Et anerkjennende kroppsøvingsfag
Forord
Høsten 2020 møttes redaktørene av denne boka på et dagsseminar med forskergruppen «Teaching and Learning in Physical Education» ved Høgskolen i Innlandet. Arne Nikolaisen Jordet var blitt invitert til seminaret for å presentere boka han nylig hadde gitt ut; Anerkjennelse i skolen. En forutsetning for læring (Jordet, 2020).
Forskergruppen hadde fattet interesse for de perspektiver han her presenterer for skolen og skolens opplæring med utgangspunkt i teorien om anerkjennende pedagogikk. Denne teorien viser hvordan anerkjennelse etablerer en overbyggende teoretisk ramme som ikke bare hjelper oss til å forstå skolens svakheter og utfordringer, men som fremfor alt kan vise vei mot «den gode skole». Spørsmålet vi diskuterte var om denne teorien også kunne anvendes på kroppsøving som skolefag. Kan den anerkjennende pedagogikken hjelpe oss til å forstå både svakheter og mangler som forskningen har avdekket i kroppsøvingsfaget, og samtidig vise vei mot praksiser som i større grad ivaretar alle barn og unge i undervisningen? Kan med andre ord anerkjennelse vise vei mot «et godt kroppsøvingsfag»? Samtalen berørte helt grunnleggende spørsmål i pedagogikken i sin alminnelighet og i kroppsøvingsdidaktikken i særdeleshet. Møtet munnet ut i et ønske om å undersøke om den anerkjennende pedagogikken kan utgjøre et teoretisk fundament for pedagogisk praksis i kroppsøvingsfaget. Vi var særlig opptatt av å kaste lys over hvordan skolen og lærerne kan realisere intensjonene i fagfornyelsen (LK20) om at kroppsøving skal være et fag som skal «… stimulere til livslang bevegelsesglede og til en fysisk aktiv livsstil ut fra egne forutsetninger» og et fag der elevene skal lære, sanse, oppleve og skape med kroppen.
Med en ambisjon om å få realisert en vitenskapelig antologi på tematikken Et anerkjennende kroppsøvingsfag etablerte derfor redaktørene Kjersti Mordal Moen og Arne Nikolaisen Jordet et samarbeid i januar 2021. Vi gikk åpent ut i det norske kroppsøvingsfaglige forskningsmiljøet og inviterte forskere som satt med eget empirisk materiale til å skrive et bidrag som kunne kaste lys over hva anerkjennende pedagogisk praksis i kroppsøving kan innebære. Vi fikk inn over 20 bidrag, og etter en første sortering av redaktørene ble aktuelle bidrag valgt ut og gjennomgikk en grundig review-prosess både av forlaget (blindet review) og av oss som redaktører. Prosessen førte fram til 10 kapitler som presenteres i denne boka. I tillegg har redaktørene skrevet et innledningskapittel som rammer inn boka. Ved hjelp av Jordets teori om en anerkjennende pedagogikk ønsker vi med denne boka å sette søkelys på anerkjennende undervisningspraksiser i kroppsøvingsfaget.
Vi vil takke alle bidragsyterne for et godt og konstruktivt samspill i arbeidsprosessen og for tålmodighet med redaktører som la opp til en teoretisk innramming av arbeidet som i perioder kanskje opplevdes som utfordrende. Tekstene har gått flere runder mellom forfatterne og redaktørene, fram til resultatet slik de nå foreligger. Vi som redaktører har opplevd dette som en lærerik prosess som har gitt oss bred innsikt i hvordan anerkjennelse kan komme til uttrykk i kroppsøvingsfaget.
Takk også til forlagsredaktør Bjørn Olav Aas Hansen og manusredaktør Bente Aas Sjursen i Cappelen Damm Akademisk forlag for et godt og konstruktivt samarbeid i utvikling av boka.
