Ville detektiver

Ville detektiver

Roberto Bolaño

Ville detektiver Oversatt av Kristina Solum

Roberto Bolaño Originalens tittel: Los detectives salvajes Oversatt av Kristina Solum Copyright © 1998, Roberto Bolaño All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-61915-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Boken ble først utgitt i 2009 på norsk av Solum Forlag AS Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Illustrasjon: Rufino Tamayo: Comedor de sandía, 1949 (utsnitt) © Tamayo Heirs/Mexico / ARS, New York / BONO, Oslo 2022 Foto: © D.R. Rufino Tamayo/Herederos / México/2015/Fundación Olga y Rufino Tamayo, A.C / Adagp, Paris 2022 Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Carolina López og Lautaro Bolaño, vidunderlig like.

Innhold

I II

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Meksikanere på villspor i Mexico (1975) . . . . . . . . . . . . . .

23

Ville detektiver

(1976–1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

1 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Perla Avilés, Calle Leonardo da Vinci, Colonia Mixcoac, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Laura Jáuregui, Tlalpan, Mexico by, januar 1976 . . . . . . 174 Fabio Ernesto Logiacomo, tidsskriftet La chispas redaksjon, Calle Independencia på hjørnet av Luis Moya, Mexico by, mars 1976. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Luis Sebastián Rosado, Cafetería La Rama Dorada, Colonia Coyoacán, Mexico by, april 1976 . . . . . . . . . . . . 181 Alberto Moore, Calle Pitágoras, Colonia Narvarte, Mexico by, april 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Carlos Monsiváis, idet han spaserer langs Calle Madero, like ved Sanborns, Mexico by, mai 1976 . . . . . . . . . . . . . 191

2 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Perla Avilés, Calle Leonardo da Vinci, Colonia Mixcoac, Mexico by, mai 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Silkemyk Hud, på loftværelset i Calle Tepeji, Mexico by, mai 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Laura Jáuregui, Tlalpan, Mexico by, mai 1976. . . . . . . . . 199 Luis Sebastián Rosado, fest i familien Moores residens, minst tjue gjester, hage med lys langs plenen, Colonia las Lomas, Mexico by, juli 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Angélica Font, Calle Colima, Colonia Condesa, Mexico by, juli 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 3 Manuel Maples Arce, ute og går langs Calzada del Cerro, Chapultepec-skogen, Mexico by, august 1976 . . . . . . . . . 207 Barbara Patterson, på et værelse på Hotel los Claveles, Avenida Niño Perdido, ved hjørnet av Juan de Dios Peza, Mexico by, september 1976. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Joaquín Font, Calle Colima, Colonia Condesa, Mexico by, oktober 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Jacinto Requena, café Quito, Calle Bucareli, Mexico by, november 1976. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 María Font, Calle Colima, Colonia Condesa, Mexico by, desember 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218

4 Auxilio Lacouture, det filosofiske og litterære fakultet, Unam, Mexico by, desember 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 5 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Joaquín Font, Clínica de Salud Mental el Reposo, Camino del Desierto de los Leones, i utkanten av Mexico by, januar 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Joaquín Vázquez Amaral, på vei over universitetscampusen i den amerikanske Midtvesten, februar 1977 . . . . . . . . . . 238 Lisandro Morales, Calle Comercio, vis-à-vis Jardín Morelos, Colonia Escandón, Mexico by, mars 1977. . . . . 240 Laura Jáuregui, Tlalpan, Mexico DF, mars 1977 . . . . . . . 246 6 Rafael Barrios, Café Quito, Calle Bucareli, Mexico by, mai 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Joaquín Font, Clínica de Salud Mental el Reposo, Camino del Desierto de los Leones, i utkanten av Mexico by, mars 1977. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Felipe Müller, Bar Céntrico, Calle Tallers, Barcelona, mai 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 7 Simone Darrieux, Rue des Petites Écuries, Paris, juli 1977

261

Hipólito Garcés, Avenue Marcel Proust, Paris, august 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266

Roberto Rosas, Rue de Passy, Paris, september 1977 . . . . 269 Simone Darrieux, Rue des Petites Écuries, Paris, september 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Sofía Pellegrini, på en benk i Trocadéro-hagene, Paris, september 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Simone Darrieux, Rue des Petits Écuries, Paris, september 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Michel Bulteau, Rue de Teheran, Paris, januar 1978 . . . . 276 8 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Felipe Müller, Bar Céntrico, Calle Tallers, Barcelona, januar 1978 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Mary Watson, Sutherland Place, London, mai 1978 . . . . . 283 Alain Lebert, Bar Chez Raoul, Port Vendres, Frankrike, desember 1978 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 299 9 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 Joaquín Font, Clínica de Salud Mental el Reposo, Camino del Desierto de los Leones, i utkanten av Mexico by, mars 1979. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Jacinto Requena, Café Quito, Calle Bucareli, Mexico by, mars 1979. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Luis Sebastián Rosado, kontor i halvmørke, Colonia Coyoacán, Mexico by, mars 1979 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317

Angélica Font, Calle Colima, Colonia Condesa, Mexico by, april 1979 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 10 Norman Bolzman, på en benk i Edith Wolfson Park, Tel Aviv, oktober 1979 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 11 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Lisandro Morales, Pulquería La Saeta Mexicana, i området rundt La Villa, Mexico by, januar 1980.. . . . . . . . . . . . . . 344 Joaquín Font, Clínica de Salud Mental el Reposo, Camino del Desierto de los Leones, i utkanten av Mexico by, april 1980 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 12 Heimito Künst, ligger på loftet sitt i Stuckgasse, Wien, mai 1980 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 María Font, Calle Montes, like ved Revolusjonsmonumentet, Mexico by, februar 1981 . . . . . 362 13 Rafael Barrios, sittende på stuegulvet i sitt hjem i Jackson Street, San Diego, California, mars 1981 . . . . . . . . . . . . . 368 Barbara Patterson, hjemme på kjøkkenet i Jackson Street, San Diego, California, mars 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 José «Gribben» Colina, Café Quito, Avenida Bucareli, Mexico by, mars 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Verónica Volkow, med en venninne og to venner, Mexico City DF airport, den internasjonale avgangshallen, april 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 374

Alfonso Pérez Camarga, Calle Toledo, Mexico by, juni 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 14 Hugo Montero, over en øl på Bar la Mala Senda, Calle Pensador Mexicano, Mexico by, mai 1982 . . . . . . . . . . . . 379 15 Jacinto Requena, Café Quito, Calle Bucareli, Mexico by, juli 1982 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 392 Xóchitl García, Calle Montes, like ved Revolusjonsmonumentet, Mexico by, juli 1982 . . . . . . . . 393 Rafael Barrios, på badet i sitt hjem i Jackson Street, San Diego, California, september 1982 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Barbara Patterson, på kjøkkenet i sitt hjem i Jackson Street, San Diego, California, oktober 1982 . . . . . . . . . . . . . . . . 396 Luis Sebastián Rosado, kontor i halvmørke, Calle Cravioto, Colonia Coyoacán, Mexico by, mars 1983 . . . . 397 16 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 405 Joaquín Font, Psiquiátrico la Fortaleza, Tlalnepantla, Mexico by, mars 1983 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 410 Xóchitl García, Calle Montes, like ved Revolusjonsmonumentet, Mexico by, januar 1984 . . . . . . 412 Luis Sebastián Rosado, kontor i halvmørke, Calle Cravioto, Colonia Coyoacán, Mexico by, februar 1984 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 415

17 Jacinto Requena, Café Quito, Calle Bucareli, Mexico by, september 1985 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 418 Joaquín Font, Psiquiátrico La Fortaleza, Tlalnepantla, Mexico by, september 1985 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 419 Xóchitl García, Calle Montes, like ved Revolusjonsmonumentet, Mexico by, januar 1986 . . . . . . 421 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 427 18 Joaquín Font, Calle Colima, Colonia Condesa, Mexico by, august 1987 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431 Andrés Ramírez, Bar el Cuerno de Oro, Calle Avenir, Barcelona, desember 1988 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 Abel Romero, Café l’Alsacien, Rue de Vaugirard, like ved luxembourghagen, Paris, september 1989. . . . . . . . . . . . . 451 19 Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Edith Oster, på en benk i La Alameda, Mexico by, mai 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 456 Felipe Müller, på en benk på Plaza Martorell, Barcelona, oktober 1991 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 480 20 Xosé Lendoiro, Terme di Traiano, Roma, oktober 1992. . . 484 21 Daniel Grossman, på en benk i La Alameda, Mexico by, februar 1993. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 508

Amadeo Salvatierra, Calle República de Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 518 22 Cusana Puig, Calle Josep Tarradellas, Calella de Mar, Cataluña, juni 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 523 Guillem Piña, Calle Gaspar Pujol, Andratx, Mallorca, juni 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 530 Jaume Planells, Bar Salambó, Calle Torrijos, Barcelona, juni 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 538 23 Iñaki Echavarne, Bar Giardinetto, Calle Granada del Penedés, Barcelona, juli 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 546 Aurelio Baca, bokmessen i madrid, juli 1994 . . . . . . . . . . 546 Pere Ordóñez, bokmessen i Madrid, juli 1994 . . . . . . . . . 547 Julio Martínez Morales, bokmessen i Madrid, juli 1994 . . 547 Pablo del Valle, bokmessen i Madrid, juli 1994 . . . . . . . . 549 Marco Antonio Palacios, bokmessen i Madrid, juli 1994 . 553 Hernando García León, bokmessen i Madrid, juli 1994 . . 554 Pelayo Barrendoáin, bokmessen i Madrid, juli 1994. . . . . 557 Felipe Müller, Bar Céntrico, Calle Tallers, Barcelona, september 1995 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 559 24 Clara Cabeza, Parque Hundido, Mexico by, oktober 1995 564 María Teresa Solsona Ribot, treningsstudio Jordi’s Gym, Calle Josep Terradellas, Malgrat, Cataluña, desember 1995 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 575

25 Jacobo Urenda, Rue du Cherche Midi, Paris, juni 1996 . . 592 26 Ernesto García Grajales, Universitetet i Pachuca, Pachuca, Mexico, desember 1996 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 619 Amadeo Salvatierra, Calle Venezuela, i nærheten av Palacio de la Inquisición, Mexico by, januar 1976 . . . . . . . . . . . . 620 III

Sonoras villmarker

(1976) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 625

Forord

Roberto Bolaños forfatterskap representerer et vannskille i spanskspråklig litteratur. Siden hans plutselige død i 2003, bare 50 år gammel, har hans verk blitt stående som et forfatterskap ingen som vil skrive på spansk kommer utenom. Siden 60- og 70-tallet og den latinamerikanske «boomen» har heller ikke noen spanskspråklig referanse gjort så stort inntrykk på verdenslitteraturen, ikke minst de lange romanene Ville detektiver og 2666. Bolaños tidlige bortgang bidro også til en dyrking av «fenomenet Bolaño», den såkalte «bolañomanien», en opptatthet av intriger, gåter og realiteter knyttet til hans personlige liv på det latinamerikanske og det europeiske kontinent, og hans tragiske død.

Denne dyrkingen beredte forfatteren også i noen grad grunnen for selv, ved å iscenesette seg f.eks. i form av sitt litterære alter ego Alturo Belano, som er en av hovedpersonene (sammen med Bolaños bestevenn Mario Santiago, i romanen kalt Ulises Lima) i Ville detektiver. Med dette litterære grepet foregrep Bolaño også mye av den fiksjonaliseringen av forfatternes egen person som skulle komme i det påfølgende tiåret.

Men selv om Ville detektiver kretser rundt disse to figurene, Arturo Belano og bestevennen Ulises Lima, er det i liten grad et introvert verk, men snarere et verk som stabler et helt flerstemt, interkontinentalt, fiktivt og dessuten metalitterært univers på beina, med et vell av uforglemmelige personligheter, steder og betraktninger om litteraturen.

Roberto Bolaño sa i et intervju at tanken med boka var å vise hvordan det gikk gjennom 20 år med noen personer, typiske for hans genera17

sjon, som trodde de var født til revolusjon, og så raknet den, som en drøm. Ville detektiver er et portrett av en gruppe forfattere og kunstnere, som lever i en latinamerikansk kontekst hvor ønsket om revolusjon var politisk og håndgripelig. Og det er ikke minst en fortelling om en gruppe unge poeter som søker å skrive de mest innovative og grensesprengende diktene, eller de mest «avantgardistiske», som de kaller dem. Sånn sett er det en bok om utopier, politiske og litterære.

Handlingen er lagt til årene fra 1975 til 1996, og det meste foregår på 1970-tallet. Det flerstemte universet i Ville detektiver springer ut fra Mexico, men det strekker seg etter hvert utover i verden, til ulike kontinenter. Foruten meksikaneren Ulises Lima og chileneren Arturo Belano (disse to kommer aldri til orde), møter vi flere uforglemmelige, meksikanske stemmer: den unge jusstudenten Juan García Madero, de bestemte søstrene María og Angélica Font, Trotskijs barnebarn Verónica Volkow, den meksikanske revolusjonshelten Amadeo Salvatierra, for å nevne noen. Men vi møter også personligheter fra hele verden, slik som uruguayanske Auxilio Lacouture (som også er hovedpersonen i Bolaños roman Amulett), amerikanske Barbara Paterson, franske Simone Darrieux, israelske Norman Bolzman, østerrikske Heimito Kunst.

Fra en oversetters perspektiv er det flerstemte prosjektet særlig interessant fordi de ulike spanskspråklige romanfigurene snakker på måter som er typiske for det landet de kommer fra, enten det er Mexico, Chile, Argentina, Spania eller et helt annet land. Den som leser boken på originalspråket, kan tydelig høre denne variasjonen. De unge poetene i Mexico by snakker ikke en hvilken som helst meksikansk, men en som er preget av en egen sjargong brukt av en spesiell gruppe (de unge poetene) i hovedstaden.

En fun fact når det gjelder de ikke-spansktalende stemmene, er at de fleste av dem, i henhold til fiksjonens premisser, ikke kan spansk. Sånn sett inneholder boka også et element av fiktiv oversettelse: Den spanske originalen later som om disse fortellerstemmene uttrykker seg på fransk, tysk eller engelsk, akkurat som oversettelsene til andre språk (enten det er norsk eller et annet) later som at det som står på norsk, engelsk eller fransk, egentlig er fortalt på spansk.

