Kjernen i problemet

Denne tankegangen er langt fra ny, men hviler på en bredere utenrikspolitisk tradisjon med røtter tilbake til Arbeiderpartiets utenriksminister Halvard Lange, som etter krigen tok til orde for at «… vi ikke må klynge oss til gamle forestillinger om en absolutt suverenitet. Vi må være villige til å la de felles hensynene gå foran» (sitat fra Eriksen og Pharo 1997, s. 406).

Resonnementet ovenfor bringer oss til kjernen i det norske randstatsproblemet. For jo mer Norge inviterer USA og NATO inn i de norsk-russiske grenseområdene, desto mer vil Russland forsvinne ned i skyttergravene, isolere seg selv og få bekreftet sin egen forståelse av hvordan verden fungerer: At det er «kjøttvekta som rår». At makt må møtes med motmakt. At alle stater er seg selv nærmest. Og at verden i bunn og grunn er et anarkisk selvhjelpssystem. I tråd med «jungelens lov» likestilles all fremgang for Norge, USA og NATO med et tilsvarende tilbakeslag for Russland.

Det mest rasjonelle, sett med russiske øyne, er derfor å fortsette opprustningen: å bygge opp en troverdig, truende og sterk motmakt som kan holde USA, den største og mest truende rivalen utenfor Finnmarkskysten, på en armlengdes avstand. Dette kan gjøres ved å satse på den kjernefysiske triaden, der de sjøbaserte ubåtene i den arktiske kommandoen på Kolahalvøya gis høyest prioritert. Dette innebærer blant annet å satse på langtrekkende presisjonsstyrte missiler, som fra undervannsbåter gjemt under polarisen eller ute i Atlanterhavet kan utgjøre en permanent og troverdig motmakt om krisen inntreffer.

For å unngå en slik eskalering har norske myndigheter i hele etterkrigstiden foretrukket norske fremfor amerikanske styrker i de norsk-russiske grenseområdene. Alternativet som gradvis har blitt mer synlig under Solberg-regjeringen, med et økende antall amerikanske ubåter, maritime patruljefly, jagerfly og marinesoldater som opererer ut fra Norge, vil ut ifra dette resonnementet bare føre til mer spenning. Dermed er det også slik at jo viktigere Norge blir for USA i nord, desto raskere vil den digitale samfunnskritiske infrastrukturen som holder AS Norge i gang, rykke oppover på den russiske mållisten. Med dette menes oversikten over forhåndsutvalgte mål som den russiske utenlandsetterretningen (SVR) bør «ta ut» i en tidlig fase av en krise eller krig. Amerikanske baser eller støttepunkter i Norge er dessuten en integrert del av den norske digitale og samfunnskritiske infrastrukturen som gir befolkningen stabil til-

25

gang på mat, vann og medisiner. Dermed trekkes norske hus og hjem, skoler og sykehus, storting og departementer, flyplasser og mediehus, raskere inn i den pågående stormaktsrivaliseringen mellom USA i vest og Russland i øst.

Det Russland ser ut til å frykte, er altså ikke norske styrker, men at norske myndigheter tilrettelegger for en hurtig og overraskende amerikansk maktprojeksjon tett på deres egne grenser i nord; fly og fartøyer som fra Andøya, Bodø, Ramsund, Evenes, Tromsø, Banak eller Bardufoss kan settes inn mot Russlands kjernefysiske gjengjeldelseskapasiteter på Kolahalvøya, eller inn over Sverige, fra Rygge, Værnes og Sola for å beskytte utsatte NATO-land i Baltikum.

Satt på spissen: Det Russland frykter, synes å være en rival som i løpet av få minutter kan slå av strømmen i det russiske strømnettet, lamme den politiske og militære styringsevnen gjennom målrettede cyberangrep (Sanger og Perlroth 2019) – for deretter å bruke de neste 30 minutter på å angripe landet ved hjelp av det nye såkalte Global Promt Strike-konseptet; sensorer, missiler og plattformer som er tett integrert, og som på kort varsel kan sette enhver motpart under press for å fremtvinge fordelaktige politiske løsninger for USA (Eckstein 2018).

Dermed kan det også være at Norge ikke nødvendigvis får mer sikkerhet ved å knytte seg tettere opp til USA. For det å invitere amerikanske styrker tettere på de russiske grensene, der landets viktigste utenrikspolitiske instrument – de kjernefysiske styrkene – ligger, kan også utløse russiske beskyttelsestiltak i de norsk-russiske grenseområdene. De geografiske avstandene er små, samtidig som de amerikanske (og russiske) missilene blir stadig raskere, mer presise og får lengre rekkevidde. Jo mer Norge blir en del av USAs fremskutte forsvar i nord, og jo mer Norge inviterer NATO inn i Nordland, Troms og Finnmark, desto høyere blir beredskapen på den andre siden av grensen. I slike situasjoner reduseres sikkerhetsmarginene, samtidig som mistilliten smitter over på andre myke politikkområder, som folk-til-folk samarbeid eller felles innsats innen søk- og redning i Barentshavet.

Russiske motreaksjoner kan for eksempel skje gjennom provoserende øvelser langs norskekysten, mot mål som for eksempel Etterretningstjenestens radarstasjon i Vardø, eller mot Bodø hovedflystasjon – som huser de nye F-35 jagerflyene (Lunde 2018). Og gjennom en mer aggressiv oppførsel på Internett, der samfunnskritiske funksjoner i Stortinget, i Forsvaret og i Kommune-Norge kartlegges, testes eller i verste fall ødelegges (NTB 2020).

26