Internasjonalt strafferettslig samarbeid: Utdrag

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 2

07/05/2020 10:58

Anne Grøstad

INTERNASJONALT STRAFFERETTSLIG SAMARBEID

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 3

07/05/2020 10:58

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66811-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 4

07/05/2020 10:58

Forord

Boken er ment å kunne brukes som et oppslagsverk. Det er derfor laget en detaljert innholdsfortegnelse, som forhåpentligvis vil bidra til at man raskt finner frem til de relevante temaene. Boken er oppdatert med rettskilder frem til november 2019, men enkelte rettskilder som kom til i ukene etter er også tatt med.

Boken i er stor grad basert på notater som jeg gjennom flere år har gjort av rettskilder og problemstillinger som har dukket opp i ulike saker, dels gjennom mine år som sambandsstatsadvokat i Eurojust og dels gjennom arbeidet ved Riksadvokatembetet. Jeg hadde ingen planer om å gi ut bok før professor Gert Johan Kjelby tok opp spørsmålet. Uten hans initiativ hadde denne boken neppe sett dagens lys. Jeg skylder både ham og Universitetet i Bergen en stor takk for at de lot meg være gjesteforsker ved Universitetet i tre måneder, slik at jeg kunne skrive boken. Denne tiden var nødvendig for å få omdannet notatene til en bok. Det har vært et privilegium å kunne bruke all sin tid i disse månedene på dette fagfeltet som aldri slutter å fascinere. Det har vært inspirerende å få være en del av universitetsmiljøet, og jeg retter en særlig takk til alle på avdeling Juss II for gode diskusjoner og for at de tok meg så godt imot. Takk til forlaget, som sørger for utgivelsen. Jeg er også takknemlig for at Trond Mohn stiftelse finansierte oppholdet i Bergen.

Professorene Gert Johan Kjelby og Asbjørn Strandbakken ved Universitetet i Bergen samt sambandsstatsadvokat Hilde Stoltenberg og sambandspolitiadvokat Vegar Munthe Ommedal ved Eurojust har alle gitt nyttige faglige innspill. Jeg retter en stor takk til hver og en av dem, selv om alle feil og mangler selvsagt er mitt ansvar alene.

Jeg vil særlig takke tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch, som umiddelbart stilte seg positiv til at jeg kunne forlate en travel hverdag ved kontoret for å skrive boken. Jeg vil også rette en takk til kollegaene ved Riksadvokatembetet, som alle har støttet meg, selv om de var klar over at det var de som måtte gjøre mine arbeidsoppgaver i mitt fravær.

Bergen, november 2019 Like før boken skal gå i trykken har Verdens helseorganisasjon erklært at koronaviruset er en pandemi. De fleste flyavganger er innstilt og grensene

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 5

07/05/2020 10:58

i Europa er nesten stengt for persontrafikk. Pandemien har mange konsekvenser, og den påvirker også det internasjonale strafferettslige samarbeidet.

Akkurat nå er det praktisk sett svært vanskelig å gjennomføre overleveringer av personer over landegrensene, og smitteverntiltak gjør det vanskelig å utføre etterforskingsskritt som krever nærkontakt mellom mennesker, som eksempelvis ordinære avhør. I tillegg er myndighetene verden over belastet med arbeidsoppgaver som i de fleste tilfeller må prioriteres foran strafferettslig samarbeid. Ingen vet hvor lenge pandemien kommer til å vare eller hvordan situasjonen kommer til å utvikle seg. Denne boken beskriver det internasjonale strafferettslige samarbeidet slik det fungerer i en alminnelig hverdag. Inntil hverdagen vender tilbake vil nok store deler av samarbeidet bli satt på vent, i likhet med så mye annet. Jeg håper situasjonen er på bedringens vei når dette leses.

Oslo, mars 2020

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 6

07/05/2020 10:58

Innholdsoversikt

Del I Generelt om gjensidig rettslig bistand...................................... 17 Kapittel 1 Innledning.................................................................. 19

Del II Sikring av bevis i utlandet til bruk i norsk straffesak................. 33 Kapittel 2 Hvilke bevis kan norske myndigheter innhente selv i utlandet?. . .................................................................. 35 Kapittel 3 Innhenting av ulike former for bevis med bistand fra myndighetene i en annen stat....................................... 41 Kapittel 4 Rettsanmodning – beslutningskompetanse, forsvarers begjæring mv............................................... 77 Kapittel 5 Rettsanmodning – innhold og oversettelse..................... 83 Kapittel 6 Oversendelse av rettsanmodninger og hastesaker........... 95 Kapittel 7 Gjennomføring av bevisinnhenting og begrensninger i bruk av beviset i norsk sak.......................................... 103 Kapittel 8 Felles etterforskingsteam (JIT) og andre former for omfattende samarbeid................................................. 123 Kapittel 9 Noen særlige spørsmål. . ............................................... 127

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 7

07/05/2020 10:58

Del III Kommunikasjonskontroll og annen tvangsmiddel­bruk over grensene............................................................................ 137 Kapittel 10 Kommunikasjonskontroll som utføres i eller fra en EU-stat og annen tvangsmiddelbruk over grensene.......... 139

Del IV Sikring av bevis i Norge til bruk i utenlandsk straffesak............ 151 Kapittel 11 Hvilke bevis kan utenlandske myndigheter selv sikre i Norge?.............................................................. 153 Kapittel 12 Bistandsplikt og krav til rettsanmodningen. . ................... 155 Kapittel 13 Kompetanse til å avgjøre rettsanmodninger og avslagsgrunner............................................................ 163 Kapittel 14 Gjennomføring av rettsanmodning................................ 179

Del V Overføring av strafforfølgning, utlevering/overlevering og overføring av fullbyrding av straff........................................ 199 Kapittel 15 Overføring og oversendelse av straffesaker.................... 201 Kapittel 16 Sakens gang ved utlevering/overlevering av personer....... 221 Kapittel 17 Enkelte spørsmål knyttet til overføring av fullbyrding av straff..................................................... 249

Del VI Noen EU-instrumenter om samarbeid. . ..................................... 263 Kapittel 18 Noen EU-instrumenter om samarbeid som ikke gjelder for Norge......................................................... 265 Litteratur og registre...................................................................... 269

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 8

07/05/2020 10:58

Innholdsfortegnelse

Del I Generelt om gjensidig rettslig bistand...................................... 17 Kapittel 1 Innledning. . .................................................................. 19

1.1 Tema for boken...................................................................... 19 1.2 Suverenitetsprinsippet............................................................. 19 1.3 Rettsanmodninger og begrepet «bevisopptak». . ........................... 20 1.4 Oversikt over norske regler...................................................... 21 1.5 Oversikt over konvensjoner og avtaler om rettslig bistand. . ........... 22 1.5.1 Innledning.................................................................... 22 1.5.2 1959-konvensjonen og konvensjoner som utfyller den.............. 24 1.5.2.1 1959-konvensjonen................................................. 24 1.5.2.2 2000-konvensjonen med protokoll. . .............................. 24 1.5.2.3 Annen tilleggsprotokoll............................................. 25 1.5.2.4 Schengenkonvensjonen............................................. 26 1.5.3 Andre konvensjoner. . ....................................................... 26 1.5.4 Bilaterale avtaler og nordisk avtale. . ..................................... 26 1.5.5 Lov om møteplikt for nordiske vitner. . ................................. 27 1.5.6 Gjensidig bistand uten konvensjonsgrunnlag.. ........................ 27 1.5.7 Rettslig samarbeid med internasjonale domstoler og organisasjoner............................................................ 27 1.5.8 Brexit – overgangsregler ved Storbritannias uttreden fra EU...... 27 1.6 Sambandstjenestene................................................................ 28 1.6.1 Innledning.................................................................... 28 1.6.2 Eurojust og EJN. . ............................................................ 28 1.6.3 Europol........................................................................ 29 1.6.4 Interpol........................................................................ 30 1.6.5 Nordisk politi- og tollsambandstjeneste................................ 30 1.7 Politisamarbeidet. . .................................................................. 31

