SAPIENS
Yuval Noah Harari
SAPIENS
En kort historie om
menneskeheten
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Bazar Forlag / Cappelen Damm AS Boks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no
Originalens tittel: SAPIENS A Brief History of Humankind
Første gang utgitt på hebraisk i Israel i 2011 av Kinneret, Zmora-Bitan, Dvir © 2011 by Yuval Noah Harari
Utgitt etter avtale med Leonhardt & Høier Literary Agency, København All rights reserved
© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2016 Denne utgave @ Cappelen Damm, Oslo 2017 Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO. Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm
5. opplag, 2017
Omslagsdesign: © Suzanne Dean Tilpasning av omslag: Nic Oxby Illustrasjoner: Itzik Yahav / Finn Design, Nye Tillen Forfatterfoto: © Ilya Malnikov Sats og grafisk form: Nye Tillen / Finn Strandberg Satt med: Sabon LT 10,5/13 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Papir: 80 g Holmen Book Cream, bulk 1,6
ISBN: 978-82-8087-685-0
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til minne om min kjære far Shlomo Harari
Innhold
Historisk tidslinje .
Del 1: Den kognitive revolusjon
1. Et betydningsløst dyr ..
2. Kunnskapens tre
3. En dag i Adam og Evas liv ..
4. Flommen .
Del 2: Jordbruksrevolusjonen
5. Historiens største svindel
6. Bygge pyramider ............................
7. Sprengt hjernekapasitet ..........
.....
11
17
33
. 52
. 73
87
.......... 106
.. 124
8 Historien er urettferdig 137
Del 3: Samlingen av menneskeheten
9. Historiens pil .....
10. Ferten av penger ..
11. Imperiale visjoner .
12. Religionens lov
13. Suksessens hemmelighet
165
.... 174
187
206
233
Del 4: Den vitenskapelige revolusjon
14. Uvitenhetens oppdagelse ...........
.... 243
15. Ekteskapet mellom vitenskap og imperium ........................ 269
16. Kapitalismens troslære .
17. Industrimaskineriet ......
18. En permanent revolusjon ......
19. Og så levde de lykkelig i alle sine dager ...............
20. Homo sapiens’ endelikt
... 296
322
337
.... 360
. 380
Etterord: Dyret som ble en gud 399
Noter
Takk
Fotokreditt
Register
401
421
423
425
Historisk tidslinje
År før vår tid
13,5 milliarder Materie og energi oppstår. Fysikkens begynnelse.
Atomer og molekyler oppstår. Kjemiens begynnelse.
4,5 milliarder Planeten Jorden dannes
3,8 milliarder Organismene oppstår. Biologiens begynnelse.
6 millioner Den siste felles bestemoren for mennesker og sjimpanser.
2,5 millioner Evolusjonen til slekten Homo i Afrika. De første steinredskapene
2 millioner Menneskene sprer seg fra Afrika til Eurasia.
Evolusjon av ulike menneskearter.
500 000 Neandertalerne utvikler seg i Europa og
Midtøsten.
300 000 Daglig bruk av ild
200 000 Homo sapiens utvikler seg i Øst-Afrika.
70 000 Den kognitive revolusjon. Fiktive språk oppstår.
Historiens begynnelse. Sapiens sprer seg utenfor
Afrika.
45 000 Sapiensene bosetter seg i Australia. Australsk
megafauna utryddes.
30 000 Neandertalerne utryddes.
16 000 Sapiensene bosetter seg i Amerika. Amerikansk
megafauna utryddes.
13 000 Homo floresiensis utryddes. Homo sapiens blir
eneste gjenværende menneskeart.
12 000 Jordbruksrevolusjonen. Domestisering av
planter og dyr. Permanente bosetninger.
5000 De første kongedømmene, skriftene og pengene.
Polyteistiske religioner.
4250 Det første imperiet – Sargons akkadiske rike.
2500 Oppfinnelsen av myntsystemet – universelle penger.
Det persiske riket – et universelt politisk system
«som gagner alle mennesker».
Buddhisme i India – en universell sannhet «som
frigjør alle vesener fra lidelse».
2000 Han-imperiet i Kina Det romerske imperiet i
middelhavsområdet. Kristendom.
1400 Islam.
1500 Den vitenskapelige revolusjon. Menneskeheten
innrømmer sin uvitenhet og oppnår enestående makt.
Europeerne begynner sin erobring av Amerika og
verdenshavene. Planeten blir én historisk arena.
Kapitalismens fremmarsj.
200 Den industrielle revolusjon. Familie og samfunn blir
erstattet av stat og marked. Massiv utryddelse av
planter og dyr.
Nåtid Menneskene overskrider jordens grenser.
Atomvåpen blir en trussel mot menneskehetens
overlevelse.
Organismer blir i stadig større grad formet av
intelligent design fremfor av naturlig utvelgelse.
Fremtid Intelligent design blir det viktigste livsprinsippet?
Homo sapiens
blir erstattet av overmennesker?
DEL 1
Den kognitive revolusjon
1. Et menneskes håndavtrykk fra omtrent 30 000 år siden på veggen i Chauvet-Pont-d’Arc-hulen i Sør-Frankrike Noen prøvde å si: «Her var jeg!»