18

I forlagsverdenen sier man gjerne at språket i en oversettelse eldes raskere enn i originalskrevet litteratur. Når blir språket i en bok «eldre»? Den foreliggende oversettelsen ble ferdigstilt i 2010, og er dermed ikke mer enn godt og vel ti år gammel. Ved nyutgivelsen spurte jeg likevel meg selv om det kunne være på sin plass å luke ut noen gammelmodige former, da særlig den høflige tiltaleformen «De», som etter hvert begynner å bli nokså markert og utdatert. Mens jeg på midten av 2010-tallet husker at jeg bet meg merke i at enkelte personer fremdeles kunne henvende seg til meg som «De» på telefonsvareren (kanskje var opptakene noen år gamle …) må vel denne formen sies å være gått helt ut av språket nå. Jeg fant likevel ut at det kunne være nyttig å beholde den, for å gi fortellingen riktig tidskoloritt: Den foregår som nevnt fra 1974 til 1996, så jeg får stole på at leseren fortsatt kan tenke at det er troverdig at romanfigurene snakker slik, gitt at handlingen foregår for noen år siden, og i andre land, og beskriver en generasjon som var. Det ville dessuten krevd en del omskriving og et lite tap å skulle luke det ut der hvor romanfigurene reflekterer rundt måten de tiltaler hverandre på, de er f.eks. ofte på «De» med hverandre selv om de bruker fornavn.

Når jeg tenker tilbake på oversettelsen av et så mangefasettert verk som Ville detektiver, er det særlig en ting som slår meg: Alt denne boka har lært meg om litteratur, særlig den spanskspråklige. En annen forfatter jeg har oversatt, som traff Bolaño, beskrev ham som en person som først og fremst hadde lest alt. Høyt og lavt, sjangerlitteratur og klassikere. Hva du enn ville introdusere ham for, hadde han allerede lest det. Den som leser Ville detektiver, får en fortryllende innføring i latinamerikansk (og annen) litteraturhistorie, en humoristisk elegi over det en gang tapte.

Kristina Solum, oktober 2021

–Vil De at Mexico skal bli frelst? Vil De at Kristus skal bli vår konge?

–Nei. malcolm lowry

i

Meksikanere på villspor i Mexico (1975)

2. november Jeg er blitt hjertelig invitert til å ta del i den viscerale realismen. Jeg takket selvsagt ja. Det ble aldri noen innvielsesseremoni. Det er like greit.

3. november Jeg vet ikke helt hva visceral realisme handler om. Jeg er sytten år, jeg heter Juan García Madero, jeg er jusstudent i første semester. Egentlig ville jeg ikke studere jus, men litteratur, men onkelen min insisterte, og til slutt måtte jeg gi meg. Jeg er foreldreløs. Jeg skal bli advokat.

Det sa jeg i alle fall til onkelen og tanten min før jeg låste meg inne på rommet mitt og gråt hele natten. Eller i det minste en god del av den.

Etterpå begynte jeg med kraftig resignasjon å studere ved Det juridiske fakultet, men etter en måned meldte jeg meg på et poesiverksted på Det filosofiske og litterære fakultet, og på denne måten ble jeg kjent med real-visceralistene eller viscerealistene eller til og med vise-realistene, som de innimellom liker å kalle seg. Innen den tid hadde jeg allerede vært på poesiverkstedet fire ganger, og så langt hadde det ikke skjedd noe, hvilket er en talemåte, for ved nærmere ettertanke var det alltid noe som skjedde: Vi leste dikt og Álamo roste dem eller slaktet dem, alt etter hvilket humør han var i; en av oss leste, Álamo kritiserte, en annen leste, Álamo kritiserte, en annen igjen leste, Álamo kritiserte.

Noen ganger kjedet Álamo seg, og da ba han oss (vi som ikke leste akkurat da) om å være med og kritisere, og så var det vi som kritiserte, mens Álamo leste avisen.

25

Metoden var perfekt for å sikre at ingen ble venner med noen, og at alle vennskap var basert på sykelighet og misunnelse.

På den annen side kan jeg ikke si at Álamo var noen god kritiker, selv om han alltid pratet om kritikk. Nå tror jeg han pratet for å høre sin egen stemme. Han visste hva en perifrase var, han visste det ikke særlig godt, men han visste det. Derimot visste han ikke hva en pentapodi var (som alle vet er det ifølge klassisk verselære et femfotet vers), eller hva et nikarkhisk vers var (det er et vers som ligner på en falaiké), eller hva et tetrastikon (som er en firelinjet strofe) var. Hvordan jeg vet at han ikke visste det? Fordi jeg var så dum å spørre ham den første dagen jeg var på kurset. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Den eneste meksikanske poeten som husker disse tingene utenat er Octavio Paz (vår store fiende), resten av dem har ikke peiling, i hvert fall var det det Ulises Lima sa til meg etter at jeg hadde sluttet meg til, og i all vennskapelighet blitt opptatt i, den viscerale realismens rekker. Å stille Álamo slike spørsmål var, som jeg straks skulle oppdage, et tegn på taktløshet. Til å begynne med trodde jeg det var beundring jeg så i smilet hans. Deretter forsto jeg at det nok heller dreide seg om forakt. Meksikanske poeter (og poeter generelt, antar jeg) hater å bli påminnet om sin uvitenhet.

Men jeg lot meg ikke skremme av det, så etter at han hadde slaktet et par av diktene mine på det andre møtet, spurte jeg om han visste hva en rispetto var. Álamo trodde at jeg ba om respekt for diktene mine, og ga seg (til en forandring) til å legge ut om såkalt objektiv kritikk, hvilket er et minefelt enhver ung poet må igjennom, og så videre, men jeg lot ham ikke få holde det gående særlig lenge. Etter å ha forklart ham at jeg i mitt korte liv aldri noensinne hadde bedt om respekt for mitt ynkelige verk, formulerte jeg nok en gang spørsmålet for ham, og denne gangen forsøkte jeg å uttale ordet så tydelig som mulig.

– Spar meg for sånt drittprat, García Madero, sa Álamo.

– En rispetto, kjære lærer, er en type lyrisk, eller, for å være mer presis, amorøs poesi, ikke helt ulik strambotto. Den har seks eller åtte elleve-stavelsesvers. De fire første versene består av serventesios, og de resterende er rimende versepar. For eksempel … og jeg hadde allerede et par eksempler på tungen da Álamo reiste seg med et byks og gjorde det klart at diskusjonen var avsluttet. Det som skjedde etterpå har jeg 26

et noe tåket minne om (selv om jeg har god hukommelse): Jeg husker Álamos latter og latteren til en fire–fem av de andre på kurset, som kanskje utvekslet en eller annen morsomhet på min bekostning.

Enkelte ville kanskje aldri mer ha satt sin fot i poesiverkstedet etter en slik hendelse, men til tross for de ulykkelige minnene (eller mangelen på minner, som i dette tilfellet er like eller mer ulykkelig enn den mnemotekniske bevaringen av dem) var jeg tilbake uken etter, punktlig som alltid.

Jeg tror det var skjebnen som gjorde at jeg dro tilbake. Det var femte gang jeg var i Álamos poesiverksted (men det kunne like gjerne ha vært den åttende eller den niende gangen, i det siste har jeg lagt merke til at tiden trekker seg sammen og brer seg ut etter eget forgodtbefinnende), og denne dagen var det et vell av nerver, tragediens trykkende strømmer, i luften, uten at noen kunne sette fingeren på akkurat hva det skyldtes. På den ene siden var det første gang vi alle, de sju dikterlærlingene som opprinnelig hadde meldt seg på kurset, var til stede, noe som ikke hadde vært tilfelle under de tidligere sammenkomstene. Dessuten: Vi var anspente. Ikke engang Álamo, som pleide å være så rolig, lot til å ha nervene under kontroll. Et øyeblikk tenkte jeg at det kanskje hadde skjedd noe på universitetet, en skuddveksling på campusen som jeg ikke hadde fått med meg, en plutselig streik, at universitetets dekan var blitt myrdet, at en eller annen filosofilærer var blitt drept, noe slikt. Men ikke noe av dette hadde skjedd, og i virkeligheten var det ingen som hadde noen grunn til å uroe seg. I alle fall var det ingen som hadde noen objektiv grunn. Men poesien (den virkelige poesi) er slik: Den lar seg forutane, den varsler sitt komme i luften, slik jordskjelv etter sigende kan væres av noen dyr som er utstyrt med spesielle evner i nettopp dette henseende. (Disse dyrene er: slanger, mark, rotter og noen fugler.) Det som deretter skjedde kom brått, men med fare for å høres banal ut vil jeg våge å si at det var vidunderlig. To real-visceralistiske poeter kom inn, og Álamo presenterte dem motvillig for oss, selv om han bare kjente en av dem personlig, den andre hadde han bare hørt om, eller han kjente til navnet eller noen hadde fortalt om ham, men han presenterte likevel også ham for oss.

Jeg aner ikke hva de to var ute etter. De var åpenbart kamplystne, 27

enda besøkets karakter ikke var fri for et snev av propaganda eller proselyttisme. Til å begynne med forholdt real-visceralistene seg tause og diskré. Álamo gikk på sin side inn for en diplomatisk holdning, med et anstrøk av ironi, som om han avventet hendelsenes gang, men etter hvert, da han så hvor tilbakeholdne gjestene var, begynte han så smått å kjekke seg, og en halv time senere var alt ved det gamle på kurset.

Det var da kampen begynte. Real-visceralistene satte spørsmålstegn ved den kritiske metoden Álamo benyttet seg av; Álamo kalte på sin side real-visceralistene for surrealister i fåreklær og falske marxister, og innspillet hans ble støttet av fem studenter på kurset, det vil si alle bortsett fra en spinkel pjokk som alltid hadde en bok av Lewis Carroll under armen og nesten aldri sa noe, og meg, en holdning som oppriktig talt forbløffet meg, ettersom de som støttet Álamo var de samme som med stoisk holdning stadig mottok hans flengende kritikk, og nå fremsto de altså (hvilket overrasket meg) som hans mest trofaste forsvarere.

I samme øyeblikk bestemte jeg meg for å komme med et aldri så lite innspill til diskusjonen. Jeg beskyldte Álamo for ikke å ha noe begrep om hva en rispetto var. Ganske åpenhjertig innrømmet real-visceralistene at heller ikke de visste hva det var, men at de syntes min observasjon var på sin plass, og dette ga de uttrykk for; en av dem spurte meg hvor gammel jeg var, og jeg sa at jeg var sytten år, og forsøkte nok en gang å forklare hva en rispetto var; Álamo var rød av sinne; deltagerne på kurset beskyldte meg for å være pedantisk (en av dem sa at jeg var en akademist); real-visceralistene tok meg i forsvar; siden jeg var i gang, spurte jeg like godt Álamo og alle de andre på kurset om de i det minste kunne huske hva et nikarkhisk vers eller et tetrastikon var. Og ingen var i stand til å svare.

Diskusjonen endte, stikk i strid med mine forventninger, ikke med masseslagsmål. Jeg må innrømme at jeg ville ha syntes det var storartet. Og selv om en av studentene på kurset lovet Ulises Lima at han før eller senere ville få bank, endte det med at det ikke skjedde noen ting, jeg mener, ikke noe voldelig, selv om jeg besvarte trusselen (som, gjentar jeg, ikke var rettet mot meg) med å forsikre bråkmakeren om at jeg var helt og holdent til hans disposisjon, hvor som helst på campusen, når han ville.

28

Festlighetene fikk en overraskende slutt. Álamo utfordret Ulises Lima til å lese opp et av diktene sine. Ulises Lima lot seg ikke be to ganger, og trakk opp noen skitne og krøllete ark fra jakkelommen. Skrekk og gru, tenkte jeg, den jævla tullingen går jo rett inn i løvens hule. Jeg tror jeg måtte lukke øynene, så skamfull ble jeg på hans vegne. Det finnes tider for diktlesning og tider for boksing. For meg var dette et klart eksempel på det siste. Jeg lukket, som jeg nettopp sa, øynene, og hørte Lima kremte. Jeg hørte stillheten (dersom det er mulig, enda jeg tviler på det) bre seg rundt ham, en noe ubehagelig stillhet. Og endelig hørte jeg stemmen hans lese det beste diktet jeg hadde hørt i hele mitt liv. Etterpå reiste Arturo Belano seg og sa at de var på jakt etter poeter som ville bidra i tidsskriftet real-visceralistene skulle gi ut. Alle hadde egentlig lyst til å bidra, men etter diskusjonen følte de seg litt beklemt, så det var ingen som åpnet munnen. Da møtet var over (litt senere enn vanlig), tok jeg følge med dem til bussholdeplassen. Det var blitt for sent, på denne tiden gikk det ikke flere busser, så vi bestemte oss for å spleise på en billig-taxi til Reforma, og derfra spaserte vi til en bar i Calle Bucareli, hvor vi ble sittende til langt på natt og prate om poesi.

Det var ikke så mye jeg fikk klarhet i. Navnet på gruppen er på en måte en spøk, og på en måte er det noe helt seriøst. Jeg tror det fantes en meksikansk avant-garde-gruppe som het real-visceralistene, men jeg vet ikke om de var forfattere eller billedkunstnere eller journalister eller revolusjonære. De var visst aktive, dette fikk jeg heller ikke helt tak i, i 20- eller 30-årene. Selvsagt hadde jeg aldri hørt om denne bevegelsen, men dette lar seg forklare med min uvitenhet om alt som har med litteratur å gjøre (alle verdens bøker venter på at jeg skal lese dem). Ifølge Arturo Belano forsvant real-visceralistene i Sonoraørkenen. Etterpå nevnte de en viss Cesárea Tinajero eller Tinaja, jeg husker ikke, jeg tror jeg på det tidspunktet var midt i en høylytt diskusjon med en servitør om noen ølflasker, og så snakket de om Comte de Lautréamonts Poesier, om noe i Poesier som hadde med denne Tinajero å gjøre, og etterpå kom Lima med en mystisk påstand. Ifølge ham gikk alle real-visceralistene baklengs. Baklengs, hvordan da? spurte jeg.