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 9

07/05/2020 10:58

10

I n t e r n a s j o n a lt s t r a f f e r e t t s l ig s a m a r b e i d

Del II Sikring av bevis i utlandet til bruk i norsk straffesak................. 33 Kapittel 2 Hvilke bevis kan norske myndigheter innhente selv i utlandet?. 35

2.1 Innledning............................................................................ 35 2.2 Tvangsmidler. . ....................................................................... 35 2.3 Politiavhør, herunder fjernavhør. . ............................................. 37 2.4 Rettslige avhør, herunder fjernavhør. . ....................................... 38 2.5 Avklaringer og fjernavhør av vitner som oppholder seg midlertidig utenlands.............................................................. 39 2.6 Bevisinnhenting direkte fra utenlandske selskaper....................... 40 2.7 Bevisinnhenting gjennom alminnelige handlinger. . ..................... 40 2.8 Bevis innhentet av andre norske myndigheter............................. 40 Kapittel 3 Innhenting av ulike former for bevis med bistand fra myndighetene i en annen stat....................................................... 41

3.1 Innledning............................................................................ 41 3.2 Straffeutskrift, kopi av dom og dokumenter. . .............................. 42 3.3 Tvangsmidler. . ....................................................................... 43 3.3.1 Generelt om tvangsmidler................................................. 43 3.3.2 Kreves hjemmel for tvangsmidler som norske myndigheter anmoder om?................................................................. 44 3.4 Iverksettelse av etterforsking. . .................................................. 48 3.5 Avhør – alternativer og fremgangsmåte. . .................................... 48 3.5.1 Møteplikt for vitner som bor i utlandet................................. 48 3.5.2 Kravet til kontradiksjon.................................................... 49 3.5.2.1 Kontradiksjonskravet når forklaringen avgis for utenlandsk domstol. . ............................................ 49 3.5.2.2 Kontradiksjonskravet når vitner i utlandet ikke kan føres for retten............................................. 50 3.5.3 Føring av vitner bosatt i utlandet......................................... 53 3.5.3.1 Alternative måter å føre vitnebevis fra utlandet. . ................. 53 3.5.3.2 Rettslig forklaring for en utenlandsk domstol..................... 54 3.5.3.3 Fjernavhør........................................................... 58 3.5.3.4 Ambassadeavhør, herunder som fjernavhør....................... 61 3.5.3.5 Frivillig møte eller stevning av nordiske vitner. . .................. 63 3.5.3.6 Overføring av et vitne som er fengslet i utlandet.................. 65

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 10

07/05/2020 10:58

I NN H OLDSFORTE G NELSE

11

3.5.4 Rettslig forklaring eller fjernavhør av siktede eller tiltalte......... 66 3.5.4.1 Behov for å sikre forklaringen...................................... 66 3.5.4.2 Rettslig forklaring fra siktede/tiltalte.............................. 66 3.5.4.3 Fjernavhør av siktede/tiltalte og fjernmøte........................ 66 3.5.4.4 Ambassadeavhør av siktede/tiltalte................................ 69 3.5.5 Politiavhør i utlandet.. ...................................................... 69 3.5.5.1 Innledning........................................................... 69 3.5.5.2 Politiavhør av vitner................................................ 70 3.5.5.3 Politiavhør av mistenkt, siktet eller tiltalt......................... 71 3.6 Forkynnelse – alternativer og fremgangsmåte............................. 72 3.6.1 Forhåndsinnkalling og fremmøteforkynnelse.. ....................... 72 3.6.2 Postforkynnelse.............................................................. 73 3.6.3 Forkynnelse via norsk ambassade eller for norsk tjenestemann mv................................................. 75 3.6.4 Forkynnelse med bistand fra utenlandske myndigheter............. 75 Kapittel 4 Rettsanmodning – beslutningskompetanse, forsvarers begjæring mv................................................................................. 77

4.1 Kompetanse til å utstede rettsanmodning................................... 77 4.2 Rettslig beslutning i forbindelse med rettsanmodning.................. 78 4.3 Forsvarers begjæring om avhør eller annen bevissikring i utlandet. 79 4.4 Dokumentinnsyn................................................................... 82 Kapittel 5 Rettsanmodning – innhold og oversettelse. . ......................... 83

5.1 Informasjon som alle rettsanmodninger skal inneholde.. ............... 83 5.2 Rettsanmodningen for øvrig avhenger av ønsket bistand.............. 86 5.2.1 Innledning.................................................................... 86 5.2.2 Straffeutskrift................................................................. 86 5.2.3 Kopi av utenlandsk dom og straffesaksdokumenter.................. 87 5.2.4 Tvangsmidler................................................................. 87 5.2.5 Anmodning om iverksettelse av etterforsking........................ 88 5.2.6 Avhør. . ......................................................................... 88 5.2.7 Forkynnelse................................................................... 90 5.2.8 Begjæring om overføring av vitne som er fengslet i utlandet...... 90 5.3 Oversettelse av rettsanmodningen med vedlegg.......................... 91 5.4 Sjekkpunktliste ved utforming av rettsanmodninger.................... 92

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 11

07/05/2020 10:58

12

I n t e r n a s j o n a lt s t r a f f e r e t t s l ig s a m a r b e i d

Kapittel 6 Oversendelse av rettsanmodninger og hastesaker................. 95

6.1 Innledning............................................................................ 95 6.2 Rettsanmodninger som skal sendes direkte. . ............................... 95 6.2.1 Anmodning om straffeutskrift eller forkynnelse. . .................... 95 6.2.2 Andre rettsanmodninger som skal sendes direkte.................... 97 6.2.3 Elektronisk fremsendelse.. ................................................. 97 6.2.3.1 Rettsgrunnlag for elektronisk oversendelse........................ 97 6.2.3.2 Krav til sikkerhet av hensyn til personvern mv................... 98 6.2.4 Adresse til lokal myndighet ved direkte oversendelse............... 100 6.3 Oversendelse av andre rettsanmodninger................................... 101 6.3.1 Rettsanmodninger som skal sendes til en stat......................... 101 6.3.2 Anmodninger til norsk ambassade eller internasjonale organisasjoner............................................. 101 6.4 Hastesaker og oppfølgning av hastesaker. . .................................. 102 Kapittel 7 Gjennomføring av bevisinnhenting og begrensninger i bruk av beviset i norsk sak....................................................................... 103

7.1 Bevissikring i tråd med reglene i den anmodede stat.................... 103 7.2 Bevis som er sikret på en annen måte enn foreskrevet etter norske regler.................................................................. 104 7.2.1 Bevis som er lovlig innhentet etter reglene i den andre staten..... 104 7.2.2 Bevis som er ulovlig innhentet etter reglene i den andre staten.. .. 108 7.2.2.1 Avskjæring av ulovlig ervervede bevis............................. 108 7.2.2.2 Særlig om bevisavskjæring grunnet EMK-krenkelse............ 109 7.2.2.3 Avskjæring av avledede bevis...................................... 111 7.3 Spesialitetsprinsippet – i hvilken grad kan beviset benyttes til andre formål enn det ble innhentet for?. . .................................... 113 7.3.1 Innledning.................................................................... 113 7.3.2 Bevis innhentet etter 2000-konvensjonen og Annen tilleggsprotokoll.................................................... 114 7.3.3 Bevis innhentet etter andre konvensjoner eller uten konvensjonsgrunnlag.......................................... 116 7.4 Hvilke regelbrudd kan påberopes av mistenkte?.......................... 120 Kapittel 8 Felles etterforskingsteam (JIT) og andre former for omfattende samarbeid. . ................................................................... 123 Kapittel 9 Noen særlige spørsmål. . .................................................. 127