1
Et betydningsløst dyr
For omtrent 13,5 milliarder år siden skaptes materie, energi, tid og
rom i det vi kaller Big Bang, det store smellet. Historien om disse fun-
damentale trekkene ved universet kalles fysikk.
Omtrent 300 000 år etter dette begynte materie og energi å flyte
sammen til sammensatte strukturer som vi kaller atomer, og atomene
slo seg sammen til molekyler. Historien til atomer, molekyler og sam-
handlingene dem imellom kalles kjemi
For omtrent 3,8 milliarder år siden slo visse molekyler seg sammen
på planeten Jorden og dannet spesielt store og intrikate strukturer
som vi kaller organismer. Historien til organismene kalles biologi.
For omtrent 70 000 år siden begynte organismer som tilhører
arten Homo sapiens, å danne enda mer utførlige strukturer, som
kalles kulturer. Den påfølgende utviklingen til disse menneskekulturene
kalles historie.
Tre viktige revolusjoner formet historien: Den kognitive revolusjon
sparket historien i gang for omtrent 70 000 år siden. Jordbruksrevo-
l u s j o n e n s a t t e f a r t p å t i n g f o r o m t r e n t 1 2 0 0 0 å r s i d e n . D e n
vitenskapelige revolusjon, som begynte for bare 500 år siden, kan
komme til å gjøre slutt på historien og innlede noe helt nytt. Denne
boken forteller om hvordan disse tre revolusjonene har påvirket men-
neskene og deres medorganismer.
Det fantes mennesker lenge før det fantes historie. Dyr som var
ganske lik moderne mennesker, dukket opp for omtrent 2,5 millioner
år siden, men i utallige generasjoner skilte de seg lite fra de mange
andre organismene som de delte habitater med.
Den som var ute og ruslet en tur i Øst-Afrika for to millioner år
siden, kunne godt treffe på et velkjent utvalg menneskelige typer:
nervøse mødre som passet godt på babyene sine, grupper av bekym-
ringsløse barn som lekte i søla, temperamentsfulle ungdommer som
irriterte seg over samfunnets påbud, trette gamle som bare ville være i
fred, machomenn som slo seg på brystet i forsøk på å imponere en
lokal skjønnhet, og kloke, gamle matriarker som hadde gjennomskuet
dem for lengst. Disse arkaiske menneskene elsket, lekte, dannet nære
vennskap og konkurrerte om status og makt – men det gjorde også
sjimpanser, bavianer og elefanter. Det var ikke noe spesielt med men-
neskene. Ingen, og aller minst menneskene selv, hadde noen anelse om
at etterkommerne deres en dag skulle gå på månen, splitte et atom,
finne ut av den genetiske koden, og skrive historiebøker. Det viktigste
å vite om forhistoriske mennesker er at de var betydningsløse dyr uten
større innvirkning på omgivelsene enn gorillaer, ildfluer og maneter.
Biologene klassifiserer organismer i arter. Dyr tilhører samme art
hvis de er tilbøyelige til å pare seg med hverandre og føder fruktbart
avkom. Hester og esler har samme opphav ikke for langt tilbake i tid
og deler mange fysiske trekk, men de viser liten seksuell interesse for
hverandre. De kan pare seg hvis situasjonen blir lagt til rette for det,
men avkommet, som heter muldyr, er sterilt Mutasjoner i eslenes
DNA kan derfor aldri overføres til hestene, eller omvendt. Derfor blir
de to dyrene regnet som to forskjellige arter som følger separate evo-
lusjonære linjer. En bulldogg og en spaniel, derimot, kan se ganske
forskjellige ut, men de tilhører samme art og deler samme DNA-
sekvens. De parer seg gladelig med hverandre, og valpene vil vokse
opp, pare seg med andre hunder og produsere flere valper.
Arter som har utviklet seg fra et felles opphav, er knyttet sammen
under samme slekt eller genus (flertall: genera). Løver, tigere, leoparder
og jaguarer er ulike arter i slekten Panthera. Biologer navngir orga-
nismer med et todelt latinsk navn, først slekt, og deretter art. Løver
heter for eksempel Panthera leo, arten løve i familien Panthera. Jeg
går ut fra at alle som leser denne boken, tilhører Homo sapiens –
arten sapiens (klok) i familien Homo (menneske).
Slekter grupperes igjen i familier som kattefamilien (løver, geparder
og huskatter), hundefamilien (ulver, rever og sjakaler) og elefantfamilien
(elefanter, mammuter og mastodonter). Alle medlemmene i en familie
stammer fra en bestemt matriark eller patriark. Alle katter, fra den
minste huskattunge til den mest fryktinngytende løve, har et felles
opphav som levde for omtrent 25 millioner år siden.
Et betydningsløst dyr 19
Homo sapiens tilhører også en familie. Det er en banal kjensgjerning
som tidligere var en av historiens best skjulte hemmeligheter. Homo sapiens
foretrakk lenge å se på seg selv som helt annerledes enn andre
dyr, en foreldreløs uten familie, uten søsken eller søskenbarn, og
fremfor alt: uten foreldre. Det stemmer ikke. Enten vi liker det eller
ikke, tilhører vi en stor og støyende familie som heter de store apene.
Sjimpanser, gorillaer og orangutanger er eksempler på noen av våre
nærmeste nålevende slektninger. Det er sjimpansene som står oss
nærmest. For bare 6 millioner år siden fikk en hunnape to døtre. Den
ene ble opphavet til alle sjimpansene
Den andre ble formoderen vår
Skjeletter i skapet
Homo sapiens har holdt skjult en enda mer foruroligende hemmelighet.
