Jesus helbreder syke, han driver ut onde ånder, og han gjør vann til vin. I tillegg legger evangeliene vekt på å skildre møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Ofte skjer det noe viktig her som kaster lys over Jesu person, for eksempel at han er Messias, og at han får menneskene han møter, til å forandre seg. Et eksempel er den rike tolleren Sakkeus, som gir bort til fattige halvdelen av alt han eier (Lukas 19,1–8). I framstillingen av Jesu forkynnelse er disiplene – elevene – hans viktige. Evangeliene skildrer en krets av tolv menn som følger ham. De stiller gjerne dumme spørsmål, noe som åpner for oppklarende dialoger. Jesus forkynner ved hjelp av bilderike fortellinger, kalt lignelser. De handler alle om Guds rike. Lignelsene får fram at Guds rike-fellesskapet oppstår på grunn av Guds godhet. Budskapet er at Gud elsker uten forbehold. Gud framstår som en arbeidsgiver eller en far: Sønnen som har tjent sin far, må tåle farens glede når den yngre broren som har sløst bort arven sin, kommer hjem, som i lignelsen om den bortkomne sønnen (Lukas 15,11–32).
disippel
lignelse
Paulus og Paulus-brevene I Det nye testamentet er 13 brev knyttet til apostelen Paulus. Forskerne er enige om at Paulus har skrevet sju av dem, kanskje åtte. Viktigst er Romerbrevet, Galaterbrevet og 1. Korinterbrev. Det betyr ikke at de øvrige brevene er forfalskninger i moderne forstand. I antikken var det ikke uvanlig å gi ut egne tekster som om de var skrevet av andre for å ære dem. Mange av brevene er trolig skrevet på 50-tallet og er de eldste kristne kildene overhodet. Paulus var selv en jødisk skriftlærd som forfulgte kristne. Men på vei til Damaskus i Syria opplevde han en Kristus-åpenbaring som førte ham over til den nye troen (omtalt flere steder i Apostlenes gjerninger, mest utførlig i kapittel 9, 1–19). Etter dette ble Paulus en viktig misjonær blant ikke-jøder. Paulus var romersk statsborger og hadde gresk utdanning. En hovedsak for Paulus var at kristne ikke kunne deles i a-lag og b-lag. Gud gjorde ikke forskjell på folk: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3, 28). Paulus avviste ikke sin jødiske arv. Tvert imot argumenterte han for sitt syn ved å fortolke Moseloven. Men Paulus skilte mellom den gamle pakt og den nye pakt. Den gamle pakt knyttet Paulus til Moseloven, og den gjaldt jødene. Da Jesus kom, inngikk Gud så en ny pakt med hele verden. Fra da av handlet gudsforholdet ikke om å overholde Moseloven, men om å ha tillit til Jesus som frelser. Da det andre tempelet i Jerusalem ble revet av romerne i år 70 e.Kr., brøt kristendommen med jødedommen. Nå ble Paulus’ fortolkning av det kristne budskapet viktig, og den skulle komme til å kjennetegne kristendommen som verdensreligion. Det er derfor Paulus har blitt kalt kristendommens andre grunnlegger. Det er hans inndeling i den gamle og den nye pakt som senere ble brukt til å navngi Bibelens to deler. Det latinske testamentum betyr egentlig pakt, derfor kalles delene Det gamle testamentet og Det nye testamentet. De fleste av Paulus-brevene er rettet mot konkrete situasjoner i menighetene han selv har grunnlagt. Brevene er preget av trøst og formaninger. Ofte glir
Paulus
pakt
60
kapittel 2
kristendommen