Page 1


Kapittel 1

Introduksjon 1.1 Problemstilling og oversikt over boken Spørsmålet som undersøkes i denne boken, er om gjerningspersonen skal straffes.1 Svaret bygger i hovedsak på en analyse av strafferettens fire grunnleggende vilkår: i) det må finnes et straffebud som kriminaliserer handlingen, ii) det må ikke foreligge objektive straffrihetsgrunner, iii) gjerningspersonen må ha utvist tilstrekkelig subjektiv skyld, og iv) han må ikke ha vært utilregnelig på handlingstiden. Bokens hovedinnhold er en utdyping av hva dette mer konkret innebærer. De fire vilkårene er visualisert i figur 1. I og med at boken er ment for personer uten spesielle forkunnskaper om juss, gjennomgår jeg innledningsvis noen grunnleggende spørsmål. Hvorfor vi i det hele tatt har rettsregler og hvilke krav som stilles til regler i en rettsstat, drøftes i kapittel 2. I kapittel 3 blir juridisk metode kort introdusert. Deretter går vi løs på de fire straffbarhetsvilkårene. Logikken i den alminnelige strafferetten kan betraktes slik: Utgangspunktet er at alle samfunnets borgere er frie og kan gjøre som de vil. Det finnes imidlertid handlinger som er uønskede. Mange uønskede handlinger er ikke straffbare – som å snike i køen, eller å røyke ved inngangen til idrettshallen. Men mange uønskede handlinger er straffbare. Ved utarbeidelsen av straffeloven 2005 påpekte Justisdepartementet at selv om en handling mislikes eller vekker ubehag i flertallet av befolkningen, bør dette likevel ikke være tilstrekkelig til å straffe. Bare handlinger som skader, eller 1

Med «gjerningsperson» mener jeg den personen som står bak en uønsket handling som samfunnet ønsker å reagere strafferettslig mot. I en del tilfeller vil det vise seg at gjerningspersonen ikke skal straffes, eksempelvis fordi han var strafferettslig utilregnelig på handlingstiden, eller på grunn av en annen årsak. Selv om jeg her bruker det kjønnsnøytrale «person», bruker jeg også «han». Det er i hovedsak menn som består straffbare lovbrudd. Av alle personer som ble straffet i 2011 var 24 prosent kvinner – og i de mest alvorlige sakene (forbrytelsessakene) var kvinneandelen under 16 prosent.

13

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 13

19.06.14 10:58


kapittel 1

representerer en fare for skade på andre verdier, bør kriminaliseres (skadefølgeprinsippet). Å gjøre en handling straffbar bør være det siste samfunnet griper til for å styre atferd (ultimo ratio-prinsippet).2

MÅ domstolen straffe gjerningspersonen? Spørsmålet Skal gjerningspersonen straffes? indikerer at dersom vilkårene er oppfylt, så skal gjerningspersonen straffes. Slik er da også rettstilstanden etter straffe­loven 1902.3 Er lovens vilkår oppfylt, må domstolen domfelle og straffe tiltalte.4 Før dom­ stolsbehandling har imidlertid påtalemyndigheten mulighet til å gi påtaleunnla­ telse for særlig unnskyldelige handlinger. En påtaleunnlatelse er ikke definert som straff.5 Domstolene får en større smidighet etter straffeloven 2005 § 61.6 Regelen sier at selv om straffeskyld anses bevist, så kan retten «når helt særlige grunner tilsier det», frafalle utmåling av straff. Reaksjonen vil ikke bli registrert i straffe­ registeret.7 Men også etter straffeloven 2005 vil gjerningspersonen i så godt som ethvert tilfelle bli straffet når vilkårene er oppfylt. Det ville vært i strid med hen­ synene til forutberegnelighet og likebehandling, og dessuten i strid med kravene til maktfordeling og demokratisk fastsetting av rettsreglene, dersom domstolene etter eget skjønn skulle kunne velge mellom å idømme straff og å frikjenne.8