9.1 Tidsbrukens konsekvenser – omberammelse og straffutmåling.. ..... 127

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 12

07/05/2020 10:58

I NN H OLDSFORTE G NELSE

13

9.2 Den rettslige betydningen av en utenlandsk dom. . ....................... 130 9.2.1 Innledning.................................................................... 130 9.2.2 Sperrende virkning.. ........................................................ 130 9.2.3 Straffutmåling og bevisbedømmelse.................................... 131 9.2.4 Etterskuddsdom. . ............................................................ 132 9.2.5 Brudd på vilkår for betinget dom eller prøveløslatelse.............. 133 9.2.6 Forhøyet strafferamme..................................................... 134 9.2.7 Varetektsfradrag. . ............................................................ 134 9.3 Advokatenes salær og utgifter i forbindelse med bevisopptak. . ....... 134 9.4 Utenlandsk forsvarer i norsk sak............................................... 135 9.5 Mistenktes krav på bistand i forbindelse med utenlandsk straffesak. 136

Del III Kommunikasjonskontroll og annen tvangsmiddel­bruk over grensene.................................................................................... 137 Kapittel 10 Kommunikasjonskontroll som utføres i eller fra en EU-stat og annen tvangsmiddelbruk over grensene. . .......................................... 139

10.1 Innledning............................................................................ 139 10.2 Direkte overføring av KK. . ...................................................... 140 10.3 KK med bistand fra staten hvor kommunikasjon avlyttes (tradisjonell KK).................................................................... 140 10.4 Teknisk bistand til KK............................................................ 141 10.5 Tvangsmiddelbruk uten teknisk bistand..................................... 142 10.5.1 KK som er omfattet av 2000-konvensjonen........................... 142 10.5.2 Tvangsmidler som ikke er omfattet av 2000-konvensjonen: Kreves varsling til, eller samtykke fra, staten hvor mistenkte befinner seg?.. ................................................... 143 10.5.3 Må iverksatte tvangsmidler avbrytes når mistenkte reiser utenlands?................................................ 147

Del IV Sikring av bevis i Norge til bruk i utenlandsk straffesak............ 151 Kapittel 11 Hvilke bevis kan utenlandske myndigheter selv sikre i Norge?. 153 Kapittel 12 Bistandsplikt og krav til rettsanmodningen........................ 155

12.1 Bistandsplikt og prioritering. . ................................................... 155

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 13

07/05/2020 10:58

14

I n t e r n a s j o n a lt s t r a f f e r e t t s l ig s a m a r b e i d

12.2 Kreves at norske myndigheter mottar rettsanmodning for å yte rettslig bistand?...................................................................... 157 12.3 Fremsendelsesmåte for rettsanmodninger til Norge.. .................... 157 12.4 Krav til innhold og oversettelse av en utenlandsk rettsanmodning.. 158 12.5 Rettsanmodning fra internasjonale organer og domstoler mv........ 159 Kapittel 13 Kompetanse til å avgjøre rettsanmodninger og avslagsgrunner............................................................................... 163

13.1 Kompetanse til å avgjøre rettsanmodninger................................ 163 13.2 Avslagsgrunner...................................................................... 166 13.2.1 Innledning.................................................................... 166 13.2.2 Utleveringsloven § 23 a nr. 1 – «så vidt mulig»........................ 166 13.2.3 Utleveringsloven § 23 a nr. 2 – «stride mot rettsordenen» mv...... 166 13.2.4 Utleveringsloven § 23 a nr. 3 bokstav a) – militære og politiske lovbrudd............................ 168 13.2.5 Utleveringsloven § 23 a nr. 3 bokstav b) – ne bis in idem........... 168 13.2.6 Utleveringsloven § 23 a nr. 3 bokstav c) – «tungtveiende grunner».................................... 172 Kapittel 14 Gjennomføring av rettsanmodning. . ................................. 179

14.1 Bevissikring i tråd med norske regler......................................... 179 14.2 Anmodning om særskilt fremgangsmåte.................................... 179 14.3 Sikring av ulike former for bevis. . ............................................. 180 14.3.1 Innledning.................................................................... 180 14.3.2 Avhør. . ......................................................................... 181 14.3.2.1 Rettslig avhør eller politiavhør?.................................... 181 14.3.2.2 Status for den som skal avhøres og vitners fritaksrett............. 181 14.3.2.3 Rettslig avhør.. ...................................................... 182 14.3.2.4 Rettslig fjernavhør.................................................. 183 14.3.2.5 Politiavhør, herunder fjernavhør................................... 185 14.3.3 Tvangsmidler................................................................. 187 14.3.3.1 Vilkår for tvangsmidler............................................. 187 14.3.3.2 Krav til rettsanmodningens innhold og prøving av rettsanmodningen. . ..................................... 189 14.3.3.3 Gjennomføringen................................................... 191 14.3.4 Forkynnelse................................................................... 192 14.3.5 Straffeutskrift, kopi av dom og dokumenter........................... 192 14.4 Oversendelse av svar på rettsanmodningen – oversettelse.. ............ 195 14.5 Dokumentinnsyn................................................................... 196

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 14

07/05/2020 10:58

I NN H OLDSFORTE G NELSE

15

Del V Overføring av strafforfølgning, utlevering/overlevering og overføring av fullbyrding av straff........................................ 199 Kapittel 15 Overføring og oversendelse av straffesaker........................ 201

15.1 Innledning............................................................................ 201 15.2 Oversikt over norske regler og internasjonale konvensjoner.......... 201 15.3 Vilkår for overføring etter konvensjonene og den nordiske avtalen.... 203 15.4 Norsk jurisdiksjon som betingelse for overføring til Norge uten konvensjonsgrunnlag.............................................................. 206 15.5 Jurisdiksjon for handlinger begått i utlandet – noen problemstillinger............................................................ 209 15.6 Overføring til utlandet, oversendelse eller ingen av delene?.......... 213 15.7 Fremsettelse av anmodning til en annen stat............................... 215 15.7.1 Vurderinger forut for overføring eller oversendelse. . ................ 215 15.7.2 Overføring.................................................................... 215 15.7.2.1 Valg av overføringsgrunnlag. . ...................................... 215 15.7.2.2 Overføring etter den nordiske avtalen............................. 215 15.7.2.3 Alle andre overføringer............................................. 216 15.7.3 Oversendelsessak............................................................ 217 15.8 Kompetanse til å beslutte at en sak skal overføres til Norge........... 217 15.9 Behandling av overført sak og rettsvirkninger av at en sak overføres. . ............................................................................. 217 15.9.1 Sak som er overført til Norge............................................. 217 15.9.2 Sak som er overført til utlandet........................................... 219 Kapittel 16 Sakens gang ved utlevering/overlevering av personer.. .......... 221

16.1 Regler og konvensjoner om overlevering og utlevering................ 221 16.1.1 Overlevering.. ................................................................ 221 16.1.2 Utlevering. . ................................................................... 222 16.2 Sakens gang ved overlevering/utlevering til Norge. . .................... 223 16.2.1 Etterlysning................................................................... 223 16.2.2 Nordisk arrestordre......................................................... 224 16.2.3 Nordisk-europeisk arrestordre.. .......................................... 225 16.2.4 Utlevering. . ................................................................... 229 16.2.5 Noen spørsmål som kan oppstå ved overlevering/utlevering til Norge....................................................................... 231 16.2.6 Alternativer til overlevering/utlevering................................ 232

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 15

07/05/2020 10:58

16

I n t e r n a s j o n a lt s t r a f f e r e t t s l ig s a m a r b e i d

16.3 Sakens gang ved overlevering/utlevering fra Norge..................... 233 16.3.1 Nordisk arrestordre......................................................... 233 16.3.2 Nordisk-europeisk arrestordre.. .......................................... 236 16.3.3 Utlevering. . ................................................................... 241 16.3.4 Noen spørsmål som kan oppstå ved overlevering/utlevering fra Norge...................................................................... 244 16.3.4.1 Midlertidig eller utsatt utlevering/overlevering................... 244 16.3.4.2 Utvisning............................................................ 246 16.3.4.3 Asyl.................................................................. 246 Kapittel 17 Enkelte spørsmål knyttet til overføring av fullbyrding av straff........................................................................................... 249