Elverum i november 2022
Kjersti Mordal Moen og Arne Nikolaisen Jordet Professorer ved Høgskolen i Innlandet
Innledning
Kjersti Mordal Moen og Arne Nikolaisen Jordet
Forskning på kroppsøvingsfaget i Norge har over flere tiår tegnet et bilde av et fag som ikke treffer alle elever, et fag som ikke er i tråd med læreplanenes intensjoner, og et fag som faktisk kan virke ekskluderende og til og med krenkende på både enkeltelever og grupper av elever (se mer om dette i kapittel 2). Arne Nikolaisen Jordet (2020) peker i sin bok Anerkjennelse i skolen: En forutsetning for læring på den store betydningen skolens pedagogiske praksis i sin alminnelighet og den enkelte lærers tenkning og praksis har på elevene. Han hevder, med omfattende referanser til forskning, at læreren kan ha en «livsforvandlende rolle» i barn og unges liv dersom lærerens pedagogikk er anerkjennende (Jordet, 2020, s. 374). Jordet omtaler anerkjennelse som et grunnleggende psykologisk og eksistensielt behov. Han hevder at anerkjennelse er en forutsetning for barns faglige og sosiale læring i skolen og for deres utvikling som menneske, i samsvar med skolens samfunnsoppdrag, slik dette er formulert i læreplanens overordnede del (se mer om dette i kapittel 1). Ved å gå fra Honneths allmenne og kontekstuavhengige teori om «det gode liv» og «det gode samfunn» (Honneth, 2008), via Jordets teori om anerkjennende pedagogikk som grunnlag for «den gode skole» (Jordet, 2020), anvender vi tenkningen som teoretisk ramme for kroppsøvingsfaget. Vår hypotese er at anerkjennelse også beskriver betingelsene for «et godt kroppsøvingsfag».
Selv om forskning på kroppsøving gir inntrykk av at det er mye som ikke fungerer i faget, vet vi også at de fleste elevene i grunnskolen liker faget godt (Moen, Westlie, Bjørke & Brattli, 2018). Det er også studier som
peker på at lærere i faget jobber både sosialt inkluderende (Bjørke, 2020; Westlie & Moen, 2020) og er omsorgsfulle i sitt møte med elevene (Moen et al., 2019). Dette betyr at det finnes gode eksempler på lærere som jobber med faget på en måte som møter elevene med anerkjennelsesformene kjærlighet (omsorg), rettigheter (respekt), og som lykkes i å skape et godt psykososialt læringsmiljø i undervisningssituasjonen som fremmer solidarisk sosial verdsetting. Målet med denne boka er å få frem flere eksempler på anerkjennende undervisningspraksiser i kroppsøving. Basert på nyere empirisk forskning på norsk kroppsøving vil vi gjennom de ulike kapitlene vise hvordan det kan jobbes i faget slik at elevene kan bli møtt på en god og hensiktsmessig måte hvor de får erfare anerkjennelsesformene kjærlighet, rettigheter og sosial verdsetting. Videre framgår det av kapitlene hvorfor det er så viktig å møte elevene i faget med en anerkjennende pedagogisk tilnærming. Boka viser i sin helhet hvordan kroppsøvingsfagets helhetlige dannelsesintensjon om å skulle «… stimulere til livslang bevegelsesglede og til en fysisk aktiv livsstil» ut fra den enkelte elevs egne forutsetninger, kan bli realisert (Udir, 2019).
Boka argumenterer for at et anerkjennende kroppsøvingsfag vil fremme barn og unges læring og utvikling. Dette vil kreve at elevene må erfare at de blir anerkjent som de menneskene de er og med de iboende sosiale, kulturelle og kroppslige forutsetninger de har med seg i møte med skolefaget. Slik blir anerkjennelse ikke bare en betingelse for faglig læring, men det er også en forutsetning for at den enkelte skal kunne utvikle seg til et helt menneske (Jordet, 2020; Udir, 2017). Bokas bidrag understøtter på denne måten kroppsøvingsfagets sentrale rolle i norsk skole. I det følgende vil vi gi en kort omtale av bokas kapitler.
I kapittel 1, «Anerkjennelse i kroppsøving» gir Arne Nikolaisen Jordet en innføring i den tyske sosialfilosofen Axel Honneths anerkjennelsesteori, og han viser hvilken relevans de tre anerkjennelsesformene kjærlighet (omsorg) i den private sfære, rettigheter (respekt) i den offentlige sfære og sosial verdsetting (solidaritet) i den sosiale sfære har for skolen og for lærernes pedagogiske praksis og hva som står på spill i barn og unges liv. Gjennom teorien om anerkjennende pedagogikk etablerer han et teoretisk rammeverk som hjelper oss både til å forstå hvorfor skolen strever med å møte alle elever på deres premisser, og hva skolen og lærerne faktisk kan gjøre for å skape «den gode skole». Det er dette teoretiske rammeverket som er brukt i alle kapitlene i boka, og som forfatterne bruker for å identifisere sentrale elementer i et anerkjennende kroppsøvingsfag.
