ANTIKKEN – VG2
med en ny mann. Kvinnene fikk også drive idrett, og dette var så sensasjonelt at grekere fra andre polisstater kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper. Spartas styre bygde på respekt for lover og tradisjoner som de eldste forvaltet. Polisen hadde en folkeforsamling av menn over 30 år som valgte et råd av menn over 60 år til å styre. Sparta var et oligarki (av gresk oligarkhia, som betyr fåmannsvelde). De som fikk høyest bifallsrop i folkeforsamlingen, kom med i rådet. Rådet valgte fem eforer som skulle kontrollere at alle fulgte lovene. Sparta hadde to konger som ledet ofringer til gudene og var øverstkommanderende i krig. Eforene kunne avsette konger som de mente hadde tapt gudenes gunst.
Moderne statue av spartaneren kong Leonidas, symbolet på tapperhet og offervilje. Han og alle hans 300 hoplitter falt i et forsøk på å stanse den veldige persiske hæren ved passet Termopylene nord for Aten i 480 f.Kr.
Aten – demokratiet Aten ble Spartas fremste rival blant de greske polisstatene. Atenerne mente at de var det eldste folket i Hellas. Fram til 500-tallet f.Kr. regnet andre grekere Aten som tilbakestående. Staten var splittet i strid mellom forskjellige mektige slekter og mellom rike jordeiere og fattige småbønder. Men etter lang strid forstod atenerne at de måtte samarbeide dersom de skulle klare seg i konkurransen med andre polisstater, særlig Sparta. Alle våpenføre menn sluttet seg til en felles hær. Det ble også umulig å gjøre gjeldsofre til slaver. Frie menn over 19 år kunne møte i en folkeforsamling nedenfor Atens akropolis, der alle hadde rett til å tale og fremme forslag. Til å styre staten utpekte folkeforsamlingen hvert år 500 menn over 30 år til en rådsforsamling ved loddtrekning. Loddtrekning hindret de rikeste og mektigste i å kjøpe eller true til seg stemmer. Dommere og andre embetsmenn ble utpekt på samme måte. Bare ti generaler, strateger, ble valgt av folkeforsamlingen. Det var viktig for Atens sikkerhet at de dyktigste hadde kommandoen i krig. Politikk ble så viktig for de frie mennene at de som ikke deltok, foraktelig ble kalt idioter (av idios, som betyr ens egen), folk som bare var opptatt av seg selv og ikke statens beste. Dette styret ved folket (demos), demokrati, regnes som opprinnelsen til det moderne demokratiet, selv om flertallet av befolkningen, kvinner, fremmede og slaver, var utelukket. Det atenske demokratiet bygde på allmannamøter (direkte demokrati), mens vi i dagens demokratier velger folk til å representere oss i forsamlinger (representativt demokrati). Perserkrigene (490–479 f.Kr.) Mens polisstatene i Hellas kriget og konkurrerte med hverandre, ble det persiske riket i øst stadig mektigere. Etter å ha erobret Egypt på 500-tallet f.Kr. tvang Dareios, «Kongenes konge», de greske polisene langs vestkysten av Lilleasia under seg. I 490-årene f.Kr. gjorde de opprør og bad om hjelp fra Hellas. Dette fikk først Dareios og deretter hans sønn Xerxes til å angripe grekerne. For en gangs skyld stod atenere og spartanere sammen. Få trodde at den enorme persiske hæren og krigsflåten kunne slås. Men perserne led nederlag på sletta Maraton øst for Aten i det første invasjonsforsøket. Mens de ventet på persernes hevn for nederlaget, satset atenerne på å bygge en stor
28