Det er ikke bare det at vi har usiviliserte søskenbarn i fleng; en gang i
tiden hadde vi også en god del brødre og søstre. Vi er vant til å tenke
på oss selv som de eneste menneskene, for de siste ti tusen årene har
arten vår faktisk vært den eneste menneskearten i verden. Men ordet
menneske på latin, humanus (human på engelsk), betyr egentlig «et
dyr som tilhører arten Homo», og tidligere besto denne slekten av
mange flere arter enn Homo sapiens. Dessuten kan det godt hende at
vi nok en gang må finne oss i å møte nye mennesker som ikke tilhører
sapiens
-slekten. Det kan du lese mer om i siste kapittel av boken. For
å klargjøre dette poenget kommer jeg ofte til å bruke begrepet
«sapiens» som betegnelse på arten Homo sapiens og begrepet «men-
neske» på alle eksisterende medlemmer av Homo-slekten.
De første menneskene utviklet seg i Øst-Afrika for omtrent 2,5
millioner år siden fra en tidligere apeslekt som het Australopithecus,
som betyr «sørlig ape». For omtrent to millioner år siden forlot disse
arkaiske mennene og kvinnene hjemlandet og reiste gjennom og slo
seg ned i store områder i Nord-Afrika, Europa og Asia. Siden det
krevdes andre egenskaper for å overleve i de snørike skogene i Nord-
Europa enn for å holde seg i live i Indonesias dampende jungler,
utviklet de menneskelige populasjonene seg i ulike retninger. Resultatet
ble flere særpregede arter, og forskerne har gitt hver av dem et pom-
pøst latinsk navn.
Menneskene i Europa og Vest-Asia utviklet seg til Homo neanderthalensis
(menneske fra Neander-dalen»), populært kalt «neandertalere».
2 Våre søsken, ifølge rekonstruksjoner bygd på antakelser om hvordan de så ut (fra venstre til høyre): Homo rudolfensis (Øst-Afrika), Homo erectus (Øst-Asia) og Homo neanderthalensis (Europa og Vest-Asia) Alle er mennesker.
Neandertalerne var kraftigere og mer muskuløse enn oss sapienser, og
de var godt tilpasset det kalde klimaet under istidens Vest-Eurasia. De
østligere delene av Asia ble befolket av Homo erectus, «oppreist men-
neske», som levde der i nærmere to millioner år, den mest utholdende
menneskearten noensinne. Den rekorden kommer neppe vår egen art
til å slå. Det er tvilsomt om Homo sapiens vil være her så lenge som i
1000 år til, så to millioner år er langt utenfor rekkevidde.
På øya Java i Indonesia bodde Homo soloensis, «menneske fra
Solo-dalen», som egnet seg for et liv i tropene. På en annen indonesisk
øy – den lille øya Flores – gjennomgikk arkaiske mennesker en vekst-
hemmende prosess. Menneskene kom til Flores da havnivået var
eksepsjonelt lavt, og øya var lett tilgjengelig fra fastlandet. Da havet
steg igjen, ble noen fanget på øya, som hadde dårlig med ressurser.
Store mennesker som trengte mye mat, døde først. Småtasser hadde
mye bedre overlevelsesevne. I løpet av generasjonene ble folk på
Flores dverger. Denne unike arten, som forskerne kaller Homo floresiensis, ble maksimalt en meter høye og veide ikke mer enn 25 kilo.
Likevel klarte de å produsere steinredskaper, og av og til greide de dessuten å få has på en av elefantene på øya. I rettferdighetens navn skal det sies at de også tilhørte en dvergart. Sapiens
Et betydningsløst dyr 21
I 2010 ble enda et tapt søsken reddet fra glemselen da forskere
som gravde ut Denisova-hulen i Sibir, fant et fossilt fingerbein.
Genetiske analyser viste at fingeren tilhørte en tidligere ukjent men-
neskeart, som fikk navnet Homo denisova. Hvem vet hvor mange
ukjente søsken vi har liggende uoppdaget i andre huler, på andre øyer
og i andre klima?
Evolusjonen i Øst-Afrika stoppet ikke opp mens disse menneskene
utviklet seg i Europa og Asia. Utallige nye menneskearter hadde sitt
utspring i menneskehetens vugge, arter som Homo rudolfensis, «men-
neske fra Rudolf-sjøen», Homo ergaster, «arbeidsmenneske», og til
slutt vår egen art, som vi så ubeskjedent har kalt Homo sapiens,
«klokt menneske».
Medlemmene i noen av disse artene var massive, og andre var
dverger. Noen var skremmende jegere, og andre var saktmodige
plantesamlere. Noen holdt seg til én enkelt øy, mens mange streifet
over hele kontinenter. Men alle tilhørte slekten Homo. Alle var mennesker.