For å finne ut hvilke handlinger som er straffbare, må vi ha en god metode. Den juridiske metoden går skjematisk ut på at vi først undersøker om handlingen objektivt sett er straffbar, deretter om handlingen er utført med tilstrekkelig subjektiv skyld. Dersom både de objektive og subjektive vilkår er oppfylt,

2 3 4

5 6 7 8

Jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 17 og s. 92–93. Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 108. Det finnes likevel en mulighet for å dømme, og utsette fastsettelsen av straff, jf. strl. § 52 nr. 1. Dette er en strafferettslig reaksjon som ikke er definert som straff, se punkt 12.3 nedenfor. Eksempler på slike dommer er Rt. 1989 s. 64 (se punkt 5.3.1 nedenfor) og Rt. 2000 s. 646 (se punkt 5.3.4 nedenfor). Loven har også noen bestemmelser som sier at domstolen på visse vilkår ut fra eget skjønn kan velge mellom å frikjenne eller å idømme straff, slik som strl. § 48a første ledd om foretaksstraff (se punkt 8.9 nedenfor) og § 228 tredje ledd (se punkt 5.3.3 nedenfor). Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 245, se punkt 12.3.5 nedenfor. Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 110. Se her for eksempel Rt. 2000 s. 996 på s. 1008, der Høyesterett vektlegger «den balanse mellom lovgivningsmyndighet og domsmyndighet som vår statsskikk bygger på.» Se også punkt 2.3.3 og 2.3.4 nedenfor.

14

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 14

19.06.14 10:58


introduksjon

kan gjerningspersonen straffes. Skillet mellom det objektive og det subjektive er et analytisk grep, for å kunne dele strafferettens ulike elementer opp i biter og dermed gjøre den oversiktlig. I virkeligheten kan de objektive og subjektive elementene ikke skilles ad, fordi de er fullstendig integrert i hverandre. Likevel er skillet en rød tråd i strafferetten, og gjenspeiles i de fire grunnvilkårene. For å undersøke om handlingen objektivt sett er straffbar, begynner vi med å spørre om handlingen rammes av et straffebud. Dette er straffbarhetsvilkår nr. 1 (kapittel 4). A har skutt B, og B er død som følge av skuddet. A har rent objektivt forvoldt en «andens Død», som det står i drapsparagrafen, straffeloven (strl.) § 233. Handlingen rammes opplagt av et straffebud. I andre tilfeller er det ikke alltid så enkelt som dette å avgjøre om en handling omfattes av et straffebud eller ikke, fordi rettsreglene kan være uklare. I kapittel 4 gjennomgår jeg derfor nærmere hvordan vi skal gå frem for å finne ut om handlingen omfattes av et straffebud. I kapittel 4 redegjør jeg også for forskjellen mellom forbrytelser og forseelser. Dette er et grunnleggende skille i straffeloven 1902, men er fjernet i straffeloven 2005. La oss nå ta utgangspunkt i at As handling omfattes av ordlyden i drapsparagrafen, strl. § 233. Selv om handlingen omfattes av ordlyden, er det likevel ikke sikkert at A skal straffes – slik det er vist på den skjematiske figuren på side 16. Det kan være omstendigheter som gjør handlingen fullt lovlig («objektive straffrihetsgrunner»), for eksempel nødrett og nødverge. Kravet til at det ikke må foreligge objektive straffrihetsgrunner er straffbarhetsvilkår nr. 2 (kapittel 5). Dette kravet er i realiteten en variant av straffbarhetsvilkår nr. 1, fordi begge grunnvilkårene fokuserer på den objektive siden av den uønskede handlingen. Undersøkelsen av om handlingen subjektivt sett er straffbar, begynner med å spørre om gjerningspersonen har utvist den grad av skyld som straffebudet krever. Dette er straffbarhetsvilkår nr. 3, og omtales i kapittel 6. Det kreves at gjerningspersonen har hatt en bevissthet om sin handling. Skal A straffes for drap, må han noe upresist sagt ha handlet «med vitende og vilje». Med andre ord kreves det forsett, jf. strl. § 40. Dersom A satt og fiklet med våpenet, og det gikk av uten at det var meningen, holdt A det da ikke som sikkert eller mest sannsynlig at hans handling førte til Bs død. Han har da ikke drept B med forsett. Men her kan A dømmes for uaktsomt drap, ettersom han ikke handlet i tråd med kravet til forsvarlig handlemåte i situasjonen, jf. strl. § 239. 15

