Separatistrett, direktekrav og motregning ved verdipapirhandel og annen kommisjonshande utdrag

Innhold

1. Noen kommisjonsrettslige utgangspunkter................ 7 2. Kort om kommisjonsinstituttets praktiske b etydning og særskilt om verdipapirhandel.............................. 12 3. Den «klassiske» problemstillingen: Kommittentens separatistrett i kommisjonærens konkursbo. . .............. 17 3.1 Separatistrett til kommittentens varer som befinner seg hos kommisjonæren...................... 17 3.2 Krav om adskillelse som vilkår for separatistrett til generisk bestemte varer?................................. 33 3.3 Separatistrett til pengeytelser i kommisjonærens konkursbo.................................................. 45 4. Tredjemanns separatistrett i kommisjonærens konkursbo.......................................................... 56 5. Direktekrav. . ....................................................... 70 5.1 Direktekrav fra tredjemann mot kommittenten. . .. 70 5.2 Direktekrav fra kommittenten mot tredjemann. . .. 79 6. Frigjørende betaling – «kvitteringslegitimasjon». . ........ 84 7. Godtroerverv ved handel med kommisjonær.............. 90 8. Motregning.. ....................................................... 119 8.1 Grunnproblemet: gjensidighetsvilkåret.. ............. 119 8.2 Tredjemanns motregningsrett overfor kommisjonæren........................................... 120 8.3 Tredjemanns motregningsrett overfor kommittenten.. ............................................ 130 8.4 Kommisjonærens motregningsrett.................... 132 8.5 Kommittentens motregningsrett. . ..................... 134 8.6 Kort om motregning ved innkjøpskommisjon..... 139

5

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 5

12.03.15 13.12

Innhold

Litteratur. . ................................................................ 141 Domsregister. . ........................................................... 145 Lovregister................................................................ 147 Stikkord................................................................... 149

6

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 6

12.03.15 13.12

kapit tel 1

Noen kommisjonsrettslige utgangspunkter

Kommisjon er en særskilt form for mellommannsforhold der mellommannen opptrer i eget navn, men for fremmed regning, jf. kommisjonsloven § 4. Kommisjon er dermed en mellomting mellom egenhandel og handel med fullmektig. I likhet med fullmektigen, handler mellommannen (kommisjonæren) for hovedmannens (kommittentens) regning. Det er altså kommittenten som i utgangspunktet har den økonomiske risiko for handelen.1 I og med at kommisjonæren handler i eget navn, blir han imidlertid, i likhet med egenhandleren, selv personlig forpliktet overfor den tredjemann han inngår avtale med, i motsetning til fullmektigen som blir stående helt utenfor den avtale som inngås.2 Kommisjon er slik sett en egen særlig rettsfigur: Det er verken egenhandel eller fullmaktshandel.3 Utgangspunktet om handel i eget navn for fremmed regning er på ingen måte særegent for den norske kommisjonsloven § 4.

Tilsvarende formulering finnes i den danske kommissionsloven § 4, den nye svenske kommissionslagen § 1, jf. også den gamle svenske kommissionslagen § 4. Definisjonen finner man også 1 2

3

Jf. Carl Jacob Arnholm, Privatrett II, Avtaler (Oslo 1964) s. 189.

Fullmektigen har riktignok etter avtaleloven § 25 et ansvar for at han har den fullmakten han hevder han er utstyrt med. Dersom fullmektigen går utover fullmakten, blir han ansvarlig overfor tredjemann. I slike tilfeller kan kanskje fullmektigen sies å være nærmere kommisjonærens stilling enn ellers.

Se om dette konstruktive spørsmålet, med henvisninger til eldre arbeider som har lagt kommisjon tettere opp til enten fullmakt eller egenhandel, Phillips Hult, Om kommissionärsavtalet (Stockholm 1936) s. 1–12. Sml. også Arnholm, Privatrett II s. 201–203.

7

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 7

12.03.15 13.12

Separatistret t, direktekrav og motregning ved verdipapirhandel og annen kommisjonshandel

igjen i andre europeiske rettsordninger, blant annet i den tyske Handelsgesetzbuch (HGB) § 383, den franske Code du commerce art. L132-1 og den sveitsiske Obligationenrecht (OR) art.

425. Denne definisjonen er med andre ord et enhetlig utgangspunkt for kommisjonsinstituttet.

For tredjemann som inngår avtale med kommisjonæren, er kommisjonsforholdet ikke synlig. Ettersom kommisjonærer handler i eget navn, fremtrer handelen utad som en normal egenhandel. Det er slik sett det interne forholdet mellom kommisjonæren og kommittenten som særpreger kommisjonsinstituttet.

