Lytter til hesten

Løft ryggen din under hånda mi, hvis du vil.

Islandshesten Hafdis fikk en seneskade i 2016. Det ble starten på et nytt liv for både hest og eier.

Hafdis pådro seg skaden på beite. Hestene hadde enormt med plass og mer enn nok mat, men Hafdis ville sette på plass en ny hest i flokken. Hun brukte mesteparten av tiden på å løpe etter den, og løp på seg tendinitt i den dype bøyesenen i et frambein. – Før dette skjedde hadde hun fått stadig nye skader i beina. På den tiden red vi mest på tur, dressur på bane og tømmekjørte i terrenget. Etter flere runder

Stikkord Intrinzen: • basert på forskning innen motivasjon, trening og rehabilitering. • målet er å hjelpe hesten til å bli sterk, glad, stolt og gjøre at bæring av rytter føles lett. • basert på lek, fordi det skaper positive følelser og gjør at treningen føles mindre krevende. • autonom trening, det vil si at hesten når som helst kan stoppe og at det er okei. • basert på positiv forsterkning (ingen press/ ettergift). • gjensidig respekt mellom hest og menneske. • en hest som er trent på dette viset skal som oftest kunne ris som vanlig, også i konkurranse.

med mindre skader vurderte jeg alternativer til den konvensjonelle treningen. På grunn av så korte perioder uten skader, hadde jeg etterhvert vanskelig for å forstå at øvelsene vi gjorde virkelig var oppbyggende for kroppen til Hafdis, forteller eier Eli Marie Jensen.

Da det første sjokket etter å høre at seneskaden ville trenge opp til et år å leges hadde lagt seg, bestemte Eli Marie seg for at hun fra nå av ikke ville tvinge Hafdis til noen form for trening. Hafdis skulle selv få bestemme over sin egen kropp, få lov til å si nei. – Det var veldig skummelt å la henne bestemme. Ingen jeg kjente hadde gjort noe slikt, og jeg ante ikke hvor det ville bringe oss. Ville jeg ødelegge hesten? undret Eli Marie.

Sa nei til alt

Tanken var uansett at hesten kjenner nok kroppen sin, hva som foregår i den, bedre enn noe menneske gjør. Eli Marie hadde også reagert på bruken av makt mot hestene. Stramme tøyler og pisk for å få hesten til å sette seg på bakparten under trening føltes ikke riktig for henne: – Da Hafdis fikk selvråderett, eller autonomi, sa hun nei til absolutt alt. Hun nektet å rikke seg fra stallen, selv på leietur. Å bære meg på ryggen var fullstendig uaktuelt, hun plantet alle beina i bakken da jeg satte meg opp. Men, jeg hadde gitt henne frihet til å bestemme hvordan vi skulle trene, og kunne ikke gå tilbake på det nå. Vi hadde begynt med et eksperiment, og jeg bare måtte fortsette den veien.

Rehabilitering av konkurransehester

Ved en tilfeldighet kom Eli Marie i kontakt med noen som hadde jobbet med autonom hestetrening i flere år, Intrinzengrunnleggerne Kathy Sierra og Steinar Sigurbjörnsson. Ved hjelp av lek, frihet for hesten til å uttrykke seg og bestemme over sin egen kropp, hadde de rehabilitert flere islandshester. Én hadde mistet viljen til å leve, den var fullstendig avstengt og reagerte ikke på omgivelsene sine. En annen hadde mistet all propriosepsjon, eller kroppsfølelse, og snublet bare i beina sine når den gikk. Dette var konkurransehester trent på konvensjonelt vis, den ene av Kathy selv. – Kathy følte hun måtte endre treningen drastisk, og gravde fram alt hun kunne finne av forskning på motivasjon, rehabilitering og trening, for å hjelpe disse hestene. Steinar har vokst opp i stall på Island, i en familie med konkurranseryttere, og fant etterhvert ut at det var helt trygt, og dessuten veldig gøy for både menneske og hest, å la de uttrykke seg fritt og bestemme over seg selv under trening. Hvis man legger til rette for at hestene selv skal finne sin egen balanse, sin egen motivasjon og stolthet over å være en hest, kan det skape sunnere bevegelsesmønstre og bli lystbetont, noe som igjen kan føre til friere og større bevegelser, sterkere psyke ikke minst effektiv trening. Men, konvensjonell trening fungerer for mange, og da har man jo ingen grunn til endre på noe, sier Eli Marie.

Kroppsfølelse

Problemene kan oppstå hvis man bruker eskalerende press og hesten ikke er sterk nok til å gjøre det den blir bedt om, eller har en tidligere skade. Da kan den fort kompensere med å legge vekten på en annen kroppsdel, og ny skade oppstår et helt annet sted enn den opprinnelige skaden eller svakheten, forklarer Eli Marie: – Et vanlig eksempel er når hesten har et svakt bakbein. Det har vært «normalt» å tvinge hesten til å legge vekt på det, for å styrke beinet. I følge vitenskapen har dette helt motsatt effekt av hva man ønsker å oppnå. Hjernen og nervesystemet er komplekst system, som blant mye har som oppgave å beskytte kroppen mot

Patherwalk på volte setter enda høyere krav til balanse og stabilitet hos Hafdis. Å få oppmerksomhet til bakparten kan øke kontakten med den, noe som igjen kan gjøre det lettere for henne å bære en rytter.

potensielle skader. Det kan late som et ben er svakt, for å være sikker på å ikke risikere å utsette kroppen for noe risikabelt.