– Baklengs og i rett linje, med blikket festet på et punkt, et punkt vi stadig fjerner oss fra, rett inn i det ukjente.

29

Jeg sa at jeg syntes det virket som en storartet måte å gå på, selv om jeg i virkeligheten ikke skjønte noen ting. Ved nærmere ettertanke er det den minst hensiktsmessige måten å gå på.

Senere kom det flere poeter, noen var real-visceralister, andre ikke, og det oppsto et forferdelig spetakkel. Et øyeblikk tenkte jeg at Belano og Lima hadde glemt meg, så opptatt var de med å prate med alle de sære personlighetene som nærmet seg bordet vårt, men da det begynte å gry av dag spurte de om jeg ville være med i gjengen. De sa ikke «gruppen» eller «bevegelsen», de sa gjengen og jeg likte det. Selvfølgelig sa jeg ja. Det skjedde på en veldig enkel måte. En av dem, Belano, tok meg i hånden og sa at da var jeg en av dem, og deretter sang vi en ranchera. Det var det. Sangen handlet om landsbyene oppe i ørkenen nord i landet, og om en kvinnes blikk. Før jeg begynte å spy på gaten, spurte jeg dem om det var blikket til Cesárea Tinajero. Belano og Lima så på meg og sa at jeg utvilsomt var en real-visceralist, og at sammen skulle vi forandre Latin-Amerikas poesi. Klokken seks om morgenen tok jeg enda en billig-taxi, denne gangen alene, som kjørte meg til Colonia Lindavista, der jeg bor. I dag har jeg ikke vært på universitetet.

Jeg har stengt meg inne på rommet mitt og har skrevet dikt hele tiden.

4. november Jeg dro tilbake til baren i Calle Bucareli, men real-visceralistene dukket ikke opp. Mens jeg ventet på dem, brukte jeg tiden på å lese og til å skrive. Barens stamgjester, en gjeng med lavmælte og nokså groteske fylliker, hadde blikket klistret til meg.

Resultat av fem timers ventetid: fire øl, fire tequila, en tallerken med sopes som jeg bare spiste halvparten av (de var halvråtne), fullstendig gjennomlesning av den siste diktsamlingen til Álamo (som jeg bare hadde tatt med meg for å le av ham sammen med de nye vennene mine), sju tekster skrevet etter mønster av Ulises Limas (den første var om sopes som luktet av likkiste, den andre om universitetet: Jeg så at det var ødelagt, den tredje om universitetet: Jeg løp omkring naken midt blant en mengde zombier, den fjerde var om månen i Mexico by, den femte om en avdød sanger, den sjette om et hemmelig samfunn som 30

levde under kloakkanlegget i Chapultepec, og den sjuende om en forlagt bok og om vennskap), eller snarere etter mønster av det eneste diktet av Ulises Lima jeg kjenner og som jeg ikke har lest, men hørt, og ut av en fysisk og åndelig følelse av ensomhet.

Et par fylliker forsøkte å gjøre livet surt for meg, men til tross for min unge alder har jeg karakterstyrke nok til å stå imot hvem det skal være. En serveringsdame (hun heter Brígida, fikk jeg vite, og hun sa at hun husket å ha sett meg den natten jeg tilbragte der sammen med Belano og Lima) strøk meg over håret. Det var et liksom skjødesløst kjærtegn, mens hun var på vei bort til et annet bord. Etterpå kom hun og satte seg ned hos meg en stund, og antydet at jeg hadde for langt hår.

Hun var hyggelig, men jeg valgte å la være å svare henne. Klokken tre om morgenen dro jeg hjem igjen. Real-visceralistene dukket ikke opp.

Kommer jeg aldri til å møte dem igjen?

5. november Har ikke hørt noe fra vennene mine. Jeg har ikke vært på universitetet på to dager. Jeg har ikke tenkt å gå tilbake til poesiverkstedet til Álamo heller. I ettermiddag var jeg igjen på Encrucijada Veracruzana (baren på Bucareli), men jeg så ikke snurten av en eneste real-visceralist. Det er merkelig hvordan et etablissement av denne typen forvandler seg, avhengig av hvorvidt man besøker det om ettermiddagen eller om kvelden eller til og med om morgenen. Det er så man skulle tro det dreide seg om helt forskjellige barer. I ettermiddag virket stedet langt mer møkkete enn hva det i virkeligheten er. De groteske figurene som kommer senere om kvelden har ennå ikke meldt sin ankomst, og klientellet er, hva skal jeg si, mer flyktig, mer gjennomsiktig, men også mer fredelig. Tre kontorister i nedre sjikt, antageligvis funksjonærer, fullstendig dritings, en skilpaddeegg-selger med tom kurv, to gymnasiaster, ved et bord en gråhåret herre som spiser enchiladas. Serveringsdamene er også annerledes. Jeg kjente ikke de tre jeg så i dag, men en av dem kom plutselig bort til meg og sa: Du må være poeten. Utsagnet gjorde meg usikker, men, må jeg innrømme, litt smigret også.

– Ja, frøken, jeg er poet, men hvordan vet De det?

31

–Brígida har fortalt meg om deg. Brígida, serveringsdamen!

– Og hva var det hun sa til Dem? sa jeg, som ennå ikke våget å være dus med henne.

– Vel, hun sa at du skrev veldig fine dikt.

– Det kan ikke hun vite. Hun har aldri lest noe av meg, sa jeg rødmende, men stadig mer tilfreds med retningen samtalen tok. Jeg tenkte også at Brígida faktisk kunne ha lest noen av diktene mine: Over skulderen min! Det var jeg ikke like glad for.

Serveringsdamen (ved navn Rosario) spurte meg om jeg kunne gjøre henne en tjeneste. Jeg skulle ha sagt «det kommer an på», slik som onkelen min (utrettelig) har lært meg, men jeg sa ja jøss, hva tenkte du på.

Jeg vil gjerne at du skal skrive et dikt til meg, sa hun.

– Den er grei. Jeg skal skrive det til deg så snart som mulig, sa jeg, og sa du til henne for første gang, og siden jeg nå var i siget ba jeg henne hente en tequila til meg også.

– Jeg spanderer, sa hun. – Men diktet får du skrive nå.

Jeg forsøkte å forklare henne at et dikt ikke bare kan skrives sånn uten videre.

– Og hva skyldes hastverket?

Forklaringen hun ga meg var noe vag; det kunne virke som det hadde noe å gjøre med et løfte hun hadde gitt til Jomfruen av Guadalupe, et eller annet relatert til noens helse, en i familien som hun var svært glad i eller savnet sårt og som hadde forsvunnet og så dukket opp igjen. Men hva skulle hun med et dikt midt oppi alt dette? Et øyeblikk tenkte jeg at jeg hadde drukket for mye, at det var mange timer siden jeg hadde spist og at alkoholen og sulten fikk meg til å miste kontakten med virkeligheten. Men etterpå tenkte jeg at det ikke var så mye om å gjøre.

Et av premissene for diktskrivning som ble anbefalt av den viscerale realismen var nettopp, dersom jeg ikke husker feil (noe som når sant skal sies ikke kan utelukkes), en midlertidig avkobling fra all slags virkelighet. Hvorom allting er, så var det slik at det på dette tidspunktet var dårlig med kunder i baren, hvilket førte til at to serveringsdamer til kom bort til bordet mitt, og nå satt jeg altså omringet, i en åpenbart 32

uskyldig positur (virkelig uskyldig), men en som for en hvilken som helst utenforstående tilskuer, en politimann for eksempel, neppe ville ha virket slik. En sittende student med tre kvinner stående rundt seg – hvorav den ene rørte ved skulderen og den venstre armen hans med sin høyre hofte og de to andre sto med lårene limt inntil bordkanten (en kant som helt sikkert ville etterlate et merke på disse lårene) som førte en helt uskyldig samtale om litteratur, men som sett fra døren sikkert kunne se ut som noe helt annet. For eksempel: En hallik midt i en samtale med pikene sine. For eksempel: en kåt student som ikke er villig til å la seg forføre.

Jeg bestemte meg for å gi meg mens leken var god. Jeg reiste meg etter beste evne, betalte, la igjen en kjærlig hilsen til Brígida, og gikk.

Ute på gaten ble jeg i noen sekunder blendet av solen.

6. november I dag har jeg heller ikke vært på universitetet. Jeg sto tidlig opp, tok bussen i retning av UNAM, men jeg gikk av før jeg var fremme og brukte store deler av morgenen på å vandre rundt i sentrum. Først gikk jeg inn i Librería del Sótano og kjøpte en bok av Pierre Louÿs, etterpå krysset jeg Juárez og kjøpte en skinkesandwich, og så satte jeg meg på en benk på La Alameda og leste og spiste. Louÿs’ historie, men ikke minst illustrasjonene, ga meg en kolossal ereksjon. Jeg forsøkte å reise meg opp og gå, men med en sånn ståpikk var det umulig å bevege seg uten å tiltrekke seg blikk og følgelig vekke anstøt, ikke bare fra de som var ute og spaserte, men fra fotgjengerne generelt. Så jeg satte meg ned igjen, lukket boken og ristet jakken og buksene fri for smuler. I lang tid satt jeg og betraktet noe jeg syntes så ut som et ekorn, som snek seg bortover langs grenene på et tre. Etter ti minutter (omtrent) gikk det opp for meg at det ikke dreide seg om noe ekorn, men om en rotte. En enorm rotte! Oppdagelsen gjorde meg trist til sinns. Her satt jeg, uten å kunne bevege meg, og der, tjue meter lenger borte, var en speidende og utsultet rotte på jakt etter fugleegg, eller smuler som vinden hadde ført med seg opp til trekronene (usannsynlig), eller hva som helst. Vemmelsen steg opp i halsen på meg, og gjorde meg kvalm. Før jeg rakk 33

å kaste opp, reiste jeg meg og løp min vei. Etter fem minutter i hurtig tempo hadde ereksjonen forsvunnet.

Om natten ble jeg stående i Calle Corazón (som ligger parallelt med min egen gate) og se på en fotballkamp. De som spilte var barndomsvennene mine, skjønt å si barndomsvenner kanskje er å ta for hardt i.

De fleste går fortsatt på gymnaset, og de andre har sluttet å studere og arbeider for foreldrene sine eller gjør ingenting. Etter at jeg begynte på universitetet ble den avgrunnen som skilte oss plutselig mye bredere, og nå er vi som på to forskjellige planeter. Jeg ba om å få lov til å spille.

Belysningen i Calle Corazón er ikke særlig god, og ballen var knapt synlig. Dessuten kom det med jevne mellomrom biler, og da måtte vi stanse opp. Jeg ble sparket to ganger og fikk ballen i hodet en gang. Det holdt. Jeg skal lese Pierre Louÿs litt til, og etterpå skal jeg slå av lyset.

7. november Mexico by har fjorten millioner innbyggere. Jeg kommer ikke til å få se real-visceralistene igjen. Jeg kommer heller ikke til å dra tilbake til universitetet eller til Álamos verksted. Vi får se hvordan jeg kommer ut av det med onkelen og tanten min. Jeg er ferdig med boken av Louÿs, Afrodite, og nå leser jeg de avdøde meksikanske poeter, mine fremtidige kolleger.

8. november Jeg har oppdaget et fantastisk dikt. Forfatteren, Efrén Rebolledo (1877–1929), var det ingen som lærte meg noe om i litteraturtimene.

Jeg skriver det inn her: Vampyren Dette ville, mørke dryss En flom av lokker, i kaskader mellom dine skulderblader Den jeg strør med mine kyss

34

Når jeg åpner disse dunkle ringer kjenner jeg et gufs fra deg Det er din hånd som streifer meg dens kulde går til margen, tvinger fram et sukk, fra dypt der inne Dine sky, kaotiske pupiller samler seg, får dette sorte skinnet Det du drikker med, til jeg er stiv og død, blodtørstige, du forestiller en vampyr, som suger ut mitt liv1

Første gang jeg leste det (for noen timer siden) klarte jeg ikke å la være å låse meg inne på rommet mitt og masturbere mens jeg leste det en, to, tre, ja kanskje ti eller femten ganger, samtidig som jeg fantaserte om Rosario, serveringsdamen, som sto over meg på alle fire mens hun ba meg skrive et dikt til denne kjære, etterlengtede personen, eller ba meg nagle henne fast til sengen med den glohete pikken min.

Da jeg var kommet til ro igjen, fikk jeg anledning til å tenke over diktet. «En flom av lokker, i kaskader» gir, tror jeg, ikke noe rom for tvil hva fortolkningen angår. Men det er noe annet med første vers i andre strofe: «Når jeg åpner disse dunkle ringer», som muligens viser tilbake til «en flom av lokker, i kaskader», slik at lokkene blir strukket ut en for en eller floket opp, men det kan heller ikke utelukkes at verbet «å åpne» har en skjult betydning.

Dette med de «dunkle ringene» er heller ikke helt klart. Er det snakk om krøllene i kjønnshåret, krøllene i det lange håret til vampyren, eller siktes det til forskjellige innganger til menneskekroppen? Rent ut sagt, har han analsex med henne? Jeg tror Pierre Louÿs-lesningen fortsatt ulmer i tankene mine.

1

Gjendiktet fra spansk av Torgeir Rebolledo Pedersen og Jan Jakob Tønseth.

35

9. november Jeg har bestemt meg for å gå tilbake til Encrucijada Veracruzana, ikke fordi jeg har noen forhåpninger om å møte real-visceralistene, men for å treffe Rosario igjen. Jeg har skrevet noen små vers til henne.

Jeg snakker om øynene hennes og den uendelige meksikanske horisonten, om forlatte kirker og om luftspeilinger på landeveiene som fører til grensen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror Rosario kommer fra Veracruz eller Tabasco, kanskje til og med fra Yucatán. Kanskje hun nevnte noe om det. Det er mulig det bare er noe jeg innbiller meg. Kanskje forvirringen bare skyldes navnet på baren, mens Rosario verken er fra Veracruz eller Yucatán, men fra Mexico by. I alle tilfeller har jeg tenkt meg at et par vers som leder tanken hen på landskap som er diametralt forskjellige fra hennes egne (forutsatt at hun kommer fra Veracruz, noe jeg blir stadig mer i tvil om), vil fungere best, i det minste i forhold til mine intensjoner. Etterpå får det gå som det vil.

