Page 1


MED HÅNDEN PÅ HJERTET


Bøker for voksne av Vigdis Hjorth: Gjennom skogen, roman, 1986 Drama med Hilde, roman, 1987 Med hånden på hjertet, roman, 1989 Et dikt til mormor, roman, 1990 Fransk åpning, roman, 1992 Død sheriff, roman, 1995 Ubehaget i kulturen (sammen med Arild Linneberg), roman, 1995 Hysj, roman, 1996 Takk, ganske bra, roman, 1998 En erotisk forfatters bekjennelser, 1999 Hva er det med mor, roman, 2000 Om bare, roman, 2001 17.15 til Tønsberg, roman, 2003 Dubrovnik, reiseskildring, 2004 Fordeler og ulemper ved å være til, roman, 2005 Hjulskift, roman, 2007 Tredje person entall, roman, 2008 Snakk til meg, roman, 2010 Tredve dager i Sandefjord, roman, 2011 Leve posthornet!, roman, 2012 Fryd og fare, essay om diktning og eksistens, 2013 Et norsk hus, roman, 2014 Arv og miljø, roman, 2016


Vigdis Hjorth

MED HÅNDEN PÅ HJERTET Roman


© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo, 1989 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56106-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Reven vet mange ting, pinnsvinet vet bare en, stor ting


Vi satt ved middagsbordet og jeg skulle fortelle om at jeg hadde vært i et jenteselskap. Jeg sa at jeg hadde vært full, det var da det begynte, mor stakk seg på gaffelen, men hun sa ingenting. Jeg fortalte at jeg syntes det hadde vært kjedelig, at jentene hadde vært kjedelige, at de hadde dekket med sølvtøy og snakket om været. Mor sa at det var akkurat sånn hun følte det. Akkurat sånn var det når hun ble invitert i syklubber. Hun var enig med meg og mente det samme som meg, at de trodde de var mye finere, men sannelig om de var, selv om de hadde sølvtøy for mange og hun visste ikke hva, de trodde at hun ikke var fin, men det er vel ingen som er finere enn andre. Jeg sa at det ikke var sånn jeg hadde følt det, for jeg hadde følt noe annet som jeg prøvde å forklare en gang til. Men hun fastholdt at vi følte og hadde opplevd det samme. Jeg sa enda en gang at hun tok feil, at vi mente noe forskjellig, men at det muligens var fordi jeg ikke hadde forklart meg godt nok, noe jeg så forsøkte å rette på. Neida, sa mor, hun hadde ikke misforstått, hun hadde 7


tvertimot forstått meg veldig godt, hun hadde jo opplevd det samme selv! Jeg ble forbanna, jeg sa at hun ikke skjønte noe, at hun aldri hadde skjønt noe fordi hun var helt brød i hue. Hun begynte å grine og skrek at jeg ikke ville vedstå meg henne, men hun var min kjødelige mor og jeg besto av femti prosent henne og det kunne jeg aldri komme fra, og de andre femti prosentene sto far for, hun pekte på ham med gaffelen så spaghettien skvatt på den nyvaskede skjorta mi og jeg ble jævli forbanna, jeg skrek at det var jeg jævli lei meg for, men sånn jeg så det var jeg å regne for en mutasjon. Fredrik ba oss holde kjeft, han skulle bli ferdig med fysikkleksa, kalte mor en dritt og meg en kjempedritt. Far spratt opp og sa at han ikke skulle snakke stygt til mor, men da spurte jeg om Fredrik kunne snakke stygt til MEG, han hadde kalt mor en dritt, og det var ikke langt fra sannheten, men meg hadde han kalt en KJEMPEdritt. – Sett deg ned, sa far. – Sett deg selv, sa jeg. – Ikke snakk sånn til faren din, sa han. – Ikke snakk sånn til barnet ditt, sa jeg. – SETT DEG NED, skrek han. – Jeg setter meg når du setter deg, sa jeg, men jeg skalv i stemmen. – HAR DU DA IKKE RESPEKT FOR DIN FAR? ropte han ut, nå var han forbanna, han så på meg med det blikket som alltid gjorde meg redd, som alltid fikk meg til å snu, men nå snudde jeg ikke, jeg sa: – Har jeg ikke respekt for min far, er det min fars skyld. Så glad jeg ble da jeg skjønte hvor godt det var! Han ga meg en ørefik, men det 8