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 15

19.06.14 10:58


kapittel 1

Uønskede handlinger

Handlinger som omfattes av ordlyden i et straffebud (straffbarhetsvilkår nr. 1)

Uønskede handlinger

Straffbarhetsvilkår nr. 2: Det må ikke foreligge objektive straffrihetsgrunner

Handlinger som skal straffes

Opp ort

n it

u

Andre vilkår som må være oppfylt

Straffbarhetsvilkår nr. 3: Gjerningspersonen må ha handlet med tilstrekkelig subjektiv skyld

e ts

p ri n

sip p et

Straffbarhetsvilkår nr. 4: Gjerningspersonen må ha vært strafferettslig tilregnelig

Figur 1 Strafferettens oppbygning Vi kan teoretisk tenke oss at alle uønskede handlinger utgjør volumet innenfor en firkantet boks. Mange uønskede handlinger omfattes av ordlyden i straffebud (øverste illustrasjon). Men kravene til at det ikke skal finnes andre objektive straffrihetsgrunner, til at gjerningspersonen må ha handlet med tilstrekkelig subjektiv skyld, til at gjerningspersonen må ha vært tilregnelig på handlingstiden, og at også andre vilkår må være oppfylt, gjør at antall handlinger som skal straffes, er betydelig færre enn antallet handlinger som omfattes av ordlyden i et straffebud (nederste illustrasjon). Også opportunitetsprinsippet har her betydning.

16

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 16

19.06.14 10:58


introduksjon

En variant av spørsmålet om gjerningspersonen har utvist tilstrekkelig subjektiv skyld, er om gjerningspersonen var strafferettslig tilregnelig på handlingstidspunktet – om gjerningspersonen hadde skyldevne. Dette er straffbarhetsvilkår nr. 4 (kapittel 7).9 Dersom A var under 15 år da han drepte B, eller var psykotisk på handlingstiden, kan han ikke straffes, jf. strl. §§ 46 og 44. I kapittel 7 redegjør jeg også for det viktige spørsmålet om hvilken betydning selvforskyldt rus har for om gjerningspersonen skal straffes (punkt 7.5). De fire grunnvilkårene er kumulative, det vil si at alle fire vilkår må være oppfylt for at gjerningspersonen skal kunne straffes. Vi snakker om vilkår nr. 1, 2, 3 og 4, men det er ikke slik at man i en konkret sak vurderer straffbarhetsvilkårene i denne rekkefølgen. Dersom A har drept B, men A er under 15 år, er det ikke nødvendig å undersøke om A handlet med tilstrekkelig skyld. Det er nok å konstatere at A er under den kriminelle lavalder, jf. strl. § 46. Saken blir da normalt overført til barnevernet, jf. straffe­prosessloven (strpl.) § 71b.10 Samspillet mellom objektive og subjektive elementer arter seg ulikt ved ulike typer straffbare handlinger. I kapittel 8 gjennomgår jeg hvilke kategorier lovbrudd som finnes, og hvordan samspillet mellom det objektive og subjektive gjør seg gjeldende. De objektive og subjektive vilkårene nevnt ovenfor er direkte knyttet til den uønskede handlingen. I tillegg finnes det ytterligere vilkår som må være oppfylt for at gjerningspersonen skal kunne straffes: Forholdet må ikke være foreldet, tiltale må være utferdiget av en kompetent påtalemyndighet osv. La oss si at A drepte B med kaldt blod. Men det skjedde for 26 år siden. Drap foreldes etter 25 år, jf. strl. § 67. Heller ikke i dette tilfellet kan A straffes. Slike vilkår er tema i kapittel 9. I kapittel 9 drøftes også opportuni-