17.1 Innledning............................................................................ 249 17.2 Oversikt over norske regler og internasjonale konvensjoner.......... 249 17.3 Kort om vilkårene for overføring etter konvensjonene og avtalene. 251 17.4 Norsk dom i forbindelse med soningsoverføring. . ........................ 252 17.5 Grunnlag for frihetsberøvelse etter overføring til Norge. . ............. 257 17.6 Prosessreglene ved rettslig behandling av overføringssaken. . ......... 258 17.7 Overføring av bot eller inndragning. . ........................................ 260

Del VI Noen EU-instrumenter om samarbeid. . ..................................... 263 Kapittel 18 Noen EU-instrumenter om samarbeid som ikke gjelder for Norge.. ......................................................................................... 265

18.1 Innledning............................................................................ 265 18.2 Europeisk etterforskingordre (EIO)........................................... 265 18.3 Europeisk statsadvokat (EPPO). . ............................................... 267 Litteratur...................................................................................... 269 Lover og forskrifter. . ........................................................................ 271 Domsregister................................................................................. 283 Stikkordregister. . ............................................................................ 287

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 16

07/05/2020 10:58

DEL I

Generelt om gjensidig rettslig bistand

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 17

07/05/2020 10:58

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 18

07/05/2020 10:58

KAPITTEL 1

Innledning

1.1 Tema for boken Gjensidig rettslig bistand mellom stater er ikke noe nytt fenomen, men de senere årenes internasjonalisering har medført at samarbeid mellom statene er nødvendig i stadig flere straffesaker. Bevisinnhenting i utlandet er i dag en ganske alminnelig del av straffesaksbehandlingen. I takt med det økte behovet for rettslig samarbeid, har det de siste årene blitt utviklet nye overenskomster og enheter for internasjonalt samarbeid, særlig i Europa. I denne boken omtales de konvensjoner og nettverk som er av størst praktisk betydning for det rettslige samarbeidet.

Bokens hovedtema er bevisinnhenting i utlandet til bruk i norsk straffesak (del II) og bevissikring i Norge til bruk i utenlandsk straffesak (del IV). Kommunikasjonskontroll som skal gjennomføres i en EU-stat eller her i landet i forbindelse med en straffesak i en EU-stat omhandler begge problemstillinger, men reiser særlige spørsmål og er derfor behandlet i et eget kapittel (del III). Videre behandles overføring av saker (kapittel 15) og enkelte spørsmål knyttet til saker om overføring av fullbyrding av straffereaksjoner (kapittel 17). Det gis dessuten en oversikt over gangen i saker om utlevering og overlevering av personer (kapittel 16). Avslutningsvis gis en kort redegjørelse om noen viktige EU-instrumenter som ikke gjelder for Norge, men som indirekte kan få betydning for oss (kapittel 18). Det internasjonale politisamarbeidet omhandles ikke i denne boken, med unntak av bevissikring som kan foretas som ledd i politisamarbeidet samt en summarisk oversikt over temaet i kapittel 1.7.

1.2

Suverenitetsprinsippet

Statenes suverenitet er et grunnleggende folkerettslig prinsipp som innebærer at det bare er landets myndigheter som kan gi lover, foreta inngrep og utøve annen myndighet på eget territorium. Norske regler gjelder ikke utenfor Norge, jf. straffeprosessloven § 4, og norsk politi kan ikke utøve myndighet i andre land. Det samme gjelder selvsagt her i landet, hvor kun norske myndigheter kan foreta inngrep og utøve annen myndighet, og som

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 19

07/05/2020 10:58

20

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

da må skje i samsvar med våre regler. Norske myndighetspersoner kan derfor ikke reise til andre land og gjennomføre ransaking, avhør eller sikre andre bevis, men kan anmode landets myndigheter om å innhente bevisene.

Den teknologiske utviklingen har satt oss i stand til å sikre enkelte bevis fra Norge som ikke var mulig tidligere, som kan reise vanskelige problemstillinger i forhold til suverenitetsprinsippet. Det er både et spørsmål om bevissikringen utgjør en myndighetsutøvelse og om den i så fall finner sted i utlandet.

Spørsmålet om i hvilken grad bevissikring må avklares med utenlandske myndigheter behandles i kapitlene 2 og 10.5.

1.3

Rettsanmodninger og begrepet «bevisopptak»

En anmodning til en annen stat om bistand til å innhente bevis, fremsettes som regel i form av en rettsanmodning. Begrepet «rettsanmodning» er ikke definert i konvensjoner eller i det norske lovverket. I Europarådskonvensjonen av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker artikkel 3 er rettsanmodninger beskrevet som anmodninger «fra de judisielle myndigheter i den anmodende stat med sikte på å få framskaffet bevis eller få oversendt bevismateriale, utskrifter eller dokumenter». I tillegg benyttes rettsanmodninger også ved andre former for bistandsanmodninger, som f.eks. anmodning om bistand til forkynnelse av dokumenter eller anmodning om å iverksette etterforsking. Det gjelder særskilte regler ved anmodning om overføring av sak, utlevering/overlevering av personer og overføring av fullbyrding av dom mellom stater, og som omhandles i bokens del V. Konvensjonene og politisamarbeidsavtalene regulerer i liten grad spørsmålet om når det kreves rettsanmodning for å få bistand fra andre lands myndigheter til å innhente bevis, og når man kan nøye seg med en mer uformell forespørsel til utenlandsk politi eller påtalemyndighet. Konvensjoner som åpner for at man kan be om bistand uten rettsanmodning har dessuten ofte et forbehold om at det må være adgang til dette etter landets lovgivning.

Det beror derfor i stor grad på reglene i den enkelte stat om rettsanmodning kreves, og de nasjonale reglene varierer.

De europeiske konvensjonene har enkelte bestemmelser om bevissikring uten rettsanmodning. Dette gjelder utlevering av straffesaksdokumenter (se kapittel 3.2), varsel om kommunikasjonskontroll som kan gjennomføres uten teknisk bistand (kapittel 10.5) og deling av bevis mellom deltakerne i felles etterforskingsteam (kapittel 8).

Alle land krever rettsanmodning for å bistå med opptak av rettslige forklaringer, herunder rettslige fjernavhør.1 Rettsanmodning er også nødvendig for å få utført tvangsmidler i andre stater. Et unntak er den nevnte konvensjonsbestemmelsen om kommunikasjonskontroll uten teknisk bistand, 1

Om frivillige avhør uten bistand fra landets myndigheter, se kapittel 2.4.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 20

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

21

hvor er det er tilstrekkelig å sende varsel om avlyttingen. Noen ganger har den aktuelle staten iverksatt egen etterforsking som gir grunnlag for tvangsmidlene. I så fall kan myndighetene utlevere bevisene til en norsk sak, som ikke alltid krever rettsanmodning.

Også i andre tilfeller krever andre land som den store hovedregel at de mottar en rettsanmodning for å sikre bevis eller gi ut opplysninger som skal brukes som bevis. Årsaken til dette er at mange stater har nasjonale regler som fordrer at de har mottatt en rettsanmodning for å kunne yte slik bistand.

Dette er – med noen få unntak – ikke noe krav etter norsk rett (se kapittel 12.2), men situasjonen er altså ofte annerledes i andre land. Det vil imidlertid aldri være «feil» å anmode om bevis ved å sende en rettsanmodning, selv om det skulle vise seg at det også kunne vært mulig å innhente beviset ved direkte henvendelse til utenlandsk politi.

En rettsanmodning må ha et visst innhold og sendes mellom bestemte instanser. Utforming av norske rettsanmodninger og fremsendelsesmåte er omtalt i kapitlene 5 og 6, mens krav til utenlandske rettsanmodninger er omhandlet i kapitlene 12.3 og 12.4. Hvilke instanser som har kompetanse til å utferdige og etterkomme rettsanmodninger er behandlet i kapitlene 4.1 og 13.1.