var det verdt. Jeg løp ut og smalt døra igjen etter meg som om jeg var fortvilet, men jeg gjentok replikken for meg selv flere ganger og syntes den var flott. Nede på rommet pakket jeg tøyet mitt sammen, jeg hadde fått opptur av den, nå drar jeg, tenkte jeg, nå skal det være på ordentlig, jeg drar, jeg drar, jeg drar. Jeg snek meg ut av huset nedover singelgangen med ryggsekken og en bærepose, men hun så meg i vinduet, hun åpnet det og skrek etter meg. Jeg hørte de andre komme til, og jeg begynte å løpe, ut porten, nedover veien, rundt hjørnet og inn i hagen til Gundersen. Jeg huket meg sammen under en bukketornbusk ved gjerdet, jeg kunne se ut gjennom kvistene, men jeg trodde ikke noen ville oppdage meg. Jeg hørte at de kom, skrittene til far og skrikene til mor. Gundersen åpnet vinduet og mor ropte til ham at jeg var forsvunnet. – Datteren min, Gundersen, den yngste datteren min! Jeg syntes det var fælt. Men jeg syntes det var spennende. Jeg tenkte: – Jeg lever, jeg kjenner det tydelig. Det luktet sterkt, av jord og blader, jeg kjente luften og så alt så klart, den grå fargen og den grønne, de røde bærene. Mor snublet og mistet brillene, Fredrik kom bak henne nedover veien med fysikkboka åpen. Far kom med bilen, kjørte langsomt med vinduene nede. – Jeg lever, hvisket jeg til meg selv. – Nå er det tydelig. Jeg satt bak busken ganske lenge. Først da det skumret, snek jeg meg ut og tok bussen til Sentralbanestasjonen. Bergen var en fin by, hadde Torill sagt, og nattoget var ikke gått ennå. 9


Jeg satte meg ved vinduet og stirret ut på alt som fór forbi, det var som på en film, det var bare musikken som manglet. Men mørket kommer tidlig om høsten, snart så jeg ikke mer enn meg selv i ruten, og jeg så rar ut, syntes jeg. Men det var tydelig at noe skulle hende. Og da var det allerede begynt. For stjernen er heltinne fra det aller første bildet, hun sitter på toget og ser alminnelig ut, men publikum vet bedre og hun vet det selv, det har med vinklingen og med uttrykket å gjøre. Og ingen kan vite om det som hender er et varsel eller et tegn, som peker framover eller tilbake, for når kamera går er ingenting tilfeldig. Noen så på meg. En ennå ukjent mann kikket inn gjennom ruten og fulgte med meg. Og jeg satte meg til rette for ham, krøllet føttene opp i setet og la hendene under hodet og lot som om jeg sov.

Moren min trodde på varsler og så dem overalt. Hun fikk tre nesten utsprungne roser av far på bryllupsdagen, ett for hvert barn de hadde sammen, og satte dem i en vase på nattbordet. Om morgenen da hun våknet var to sprunget ut, men den tredje var visnet. Hva betød det? Det kunne bare bety EN ting. At en av oss skulle dø, og det var nok meg. Jeg hørte hun hvisket til pappa på kjøkkenet, ja, det var helt sikkert meg. Jeg gikk så forsiktig innerst på fortauet til skolen og lekte ikke i frikvarteret og sto langt fra bygningene slik at takstein som falt ned ikke skulle falle på meg. Og samtidig visste jeg at ingenting nyttet, for skulle jeg dø, så døde jeg, det var jo det som var vitsen. Men da 10


jeg kom hjem fra skolen sto mor så glad i kjøkkenvinduet og vinket til meg. For hun hadde funnet en tiøring på veien og etterpå så hun to spurver på fuglebrettet som satt sammen og var så søte, men så fløy den ene. Hva betød det? At Merete ville gjøre det slutt med Petter som hun ikke kunne fordra. – Vet du hva jeg drømte, sa hun og så på meg, – at du stakk hull på meg med en nål så jeg begynte å renne ut av meg selv, så jeg forsvant ut av min egen kropp gjennom knappenålshullet i huden. Kanskje jeg gjør meg til, det er vel ikke fritt. Da jeg var liten, pleide jeg å klatre opp i et tre når jeg så at han jeg elsket kom forbi. Jeg lot som ingenting, jeg dinglet med beina og stirret opp i himmelen, liksom tankefull og annerledes, men alt jeg tenkte på, var ham, og det var bare ham jeg prøvde å se. Faren min hadde alltid sagt at guttene bare vil EN ting. Det var en deilig tanke. At de ikke skulle ville annet enn oss, når de så ut til å ville alt det andre. Det var jeg som bare ville EN ting.

