Intervju som metode av Andersen og Skrede (utdrag)

Bengt Andersen og Joar Skrede

Intervju som metode

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

ISBN 978-82-02-75337-5

1. utgave, 1. opplag 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Gjennom årene har vi gjennomført en rekke intervjuer med ulike mennesker. Dette har vært en lærerik prosess for oss begge. Litt tilfeldig begynte vi å diskutere at alle erfaringene vi har gjort, kanskje også vil være av interesse for andre. Resultatet foreligger i denne boken. Målet har vært å skrive en lettfattelig og empirinær fremstilling av intervju som metode. Tematisk varierer de ulike eksemplene mye. Det samme gjelder hvilke typer mennesker vi har snakket med, samt hvilken livssituasjon eller livsfase de har befunnet seg i. En av flere målsettinger har vært å avmystifisere intervjuet som en vanskelig, teknisk øvelse. Det kan det sikkert være, men forskningsintervjuer er, slik vi har erfart, også noe som ligger nært hverdagslige kommunikasjonsformer. Selv om forskningsintervjuer vil være instrumentelle og underlagt forskningsetiske normer, er kommunikasjon noe vi alle har erfaring med. Det er mange spørsmål som best lar seg besvare ved hjelp av samtaler med folk, og vi har forsøkt å vise dette gjennom våre mange eksempler.

Vi vil takke Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet –storbyuniversitetet og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) for å ha lagt til rette for at vi kunne skrive denne boken.

Vi vil også takke Hilde Rønnaug Kitterød og Marte Mangset for konstruktive innspill. Takk til Thomas Hylland Eriksen for detektivprat og til Frøja Storm-Mathisen for å ha latt seg intervjue i forbindelse med hennes masteroppgave. Takk også til Dorte Østreng ved

Cappelen Damm for konstruktive innspill og godt samarbeid om denne utgivelsen. Sist, men ikke minst, vil vi takke de mange som gjennom årenes løp har stilt opp for å la seg intervjue – uten dere hadde ikke dette blitt en empirinær bok.

Bengt Andersen og Joar Skrede

Oslo, august 2023

Kapittel 1

Innledning

Ulike forskningsspørsmål krever ulike data og metoder for å kunne la seg besvare. Ønsker du å vite hvor mange norske ekteskap som går i oppløsning hvert år, kan spørsmålet belyses ved hjelp av et statistisk datamateriale som kan analyseres ved å bruke ulike programvarer. En kan for eksempel finne ut om det er vanligere at kvinner som gifter seg med kvinner blir skilt, sammenlignet med de som inngår heteroseksuelle ekteskap (Zahl-Olsen & Thuen, 2022). I et statistisk datamateriale – enten det er egeninnsamlede data eller foreliggende registerdata – kan en også lete etter årsaker til skilsmisser.1 Da vil man kanskje finne mønstre som kan antyde at de som bor i leilighet, skiller seg oftere enn de som bor i enebolig, og at dette delvis skyldes at ektepar som bor i leilighet, har færre muligheter til å trekke seg unna partneren før eller etter en krangel. Tilsvarende kan det tenkes at par som bor i enebolig, oftere kommer i konflikt grunnet store oppussingsprosjekter sammenlignet med de som bor i leilighet. Slike sammenhenger kan studeres uten å måtte forlate skrivebordet, såfremt en har tilgang til statistiske databaser og programvarer. Om man derimot er interessert i å finne ut hvordan folk føler seg etter et samlivsbrudd, er det mer formålstjenlig å snakke med folk. Da er

1 Vi snakker her ikke om kausale årsakssammenhenger, men om korrelasjoner i datamaterialet (se f.eks. Bhaskar, 2008, s. 166; Fairclough, Jessop & Sayer, 2010, s. 205). Mange samfunnsforskere jobber likevel med å utvikle verktøy eller metoder for å teste ut teorier om kausale sammenhenger (Hart, 2023).

intervju mer egnet enn statistikk i de fleste tilfeller. Siden skilsmisse er omtrent like forekommende som ekteskap som ikke går i oppløsning, er dette et sosialt fenomen som angår mange. Intervjudata kan frembringe data om hvilke erfaringer folk har med samlivsbrudd, uavhengig av om skilsmissen var ønsket eller ikke.