Det er en vanlig vrangforestilling å se på disse artene i en rett
arvelinje, der ergastere frembrakte erectuser, erectuser frembrakte
neandertalere og neandertalerne utviklet seg til oss. Denne lineære
modellen gir det feilaktige inntrykket at det til enhver tid bare fantes én type mennesker på jorden, og at alle tidligere arter var eldre modeller av oss. Sannheten er at verden fra omtrent to millioner år siden til omtrent 10 000 år siden rommet flere menneskearter samtidig. Og hvorfor ikke? I dag finnes det mange arter rev, bjørn og gris. For 100 tusen år siden ruslet minst seks ulike menneskearter rundt på planeten vår. Det er vår nåværende eksklusivitet, ikke fortiden med mange ulike menneskearter, som er spesiell – og kanskje inkriminerende. Som vi snart vil få se, har vi sapienser gode grunner til å fortrenge minnet om søsknene våre.
Tenkningens pris
Til tross for menneskeartenes mange ulikheter deler de flere karakteristiske egenskaper. Det mest påfallende er at mennesker har usedvanlig stor hjerne sammenlignet med andre dyr. Pattedyr med en kroppsvekt på 60 kilo har gjennomsnittlig en hjerne på 200 kubikkcentimeter.
De første kvinner og menn, for 2,5 millioner år siden, hadde en hjerne på 600 kubikkcentimeter En sapiens av vår tid har en hjerne på 1200–1400 kubikkcentimeter. Neandertalernes hjerne var enda større.
Slik vi ser det, er det innlysende at evolusjonen valgte større hjerne. Vi er så fornøyde med vår høye intelligens at vi tenker «jo mer, desto bedre» med hensyn til hjernekraft. Men hvis så hadde vært tilfelle, ville også kattefamilien produsert katter som kunne regne, og grisene ville for lengst ha lansert sitt eget romprogram. Hvorfor er stor hjerne så sjelden i dyreriket?
Faktum er at en stor hjerne tapper kroppen voldsomt. Den er ikke enkel å bære på, særlig ikke når den er omgitt av en massiv hodeskalle. Og det er enda vanskeligere å skaffe den nok energi. Hos Homo sapiens utgjør hjernen bare to til tre prosent av kroppsvekten, men den konsumerer 25 prosent av kroppens energi når kroppen hviler. Hjernen til andre aper trenger bare åtte prosent av energien i kroppens hviletid. Arkaiske mennesker måtte svi for den store hjernen sin på to måter. For det første brukte de mer tid på å lete etter mat, og for det andre minsket muskelmassen deres. Menneskene begynte å bruke mer energi på nevronene enn på biceps, slik myndighetene i mange land har begynt å bruke mer penger på utdannelse enn på forsvar. Sapiens
Et betydningsløst dyr 23
Man kan ikke akkurat si at det er en god strategi for den som vil
overleve på savannen. En sjimpanse kan ikke vinne en diskusjon med
en Homo sapiens, men apen kan uten problemer rive mannen i fille-
biter.
I dag svarer det seg veldig å ha stor hjerne, for nå kan vi produsere
biler og våpen som gjør det mulig for oss å bevege oss mye raskere
enn sjimpansene og skyte dem fra trygg avstand i stedet for å ta en
brytekamp med dem. Men biler og skytevåpen er nye fenomener. I
over to millioner år var menneskenes nervesystem i stadig vekst, uten
at de hadde stort annet å vise til enn noen flintkniver og spisse pinner.
Hva var det som satte fart på evolusjonen av den massive menneske-
hjernen i de to millioner årene? Det vet vi ærlig talt ikke.
En annen egenskap som er forbeholdt menneskene, er at vi går
oppreist på to bein. Når man står oppreist, er det enklere å oppdage
byttedyr og fiender på savannen, og armer som ikke trengs til
forflytning, kan frigjøres til andre formål, som å kaste stein eller sig-
nalisere. Jo mer disse hendene kunne gjøre, desto bedre lyktes eierne,
så evolusjonen frembrakte en økende konsentrasjon av nerver og
fininnstilte muskler i håndflater og fingre. Resultatet er at mennesker
kan utføre intrikate oppgaver med hendene. Fremfor alt kan de
p r o d u s e r e o g b r u k e a v a n s e r t e r e d s k a p e r D e t f ø r s t e b e v i s e t p å
produksjon av redskaper er 2,5 millioner år gammelt, og fremstilling
og bruk av redskaper er et kriterium arkeologer bruker for å anerkjenne
tidligere arter som mennesker.
Det har imidlertid sine ulemper å gå oppreist. Skjelettet til ape-
forfedrene våre utviklet seg i millioner av år for å passe til en skapning
som gikk på alle fire og hadde et relativt lite hode. Det var litt av en
utfordring å justere det til å gå i oppreist stilling, særlig siden bein-
bygningen nå skulle holde et ekstra stort kranium oppe. Prisen men-
neskeheten måtte betale for fingerferdighet og et godt overblikk var
vondt i ryggen og stiv nakke.
Det gikk aller hardest utover kvinnene. For å gå i oppreist stilling
må man ha smalere hofter. Det gjør fødselskanalen trangere – på en
tid da babyenes hoder ble stadig større. Menneskehunnene led en stor
risiko for å dø når de fødte barn. Kvinner som fødte tidlig, mens
spedbarnets hjerne og hode fremdeles var relativt lite og smidig,
klarte seg bedre og levde lenger slik at de kunne føde flere barn. Et
naturlig resultat av utviklingen var at tidlige fødsler lønte seg. Sam-
menlignet med andre dyr blir mennesker født prematurt, før mange
av kroppens viktigste funksjoner er fullt utviklet. Et føll kan gå like
etter fødselen, og en kattunge kan forlate moren og klare seg selv når
den er noen få uker gammel. Menneskebabyer er hjelpeløse og
avhengige av andre i mange år for å få næring, beskyttelse og opp-
læring.