9

10

De fire straffbarhetsvilkårene gjelder i de fleste land vi kan sammenlikne oss med, selv om systematikken kan variere. Eksempelvis hører tilregnelighetsspørsmålet i svensk rett ikke til skyldspørsmålet (ansvarslæren), men straffespørsmålet (reaksjonslæren). Andre norske forfattere sorterer de fire grunnvilkårene på andre måter enn jeg gjør i denne boken. Imidlertid er alle forfattere enige i at den alminnelige strafferetten er bygget opp av disse fire grunnvilkårene, se for eksempel Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 25 og Mæland 2012 s. 83 flg. Begrunnelsen for sorteringen av grunnvilkårene her i boken er at jeg ønsker å vektlegge samspillet mellom objektive og subjektive vilkår så klart som mulig. Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker.

17

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 17

19.06.14 10:58


kapittel 1

tetsprinsippet, som innebærer at påtalemyndigheten har en skjønnsmessig adgang til å henlegge saker selv om alle vilkår for straffbarhet er innfridd. I kapittel 10 er tema bevisspørsmål. Her omtales blant annet prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven (uskyldspresumsjonen), retten til kontradiksjon, og hva det vil si at enhver tvil skal komme tiltalte til gode. Jeg drøfter dessuten hvilken betydning det har at pressen formidler et balansert bilde av straffesaken. I kapittel 11 redegjør jeg for hvilken betydning folkeretten har hatt og har for norsk strafferett. I kapittel 12 er tema hvilke ulike typer straff og andre strafferettslige reaksjoner vi har i Norge. Boken avsluttes med kapittel 13, der jeg drøfter utviklingstrekk. De senere tiårene er stadig flere handlinger blitt kriminalisert, og politiet har fått stadig mer makt. Spørsmålet er om utviklingen truer den enkeltes frihet, og hva som eventuelt kan og bør gjøres for å møte utviklingen.

Gangen i en straffesak – straffesakskjeden En straffesak kan starte ved at et forhold blir anmeldt til politiet, eller politiet kan sette i gang etterforskning av eget tiltak. En straffesak er i politiregisterloven11 § 2 nr. 11 definert som en «sak som behandles etter straffeprosessloven». Politi­ ets etterforskning er informasjonsinnhenting for å avgjøre spørsmålet om tiltale og dom, jf. strpl. § 226 første ledd. En person i politiets søkelys kalles mistenkt. Viser etterforskningen at det er skjellig grunn til mistanke – det vil si at det er større grunn til å anta at vedkommende står bak det straffbare forholdet enn det motsatte – blir personen normalt siktet. En person blir dessuten automatisk siktet dersom det brukes tvangsmidler mot vedkommende – slik som pågripelse og varetektsfengsling, ransaking og beslag, hemmelig kommunikasjonskontroll osv., se straffeprosesslovens fjerde del. Viser etterforskningen at personen etter alt å dømme står bak en straffbar handling, blir personen straffet. Det kan skje ved at påtalemyndigheten ilegger vedkommende et forelegg (en bot), eller at det blir utferdiget en tiltale som sendes til domstolen for avgjørelse. Hvis domstolen dømmer tiltalte, får Kriminalomsorgen ansvaret for gjennomføringen av straffen.

11

Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten.