Om man ønsker å kartlegge folks emosjonelle respons på et samlivsbrudd, kan et semistrukturert intervju være egnet. Her utarbeider intervjueren (eller forskningsgruppen) en intervjuguide med forhåndsdefinerte spørsmål. Her vil man typisk inkludere spørsmål som dekker ulike sider av samlivet, dagens situasjon og hva man tenker om livet fremover. Man ville kanskje også ha stilt spørsmål som indirekte nærmer seg informantens følelser, og kanskje noen oppfølgingsspørsmål i tilfeller hvor informanten antyder at hen er lei seg for at den tidligere ektefellen har flyttet ut. Fordelen med semistrukturerte intervjuer er nettopp at man er forberedt på å måtte tilpasse seg den enkelte intervjusituasjon, være klar til å stille oppfølgingsspørsmål, rokkere på spørsmålsrekkefølgen om det føles riktig – samt at man kan la være å stille et forhåndsbestemt spørsmål hvis dette viser seg å ikke være aktuelt eller passende. Hvordan man spør, spiller også en rolle (jf. Briggs, 1986). I en innledende fase av intervjuet kan det være lurt å stille relativt enkle spørsmål, for eksempel om informantens bakgrunn, bosted og yrke. Det er samtidig hensiktsmessig å unngå for mange ledende spørsmål, som: «Etter skilsmissen, hvor dårlig følte du deg?». Intervjuere som stiller ledende spørsmål, vil typisk ha en forventning om hva svaret vil bli, og lede informanten til å svare noe bestemt. Selv om noen ledende spørsmål kan være nyttige som oppfølgingsspørsmål, eller for å avrunde intervjuet, er åpne spørsmål ofte å foretrekke, da informanten får mulighet til å reflektere. Heller enn å spørre «hvor dårlig føler du deg nå?», kunne et alternativ være: «Kan du fortelle litt om tiden etter skilsmissen?». Mulige oppfølgingsspørsmål kunne ha vært: «Hva har du gjort i tiden etterpå?». Kanskje informanten da vil

snakke om venner som har støttet vedkommende i den vanskelige perioden. Dette kan igjen åpne for nye spørsmål, for eksempel om informanten tidligere har fått emosjonell støtte fra vennene, samt hvem disse vennene er. Det er særlig denne formen for intervjuer – altså semistrukturerte intervjuer der i hvert fall første del av intervjuet typisk ikke vil inneholde ledende spørsmål – vi vil presentere i denne boken.

Andre intervjutyper er strukturerte og ustrukturerte intervjuer (se f.eks. Gerson & Damaske, 2020, s. 7; Rubin, 2021). Førstnevnte ligner til en viss grad på hvordan spørreskjemaer i spørreundersøkelser er utformet. Her stiller man de samme spørsmålene i lik rekkefølge til alle informantene. Denne formen er kanskje best egnet i tilfeller hvor man ønsker å intervjue mange om ett eller et begrenset antall fenomener, for eksempel når et team intervjuere oppsøker et byområde for å spørre hvordan folk reiser til jobben. Sistnevnte form – det ustrukturerte intervjuet – kan sammenlignes med en spontan samtale. Forskere på feltarbeid vil ofte benytte seg av denne intervjueller feltsamtaleformen.2 Her vil forskeren typisk ha et tema man vil snakke med informanten om. Samtalen er delvis forskerstyrt, men uten at man nødvendigvis stiller en rekke forhåndsdefinerte spørsmål. Her er det også uvanlig å gjøre opptak av samtalen, og notater vil typisk ikke bli skrevet ned før etter at intervjuet eller samtalen er over.

Denne boken er primært rettet mot studenter og forskere som har vurdert å gjennomføre et forskningsprosjekt hvor intervjuer vil være den eneste metoden, eller inngå som en av flere metoder. Vi har valgt å legge mest vekt på relativt ferske intervjuere – intervjuere in spe. Derfor har vi også inkludert et eksempel på hvordan man kan arbeide med intervjudata i en masteroppgave. Basert på

2 For en illustrasjon, se Eriksens beskrivelse og gjengivelse av samtalene fra et feltarbeid i Gladstone, Australia (Eriksen, 2018).

samtaler med forskerkolleger har vi imidlertid erfart at også mer erfarne forskere kan ha nytte av en slik bok, hvor man diskuterer ulike utfordringer man kan støte på før, under og etter et intervju.

Det er ikke bare forskere som bruker intervju som metode. Både journalister og politibetjenter bruker for eksempel intervjuer som en sentral del av egen profesjonsutøvelse, men denne boken dreier seg først og fremst om det vitenskapelige forskningsintervjuet som akademisk øvelse. Vekten ligger på det samfunnsvitenskapelige forskningsintervjuet, som både i design og formål kan være annerledes enn intervjuer gjort av for eksempel medisinske forskere (se f.eks. Gjøra et al., 2023). Samtidig kan det være likhetstrekk mellom medisinske og samfunnsvitenskapelige forskeres måte å gjennomføre intervjuer på, for eksempel ved å vektlegge åpne heller enn ledende spørsmål innledningsvis. Tilsvarende kan begge være interessert i å belyse mening og emosjoner (se f.eks. Ofstad et al., 2023). Vi vil gi en rekke eksempler fra våre egne erfaringer som intervjuere. Å intervjue kan være tidkrevende og slitsomt, men det er som regel alltid lærerikt. Intervjuer gir også rik empiri.

