FORTID OG FORKLARING
Klimaets betydning for den franske revolusjonen Tidsrommet 1350–1850 kalles av klimaforskerne for «den lille istid». I denne perioden sank gjennomsnittstemperaturen merkbart sammenlignet med tiden før og etter. I England og Nederland gjorde moderniseringen av jordbruket at matproduksjonen ble mindre sårbar for klimatiske svingninger. I Frankrike var derimot både myndighetene og bøndene mer konservative og lite interessert i endringer. Langt ut på 1700-tallet dyrket de jorda omtrent som i middelalderen, og de var svært negative til den kanskje viktigste nye planten fra Amerika, nemlig poteten. Resultatet var at den franske befolkningen var mer utsatt for uår og sviktende avlinger.
Gang på gang gikk de vinteren i møte uten nok mat til seg selv eller til husdyrene. I 1780-årene ble forholdene enda verre. Da den islandske vulkanen Laki fikk et stort utbrudd i 1784, førte det til to iskalde somre over hele Europa. Avlingene i Frankrike slo feil, med hungersnød som resultat. Våren 1788 var uvanlig tørr og den påfølgende vinteren ekstremt kald. I mars 1789 brøt det ut opprør rundt om blant desperate mennesker på jakt etter brød. Panikken påvirket delegatene som møttes i stenderforsamlingen i mai. Det er derfor sannsynlig at klimatiske forhold var en medvirkende årsak til revolusjonen.
↑ Innhøsting av poteter, malt av Jean F. Millet (1814–75).
Eneveldet faller Vinteren og våren 1789 var det valgkamp overalt i Frankrike. Debatten handlet mye om korrupsjon, maktmisbruk og dårlig styre. Da de valgte utsendingene endelig møttes i Versailles utenfor Paris, hadde de med seg lange lister med klager og misnøye. Det var duket for mer enn bare diskusjoner om nye skatter og statens økonomiske tilstand. I stenderforsamlingen var det omtrent like mange delegater for hver stand. Siden tredjestanden representerte 98 prosent av befolkningen, krevde den å få dobbelt så mange mandater som de to andre til sammen. Dessuten forlangte de at hver representant skulle ha én stemme. Kong Ludvig 16. sa ja til det første kravet, men nei til det andre. Tredjestanden fikk doblet antall delegater, men kongen fastholdt den gamle regelen om én stemme til hver stand. Siden både adelen og kirken var lojale overfor kongen, ville det sikre ham kontroll over forsamlingen. Kongens beslutning skapte raseri i tredjestanden. 17. juni erklærte de seg som Frankrikes rettmessige nasjonalforsamling. De ville nå utarbeide en ny grunnlov. En presset Ludvig 16. aksepterte tilsynelatende erklæringen og godkjente dermed i prinsippet oppløsningen av eneveldet. Revolusjonen var i gang. Selv om tredjestandens utsendinger hadde utfordret kongens makt, var de politisk sett nokså moderate. Som erstatning for eneveldet ville de ha et konstitusjonelt monarki der kongen måtte føye seg mer etter folkeviljen. De var også sterke tilhengere av den private eiendomsretten og sosial stabilitet. I løpet av kort tid skulle nasjonalforsamlingen likevel bli utfordret av langt mer radikale krefter i befolkningen. Allerede vinteren før hadde matmangelen og den økonomiske krisen skapt sterk uro rundt omkring i landet. Bøndene hadde gått til angrep på gods-
Opplysningstid og revolusjoner
21