KAPITTEL 2
Norsk middelalder Ca. 800–1536
INTRODUKSJON
I likhet med europeisk middelalder kan også middelalderen i Norge deles inn i underperioder. I norsk historie regnes tidlig middelalder fra ca. 800 til 1130, høymiddelalderen fra ca. 1130 til 1350 og senmiddelalderen fra ca. 1350 til 1536. Et sentralt utviklingstrekk i Norge i tidlig middelalder var overgangen fra et samfunn som var styrt av småkonger og høvdinger, til et rike underlagt én overordnet kongemakt. Parallelt med rikssamlingen skjedde kristningen av landet. I høymiddelalderen førte den videre utbyggingen av kongedømmet til at Norge begynte å ta form som en stat. Kirken ble også en stor og mektig organisasjon. Svartedauden regnes som starten på senmiddelalderen. Pesten førte til en kraftig befolkningsreduksjon og lavere inntekter for kongemakt og adel. Kongelige giftermål på tvers av landegrensene førte Norge i unioner med Danmark og Sverige, der vi ble en underlegen part. I 1536 mistet Norge all politisk selvstendighet til Danmark.
Målet for dette kapitlet er at du skal kunne:
I kapitlet bør du merke deg
• gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca. 700 til ca. 1500 og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater
• den indre og ytre ekspansjonen • kjennetegn ved høvdingsamfunnet • drivkrefter og forutsetninger for rikssamlingen og kristningen • hvordan overgangen til kristendommen påvirket menneskenes liv • årsaker til borgerkrigene på 1100-tallet • hvorfor 1200-tallet er blitt betegnet som en ekspansjonstid • endringene i bøndenes tilværelse i høymiddelalderen • konsekvenser av svartedauden • hvorfor Norge tapte sin selvstendighet i senmiddelalderen
51