I dag morges vandret jeg rundt i området omkring La Villa og tenkte over livet mitt. Utsiktene fortoner seg ikke helt strålende, særlig om jeg fortsetter å skulke forelesningene. Imidlertid er det som virkelig bekymrer meg, min seksuelle dannelse. Jeg kan ikke fortsette å runke hele livet. (Jeg er også opptatt av min poetiske dannelse, men det er best ikke å konfrontere seg selv med mer enn ett problem av gangen.)

Har Rosario noen kjæreste, tro? Og hvis hun har en kjæreste, er han av den herskesyke og sjalu typen? Hun er for ung til å være gift, men jeg kan heller ikke utelukke muligheten. Jeg tror hun liker meg, det synes tydelig.

10. november Jeg møtte real-visceralistene. Rosario kommer fra Veracruz. Alle realvisceralistene ga meg sine respektive adresser, og jeg ga alle sammen min. Møtene avholdes på Café Quito i Bucareli, litt ovenfor Encrucijada, og hjemme hos María Font i Colonia Condesa, eller hjemme hos malerinnen Catalina O’Hara, i Colonia Coyoacán. (María Font, Cata36

lina O’Hara, disse navnene vekker noe i meg, men jeg vet ennå ikke hva.)

Ellers gikk alt bra til slutt, selv om det holdt på å ende med tragedie.

Det hele forløp seg slik: Jeg kom til Encrucijada omtrent klokken åtte om kvelden. Baren var full, og klientellet kunne ikke vært mer stakkarslig og grotesk. I et hjørne satt det til og med en blind mann som spilte trekkspill og sang. Men jeg lot meg ikke skremme og rigget meg til ved den første åpningen jeg fikk øye på i baren. Rosario var ikke der.

Jeg spurte serveringsdamen som betjente meg etter henne, og hun kalte meg kynisk, bortskjemt og innbilsk. Men riktignok med et smil, som om hun ikke syntes det var så ille. For å være ærlig skjønte jeg ikke hva hun mente. Etterpå spurte jeg henne hvor Rosario kom fra, og hun sa fra Veracruz. Jeg spurte også hvor hun selv kom fra. Fra hovedstaden, rett og slett, sa hun. Og du? Jeg er ridderen fra Sonora, sa jeg plutselig og helt umotivert. I virkeligheten har jeg aldri vært i Sonora. Hun lo, og slik kunne vi ha fortsatt å prate en god stund til, men hun måtte gå og betjene et bord. Men derimot var Brígida der, og før jeg rakk å bestille tequila nummer to, kom hun bort og spurte meg hvordan det sto til. Brígida er en kvinne med et bekymret uttrykk, dyster og skadeskutt. Det bildet jeg hadde av henne var annerledes, men den gangen var jeg full, i motsetning til nå. Jeg sa står til Brígida, lenge siden sist.

Jeg forsøkte å virke rolig og avslappet, ja til og med glad, selv om jeg ikke kan si at jeg følte meg glad. Brígida tok hånden min og førte den til hjertet. Først skvatt jeg til, og min første innskytelse var å fjerne meg fra bardisken, kanskje løpe ut av lokalet, men jeg behersket meg.

– Kjenner du det? spurte hun.

– Hva da?

– Hjertet mitt, din tulling, kjenner du ikke hvordan det slår?

Med fingertuppene utforsket jeg den overflaten som ble budt fram for meg: Linblusen og brystene til Brígida rammet inn i en brystholder som virket for liten til å romme dem. Men ikke spor av hjerteslag.

– Jeg kjenner ingenting, sa jeg med et smil.

– Hjertet mitt, din store tosk, kjenner du ikke hvordan det slår, merker du ikke hvordan det går i oppløsning, sakte, men sikkert?

– Du, unnskyld meg, men jeg hører ingenting.

37

– Hvordan skal du kunne høre med hånden, din pappskalle, det eneste jeg ber deg om er å kjenne etter. Kjenner ikke fingrene dine noe?

– For å være ærlig … nei.

– Hånden din er iskald, sa Brígida. – Så pene hender, det er tydelig at du aldri har måttet arbeide.

Jeg følte meg tvers igjennom studert, observert, iakttatt. De groteske fyllikene ved bardisken hadde bitt seg merke i Brígidas siste bemerkning. Jeg foretrakk foreløpig å unngå noen konfrontasjon med dem, og erklærte at hun tok feil, at selvsagt måtte jeg arbeide for å betale studiene mine. Brígida holdt nå hånden min fanget, som om hun forsøkte å lese skjebnelinjene mine. Dette interesserte meg, så jeg sluttet å bekymre meg for de potensielle tilskuerne.

– Ikke vær sleip, sa hun. – Du trenger ikke lyve for meg, jeg kjenner deg. Du er en pappagutt, men du har høye ambisjoner. Og du er heldig.

Du vil oppnå det du går inn for. Selv om jeg ser her at du ofte skeier ut, og at det er din egen skyld, fordi du ikke vet hva du vil. Du trenger en jente som kan holde sammen med deg i tykt og tynt. Tar jeg feil?

– Nei, det er perfekt. Fortsett.

– Ikke her, sa Brígida. – Disse vemmelige sladrehankene trenger ikke å få kjennskap til hele skjebnen din, gjør de vel?

For første gang våget jeg å se meg uforbeholdent omkring. Fem eller seks groteske fylliker lyttet oppmerksomt til Brígidas ord, en av dem stirret til og med på hånden min med en overnaturlig fascinasjon, som om det dreide seg om hans egen hånd. Jeg smilte til dem alle, best å unngå at noen ble sinte, for på denne måten å tilkjennegi overfor dem at jeg ikke hadde noe med denne saken å gjøre. Brígida kløp meg på undersiden av hånden. Hun hadde et brennende blikk, som om hun skulle til å kaste seg ut i et slagsmål eller begynne å gråte.

– Her kan vi ikke prate, bli med meg.

Jeg så henne hviske en av serveringsdamene noe i øret, og deretter vinket hun på meg. Encrucijada Veracruzana var full av mennesker, og opp over stamgjestenes hoder steg en sky av røyk og musikken fra den blinde mannens trekkspill. Jeg så på klokken, den var nesten tolv, tiden, tenkte jeg, hadde fløyet.

Jeg fulgte etter henne.

38

Vi ålte oss inn i en slags bod eller et lager, som var svært avlangt og trangt, der kasse på kasse med flasker og alskens rengjøringsutstyr til baren (vaskemidler, koster, klorvann, en gummitingest til å vaske vindusglass med, en samling med plasthansker) hopet seg opp. Helt innerst sto det et bord og to stoler. Brígida pekte på en av dem. Jeg satte meg. Bordet var rundt, og overflaten var fylt av riper og navn, de fleste uleselige. Serveringsdamen ble stående noen få centimeter fra meg, vaktsom som en gudinne eller som en rovfugl. Kanskje ventet hun på at jeg skulle be henne sette seg. Rørt over hennes sjenanse gjorde jeg dette. Hvorpå hun til min overraskelse satte seg på knærne mine.

Situasjonen var ubehagelig, og likevel merket jeg etter noen sekunder med forskrekkelse at min natur, atskilt fra mitt intellekt, fra min sjel og til og med fra mine verste fantasier, gjorde kjønnet mitt så hardt at det ikke var til å skjule. Brígida la sikkert merke til tilstanden, for hun reiste seg og, etter å ha iakttatt meg ovenfra og ned en gang til, spurte hun om hun skulle gi meg en guagüis.

– Hæ? … sa jeg.

– En guagüis, vil du ha det?

Jeg så uforstående på henne, enda sannheten litt etter litt, som en ensom og utslitt svømmer, begynte å bane seg vei gjennom min uvitenhets svarte hav. Hun stirret tilbake på meg. Blikket hennes var steinhardt. Et trekk som skilte henne fra alle de menneskene jeg så langt hadde kjent: Hun så deg alltid (hvor du enn var, i alle situasjoner, hva som enn skjedde) rett inn i øynene. Brígidas blikk kunne, innså jeg i samme øyeblikk, være uutholdelig.

– Jeg vet ikke hva du prater om, sa jeg.

– Om å suge deg, kjære.

Jeg rakk ikke å svare, og det var kanskje like greit. Brígida satte seg på kne uten å slippe meg med blikket, dro ned glidelåsen min og tok kjønnet mitt i munnen. Først hodet, som hun bevilget flere små og lette, men ikke desto mindre foruroligende, bitt og deretter hele skaftet, tilsynelatende uten å bli kvalt. Samtidig, og med høyre hånd, befølte hun underlivet, magen og brystet mitt, mens hun med jevne mellomrom tok små klypetak som jeg fortsatt har blåmerker etter. Smerten var helt sikkert med på å gjøre nytelsen så unik, samtidig forhindret den at det 39

gikk for meg. Fra tid til annen løftet Brígida blikket fra oppgaven, uten av den grunn å slippe mitt mannlige lem, på jakt etter øyekontakt. Da lukket jeg øynene og deklamerte mentalt noen spredte vers fra diktet «Vampyren», som senere, da jeg gikk igjennom denne scenen på nytt, skulle vise seg absolutt ikke å være spredte vers fra diktet «Vampyren», men derimot en diabolsk blanding av dikt av varierende opprinnelse, visdomsfraser fra onkelen min, barndomsminner, ansiktene til forskjellige skuespillerinner jeg forgudet i pubertetsalderen (María Angélica, for eksempel, i svart-hvitt), landskap som snurret rundt liksom fanget i en malstrøm. Til å begynne med prøvde jeg å forsvare meg når hun kløp meg, men da jeg forsto hvor nytteløse mine forsøk var, fylte jeg hendene med Brígidas hår (som var farget kastanjebrunt og ikke helt rent, fikk jeg anledning til å oppdage) og ørene hennes, små og fyldige, men så harde at det virket overnaturlig, som om det ikke fantes et gram kjøtt eller fett i dem, bare brusk, plast, nei, bløtgjort metall, som hadde to store ringer av falsk sølv festet i seg.

Da utløsningen var nært forestående og jeg, gitt hensiktsmessigheten av å la være å stønne, hevet knyttnevene og truet et usynlig vesen som klatret oppetter lagerets vegger, gikk døren plutselig (men lydløst) opp, hodet til en av serveringsdamene kom til syne, og fra hennes lepper lød en enkel advarsel: – Pass opp.

Brígida avbrøt omgående sitt gjøremål. Hun reiste seg, så meg inn i øynene med et nedbrutt uttrykk, og deretter, mens hun halte og dro i jakken min, skjøv hun meg bort til en dør jeg ennå ikke hadde lagt merke til.

– Sees en annen gang, min kjære, sa hun med en stemme som var mye hesere enn til vanlig, samtidig som hun dyttet meg ut på den andre siden.

Brått og brutalt befant jeg meg på Encrucijada Veracruzanas toalett, et rektangulært rom, langt, trangt og lugubert.

Jeg vaklet noen skritt ut i rommet, fortsatt ør i hodet etter den hurtige vendingen tingene hadde tatt. Det luktet desinfeksjonsmiddel og gulvet var fuktig, med en og annen vannflekk. Belysningen var beskjeden, nærmest ikke-eksisterende. Midt mellom to servanter fulle av skår 40

så jeg et speil; jeg kikket bort på meg selv; speilglasset gjengjeldte et bilde som fikk håret til å reise seg på meg. Helt stille, liksom den forsøkte ikke å skvulpe på det gulvet den fløt på, så jeg i samme øyeblikk en tynn elv som kom fra et av toalettene, og jeg gikk på ny i retning av speilet, i et anfall av nysgjerrighet. Speilet viste meg et kileformet ansikt, mørkerødt i fargen og dekket av svetteperler. Jeg bykset bakover og holdt på å falle. Det var noen i en av båsene. Jeg hørte ham brumme misfornøyd, forbanne noe. Utvilsomt en grotesk fyllik. Det var da noen kalte meg ved navn: – Poet García Madero.

Jeg så to skygger borte ved urinalene. De var innhyllet i en sky av røyk. Et par sopere, tenkte jeg, som kjenner navnet mitt?

– Poet García Madero, kom hit, da vel.

Selv om all logikk og fornuft tilsa at jeg burde finne utgangen og forlate Encrucijada på flekken, var det jeg gjorde å ta to skritt i retning av røykskyen. To par funklende øyne, som ulver midt i et stormkast fra sør (jeg tar meg en dikterisk frihet her, for ulver har jeg aldri sett, derimot har jeg sett stormkast fra sør, og de har ikke så altfor mye til felles med denne kappen av røyk som omga de to karene) iakttok meg. Jeg hørte dem le. Hi hi hi. Det luktet marihuana. Jeg ble roligere.

–Poet García Madero, utstyret ditt henger og dingler.

– Hæ?

– Penisen … Den henger utenfor.

Jeg kjente etter med hånden på buksesmekken. Ganske riktig, midt i hastverket og forskrekkelsen hadde jeg ikke lykkes i å gjemme bort pippipen. Jeg rødmet og vurderte å si noe stygt om mødrene deres, men behersket meg, glattet ut buksene og tok et skritt i retning av dem. Det så ut til å være noe kjent ved dem, og jeg forsøkte å trenge igjennom mørket som omga dem og tyde ansiktstrekkene. Forgjeves.

Det var da en hånd, og så en arm, kom ut av den røykboblen som beskyttet dem og tilbød meg marihuanasneipen.

–Jeg røyker ikke, sa jeg.

– Det er gress, poet García Madero. Golden Acapulco. Jeg ristet på hodet.

– Jeg synes ikke det er noe godt, sa jeg.

41

En lyd fra rommet ved siden av meg fikk meg til å fare opp. Noen hevet stemmen. En mann. Etterpå var det noen som skrek. En kvinne.

Brígida. Jeg tenkte at eieren av baren kanskje slo henne, og ville gjerne komme henne til unnsetning, selv om Brígida når sant skal sies ikke betydde så mye for meg (egentlig betydde hun ingenting for meg).

Akkurat da jeg skulle til å snu meg rundt med kursen mot lageret, grep de ukjentes hender tak i meg. Da så jeg ansiktene deres komme ut av røykskyen. Det var Ulises Lima og Arturo Belano.