Uttrykket «bevisopptak» benyttes gjerne i det daglige om rettslige forklaringer. Begrepet har vanligvis en slik betydning i straffeprosessloven, jf. §§ 237 tredje ledd og 270.2 Etter disse bestemmelsene foretas bevisopptaket av retten, vanligvis ved opptak av vitneforklaringer. Begrepet har imidlertid en videre betydning etter domstolloven §§ 46–48, hvor bevisopptak ikke er begrenset til rettslige forklaringer, men også kan omfatte f.eks. forkynnelser.3 Begrepet har også et vidt innhold etter utleveringsloven, hvor det favner alle former for rettslig bistand, f.eks. tvangsmidler.4 Når utenlandske rettsanmodninger oversendes fra Justisdepartementet til påtalemyndigheten benyttes uttrykket «bevisopptak» gjennomgående i vid forstand i departementets oversendelser, slik at begrepet alene ikke sier noe om hva slags bevissikring rettsanmodningen gjelder.

1.4

Oversikt over norske regler

Vi har ingen lov om internasjonal rettslig bistand, men det finnes bestemmelser spredt i ulike lover samt en forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker av 14. desember 2012 nr. 1227 (forskrift om internasjonalt samarbeid). Justisdepartementets rundskriv G-19/2001 gir dessuten føringer og veiledning om behandlingen av anmodninger til og fra Norge om rettslig bistand i straffesaker.

2 3 4

Se nærmere Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven – Kommentarutgave s. 868–869 (til § 237) og s. 997 (til § 270).

Se Bøhn, Domstolloven – Kommentarutgave s. 152 (til § 46) og s. 165–166 (til § 47).

Se kapittel 4.1 med videre henvisning til forarbeidene til utleveringsloven § 23 b.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 21

07/05/2020 10:58

22

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

De sentrale reglene om bevissikring i utlandet etter begjæring fra norske myndigheter er utleveringsloven § 23 b (påtalemyndighetens kompetanse til å utstede rettsanmodning), domstolloven §§ 47–48 (bl.a. rettens kompetanse til å utstede rettsanmodning), § 50 (ambassadeavhør), § 180 tredje ledd (forkynnelse ved norsk ambassade), forskrift om internasjonalt samarbeid kapittel 3 (bl.a. hva rettsanmodninger skal innholde og fremsendelsesmåter) samt § 21 (fjernavhør), § 28 (kommunikasjonskontroll) og § 31 (bankkonti).

Videre gir lov av 21. mars 1975 nr. 9 (lov om nordisk vitneplikt) grunnlag for å pålegge vitner i de nordiske land møteplikt for en norsk domstol. Norske regler får ikke anvendelse under bevisopptak i utlandet, men enkelte prinsipper i straffeprosessloven kan likevel få anvendelse, som §§ 237 og 270 om bevisopptak av rettslige forklaringer på henholdsvis etterforskingsstadiet og tiltalestadiet ( jf. Rt. 1995 s. 1157 og Rt. 2005 s. 138) og § 97 om rett til forsvarer under bevisopptak ( jf. Rt. 1986 s. 779 og Rt. 1985 s. 1258).

De viktigste reglene om bevissikring i Norge etter begjæring fra utenlandsk myndighet er utleveringsloven § 23 a (etterkommelse og avslag på rettsanmodninger), § 24 (hjemmel for bruk av tvangsmidler med grunnlag i en utenlandsk straffesak), § 24 a (fjernavhør), domstolloven § 46 (rettslig avhør), politiregisterloven § 22, jf. § 26 (unntak fra taushetsplikt om straffesaksdokumenter), forskrift om internasjonalt samarbeid kapittel 2 (bl.a. kompetanse til å behandle rettsanmodninger fra utlandet og gjennomføringsmåte), §§ 16–20 (fjernavhør), § 30 (bankkonti) samt straffeprosessloven §§ 216 a fjerde og femte ledd og 216 b tredje og fjerde ledd og forskrift om internasjonalt samarbeid §§ 22–27 (kommunikasjonskontroll). Forkynnelse i Norge av utenlandske dokumenter reguleres av forskrift av 12. september 1969 nr. 5.

I forslag til ny straffeprosesslov er det foreslått å samle de fleste reglene om internasjonalt samarbeid i straffesaker i et eget kapittel.5 Det er dessuten gitt regler om utlevering/overlevering av personer, som er omhandlet i kapittel 16. Regler om overføring av saker er omtalt i kapittel 15, mens overføring av fullbyrding av straffereaksjoner er behandlet i kapittel 17.

1.5

Oversikt over konvensjoner og avtaler om rettslig bistand

1.5.1 Innledning Det er opp til statene å avgjøre om man vil bistå andre land med å oppta bevis, men gjennom konvensjoner og bilaterale avtaler har statene forpliktet seg til å bistå hverandre. Både Europarådet og FN har utviklet konvensjoner om internasjonal bistand i straffesaker, og Norge har ratifisert de fleste. De 5

NOU 2016: 24. Se forslaget til kapitler 24 og 25, samt vurderingen av behovet for en samlet rettslig regulering i kapittel 15.3.1, s. 349.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 22

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

23

senere år har også EU utviklet konvensjoner om rettslig samarbeid, og Norge er tilsluttet noen av disse. FN-konvensjonene og mange av Europarådets konvensjoner gjelder bistand til straffesaker om visse former for kriminalitet, som f.eks. datakriminalitet eller narkotika. Europarådet og EU har dessuten utviklet generelle konvensjoner som ikke knytter seg til noen bestemt type lovbrudd.6 Den viktigste konvensjonen for rettslig samarbeid i Europa er Europarådets konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959.

En av grunnene til at den fortsatt har en sentral plass i det strafferettslige samarbeidet er at konvensjonen ikke er begrenset til å gjelde visse typer av straffesaker eller bestemte former for rettslig bistand. En annen konvensjon som er av stor praktisk betydning i det europeiske samarbeidet er EUs konvensjon av 29. mai 2000. Den supplerer 1959-konvensjonen, og gir grunnlag for forenklet oversendelse av bistandsanmodninger som effektiviserer samarbeidet. Heller ikke denne konvensjonen er begrenset til å gjelde bestemte type saker eller bistand. Konvensjonene omtales nærmere nedenfor.

Norske myndigheter kan anmode om bistand til å sikre bevis også om vi ikke har noen konvensjon eller avtale med den aktuelle staten, men da er ikke vedkommende stat forpliktet til å bistå, og oversendelsesmåten for rettsanmodningen blir dessuten mer omstendelig og tidkrevende. Ved bistand fra norsk side til å sikre bevis i en utenlandsk sak, er den rettslige adgangen til å bistå sjelden avhengig av at vi har noen konvensjon med staten. Hvorvidt det er mulig å bistå, beror på hjemlene i lovverket, som vanligvis ikke knytter seg til noen konvensjon.7 Det følger av utleveringsloven § 26 nr. 3 at vi kan yte rettslig bistand uten noen konvensjon eller avtale. Dette kan være annerledes i andre land, hvor adgangen til å bistå noen ganger avhenger av om det finnes grunnlag for det i en konvensjon eller avtale.

I neste kapittel gis en oversikt over de viktigste konvensjoner og avtaler som Norge er tilknyttet om rettslig bistand i straffesaker.8

6

7 8

Noen av konvensjonene er inntatt som vedlegg til rundskriv G 19/2001. Konvensjonene er tilgjengelige på hjemmesiden www.ejn-crimjust.europa.eu. Klikk på «Judicial Library», og «General Legal Framework». Deretter følger flere alternativer. Alternativet «Judicial Cooperation Legal Instruments adopted by the EU» omfatter EU-konvensjonene, bl.a. 2000-konvensjonen og protokollen til konvensjonen, som man finner under «Mutual Legal Assistance».

Alternativet «Legal instruments adopted by the Council of Europe» inneholder Europarådskonvensjonene, bl.a. 1959-konvensjonen og Annen tilleggsprotokoll. Under alternativet «Legal instruments adopted by the United Nations» finner man FN-konvensjonene.

Et unntak er forskrift om internasjonalt samarbeid § 22 siste ledd, hvor adgangen til å bistå med visse former for kommunikasjonskontroll er knyttet til 2000-konvensjonen.

