden 1877–1924 og deretter Oslo.


Hva slags etat og yrkesgruppe?

påse at kongens ordensregler (politiforordninger) ble etterlevd, og at de som brøt reglene, ble bøtelagt. Politiforordningene regulerte blant annet religiøse og sosiale leveregler, hvem som kunne drive med handel, og hvordan, krav om vedlikehold og rengjøring av byenes gater og torv og hvordan brannvern og skyssordninger skulle fungere. Politimestrene kunne ansette folk til å hjelpe seg med å utføre disse oppgavene, og hjelperne ble kalt politibetjenter. Politi var et fenomen forbeholdt de største byene. I resten av landet var det fogdene som hadde ansvar for at ordensreglene ble etterlevd, og de brukte gjerne lensmennene til å hjelpe seg med dette.9 I begynnelsen var det ingen formelle krav til utdanning eller erfaring for å bli politimester eller politibetjent. Politimestrene var embetsmenn som ble utnevnt av kongen, og de hadde som regel bakgrunn fra borgerskapet eller militæret. Først mot slutten av 1700-tallet ble det etablert praksis å utnevne kun menn med juridisk universitetsutdanning til politimester. Politibetjentene ble rekruttert fra lavere sosiale lag, og det var opp til politimesteren å bestemme hvor mange betjenter han trengte. Betjentene måtte adlyde politimesterens instruks, og hver politimester utformet sine instrukser. Politibetjentene ble lønnet med sportler (politimesterembetets inntekter fra bøter og konfiskasjoner), og derfor hadde en politimester sjelden råd til å ansette mer enn en til tre betjenter. Ved behov for muskelkraft kunne politimesteren rekvirere assistanse fra byens vektere, som var lønnet av magistraten og hadde som oppgave å patruljere byens gater om natten.10 Statsform- og unionsskiftet i 1814 fikk ikke umiddelbare konsekvenser for politiets organisering. Kongen i Stockholm, hans norske regjering og de fleste av stortingspolitikerne ønsket å reformere politiet, men de ble ikke enige om hvorvidt politiet skulle være et statlig eller et kommunalt ansvar. I 1842 endte man på et kompromiss der politimestrene og deres juridisk utdannede inspektører fortsatt skulle være lønnet av staten, mens politibetjentene skulle være lønnet av kommunene. Politimesteren bestemte hvem som skulle bli politibetjenter, og han hadde rett til å instruere og disiplinere disse, men det var opp til byrådet å fastsette hvor mange betjenter som skulle ansettes.11

9 10

11

Lensmennene hadde en rekke andre oppgaver, for eksempel å kreve inn skatter og avgifter, og ble ikke regnet som del av politietaten før mot slutten av 1800-tallet (Ellefsen 2018). Magistraten var et byråd som besto av en president, en eller to borgermestre og en til fire rådmenn. Den fungerte dels som borgerskapets representative organ, og dels som en del av kongens embetsverk underlagt stiftamtmannens tilsyn. Magistraten hadde vidtrekkende administrative funksjoner. Den skulle ansette vektere og andre underordnede funksjonærer, behandle søknader om borgerskap og handelsløyve, fastsette priser på ulike typer varer og føre tilsyn med byens laug. Ellefsen 2021.

31


kapittel 1 «fagskoler for politiet. hvad nøles der efter?» (1895–1920)

