Udelelig sikkerhet

ten som er bedre egnet til å skape frykt, usikkerhet og engstelse. Ikke minst inne i hodet til motparten; en mulig fiende som ønsker akkurat det samme som deg selv: sikkerhet for staten, trygghet for innbyggerne, innflytelse i internasjonale institusjoner og status på den internasjonale arenaen.

Ingen taper mer på slike nullsumspill enn småstater, som for eksempel Norge – små, åpne og sårbare demokratier som ikke kan forsvare seg selv, og som derfor er helt avhengig av andre lands goodwill for å oppnå sikkerhet. For Norge, Sverige, Danmark, Finland, Baltikum og Polen – de russiske randstatene i Nord-Europa – går denne avhengigheten bare til ett land, USA. Det finnes ingen andre land, verken i Europa eller i verden ellers, som kan utjevne den russiske maktoverlegenheten i egne nærområder. Sånn sett kan det hevdes at de russiske randstatene i Europa er tvunget inn i et klamt geografisk skjebnefellesskap med stormakten i øst.

Samtidig kan det være vanskelig å være avhengig av USA, ikke minst etter fire år med en Trump-administrasjon (2017–2021) som satte America First. Vår viktigste alliansepartner satte til og med spørsmålstegn ved den norske forsvarspilaren NATO, og trakk seg ut av internasjonale avtaler og organisasjoner som Norge selv trengte for å styrke en internasjonal rettsorden. Derfor pakkes ofte den amerikanske avhengigheten inn med ord som den norske befolkningen selv liker å speile seg i: et kollektivt, flernasjonalt, transatlantisk, verdifelleskap, tuftet på FN-charteret, med liberale verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i sin midte. Fellesbetegnelsen på disse positivt ladede ordene er NATO. Verdens mektigste og lengstlevende forsvarsallianse. Alliansen som knytter USA til forsvaret av 28 små og mellomstore europeiske stater; alliansen som også gjør det mulig for USA å utøve stor innflytelse over den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske utviklingen. Målet er at europeerne ikke faller tilbake til gamle synder, som å renasjonalisere egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. En slik fragmentering av Europa vil gjøre det vanskeligere for USA å holde styr på det gamle kontinentet de selv reiste fra, da de på 1600-tallet kastet loss for å unnslippe despoter og tyranner som ikke ville gi befolkningen frihet.

For norske myndigheter har det viktigste vært å fremme særnorske interesser i sikkerhetspolitikken. Siden Norge ikke selv er en politisk og militær stormakt, har disse interessene stort sett dreid seg om én ting: å understøtte «en vev av

22

komplementære sikkerhetsarrangementer» der internasjonal lov og rett utgjør den viktigste rettesnoren i norsk sikkerhetspolitikk (Utenriksdepartementet 2009, s. 11). For å nå dette målet har blant annet den norske strategien etter andre verdenskrig vært å bygge tette bånd til USA. Og siden slutten av 1990-årene har Norge satset mye på å være en god alliert i NATO. Hensikten med dette har vært å unngå det som kanskje er myndighetenes verste mareritt: å ende opp i en konflikt med Russland «som er for stor for Norge, men for liten for NATO» (Forsvarsdepartementet 2007, s. 44).

Bak de positive ordene, om internasjonal rettsorden, kollektiv solidaritet, risiko- og byrdefordeling, alliansetilpasning og internasjonalt samhold, ser det derfor ut til å hvile en dyp usikkerhet: vil USA og NATO stille opp dersom landet virkelig trenger det? Usikkerheten er tuftet på et tidløst mantra som allerede har vært nevnt, og som er hentet fra realismeskolen i internasjonal politikk: Enhver stat er seg selv nærmest. Det er med andre ord ingen andre stater som vil komme Norge til unnsetning om de ikke selv har interesse av det. Derfor har norske myndigheter gått svært langt i å tilpasse seg amerikanske og NATO-relaterte forventninger, ikke minst når det gjelder å stå samlet i synet på Russland, som med annekteringen av Krim og støtten til de ukrainske separatistene i 2014, brøt folkeretten og førte Europa inn i en ny kald krig.