I kapittel 2, «Krenkelser og patologier i norsk kroppsøving», presenterer Kjersti Mordal Moen, Erik Aasland og Knut Løndal resultatene av en målrettet litteraturgjennomgang av kroppsøvingsforskning i årene 1990–2020. De viser hvordan krenkelser og patologier i kroppsøvingsfaget kan forstås i lys av fagets historiske og samfunnsmessige forankring i militær disiplinering, fokus på innlæring av idrettsteknikker og de senere års vektlegging av helse. I lys av dette identifiserer de noen hovedkategorier av krenkelser og tilhørende patologier i faget. Dette legger et grunnlag for bokas øvrige kapitler og hjelper oss til å forstå hvilken betydning anerkjennelse av elevene har i kroppsøvingsfaget og hvor viktig dette er i barn og unges liv.
I kapittel 3, «Krenkelser og anerkjennelse i kroppsøving» tar Katrine Hovi-Gulowsen og Arne Nikolaisen Jordet utgangspunkt i dybdeintervjuer av to elever, Sofie og Janne, som beretter om sine erfaringer med kroppsøvingsfaget gjennom seks år på ungdomstrinnet og videregående skole. De forteller om sterke og negative erfaringer fra kroppsøvingsfaget på ungdomstrinnet, om hvordan dette fjernet all motivasjon for deltakelse og om hvordan det bidro til å bryte dem ned. På videregående skole blir de møtt av en lærer som ser dem og anerkjenner dem, og de forteller hvordan dette endret deres innstilling ikke bare til kroppsøvingsfaget, men også til seg selv. Anerkjennelse trer fram som den sentrale betingelsen for jentenes motiverte deltakelse og dermed for deres kroppsøvingsfaglige læring og for utvikling av et trygt selvverd og en god psykisk helse. For elever som Sofie og Janne, som tidligere hadde negative erfaringer i faget, viser studien hvordan dette kan snus i møte med anerkjennende lærere og medelever i et miljø marinert i kjærlighet (omsorg), rettigheter (respekt) og sosial verdsetting (solidaritet).
I kapittel 4, «Anerkjennende kroppsøvingspraxis», tar Idar Lyngstad utgangspunkt i to jenter, Lise og Eli, og deres svært ulike erfaringer fra kroppsøvingsfagets andre år i videregående skole. Lise opplever et negativt og konkurranseorientert læringsmiljø hvor hun blir utestengt fra fellesskapet, men gjennom en lærer som ser henne og anerkjenner henne opplever hun at hun likevel får den hjelp hun trenger og motiveres til deltakelse slik at hun kan lykkes i faget. Eli opplever også et negativt og konkurranseorientert læringsmiljø, men i motsetning til Lise, møter hun en lærer som ikke ser henne, som ikke stimulerer henne til deltakelse, og som hun dermed utvikler et negativt forhold til. Med bakgrunn i anerkjennelsesteori og de aristoteliske begrepene «fronesis» og «praxis» identifiserer Lyngstad kjerneelementer i det han kaller en «anerkjennende kroppsøvingspraxis».
Lyngstad viser hva det innebærer i praksis at læreren handler ut fra en moralsk bevissthet om hva som er til det beste for den enkelte elev i undervisningssituasjonen.
I kapittel 5, «Verdibasert praksis i kroppsøving», foretar Knut Westlie og Kjersti Mordal Moen en gjenvisitt til et datamateriale fra forskningsprosjektet «EDUHEALTH» som ble gjennomført i samarbeid med forskere fra Sverige og New Zealand. Prosjektet tok sikte på å få innsikt i hvordan lærere fra de tre involverte landene jobbet sosialt inkluderende i kroppsøvingsfaget i sine nasjonale kontekster. Det er datamaterialet fra den norske delen av dette prosjektet forfatterne analyserer i lys av anerkjennelsesteori, for å få en dypere forståelse for hvordan lærerne jobbet anerkjennende i kroppsøvingsfaget. Med bakgrunn i anerkjennelsesteori, den amerikanske pedagogen Nel Noddings omsorgsbaserte profesjonsetikk og den danske etikeren Knud Løgstrups nærhetsetikk identifiserer de sentrale dimensjoner i det de kaller anerkjennelsens relasjonelle didaktikk. De viser hvordan kroppsøvingsfagets relasjonelle didaktikk representerer en undervisningspraksis som rommer tre dimensjoner: Den første handler om lærerens anerkjennelse av eleven i det individuelle møtet. Den andre handler om å anerkjenne eleven som rettighetshaver i møte med skolen og kroppsøvingsopplæringen. Den tredje handler om å anerkjenne eleven som bidragsyter i det sosiale fellesskapet.