Dette har i stor grad bidratt til menneskehetens usedvanlige sosiale
evner og unike sosiale problemer. Enslige mødre hadde store problemer
med å skaffe nok mat til avkommet og seg selv når de måtte drasse på
unger som trengte dem. For å oppfostre barn trengte man kontinuerlig
hjelp fra andre familiemedlemmer og naboer. Det må en stamme til
for å oppdra et barn. Evolusjonen favoriserte derfor dem som var i
stand til å danne sterke sosiale bånd. Og siden menneskene er
uutviklede når de blir født, kan de læres opp og sosialiseres i langt
større grad enn noe annet dyr. De fleste pattedyr kommer ut av
livmoren som glasert keramikk fra ovnen – alle forsøk på å forme
dem om vil lage riper eller knuse dem. Mennesker kommer fra
livmoren som smeltet glass fra ovnen. De kan snurres, strekkes og
formes i forbausende høy grad. Det er derfor vi i dag kan lære opp
barna våre til å bli kristne eller buddhister, kapitalister eller sosialister,
krigerske eller fredsommelige.
Vi antar at en stor hjerne, bruken av redskaper, overlegen læreevne og
komplekse sosiale strukturer er enorme fordeler. Det sier seg nærmest
selv at det er disse karaktertrekkene som har gjort mennesket til det
mektigste dyret på jorden. Men menneskene hadde alle disse fordelene
i to millioner år og var likevel bare svake og marginale skapninger.
Mennesker som levde for en million år siden, levde i evig frykt for
rovdyr, jaktet sjelden storvilt, og overlevde hovedsakelig ved å samle
planter, fange insekter, jakte småvilt, og spise åtslene etter mektigere
kjøttetere, til tross for at de hadde stor hjerne og skarpe steinredskaper.
Et av de vanligste bruksområdene for de første steinredskapene
var knusing av bein for å få tak i margen. Noen forskere mener at det
var det vi opprinnelig drev med. På samme måte som hakkespetter
spesialiserer seg på å lirke ut insekter fra trestammer, spesialiserte de
første menneskene seg på å trekke ut marg fra bein. Hvorfor marg?
Vel, forestill deg at du ser en løveflokk drepe og spise en sjiraff. Du
venter tålmodig til de er ferdige, men det er fortsatt ikke din tur, for
først skal hyenene og sjakalene fråtse i restene, og dem tør du ikke å
gå i veien for. Du og gjengen din tør ikke nærme dere kadaveret før
åtseleterne også har fått sitt, og dere ser dere vaktsomt til alle kanter
før dere går løs på det eneste spiselige kroppsvevet som er igjen.
Et betydningsløst dyr 25
Dette er en nøkkel til å forstå menneskehetens historie og psykologi.
Slekten Homos plass i næringskjeden var inntil nylig akkurat på
midten. I millioner av år jaktet menneskene på mindre skapninger og
samlet det spiselige de kunne finne samtidig som de ble jaktet på av
større rovdyr. Først for 400 000 år siden begynte flere menneskearter
jevnlig jakt på større vilt, og det er under 100 000 år siden Homo
sapiens tok det store spranget til toppen av næringskjeden.
Det spektakulære spranget fra midten til toppen fikk enorme
konsekvenser. Andre dyr øverst i pyramiden, som løver og hai,
brukte lang tid på å nå toppen – mange millioner år. Dermed kunne
økosystemet opprettholde en viss balanse, slik at ikke løver og hai
s k a p t e f o r m y e k a o s . E t t e r h v e r t s o m l ø v e n e b l e f a r l i g e r e , l ø p
gasellene fortere, hyenene lærte seg å samarbeide bedre, og flodhestene
ble stadig mer irritable. Menneskeheten, derimot, nådde toppen så
fort at økosystemet ikke fikk tid til å justere seg. Det klarte ikke
menneskene heller. De fleste av verdens rovdyr som befinner seg
høyt oppe i næringspyramiden, er majestetiske skapninger. Mange
millioner års herredømme har gitt dem selvtillit. Vi sapienser, derimot,
er mer som en diktator i en bananrepublikk. Vi, som inntil nylig har
vært underlegne på savannen, er fryktsomme og nervøse i vår nye
posisjon, og det gjør oss ekstra ondskapsfulle og farlige Mange his-
toriske katastrofer, fra dødelige kriger til økologiske kriser, er et
resultat av dette forhastede spranget.
Matlaging som overlevelsesstrategi
Bruken av ild var et viktig steg på veien til toppen. Noen menneskearter
kan ha brukt ild i ny og ne allerede for 800 000 år siden. For omtrent
300 000 år siden brukte Homo erectus, neandertalerne og forfedrene
til Homo sapiens ild daglig. Nå hadde menneskene en pålitelig kilde
til lys og varme og et dødelig våpen mot omstreifende løver. Ikke
lenge etter kan menneskene til og med bevisst ha begynt å sette fyr på
omgivelsene sine. En godt organisert brann kan gjøre ugjennomtrengelig
vegetasjon til frodige gressmarker som myldrer av vilt. Og da ilden
døde ut, kunne foretakslystne spasere gjennom de rykende restene og
samle forkullede dyr, nøtter og rotknoller.