Og det er da også i rettsforholdet mellom kommisjonæren og kommittenten man finner begrunnelsen for bruken av kommisjon.

For kommittenten innebærer bruk av kommisjon at han får en særlig sikkerhet i de varer han leverer til kommisjonæren med sikte på salg, eller de varer kommisjonæren har kjøpt inn på hans regning. Det fremgår nemlig klart av kommisjonsloven § 53 at kommittenten har separatistrett til disse varene i kommisjonærens konkursbo. Ettersom panteloven § 3-15 (2) setter forbud mot salgspant i varer ment for videresalg, og varelagerpant ofte vil være forbeholdt detaljistens bankforbindelse, kan kommisjon være eneste mulighet til å skaffe sikkerhet i egne varer levert for videresalg. På denne måten kan kommisjonæren få kreditt hos kommittenten på vilkår som gjenspeiler sikkerheten, noe som vil være gunstig for begge parter. For kommisjonæren er det dess­ uten en fordel at han normalt vil ha mulighet for retur av usolgte varer.4 Dette er naturligvis samtidig en ikke ubetydelig ulempe for kommittenten, som blir sittende med risikoen for at varer ikke blir solgt.

Det finnes to hovedformer for kommisjon: salgskommisjon og innkjøpskommisjon. Ved salgskommisjon får kommisjonæren overlevert varer for salg av kommittenten, han selger altså varer for kommittenten i eget navn, mens ved innkjøpskommisjon kjøper kommisjonæren inn varer for kommittenten. Det fremgår klart av kommisjonsloven § 4 at begge disse former for 4

Se nærmere Birger Stuevold Lassen, Kontraktsrettslig representasjon, 2. utg.

(Oslo 1992) s. 101–102.

8

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 8

12.03.15 13.12

kapit tel 1:  noen kommisjonsret tslige utgangspunkter

kommisjon anerkjennes, og § 53 gir som nevnt kommittenten separatistrett til varene i begge tilfeller.

Temaet for denne boken er de rettsspørsmål kommisjon reiser utover det interne forholdet mellom kommisjonæren og kommittenten. Det gjelder for det første forholdet til den tredjemann som kommisjonæren inngår avtale med (som for enkelhets skyld heretter omtales som tredjemann). For det andre oppstår det spørsmål om forholdet til kommisjonærens og kommittentens kreditorer. Sentrale spørsmål er hvorvidt, og eventuelt i hvilken utstrekning, kommittenten eller tredjemann kan gjøre gjeldende separatistrett til formuesgoder i kommisjonærens konkursbo, tredjemanns adgang til godtroerverv, og hvorvidt det kan rettes krav direkte fra tredjemann mot kommittent eller omvendt.5 Den norske kommisjonsloven er et resultat av nordisk lovsamarbeid, og det ble i sin tid innført kommisjonslover nærmest identiske med vår i både Sverige og Danmark.6 Fortsatt er kommisjonslovene i Norge og Danmark langt på vei likelydende, mens Sverige i 2009 innførte en ny kommisjonslov.7 Den nye svenske kommisjonsloven innebærer imidlertid ikke noe dramatisk brudd med hva som tidligere har vært gjeldende rett med hensyn til forholdet til tredjemenn.8 Selv om mitt utgangspunkt 5

6

7 8

Disse spørsmålene er, i den grad de er uttrykkelig lovregulert, utskilt i en egen del til slutt i kommisjonsloven under overskriften «Om forholdet til tredjemand» (§§ 53–64).

Lovsamarbeidet er beskrevet i Ot.prp. nr. 7 (1916) s. 1–2. Ser man på de opprinnelige kommisjonslovene, den norske av 1916, den danske av 1917 og den svenske av 1914, er det omtrent kun rene språklige forskjeller. Den eneste forskjellen av betydning var enkelte regler om handelsagenter, §§ 88 og 91, jf. Ot.prp. nr. 7 (1916) s. 3, og disse bestemmelsene er nå opphevet.

Finland og Island har derimot ingen kommisjonslov, se Arnholm, Privat­ rett II s. 187. Ifølge forarbeidene til den nye svenske kommissionslagen, Regeringens proposition 2008/09:88 – Ny kommissionslag s. 18, søker man i Finland «i praxis … vägledning från blant annet den svenska kommissionslagens principer».

Kommissionslag, lag 2009: 865. Loven trådte i kraft 1.10.2009.