Jeg pustet lettet ut, det var nesten så jeg klappet i hendene, jeg sa til dem at jeg hadde vært på jakt etter dem i mange dager, og deretter gjorde jeg nok et forsøk på å komme den skrikende kvinnen til unnsetning, men de slapp meg ikke.

– Hold deg unna, hvis du ikke vil havne i trøbbel, de to der holder alltid på sånn, sa Belano.

– Hvilke to?

– Serveringsdamen og sjefen hennes.

– Men han slår henne jo, sa jeg, og ganske riktig, de kraftige klaskelydene var nå tydelig hørbare. – Det kan vi ikke tillate.

– Akk, denne poeten García Madero, sa Ulises Lima.

– Det kan vi ikke tillate, men noen ganger er ikke lydene hva de utgir seg for. Vær snill å stole på meg, sa Belano.

Jeg fikk inntrykk av at de visste mye om Encrucijada, og jeg skulle gjerne ha stilt dem noen spørsmål i så henseende, men jeg unnlot å gjøre det for ikke å virke indiskré.

Da vi kom ut fra toalettet, skar lyset i baren meg i øynene. Alle som snakket skrek til hverandre. Andre sang til den blindes melodi, en bolero, eller slik hørtes det i alle fall ut, som handlet om ulykkelig kjærlighet, en kjærlighet årene ikke kunne viske ut, men bare gjøre mer uverdig, mer ufin, mer hensynsløs. Lima og Belano bar på tre bøker hver, og de så ut som om de var studenter som meg. Før vi gikk ut, tok vi en tur bort i baren, skulder ved skulder, og bestilte tre tequilaer som vi tømte i ett drag, og deretter gikk vi flirende ut på gaten. Da vi forlot Encrucijada så jeg meg en siste gang tilbake, idet jeg forgjeves håpet å se Brígida dukke opp i døren til lageret, men jeg så henne ikke.

Bøkene Ulises Lima bar på var: 42

Manifeste électrique aux paupières de jupes av Michel Bulteau, Matthieu Messagier, Jean-Jacques Faussot, Jean-Jacques N’Guyen That, Gyl Bert-Ram-Soutrenom F.M., samt andre poeter i Den elektriske bevegelsen, våre åndsfeller i Frankrike (antar jeg).

Sang de satin av Michel Bulteau.

Nord d’été naître opaque av Matthieu Messagier.

Bøkene Arturo Belano bar på var: Le parfait criminel av Alain Jouffroy.

Le pays où tout est permis av Sophie Podolski.

Cent mille milliards de poèmes av Raymond Queneau. (Denne siste var kopiert opp, og de horisontale stripene i kopiutgaven, kombinert med den slitasjen som preger en bok som har vært bladd i for mange ganger, gjorde den til en slags skyggefull papirblomst med kronbladene strittende i de fire himmelretninger.)

Senere møtte vi Ernesto San Epifanio, som også bar på tre bøker. Jeg spurte ham om jeg kunne få notere titlene. Det var de følgende: Little Johnny’s Confession av Brian Patten.

Tonight at Noon av Adrian Henri.

The Lost Fire Brigade av Spike Hawkins.

11. november Ulises Lima bor i et loftsværelse i Calle Anáhuac, like ved Insurgentes.

Det er et lite krypinn, tre meter langt og to meter bredt, hvor bøkene hoper seg opp overalt. Gjennom det eneste vinduet, som er lite som et koøye, ser man naboenes loft, der Ulises Lima sier at Monsiváis påstår at det fortsatt praktiseres menneskeofring. På rommets gulv ligger det bare en madrass, som Lima ruller sammen og bruker som sofa om dagen eller hver gang han får besøk; det er også et knøttlite bord der, hvis overflate er fullstendig dekket av en skrivemaskin, samt en eneste stol. Hvis noen kommer på besøk, må de selvsagt sette seg på madrassen eller på gulvet eller bli stående. I dag var vi fem: Lima, Belano, Rafael Barrios, Jacinto Requena, og i stolen satt Belano, på madrassen Barrios og Requena, Lima ble stående oppreist hele tiden (det hendte til og med at han gikk rundt i rommet sitt), selv satte jeg meg på gulvet.

43

Vi snakket om poesi. Ingen har lest noen av mine dikt, og likevel behandler alle meg som en real-visceralist på lik linje med dem selv.

Kameratskapet er spontant og storartet!

Henimot klokken ni om kvelden dukket Felipe Müller opp, han er atten år og dermed, inntil mitt inntog, var han den yngste i gruppen.

Etterpå gikk vi alle ut og spiste på en kinakafé, og så var vi ute og spaserte til klokken tre om morgenen mens vi snakket om litteratur. Vi er alle hjertens enige om at den meksikanske poesi må forandres. Vår situasjon er (slik jeg forsto det) umulig, klemt inne mellom Octavio Paz’ imperium og Pablo Nerudas imperium som vi er. Det vil si: mellom barken og veden.

Jeg spurte dem hvor jeg kunne kjøpe de bøkene de hadde hatt med seg forleden kveld. Svaret overrasket meg ikke: De stjeler dem i Den franske bokhandelen i Zona Rosa og i Baudelaire-bokhandelen i Calle General Martínez, like ved Calle Horacio, i Polanco. Jeg ville også vite mer om forfatterne, og alle (det som leses av én real-visceralist blir omgående lest av de andre) ga de meg en innføring i De elektriskes, i Raymond Queneaus, i Sophie Podolskis, i Alain Jouffroys liv og verker.

Felipe Müller spurte meg, muligens litt forarget, om jeg kunne fransk. Jeg svarte at hvis jeg hadde en ordbok kunne jeg kanskje klare meg. Senere stilte jeg ham det samme spørsmålet. Og hva med deg, kamerat, kan du fransk? Svaret var benektende.

12. november Traff Jacinto Requena, Rafael Barrios og Pancho Rodríguez på Café Quito. Jeg så dem komme henimot klokken ni om kvelden, og vinket til dem fra bordet mitt, der jeg hadde sittet i omtrent tre timer, fullt opptatt med å skrive og lese. De introduserte meg for Pancho Rodríguez. Han er like liten som Barrios, men han har et ansikt som en tolvårig gutt, selv om han egentlig er 22. Vi måtte nesten bare komme godt overens. Pancho Rodríguez prater som en foss. Takket være ham fikk jeg vite at før Belano og Müller kom (de dukket opp i Mexico by etter Pinochets kupp, og var derfor ikke med i den opprinnelige gruppen), 44

hadde Ulises Lima gitt ut et tidsskrift med dikt av María Font, av Angélica Font, av Laura Damián, av Barrios, av San Epifanio, av en viss Marcelo Robles (som jeg ikke har hørt om) og av brødrene Rodríguez, Pancho og Moctezuma. Ifølge Pancho er en av de beste unge poetene ham selv, den andre er Ulises Lima, som han sier er bestevennen hans.

Tidsskriftet (to numre, begge fra 1974) het Lee Harvey Oswald og ble utelukkende finansiert av Lima. Requena (som ennå ikke tilhørte gruppen) og Barrios bekreftet det Pancho Rodríguez sa. Der lå spiren til den viscerale realismen, sier Barrios. Pancho Rodríguez er ikke av samme oppfatning. Ifølge ham burde Lee Harvey Oswald ha blitt ført videre, de ga seg akkurat da det fungerte som best, da folk begynte å få høre om oss, sa han. Hvilke folk? Jo, de andre poetene, så klart, studentene ved Det filosofiske og litterære fakultet, de små bertene som skrev dikt og som dukket opp ukentlig på de hundre kursene som hadde åpnet seg som blomster i Mexico by. Barrios og Requena er ikke enige med hverandre, selv om de snakker om tidsskriftet med savn i stemmen.

– Er det mange dikterinner for tiden?

– Å si dikterinner høres litt fjernt ut, sa Pancho.

– Man sier diktere, sa Barrios.

– Men er det mange av dem?

– Som aldri før i Mexicos historie, sa Pancho. – Overalt finner du små jenter som skriver om de små tingene som opptar dem.

– Og hvordan var Lima i stand til å finansiere Lee Harvey Oswald helt alene? spurte jeg.

Jeg syntes det virket klokest å la være å insistere på det med dikterinnene foreløpig.

– Ah, poet García Madero, en kar som Ulises Lima er i stand til å gjøre hva som helst for dikterkunsten, sa Barrios drømmende.

Deretter snakket vi om navnet på tidsskriftet, som jeg syntes var genialt.

– La oss se om jeg har skjønt det. Poeter er, ifølge Ulises Lima, sånne som Lee Harvey Oswald. Er det slik å forstå?

– Mer eller mindre, sa Pancho Rodríguez. – Jeg foreslo for ham at han skulle kalle det Sor Juanas bastarder, som høres mer meksikansk ut, men vår gode venn er helt vill etter gringo-greier.

45

– Egentlig trodde Ulises at det fantes et forlag med dette navnet, men han tok feil, og da han oppdaget forvekslingen bestemte han seg for å gi navnet til tidsskriftet sitt, sa Barrios.

– Hvilket forlag?

– Forlaget P.-J. Oswald, i Paris, som ga ut en bok av Matthieu Messagier.

– Og den godeste Ulises trodde det franske forlaget het Oswald på grunn av morderen. Men så var det altså snakk om Pe Jodd Oswald, og ikke El Hå Oswald, og en dag forsto han det, og så bestemte han seg for å gjøre dette navnet til sitt.

– Det franske navnet må være Pierre-Jacques, sa Requena.

– Eller Paul-Jean Oswald.

– Har familien hans penger? spurte jeg.

– Nei, familien til Ulises har ingen penger, sa Requena. – Egentlig er vel familien hans moren hans, hva? Jeg kjenner i alle fall ingen flere.

– Jeg kjenner hele familien hans, sa Pancho. – Jeg ble kjent med Ulises Lima lenge før noen av dere andre, lenge før Belano, og moren hans er den eneste familie han har. Og jeg kan forsikre dere om at hun ikke har noe spenn.

– Så hvordan klarte han å finansiere to numre av tidsskriftet?

– Han solgte gress, sa Pancho. De andre tidde, men avkreftet det ikke.

– Det tror jeg ikke noe på, sa jeg.

– Vel, det er sant. Det er marihuanapenger.

– Fy faen.

– Han får varene i Acapulco, og så leverer han dem til klientene sine i Mexico by.

– Hold kjeft, Pancho, sa Barrios.

– Hvorfor skal jeg holde kjeft? Faen heller, er guttungen en real-visceralist eller ikke? Hvorfor skal jeg holde kjeft da?

13. november I dag har jeg fulgt etter Lima og Belano hele dagen. Vi har spasert, vi har tatt T-banen, en og annen buss, billig-taxi, spasert enda mer, og 46

hele tiden pratet i ett sett. Av og til stanset de opp og gikk på besøk til folk, og da måtte jeg bli stående ute på gaten og vente. Når jeg spurte dem hva de gjorde, svarte de at de drev med en undersøkelse. Men jeg har inntrykk av at de leverer marihuana på døren til folk. På veien leste jeg de siste diktene jeg har skrevet for dem, en elleve–tolv stykker, jeg tror de likte dem.

14. november I dag ble jeg med Pancho Rodríguez hjem til søstrene Font.

Jeg hadde sittet på Café Quito i rundt fire timer, og hadde rukket å innta tre kaffe med melk, og var allerede i ferd med å miste entusiasmen for det jeg leste og skrev da jeg fikk øye på Pancho, som kom bort og ba meg bli med ham. Jeg takket med glede ja.

Familien Font bor i Colonia Condesa, i et flott og elegant to- etasjes hus med hage og med patio i bakgården, i Calle Colima. Hagen er ikke noe å skryte av, det står et par skrøpelige trær der, og gresset er ikke ordentlig klippet, men det er noe annet med patioen på baksiden av huset: Der er det store trær, enorme planter, med blader så grønne at de nesten ser svarte ut, en slags fontene dekket av slyngplanter (i vannet, jeg tør ikke kalle det et basseng, er det ingen fisker, men derimot en batteridrevet ubåt som tilhører Jorgito Font, lillebroren til søstrene), og et anneks som er helt atskilt fra det store huset, som før i tiden antageligvis fungerte som vognskjul eller stall, og som nå bebos av de to søstrene Font.

Før vi kom fram, ble jeg advart av Pancho: – Faren til Angélica er litt gæren. Hvis du ser noe rart, så ikke bli skremt, bare gjør som meg og lat som ingenting. Hvis han begynner å mase, får vi bare sette ham på plass, så går det nok bra.

– Sette ham på plass? sa jeg uten helt å forstå hva han egentlig ville vi skulle gjøre. – Du og jeg? I hans eget hjem?

– Hans kone ville vært oss evig takknemlig. Denne fyren er helt hakk i plata. Han har allerede vært innlagt, det kan vel være et år siden. Men ikke si det til søstrene Font, eller i alle fall ikke si at jeg har sagt det.

– Så fyren er gal, sa jeg.

47

– Gal og ruinert. Inntil for ikke lenge siden hadde de to biler, tre hushjelper, og holdt fester etter alle kunstens regler. Men så må den stakkars jævelen ha fått kortslutning, og en dag gikk han fra vettet. Nå har han gått konk.

– Men å holde dette huset ved like må koste penger.

– De eier det, og det er det eneste de har igjen.

– Hva gjorde Font før han gikk fra vettet? spurte jeg.

– Han var arkitekt, men en veldig dårlig en. Det var han som sto for formgivningen til de to numrene av Lee Harvey Oswald.

– Jøss.

Da vi ringte på, kom en skallet mann med bart ut for å åpne porten.

Han virket ganske forvirret.

– Det er faren til Angélica, hvisket Pancho til meg.

– Jeg tenkte det, sa jeg.

Fyren nærmet seg hageporten med sjumilssteg mens han så på oss med et blikk som utstrålte et konsentrert hat, og jeg var glad for at jeg sto på andre siden av gitteret. Etter å ha tvilt noen sekunder, som om han ikke riktig visste hva han skulle gjøre, åpnet han porten og strenet rett imot oss. Jeg tok et byks bakover, men Pancho strakte ut armene og hilste hjertelig på ham. Da stanset mannen, og strakte nølende ut en hånd, før han frigjorde plass så vi kunne gå inn gjennom porten.