I 1858 tok politimester Morgenstierne i Christiania til orde for å erstatte vekter­ ordningen med et politikonstabelkorps som kunne patruljere byens gater både på dagtid og på natten. Mens vekterne hadde tjent så lite at de ofte måtte ha annet arbeid ved siden av, ønsket Morgenstierne seg fulltidsansatte politikonstabler som kunne «opoffre sig til en Tjeneste, der ikke giver Anledning eller levner Tid til nogetsomhelst Bierhverv».12 Håpet var at det skulle bli ettertraktet å være politikonstabel, slik at man kunne rekruttere menn med større evne til å utvise «Skjønsomhed, Dannelse og Konduite» enn vekterne var kjent for.13 Morgenstiernes politikonstabler skulle inngå i et stillingshierarki der de kunne gjøre livslang karriere, først som konstabel av andre klasse, deretter som konstabel av første klasse, og de dyktigste blant dem kunne forfremmes videre til politibetjent. Reformen ble vedtatt av Christiania bystyre 22. desember 1858, og allerede 1. januar 1859 trådte den i kraft. De seksti konstablene ble organisert i seks divisjoner, og hver divisjon patruljerte bestemte distrikter etter en turnus bestående av dagvakter, nattevakter og fridager.14 I 1866 ble hovedstadens politi inndelt i to spesialiserte avdelinger. Konstablene sorterte under ordensavdelingen, som skulle konsentrere seg om forebyggende patruljering, mens politibetjentene ble plassert i oppdagelsesavdelingen der de skulle overvåke tidligere straffedømte og etterforske brudd på straffeloven. Den spesialiserte organiseringen var dels en konsekvens av at konstabelkorpsene hadde ført til økt avdekking av kriminalitet, og dels et svar på et behov for å øke kvaliteten på det etterforskende arbeidet som ledd i straffeprosess- og domstolsreformer som var under planlegging.15 Hovedstadspolitiets spesialiserte organisering skulle bli en mønstermodell for andre norske byer. Mot slutten av 1800-tallet ble det etablert ordensavdelinger med patruljerende politikonstabelkorps og oppdagelsesavdelinger med etterforskende politibetjenter i Bergen og Trondheim og etter hvert også i flere andre byer.16 Politietatens ansatte var delt i to yrkesgrupper: de «overordnede» politi­ embetsmennene (politimester, politiinspektør, politiadjutant, politifullmektig og politiassistent) og de «underordnede» politifunksjonærene (politioverbetjent, politibetjent, politioverkonstabel og politikonstabel av andre og første klasse). Politiembetsmennene var lønnet av staten og hadde monopol på etatens lederstil-

12 Politimester Morgenstiernes reformforslag av 8. februar 1858, sitert i Ellefsen 2018: 240. 13 Ibid. 14 Ellefsen 2018: 237–313. 15 Ibid: 317–404. 16 Fossen & Ertresvaag 1992; Valen-Sendstad 1953.

32


De overordnedes behov for kontroll

linger i og med kravet om juridisk embetseksamen for å bli ansatt i embetsmannsstilling. Det var ingen formelle utdanningskrav for å bli ansatt som «underordnet» politifunksjonær, og selv om politifunksjonærene ble lønnet av kommunen, var politimesteren enerådende i vurderingen av hvorvidt en person var egnet til en slik stilling. Ulike politimestre stilte ulike krav, og ingen kunne overprøve politi­ mesterens beslutninger når det gjaldt hvem som skulle ansettes, forfremmes eller avskjediges. I en undersøkelse av kristianiapolitiets personalarkiv for perioden 1870–1890 fant Fartein Valen-Sendstad at 40 prosent av konstablene hadde underoffiser­ utdanning før de begynte i politiet.17 Krigsskolen stilte krav om examen artium og rekrutterte derfor hovedsakelig sønner av storbønder og borgerskap, mens elevene ved underoffiserutdanningene sjelden hadde mer enn folkeskole og ofte kom fra småbruk i bygdene.18 Av de politikonstablene som ikke hadde noen utdanning ut over folkeskole, var 14 prosent faglærte håndverkere, 16 prosent hadde arbeidet på gård, 10 prosent hadde erfaring fra ufaglært arbeid, og de resterende hadde tidligere arbeidserfaring fra politi-, brann-, post- eller fengselsvesen.19 Industrialisering og befolkningsvekst i byene medførte økt behov for politifunksjonærer, og i løpet av perioden 1860 til 1890 økte antallet ansatte ved kristianiapolitiet fra 90 til 340. For mange var politiyrket en midlertidig løsning på vei mot noe bedre. I nedgangstider var det lett å rekruttere folk til politiet, men i oppgangstider meldte politimestrene om vanskeligheter med å rekruttere og beholde underordnede politifunksjonærer. Og det var i oppgangstider de første opplæringstilbudene for politikonstabler ble etablert.