18

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 18

19.06.14 10:58


introduksjon

1.2 Hva består strafferetten av? Juss er læren om rettsreglene. Strafferett er læren om strafferettsreglene. Straffe­retten består av fire delområder: alminnelig strafferett, spesiell strafferett, straffeprosess og straffegjennomføring. Boken konsentrerer seg i all hovedsak om alminnelig strafferett. Årsaken er at alminnelig strafferett regulerer den grunnleggende tenkningen, og omfatter reglene som gjelder alle straffbare handlinger – eller i hvert fall de fleste straffbare handlinger. Reglene finner vi hovedsakelig i straffeloven 1902 Del I – «Almindelige Bestemmelser» (§§ 1–82). Disse reglene gjelder også for straffebud i den militære straffelov12 og i spesiallovgivningen, dersom ikke noe annet er bestemt, jf. strl. § 1 første setning. Å forstå alminnelig strafferett er viktigere i dag enn tidligere, fordi reglene endres oftere enn før. I perioden 1905 til 1950 ble det vedtatt i gjennomsnitt én endringslov til straffeloven hvert annet år, og hver slik endringslov endret ca. 2,5 paragrafer i loven. I perioden 1981 til 2000 økte antallet endringslover pr. år til 3,9, og hver lov endret i gjennomsnitt 16,8 paragrafer.13 Fra 2000 til 2010 fortsatte antallet endringslover å øke til 6,4 pr. år.14 I tillegg ble det vedtatt en helt ny straffelov (straffeloven 2005, som ennå ikke er trådt i kraft). Når reglene stadig justeres, er det desto viktigere å ha kunnskap om de grunnleggende prinsipper. Den spesielle strafferetten omfatter de spesifiserte vilkårene som må være oppfylt for å kunne straffe de enkelte forbrytelsene – drap, legemsbeskadigelse, voldtekt, tyveri, bedrageri, narkotikaforbrytelser osv. Alminnelig og spesiell strafferett henger nøye sammen og utgjør det vi kaller materiell strafferett. Den materielle strafferetten består av en ansvarslære og en reaksjonslære. Ansvarslæren omfatter vilkårene for å avgjøre om en person er skyldig i et straffbart forhold (skyldspørsmålet). Reaksjonslæren omfatter reglene om hvordan det skal reageres på lovbruddet (straffespørsmålet). Om lovbruddet er straffbart, og hvordan det skal reageres på overtredelsen, henger selvsagt nøye sammen. Eksempelvis står det i strl. § 233 at «[d]en, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i

12 13 14

Lov 22. mai 1902 nr. 13 Militær Straffelov. Hauge 2002 s. 341. Storberget 2010 s. 323. Hvor mange paragrafer hver endringslov endret, er ikke opplyst.

19

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 19

19.06.14 10:58


kapittel 1

mindst 8 Aar». Det er naturlig at beskrivelsen av den straffbare handlingen, og hvordan straffen skal være, er omtalt samtidig i loven.15 Boken drøfter først og fremst skyldspørsmålet, men de ulike straffereaksjonene omtales i kapittel 12.

Straffeloven 2005 Det er uklart når straffeloven 2005 vil tre i kraft. På grunn av problemer med innføring av nye dataløsninger ble det tidligere antatt at loven neppe vil tre i kraft i sin helhet før 2021.16 Justisdepartementet har imidlertid ønsket å forsere arbeidet, og målsettingen er i skrivende stund ikrafttredelse sommeren 2015. Loven ble vedtatt i to omganger, den alminnelige delen i 2005 og den spesi­ elle delen i 2008 og 2009.17 En rekke enkeltbestemmelser fra straffeloven 2005 er likevel satt i kraft eller gjennomført ved tilsvarende endringer i straffeloven 1902. Eksempelvis ble kapittel 16 i straffeloven 2005, som regulerer folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, satt i kraft mars 2008.18