Samtidig er det også noe annet frontlinjestater i NATO må tenke på. Og det er at NATO-land som deler grense med Russland, umulig får mer sikkerhet om ikke Russland får det samme. Er det én ting småstater alltid kommer tapende ut av, så er det å konkurrere om sikkerhet, særlig mot stormakter som alltid vil besitte flere militære styrker enn dem selv. Det er som å delta i en brytekamp der deltakerne kommer fra ulike vektklasser: «Det er kjøttvekta som rår». Norske myndigheter er derfor opptatt av å være en god alliert. Ved å gjøre seg relevant for USA og NATO, får norske myndigheter også mulighet til å bli med i konkurransen om USAs oppmerksomhet. Norge konkurrerer i så måte med mange andre allianseavhengige småstater, som også ønsker mest mulig konkrete og håndfaste forsvarsavtaler med USA. Selv om USA står for mer enn 40 prosent av verdens samlede forsvarsutgifter blir de amerikanske styrkene stadig mer overbelastet. Dette gjelder delvis i Atlanteren, i NordEuropa og til en viss grad i Midtøsten, men aller mest i Sør-Kinahavet. Derfor er tilgangen til amerikanske beslutningstakere viktig, særlig for småstater som ikke kan forsvare seg selv.

23

Å unngå et konkurransebasert naboskap er en tidløs lærdom for alle stater som ønsker seg stabilitet og forutsigbarhet i eget nabolag. Ifølge den amerikanske økonomen og professoren Thomas Schelling, er militær maktbruk langt på vei «a process of bargaining» (Schelling 2008, s. 33). Denne forhandlingsprosessen med naboen i øst har stor betydning for hvordan Russland og Norge oppfører seg overfor hverandre. Spesielt viktig er det i nordområdene, i de norsk-russiske grenseområdene som befinner seg nord for polarsirkelen, i Barentshavet, i Norskehavet, rundt Svalbard, Bjørnøya, Franz Josefs land og Novaja Semlja, på Kolahalvøya og nedover Finnmark, Troms og Nordland. Det finnes knapt noen områder på kloden som er mer gjennomregulert enn nettopp dette området, med et overlappende nettverk av traktater, regimer og konvensjoner, fra FN, EU, Arktisk råd og landene rundt.

Dette betyr egentlig bare én ting: at sikkerheten i de norsk-russiske grenseområdene langt på vei er udelelig. Dette er fordi de to landene er knyttet til hverandre gjennom et bredt spekter av avtaler, innen fiskeri, miljø, søk og redning, forsvar og forskning. På toppen av det hele ligger et bredt lag av uformelle normer og forventninger; uskrevne tommelfingerregler om stilltiende å respektere hverandres grunnleggende sikkerhetsinteresser.

Det viktigste i denne sammenheng er å gi hverandre lang varslingstid, slik at naboen får forberedt seg godt dersom det verste skulle skje: nemlig at motparten føler seg overbevist om at nå er det like før det smeller, og at dersom vi selv ikke handler raskt, så vil nederlaget snart være et faktum. Ergo er det bedre å være fremoverlent og offensiv slik at man selv kan sette premissene for det videre hendelsesforløpet, fremfor å bli presset fra skanse til skanse. Dette er et klassisk resonnement som preger mange grenseområder rundt om i verden. Derfor er det enda viktigere å holde naboens fremste rival på en armlengdes avstand slik at naboen slipper å øke den militære beredskapen eller å trappe opp øvelsene i egne nærområder.

Sikkerhet er med andre ord ikke et eksklusivt gode, noe det kan konkurreres om eller en begrenset vare som bare tilfaller én part, Norge, USA og NATO eller Russland. Sikkerhet i de norske nærområdene er snarere basert på det som de norske Russland-forskerne Geir Hønneland og Anne-Kristin Jørgensen har kalt «en pragmatisk kompromisskultur» (Hønneland og Jørgensen, 2015). Med dette menes et «gi-og-ta-spill» som over tid knesetter normer for gjensidig respekt for hverandres sikkerhetsbekymringer, i tråd med OSSE-charteret som stormaktene inngikk i Paris i 1990 om equal security for all our countries (OSSE 1990).

24