De overordnedes behov for kontroll Redvald Larssen (1872–1951) var en typisk representant for yrkesgruppen underordnede politifunksjonærer på slutten av 1800-tallet. Etter oppveksten på et småbruk i Sør-Fron i Gudbrandsdalen søkte han seg til underoffiserskolen i Fredrikshald, der han avla eksamen i 1892. Året etter søkte han tjeneste som politikonstabel i Kristiania.20 I sine memoarer forteller han at han måtte gjennomføre en obligatorisk åtte dagers opplæring før han ble satt inn i ordinær patruljetjeneste:

17 18 19 20

Valen-Sendstad 1953: 324–326. Hosar 2014: 406. Valen-Sendstad 1953: 324–326. Jørgensen 2009.

33


Statens Politiskole 1ste kursus (1920).


8

Politielever og politistudenter gjennom hundre år Celine Pedersen og Marie-Louise Damen

Politiyrket har historisk sett vært betinget av fysisk styrke og praktisk erfaring, men kvalifikasjonskravene har endret seg i takt med samfunnsutviklingen. Politi­ høgskolens (PHS) bachelorstudenter har i dag generell studiekompetanse med karakterkrav i norsk, har bestått fysiske tester og er personlig egnet for politiyrket. Det er stor konkurranse om studieplassene, og den prosentvise fordelingen mellom mannlige og kvinnelige politistudenter er nærmest 50–50.1 På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet rekrutterte politiet hovedsakelig unge menn med militærbakgrunn eller erfaring fra gård eller andre fysiske yrker. Politi­ utdanningen baserte seg fra 1899 på konstabelkurs med en varighet på cirka tre uker ved konstabelskolen i Kristiania. Konstabelkursene ble senere utvidet til tre måneders varighet i Kristiania og opptil fire måneder ved konstabelskolen i Bergen.2 Forslag om en statlig politiskole ble fremlagt gjentatte ganger, frem til det ble vedtatt på Stortinget i 1914. Tiltaket trådte først i kraft etter første verdenskrig, og Statens Politiskoles første kurs ble avviklet i januar 1920.3 Først i 1958 ble det vedtatt at alle som ansettes i fast stilling i politiet, må ha gjennomført politiutdanningen.4 Statens Politiskoles første kurs ble avviklet med 24 elever, og hundre år senere ble 404 politistudenter tatt opp til Politihøgskolens bachelorutdanning.5

1 2 3 4 5

Kapittel 7. Se kapittel 1. Se kapittel 1. Kapittel 7. Politihøgskolen 2020.

253


kapittel 8 politielever og politistudenter gjennom hundre år

Antall politielever og senere studenter har hatt en betydelig vekst gjennom hundre år, men antall studieplasser har av ulike årsaker variert (se figur 8.1). Hvem var disse elevene og studentene? 800 720 717

700 600 500 400

376 384

353

300 200 100

148

118

360 240

205

191

405

384

149 140

39 35 34 39 49

96 20 0 20 1 06 20 11 20 16 20 20

91

19

19

19 21 19 26 19 31 19 35 19 40 19 46 19 51 19 56 19 61 19 66 19 71 19 77 19 81

0

Figur 8.1. Antall elever/studenter tatt opp (1921–2020). Kilde: Elevkortene 1921–1981; Opptaksrapportene 2013–2020.