I kapittel 6, «Friluftsliv», undersøker Kristian Abelsen, Petter Erik Leirhaug og Hilde Rustad hvordan friluftsliv kan bidra til et mer anerkjennende kroppsøvingsfag i videregående skole. Empiri er hentet fra et aksjonsforskningsprosjekt hvor lærere og elever i Vg1 gjennomførte et 12 timers sammenhengende undervisningsopplegg i friluftsliv. Studien viser gjennom sine funn hvordan det å prioritere friluftsliv i undervisningen byr på dilemmaer og utfordringer, men også gir muligheter for en anerkjennende pedagogikk som bidrar til læring og glede for både elever og lærere. Elevene trekker særlig fram betydningen av friluftsliv som en arena for sosial verdsetting, hvor det å få tid, rom og anledning til å hjelpe, inkludere og støtte hverandre framheves som viktig for samhold og klassemiljø.
I kapittel 7, «Elevsentrert undervisning i dans», viser Erik Aasland og Trine Ørbæk hvordan anerkjennelse som pedagogisk tilnærming kan realiseres i et elevsentrert undervisningsopplegg i kroppsøving med dans som læringsaktivitet. Utvalget i dette kapitlet, som er basert på et aksjonsforskningsprosjekt, består av to kroppsøvingslærere og to Vg1-klasser (54 elever).
I kapitlet viser forfatterne hvordan de med utgangspunkt i læreplanen for
kroppsøvingsfaget har operasjonalisert og iverksatt undervisningspraksiser i kroppslig læring og samspill ved bruk av dans som læringsaktivitet. Studien viser hvordan kroppslig læring og samspill kan læres gjennom dans, noe som bidrar til en forståelse av dans som noe mer enn mestring av trinn i takt med musikken. Dans i en kroppsøvingskontekst kan også handle om å gi elevene tid og rom til å dele, dvele ved og å utforske egne og hverandres kroppslige og mellomkroppslige erfaringer. Forfatterne argumenterer for at slike anerkjennende kroppslige erfaringer kan ha betydning for elevenes sosiale samspill med andre, også utenfor en kroppsøvingskontekst.
I kapittel 8, «Aktiviteter med lav puls og liten kraft» har Judith Helene Bratten og Jolanta Kilanowska undersøkt hvilken rolle og funksjon bevegelsesformer som yoga, qigong, massasje, dans med uttrykk og avspenningsteknikker kan ha i skolens kroppsøvingsfag. Disse aktivitetene har de gitt samlebetegnelsen «Lav puls og liten kraft» (LpLk). De har undersøkt hvordan disse oppleves av elever på videregående skole. Med utgangspunkt i en autoetnografisk tilnærming presenteres førsteforfatters subjektive opplevelser av undervisningen hvor elevenes tilbakemeldinger på disse bevegelsesformene står sentralt. Ved å møte elevene med anerkjennelse viser forfatterne hvordan LpLk er godt egnet for å gi tilpasset opplæring til alle elever. Elevene gir uttrykk for at aktivitetsformene er meningsfulle, og at de gir dem opplevelser av glede og fellesskap, kroppslig læring og mestringsopplevelser som de kan ta med seg videre i livet. Forfatterne argumenterer for at aktiviteter med LpLk er relevante og viktige elementer i kroppsøvingsfaget.