Det aller beste man kunne bruke ilden til, var å tilberede mat.
Matvarer som mennesker ikke kan fordøye i sin naturlige form, som
hvete, ris og poteter, ble viktige næringsmidler fordi vi kunne bearbeide
dem. Ild endret ikke bare matens kjemi, men også matens biologi.
Koking og steking drepte bakteriene og parasittene i maten. Dessuten
ble det mye enklere for menneskene å tygge og fordøye gamle
favoritter som frukt, nøtter, insekter og åtsler når de var kokt eller
stekt. Sjimpanser bruker fem timer daglig på å tygge rå mat. Mennesker
som spiser kokt eller stekt mat, trenger bare én time.
Da menneskene begynte å koke og steke mat, ble de i stand til å
spise flere ulike matvarer, de brukte mindre tid på å spise, og de
kunne klare seg med mindre tenner og kortere tarmer. Noen forskere
mener at det er en direkte kobling mellom innføringen av matlaging,
forkortelsen av tarmene og veksten av menneskehjernen. Både lange
tarmer og store hjerner krever enorme mengder energi, og det er
vanskelig å opprettholde begge deler. Matlagingen gjorde det mulig å
klare seg med kortere tarmer og mindre energi, og det la tilfeldigvis til
rette for neandertalernes og sapiensenes store hjerne. 1
Ilden skapte også det første viktige skillet mellom mennesket og
andre dyr. Nesten alle dyr har sin styrke i kroppen; muskelstyrke,
tannstørrelse og vingespenn. De kan utnytte vind og strømninger,
men er ute av stand til å kontrollere naturkreftene og vil alltid være
prisgitt sin egen fysiske utforming Ørn registrerer for eksempel
termiske vinder som stiger opp fra bakken, brer ut de enorme vingene
og lar den varme luften løfte dem opp. Men ørn kan ikke kontrollere
hvor disse oppvindene kommer, og bærekapasiteten er direkte pro-
porsjonal med vingespennet.
Da menneskene lærte seg å ta i bruk ild, fikk de kontroll over
lydige og potensielt grenseløse krefter. I motsetning til ørnene kunne
menneskene velge når og hvor de ville tenne ild, og de kunne bruke
ilden til en rekke forskjellige oppgaver. Det aller viktigste var at ildens
kraft ikke var begrenset av menneskekroppens form, struktur eller
styrke. En enslig kvinne med en flintstein eller en brennende pinne
kunne brenne ned en hel skog i løpet av noen timer. Bruken av ild var
et forvarsel om hva som skulle komme.
Våre brødres voktere
Til tross for de mange fordelene ved ilden var menneskene fremdeles
marginale skapninger for 150 000 år siden. Nå kunne de skremme
Et betydningsløst dyr 27
bort løver, varme seg i kalde netter, og brenne ned en skog i ny og ne.
Men hvis man teller med alle menneskeartene til sammen, var det
ikke mer enn omtrent en million mennesker mellom de indonesiske
øyene og den iberiske halvøy, knapt mer enn et glimt på den økologiske
radaren.
Vår egen art, Homo sapiens, var kommet til verden, men så langt
holdt den på for seg selv i en avkrok av Afrika. Vi vet ikke nøyaktig
hvor og når dyr som kan klassifiseres som Homo sapiens, først
utviklet seg fra et tidligere stadium av mennesket, men de fleste
forskere er enige om at Øst-Afrika for 150 000 år siden var befolket
av sapienser som så akkurat ut som oss. Hvis en av dem hadde
dukket opp på et moderne likhus, ville den lokale patologen ikke lagt
merke til noe spesielt. Takket være ildens velsignelser hadde de
mindre tenner og kjeve enn forfedrene sine, og hjernen var massiv og
på størrelse med vår.
Forskere er også enige om at sapienser fra Øst-Afrika bredte seg til
den arabiske halvøy for omtrent 70 000 år siden, og derfra fortsatte
de raskt videre utover hele den eurasiske landmassen.
Da Homo sapiens kom til Arabia, var mesteparten av Eurasia
allerede bebodd av andre mennesker. Hva skjedde med dem? Det
finnes to motstridende teorier Den ene, «krysningsteorien», går ut på
at artene paret seg med hverandre. Denne teorien forteller altså en
historie om tiltrekning, sex og felles omgang. Etter hvert som de
afrikanske immigrantene bredte seg utover i verden, paret de seg med
andre populasjoner, og dagens mennesker er resultatet av disse parin-
gene.
Da sapiensene kom til Midtøsten og Europa, støtte de for eksempel
p å n e a n d e r t a l e r n e . D i s s e m e n n e s k e n e v a r m e r m u s k u l ø s e e n n
sapiensene, hadde større hjerne og var bedre tilpasset kjøligere klima.
De brukte redskaper og ild, var gode jegere, og det ser også ut til at
de tok seg av sine syke og uføre (arkeologer har funnet beinrester
etter neandertalere som levde i mange år med alvorlige fysiske
funksjonshemminger, noe som viser at slektninger må ha tatt hånd
om dem). I karikaturer blir neandertalere ofte avbildet som arketypiske
bøllete og dumme «huleboere», men nye funn har endret det bildet
av dem.