Dette kapitlet belyser hvem som fikk innpass i politiutdanningen mellom 1920 og 2020. Vi beskriver hvor politistudentene kom fra, hva slags kompetanse de stilte med, og hvilke sosiale grupper de representerte. Et sentralt spørsmål er hvorvidt elev- eller studentmassen var i samsvar med den til enhver tid rådende rekrutteringspolitikken, som beskrevet i kapittel 7. I tidligere forskning er de første politielevene blitt omtalt som «armesterke bondesønner», og de senere politistudentene er blitt omtalt som «akademikerbarn». Vi finner faktorer som taler både for og mot dette. Kapitlet bygger på kilder fra Politihøgskolens arkiver, diverse avisartikler samt innlegg fra Norsk politiblad. For å kartlegge utviklingen i politiutdanningens elev- eller studentmasse har vi utarbeidet statistikk om elevenes alder, hjemsted, utdanningsbakgrunn, arbeidsbakgrunn, kjønn og etnisitet.6 For avgrensningens skyld er statistikken basert på elevfortegnelser fra

6

254

Etter høgskoleutdanningen i 1992 blir elevene omtalt som studenter.


«naar en mand ikke duger til noget andet …

politiskolens grunnutdanning for cirka hvert femte år.7 Kapitlet er med andre ord blitt til ved en metodetriangulering, hvor vi har brukt et kvalitativt materiale til å sammenstille nye kvantitative data om politielevene også i tidligere tidsperioder. For de mer nærliggende tidsperiodene, mer spesifikt fra og med overgangen til høgskole har vi tatt utgangspunkt i publisert statistikk fra studentregistre samt data fra studentundersøkelser. Våre data er basert på dem som er blitt tatt opp til politiutdanningen i denne perioden. Selv om de aller fleste elevene, eller studentene, har gjennomført utdanningen, har et fåtall enten trukket seg fra utdanningen eller blitt vurdert som «uskikket» og ikke fått fortsette. I § 6 i planen for Statens Politiskole (godkjent av Justisdepartementet i 1928) sto det skrevet at «[e]n elev som gjør seg skyldig i ordenstraff (jfr. tjenestemannsloven § 21) kan skolesjefen vise bort fra skolen. […] Likeledes kan sjefen etter samråd med skolens lærer beslutte at en elev som viser seg ikke å være egnet for polititjeneste […] skal nektes videre deltakelse i kurset».8 Denne beslutningsmyndigheten ble i slutten av 1970-årene overført fra ansettelsesrådene til skolens styre.9 Fortsatt i dag skal Politihøgskolen «gjennom studiet […] vurdere om den enkelte student i grunnutdanningen er skikket for tjeneste i politiet».10 Vurderinger av elevenes skikkethet er fortsatt lagt til styret, som baserer sin beslutning på innstilling fra skikkethetsnemda.11

«Naar en mand ikke duger til noget andet, saa duger han altid til at gaa konstabel i byen» I lederen til Norsk politiblad i 1920 står det skrevet: Det er nu nødvendig at komme bort fra det gamle resonnement, at naar en mand ikke duger til noget andet, saa duger han altid til at gaa konstabel i byen. Denne tankegang er nu forældet og svarer ikke længere til tidens krav.12

7

8 9 10 11

12

Det har vist seg hensiktsmessig å basere statistikken på innstillinger om opptak- og elevfortegnelser for hvert femte år (1921, 1926, 1931, 1936 osv.). På grunn av manglende kildegrunnlag eller ekstraordinære situasjoner (eksempelvis andre verdenskrig) kan noen årganger avvike fra regelen. Fra 1921 til og med 1936 består statistikken av to ulike kurs for å kunne øke antallet elever og gi en bredere oversikt over elevenes bakgrunn. Plan for Statens Politiskole, 4. oktober 1932, RA/S-4408/D/Da/L0007. Protokoll nr. 7 fra møte i politiskolens styre, 25. juni 1976, RA/S-4408/D/Da/L0006. Politiloven 1995: § 24. Forskrift om skikkethetsvurdering, utvisning, bortvisning og utestengning fra studenter ved Politihøgskolen fastsatt av Politidirektoratet 15. mars 2010 i medhold av forskrift om Politihøgskolens styre, oppgaver og virksomhet fastsatt ved kongelig resolusjon av 25. november 2005. Norsk politiblad 1920 nr. 20: 157.