Straffeprosessen regulerer hvordan politi, påtalemyndighet og domstoler skal gå frem for å undersøke om det har skjedd noe straffbart, hvilke prosedyrer som skal følges, og reglene om sakens behandling for domstolene. Reglene finner vi først og fremst i straffeprosessloven og domstolloven.19 Noen eksempler er reglene om varetektsfengsling i strpl. § 171 flg., og rettens anledning til å forby offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøte etter domstolloven § 129 annet ledd. Straffegjennomføring er i hovedsak regulert i straffegjennomføringsloven.20 Straffeprosess og straffegjennomføring omtales i liten grad i boken, og jeg henviser her til den omfattende litteratur som finnes.21

15

16 17

18 19 20 21

I spesiallovgivningen står imidlertid atferdsnormen og straffetrusselen ofte i ulike paragrafer, slik som i vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 om vegtrafikk). Der står straffetrusselen i § 31, mens vi finner atferdsnormer eksempelvis i §§ 3, 4, 5, 21 og 22. Se for eksempel nyhetsartikkelen Ny straffelov forsinket i 16 år, vg.no 17. mars 2013. Lov 20. mai 2005 nr. 28, endret ved lov 7. mars 2008 nr. 4 og lov 19. juni 2009 nr. 74. Straffeloven 2005 er senere endret en rekke ganger, se for eksempel siste avsnitt i punkt 8.4 nedenfor om skjerpet straffansvar for forberedelse til terror. Kapitlet ble tilføyd ved lov 7. mars 2008 nr. 4 og ble satt i kraft samme dag, jf. res. 7. mars 2008 nr. 225. Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene. Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. For spesiell strafferett, se Andenæs & Andorsen 2008, og for straffeprosess Andenæs & Myhrer 2009. For en grundig henvisningsliste, se Mæland 2012 s. 36–37.

20

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 20

19.06.14 10:58


introduksjon

Politi og påtalemyndighet Politiet utgjør samfunnets sivile maktapparat. Politiets overordnede mål er gjen­ nom «forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet [å] være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig», jf. politiloven22 § 1 annet ledd. En viktig del av politiets arbeid er å etterforske straffbare forhold. Når politiet iverksetter og utfører etterforskning, gjøres dette under påtalemyndighetens beslutning og ansvar, jf. strpl. §§ 224–225 jf. påtaleinstruksen23 §§ 7-4 og 7-5. Påtalemyndigheten består av jurister, som leder etterforskningen og har ansvaret for de juridiske avgjørelser som må tas i løpet av straffeprosessen. Det er påtalemyndigheten som avgjør om en straffesak skal henlegges, om det skal utferdiges en bot eller en tiltale, eller reageres på annet vis (påtaleavgjørelsen). Det er også påtalemyndigheten som irettefører straffesaken ved domstolen (aktorering). Påtalemyndigheten er hierarkisk ordnet. Riksadvokaten har det daglige ansvar,24 under ham er statsadvokatene og under dem er politijuristene. I Norge har vi en integrert påtalemyndighet, det vil si at mange påtalejurister arbeider i politiet.

1.3 Boken gir først og fremst en innføring I sentrum for norsk strafferett og for denne boken er naturlig nok straffe­ loven fra 1902, men reglene om straff er ikke samlet i én lov. Det finnes en lang rekke straffebud i andre lover, som vi kaller spesiallovgivningen. Eksempler er vegtrafikkloven § 31, forurensningsloven25 §§ 78–79, skatte­betalingsloven26 §§ 18-1–18-3, plan- og bygningsloven27 § 32-9, tolloven28 §§ 16-1–16-15, personopplysningsloven29 § 48, arbeidsmiljøloven30

22 23 24 25 26 27 28 29 30

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet. Forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten, FOR-1985-06-28-1679. Øverste leder for påtalemyndigheten er formelt sett Kongen, men i praksis Riksadvokaten, jf. strpl. § 56 annet ledd. Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og avfall. Lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling. Lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel. Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger. Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