Oversikten omfatter ikke konvensjoner om overføring av straffesaker, utlevering/overlevering av personer eller overføring av straffereaksjoner, som er omtalt i bokens del V.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 23

07/05/2020 10:58

24

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

1.5.2 1959-konvensjonen og konvensjoner som utfyller den 1.5.2.1 1959-konvensjonen Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 (1959-konvensjonen) er den sentrale konvensjonen i Europa som benyttes ved nær sagt alle former for bevisinnhenting i alle typer straffesaker mellom statene som er tilsluttet. Konvensjonen er ratifisert av samtlige medlemmer av Europarådet samt Chile, Israel og Sør-Korea.9 Konvensjonen spesifiserer i liten grad de ulike formene for bevissikring. Den omtaler f.eks. ikke tvangsmidler særskilt, men statene kan gi slik bistand etter artiklene 1 nr. 1 og 3 nr. 1 hvis det aktuelle landet har hjemmel for å utføre tvangsmiddelet.

Det er flere konvensjoner og protokoller som utfyller 1959-konvensjonen, og nedenfor omhandles de viktigste. Disse kan gi grunnlag for direkte fremsendelse mellom judisielle myndigheter. Konvensjonene får anvendelse for enhver form for bevissikring i alle type saker, men de regulerer i tillegg særskilte former for bevissikring.

1.5.2.2 2000-konvensjonen med protokoll 1959-konvensjonen utfylles av EUs konvensjon av 29. mai 2000 om gjensidig bistand i straffesaker (2000-konvensjonen) og protokoll av 16. oktober 2001 til 2000-konvensjonen. Norge ble tilknyttet konvensjonen og protokollen i 2013.10 Konvensjonen og protokollen gjelder i forhold til alle EU-statene unntatt Hellas, Irland og Kroatia, som foreløpig ikke har ratifisert.11 Estland har ratifisert konvensjonen, men ikke protokollen. Videre har Island ratifisert konvensjonen. Etter brexit vil konvensjonen være anvendelig i forhold til Storbritannia kun i en overgangsperiode, se kapittel 1.5.8.

2000-konvensjonen artikkel 6 gir grunnlag for direkte fremsendelse av rettsanmodninger mellom norske og utenlandske judisielle myndigheter (påtalemyndighet og domstoler) og mellom judisielle myndigheter i en stat og sentralmyndighet (f.eks. et justisministerium) i en annen stat. I dag er det 9

10 11

Disse statene har ratifisert 1959-konvensjonen pr. november 2019: Albania, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Belgia, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Chile, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, Irland, Island, Israel, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxemburg, Malta, Moldova, Monaco, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, San Marino, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn og Østerrike. For en oppdatert oversikt over ratifikasjoner, se: https://www.coe.int/en/web/ conventions/full-list/-/conventions/treaty/030/signatures?p_auth=QNy9vbj8 Norge og Island ble tilknyttet konvensjonen og protokollen 1. januar 2013 i tråd med tilknytningsavtale av 19. desember 2003, etter at de nødvendige lovendringer ble vedtatt 22. juni 2012 nr. 52.

Følgende stater har ratifisert 2000-konvensjonen (pr. november 2019): Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Island, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Luxemburg, Malta, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia (med unntak for kanaløyene), Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. For så vidt gjelder Storbritannia, se kapittel 1.5.8. Statenes forbehold til konvensjonen og forklarende rapport er tilgjengelig på: https://www.ejn-crimjust.europa.eu/ejn/libcategories/EN/374/-1/-1/-1.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 24

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

25

bare denne konvensjonen som gir grunnlag for at en norsk statsadvokat eller dommer kan oversende alle typer rettsanmodninger direkte til et utenlandsk justisministerium, som innebærer en mye raskere saksbehandlingsmåte enn oversendelse via ministeriene. Artikkel 5 er også av stor praktisk betydning, da den gir grunnlag for postforkynnelse direkte fra myndighetene i en stat til personer som befinner seg i andre stater som har ratifisert konvensjonen.

Konvensjonen regulerer dessuten viktige former for rettshjelp som fjernavhør (artikler 10 og 11), kommunikasjonskontroll (artikler 17–22), kontrollert leveranse (artikkel 12) og felles etterforskingsteam (artikkel 13). Konvensjonen gir detaljerte regler om fremgangsmåten for fjernavhør, bl.a. om hvilket lands domstol som skal lede avhøret og om fritak fra forklaringsplikt, som sikrer at landene løser spørsmålene på samme måte. Konvensjonens bestemmelser om fjernavhør og kommunikasjonskontroll er implementert i norske regler, som er nærmere omtalt i kapitlene 3.5.3.3 og 14.3.2.4 (fjernavhør hhv. til og fra Norge) og kapittel 10 (kommunikasjonskontroll). Protokollen av 16. oktober 2001 omhandler innhenting av opplysninger om bankkonti og monitorering av kontobevegelser.

1.5.2.3 Annen tilleggsprotokoll Norge har ratifisert Annen tilleggsprotokoll av 8. november 2001 til 1959-konvensjonen.12 Protokollen er utformet etter mønster av 2000-konvensjon og har nesten samme innhold, bortsett fra at protokollen ikke omhandler kommunikasjonskontroll. Når også 2000-konvensjonen får anvendelse, er det den som benyttes. Annen tilleggsprotokoll er aktuell overfor Irland, Kroatia samt en rekke stater utenfor EU. Annen tilleggsprotokoll artikkel 4 gir grunnlag for direkte fremsendelse av rettsanmodninger mellom judisielle myndigheter eller mellom justisministeriene, men ikke mellom judisielle myndigheter i ett land og justisministeriet i et annet land. Da de aller fleste statene har erklært at deres justisministerium er rett adressat for rettsanmodninger, må derfor norske rettsanmodninger sendes via Justisdepartementet. Artikkel 16 gir grunnlag for postforkynnelse direkte fra myndighetene i en stat til personer som befinner seg i andre stater som har ratifisert konvensjonen. Norge har imidlertid tatt forbehold til artikkel 16 som innebærer at vi ikke alltid kan benytte postforkynnelse med grunnlag i protokollen (se kapittel 3.6.2). Fjernavhør er 12

Disse statene har ratifisert Annen tilleggsprotokoll pr. november 2019: Albania, Armenia, Belgia, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Chile, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Irland, Israel, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Moldova, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland (er tilsluttet fra januar 2020), Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn og Østerrike. For en oppdatert oversikt over ratifikasjoner, se coe. int/en/web/conventions/full-list, klikk på konvensjon nr. 030, under «Related links» klikker man på «Signatures and ratifications».

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 25

07/05/2020 10:58

26

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

regulert i artiklene 9 og 10, og kontrollert leveranse og felles etterforskingsteam i artiklene 18 og 20. Protokollen omhandler dessuten – i motsetning til 2000-konvensjonen – grenseoverskridende observasjoner og spaning, jf. artiklene 17 og 19. Dette er mest aktuelt i forhold til Finland og Sverige. Da begge land har reservert seg mot artiklene 17 og 19 er det i stedet Schengenkonvensjonen som må anvendes i forhold til disse landene.

1.5.2.4 Schengenkonvensjonen Også Schengenkonvensjonen av 19. juni 1990 utfyller 1959-konvensjonen.

Artiklene 40 og 41 omhandler fortsatt spaning og forfølgelse over landegrensene, som særlig er aktuelt i forhold til Finland og Sverige. Konvensjonen inneholder bestemmelser om direkte oversendelse av rettsanmodning (artikkel 53) og postforkynnelse (artikkel 52) som tidligere var praktisk viktig, men som er erstattet av 2000-konvensjonen artikler 6 og 5 for så vidt gjelder statene som er tilknyttet 2000-konvensjonen (jf. sistnevnte konvensjon artikkel 2 nr. 2). Videre benyttes gjerne Annen tilleggsprotokoll der den er anvendelig. Schengenkonvensjonens artikler 52 og 53 er derfor kun aktuell overfor Hellas, Liechtenstein og Monaco, og i tillegg får artikkel 52 anvendelse i forhold til Sveits. Rettsanmodninger til disse statene må likevel sendes via riksadvokaten og Justisdepartementet, da det er ministeriene som er rette adressat, og anmodningene ikke kan sendes direkte fra norsk judisiell myndighet til et utenlandsk ministerium etter Schengenkonvensjonen.