Ifølge teorien om at artene paret seg med hverandre da sapiensene
bredte seg til neandertalernes områder, paret sapiensene seg med
neandertalerne til de to populasjonene ble én. Hvis det stemmer, er
ikke dagens eurasiere fullt og helt Homo sapiens, men en blanding av
Kart 1 Homo sapiens erobrer kloden
sapienser og neandertalere. Teorien sier også at Homo sapiens paret
seg med arten Homo erectus da de kom til Øst-Asia, hvilket betyr at
kinesere og koreanere er en blanding av sapiens og erectus.
Det motsatte synet, «erstatningsteorien», forteller en helt annen
historie, en historie om uforenlighet, motvilje og kanskje til og med
folkeutryddelse. Ifølge denne teorien hadde Homo sapiens og andre
mennesker ulik anatomi og høyst sannsynlig ulike paringsvaner og til
og med kroppslukt. De hadde neppe særlig stor seksuell interesse for
hverandre. Og selv om en neandertaler-Romeo og en sapiens-Julie
skulle forelske seg i hverandre, kunne de ikke produsere fruktbare
barn fordi den genetiske avgrunnen mellom de to populasjonene var
umulig å krysse. De to populasjonene forble helt forskjellige, og da
neandertalerne døde ut eller ble drept, døde genene deres med dem.
Ifølge dette synet erstattet Homo sapiens alle de tidligere populasjonene
uten å blande seg med dem. Hvis det er tilfelle, kan avstamningen til
alle nålevende mennesker spores tilbake ene og alene til Øst-Afrika
for 70 000 år siden. Vi er 100 prosent Homo sapiens, alle sammen.
Det er mye som står og faller med denne debatten. I evolusjonær
sammenheng er 70 000 år en relativ kort periode. Hvis erstatningsteorien
stemmer, har alle vår tids mennesker omtrent samme genetiske bagasje,
og artsskillene mellom dem er uvesentlige. Men hvis det stemmer at
populasjonene paret seg med hverandre, kan det være genetiske
forskjeller mellom afrikanere, europeere og asiater som strekker seg
flere hundre tusen år tilbake i tid. Dette er politisk dynamitt som kan
gi næring til eksplosive raseteorier.
Et betydningsløst dyr 29
De siste tiårene har erstatningsteorien vært en gjengs oppfatning
på dette feltet. Den hadde bedre arkeologisk forankring og var mer
politisk korrekt (forskerne hadde ingen ønsker om å åpne Pandoras
rasisme-eske ved å argumentere for store genetiske forskjeller mellom
moderne menneskepopulasjoner). Det tok slutt i 2010, da resultatene
av et fire år langt forsøk på å kartlegge neandertalergenomet, ble
offentliggjort. Genetikere har klart å samle nok intakt neandertaler-
DNA fra fossiler til å sammenligne det og DNA-et til nålevende men-
nesker. Resultatene sjokkerte forskerne.
Det viste seg at fra en til fire prosent av det unike menneske-DNA-et
til vår tids populasjoner i Midtøsten og Europa er neandertaler-DNA.
Prosentandelen er ikke stor, men den er betydningsfull. Et nytt sjokk
kom noen måneder senere, da DNA hentet fra den fossile deniso-
vanerfingeren ble kartlagt. Resultatene viste at opptil seks prosent av
det unike menneske-DNA-et til vår tids melanesere og aboriginene i
Australia er denisovaner-DNA.
Hvis disse resultatene skulle vise seg å stemme – og vi må huske at
videre forskning pågår og enten vil kunne styrke eller modifisere disse
konklusjonene – har talspersonene for krysningsteorien i det minste
hatt rett i noe. Det betyr derimot ikke at erstatningsteorien er helt
feil Siden neandertalerne og denisovanerne kun har bidratt med en
liten del DNA til nåtidens menneske-genom, kan vi ikke snakke om
en «sammensmeltning» mellom sapienser og andre menneskearter.
Selv om forskjellene mellom dem ikke var store nok til fullstendig å
hindre fruktbare samleier, var de store nok til at slike krysninger var
svært sjeldne.
Hvordan skal vi da forstå det biologiske slektskapet mellom
sapienser, neandertalere og denisovanere? Det er tydelig at de ikke
var helt ulike arter slik som hest og esel, men på den annen side var
de heller ikke bare ulike populasjoner av samme art, slik som bulldogg
og spaniel. Den biologiske virkeligheten er ikke svart-hvit. Det finnes
gråsoner også. To arter som har utviklet seg fra et felles opphav, slik
som hest og esel, var en gang i tiden to populasjoner av samme art,
slik som bulldogg og spaniel. På et eller annet tidspunkt må de to
populasjonene ha skilt seg veldig fra hverandre samtidig som de var i
stand til å ha sex og produsere fruktbart avkom en sjelden gang. Så
kuttet en ny mutasjon den siste forbindelsestråden mellom dem, og de
gikk hver sin evolusjonære vei.