Pancho begynte straks å småløpe i retning av husets bakside, og jeg fulgte etter ham. Faren til søstrene Font gikk tilbake til det store huset mens han snakket med seg selv. Mens vi tok oss inn gjennom en utendørs passasje fylt av blomster som forbandt forhagen med bakhagen, forklarte Pancho meg at enda en kilde til bekymring for stakkars Font var hans datter Angélica: – María har allerede mistet dyden, sa Pancho, – men det har ennå ikke Angélica, selv om det er like før, og gammer’n vet det, og han blir gæren av det.

– Hvordan vet han det?

– Det er et av farskapets mysterier, antar jeg. Saken er i alle fall at han går rundt og lurer på hvem som skal bli den slyngelen som deflorerer datteren hans, og det er litt i meste laget for ham. I grunnen forstår jeg ham, hvis jeg var i hans sko ville jeg hatt det på samme måten.

48

– Men har han en bestemt person i tankene, eller mistenker han alle?

– Han mistenker alle, selvfølgelig, selv om det er to eller tre som kan utelukkes: soperne og søsteren hennes. Gammer’n er slett ikke dum.

Jeg skjønte ingenting.

– I fjor vant Angélica Laura Damiáns poesipris, skjønner du? Hun var bare seksten år.

Jeg hadde aldri hørt om denne prisen før. Etter hva Paco fortalte meg etterpå, var Laura Damián en dikterinne som døde før hun fylte tjue, i 1972, og foreldrene hennes opprettet prisen til minne om henne.

Ifølge Pancho er Laura Damián-prisen en av de høyest verdsatte prisene innenfor Mexico bys spesielle kretser. Jeg sendte ham et blikk som liksom skulle bety hva slags idiot er du, da, men Pancho lot seg, som jeg hadde forventet, ikke merke med det. Etterpå hevet jeg blikket mot himmelen og syntes å se et gardin som beveget seg i et av vinduene i annen etasje. Kanskje var det bare et vindpust, men jeg sluttet ikke å føle meg iakttatt før jeg hadde trådt over terskelen til søstrene Fonts anneks.

Det var bare María som var der.

María er høy og mørk, med sort og svært glatt hår, rett nese (fullkomment rett) og tynne lepper. Hun virker vennlig, selv om det ikke er vanskelig å se for seg at hun kan være temperamentsfull og langsint.

Hun befinner seg midt i rommet og er i ferd med å øve inn dansetrinn, lese Sor Juana Inés de la Cruz, lytte til en plate av Billie Holiday og dra penselen tankespredt over en akvarell der to kvinner er avbildet hånd i hånd, ved foten av en vulkan, omgitt av små elver av lava. Hun gir oss i første omgang en kjølig mottagelse, som om Panchos nærvær forstyrrer henne samtidig som hun tolererer det av hensyn til søsteren, og fordi annekset i patioen strengt tatt ikke tilhører henne selv alene, men dem begge. Meg verdiger hun ikke et blikk.

På toppen av det hele tillater jeg meg å komme med en nokså banal bemerkning om Sor Juana, noe som gjør henne enda mer motvillig innstilt til meg (en svært malplassert morsomhet knyttet til de berømmelige versene Menn som stadig klandrer kvinner / tåper uten vett til å forstå / at de er alene om å så / alt det nag som aldri svinner, og som jeg deretter forgjeves forsøkte å gjøre opp for ved å resitere det med Flykt 49

ikke, skiftende skygge av glede / et bilde av trolldom, høyaktet magi / for denne illusjon vil jeg livet gi / den søte fiksjon mot livets lede).

Så der var vi altså plutselig, alle tre, hensunket i stillhet, en sjenerende eller dyster sådan, det kommer an på, og María Font verdiget oss ikke et blikk, selv om jeg av og til så på henne, eller på akvarellen hennes (eller rettere sagt spionerte på henne og spionerte på akvarellen hennes), og Pancho Rodríguez, som ikke så ut til å bry seg om Marías eller hennes fars uvennlighet, betraktet bøkene mens han plystret en melodi som etter hva jeg kunne høre slett ikke hadde noe med Billie Holidays sang å gjøre, helt til Angélica dukket opp, og da forsto jeg Pancho (han var jo en av de som ønsket å deflorere Angélica!), og jeg forsto nesten faren til søstrene Font, skjønt for meg, det må jeg ærlig innrømme, er jomfruelighet ikke viktig (jeg er jo selv, for å ta det nærmeste eksempelet, jomfru. Med mindre jeg skal betrakte Brígidas ufullførte fellatio som et farvel til jomfrudommen. Men er dette det samme som å elske med en kvinne? Måtte jeg ikke samtidig ha slikket kjønnet hennes for å kunne gå ut fra at vi faktisk elsket med hverandre? For at en mann skal slutte å være jomfru, trenger han vel å føre inn kjønnet sitt i en kvinnes skjede, og ikke i munnen eller rumpehullet eller armhulen hennes? Og må jeg ha fått utløsning, hvis jeg skal betrakte det som et virkelig samleie? Alt dette er svært komplisert).

Men for å komme tilbake til saken. Angélica dukket opp, og etter måten hun hilste på Pancho å dømme, ble det tydelig, i alle fall for meg, at han har litt sjangs hos den prisbelønnede dikterinnen. Jeg ble så vidt presentert for henne, og så ignorert igjen.

Sammen trakk de ut et skjermbrett som delte rommet i to, og deretter satte de seg på sengen, hvor jeg hørte dem hviske til hverandre.

Jeg gikk bort til María og kom med noen kommentarer angående akvarellens kvaliteter. Hun løftet ikke engang blikket. Jeg gikk inn for en ny taktikk: Jeg begynte å snakke om den viscerale realismen og om Ulises Lima og Arturo Belano. Jeg ga også uttrykk for (det var dumdristig av meg, men hviskingen på den andre siden av skjermbrettet gjorde meg stadig mer urolig) at den akvarellen jeg hadde foran meg måtte være et real-visceralistisk verk. María Font så på meg for første gang og smilte: 50

– Real-visceralistene interesserer meg midt i ryggen.

– Men jeg trodde du var en del av gruppen, jeg mener bevegelsen.

– Er du gal … Hvis de i det minste hadde funnet et mindre vemmelig navn … Jeg er vegetarianer. Jeg blir kvalm av alt som har med innvoller å gjøre.

– Hvilket navn ville du ha valgt?

– Uff, det vet jeg ikke. Meksikansk surrealistisk seksjon, kanskje.

– Jeg tror det allerede finnes en Meksikansk surrealistisk seksjon i Cuernavaca. Dessuten ønsker vi å skape en bevegelse som omfatter hele Latin-Amerika.

– Hele Latin-Amerika? Ikke få meg til å le.

– Vel, i det lange løp er det hva vi ønsker, så sant jeg ikke har misforstått.

– Og hvordan kom du inn i bildet?

– Jeg er venn med Lima og Belano.

– Og hva skyldes det at jeg aldri har sett deg her før?

– Du skjønner, det er ikke så lenge siden jeg ble kjent med dem …

– Du er den guttungen fra Álamos kurs, ikke sant?

Jeg rødmet, egentlig vet jeg ikke hvorfor. Jeg innrømmet at det var der vi var blitt kjent.

– Så det finnes altså en Meksikansk surrealistisk seksjon i Cuernavaca, sa María ettertenksomt. – Kanskje jeg burde flytte til Cuernavaca.

– Jeg leste det i Excelsior. De er noen gamlinger som driver og maler.

En gjeng turister, tror jeg.

– Leonora Carrington bor i Cuernavaca, sa María. – Er du sikker på at det ikke var henne du tenkte på?

– Neeei, sa jeg. – Jeg aner ikke hvem Leonora Carrington er. Akkurat da hørte vi et stønn. Det var ikke av vellyst, det forsto jeg øyeblikkelig, men av smerte. Samtidig ble jeg oppmerksom på at det var en stund siden vi hadde hørt noe fra den andre siden av skjermbrettet.

– Går det bra med deg, Angélica? sa María.

– Selvsagt går det bra med meg, gå ut og trekk litt luft, er du snill, og ta med deg han der typen, svarte Angélica Font med halvkvalt stemme.

Med en mine av misbehag og avsky kastet María penslene i gulvet.

51

Idet jeg konstaterte at gulvet var fullt av malingflekker, forsto jeg at det ikke var første gang søsteren ba henne om å få litt mer privatliv.

– Bli med meg.

Jeg fulgte etter henne til et avsidesliggende hjørne av patioen, ved en høy mur dekket av slyngplanter, der det sto et bord og fem metallstoler.

– Tror du at de …? sa jeg og angret straks på min egen nysgjerrighet, som jeg hadde ønsket å dele med henne. Heldigvis var María altfor sint til å bebreide meg det.

– Knuller? Nei, det er utelukket.

En liten stund ble vi sittende tause. María trommet med fingrene mot bordets overflate, og jeg ga meg til å betrakte patioens blomsterflor.

– Kom igjen da, hva venter du på, les opp diktene dine for meg, sa hun.

Jeg leste opp og leste opp til det ene benet mitt sovnet. Da jeg var ferdig torde jeg ikke spørre henne om hun likte det. Etterpå bød María meg på kaffe i det store huset.

På kjøkkenet møtte vi moren og faren hennes, som var i ferd med å lage mat. Begge så lykkelige ut. Hun presenterte dem for meg. Faren hennes så ikke lenger ut som en gærning, og viste seg å være ganske hyggelig; han spurte hva jeg studerte, om jeg kunne kombinere jussen med poesien, hvordan det gikk med den godeste Álamo (det virker som de kjenner hverandre eller har vært venner i sin ungdom). Moren snakket om noen vage ting jeg knapt kan huske: Jeg tror hun nevnte en spiritistisk seanse i Coyoacán, hvor hun nylig hadde vært til stede, og den lidende sjelen til en ranchera-sanger fra 40-tallet. Jeg vet ikke om hun sa det på spøk eller alvor.

Foran tv-en fant vi Jorgito Font. María henvendte seg ikke til ham med så mye som et ord, og presenterte ham heller ikke for meg. Han er tolv år, har langt hår, og går kledd som en tigger. Han tiltaler alle ved fellesnavnet naco. Til moren sin sier han vet du naca, det gidder jeg ikke, til faren sin naco, hør her’a, til søsteren søte naca eller min tålmodige naca, og til meg sa han står til, naco ?

52

Så vidt jeg vet er nacoer by-indianere, urbane indianere, men kanskje Jorge bruker ordet i en annen betydning.

15. november På besøk hos søstrene Font i dag igjen.

Med noen få unntak foregikk alt på samme måte som i går. Pancho og jeg møttes på kinasjappa El Loto de Quintana Roo, like ved Glorieta de Insurgentes, og etter å ha drukket flere kaffe med melk og et par mer solide ting (som jeg betalte for), satte vi kursen mot Colonia Condesa.

Nok en gang var det Font som kom oss i møte da vi ringte på, og hans tilstand var på ingen måte annerledes enn i går, han lot snarere til å skride fram med kjempeskritt langs galskapens vei. Øynene hans så formelig ut som om de skulle sprette ut da han tok imot hånden som Pancho uanfektet og jovialt rakte ham; det var ingenting som tydet på at han kjente meg igjen.

I annekset i patioen fant vi bare María: Hun malte på den samme akvarellen som i går, og i høyre hånd holdt hun samme bok som i går, men fra platespilleren hørtes i dag Olga Guillots stemme, og ikke Billie Holidays.

Hennes hilsen var like kjølig.

Pancho gjentok på sin side rutinen fra i går, og satte seg til rette i en liten kurvstol i påvente av Angélicas ankomst.

Denne gangen voktet jeg meg vel for å avsi noen verdidom over Sor Juana, og konsentrerte meg i stedet om å titte på bøkene, for deretter å stille meg ved siden av María, men på betryggende avstand, og se på akvarellen. Denne hadde gjennomgått vesentlige forandringer. De to kvinnene ved foten av vulkanen, hvis holdning hadde vært hieratisk eller i alle fall høytidelig, var nå opptatt med å klype hverandre i armene; en av dem lo eller så ut som hun lo; den andre gråt eller så ut som hun gråt; i de små elvene av lava (for de var fortsatt røde eller gylne) fløt det nå vaskemiddelemballasje, hårløse dukker og flettede kurver fylt til randen av rotter; kvinnenes kjoler var ødelagte eller tjafsete; på himmelen (eller i alle fall på den øvre delen av akvarellen) trakk 53

det opp til uvær; på den nedre delen hadde María skrevet inn dagens værvarsel for Mexico by.

Det var et grusomt maleri.

Deretter kom Angélica, strålende, og sammen med Pancho begynte hun å trekke ut skjermbrettet. Jeg ble stående en stund og tenke mens María malte: Nå var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at Pancho trakk meg med seg hjem til søstrene Font for at jeg skulle underholde María mens han og Angélica var opptatt med sitt. Jeg syntes det var litt urimelig.

Før, på kinasjappa, hadde jeg spurt ham om han betraktet seg selv som en real-visceralist. Svaret han ga var både tvetydig og vidløftig. Han la ut om arbeiderklassen, om rusmidler, om Flores Magón, om noen bestemte personligheter fra Den meksikanske revolusjon. Deretter sa han at diktene hans ganske riktig skulle inngå i tidsskriftet som Lima og Belano om litt ville gi ut. Og hvis de ikke publiserer meg, kan de dra til helvete, sa han. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har inntrykk av at det eneste Pancho er interessert i, er å ligge med Angélica.

– Går det bra med deg, Angélica? spurte María da akkurat de samme smerteklynkene som dagen før kunne høres.

– Ja ja, det går bra med meg. Skal du ikke ut og gå en tur?

– Jo visst, sa María.

Nok en gang satte vi oss resignert til rette ved metallbordet, under slyngplanten. Jeg følte meg, uvisst hvorfor, dypt ulykkelig. María begynte å fortelle meg historier fra sin og Angélicas barndom, historier som definitivt var gørrkjedelige og som det var åpenbart at hun utelukkende fortalte for å få tiden til å gå, mens jeg lot som om de interesserte meg. Skolen, de første festene, gymnaset, begges kjærlighet til poesien, lengselen etter å reise, å oppleve nye land, Lee Harvey Oswald, der de begge hadde debutert, Laura Damián-prisen som Angélica hadde fått … Da vi var kommet så langt ville jeg, uvisst hvorfor, muligens fordi María tidde et øyeblikk, vite hvem Laura Damián var. Det var ren intuisjon. María sa: – En poet som døde svært ung.

– Det vet jeg alt. Da hun var tjue år. Men hvem var hun? Hvorfor har jeg aldri lest noe av henne?

– Har du lest Lautréamont, García Madero? sa María.

54

– Nei. – Vel, da er det naturlig at du ikke vet noe om Laura Damián.

– Ja, jeg er klar over at jeg er svært uvitende, beklager.

– Det var ikke det jeg mente. Bare at du er veldig ung. Dessuten, den eneste boken av Laura som er utgitt, Musers kilde, foreligger bare i en ikke-kommersiell utgave. Den kom ut etter hennes død, bekostet av foreldrene hennes, som var veldig glade i henne og var hennes første lesere.

– De må ha mange penger.

– Hva får deg til å tro det?

– Hvis de er i stand til å dele ut en årlig poesipris av egen lomme, betyr det at de har mange penger.

– Vel, innenfor rimelighetens grenser. Angélica fikk faktisk ikke så mye. I virkeligheten ligger prisens tyngde heller i prestisjen enn i pengene. Og prestisjen må heller ikke overvurderes. Husk at det er en pris som bare gis til poeter under tjue år.

– Det var så gammel Laura var da hun døde. Noe så morbid.

– Det er ikke morbid, det er trist.

– Og du var til stede under overrekkelsen av prisen? Er det foreldrene selv som deler den ut?

– Selvfølgelig.

– Hvor da? Hjemme hos dem?

– Nei, på universitetet.

– Hvor på universitetet?

– Ved Det filosofiske og litterære fakultet. Laura studerte der.

– Jøss, så morbid.

– Jeg synes ikke det er noe morbid ved noe av det. Jeg tror det eneste morbide er din nysgjerrighet, García Madero.

– Vet du hva? Det er jævlig irriterende at du kaller meg García Madero. Det er som om jeg skulle kalt deg Font.

– Alle kaller deg det, jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle kalle deg noe annet.

– Ok, det kan være det samme, fortell mer om Laura Damián. Har du aldri meldt deg som kandidat for prisen?

– Jo, men det var Angélica som fikk den.

55

– Og før Angélica, hvem fikk den da?

– En jente fra Aguascalientes som studerer medisin ved UNAM. – Og før det, da?

– Før det var det ingen som fikk den fordi prisen ikke eksisterte.

Neste år kommer jeg kanskje til å melde meg på igjen, eller kanskje ikke.

– Hva gjør du med pengene hvis du vinner?

– Reiser til Europa, tenker jeg.

I noen sekunder ble vi begge sittende tause. María Font tenkte på de ukjente landene, og jeg tenkte på alle de ukjente mennene som ville ha elsket nådeløst med henne. Da jeg ble klar over det, skvatt jeg til. Holdt jeg på å forelske meg i María?

– Hvordan døde Laura Damián?

– Hun ble påkjørt av en bil i Tlalpan. Hun var enebarn, foreldrene hennes holdt det ikke ut, jeg tror til og med moren hennes forsøkte å ta livet av seg. Det må være trist å dø så ung.

– Det må være kjempetrist, sa jeg mens jeg forestilte meg María i armene til en to meter høy engelskmann, blek som en albino, som stakk en lang, rosa tunge inn mellom de smale leppene hennes.

– Vet du hvem du burde spørre ut om Laura Damián?

– Nei, hvem?

– Ulises Lima. Han var en venn av henne.

– Ulises Lima?

– Ja, de var så godt som uatskillelige, de studerte sammen, gikk på kino sammen, lånte hverandre bøker, så ja, de var veldig gode venner.

– Det ante jeg ikke, sa jeg.

– Hvor gammel var Ulises Lima da Laura Damián døde?

Det tok litt tid før María svarte.

– Ulises Lima heter ikke Ulises Lima, sa hun hest.

– Mener du at det er hans forfatternavn?

María nikket med blikket fortapt i slyngplantens intrikate mønstre.

– Hva heter han, da?

– Alfredo Martínez eller noe sånt. Jeg husker ikke lenger. Men da jeg ble kjent med ham, het han ikke Ulises Lima. Det var Laura Damián som ga ham det navnet.

56

– Jøss, litt av en opplysning.

– Alle sa at han var forelsket i Laura. Men jeg tror aldri de lå med hverandre. Jeg har inntrykk av at Laura var jomfru da hun døde.

– Tjue år gammel?

– Klart det, hvorfor ikke.

– Nei, det er jo klart.

– Innmari trist, ikke sant?

– Ja, det er trist. Hvor gammel var Ulises eller Alfredo Martínez på den tiden?

– Et år yngre, nitten eller atten.

– Og Lauras død ble vel litt av et slag for ham?

– Han ble syk. Han var visst døden nær, sies det. Legene visste ikke hva som feilte ham, bare at han holdt på å stryke med. Jeg var og besøkte ham på sykehuset, og han så helt ferdig ut. Men en dag ble han frisk, og så var det bare over, like uforklarlig som det begynte. Etterpå forlot Ulises universitetet og stiftet tidsskriftet sitt, som du sikkert har sett, ikke sant?

– Lee Harvey Oswald, ja, jeg har sett det, løy jeg. Straks etter spurte jeg meg om hvorfor Ulises Lima ikke hadde lånt meg et nummer da jeg var på loftsrommet hans, om det så bare var for å bla i det.

– For et stygt navn på et poetisk tidsskrift.

– Jeg liker det, jeg synes ikke det er så verst.

– Det er utrolig smakløst.

– Hvilket navn ville du ha valgt?

– Jeg vet ikke. Meksikansk surrealistisk seksjon, kanskje.

– Interessant.

– Visste du at det var faren min som sto for formgivningen til hele tidsskriftet?

– Pancho fortalte meg noe i den duren.

– Det er det beste ved hele tidsskriftet, det grafiske. Nå har alle begynt å hate faren min.

– Alle? Alle real-visceralistene? Og hvorfor skulle de hate ham?

Tvert imot.

– Nei, ikke real-visceralistene, men de andre arkitektene på kontoret hans. Jeg regner med at de er misunnelige på ham fordi han har en høy 57

stjerne hos ungdommene. Saken er at de har fått ham i vrangstrupen, og nå vil de at han skal få unngjelde. På grunn av det med tidsskriftet.

– På grunn av Lee Harvey Oswald ?

– Selvfølgelig, siden faren min formga det på kontoret, vil de holde ham ansvarlig for alt som kanskje kan skje.

– Men hva er det som kan skje?

– Tusenvis av ting, det er åpenbart at du ikke kjenner Ulises Lima.

– Nei, jeg kjenner ham ikke. Men jeg begynner å danne meg et bilde.

– Han er en tikkende bombe, sa María.

I samme øyeblikk la jeg merke til at det var blitt mørkt og at vi ikke lenger kunne se, bare høre hverandre.

– Hør her, det er noe jeg må fortelle deg, jeg løy for deg nå nettopp.

Jeg har aldri holdt i noen utgave av det tidsskriftet og jeg dør av lyst til å ta en titt på det, kunne du låne meg et?

– Så klart, du kan få det av meg, jeg har flere utgaver.

– Kunne du også låne meg en bok av Lautréamont?

– Ja, men den er du helt nødt til å gi tilbake, han er en av yndlingspoetene mine.

– Jeg lover, sa jeg.

María gikk inn i det store huset. Jeg ble sittende alene ute på patioen, og et øyeblikk syntes det meg helt umulig at Mexico by kunne ligge der, like utenfor. Etterpå hørte jeg stemmer fra annekset til søstrene Font, og et lys ble tent. Jeg tenkte det måtte være Angélica og Pancho, jeg tenkte at Pancho snart ville komme ut i patioen og hente meg, men ingenting skjedde. Da María kom tilbake med to eksemplarer av tidsskriftet og med Les Chants de Maldoror, la også hun merke til at lysene i annekset var tent, og i noen sekunder ventet hun spent. Plutselig, da jeg minst ventet det, spurte hun meg om jeg fortsatt var jomfru.

– Nei, selvfølgelig ikke, løy jeg for annen gang den kvelden.

– Og måtte du arbeide hardt for å slutte å være det?

– Litt, sa jeg etter å ha tenkt litt på hva jeg skulle svare. Jeg merket at stemmen hennes var blitt hes igjen.

– Har du kjæreste?

– Nei, selvfølgelig ikke, sa jeg.

– Hvem var det du gjorde det med, da? Med en hore?

58

– Nei, med en jente fra Sonora som jeg møtte i fjor, sa jeg. – Vi var bare sammen i tre dager.

– Og du har ikke gjort det med noen andre?

Jeg var fristet til å fortelle om mitt lille eventyr med Brígida, men til slutt bestemte jeg meg for at det var best å la være.

– Nei, ikke med noen andre, sa jeg, og jeg følte meg elendig.

16. november Jeg ringte María Font. Jeg sa til henne at jeg ville treffe henne. Jeg ba innstendig om at vi to måtte treffes. Vi avtalte å møtes på Café Quito.

Når hun kommer, henimot klokken sju om kvelden, er det flere menn som følger henne med blikket fra hun går gjennom døren til hun setter seg ned ved bordet der jeg venter på henne.

Hun er nydelig. Hun har på seg en bluse med broderier, svært trange olabukser og skinnsandaler. Over skulderen bærer hun en mørkebrun veske med tegninger av små kremfargede hester langs kantene, den er full av bøker og papirer.

Jeg ba henne lese opp et dikt for meg.

– Ikke vær så treig, García Madero, sa hun.

Jeg vet ikke hvorfor, men svaret hennes gjorde meg trist. Jeg hadde, tror jeg, et fysisk behov for å høre et av hennes dikt fra hennes lepper. Men kanskje var ikke stemningen helt den rette, Café Quito er en sydende gryte av stemmer, rop, latter. Jeg ga Lautréamont-boken tilbake til henne.

– Har du alt lest den? sa María.

– Så klart, sa jeg, – jeg har ikke sovet i hele natt, bare lest, jeg leste også Lee Harvey Oswald, det er et storartet tidsskrift, bare synd at det ikke kommer ut mer. Bidragene dine var veldig fine.

– Og du har ennå ikke sovet?

– Ikke ennå, men jeg føler meg helt fin, kjempevåken.

María Font så meg inn i øynene og smilte. En serveringsdame kom bort og spurte henne hva hun ville ha å drikke. Ingenting, sa María, vi skulle akkurat gå. Ute på gaten spurte jeg henne om det var noe hun måtte gjøre, og hun sa nei, ingenting, det var bare det at Café Quito 59

ikke var helt etter hennes smak. Vi spaserte langs Bucareli til Reforma, gikk over veien, og inn i Avenida Guerrero.

– Dette er horestrøket, sa María.

– Det ante jeg ikke, sa jeg.

– Ta meg i armen, så de ikke tar feil av meg.

Når sant skal sies la jeg til å begynne med ikke merke til noen tegn på at denne gaten var annerledes enn de vi nettopp hadde forlatt. Trafikken var like tett, og folkemassen som passerte oss langs fortauene skilte seg på ingen måte ut fra den som fløt langs Bucareli. Men senere (kanskje under påvirkning av Marías bemerkning) begynte jeg å se noen små avvik. I første omgang, belysningen. I Bucareli var gatelyset hvitt, i Avenida Guerrero var det varmere og gulere. Bilene: I Bucareli var det sjelden å se en bil parkert ved fortauet, i Guerrero var fortauskantene fulle av biler. Barene og kafeene var åpne og lyse i Bucareli, i Guerrero var det riktignok mange kafeer, men de virket liksom tilbaketrukkede og utilnærmelige, uten vinduer vendt mot gaten, hemmelighetsfulle eller diskré. Og til slutt, musikken. I Bucareli fantes den ikke, der var det bare lyd av maskiner eller mennesker, mens musikken, ettersom vi beveget oss innover i Guerrero, tok gaten i besittelse, særlig på hjørnene av Violeta og Magnolia, musikken som strømmet ut av barene og ut av parkerte biler, den som steg opp fra bærbare radioer, og den som sivet ned fra de opplyste vinduene i bygninger med mørke fasader.

– Jeg liker denne gaten, en dag skal jeg flytte hit, sa María.

En gjeng med små tenåringshorer hadde stilt seg opp inntil en gammel Cadillac som sto parkert ved fortauskanten. María stoppet opp og hilste på en av dem: – Åssen går det, Lupe, så fint å se deg.

Lupe var svært tynn og hadde kort hår. Jeg syntes hun var like pen som María.

– María! Herregud, jenta mi, så lenge siden, sa hun, og deretter omfavnet hun henne.

Venninnene til Lupe sto fortsatt med overkroppen lent mot bilpanseret, og blikkene deres dvelte nå ved María, som de studerte med et bedagelig og granskende uttrykk. Meg enset de knapt.

60

– Jeg trodde du var død, sa María brått. Det brutale utsagnet gjorde meg iskald. Marías ømme vesen har sprekker av denne typen.

– Jeg er levende nok, jeg. Men det var nære på. Ikke sant, Carmencita?

Hun som ble kalt Carmencita sa «ixtles » og fortsatte å stirre på María.

– Den som måtte gi etter for presset var Gloria, henne møtte du, ikke sant? Kan du tenke deg noe så sykt, mana, men maken til kjerring, det var ingen som likte henne.

– Nei, jeg møtte henne aldri, sa María med et smil om munnen.

– Det var purken som tok kverken på henne, sa Carmencita.

– Og har noen gjort noe med det? sa María.

– Nelson, sa Carmencita. – Hva skulle det være godt for? Hun var helt lurias med alle de hemmelighetene sine, ass. Hun fråtset i alt mulig, så det var ikke noe å gjøre med det.

– Så trist da, sa María.

– Og deg da, hvordan går det på universitetet?

– Det går på et vis, sa María.

– Har du deg fortsatt med den stuten? María lo og så på meg.