1.5.3 Andre konvensjoner Det finnes flere FN-konvensjoner om bestemte kriminalitetsformer, som er ratifisert av en rekke land, herunder Norge. Konvensjonene gjelder bl.a. saker om grenseoverskridende organisert kriminalitet (15. november 2000), narkotika (20. desember 1988) og korrupsjon (31. oktober 2003). Også Europarådet har utviklet konvensjoner om bestemte kriminalitetsformer som Norge har ratifisert, bl.a. om datakriminalitet (23. november 2001) og hvitvasking (8. november 1990). Flere av konvensjonene er åpne for ratifikasjon av stater som ikke er medlem av Europarådet. Enkelte av konvensjonene, som konvensjonen om datakriminalitet, er ratifisert av en rekke stater utenfor Europa.

1.5.4 Bilaterale avtaler og nordisk avtale Det er inngått bilaterale avtaler om internasjonal rettslig bistand med Canada (16. september 1998) og Thailand (20. mai 1999). Avtalene er vedlagt Justisdepartementets rundskriv G-19/2001.

Nordisk avtale av 26. april 1974 omhandler bl.a. direkte sending av rettsanmodninger mellom landenes judisielle myndigheter. Avtalen har ikke lenger særlig praktisk betydning etter at alle de nordiske landene ble tilknyttet 2000-konvensjonen, som også gir grunnlag for direkte oversendelse.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 26

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

27

1.5.5 Lov om møteplikt for nordiske vitner Lov av 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt gir grunnlag for at vitner som er bosatt i Norden kan pålegges møteplikt ved norsk domstol. De andre nordiske land har tilsvarende lover, som bygger på gjensidighet. Loven er omtalt i kapittel 3.5.3.5.

1.5.6 Gjensidig bistand uten konvensjonsgrunnlag Norske myndigheter kan velge å yte rettslig bistand til en annen stat selv om den aktuelle staten ikke er tilsluttet noen konvensjon, jf. utleveringsloven § 26 nr. 3. Mange andre stater, men ikke alle, kan på samme måte yte bistand til Norge. Ved anmodning om slik bistand vurderer Justisdepartementet om det skal utstedes en gjensidighetserklæring om at Norge vil yte staten tilsvarende bistand.

1.5.7

Rettslig samarbeid med internasjonale domstoler og organisasjoner Rettslig bistand til Den internasjonale straffedomstol (ICC) samt Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Det internasjonale tribunalet for Rwanda (ICTR) reguleres av lover av 15. juni 2001 nr. 65 og 24. juni 1994 nr. 38. Etter at Jugoslavia- og Rwandatribunalenes mandater er utløpt, er det Den internasjonale restmekanismen for straffetribunaler (MICT) som kan fremsette anmodninger om bistand etter loven av 1994. Om rettslig bistand til internasjonale domstoler, se kapittel 12.5.

Dersom det skal fremsettes anmodning til en internasjonal organisasjon om oversendelse av bevis, skal rettsanmodningen i utgangspunktet sendes til myndighetene i staten hvor organisasjonen har sitt sete. Gjelder det en større internasjonal organisasjon, som FN, sendes derimot anmodningen til organisasjonen (via Justisdepartementet, som videresender den via Utenriksdepartementet) under henvisning til prinsippene i konvensjonene. Tilsvarende skal anmodninger fra organisasjoner i utgangspunktet sendes fra myndighetene i staten hvor organisasjonen har sitt sete, men det aksepteres at større internasjonale organisasjoner sender rettsanmodningen direkte til Utenriksdepartementet. Om rettslig bistand til organisasjoner, se kapittel 12.5.

1.5.8 Brexit – overgangsregler ved Storbritannias uttreden fra EU Etter at britene forlater EU vil 2000-konvensjonen, Schengenkonvensjonen og arrestordreloven ikke få anvendelse i saker med Storbritannia. Brexit berører ikke Storbritannias tilknytning til andre konvensjoner, som f.eks.

Europarådets konvensjoner. Det er gitt to sett med overgangsregler for behandling av saker med Storbritannia, som gjelder landets uttreden fra EU henholdsvis med og uten en overgangsperiode. Alt tyder nå på at britene trer ut av EU med en overgangsperiode, og derfor omtales kun dette regelsettet.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 27

07/05/2020 10:58

28

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

I lov av 29. mars 2019 nr. 8 § 2 første ledd er det fastsatt en overgangsperiode som utløper 31. desember 2020. Det fremgår av lovforarbeidene at perioden kan bli forlenget dersom Storbritannia og EU blir enige om en lengre overgangsperiode. Overgangsreglene innebærer at norske regler som oppfyller avtaler med EU eller EU-statene i overgangsperioden skal anvendes som om Storbritannia fortsatt var EU-medlem, jf. lovens § 2 annet ledd. Dette innebærer at arrestordreloven får anvendelse i forhold til Storbritannia ut 2020, og fra 2021 får Den euroopeiske utleveringskonvensjonen av 13. desember 1957 og utleveringsloven anvendelse (med mindre overgangsperioden blir forlenget). Tilsvarende får særreglene om kommunikasjonskontroll som gjelder i forhold til EU-statene (omtalt i kapittel 10), dvs. straffeprosessloven §§ 216 a fjerde til sjette ledd, 216 b siste ledd og forskrift om internasjonalt samarbeid kapittel 5, anvendelse i slike saker mellom Norge og Storbritannia i overgangsperioden. Det må legges til grunn at også 2000-konvensjonen får anvendelse i overgangsperioden.

Loven regulerer ikke hvilke regelsett som skal gjelde ved den videre håndteringen av saker som er under behandling ved overgangsperiodens opphør årsskiftet 2020–2021. Det er opplyst i forarbeidene at det vil bli gitt en forskrift om prosesser som er igangsatt før utløpet av overgangsperioden, men som ikke ferdigstilles før etter utløpet.13

1.6 Sambandstjenestene 1.6.1 Innledning Sambandstjenestene har viktige oppgaver i forbindelse med rettslig samarbeid, særlig ved omfattende samarbeid eller i saker som haster. Det kan noen ganger være aktuelt å benytte flere sambandstjenester i samme sak. Dette er det anledning til så lenge man gjør oppmerksom på det.

1.6.2 Eurojust og EJN Eurojust er EUs enhet for samarbeid mellom påtalemyndighetene i Europa.

Representanter fra hver av EU-statene holder til i samme bygning i Haag, hvor de er utplassert med det formål å bistå hjemstatene med internasjonalt samarbeid i straffesaker. Flere tredjestater har gjort avtaler med Eurojust om utplassering av representanter. Foruten EU-statene er i 2019 følgende stater representert: Montenegro, Nord-Makedonia, Norge, Sveits, Ukraina og USA. De norske representantene består av en sambandsstatsadvokat og en sambandspolitiadvokat.

Spørsmål om rettslig bistand som gjelder stater som er representert ved Eurojust kan rettes til de norske Eurojust-representantene. Eurojust kan noen ganger bistå selv om saken gjelder en stat som ikke har utplassert 13

Prop. 47 LS (2018–2019) kapittel 3.1.2, s. 9.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 28

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

29

noen representanter. Eurojust har kontaktpersoner i flere stater, bl.a. Japan, Moldova og Sør-Korea. Eurojust kan dessuten skaffe kontaktpersoner via nettverket Iber-RED, som dekker Sør- og Mellom-Amerika. Kontaktpersonene er imidlertid ikke utplassert ved Eurojust, og det varierer hvor godt kontaktordningen fungerer.

Eurojust har et tett samarbeid med European Judicial Network (EJN), som består av kontaktpersoner innenfor justissektoren i EU-statene og en del tredjestater, bl.a. Albania, Serbia og Tyrkia. Eurojust og EJN dekker i stor grad de samme landene, og i disse tilfellene benyttes gjerne EJN til å avklare praktiske spørsmål eller enkeltstående rettslige spørsmål som f.eks. dobbel straff barhet, mens Eurojust bistår med mer omfattende samarbeid.

