48 Kapittel 3 Gunnar Fermann
Ovennevnte definisjoner av utenrikspolitikk forutsetter at utenrikspolitikk er en aktivitet som utøves av regjeringen på vegne av staten. Dette følger også av det suverenitetsprinsippet som ble stadfestet i Westfalenfreden i 1648, og som slår fast at staten har monopol på legitim utøvelse av makt innenfor et avgrenset territorium og at det er regjeringen som definerer og håndhever statens interesser utad gjennom utenrikspolitikken (Weber 1920/1995; Stern 1995: 106 flg).44 Det er for eksempel ikke firmaer som initierer væpnede internasjonale konflikter, det er regjeringer. Dette utelukker naturligvis ikke at (i) andre stater, (ii) andre typer aktører (være seg subnasjonale, internasjonale eller transnasjonale), (iii) trekk ved det internasjonale systemet og (iv) egenskaper ved den enkelte staten øver betydelig – og ofte avgjørende – innflytelse på utformingen av utenrikspolitikk og faktisk atferd. At staten ved regjeringen (per definisjon) har det utøvende ansvaret for utenrikspolitikken, står heller ikke i veien for at staten kan bruke subnasjonale og internasjonale organisasjoner for å iverksette deler av denne politikken. Det er en slik delegering som finner sted når Utenriksdepartementet (UD) gir frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp stedfortrederansvar for å iverksette norske utenrikspolitiske målsettinger (bistandspolitikken) i konkrete områder, situasjoner og prosjekter (Tvedt 2003; Tvedt 1997: 260–281; Neumann 1999: 181–198). Tilsvarende delegering skjer dessuten når suksessive norske regjeringer har valgt å kanalisere over 30 % av de norske bistandsoverføringene til utviklingsland gjennom internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken (Sørbø 1997: 240–259; Fermann 1997a: 203–220). Det norske bistandsbudsjettet var i 2013 kommet opp i 30,2 milliarder kroner (Aftenposten 2012). Det norske medlemskapet i NATO er utvilsomt lånemaktmotivert, men kan også ses som en delegering av deler av ansvaret for norsk sikkerhet til en internasjonal organisasjon. Om dette skal oppfattes som statlig avgivelse av suverenitet, vil avhenge av hvor permanent og irreversibel delegeringen av ansvar for å iverksette deler av utenriks- og sikkerhetspolitikken faktisk er.45 Utøvelsen av utenrikspolitikk er blitt langt mer kompleks over tid. Den teknologiske og økonomiske utviklingen har økt antall saksfelter av utenrikspolitisk relevans. Utviklingen av grenseoverskridende gjensidig avhengighet på felter som handel, finans, ressursforvaltning, forskning, miljø, militær organisering og migrasjon har bidratt til at utenrikspolitikk 44. 45.
For en utdypning, se foregående kapittel. I avsnittet om norsk selvråderett og utenrikspolitikken i kapittel 2 ble det argumentert for at det norske medlemskapet i NATO ikke representerer avgivelse av suverenitet, men snarere er uttrykk for en villet praktisering av selvråderett og kalkulert bruk av utenrikspolitisk handlingsrom.
103468 GRMAT Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering 130101.indd 48
24.06.13 16:40