21

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 21

19.06.14 10:58


kapittel 1

§§ 19-1–19-7 osv. Det er rundt 450 bestemmelser om straff i spesiallovgivningen.31 Dessuten kan også straffeloven 2005 være av interesse når vi skal svare på om gjerningspersonen skal straffes, fordi den på mange punkter uttrykker gjeldende rett (kodifisering). Målsettingen i denne boken er ikke å gi en fullstendig beskrivelse av alle detaljer, men å gi en innføring og en oversikt. Den analytiske hovedstrukturen i boken bygger på de hovedregler som finnes. Det finnes alltid presiseringer og unntak fra hovedregler, og slike kan være mange og intrikate. Det meste er omtalt, men i en innføringsbok er det verken ønskelig eller mulig å drøfte alt i detalj.32 I tillegg til å omtale alminnelig strafferett trekker jeg også inn elementer fra spesiell strafferett og straffeprosess. Emnene er så innvevd i hverandre at en viss grad av overlapping er naturlig og nødvendig. Delvis skyldes dette også at boken ikke kun har en streng juridisk-metodisk struktur, fordi siktemålet er å gi en noe bredere innføring i strafferettslig tankegang. Enkelte tema som behandles i de siste kapitlene bærer således preg av å være «smakebiter».33 Boken redegjør for gjeldende rett – reglene slik de er i dag. Vi tar rettsreglene for gitt, og setter oss i den posisjon at vi skal anvende reglene på faktiske situasjoner. Det betyr at boken har et rettsanvenderperspektiv. Dette kalles også dommerperspektivet. I den praktiske virkelighet er det riktig nok ikke dommerne, men juristene hos påtalemyndigheten, som avgjør de fleste straffe­ sakene – blant annet ved å utferdige forelegg eller henlegge saker. Bare i de færreste sakene blir det tatt ut tiltale med påfølgende domstolsbehandling (hovedforhandling). Men selv om påtalejuristene er de som i praksis avgjør de fleste straffesakene, må de følge den lovtolkning som domstolene – i praksis Høyesterett – anvender. I Grunnloven34 (Grl.) § 88 står det at Høyesterett «dømmer i sidste Instans». Det innebærer at Høyesterett avgjør lovtolkningsspørsmål så lenge Stortinget, som lovgiver, ikke griper direkte inn og styrer rettsanvendelsen ved lovgivning. En viktig årsak til at rettsanvendere skal følge Høyesterett, og at Høyesterett skal følge lovgiver, er at rettsreglene skal være forutberegnelige for borgerne. Slik blir det likhet for loven. 31 32 33 34

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 111. Ønskes fordypning må man gå til spesiallitteraturen, for alminnelig strafferett kan nevnes Andenæs, Matningdal & Rieber-Mohn 2004 og Mæland 2012. Jeg skriver for eksempel om opportunitetsprinsippet over ca. 2 sider i punkt 9.6 nedenfor, mens Kjelbys avhandling om emnet er på over 700 sider (Kjelby 2013). Lov 17. mai 1814 Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold.

22

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 22

19.06.14 10:58


introduksjon

«Ingen kan straffes uden efter Dom»? I 2011 ble det registrert ca. 317 000 straffereaksjoner i Norge. Bare 21 100 straf­ fereaksjoner ble ilagt av domstolene. Resten er bøter og andre reaksjoner avgjort av påtalemyndigheten.35 Det kan synes paradoksalt at så få straffereaksjoner avgjøres av domstolene, når det i Grl. § 96 heter at ingen kan «straffes uden efter Dom». Straff uten dom er jo det vanligste. Men Grl. § 96 er lenge blitt tolket slik at en person kan samtykke til å bli straffet – for eksempel ved å vedta en bot – uten at domstolene kobles inn. Det er imidlertid ikke anledning til å samtykke til frihetsstraff. Alle saker om frihetsstraff må avgjøres av domstolene.36 Systemet er tilsvarende etter EMK-retten.37