Det kan se ut til at sapienser, neandertalere og denisovanere hadde
nådd det punktet for omtrent 50 000 år siden. De var nesten, men
3 En spekulativ rekonstruksjon av et neandertalerbarn. Genetiske funn viser at i det minste noen av neandertalerne kan ha hatt lys hud og lyst hår
ikke helt separate arter. Som vi får se i neste kapittel, var sapienser
allerede svært annerledes enn neandertalere og denisovanere, ikke
bare når det gjaldt genetisk kode og fysiske trekk, men også med
hensyn til kognitive og sosiale evner. Likevel kan det virke som om
det fremdeles så vidt var mulig, i visse sjeldne tilfeller, at en sapiens og
en neandertaler kunne produsere fruktbart avkom. Populasjonene
smeltet altså ikke sammen, men noen få heldige neandertalergener
klarte å kaste seg på sapiens-ekspressen. Det er urovekkende – og
kanskje spennende – å tenke på at vi sapienser en gang i tiden kunne
ha sex med et dyr fra en annen art og lage barn med dem.
Hvorfor forsvant neandertalerne, denisovanerne og andre menneske-
arter hvis de ikke blandet seg med sapiensene? Én mulighet er at Homo
sapiens drev dem til utryddelse. Tenk deg at en gjeng sapienser kom til
en dal på Balkan der neandertalerne hadde bodd i mange hundre tusen
år. Nykommerne begynte å jakte hjort og samle nøtter og bær som
hadde vært tradisjonelle næringsmidler for neandertalerne. Sapiensene
var dyktigere jegere og samlere takket være bedre teknologi og overlegne
sosiale evner, så de mangfoldiggjorde seg og bredte seg utover. Det ble
stadig vanskeligere for de mindre ressurssterke neandertalerne å skaffe
nok føde. Populasjonen minsket, og de døde langsomt ut, kanskje
bortsett fra én eller to som slo seg sammen med sapiens-naboene.
En annen mulighet er at konkurransen om ressurser flammet opp
i vold og folkeutrydding. Toleranse er ikke et av sapiensenes varemerker.
I moderne tid har ubetydelige forskjeller i hudfarge, dialekt eller
religion vært nok til å få én gruppe sapienser til å utrydde en annen Sapiens
Et betydningsløst dyr 31
gruppe. Ville tidligere tiders sapienser være mer tolerante overfor en
helt annen menneskeart? Det kan godt hende at sapiensenes møte
med neandertalerne resulterte i den første og viktigste etniske rensin-
gen. Uansett hvordan det skjedde, utgjør neandertalerne (og de andre
menneskeartene) et av historiens store «hva om ...». Forestill deg hva
som kunne skjedd hvis neandertalerne eller denisovanerne hadde
overlevd side om side med Homo sapiens. Hvilke kulturer, samfunn
og politiske strukturer ville blitt dannet i en verden der flere ulike
m e n n e s k e a r t e r l e v d e s i d e o m s i d e ?
H v o r d a n v i l l e f o r e k s e m p e l
religionene utviklet seg? Ville skapelsesberetningen fortalt at nean-
dertalerne stammet fra Adam og Eva, ville Jesus dødd for denisovanernes
synder, og ville Koranen ha reserverte plasser i himmelen for alle
rettskafne mennesker uansett art?
Ville neandertalerne kunnet tje-
nestegjøre i de romerske legionene, eller i det utstrakte byråkratiet i et
kinesisk keiserdømme? Ville den amerikanske uavhengighetserklæringen
sett det som en selvsagt sannhet at alle medlemmer av Homo-slekten
er skapt like? Ville Karl Marx oppfordret arbeidere av alle arter til å
forenes?
I løpet av de siste 10 000 årene er Homo sapiens blitt så vant til å
være den eneste menneskearten at det er vanskelig å forestille seg
andre muligheter. Mangelen på brødre og søstre gjør det enklere å
innbille seg at vi er selve symbolet på skapelsesprosessen, og at det er
en avgrunn mellom oss og resten av dyreriket. Da Charles Darwin
dristet seg til å si at Homo sapiens bare var et vanlig dyr, ble folk
rasende. Selv i dag finnes det mennesker som nekter å tro det. Ville vi
fremdeles forestilt oss at vi var helt spesielle skapninger hvis neander-
talerne hadde overlevd? Kanskje det var nettopp derfor forfedrene
våre utslettet neandertalerne. De var for lik oss til at vi kunne ignorere
dem, men for annerledes til at de kunne tolereres.
Uansett om sapiensene kan klandres eller ikke, så ble den innfødte
populasjonen utryddet så snart de kom til et nytt sted. De siste gjen-
værende Homo soloensis er datert til for omtrent 50 000 år siden.
Homo denisova forsvant like etter. Neandertalerne takket for seg for
rundt regnet 30 000 år siden. De siste dverglignende menneskene
forsvant fra øya Flores for omtrent 12 000 år siden. De etterlot seg
noen beinrester, steinredskaper og noen få gener i DNA-et vårt – og
mange ubesvarte spørsmål. Og oss, Homo sapiens, den siste men-
neskearten.
Sapiens
Hva var sapiensenes hemmelige oppskrift på suksess? Hvordan
klarte vi å bosette oss så raskt i så mange fjerntliggende og økologisk
ulike habitater? Hvordan klarte vi å legge glemselens slør over alle
andre menneskearter? Hvorfor klarte ikke engang de sterke, intelligente,
kuldevante neandertalerne å overleve stormangrepene våre? Debatten
raser fremdeles. Det mest sannsynlige svaret er nettopp det som gjør
debatten mulig: Homo sapiens erobret verden først og fremst på
grunn av sitt unike språk.