← En konge for fall. Ludvig 16. var den siste eneveldige franske kongen. Maleri av Francois Callet (1741–1823). ← ← Jean-Jacques Rousseau var den franske revolusjonens ideologiske far. Symbolsk framstilling av den franske revolusjonen, av Nicolas de Berty (1725–96).
Den franske revolusjonen Politisk og filosofisk debatt før revolusjonen Den amerikanske revolusjonen fikk også konsekvenser for Europa. Uavhengighetserklæringens lovprisning av menneskets grunnleggende rettigheter var derfor en viktig inspirasjon for revolusjonen i Frankrike (1789–99). Debatten om menneskets rettigheter var likevel ikke ny blant franskmenn. Fra omkring 1770 og fram til revolusjonens utbrudd i 1789 skjedde det en oppsiktsvekkende mentalitetsendring i synet på enkeltindividet og forholdet til staten. Fram til denne tiden var det en utbredt oppfatning at standssamfunnet var en naturlig ordning skapt av Gud. Han hadde innsatt kongen for å opprettholde dette systemet. Den som på noen måte brøt de kongelige lover og bestemmelser, ble hardt straffet. Siden få fengsler eksisterte, var straffen ofte fysisk og brutal. Offentlig tortur og henrettelser foran tusenvis av mennesker skulle virke avskrekkende. Å påføre den dømte smerte var allment akseptert. Det var straffen for å ha krenket den guddommelige samfunnsordenen og kongen som var Guds øverste representant. I tiårene før revolusjonen kom dette tankesettet til å bli dramatisk endret. Et nytt og langt mer humant syn på mennesket vokste fram. Ideer om grunnleggende rettigheter kom ikke bare fra Amerika, men oppsto gjennom en heftig debatt på hjemmebane. Den viktigste inspirasjonskilden for revolusjonen var filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–78). Den mest sentrale tanken i hans politiske filosofi er forestillingen om folkesuvereniteten. Makten i samfunnet utgår fra folket, og enhver myndighet må styre på grunnlag av allmennviljen.
Opplysningstid og revolusjoner
19