Det uttales tydelig i forarbeidene at det «saknas … anledning att ändra den nuvarande lagens grundläggande sakliga innehåll», Prop. 2008/09:88 s. 25. Hovedformålet med reformarbeidet angis å være «att skapa för han-

9

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 9

12.03.15 13.12

Separatistret t, direktekrav og motregning ved verdipapirhandel og annen kommisjonshandel

er kommisjonsreglene i norsk rett, vil mange av drøftelsene derfor være relevante også for rettstilstanden i Sverige og Danmark, og jeg vil foreta løpende henvisninger til svensk og dansk litteratur underveis. Det er også et poeng at siden de skandinaviske kommisjonslovene har blitt til gjennom et felles lovarbeid, vil de danske og de svenske forarbeidene kunne kaste lys også over tolkningen av de norske lovbestemmelsene og vice versa.9 Kommisjonsinstituttet finnes som nevnt i flere kontinentaleuropeiske rettssystemer, blant annet i Frankrike, Tyskland og Sveits. Den franske reguleringen i Code du Commerce art. L132-1 og L132-2 er svært knapp og sier ikke mer enn at kommisjonæren handler i eget navn for fremmed regning (art. L132-1), samt at kommisjonæren har legalpanterett i kommisjonsgodset for sine krav mot kommittenten (art. L132-2). Den tyske Handelsgesetzbuch (HGB) har i §§ 383–406 en mer utførlig regulering, som på mange punkter ligner på våre skandinaviske kommisjonslover. En vesensforskjell i selve virkeområdet ligger i at kommisjonæren etter både tysk og fransk rett må være næringsdrivende, se HGB § 383 (1) og G. Ripert et R. Roblot, Traité de droit commercial, Tome 2, 17e éd. par Philippe Delebecque et Michel Germain (Paris 2004) s. 661–662, avsnitt 2634–2635 og s. 663, avsnitt 2637. Noe gjennomgående kontinentalt trekk er dette neppe, for eksempel stilles det i Sveits ikke krav om at kommisjonæren skal være næringsdrivende, se Obligationenrecht art. 425.

Common law-tradisjonen kjenner derimot ikke rettsfiguren kommisjon. Dersom en representant handler i eget navn, men for andres regning, vil det i henhold til engelsk (og amerikansk) rett falle inn under rettsfiguren «undisclosed principal». Doktrinen om undisclosed principle går ut på at tredjemann har rett til å gå på både kontraktsparten og den bakenforliggende hovedmannen (tilsvarende kommittenten) for å få oppfylt avtalen.10 Det anerkjennes i teorien at det er en spesiell og delvis overraskende regel at deln lämpliga rättstekniska lösningar samt – där det är påkallat – skydda den svagare parten» (Prop. 2008/09:88 s. 25–26). Se også s. 20 der det poengteres at det har vært holdt tett kontakt med andre nordiske land under arbeidet med ny kommisjonslov, og at både norsk, dansk og finsk rett er hensyntatt.

9 Da sikter jeg selvsagt, for svensk retts vedkommende, til forarbeidene til den gamle svenske kommissionslagen av 1914. Forarbeidene til den nye loven kan klart nok i utgangspunktet ikke kaste lys over selve tolkningen av de norske bestemmelsene, men kan ha en viss betydning som nært beslektet fremmed rett på et felt der vi har en felles skandinavisk rettsorden og rettskultur.

10 Jf. M. P. Furmston, Chesire, Fifoot and Furmston’s Law of Contract, 15th ed.

(Oxford 2007) s. 575–576 og 621.

10

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 10

12.03.15 13.12

kapit tel 1:  noen kommisjonsret tslige utgangspunkter

tredjemann kan gå på hovedmannen, og at dette bryter med grunnprinsippet om kontrakters relativitet (i common law omtalt som «the privity of contract»). Begrunnelsen for denne doktrinen er dels så enkel som at det er hovedmannen som har den økonomiske interessen i avtalen, men dels også et ønske om å få til løsninger som oppfattes rimelige i tilfelle av konkurs hos mellommannen. Fordi hovedmannen har rettigheter overfor tredjemann, sammenlignbart med en kommittent, er oppfatningen at det er rimelig at han også har et korresponderende ansvar for kontraktsprestasjonene.11

11 Se nærmere Chesire, Fifoot and Furmston’s Law of Contract s. 621 og F. M. B. Reynolds, Bowstead and Reynolds on Agency, 18th ed. (London 2006) s. 372–373.

11

105266 GRMAT Separatistrett, direktekrav og motregning 150101.indd 11

12.03.15 13.12