Eli Marie forteller videre at jo mer propriosepsjon, eller kroppsfølelse, hesten har, dess større er mengden informasjon som sendes fra bena og kroppen opp til hjerne og nervesystem - som et høyoppløst bilde med mange piksler. Hjernen kan da ta et riktig valg tilpasset en akutt situasjon, basert på mye informasjon. Med andre ord er det da lett for hesten å hesten å hente seg inn om den skulle snuble eller tråkke utenfor banen. Økt propriosepsjon kan oppnås ved å la hesten gå ute eller trene i områder med ulendt terreng, bakker, ulike underlag, nok lekekompiser, utegang hele døgnet og perioder eller permanent uten sko. – Står hesten mye på boks, har en luftegård som er flat og trenes på flatt underlag, vil det gi hjernen et bilde som er grovkornet og gir lite informasjon for å ta riktig avgjørelse ved et uhell, som fore eksempel snubling. Før hesten kommer i en slik situasjon kan hjernen og nervesystemet reagere med å gjøre kroppen svak, stiv eller smertefull for å være på den sikre siden. Press eller tvang stresser kroppen og nervesystemet, og kroppen kan ende opp med å sette i sving de nevnte beskyttelsesmekanismene raskere enn den ville gjort uten press. En hest som oppfattes som lat, kan ha en hjerne og nervesystem som sier “stopp” til alt. Det er også en måte å unngå skader på. Hvis man unngår å løpe kan man unngå skader, konkluderer Eli Marie.

Hafdis sin vei tilbake

– Vi begynte å trene “crunches” ved hjelp av klikker og godbit. Hafdis var helt med på det. Sakte men sikkert lærte hun — uten bruk av press og ettergift og med full frihet til å finne på noe annet — å løfte ryggen og legge vekt på bakparten. Da vi hadde holdt på med det et halvt års tid, begynte vi å trene på “pantherwalk”. En overdrevet skritt der målet er å legge til rette for ubalanse så hesten må balansere seg selv. Øvelsen er også mykgjørende siden alle beina strekkes ut i hver sine retninger. Da hun fikk lov til å løfte frambeina, og til og med bli belønnet for det, våknet hun til liv. Vi brukte blant annet en stor katteleke, i form av en dressurpisk med en tom fórpose festet til enden, for å lære øvelsen. Det tok et par dager før hun skjønte at hun kunne jage posen, og tråkke på den. Hafdis syntes det var veldig gøy, så da ble det full fart med både hopp og sprett. Hele situasjonen var rørende. Hun fikk nå jage pisken som en gang hadde blitt brukt til å jage henne. De første månedene bet hun på pisken med ørene flatt bakover når hun hadde sjansen, og det sier nok litt om hva hun synes om å ha blitt jaget av den. Nå er Hafdis en glad og sterk hest, som gjerne finner på nye leker når vi trener på ridebanen eller ute i naturen. Noen dager vil hun ikke trene så mye, andre dager mer. Hun bestemmer selv.

Hafdis fikk et par års pause fra ridning. I sommer har de vært på turer i fjellet, og hun bærer gjerne Eli Marie: – Hun er ikke så glad i å skritte, liker å løpe fort. Noen dager har hun sagt nei, ved å bråstoppe plutselig når hun har meg på ryggen. Det betyr at jeg skal hoppe av. Da gjør jeg selvsagt det. Hun har nok sine grunner, kanskje litt vondt i ledd eller noe. Hun er 24 år. Følelsen av å ri en hest som samtykker til å ha deg på ryggen, er ubeskrivelig. Nå når hun har lov til å si nei, vet jeg at hennes ja virkelig betyr “ja”. – For ordens skyld, jeg er overhodet ingen profesjonell trener. Bare en amatør som liker å spørre hvorfor, opplyser Eli Marie. vil ta tid. Å lære “crunches” kan være en god måte å starte på. Hvis du er nysgjerrig, les den gratis e-boken som kan lastes ned på Facebook-siden Intrinzen: ViberNation 2.0. Den er på engelsk og går gjennom øvelsen og alle mulige spørsmål relatert til den. Press og ettergift er ikke veien å gå for å lære hesten dette. Poenget er at den selv skal finne løsningen på denne oppgaven, slik at den får eie bevegelsen. E-boken gir grundig forklaring rundt dette.

Instagramkontoen @pantherflows har rikelig med informasjon og bilder.

På www.intrinzen.horse kan man finne informasjon og melde seg på online kurs med oppstart noen ganger i året. Kurset går gjennom forskningen som treningen bygger på og viser mange treningstimer, avslutter Eli Marie Jensen.

Kilder: Playing with movement, bok av Todd Hargrove. Attention and motor skill learning, bok av Gabriele Wulf. Move your DNA, bok av Kathy Bowman. Nonlinear pedagogy in skill acquisition, bok. Movement system variability, bok. Dan Pinks TED-talk om motivasjon, www.ted.com

Målet med Intrinzen-treningen er å gi hesten eierskap til kroppen og bevegelsene sine, hjelpe den å finne tilbake til styrken, balansen og stoltheten den hadde som føll. Dette er ikke en steg-for-steg metode. Det er mer en presentasjon av forskning, og denne kunnskapen kan man bruke som man vil. Intrinzen (omdøpt til Pantherflows i 2019) gir ikke noen fasit på trening av hester, men ser på seg selv bare som et av mange eksempler på hvordan vitenskapen kan brukes.