255


kapittel 8 politielever og politistudenter gjennom hundre år

Statens Politiskole ble opprettet i Kristiania i 1919, og 24 av 110 søkere ble tatt opp til det første kurset i 1920.13 Politiskolen var et resultat av krav om mer kunnskapsrike og kompetente politimenn med spesialisert utdanning.14 Alle som ble tatt opp, var ansatt i politiet, og målet var å dyktiggjøre elevene for arbeid i underordnede politistillinger – i både ordens- og kriminalpolitiet.15 Det skulle blant annet undervises i rettsmedisin, bevaring av materiale, boksing, rapportlære, lovlære og stats- og kommuneforvaltning.16 Søknad til Statens Politiskole var på dette tidspunktet betinget av at søkeren var over 22 år, hadde en høyde på minst 170 centimeter (helst 175 centimeter), god helse, gode folkekunnskaper (helst utdanning), god vandel og fullført førstegangstjeneste.17 I 1921 ble det tatt opp til sammen 39 elever på årets to kurs, og elevene hadde en gjennomsnittsalder på cirka 31 år.18 De fleste elevene hadde tidligere utdanning fra militæret – 14 fra underoffiserskole og en fra underbefalsskole. To hadde gått folkehøgskole, og en hadde tatt teknisk aftenskole. Fem av elevene hadde gått landbruksskole eller handelsskole. De fleste hadde tidligere arbeidserfaring, hovedsakelig fra gårdsarbeid, andre praktiske yrker eller kontor og handel. Figur 8.2 viser elevenes hjemsted i mellomkrigstiden (1920–1940), fordelt mellom bygd, by og storby.19 De første årene kom omtrent halvparten av elevene fra en storby, en tredel fra by og cirka en femdel fra bygd. Bygda var sterkt underrepresentert de første årene etter opprettelsen av Statens Politiskole, da 71 prosent av befolkningen i 1926 var bosatt på bygda.20 I løpet av de neste ti årene endret dette bildet seg, og i 1936 kom to tredeler av elevene fra bygd, en femdel fra by og en femdel fra en storby. Dette skyldtes mest sannsynlig en forbedring i den generelle økonomien utover i 1930-årene. Skolen fikk tildelt flere midler og hadde nå mulighet til å dekke reisegodtgjørelse for elever som kom fra bygda. De siste årene før andre verdenskrig fordelte elevene seg igjen litt mer jevnt over bygd, by og storby, men de fleste kom fortsatt fra bygd eller by. 13

Innstilling om opptak av elever til 1. kurs, fra Kvalsund til Justis og politidepartementet, 1920, RA/S-2220/O/ Ob/L0336. 14 Kapittel 1. 15 Bekjentgjørelse fra Det kongelige justis- og politidepartementet, 9. oktober 1919, RA/S-2220/O/Ob/L0336. 16 Norsk politiblad 1920 nr. 4: 27–30. 17 Norsk politiblad 1920 nr. 7: 54. 18 Det må understrekes at skolebestyrerens innstilling og det endelige opptaket av elever tidligere år til en viss grad kan variere. Disse statistikkene er hovedsakelig basert på skolebestyrerens innstilling. De første årene av politiutdanningen ble det avviklet korte kurs flere ganger i året. For et bedre sammenlikningsgrunnlag i nyere tid har vi i denne perioden tatt utgangspunkt i hvor mange elever som ble tatt opp per år. 19 Innstilling om opptak av elever til 4. (og 5.) kurs, fra Kvalsund til Justis- og politidepartementet, 1921, RA/S-2220/O/Ob/L0336; Fordelingen mellom bygd, by og storby tar utgangpunkt i informasjon funnet på snl.no (Byer i Norge, 2021) 20 Det statistiske centralbyrå 1927: 5.

256