Vi, forfatterne av denne boken, har gjennomført en rekke større og mindre forskningsprosjekter. Vi har intervjuet sammen, analysert datamaterialet sammen og skrevet vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler sammen. Vi har også deltatt i prosjekter med andre forskere, samt gjennomført prosjekter alene – slik man ofte gjør som master- eller doktorgradsstudent. Vi har også veiledet en rekke studenter som har gjort intervjubaserte studier. Felles for mange av disse forskningsprosjektene er at de ikke alltid har gått helt etter planen. Som Powdermaker skrev allerede i 1966, kan en (god) metodebok lure oss til å tro at forskningsprosessen vil være ryddig og strukturert. Selv om man planlegger og gjør ting i riktig rekkefølge, setter opp et prosjekt med tema, problemstillinger, datakilder med mer, vil man ofte oppleve at forskningsprosessen kan fremstå som noe rotete (Powdermaker, 1966, s. 10, med referanse til E. Shils).

I denne boken har vi ikke forsøkt å tilsløre dette mulige «rotet». Vi har lagt vekt på å få frem våre refleksjoner rundt ulike tematikker og problemer vi selv har støtt på som intervjuere. Med denne erfaringsbakgrunnen i mente vil vi gi tips til hvordan man kan planlegge, gjennomføre og bearbeide intervjudata.

Det finnes en rekke metodebøker der man kan lese relativt grundige diskusjoner om det vitenskapsteoretiske grunnlaget for kvalitative forskningsintervjuer. Vår bok forsøker ikke å kopiere disse, selv om det vil være en viss overlapp med hensyn til noen tematikker og spørsmål (f.eks. Alvesson & Sköldberg, 2009; Fangen & Sellerberg, 2014; Glaser & Strauss, 1967; Kvale & Brinkmann, 2015). En bok som har vært til inspirasjon for mange, er The Discovery of Grounded Theory av Glaser og Strauss (1967). En sentral idé i denne boken er at teori skal springe ut av de dataene man samler inn, eller er i besittelse av. For mange vil det imidlertid like gjerne være snakk om at studien til en viss grad lar dataene styre valget av teori eller de forklaringsmodellene man velger å benytte i analyse- og skriveprosessen. I så måte er prosjektet typisk empirisk forankret – grounded – snarere enn at man utvikler eller videreutvikler teori. Et eksempel på dette finner vi i Tveitens (2020) masteroppgave i samfunnsgeografi. I sin studie av beboerne på Kampen i Oslo viser han til at man kan «forankre analysen i den sosiale verdenen, med et mål om å teoretisere så nær som mulig den empiriske virkeligheten (…) På denne måten blir det mulig for forskeren å være åpen for det uventede som måtte oppstå under datainnsamlingen. Dette er empirisk forankring» (Tveiten, 2020, s. 26, vår oversettelse). Selv om man som masterstudent ikke forventes å utvikle «ny» teori, vil det være en styrke om man diskuterer teorier, forklaringsmodeller og begreper kritisk. Med Hacking (1999) kan da et mer eller mindre ledende spørsmål være verdt å ha i bakhodet: I hvilken grad passer begreper eller teorier utviklet i for eksempel USA eller Frankrike på eget datamateriale samlet inn i Norge eller et annet land? Vi har likevel ikke lagt spe-

siell vekt på slike refleksjoner eller generell vitenskapsteori i denne boken, da dette kan finnes i andre bøker. Vi har i større grad forsøkt å diskutere styrken i kvalitative intervjudata, sammenlignet med andre metoder for datainnsamling. Som nevnt har vi lagt mest vekt på samfunnsvitenskapelige intervjuer basert på egne erfaringer som intervjuere. Det betyr at vi ikke vil snakke om terapeutiske intervjuer med hensikt å forbedre en klient eller en pasients liv (se f.eks. Bagge, 2004; Fog, 2019; Kvale & Brinkmann, 2015).

