randstatens problemer
USA i sin midte, enten det er i utlandet eller i nord. Og samtidig kommunisere gjennom naboskapet med Russland, at selv om Norge er en USA-alliert, og selv om landet spionerer på Russlands viktigste utenrikspolitiske instrument, atomstyrkene på Kolahalvøya, har landet lite å frykte fra den norske siden av grensen. Et eksempel på dette kan være innfasingen av nye norske maritime patruljefly i 2022–2023. Helt bevisst har norske myndigheter unnlatt å bevæpne disse flyene med missiler som kan senke russiske overflatefartøyer. Dette må utvilsomt relateres til ønsket om lavspenning i nord (Nordhagen 2021, s. 49). Et annet eksempel er avslaget på et amerikanske forslag fra 2018 om å integrere de norske fregattenes AEGIS-radarer inn i de amerikanske rakettskjoldplanene, noe som kunne ha truet stabiliteten i nord (Forsvarsdepartementet 2019, s. 15). Men i kjølvannet av den russiske annekteringen av Krim i 2014 har altså norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk endret karakter. Fra å være del av en nordisk buffer mellom øst og vest (Brundtland 1966) er Norge i dag et viktig utgangspunkt for amerikanske operasjoner. Her er det viktig å huske på at USA også opererer ut ifra eget land, samt fra nærliggende områder som Grønland, Island og Storbritannia. Dette er militære operasjoner som skjer i internasjonalt farvann og luftrom, og som norske myndigheter ikke kan påvirke. Snarere er slike operasjoner en naturlig del av hvordan stormaktene projiserer makt; dels for å kommunisere til Russland at Nordflåtens fremstøt i Nord-Atlanteren vil bli besvart på en resolutt og troverdig måte. Men også for å berolige allierte, som gjerne vil ha så konkrete og håndfaste forsikringer som mulig fra sin viktigste alliansepartner.
Amerikanske operasjoner Det jeg er opptatt av i denne boken er hva som er i norsk interesse når landets viktigste alliansepartner tar Norge i bruk for militære formål. Også dette perspektivet har solide historiske tradisjoner, der amerikanske forventninger til solidaritet fra mindre allierte går som en rød tråd gjennom NATO-medlemskapet. Den norske alliansetilpasningen er, ifølge historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Øystein Pharo (1997, s. 77), «… ikke bare et resultat av beslutninger tatt sentralt i NATO, men må også forstås ut fra forbeholdet og presset fra den viktigste beskyttelsesmakten, USA». De amerikanske operasjonene skjer oftest vest og nordover, ut i Norskehavet. Men av og til dreier de også østover, inn i Barentshavet for å teste varslings rutinene til Nordflåtens atomstyrker og årvåkenheten til Russlands nyoppret15
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 15
04/10/2021 16:09