I kapittel 9, «Elever med funksjonsnedsettelse», har Ellen Berg, basert på intervju av to kroppsøvingslærere og to av deres elever som har en fysisk funksjonsnedsettelse, søkt å bringe fram kunnskap vi kan bygge videre på i arbeidet med å utvikle et mer anerkjennende kroppsøvingsfag. Hun har brukt anerkjennelsesteori og teorier om «funds of knowledge» og «funds of identity» som analytisk rammeverk for å identifisere hva kroppsøvingslærerne gjør for at elevene med en funksjonsnedsettelse skal erfare kroppsøving som et anerkjennende fag. Hun finner tre sentrale faktorer i lærerens arbeid med å utvikle et anerkjennende kroppsøvingsfag hvor lærerens evne til å være nærværende og bygge gode relasjoner med elevene er sentralt. Dette legger grunnlag for en bred forståelse av inkludering, som er avgjørende for elever med funksjonshemming.
I kapittel 10, «Samarbeidslæring», presenterer Lars Bjørke samarbeidslæring (Cooperative Learning) som et didaktisk rammeverk for opplærin-
gen i kroppsøving. Han viser hvordan lærerne på denne måten kan legge til rette for elevenes opplevelse av å bli anerkjent av medelevene i læringsaktivitetene. Med utgangspunkt i empiri fra eget ph.d.-prosjekt om samarbeidslæring i kroppsøving presenterer han tre praksisnære fortellinger (narrativer) som illustrerer hvordan samarbeidslæring kan legge grunnlag for en anerkjennende praksis. Fortellingene viser at samarbeidslæring kan bidra til å skape et anerkjennende miljø, både på et elev–lærer-nivå og ikke minst på et elev–elev-nivå.
Vi håper og tror at bokas kapitler kan åpne nye perspektiver på kroppsøvingsfaget, og at de enkelte bidragene viser hvor viktig anerkjennelse er for barn og unges læring og utvikling.
God lesing!
Litteraturliste
Bjørke, L. (2020). The messiness and complexity of pedagogical change: Teachers’ and students’ experiences from implementing cooperative learning in physical education (Doktorgradsavhandling). Høgskolen i Innlandet.
Honneth. A. (2008). Kamp om anerkjennelse: Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.
Jordet, A. N. (2020). Anerkjennelse i skolen: En forutsetning for læring. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Moen, K. M., Westlie, K., Bjørke, L. & Brattli, V. H. (2018). Når ambisjon møter tradisjon. En nasjonal kartleggingsstudie av kroppsøvingsfaget i grunnskolen (5.-10. trinn). Høgskolen i Innlandet, Oppdragsrapport nr. 1-2018. Elverum: Høgskolen i Innlandet. https://brage.inn.no/inn-xmlui/handle/11250/2482450
Moen, K. M., Westlie, K., Gerdin, G., Smith, W., Linnér, S., Philpot, R., Schenker, K. & Larsson, L. (2019). Caring teaching and the complexity of building good relationships as pedagogies for social justice in Health and Physical Education. Sport, Education and Society, 25(9), 1015–1028. https://www.tandfonline.com/doi/ full/10.1080/13573322.2019.1683535
Utdanningsdirektoratet (Udir., 2017). Overordnet del. https://www.udir.no/lk20/ overordnet-del/
Westlie. K. & Moen. K. M. (2020). Kroppsøvingslæreren som en inkluderende pedagog i skjæringspunktet mellom individ og samfunn. Journal for Research in Arts and Sports Education https://doi.org/10.23865/jased.v4.1530
Del 1 Teoretisk grunnlag
Anerkjennelse i kroppsøving
Et teoretisk rammeverk
Arne Nikolaisen Jordet
Innledning
Barn formes i samspill med sine omgivelser. Fra de er 6 år er skolen hovedarenaen for deres faglige og sosiale læring og utvikling som menneske i 13 år, til de avslutter videregående skole, 19 år gamle. Ingen samfunnsinstitusjoner har større plass i barn og unges liv og større betydning for deres læring og utvikling som mennesker enn skolen (Frønes & Strømme, 2014). Skolens samfunnsoppdrag er formulert i opplæringslovens formålsparagraf. Et av skolens mest sentrale dannelsesmål er uttrykt slik:
Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong (Formålsparagrafen, § 1-1, 5. ledd).
Her formuleres det intensjoner om en skole som skal ruste barn og unge til å mestre livet og være aktive og engasjerte deltakere i arbeid og fellesskap i samfunnet. Alle opplever imidlertid ikke skolen slik. I stedet får en høy