En ting vi også vil bemerke innledningsvis, er at vi har forsøkt å avmystifisere at intervju som metode er en krevende øvelse. Bakgrunnen for dette er todelt: For det første har flere masterstudenter vi har veiledet, uttrykt bekymring rundt det å skulle utføre sitt første forskningsintervju. Det er forståelig at studenter kan være usikre, men samtidig vil vi understreke at det ikke finnes én riktig måte å gjennomføre et forskningsintervju på. Vi kan alle gjøre «feil», og det er en nødvendig del av læringsprosessen. For det andre – i forlengelsen av det første argumentet – har vi erfart at veiledere, forelesere og metodebokforfattere, til en viss grad, i visse kontekster, tenderer mot å gjøre forskningsprosessen mer avansert enn den ofte trenger

å være (se også Gerson & Damaske, 2020, s. 5). Kvale og Brinkmann (2015, s. 84) antyder for eksempel at intervju kan være en vanskelig form for datainnsamling: «Omfattende trening er nødvendig for å bli en høyt kvalifisert intervjuer» (se også McGrath, Palmgren & Liljedahl, 2019). Det kan nok stemme, men samtidig er det viktig å huske at alle mennesker har erfaring med å kommunisere. Det viktigste er ofte å være godt forberedt, samt å være interessert i det informantene sier. Man kan også la seg inspirere av Spradley (1979, s. 58) som skrev at det er mulig å tenke på forskningsintervjuene eller feltsamtalene som en rekke av vennskapelige konversasjoner, selv om en vennskapelig samtale selvfølgelig er annerledes enn et forskningsintervju. I sistnevnte har man et forskningsspørsmål man ønsker å belyse, og dialogen er i så måte mer instrumentell enn

vennskapelig. Forskeren bør være høflig etter alminnelige sosiale standarder, men samtidig må man være profesjonell siden man er underlagt forskningsetiske normer som legger begrensninger på hva man kan (eller bør) spørre og snakke om. Som venn kan det være at man vil utfordre eller gi livsstilsråd til den man snakker med. I et forskningsintervju er det sjelden hensiktsmessig eller passende at forskeren «korrigerer» informantens verdiutsagn eller kommer med råd. Likevel er dialog noe alle mennesker har erfaring med, og her skiller intervju som metode seg fra flere andre metoder, for eksempel diskursanalyse og regresjonsanalyse, som krever spesialkompetanse før forskeren kan utøve disse på en tilfredsstillende måte. Samtidig er det en realitet at det kan være intervjusituasjoner som kan være vanskelige. Tjora (2012) skriver for eksempel at det i noen tilfeller kan være vanskelig å skille mellom å være intervjuer og medmenneske, spesielt i intervjuer som han beskriver «som en berg- og dalbane [med] kort vei mellom latter og gråt» (Tjora, 2012, s. 159). I slike tilfeller må forskeren vurdere om det er ansvarlig å fortsette intervjuet, eller om det bør avbrytes. Det er imidlertid ikke primært denne typen intervjudata vi vil presentere i denne boken. Det er mange ting man bør tenke over før man setter i gang å intervjue folk – for eksempel hvordan man kan rekruttere informanter, hvor intervjuene skal gjennomføres, hvordan man bør oppføre seg i en intervjusituasjon, samt hvordan man best kan kommunisere med sårbare grupper. Disse og flere andre spørsmål vil vi diskutere i boken. Leseren vil erfare at våre eksempler i stor grad er empirinære. Vi skriver ofte om intervju som metode i spesifikke kontekster. Vi har vært åpne for det ukjente og har ikke låst oss til sosiologiske kategorier som klasse, kjønn eller ulikhet – selv om vi berører disse også. Målet har vært å skrive en tverrfaglig bok om intervju som metode. Derfor har vi blant annet inkludert eksempler om demografiske forhold, arkitekters forhold til det de selv lager, og lekfolks tolkning av reklamekampanjer, da både arkitektur og markedsføring påvirker

folks hverdag. Vi belyser flere temaer akademikere og andre kan finne interessante, og vi har derfor (delvis) valgt å skrive mindre om forskningsintervjuet i universell forstand, løsrevet fra konteksten de brukes i. Intervju som metode er ikke en øvelse hvor man bare kan stappe intervjudata inn i en maskin og få en «korrekt» fortolkning ut i den andre enden (T. H. Andersen, Boeriis, Maagerø & Tønnesen, 2015, s. 110; Skrede, 2021, s. 98).3 Vi har forsøkt å vise dette gjennom en rekke empiriske eksempler i boken. Noen eksempler er mer utbroderte enn andre. Dette skyldes blant annet at den tid vi har hatt til rådighet, har variert. Noen forskningsprosjekter har gått over flere år, mens andre har blitt gjennomført i løpet av få uker eller måneder. Poenget er uansett det samme – et ønske om å vise at intervju som metode kan gi viktig kunnskap og samtidig være en lærerik øvelse.

3 Dette eksemplet ble opprinnelig fremsatt i en sosialsemiotisk kontekst, men poenget er like relevant om vi snakker om kvalitative intervjuteknikker.