Den norske sambandsstatsadvokaten er nasjonalt kontaktpunkt for de norske EJN-representantene, og kan bistå norske myndigheter med å etablere kontakt med EJN-kontaktpersoner.

Eurojusts målsetning er å bidra til effektiv bekjempelse av grov og grenseoverskridende kriminalitet som gjelder to eller flere medlemsstater, spesielt organisert kriminalitet. Det er imidlertid ingen krav til sakens alvorlighetsgrad for å ta opp spørsmål med de norske Eurojust-representantene. Riksadvokaten har bestemt at alle innenfor påtalemyndigheten og politiet kan kontakte de norske Eurojust-representantene direkte uten å gå tjenestevei.

Eurojust-representantene kan rettslig sett ikke utføre noe mer enn det som følger av reglene i landet de representerer, men de bidrar til at rettshjelpen blir gitt på en mer effektiv måte. Eurojust bistår særlig ved koordinering av etterforsking som utføres i flere land, etablering av felles etterforskingsteam, hastesaker eller påskyndelse av rettsanmodninger som ikke er besvart, informasjon om regler i andre land, informasjon om rettslige og praktiske muligheter til å få innhentet bevis, råd om utforming av rettsanmodninger, informasjon om adressat for rettsanmodningen mv. Bistanden som Eurojust kan tilby er nærmere omtalt av sambandsstatsadvokat Stoltenberg i TfS 4/2019 s. 399.

1.6.3 Europol Europol er EU-statenes samarbeidsenhet for politiet i Europa. Representanter fra EU-statene er lokalisert i samme bygning i Haag. En lang rekke tredjeland, herunder Norge, har inngått avtale med Europol og har representanter utplassert der. Det nasjonale kontaktpunktet for Europol er Kripos, slik at henvendelser til Europol rettes dit.

Europol arbeider primært med etterretningsopplysninger og analyser.

Europol kan bare unntaksvis innhente opplysninger som skal brukes som bevis i saken. Politiet kan imidlertid på denne måten få nyttige etterretningsopplysninger om bevis som deretter kan innhentes ved rettsanmodning.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 29

07/05/2020 10:58

30

G e n e r e lt o m g j e n s i d ig r e t t s l ig b i s ta n d

De norske representantene ved Eurojust og Europol har et tett samarbeid, og kontakter hverandre når den andre enheten er i bedre posisjon til å yte bistand i saken.

1.6.4 Interpol Interpol er en global organisasjon for samarbeid mellom politimyndighetene, og de fleste land i verden er tilsluttet Interpol. Rettsanmodninger som haster kan sendes via Interpol. Dette følger av flere konvensjoner, bl.a. 2000-konvensjonen artikkel 6 nr. 4 og Annen tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 7. Videre kan rettsanmodninger som kan sendes direkte etter 1959-konvensjonen, sendes gjennom Interpol, jf. artikkel 15 nr. 5. Det kan foretas etterlysninger gjennom Interpol, som ikke omtales nærmere her.

Interpol har ikke noen enhet med representanter fra landene, slik Europol og Eurojust har. Rettsanmodninger som sendes via Interpol blir sendt elektronisk fra det norske Interpolkontoret ved Kripos til en tilsvarende nasjonal politienhet i den aktuelle staten. Det nasjonale kontaktpunktet for Interpol er Kripos, slik at henvendelser rettes dit.

1.6.5 Nordisk politi- og tollsambandstjeneste De nordiske land har en felles tjeneste med nordiske sambandsmenn fra politi og tollvesenet i de fem nordiske landene, som gjerne forkortes NLO («Nordiske Liason Offiserer») eller PTN (Politi Toll Norden). De nordiske sambandsmennene er utplassert i stater hvor de kan bistå ved å være til stede under f.eks. avhør eller ransaking som gjennomføres etter anmodning fra norske myndigheter. Dette er en type bistand som ingen annen sambandstjeneste tilbyr, heller ikke Eurojust og Europol. Sambandsmennene kan ikke utføre etterforskingsskritt på egen hånd, men kan altså være til stede og f.eks. identifisere relevante bevis. De kan videre følge opp rettsanmodninger som blir sendt til landet for å påskynde behandlingen. De fleste sambandsmennene er sideakkreditert i nabostater til å utføre samme bistand der, men den fysiske avstanden kan vanskeliggjøre like effektiv bistand. Kripos er kontaktpunktet for sambandsmennene, og henvendelser til sambandstjenesten skal rettes via Kripos.

Sambandstjenesten dekker i 2019 følgende land, sideakkrediterte land er satt i parentes: (Afghanistan), Albania, (Bahrain), Bosnia-Herzegovina, (Brasil), (Bulgaria), Colombia, England, Estland, Forente Arabiske Emirater, (Filippinene), (Hviterussland), (Kambodsja), Kina, Kosovo, (Kroatia), (Kuwait), (Laos), (Latvia), Litauen, (Montenegro), (Myanmar), Nigeria, (Nord-Makedonia), (Oman), Pakistan, Polen, (Qatar), Romania, Russland, Serbia, (Slovenia), Spania, Thailand, Tyrkia, Tyskland, (Vietnam).

Andre land har lignende ordninger, og noen av sambandsmennene er akkreditert til å bistå med saker som gjelder Norge. F.eks. har FBI sambands-

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 30

07/05/2020 10:58

k apit t el 1: innlednin g

31

menn i København som er sideakkreditert til Norge. Norske myndigheter har først og fremst kontakt med utenlandske sambandsmenn i forbindelse med at det aktuelle landet har behov for bistand fra Norge, men det er fullt mulig å anmode sambandstjenester som dekker Norge om bistand i en norsk straffesak.

1.7

Politisamarbeidet

Politisamarbeidet omfatter i første rekke utveksling av etterretningsinformasjon. De fleste etterretningsopplysninger deles via Kripos, mens finansielle etterretningsopplysninger om f.eks. bankkonti innhentes via Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim.

Etterretningsopplysninger som hyppig innhentes fra utlandet er informasjon om hvorvidt personer er dømt eller under etterforsking i andre land, samt om biler og telefoner som inngår i norske saker er registrert i andre straffesaker i Europa. Opplysningene innhentes via Europol (Kripos) og er som regel begrenset til etterretningsbruk, slik at det må sendes en rettsanmodning hvis opplysningene skal brukes som bevis. Via politikanalene kan norsk politi dessuten få frosset IP-adresser og andre data inntil innholdet av dataen kan innhentes ved rettsanmodning. Enkelte frysanmodninger kan i stedet rettes direkte til tilbyder (se kapittel 2.6). Stortinget samtykket 12. mai 2016 til inngåelse av Prüm-avtalen med EU og PCSC-avtalen med USA. Avtalene gir norsk politi tilgang til DNA- og fingeravtrykkregistrene i EUstatene og USA samt kjøretøyregistrene i EU. Ved «treff» må det sendes en rettsanmodning for å få fullstendige opplysninger og for å kunne bruke det som bevis.

Politisamarbeidet er regulert i forskrift om internasjonalt samarbeid kapittel 7 og politiregisterforskriften kapitler 70–74.

I denne boken omhandles politisamarbeidet kun i den grad samarbeidet gir grunnlag for å innhente bevis til bruk i straffesak.14 Det er først og fremst den nordiske politisamarbeidsavtalen av 1. april 2016 som åpner for bevisinnhenting som ledd i politisamarbeidet. Etter avtalen kan nordisk politi innhente straffeutskrifter og gjøre avtaler om å få tatt politiavhør eller om selv å få gjennomføre telefonavhør, som er omtalt i kapitlene 3.2, 3.5.5 og 14.3.2.5. Norge har ikke inngått noen tilsvarende politisamarbeidsavtale med land utenfor Norden.

14

Politisamarbeid er f.eks. behandlet av Ugelvik, Police cooperation and sovereignty in the EU.

101366 GRMAT Internasjonalt strafferettslig samarbeid 200101.indb 31

07/05/2020 10:58