– Og denne snuppa er danserinne, sa Lupe til venninnene sine. Vi ble kjent på Moderne Dans, den danseskolen som ligger i Donceles.

– Nei, jekk deg ned noen hakk, ‘a, sa Carmencita.

– Det er sant, Lupe pleide å henge på danseskolen, sa María.

– Hva trenger hun å trekke gatelangs for, da? sa en som så langt ikke hadde åpnet munnen, den minste av dem alle, nesten som en dverg.

María så på henne og trakk på skuldrene.

– Skal du være med og ta en kaffe med oss? sa hun.

Lupe kastet et blikk på klokken som satt rundt det høyre håndleddet hennes, og deretter så hun på venninnene sine.

– Det er bare det at jeg er på jobb.

– Bare en liten stund, så kommer du tilbake, sa María.

– Til helvete med jobben, ser dere senere, jenter, sa Lupe og begynte å gå bortover sammen med María. Jeg fulgte etter.

Vi tok til venstre ved Magnolia, til Avenida Jesús García. Deretter 61

gikk vi sørover igjen, til Héroes Revolucionarios Ferrocarrileros, hvor vi gikk inn på en kafé.

– Er det denne gutten som varter deg opp for tiden? hørte jeg Lupe si til María.

María lo igjen.

– Han er bare en venn, sa hun, og til meg: – Hvis halliken til Lupe dukker opp, blir du nødt til å forsvare oss begge, García Madero.

Jeg trodde hun spøkte. Senere gikk det opp for meg at hun kanskje mente alvor, og scenariet som åpenbarte seg for meg virket riktig så attraktivt. Akkurat da kunne jeg ikke forestille meg noen bedre mulighet til å gjøre et godt inntrykk på María. Jeg følte meg vel, og vi hadde hele kvelden foran oss.

– Mannfolket mitt er ganske vanskelig, sa Lupe. – Han liker ikke at jeg henger med fremmede folk. Det var første gang hun henvendte seg direkte til meg.

– Men jeg er ikke noen fremmed, sa María.

– Nei, mana, ikke du.

– Vet du hvordan jeg ble kjent med Lupe, spurte María.

– Nei, aner ikke, sa jeg.

– Det var på Danseskolen. Lupe var venninnen til Paco Duarte, du vet, den spanske danseren. Skolens rektor.

– Jeg var hos ham en gang i uka, sa Lupe.

– Jeg ante ikke at du gikk på danseskole, sa jeg.

– Jeg har aldri gått på noen skole, det eneste jeg gjorde der var å knulle, sa Lupe.

– Det var ikke deg jeg tenkte på, det var María, sa jeg.

– Jeg begynte da jeg var fjorten, sa María. – Litt sent for å bli en god danser. Ikke noe å gjøre med det.

– Men du danser jo innmari bra, mana. Har du sett henne danse? Jeg sa nei. – Du ville ha blitt helt forgapt i henne.

María ristet på hodet. Da serveringsdamen kom, bestilte vi tre kaffe med melk, og Lupe bestilte i tillegg en ostesandwich uten bønner.

– Jeg klarer ikke å fordøye dem.

– Hvordan går det med magen din nå, da? sa María.

– Sånn passe, noen ganger har jeg veldig vondt, andre ganger glem62

mer jeg at den eksisterer. Det er nervene. Når det ikke er til å holde ut, røyker jeg bare en prix og ferdig med det. Og hva med deg? Går du ikke på Danseskolen mer?

– Ikke så mye som før, sa María.

– Denne gåsa her tok meg en gang på fersken inne på kontoret til Paco Duarte, sa Lupe.

– Jeg holdt på å le meg i hjel, sa María. – Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg lo så fælt. Kanskje jeg egentlig var forelsket i Paco og fikk et hysterisk anfall.

– Nei da, mana, det tror jeg ikke, han der var ikke din type.

– Og hva gjorde du sammen med denne Paco Duarte? sa jeg.

– Egentlig ikkeno. Jeg kjente ham fra en gang på gata, og siden han ikke kunne komme dit mer og jeg heller ikke kunne dra hjem til ham, han er nemlig gift med en gringodame, så pleide jeg å besøke ham på Danseskolen. Dessuten tror jeg det var det han likte, den grisen. Å ta meg på kontoret sitt.

– Og halliken din syntes det var greit at du beveget deg så langt utenfor sonen din? sa jeg.

– Jøss, hva vet du om hva som er min sone og hva som ikke er det?

Hvordan vet du om jeg har eller ikke har noen hallik?

– Unnskyld meg, beklager hvis jeg har fornærmet deg, men sa ikke María nettopp at halliken din var en brutal type?

– Jeg har ikke noen hallik. Tror du at bare fordi du får prate med meg, så er det fritt fram for å komme med fornærmelser?

– Ro deg ned, Lupe, det da er ingen som fornærmer deg her, sa María.

– Dette kjøtthuet fornærmet nettopp mannen min, sa Lupe.

– Om han hadde hørt deg, hadde du vært en død mann, han kan legge en liten gutt som deg i bakken på en-to-tre. Jeg er sikker på at du hadde likt pikken til mannen min.

– Du, jeg er ikke homo.

– Alle vennene til María er en gjeng med sopere, det vet jeg vel.

– Lupe, ikke fornærm vennene mine. Da hun var syk, sa María til meg, – gikk Ernesto og jeg sammen om å få henne på sykehus så 63

hun kunne bli frisk. Det er helt utrolig hvor fort noen mennesker kan glemme de tjenestene andre har gjort for dem.

– Ernesto San Epifanio? spurte jeg.

– Ja, sa María.

– Går han også på Danseskolen?

– Han gikk der før, sa María.

– Akk, Ernesto, så gode minner jeg har om ham. Jeg husker at han løftet meg opp helt alene og lot meg sveve inn i en taxi. Ernesto er soper, forklarte Lupe meg, – men han er sterk.

– Det var ikke Ernesto som bar deg inn i bilen, drittkjerring, det var meg, sa María.

– Den natten trodde jeg at jeg skulle dø, sa Lupe. – Jeg var skitskev og så ble jeg plutselig kvalm og spydde blod. Bøttevis med blod. Jeg tror i grunnen ikke jeg hadde hatt noe imot å dø. Det eneste jeg drev på med var å tenke på sønnen min og løftet til Jomfruen av Guadalupe, som jeg hadde brutt. Jeg hadde drukket siden før månen kom opp, sånn sakte men sikkert, og siden jeg ikke følte meg noe bra, kom hun lille dvergjenta dere nettopp så med en joint. Kanskje de ga meg råttent gress, eller så var jeg bare innmari syk, saken er i alle fall at jeg begynte å daue på en benk på San Fernando-plassen og det var da den kjære venninna mi og hennes venn homoengelen dukket opp.

– Har du en sønn, Lupe?

– Sønnen min er død, sa Lupe og boret blikket inn i øynene mine.

– Men hvor gammel var du da?

Lupe smilte til meg. Smilet hennes var stort og vakkert.

– Hvor gammel tror du jeg er?

Jeg tenkte det var lurest å ikke ta noen sjanser, og sa ingenting. María strøk en hånd over skulderen hennes. De to så på hverandre og smilte eller blunket til hverandre, jeg vet ikke.

– Et år yngre enn María. Atten.

– Vi er løver begge to, sa María.

– Hvilket stjernetegn er du? spurte Lupe.

– Jeg vet ikke, egentlig har jeg aldri brydd meg om det.

– I så fall er du den eneste meksikaneren som ikke vet hvilket stjernetegn du har, sa Lupe.

64

– Hvilken måned er du født i, García Madero? spurte María.

– I januar, den sjette januar.

– Da er du steinbukk, akkurat som Ulises Lima.

– Den berømmelige Ulises Lima? sa Lupe.

Jeg spurte henne om hun kjente ham. Jeg ble redd for at de skulle si at Ulises Lima også hadde gått på Danseskolen. En mikrobrøkdel av et sekund så jeg meg selv danse på tåspissene i en tom gymsal! Men Lupe sa at hun bare hadde hørt om ham, at María og Ernesto San Epifanio ofte snakket om ham.

Etterpå begynte Lupe å snakke om den døde sønnen sin. Han var bare fire måneder da han døde. Han var syk da han ble født, og Lupe hadde lovet Jomfruen at hun skulle slutte på gaten hvis sønnen hennes ble frisk. De tre første månedene holdt hun løftet, og barnet så etter hva hun kunne fortelle ut til å komme seg. Men den fjerde måneden ble hun nødt til å begynne å jobbe igjen, hvorpå gutten døde. Det var Jomfruen som tok ham fra meg, fordi jeg hadde brutt dette løftet. På denne tiden bodde Lupe i en bygning i Paraguay-området, like ved Plaza de Santa Catarina, og hun overlot barnet til en gammel dame som passet ham om natten. En morgen, da hun kom tilbake fra jobb, fikk hun høre at gutten var død. Det var det hele, sa Lupe.

– Det er ikke din skyld, ikke vær så overtroisk, sa María.

– Hvordan skal det ikke være min skyld, når det var jeg som brøt løftet, jeg som sa jeg skulle legge dette livet bak meg, og ikke klarte å holde det?

– Men hvorfor drepte ikke Jomfruen deg i stedet for barnet ditt, da?

– Jomfruen drepte ikke barnet mitt, sa Lupe. – Hun tok det til seg, det er noe helt annerledes, mana. Jeg ble straffet med fraværet, mens han fikk komme til et bedre sted.

– Ja vel, hvis det er slik du ser det, så er det vel ikke noe problem, da?

– Det er klart, da er jo alt vel og bra, sa jeg. – Og dere to, når ble dere kjent med hverandre, før eller etter det med barnet?

– Etterpå, sa María. – Da hun her føk rundt i verden som en spinngal rakett. Jeg tror du egentlig ville dø, Lupe.

– Hadde det ikke vært for Alberto hadde jeg sikkert krepert, sukket Lupe.

65

– Alberto er din … kjæreste, går jeg ut fra, sa jeg. – Kjenner du ham? spurte jeg María, som nikket.

– Det er halliken hennes, sa María.

– Men han har større utstyr enn den lille kameraten din, sa Lupe.

– Det er vel ikke meg du snakker om? spurte jeg. María begynte å le.

– Selvfølgelig er det deg hun snakker om, din tufs, sa hun. – Jeg rødmet og lo jeg òg. María og Lupe lo med.

– Hvor stor er Alberto sin? sa María.

– Like stor som kniven hans.

– Og hvor stor er kniven hans? sa María.

– Sånn.

– Ikke overdriv, sa jeg, selv om jeg hadde gjort klokere i å skifte tema.

I et forsøk på å rette opp det uopprettelige, sa jeg: – Det finnes ikke kniver som er så store. Da jeg hadde sagt det, følte jeg meg enda verre.

– Ay mana, og hvordan kan du være så sikker på det der med kniven? sa María.

– Han har hatt den kniven siden han var femten år, han fikk den av en hore fra Colonia Bondojo, en gammel heks som er død nå.

– Men har du målt greia hans mot kniven, eller er det bare vill gjetting?

– En så stor kniv er bare til besvær, fortsatte jeg.

– Han måler den selv, jeg trenger vel ikke gjøre det for ham, det kan være det samme for meg, han måler den selv og han måler den hele tiden, en gang om dagen, minst, han sier at det er for å sjekke at den ikke har krympet.

– Er han redd for at tissen hans skal skrumpe inn? sa María.

– Alberto er ikke redd for noen ting, han er en ekte gangster.

– Men hva skyldes det med kniven, da? Vet du hva, jeg skjønner ikke det der, jeg, sa María. – Og det har ikke tilfeldigvis hendt at han har skåret seg?

– Det har hendt, men det var med vilje. Han har et godt håndlag med kniven.

– Mener du å si at den satans halliken din av og til skjærer seg i penisen fordi han liker det? sa María.

– Jeg gjør vel det.

66

– Det får jeg meg ikke til å tro.

– Æresord. Det hender han gjør det, men ikke hver dag, altså, bare når han er nervøs eller innmari drita. Men de målegreiene, bare det altså, det gjør han nesten alltid. Han sier at det er bra for manndommen hans. Han sier at det er noe han lærte da han satt inne.

– Den jævelen må være psykopat, sa María.

– Det tror du bare fordi du er slik en sart sjel, jenta mi, og ikke forstår deg på sånt som dette. Men som jeg pleier å si, hva er det som er så ille med det? Alle mannfolk driver og måler pikken sin hele tiden.

Min mann gjør det skikkelig. Og med en kniv. Dessuten er det en kniv han fikk av den første dama si, som var mer som en mor for ham.

– Og er den virkelig så stor?

María og Lupe lo. Bildet av Alberto begynte å vokse og anta en truende karakter. Nå ønsket jeg ikke lenger at han skulle dukke opp her, eller at jeg på død og liv skulle få sjansen til å forsvare jentene.

– En gang, i Azcapotzalco, i en liten bar hvor de drev med sånt, var det noen som hadde en skikkelig sugekonkurranse, og der var det et lite ludder fra lokalområdet som danket ut alle de andre. Det var ingen som klarte å svelge de skaftene hun slukte. Og det var da Alberto reiste seg fra bordet og sa vent på meg et øyeblikk, det er en sak jeg må ordne opp i. De som satt ved bordet vårt sa nå skal Alberto til pers, det var tydelig at de kjente ham godt. I mitt stille sinn tenkte jeg at det stakkars ludderet var sjanseløst. Alberto stilte seg midt på gulvet og dro fram den enorme pikken sin, satte den i gang med et par raske bevegelser, og førte den inn i munnen på mestersugersken. Hun var virkelig en tøffing og hun anstrengte seg til det ytterste. Litt etter litt ga hun seg til å svelge kjønnet hans mens publikum gispet av forbløffelse. Da tok Alberto tak i ørene hennes og kjørte hele pikken ned i halsen på henne. For sent å snu nå, sa han, og alle lo. Jeg lo, jeg også, selv om jeg egentlig ble litt flau og litt sjalu. De første sekundene så det ut som om tøyta skulle klare det, men så mistet hun pusten og så ut som om hun holdt på å bli kvalt …

– Fy faen, han høres ut som en sinnssykt brutal type, denne Albertoen din, sa jeg.

– Men fortell resten av historien, hva skjedde så? sa María.

67