KAP. 1
å høste, og de avlet fram tamdyr ved å ta livet av de villeste individene og satse på avl av de mest føyelige. Dyra ga melk og kjøtt, men også ull til lettere klær enn de gamle av skinn. Ny teknologi var spinning, veving og pottemakerkunsten. Ettersom menneskene ble mer bofaste, kunne de lagre korn mørkt og kjølig i leirkrukker slik at mus og rotter ikke fikk tak i det. Jordbruket og den teknologiske utviklingen førte ikke nødvendigvis til noe bedre liv. Kostholdet ble mer ensidig enn hos jegere og samlere, og en rekke smittsomme sykdommer som tuberkulose, kopper, meslinger og influensa ble overført fra tamdyra. Dessuten ble menneskene nå boende i sitt eget avfall som ofte forurenset vannet. Ved å hogge ned skog for å skaffe ved til brensel og ved å la store tamdyrflokker beite hardt på vegetasjonen, endret menneskene landskapet over tid så mye at det kunne bli erosjon og lokale klimaendringer. En revolusjon er vanligvis en brå omveltning, men jordbruksrevolusjonen var en langsom utvikling over flere tusen år. Vi kaller det likevel en revolusjon fordi det førte til en helt ny måte å leve på. Jordbruket kom etter hvert også til andre deler av verden – enten ved at det ble spredd fra Midtøsten, eller ved at det ble utviklet selvstendig. Europa og Asia hadde best forutsetninger fra naturens side. Store deler av Amerika, Afrika sør for Sahara og Australia hadde dårligere jord, færre spiselige planter og få dyr det gikk an å temme.
Vanningsjordbruk og sivilisasjoner Jordbruket førte til økende befolkning, og mellom 4000 og 1500 f.Kr. utviklet menneskene et jordbruk basert på kunstig vanning fra elvene Eufrat og Tigris, Nilen, Indus og Huang He (se kartet på side 12). Enkelte steder ga dette jordbruket like store avlinger per mål som dagens moderne jordbruk med kunstgjødsel. Det kunne derfor brødfø et stort antall mennesker. Vanningsjordbruket krevde stor innsats av mange hender for å grave kanaler og vedlikeholde dem. Jordene ble pløyd med en ny oppfinnelse, arden, som ble trukket av okser. Bosetninger ble til landsbyer, og etter hvert som befolkningen økte, ble de første bystatene til med mange tusen innbyggere. Disse samfunnene kaller vi sivilisasjoner eller høykulturer fordi de fikk arbeidsdeling med sosiale klasser, skriftspråk, skatter, felles lover og militærvesen. På toppen av samfunnet fikk vi konger og prester som organiserte og styrte. I tillegg holdt de kontakten med en ny gudeverden av menneskeliknende guder. Det effektive jordbruket gjorde at noen kunne spesialisere seg som håndverkere og handelsmenn. Det ble behov for å ha oversikt over matvarelagre og handelsvarer, og de første skriftspråkene ble svaret på dette behovet. Dermed kom menneskeheten inn i det vi kaller historisk tid. Historisk tid betyr at vi får skrevne kilder som forteller om fortiden. Krig ble mer vanlig fordi det kunne bli strid om vanningsanlegg og grenser mellom sivilisasjonene. De store matvarelagrene virket dessuten tillokkende på folk som fremdeles var jegere og samlere, og på folk som hadde gått over til å følge dyreflokkene sine som nomader. De som ble beseiret i krig, ble ofte gjort til slaver, men det hendte også at mannlige 13