På grunn av bokens knappe format drøftes bare i liten grad hvorfor kriminalitet oppstår, eller hvor mye kriminalitet som finnes,38 hvordan lovregler blir til, hvordan regler er i andre land, om reglene er gode eller dårlige, eller om straff «virker». Jeg problematiserer ikke hvordan forbrytelser bør forebygges, eller politiets og påtalemyndighetens roller i samfunnets samlede kamp mot kriminalitet. Hvorfor vi straffer er et omfattende og viktig spørsmål, men også dette omtales bare kort.39 Fokus er så å si den alminnelige strafferettens regler «on the rocks». Men det er også en ambisjon å vise hvordan reglene har utviklet seg; det dynamiske preg. Strafferetten utgjør en egen «verden» med mange ord, begreper og prinsipper som det kan ta tid å få grepet på. Ønsker man å tilegne seg kunnskap om strafferettens mange finurligheter må man derfor være villig til å sette seg ned og arbeide med stoffet. For sterk forenkling kan pervertere kunnskapen. En innføring i strafferett må derfor være litt krevende.

35 Se http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/straff. 36 Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 245, Strandbakken 2004 s. 187 med videre henvisninger. 37 Se Öztürk v. Germany avsnitt 56 og Lütz v. Germany avsnitt 57. 38 Kriminalstatistikk finnes på ssb.no. I 2013 ble det anmeldt 388.500 lovbrudd i Norge. Det var 1,3 prosent færre enn året før. I 2013 var antallet anmeldte lovbrudd 6,5 prosent færre enn i 1998. Ser vi på lovbrudd pr. 1000 innbyggere, var antallet anmeldte lovbrudd i 2013 hele 18,2 prosent mindre enn i 1998. Dette er i tråd med trenden i Nord-Europa. Men selv om den registrerte kriminaliteten totalt sett er fallende, blir den stadig mer kompleks, grenseoverskridende og organisert, jf. NOU 2013: 9 s. 18. 39 Se her Hauge 1996 og Ot.prp. nr.  90 (2003–2004) kapittel 6: «Hva er straffens formål og virkninger?».

23

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 23

19.06.14 10:58


kapittel 1

Boken kan leses alene, uten hjelpemidler. Men når du leser, er det en fordel om du har tilgang til rettskilder40 – det vil først og fremst si lover og domsavgjørelser. Du bør ha Norges Lover tilgjengelig, og slå opp ved behov. Det er også en fordel å ha tilgang til avgjørelser fra Høyesterett, fordi disse spiller en svært viktig rolle når man skal fastsette hvordan loven skal forstås. I boken er det først og fremst henvist til høyesterettsdommer. Disse publiseres i Retstidende, som forkortes «Rt.», og som man får tilgang til via lovdata.no. Ved henvisninger benyttes kortformen «Rt. 1973 s. 433». Dessuten har Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i årenes løp fått en stadig større betydning for norsk strafferett, og særlig gjelder dette i prosessuelle spørsmål. Dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) finner du ved å bruke domstolens søkeportal.41 Ved søk kan du bruke tittelen på dommen – for eksempel Sunday Times v. United Kingdom – eller sakens nummer. Noen av dommene jeg omtaler, er gjengitt i sammendrag. Noen er det bare henvist til ved kortformen. For å få en best mulig forståelse for rettsreglene bør du lese mange av dommene jeg henviser til.

40 Se faktaboksen i punkt 3.3.3 nedenfor om hva en rettskilde er. 41 http://hudoc.echr.coe.int/sites/eng/Pages/search.aspx#{"documentcollectionid2":["GRANDC HAMBER","CHAMBER"]}

24

0100 104503 GRMAT ABC i alminnelig strafferett 140101.indb 24

19.06.14 10:58

Profile for Cappelen Damm

ABC i alminnelig strafferett: Utdrag  

Kapittel 1: Introduksjon

ABC i alminnelig strafferett: Utdrag  

Kapittel 1: Introduksjon

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded