NÆRBILDE
Spartacus Spartacus (ca. 109–71 f.Kr.) skal ha vært en fri mann fra den romerske provinsen Trakia i det sørøstlige Europa. I årene 73–71 f.Kr. ledet han et stort slaveopprør. Vi vet ikke så mye om Spartacus fra tiden før opprøret, men ifølge enkelte kilder skal han ha vært en romersk leiesoldat som ble fengslet og solgt som gladiator. Det var ikke vanlig med slaveopprør i Romerriket, til tross for at det fantes svært mange slaver innenfor rikets grenser. Slavene kom fra ulike områder og kulturer og snakket forskjellige språk. De utførte arbeid på mange områder og var ingen enhetlig gruppe som lett kunne samle seg til felles opprør, slik som for eksempel helotene i Sparta. Spartacus’ opprør startet med at han rømte fra en gladiatorskole sammen med andre gladiatorer. Deretter klarte han å samle en slavehær, hovedsakelig fra jordbruket, på rundt 70 000 mann. Vi vet ikke hvorfor Spartacus reiste en
← Spartacus. Tegning fra 1950-årene.
hær mot romerne. Slavehæren var også såpass sammensatt at de som deltok, kan ha hatt ulike motiver for å gjøre det. Ønsker om frihet og hevn, sammen med drømmen om å kunne vende tilbake til hjemtraktene sine, regnes likevel som sentrale drivkrefter bak opprøret. Spartacus viste seg som en dyktig taktiker og seiret i flere slag mot romerne, før hærens hans til slutt ble knust. De 6000 slavene som overlevde, ble korsfestet til skrekk og advarsel. Spartacus selv falt i det siste slaget mot romerne.
hesteveddeløp og annen underholdning. Forum Romanum var midtpunktet i Roma. Her lå viktige templer og offentlige bygninger der blant annet senatet holdt til, og det var ellers plassen for å møte andre eller vise seg fram. Ikke langt fra Forum Romanum ble Colosseum reist som en arena for gladiatorkamper. Gladiatorene var krigsfanger, slaver og frivillige som kjempet mot ville dyr eller mot hverandre. At noen meldte seg frivillig, skyldtes muligheten til å vinne berømmelse og skaffe seg inntekt. En gladiator fikk også godt med mat. Populære gladiatorer kunne holde det gående over flere år, men var avhengig av publikums gunst. Dersom en gladiator overga seg til motstanderen og publikum følte at han ikke hadde kjempet godt nok, kunne de stemme for at han skulle dø. Gladiatorkamper ble ikke bare arrangert på Colosseum i Roma, men på lignende arenaer over hele Romerriket.
Fra bystat til imperium Romerne var fra 400-tallet f.Kr. stadig i konflikter med andre folkegrupper, konflikter de ofte gikk seirende ut av. Årsakene til konfliktene er uklare, men befolkningsøkning og behov for mer land og tilgang til flere ressurser anses som sannsynlig. Det vi derimot vet, er at romerne de påfølgende århundrene utvidet territoriet sitt kraftig. På 200-tallet f.Kr. hadde de sikret seg kontrollen over den italienske halvøya, deretter fulgte videre ekspansjon langs Middelhavet. Da de greske innbyggerne på Sicilia bad Roma om hjelp i en konflikt med Kartago, fikk romerne et påskudd til å ta et oppgjør med rivalen i middelhavsområdet. Byen Kartago lå ved kysten i Nord- Afrika (Tunisia) og var grunnlagt av fønikere, et handelsfolk med opphav ved dagens Libanon. Kampen om herredømmet i Middelhavet førte til tre
34
Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging