SAPIENS
Yuval Noah Harari
SAPIENS En kort historie om menneskeheten
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Bazar Forlag / Cappelen Damm AS Boks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originalens tittel: SAPIENS A Brief History of Humankind Første gang utgitt på hebraisk i Israel i 2011 av Kinneret, Zmora-Bitan, Dvir © 2011 by Yuval Noah Harari Utgitt etter avtale med Leonhardt & Høier Literary Agency, København All rights reserved © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2016 Denne utgave @ Cappelen Damm, Oslo 2017 Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO. Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm 5. opplag, 2017 Omslagsdesign: © Suzanne Dean Tilpasning av omslag: Nic Oxby Illustrasjoner: Itzik Yahav / Finn Design, Nye Tillen Forfatterfoto: © Ilya Malnikov Sats og grafisk form: Nye Tillen / Finn Strandberg Satt med: Sabon LT 10,5/13 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Papir: 80 g Holmen Book Cream, bulk 1,6 ISBN: 978-82-8087-685-0 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til minne om min kjære far Shlomo Harari
Innhold
Historisk tidslinje ..................................................................... 11
Del 1: Den kognitive revolusjon 1. Et betydningsløst dyr ........................................................... 2. Kunnskapens tre .................................................................. 3. En dag i Adam og Evas liv ................................................... 4. Flommen .............................................................................
17 33 52 73
Del 2: Jordbruksrevolusjonen 5. Historiens største svindel ..................................................... 6. Bygge pyramider .................................................................. 7. Sprengt hjernekapasitet ....................................................... 8. Historien er urettferdig ........................................................
87 106 124 137
Del 3: Samlingen av menneskeheten 9. Historiens pil ....................................................................... 10. Ferten av penger ................................................................ 11. Imperiale visjoner .............................................................. 12. Religionens lov .................................................................. 13. Suksessens hemmelighet .....................................................
165 174 187 206 233
Del 4: Den vitenskapelige revolusjon 14. Uvitenhetens oppdagelse .................................................... 15. Ekteskapet mellom vitenskap og imperium ........................ 16. Kapitalismens troslære ...................................................... 17. Industrimaskineriet ........................................................... 18. En permanent revolusjon ................................................... 19. Og så levde de lykkelig i alle sine dager ............................. 20. Homo sapiens’ endelikt .....................................................
243 269 296 322 337 360 380
Etterord: Dyret som ble en gud ................................................ Noter ....................................................................................... Takk ........................................................................................ Fotokreditt .............................................................................. Register ...................................................................................
399 401 421 423 425
Historisk tidslinje År før vår tid 13,5 milliarder
Materie og energi oppstår. Fysikkens begynnelse. Atomer og molekyler oppstår. Kjemiens begynnelse.
4,5 milliarder
Planeten Jorden dannes.
3,8 milliarder
Organismene oppstår. Biologiens begynnelse.
6 millioner
Den siste felles bestemoren for mennesker og sjimpanser.
2,5 millioner
Evolusjonen til slekten Homo i Afrika. De første steinredskapene.
2 millioner
Menneskene sprer seg fra Afrika til Eurasia. Evolusjon av ulike menneskearter.
500 000
Neandertalerne utvikler seg i Europa og Midtøsten.
300 000
Daglig bruk av ild.
200 000
Homo sapiens utvikler seg i Øst-Afrika.
70 000
Den kognitive revolusjon. Fiktive språk oppstår. Historiens begynnelse. Sapiens sprer seg utenfor Afrika.
45 000
Sapiensene bosetter seg i Australia. Australsk megafauna utryddes.
30 000
Neandertalerne utryddes.
16 000
Sapiensene bosetter seg i Amerika. Amerikansk megafauna utryddes.
13 000
Homo floresiensis utryddes. Homo sapiens blir eneste gjenværende menneskeart.
12 000
Jordbruksrevolusjonen. Domestisering av planter og dyr. Permanente bosetninger.
5000
De første kongedømmene, skriftene og pengene. Polyteistiske religioner.
4250
Det første imperiet – Sargons akkadiske rike.
2500
Oppfinnelsen av myntsystemet – universelle penger. Det persiske riket – et universelt politisk system «som gagner alle mennesker». Buddhisme i India – en universell sannhet «som frigjør alle vesener fra lidelse».
2000
Han-imperiet i Kina. Det romerske imperiet i middelhavsområdet. Kristendom.
1400
Islam.
1500
Den vitenskapelige revolusjon. Menneskeheten innrømmer sin uvitenhet og oppnår enestående makt. Europeerne begynner sin erobring av Amerika og verdenshavene. Planeten blir én historisk arena. Kapitalismens fremmarsj.
200
Den industrielle revolusjon. Familie og samfunn blir erstattet av stat og marked. Massiv utryddelse av planter og dyr.
Nåtid
Menneskene overskrider jordens grenser. Atomvåpen blir en trussel mot menneskehetens overlevelse. Organismer blir i stadig større grad formet av intelligent design fremfor av naturlig utvelgelse.
Fremtid
Intelligent design blir det viktigste livsprinsippet? Homo sapiens blir erstattet av overmennesker?
DEL 1 Den kognitive revolusjon
1. Et menneskes håndavtrykk fra omtrent 30 000 år siden på veggen i Chauvet-Pont-d’Arc-hulen i Sør-Frankrike. Noen prøvde å si: «Her var jeg!»
1 Et betydningsløst dyr
For omtrent 13,5 milliarder år siden skaptes materie, energi, tid og rom i det vi kaller Big Bang, det store smellet. Historien om disse fundamentale trekkene ved universet kalles fysikk. Omtrent 300 000 år etter dette begynte materie og energi å flyte sammen til sammensatte strukturer som vi kaller atomer, og atomene slo seg sammen til molekyler. Historien til atomer, molekyler og samhandlingene dem imellom kalles kjemi. For omtrent 3,8 milliarder år siden slo visse molekyler seg sammen på planeten Jorden og dannet spesielt store og intrikate strukturer som vi kaller organismer. Historien til organismene kalles biologi. For omtrent 70 000 år siden begynte organismer som tilhører arten Homo sapiens, å danne enda mer utførlige strukturer, som kalles kulturer. Den påfølgende utviklingen til disse menneskekulturene kalles historie. Tre viktige revolusjoner formet historien: Den kognitive revolusjon sparket historien i gang for omtrent 70 000 år siden. Jordbruksrevolusjonen satte fart på ting for omtrent 12 000 år siden. Den vitenskapelige revolusjon, som begynte for bare 500 år siden, kan komme til å gjøre slutt på historien og innlede noe helt nytt. Denne boken forteller om hvordan disse tre revolusjonene har påvirket menneskene og deres medorganismer. Det fantes mennesker lenge før det fantes historie. Dyr som var ganske lik moderne mennesker, dukket opp for omtrent 2,5 millioner år siden, men i utallige generasjoner skilte de seg lite fra de mange andre organismene som de delte habitater med.
18
Sapiens
Den som var ute og ruslet en tur i Øst-Afrika for to millioner år siden, kunne godt treffe på et velkjent utvalg menneskelige typer: nervøse mødre som passet godt på babyene sine, grupper av bekymringsløse barn som lekte i søla, temperamentsfulle ungdommer som irriterte seg over samfunnets påbud, trette gamle som bare ville være i fred, machomenn som slo seg på brystet i forsøk på å imponere en lokal skjønnhet, og kloke, gamle matriarker som hadde gjennomskuet dem for lengst. Disse arkaiske menneskene elsket, lekte, dannet nære vennskap og konkurrerte om status og makt – men det gjorde også sjimpanser, bavianer og elefanter. Det var ikke noe spesielt med menneskene. Ingen, og aller minst menneskene selv, hadde noen anelse om at etterkommerne deres en dag skulle gå på månen, splitte et atom, finne ut av den genetiske koden, og skrive historiebøker. Det viktigste å vite om forhistoriske mennesker er at de var betydningsløse dyr uten større innvirkning på omgivelsene enn gorillaer, ildfluer og maneter. Biologene klassifiserer organismer i arter. Dyr tilhører samme art hvis de er tilbøyelige til å pare seg med hverandre og føder fruktbart avkom. Hester og esler har samme opphav ikke for langt tilbake i tid og deler mange fysiske trekk, men de viser liten seksuell interesse for hverandre. De kan pare seg hvis situasjonen blir lagt til rette for det, men avkommet, som heter muldyr, er sterilt. Mutasjoner i eslenes DNA kan derfor aldri overføres til hestene, eller omvendt. Derfor blir de to dyrene regnet som to forskjellige arter som følger separate evolusjonære linjer. En bulldogg og en spaniel, derimot, kan se ganske forskjellige ut, men de tilhører samme art og deler samme DNAsekvens. De parer seg gladelig med hverandre, og valpene vil vokse opp, pare seg med andre hunder og produsere flere valper. Arter som har utviklet seg fra et felles opphav, er knyttet sammen under samme slekt eller genus (flertall: genera). Løver, tigere, leoparder og jaguarer er ulike arter i slekten Panthera. Biologer navngir organismer med et todelt latinsk navn, først slekt, og deretter art. Løver heter for eksempel Panthera leo, arten løve i familien Panthera. Jeg går ut fra at alle som leser denne boken, tilhører Homo sapiens – arten sapiens (klok) i familien Homo (menneske). Slekter grupperes igjen i familier som kattefamilien (løver, geparder og huskatter), hundefamilien (ulver, rever og sjakaler) og elefantfamilien (elefanter, mammuter og mastodonter). Alle medlemmene i en familie stammer fra en bestemt matriark eller patriark. Alle katter, fra den minste huskattunge til den mest fryktinngytende løve, har et felles opphav som levde for omtrent 25 millioner år siden.
Et betydningsløst dyr
19
Homo sapiens tilhører også en familie. Det er en banal kjensgjerning som tidligere var en av historiens best skjulte hemmeligheter. Homo sapiens foretrakk lenge å se på seg selv som helt annerledes enn andre dyr, en foreldreløs uten familie, uten søsken eller søskenbarn, og fremfor alt: uten foreldre. Det stemmer ikke. Enten vi liker det eller ikke, tilhører vi en stor og støyende familie som heter de store apene. Sjimpanser, gorillaer og orangutanger er eksempler på noen av våre nærmeste nålevende slektninger. Det er sjimpansene som står oss nærmest. For bare 6 millioner år siden fikk en hunnape to døtre. Den ene ble opphavet til alle sjimpansene. Den andre ble formoderen vår.
Skjeletter i skapet Homo sapiens har holdt skjult en enda mer foruroligende hemmelighet. Det er ikke bare det at vi har usiviliserte søskenbarn i fleng; en gang i tiden hadde vi også en god del brødre og søstre. Vi er vant til å tenke på oss selv som de eneste menneskene, for de siste ti tusen årene har arten vår faktisk vært den eneste menneskearten i verden. Men ordet menneske på latin, humanus (human på engelsk), betyr egentlig «et dyr som tilhører arten Homo», og tidligere besto denne slekten av mange flere arter enn Homo sapiens. Dessuten kan det godt hende at vi nok en gang må finne oss i å møte nye mennesker som ikke tilhører sapiens-slekten. Det kan du lese mer om i siste kapittel av boken. For å klargjøre dette poenget kommer jeg ofte til å bruke begrepet «sapiens» som betegnelse på arten Homo sapiens og begrepet «menneske» på alle eksisterende medlemmer av Homo-slekten. De første menneskene utviklet seg i Øst-Afrika for omtrent 2,5 millioner år siden fra en tidligere apeslekt som het Australopithecus, som betyr «sørlig ape». For omtrent to millioner år siden forlot disse arkaiske mennene og kvinnene hjemlandet og reiste gjennom og slo seg ned i store områder i Nord-Afrika, Europa og Asia. Siden det krevdes andre egenskaper for å overleve i de snørike skogene i NordEuropa enn for å holde seg i live i Indonesias dampende jungler, utviklet de menneskelige populasjonene seg i ulike retninger. Resultatet ble flere særpregede arter, og forskerne har gitt hver av dem et pompøst latinsk navn. Menneskene i Europa og Vest-Asia utviklet seg til Homo neanderthalensis (menneske fra Neander-dalen»), populært kalt «neandertalere».
Sapiens
20
2. Våre søsken, ifølge rekonstruksjoner bygd på antakelser om hvordan de så ut (fra venstre til høyre): Homo rudolfensis (Øst-Afrika), Homo erectus (Øst-Asia) og Homo neanderthalensis (Europa og Vest-Asia). Alle er mennesker.
Neandertalerne var kraftigere og mer muskuløse enn oss sapienser, og de var godt tilpasset det kalde klimaet under istidens Vest-Eurasia. De østligere delene av Asia ble befolket av Homo erectus, «oppreist menneske», som levde der i nærmere to millioner år, den mest utholdende menneskearten noensinne. Den rekorden kommer neppe vår egen art til å slå. Det er tvilsomt om Homo sapiens vil være her så lenge som i 1000 år til, så to millioner år er langt utenfor rekkevidde. På øya Java i Indonesia bodde Homo soloensis, «menneske fra Solo-dalen», som egnet seg for et liv i tropene. På en annen indonesisk øy – den lille øya Flores – gjennomgikk arkaiske mennesker en veksthemmende prosess. Menneskene kom til Flores da havnivået var eksepsjonelt lavt, og øya var lett tilgjengelig fra fastlandet. Da havet steg igjen, ble noen fanget på øya, som hadde dårlig med ressurser. Store mennesker som trengte mye mat, døde først. Småtasser hadde mye bedre overlevelsesevne. I løpet av generasjonene ble folk på Flores dverger. Denne unike arten, som forskerne kaller Homo floresiensis, ble maksimalt en meter høye og veide ikke mer enn 25 kilo. Likevel klarte de å produsere steinredskaper, og av og til greide de dessuten å få has på en av elefantene på øya. I rettferdighetens navn skal det sies at de også tilhørte en dvergart.
Et betydningsløst dyr
21
I 2010 ble enda et tapt søsken reddet fra glemselen da forskere som gravde ut Denisova-hulen i Sibir, fant et fossilt fingerbein. Genetiske analyser viste at fingeren tilhørte en tidligere ukjent menneskeart, som fikk navnet Homo denisova. Hvem vet hvor mange ukjente søsken vi har liggende uoppdaget i andre huler, på andre øyer og i andre klima? Evolusjonen i Øst-Afrika stoppet ikke opp mens disse menneskene utviklet seg i Europa og Asia. Utallige nye menneskearter hadde sitt utspring i menneskehetens vugge, arter som Homo rudolfensis, «menneske fra Rudolf-sjøen», Homo ergaster, «arbeidsmenneske», og til slutt vår egen art, som vi så ubeskjedent har kalt Homo sapiens, «klokt menneske». Medlemmene i noen av disse artene var massive, og andre var dverger. Noen var skremmende jegere, og andre var saktmodige plantesamlere. Noen holdt seg til én enkelt øy, mens mange streifet over hele kontinenter. Men alle tilhørte slekten Homo. Alle var mennesker. Det er en vanlig vrangforestilling å se på disse artene i en rett arvelinje, der ergastere frembrakte erectuser, erectuser frembrakte neandertalere og neandertalerne utviklet seg til oss. Denne lineære
Sapiens
22
modellen gir det feilaktige inntrykket at det til enhver tid bare fantes én type mennesker på jorden, og at alle tidligere arter var eldre modeller av oss. Sannheten er at verden fra omtrent to millioner år siden til omtrent 10 000 år siden rommet flere menneskearter samtidig. Og hvorfor ikke? I dag finnes det mange arter rev, bjørn og gris. For 100 tusen år siden ruslet minst seks ulike menneskearter rundt på planeten vår. Det er vår nåværende eksklusivitet, ikke fortiden med mange ulike menneskearter, som er spesiell – og kanskje inkriminerende. Som vi snart vil få se, har vi sapienser gode grunner til å fortrenge minnet om søsknene våre.
Tenkningens pris Til tross for menneskeartenes mange ulikheter deler de flere karakteristiske egenskaper. Det mest påfallende er at mennesker har usedvanlig stor hjerne sammenlignet med andre dyr. Pattedyr med en kroppsvekt på 60 kilo har gjennomsnittlig en hjerne på 200 kubikkcentimeter. De første kvinner og menn, for 2,5 millioner år siden, hadde en hjerne på 600 kubikkcentimeter. En sapiens av vår tid har en hjerne på 1200–1400 kubikkcentimeter. Neandertalernes hjerne var enda større. Slik vi ser det, er det innlysende at evolusjonen valgte større hjerne. Vi er så fornøyde med vår høye intelligens at vi tenker «jo mer, desto bedre» med hensyn til hjernekraft. Men hvis så hadde vært tilfelle, ville også kattefamilien produsert katter som kunne regne, og grisene ville for lengst ha lansert sitt eget romprogram. Hvorfor er stor hjerne så sjelden i dyreriket? Faktum er at en stor hjerne tapper kroppen voldsomt. Den er ikke enkel å bære på, særlig ikke når den er omgitt av en massiv hodeskalle. Og det er enda vanskeligere å skaffe den nok energi. Hos Homo sapiens utgjør hjernen bare to til tre prosent av kroppsvekten, men den konsumerer 25 prosent av kroppens energi når kroppen hviler. Hjernen til andre aper trenger bare åtte prosent av energien i kroppens hviletid. Arkaiske mennesker måtte svi for den store hjernen sin på to måter. For det første brukte de mer tid på å lete etter mat, og for det andre minsket muskelmassen deres. Menneskene begynte å bruke mer energi på nevronene enn på biceps, slik myndighetene i mange land har begynt å bruke mer penger på utdannelse enn på forsvar.
Et betydningsløst dyr
23
Man kan ikke akkurat si at det er en god strategi for den som vil overleve på savannen. En sjimpanse kan ikke vinne en diskusjon med en Homo sapiens, men apen kan uten problemer rive mannen i fillebiter. I dag svarer det seg veldig å ha stor hjerne, for nå kan vi produsere biler og våpen som gjør det mulig for oss å bevege oss mye raskere enn sjimpansene og skyte dem fra trygg avstand i stedet for å ta en brytekamp med dem. Men biler og skytevåpen er nye fenomener. I over to millioner år var menneskenes nervesystem i stadig vekst, uten at de hadde stort annet å vise til enn noen flintkniver og spisse pinner. Hva var det som satte fart på evolusjonen av den massive menneskehjernen i de to millioner årene? Det vet vi ærlig talt ikke. En annen egenskap som er forbeholdt menneskene, er at vi går oppreist på to bein. Når man står oppreist, er det enklere å oppdage byttedyr og fiender på savannen, og armer som ikke trengs til forflytning, kan frigjøres til andre formål, som å kaste stein eller signalisere. Jo mer disse hendene kunne gjøre, desto bedre lyktes eierne, så evolusjonen frembrakte en økende konsentrasjon av nerver og fininnstilte muskler i håndflater og fingre. Resultatet er at mennesker kan utføre intrikate oppgaver med hendene. Fremfor alt kan de produsere og bruke avanserte redskaper. Det første beviset på produksjon av redskaper er 2,5 millioner år gammelt, og fremstilling og bruk av redskaper er et kriterium arkeologer bruker for å anerkjenne tidligere arter som mennesker. Det har imidlertid sine ulemper å gå oppreist. Skjelettet til apeforfedrene våre utviklet seg i millioner av år for å passe til en skapning som gikk på alle fire og hadde et relativt lite hode. Det var litt av en utfordring å justere det til å gå i oppreist stilling, særlig siden beinbygningen nå skulle holde et ekstra stort kranium oppe. Prisen menneskeheten måtte betale for fingerferdighet og et godt overblikk var vondt i ryggen og stiv nakke. Det gikk aller hardest utover kvinnene. For å gå i oppreist stilling må man ha smalere hofter. Det gjør fødselskanalen trangere – på en tid da babyenes hoder ble stadig større. Menneskehunnene led en stor risiko for å dø når de fødte barn. Kvinner som fødte tidlig, mens spedbarnets hjerne og hode fremdeles var relativt lite og smidig, klarte seg bedre og levde lenger slik at de kunne føde flere barn. Et naturlig resultat av utviklingen var at tidlige fødsler lønte seg. Sammenlignet med andre dyr blir mennesker født prematurt, før mange av kroppens viktigste funksjoner er fullt utviklet. Et føll kan gå like
24
Sapiens
etter fødselen, og en kattunge kan forlate moren og klare seg selv når den er noen få uker gammel. Menneskebabyer er hjelpeløse og avhengige av andre i mange år for å få næring, beskyttelse og opplæring. Dette har i stor grad bidratt til menneskehetens usedvanlige sosiale evner og unike sosiale problemer. Enslige mødre hadde store problemer med å skaffe nok mat til avkommet og seg selv når de måtte drasse på unger som trengte dem. For å oppfostre barn trengte man kontinuerlig hjelp fra andre familiemedlemmer og naboer. Det må en stamme til for å oppdra et barn. Evolusjonen favoriserte derfor dem som var i stand til å danne sterke sosiale bånd. Og siden menneskene er uutviklede når de blir født, kan de læres opp og sosialiseres i langt større grad enn noe annet dyr. De fleste pattedyr kommer ut av livmoren som glasert keramikk fra ovnen – alle forsøk på å forme dem om vil lage riper eller knuse dem. Mennesker kommer fra livmoren som smeltet glass fra ovnen. De kan snurres, strekkes og formes i forbausende høy grad. Det er derfor vi i dag kan lære opp barna våre til å bli kristne eller buddhister, kapitalister eller sosialister, krigerske eller fredsommelige. Vi antar at en stor hjerne, bruken av redskaper, overlegen læreevne og komplekse sosiale strukturer er enorme fordeler. Det sier seg nærmest selv at det er disse karaktertrekkene som har gjort mennesket til det mektigste dyret på jorden. Men menneskene hadde alle disse fordelene i to millioner år og var likevel bare svake og marginale skapninger. Mennesker som levde for en million år siden, levde i evig frykt for rovdyr, jaktet sjelden storvilt, og overlevde hovedsakelig ved å samle planter, fange insekter, jakte småvilt, og spise åtslene etter mektigere kjøttetere, til tross for at de hadde stor hjerne og skarpe steinredskaper. Et av de vanligste bruksområdene for de første steinredskapene var knusing av bein for å få tak i margen. Noen forskere mener at det var det vi opprinnelig drev med. På samme måte som hakkespetter spesialiserer seg på å lirke ut insekter fra trestammer, spesialiserte de første menneskene seg på å trekke ut marg fra bein. Hvorfor marg? Vel, forestill deg at du ser en løveflokk drepe og spise en sjiraff. Du venter tålmodig til de er ferdige, men det er fortsatt ikke din tur, for først skal hyenene og sjakalene fråtse i restene, og dem tør du ikke å gå i veien for. Du og gjengen din tør ikke nærme dere kadaveret før åtseleterne også har fått sitt, og dere ser dere vaktsomt til alle kanter før dere går løs på det eneste spiselige kroppsvevet som er igjen.
Et betydningsløst dyr
25
Dette er en nøkkel til å forstå menneskehetens historie og psykologi. Slekten Homos plass i næringskjeden var inntil nylig akkurat på midten. I millioner av år jaktet menneskene på mindre skapninger og samlet det spiselige de kunne finne samtidig som de ble jaktet på av større rovdyr. Først for 400 000 år siden begynte flere menneskearter jevnlig jakt på større vilt, og det er under 100 000 år siden Homo sapiens tok det store spranget til toppen av næringskjeden. Det spektakulære spranget fra midten til toppen fikk enorme konsekvenser. Andre dyr øverst i pyramiden, som løver og hai, brukte lang tid på å nå toppen – mange millioner år. Dermed kunne økosystemet opprettholde en viss balanse, slik at ikke løver og hai skapte for mye kaos. Etter hvert som løvene ble farligere, løp gasellene fortere, hyenene lærte seg å samarbeide bedre, og flodhestene ble stadig mer irritable. Menneskeheten, derimot, nådde toppen så fort at økosystemet ikke fikk tid til å justere seg. Det klarte ikke menneskene heller. De fleste av verdens rovdyr som befinner seg høyt oppe i næringspyramiden, er majestetiske skapninger. Mange millioner års herredømme har gitt dem selvtillit. Vi sapienser, derimot, er mer som en diktator i en bananrepublikk. Vi, som inntil nylig har vært underlegne på savannen, er fryktsomme og nervøse i vår nye posisjon, og det gjør oss ekstra ondskapsfulle og farlige. Mange historiske katastrofer, fra dødelige kriger til økologiske kriser, er et resultat av dette forhastede spranget.
Matlaging som overlevelsesstrategi Bruken av ild var et viktig steg på veien til toppen. Noen menneskearter kan ha brukt ild i ny og ne allerede for 800 000 år siden. For omtrent 300 000 år siden brukte Homo erectus, neandertalerne og forfedrene til Homo sapiens ild daglig. Nå hadde menneskene en pålitelig kilde til lys og varme og et dødelig våpen mot omstreifende løver. Ikke lenge etter kan menneskene til og med bevisst ha begynt å sette fyr på omgivelsene sine. En godt organisert brann kan gjøre ugjennomtrengelig vegetasjon til frodige gressmarker som myldrer av vilt. Og da ilden døde ut, kunne foretakslystne spasere gjennom de rykende restene og samle forkullede dyr, nøtter og rotknoller. Det aller beste man kunne bruke ilden til, var å tilberede mat. Matvarer som mennesker ikke kan fordøye i sin naturlige form, som
Sapiens
26
hvete, ris og poteter, ble viktige næringsmidler fordi vi kunne bearbeide dem. Ild endret ikke bare matens kjemi, men også matens biologi. Koking og steking drepte bakteriene og parasittene i maten. Dessuten ble det mye enklere for menneskene å tygge og fordøye gamle favoritter som frukt, nøtter, insekter og åtsler når de var kokt eller stekt. Sjimpanser bruker fem timer daglig på å tygge rå mat. Mennesker som spiser kokt eller stekt mat, trenger bare én time. Da menneskene begynte å koke og steke mat, ble de i stand til å spise flere ulike matvarer, de brukte mindre tid på å spise, og de kunne klare seg med mindre tenner og kortere tarmer. Noen forskere mener at det er en direkte kobling mellom innføringen av matlaging, forkortelsen av tarmene og veksten av menneskehjernen. Både lange tarmer og store hjerner krever enorme mengder energi, og det er vanskelig å opprettholde begge deler. Matlagingen gjorde det mulig å klare seg med kortere tarmer og mindre energi, og det la tilfeldigvis til rette for neandertalernes og sapiensenes store hjerne.1 Ilden skapte også det første viktige skillet mellom mennesket og andre dyr. Nesten alle dyr har sin styrke i kroppen; muskelstyrke, tannstørrelse og vingespenn. De kan utnytte vind og strømninger, men er ute av stand til å kontrollere naturkreftene og vil alltid være prisgitt sin egen fysiske utforming. Ørn registrerer for eksempel termiske vinder som stiger opp fra bakken, brer ut de enorme vingene og lar den varme luften løfte dem opp. Men ørn kan ikke kontrollere hvor disse oppvindene kommer, og bærekapasiteten er direkte proporsjonal med vingespennet. Da menneskene lærte seg å ta i bruk ild, fikk de kontroll over lydige og potensielt grenseløse krefter. I motsetning til ørnene kunne menneskene velge når og hvor de ville tenne ild, og de kunne bruke ilden til en rekke forskjellige oppgaver. Det aller viktigste var at ildens kraft ikke var begrenset av menneskekroppens form, struktur eller styrke. En enslig kvinne med en flintstein eller en brennende pinne kunne brenne ned en hel skog i løpet av noen timer. Bruken av ild var et forvarsel om hva som skulle komme.
Våre brødres voktere Til tross for de mange fordelene ved ilden var menneskene fremdeles marginale skapninger for 150 000 år siden. Nå kunne de skremme
Et betydningsløst dyr
27
bort løver, varme seg i kalde netter, og brenne ned en skog i ny og ne. Men hvis man teller med alle menneskeartene til sammen, var det ikke mer enn omtrent en million mennesker mellom de indonesiske øyene og den iberiske halvøy, knapt mer enn et glimt på den økologiske radaren. Vår egen art, Homo sapiens, var kommet til verden, men så langt holdt den på for seg selv i en avkrok av Afrika. Vi vet ikke nøyaktig hvor og når dyr som kan klassifiseres som Homo sapiens, først utviklet seg fra et tidligere stadium av mennesket, men de fleste forskere er enige om at Øst-Afrika for 150 000 år siden var befolket av sapienser som så akkurat ut som oss. Hvis en av dem hadde dukket opp på et moderne likhus, ville den lokale patologen ikke lagt merke til noe spesielt. Takket være ildens velsignelser hadde de mindre tenner og kjeve enn forfedrene sine, og hjernen var massiv og på størrelse med vår. Forskere er også enige om at sapienser fra Øst-Afrika bredte seg til den arabiske halvøy for omtrent 70 000 år siden, og derfra fortsatte de raskt videre utover hele den eurasiske landmassen. Da Homo sapiens kom til Arabia, var mesteparten av Eurasia allerede bebodd av andre mennesker. Hva skjedde med dem? Det finnes to motstridende teorier. Den ene, «krysningsteorien», går ut på at artene paret seg med hverandre. Denne teorien forteller altså en historie om tiltrekning, sex og felles omgang. Etter hvert som de afrikanske immigrantene bredte seg utover i verden, paret de seg med andre populasjoner, og dagens mennesker er resultatet av disse paringene. Da sapiensene kom til Midtøsten og Europa, støtte de for eksempel på neandertalerne. Disse menneskene var mer muskuløse enn sapiensene, hadde større hjerne og var bedre tilpasset kjøligere klima. De brukte redskaper og ild, var gode jegere, og det ser også ut til at de tok seg av sine syke og uføre (arkeologer har funnet beinrester etter neandertalere som levde i mange år med alvorlige fysiske funksjonshemminger, noe som viser at slektninger må ha tatt hånd om dem). I karikaturer blir neandertalere ofte avbildet som arketypiske bøllete og dumme «huleboere», men nye funn har endret det bildet av dem. Ifølge teorien om at artene paret seg med hverandre da sapiensene bredte seg til neandertalernes områder, paret sapiensene seg med neandertalerne til de to populasjonene ble én. Hvis det stemmer, er ikke dagens eurasiere fullt og helt Homo sapiens, men en blanding av
28
Sapiens
Kart 1. Homo sapiens erobrer kloden.
sapienser og neandertalere. Teorien sier også at Homo sapiens paret seg med arten Homo erectus da de kom til Øst-Asia, hvilket betyr at kinesere og koreanere er en blanding av sapiens og erectus. Det motsatte synet, «erstatningsteorien», forteller en helt annen historie, en historie om uforenlighet, motvilje og kanskje til og med folkeutryddelse. Ifølge denne teorien hadde Homo sapiens og andre mennesker ulik anatomi og høyst sannsynlig ulike paringsvaner og til og med kroppslukt. De hadde neppe særlig stor seksuell interesse for hverandre. Og selv om en neandertaler-Romeo og en sapiens-Julie skulle forelske seg i hverandre, kunne de ikke produsere fruktbare barn fordi den genetiske avgrunnen mellom de to populasjonene var umulig å krysse. De to populasjonene forble helt forskjellige, og da neandertalerne døde ut eller ble drept, døde genene deres med dem. Ifølge dette synet erstattet Homo sapiens alle de tidligere populasjonene uten å blande seg med dem. Hvis det er tilfelle, kan avstamningen til alle nålevende mennesker spores tilbake ene og alene til Øst-Afrika for 70 000 år siden. Vi er 100 prosent Homo sapiens, alle sammen. Det er mye som står og faller med denne debatten. I evolusjonær sammenheng er 70 000 år en relativ kort periode. Hvis erstatningsteorien stemmer, har alle vår tids mennesker omtrent samme genetiske bagasje, og artsskillene mellom dem er uvesentlige. Men hvis det stemmer at populasjonene paret seg med hverandre, kan det være genetiske forskjeller mellom afrikanere, europeere og asiater som strekker seg flere hundre tusen år tilbake i tid. Dette er politisk dynamitt som kan gi næring til eksplosive raseteorier.
Et betydningsløst dyr
29
De siste tiårene har erstatningsteorien vært en gjengs oppfatning på dette feltet. Den hadde bedre arkeologisk forankring og var mer politisk korrekt (forskerne hadde ingen ønsker om å åpne Pandoras rasisme-eske ved å argumentere for store genetiske forskjeller mellom moderne menneskepopulasjoner). Det tok slutt i 2010, da resultatene av et fire år langt forsøk på å kartlegge neandertalergenomet, ble offentliggjort. Genetikere har klart å samle nok intakt neandertalerDNA fra fossiler til å sammenligne det og DNA-et til nålevende mennesker. Resultatene sjokkerte forskerne. Det viste seg at fra en til fire prosent av det unike menneske-DNA-et til vår tids populasjoner i Midtøsten og Europa er neandertaler-DNA. Prosentandelen er ikke stor, men den er betydningsfull. Et nytt sjokk kom noen måneder senere, da DNA hentet fra den fossile denisovanerfingeren ble kartlagt. Resultatene viste at opptil seks prosent av det unike menneske-DNA-et til vår tids melanesere og aboriginene i Australia er denisovaner-DNA. Hvis disse resultatene skulle vise seg å stemme – og vi må huske at videre forskning pågår og enten vil kunne styrke eller modifisere disse konklusjonene – har talspersonene for krysningsteorien i det minste hatt rett i noe. Det betyr derimot ikke at erstatningsteorien er helt feil. Siden neandertalerne og denisovanerne kun har bidratt med en liten del DNA til nåtidens menneske-genom, kan vi ikke snakke om en «sammensmeltning» mellom sapienser og andre menneskearter. Selv om forskjellene mellom dem ikke var store nok til fullstendig å hindre fruktbare samleier, var de store nok til at slike krysninger var svært sjeldne. Hvordan skal vi da forstå det biologiske slektskapet mellom sapienser, neandertalere og denisovanere? Det er tydelig at de ikke var helt ulike arter slik som hest og esel, men på den annen side var de heller ikke bare ulike populasjoner av samme art, slik som bulldogg og spaniel. Den biologiske virkeligheten er ikke svart-hvit. Det finnes gråsoner også. To arter som har utviklet seg fra et felles opphav, slik som hest og esel, var en gang i tiden to populasjoner av samme art, slik som bulldogg og spaniel. På et eller annet tidspunkt må de to populasjonene ha skilt seg veldig fra hverandre samtidig som de var i stand til å ha sex og produsere fruktbart avkom en sjelden gang. Så kuttet en ny mutasjon den siste forbindelsestråden mellom dem, og de gikk hver sin evolusjonære vei. Det kan se ut til at sapienser, neandertalere og denisovanere hadde nådd det punktet for omtrent 50 000 år siden. De var nesten, men
30
Sapiens
3. En spekulativ rekonstruksjon av et neandertalerbarn. Genetiske funn viser at i det minste noen av neandertalerne kan ha hatt lys hud og lyst hår.
ikke helt separate arter. Som vi får se i neste kapittel, var sapienser allerede svært annerledes enn neandertalere og denisovanere, ikke bare når det gjaldt genetisk kode og fysiske trekk, men også med hensyn til kognitive og sosiale evner. Likevel kan det virke som om det fremdeles så vidt var mulig, i visse sjeldne tilfeller, at en sapiens og en neandertaler kunne produsere fruktbart avkom. Populasjonene smeltet altså ikke sammen, men noen få heldige neandertalergener klarte å kaste seg på sapiens-ekspressen. Det er urovekkende – og kanskje spennende – å tenke på at vi sapienser en gang i tiden kunne ha sex med et dyr fra en annen art og lage barn med dem. Hvorfor forsvant neandertalerne, denisovanerne og andre menneskearter hvis de ikke blandet seg med sapiensene? Én mulighet er at Homo sapiens drev dem til utryddelse. Tenk deg at en gjeng sapienser kom til en dal på Balkan der neandertalerne hadde bodd i mange hundre tusen år. Nykommerne begynte å jakte hjort og samle nøtter og bær som hadde vært tradisjonelle næringsmidler for neandertalerne. Sapiensene var dyktigere jegere og samlere takket være bedre teknologi og overlegne sosiale evner, så de mangfoldiggjorde seg og bredte seg utover. Det ble stadig vanskeligere for de mindre ressurssterke neandertalerne å skaffe nok føde. Populasjonen minsket, og de døde langsomt ut, kanskje bortsett fra én eller to som slo seg sammen med sapiens-naboene. En annen mulighet er at konkurransen om ressurser flammet opp i vold og folkeutrydding. Toleranse er ikke et av sapiensenes varemerker. I moderne tid har ubetydelige forskjeller i hudfarge, dialekt eller religion vært nok til å få én gruppe sapienser til å utrydde en annen
Et betydningsløst dyr
31
gruppe. Ville tidligere tiders sapienser være mer tolerante overfor en helt annen menneskeart? Det kan godt hende at sapiensenes møte med neandertalerne resulterte i den første og viktigste etniske rensingen. Uansett hvordan det skjedde, utgjør neandertalerne (og de andre menneskeartene) et av historiens store «hva om ...». Forestill deg hva som kunne skjedd hvis neandertalerne eller denisovanerne hadde overlevd side om side med Homo sapiens. Hvilke kulturer, samfunn og politiske strukturer ville blitt dannet i en verden der flere ulike menneskearter levde side om side? Hvordan ville for eksempel religionene utviklet seg? Ville skapelsesberetningen fortalt at neandertalerne stammet fra Adam og Eva, ville Jesus dødd for denisovanernes synder, og ville Koranen ha reserverte plasser i himmelen for alle rettskafne mennesker uansett art? Ville neandertalerne kunnet tjenestegjøre i de romerske legionene, eller i det utstrakte byråkratiet i et kinesisk keiserdømme? Ville den amerikanske uavhengighetserklæringen sett det som en selvsagt sannhet at alle medlemmer av Homo-slekten er skapt like? Ville Karl Marx oppfordret arbeidere av alle arter til å forenes? I løpet av de siste 10 000 årene er Homo sapiens blitt så vant til å være den eneste menneskearten at det er vanskelig å forestille seg andre muligheter. Mangelen på brødre og søstre gjør det enklere å innbille seg at vi er selve symbolet på skapelsesprosessen, og at det er en avgrunn mellom oss og resten av dyreriket. Da Charles Darwin dristet seg til å si at Homo sapiens bare var et vanlig dyr, ble folk rasende. Selv i dag finnes det mennesker som nekter å tro det. Ville vi fremdeles forestilt oss at vi var helt spesielle skapninger hvis neandertalerne hadde overlevd? Kanskje det var nettopp derfor forfedrene våre utslettet neandertalerne. De var for lik oss til at vi kunne ignorere dem, men for annerledes til at de kunne tolereres. Uansett om sapiensene kan klandres eller ikke, så ble den innfødte populasjonen utryddet så snart de kom til et nytt sted. De siste gjenværende Homo soloensis er datert til for omtrent 50 000 år siden. Homo denisova forsvant like etter. Neandertalerne takket for seg for rundt regnet 30 000 år siden. De siste dverglignende menneskene forsvant fra øya Flores for omtrent 12 000 år siden. De etterlot seg noen beinrester, steinredskaper og noen få gener i DNA-et vårt – og mange ubesvarte spørsmål. Og oss, Homo sapiens, den siste menneskearten.
32
Sapiens
Hva var sapiensenes hemmelige oppskrift på suksess? Hvordan klarte vi å bosette oss så raskt i så mange fjerntliggende og økologisk ulike habitater? Hvordan klarte vi å legge glemselens slør over alle andre menneskearter? Hvorfor klarte ikke engang de sterke, intelligente, kuldevante neandertalerne å overleve stormangrepene våre? Debatten raser fremdeles. Det mest sannsynlige svaret er nettopp det som gjør debatten mulig: Homo sapiens erobret verden først og fremst på grunn av sitt unike språk.