Jødedommen, kristendommen, islam. Sammenligninger av Einar Thomassen (utdrag)

Jødedom, kristendom, islam

Sammenligninger

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

ISBN 978-82-02-81886-9

1. utgave, 1. opplag 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Jødedommen, kristendommen og islam er tre religioner som er historisk forbundet med hverandre. Kristendommen springer ut av jødedommen; islam knytter an både til jødedommen og til kristendommen. De tre religionene har også mye til felles. Ikke bare drar vi kjensel på skikkelser, fortellinger og tankestoff som går igjen fra den ene religionen til den andre, men de har også noen generelle fellestrekk som gjør at de sammen ofte sies å representere en egen type religion. Troen på én gud er ett slikt fellestrekk, og man omtaler gjerne de tre religionene som «monoteistiske». Men det er mange andre ting som også er typiske for disse tre, som blant annet hellige skrifter, et bestemt syn på historien og en lære om frelse og fortapelse. Målet med denne boken er å gi en kort, systematisk fremstilling av de punktene der jødedommen, kristendommen og islam skiller seg fra andre religiøse tradisjoner, og samtidig se nærmere på hvordan jødedommen, kristendommen og islam på tross av likhetene også kan være forskjellige seg imellom.

Tilnærmingsmåten er dermed i utgangspunktet tematisk og sammenlignende, og ikke historisk fortellende. Ikke desto mindre har det vært nødvendig å legge inn ganske mye historisk stoff, i erkjennelsen av at en slik sammenlignende studie ikke lar seg gjøre uten at det samtidig skapes en forståelse av hvordan likhetene og forskjellene mellom de tre religionene er oppstått gjennom bestemte historiske prosesser og forløp. Boken er skrevet ut fra den grunnleg-

gende religionsvitenskapelige forutsetningen at religiøse systemer er utformet av mennesker som har levd under bestemte historiske betingelser og har vært ledet av egne interesser, både politiske og intellektuelle. For å forstå hvordan religionene kom til å se ut som de gjør, er det nødvendig å rette blikket mot aktørene som hadde definisjonsmakten den gangen religionene tok form og ble slik vi kjenner dem i dag. Skal vi unngå at det tematiske og komparative studiet blir «essensialistisk» – at religionene betraktes som tidløse og uforanderlige størrelser – er det helt nødvendig å ha en historisk forståelse av hva som skjedde i religionenes formative fase.

Temautvalget er i første rekke gjort med henblikk på karakteristiske særtrekk som gjør at jødedommen, kristendommen og islam skiller seg ut sammenlignet med andre religiøse tradisjoner. Men i tillegg er det tatt med noen emner som også er viktige i en fyllestgjørende beskrivelse av disse religionene uten å være særegne for dem. Kapitlene om mangfold, teologisk metafysikk, følelser og mystikk samt kjønn er i denne kategorien. Disse emnene gir også anledning til noen sammenlignende betraktninger mellom de tre religionene innbyrdes.

Et begrep som ikke benyttes i denne boken, er «abrahamittiske» religioner. Skikkelsen Abraham er i den hebraiske Bibelen israelsfolkets stamfar, mens han i kristendommen og islam fremfor alt er et forbilde for ekte tro og lydighet mot Gud. Ettersom fortellingen om Abraham og hans avkom er av mytologisk karakter, og Abrahamskikkelsen selv har ulik betydning i de tre religionene, bør det være klart at «abrahamittisk» ikke er egnet som et religionsvitenskapelig begrep, selv om det gjerne brukes i dialoger mellom representanter for disse religionene.

Denne lille boken har utgangspunkt i forelesninger jeg i noen år har hatt på grunnkurset om jødedommen, kristendommen og islam i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Tanken bak disse forelesningene var at i et fag som religionsvitenskap er det ikke

tilstrekkelig å studere de enkelte religionene hver for seg. Man må også lære å sammenligne dem – både fordi hver religions egenart da kan tre tydeligere frem, og for å stimulere til mer generelle refleksjoner om religion. Som undervisningsressurs er boken tenkt som et supplement til de mer omfangsrike fremstillingene av de enkelte religionene studentene som regel har på pensum. Samtidig er den også ment å kunne stå på egne ben og være av interesse for et bredere publikum. Jeg ønsker å takke mine mange studenter i årenes løp for stimulerende diskusjoner og gode innspill som er kommet boken til nytte. En særlig takk skylder jeg min kloke kollega Ingvild Sælid Gilhus, som leste manuskriptet i en foreløpig versjon og bidro med verdifulle forslag.

Historisk innledning

Jødedommen er den eldste av de tre religionene og danner en historisk bakgrunn for oppkomsten av kristendommen og islam. Når kristendommen blir til, først som en jødisk sekt, har jødedommen allerede en lang historie bak seg, der grunntanker, fortellinger, ritualer og institusjoner har utviklet seg i løpet av mer enn tusen år. Dette vil være kjent stoff for mange, men vi skal likevel rekapitulere hovedtrekkene i den historiske utviklingen.

Kongetiden i Israel

En gang før 1000 fvt. oppstår det en statsdannelse i landområdet Palestina, også kalt Kanaan, bygget på en felles etnisk identitet (folket Israel) og kulten av en felles guddom (Jahve).1 En kong David etablerer Jerusalem som hovedstad, og sønnen Salomo bygger et stort tempel til guddommen der. Etter kort tid splittes riket i to mindre kongedømmer, ett som kalles Israel og ligger i nord, og et annet som ligger rundt Jerusalem lenger sør og heter Juda. Begge de to statene

1 Navnet «Jahve» er rekonstruert. Den eldste hebraiske skriften manglet vokaler, og da de såkalte masoretene satte til vokaltegn i middelalderen, hadde man for lengst sluttet å uttale det hellige gudsnavnet, som stod som JHVH i håndskriftene. I stedet sa man «Herren», Adonai, og satte vokalene for det ordet under navnet (derav den misforståtte lesningen «Jehovah» blant enkelte senere kristne). I denne boken bruker vi som regel «Herren» som den vanlige jødiske gudsbetegnelsen.

blir etter hvert offer for aggressive stormakter fra øst. Nordriket blir erobret av assyrerne i 721. Juda overlever frem til 586; da faller det for det nybabylonske riket, som i mellomtiden har erstattet assyrerne som Midtøstens dominerende stormakt.

Salomos tempel blir rasert, og Judas politiske og religiøse elite deporteres til Babylon. Slik begynner «det babylonske eksilet». Det varer ikke så lenge, for i 539 fvt. må det nybabylonske riket selv gi tapt for en ny oppadstigende stormakt i Midtøsten: perserne. Perserkongen Kyros er velvillig innstilt til jødene og lar dem som vil, vende tilbake til Juda. De får bygge et nytt tempel i Jerusalem, og et nasjonalt-religiøst gjenreisingsprogram settes i gang. Politisk er Juda nå riktignok bare en provins i perserriket, og ikke lenger et eget kongedømme. Nasjonens fremste symbol blir i stedet tempelet, og prestene får rollen som folkets ledere.

Det andre tempelets tid

De seks hundre årene fra 538 fvt. til 70 evt. kalles ofte «det andre tempelets tid». Betegnelsen sier noe om hvor viktig tempelet i Jerusalem var i jødenes religiøse liv og for deres nasjonale selvforståelse. Det nye tempelet ble innviet i 515 fvt. På alteret i tempelgården ble det ofret dyr til guddommen, og guden selv var til stede i tempelets innerste rom, kalt Det aller helligste. Jødedommen er i denne perioden primært en tempelkult. I så henseende ligner den på andre religioner i oldtiden. Men samtidig skiller jødenes tempelkult seg ut fra de andre. Man får bare lov til å dyrke én gud – Herren, Israels gud. Dessuten skal han dyrkes kun i det ene tempelet i Jerusalem –andre helligdommer skal man ikke ha. Inne i Det aller helligste står det ingen gudestatue, slik det gjør i andre religioners templer, for guden kan ikke avbildes. Guddommen er nærværende i et tomt rom, som bare øverstepresten har tilgang til, én gang i året, på bots- og forsoningsdagen yom kippur.

Den nasjonale fortellingen

Det skjer også andre viktige ting i jødedommen i denne perioden. Aller viktigst er etableringen av en egen religiøs litteratur. Som en del av den nasjonale gjenoppbyggingen ble det laget en sammenhengende fortelling om israelsfolket og om forbundet det hadde hatt med sin gud gjennom historien. Det ble fortalt at folket hadde en felles stamfar, Abraham, som opprinnelig kom fra Mesopotamia, nærmere bestemt byen Ur. Han var blitt kalt av Herren til å utvandre til landet Kanaan, der han og hans etterkommere skulle bo. Abraham fulgte befalingen og dro til det lovede landet, men etterkommerne lot vente på seg. Hustruen Sara fikk ingen barn, og som erstatning var Abraham sammen med slavekvinnen Hagar, som fødte sønnen Ismael. Først langt senere fødte Sara selv en sønn, Isak, i en alder da hun normalt ikke lenger skulle kunne få barn, og etter at Herren selv på mirakuløst vis sørget for at hun ble gravid. Isak fikk i sin tur sønnene Esau og Jakob. Jakob lurte til seg førstefødselsretten og ble den som førte slekten videre. Jakob, også kalt Israel, fikk tolv sønner. Yndlingssønnen var Josef. De andre sønnene ble sjalu på ham, solgte ham som slave og fortalte faren at han var død. Josef havnet i Egypt, der han gjorde karriere. Drevet av hungersnød kom de andre sønnene siden til Egypt, der de møtte Josef, som nå hadde en høy stilling ved faraos hoff. Han tilgav dem, og hele familien slo seg nå ned i Egypt.

En ny farao i Egypt mislikte de innflyttede israelittene og plaget dem med tvangsarbeid. Moses stod frem som de undertryktes leder og klarte til slutt å føre folket ut av Egypt. På Sinai-fjellet åpenbarte Herren seg for Moses. Der sluttet guden et forbund med Israels folk, og gav det en lov. Etter førti års ørkenvandring kom israelsfolket omsider tilbake til det landet Herren en gang hadde lovet stamfaren Abraham. De inntok det med makt og bosatte seg der, fordelt på tolv stammer, som var etterkommerne av Jakobs sønner. Siden fikk de også en konge, David, som var utpekt av Herren.

Gud

«Monoteisme» og «polyteisme»

Troen på én gud anses ofte som det mest grunnleggende fellestrekket for jødedommen, kristendommen og islam. Disse religionene kalles derfor også «monoteistiske», til forskjell fra «polyteistiske» religioner, der man har flere guder å forholde seg til. Men denne begrepsbruken er ikke uproblematisk.

«Polyteisme» er ikke et uttrykk som gjerne brukes av dem som selv tilhører de «polyteistiske» religionene. Praktiserende hinduer, for eksempel, har ikke for vane å erklære seg som polyteister, selv om de kan dyrke og ære et flertall guddommer. Jøder, kristne og muslimer er på sin side sterkt opptatte av at de tror bare på én gud. Disse religionene holder seg for eksempel med trosbekjennelser der troen på den ene guden er et hovedpunkt. Tilsvarende formularer der man bekjenner seg til et mangfold av guder finner vi ikke i de «polyteistiske» religionene.

Det kan hevdes at klassifiseringen av religioner som monoteistiske eller polyteistiske er gjort på de monoteistiske religionenes premisser. Den henger sammen med at disse religionene selv har lagt stor vekt på dette skillet. Både jødedommen, kristendommen og islam har i stor utstrekning definert seg selv ved å avgrense seg og ta avstand fra religioner der man dyrker mange guder. «Fler-

guderi» fordømmes som «hedenskap» eller «vantro». Innenfor de «polyteistiske» religionene har man ikke hatt et tilsvarende markeringsbehov.

Nå må det også sies at det heller ikke i de «monoteistiske» religionene er veldig vanlig å bruke dette ordet for å definere sin religion. Og her begynner vi å nærme oss sakens kjerne. Når jøder, kristne og muslimer erklærer at de tror på én gud, er det ikke påstanden om at det bare finnes én gud som i seg selv er poenget. Poenget er at denne ene guden er en helt bestemt gud, og det er denne bestemte guden det gjelder å tro på.

At det finnes ett høyere vesen som har skapt det hele og styrer alt som skjer i verden, er en oppfatning vi støter på langt utenfor de tre såkalte monoteistiske religionene. I det gamle Egypt kom guden Amon-Ra til å få en slik opphøyd stilling i Det nye riket, slik den berømte Amon-hymnen vitner om. I den gresk-romerske antikken kunne filosofer og andre intellektuelle snakke om «Gud» i entall, samtidig som de ikke hadde noen betenkeligheter med å delta i den tradisjonelle kulten av mange guder, som de gjerne tolket som ulike manifestasjoner av den ene guddommen. I India har det ikke vært uvanlig å tenke at det finnes én gud (Vishnu eller Shiva), eller ett guddommelig prinsipp (Brahman), som står over eller ligger bak alt annet, inkludert alle de andre gudene. Slike forestillinger, som er ganske utbredte i religionshistorien, lar seg altså godt kombinere med «polyteisme». I religionsvitenskapen brukes gjerne begrepet henoteisme for å skille denne formen for engudstenkning fra jødedommens, kristendommens og islams monoteisme.3 I europeisk idéhistorie støter vi også på begrepet

deisme: Mange opplysningsfilosofer mente at det fantes et høyeste vesen som hadde skapt verden, og kanskje også siden holdt sin

3 «Henoteisme» (fra gresk hen, «en») refererer da til den oppfatning at det er én gud bak det hele, mens «monoteisme» (fra gresk monos, «en eneste») betyr at man bare skal tro på og dyrke én gud. Mer om dette i neste avsnitt.

hånd over den i form av et guddommelig forsyn. Men de anså seg likevel ikke som «troende» i tradisjonell kristen (eller jødisk eller islamsk) forstand.

Fra monolatri til monoteisme

Den jødiske, kristne og islamske troen på én gud er noe annet enn dette. Den er ikke en teori om at det bare finnes en «gud». Det dreier seg om en befaling: «Du skal ikke ha andre guder enn meg!» (2 Mos 20:3). Å «ha» en gud betyr her å dyrke, tilbe og sette sin lit til den guden. Hvorvidt det faktisk finnes andre guder, forblir usagt i denne teksten, som vi kjenner som det første av de ti bud Moses skal ha fått overlevert da han møtte Herren på Sinai-fjellet. Det spørsmålet er heller ikke det vesentlige. Det vesentlige er at Israels folk skal holde seg ene og alene til den guden som har hjulpet dem ut av fangenskapet i Egypt, og som lover å hjelpe dem i fremtiden også, så sant de forblir tro mot ham og følger hans bud. Begynner de å søke hjelp fra andre guder, vil de bli straffet. (Se for eksempel Jos 24:14–24.) Monoteismen, slik den først fremtrer i det gamle Israel, består altså i et krav om eksklusiv lojalitet mot én bestemt gud, nemlig Israels gud, Herren. Mer presist kalles denne holdningen iblant for monolatri, dyrking av kun én gud, og kan skilles fra monoteisme i streng forstand, som innebærer en avvisning av at andre guder overhodet eksisterer.

At Israels gud også er den eneste, og hele verdens, gud, er en forestilling som oppstår senere i den bibelske litteraturen. Den fester seg i det andre tempelets tid, altså etter det babylonske eksilet.

I Jesaja 44:6 leser vi for eksempel: «Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg» (se også Jes 46:9). Dette er skrevet etter tilbakevendelsen fra Babylon, og det gudsbegrepet vi finner her, kan ses som et innslag i den nasjonale og religiøse gjenreisningsprosessen som fant sted i denne perioden. Fra samme tid stammer skapelsesberetningen som innleder 1. Mosebok. Den