randstatens problemer
grunn til bekymring for amerikanske styrker. Dette gjelder særlig amerikanske luft- og sjøstyrker som opererer ut fra militære støttepunkter i blant annet Norge, Island, Grønland og Storbritannia. Slike støttepunkter øker intensiteten og utholdenheten til det amerikanske nærværet på norsk side av grensen, noe som innebærer at russernes egne styrker også må trappe opp beredskapen og årvåkenheten. Manglende synlighet og tilstedeværelse vil i så fall kunne føre til det motsatte, som er at russerne mister situasjonsforståelsen og kontrollen med hvilke trusler som eventuelt er i ferd med å bygge seg opp utenfor deres egen stuedør. Det har derfor, ifølge tidligere forsvars- (1986–1989, 1990–1993) og utenriksminister (1993–1994) Johan Jørgen Holst, hersket et slags «stilltiende samarbeid» mellom norske og russiske myndigheter. Et samarbeid der de to landene har hatt en felles interesse av å holde amerikanerne og NATO på en armlengdes avstand (Holst 1967, s. 34). For det er bare slik, om vi legger Snyders sikkerhetsdilemma til grunn, at Norge vil klare å få Russland til å avstå fra stadig flere truende militærøvelser i nord og lenger sørover, utenfor Senja og langs Helge landskysten – men også lenger vestover i Norskehavet, utenfor Mørekysten, der russiske styrker har knyttet Nordflåten og Østersjøflåten sammen til en potensiell jernring rundt den skandinaviske halvøya. Slike øvelser har gjort at norske myndigheter igjen er redd for, som i 1970- og 1980-årene, å ende opp bak russernes fremste linjer (Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004, s. 85; Bentzerød 2019; Forsvarsdepartementet 2020, s. 22). For norske myndigheter er det derfor en fordel å opprettholde en nasjonal forsvarsevne som gjør det mulig å ha norske fremfor amerikanske styrker i grenseområdene. Dette kommuniseres også utad fra Stortinget, der blant annet den daværende lederen for Utenriks- og forsvarskomiteen (2017–2021), Anniken Huitfeldt (Ap), poengterer at amerikanske styrker gjerne må operere i nord, men at amerikanerne også må «… ta hensyn til at vi ikke ønsker allierte flygninger for nært den russiske grensen. Disse områdene patruljerer vi best selv» (Johnsen 2021). Årsaken til dette kan være at da slipper myndighetene i Oslo å bekymre seg for ytterligere russiske mottiltak. Dette er fordi flere amerikanske styrker i de norsk-russiske grenseområdene fremtvinger flere forberedelser på russisk side, ikke minst mot noen av oppgavene som Nordflåten skal løse om alarmen går: å holde stridshandlingene lengst unna egne grenser. Dette bør helst skje i randstatene, som i russisk forsvarstenkning ses på som verdifulle buffersoner. 29
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 29
04/10/2021 16:09