Første gang jeg så Harald Ekre, kjørte jeg Trond Fredriks bil nedover mot Bryggen. Det var stillestående kø, og jeg spiste på et eple. Nede ved lyskrysset var jeg ferdig, rullet vinduet ned og slapp epleskrotten ut. Jeg visste at det er sånt man ikke skal gjøre så jeg gjorde det diskret, satt litt anspent etterpå og stilte inn radioen før jeg kikket opp og så i speilet. Der møtte jeg for første gang Harald Ekres blikk. Han hadde sett meg, og han så fremdeles på meg så 11


jeg kjente en veldig skam. Det var som om jeg fikk feber, jeg ble så varm, jeg rødmet. Og jeg bad til Gud om at lyset måtte bli grønt så jeg kunne slippe unna. Det er vanskelig å si, men kanskje det var sånn allerede denne første gangen at blikket hans gjorde vondt som om det kunne brenne og samtidig liksom bedøvet meg. Jeg unngikk å se i speilet, og da det ble grønt kjørte jeg raskt og håpet å bli kvitt ham ved det første krysset, men han lå bak meg tre kvartaler så jeg til slutt blinket inn til siden ved en postkasse, som om jeg skulle poste et brev. Jeg tenkte han ville se på meg idet han kjørte forbi, så jeg forberedte et smil og snudde ansiktet mot ham, men han stirret demonstrativt framover og ofret meg ikke enda et blikk, det var tydelig at han hatet meg. Jeg derimot, så på ham så lenge det var mulig. Han var kjekk, men det var ikke det, det var noe annet, som jeg ikke kan forklare. Da jeg ti minutter senere skulle parkere på den eneste ledige plassen utenfor Trond Fredriks inngang, oppdaget jeg at bilen bak var den samme, at den var hans og at han fremdeles satt inni den og bladde i et eller annet. Jeg svingte kraftig ut og kjørte noen ganger rundt kvartalet for å finne en annen plass, men jeg fant ingen. Så kjørte jeg gaten ned igjen, langsomt og med foten klar på gasspedalen i tilfelle han ennå skulle være der. Det var han ikke. Bilen sto der, men den var tom, og plassen foran var fremdeles ledig. Jeg bestemte meg for å ta den, svingte over og rygget inn, kanskje litt nervøst, litt fort, for jeg kom borti ham og tok det ene lyset. 12


Jeg fikk en slags panikk, presset nøklene ned i Trond Fredriks postkasse og løp.

– Glem ikke det Frøydis, sa mamma, – at kvinnene våre er sterke! Hun sto i rommet og knyttet neven før hun rullet rullgardinen ned. – Hun var vakker, hun var den vakreste kvinnen i Norge, hun hadde de lengste og tykkeste flettene, sååå lange, sååå tykke! – Ja? – Men hun klippet dem av! Rett av, innerst inne! Hun satte dem inn i et veddemål om været. – Jeg vedder fletta mi på at det blir regn imorgen, sa hun, men dagen etter ble det sol. Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden var det en kjempediger hvit og blendende sol som lyste og varmet mer enn noen kunne huske den hadde gjort før. Så klippet hun flettene innerst inne, og doktoren og presten ble tilkalt, og presten sa at hun ikke ville bli gift. Hun giftet seg fire ganger, Frøydis. Hun gikk på Karl Johan uten strømper og hadde jøder i kjelleren under krigen. Når tyskerne kom for å ransake huset, slapp hun skulderstroppen ned, og så var det gjort. Hun gjorde alt hun ville. Og man kunne ikke vite på forhånd hva det var. – Fire ganger? – Fire ganger. Andre gang jeg så ham, satt jeg i trappen nedenfor St. Johannes kirken på Sydneshaugen og spiste matpakken min. Jeg hadde fatt meg hybel og meldt meg opp til Examen Phi13


losophicum og hadde vært på forelesning om Protagoras. Jeg husker det godt, er vinden kald eller er vinden varm? Mennesket er alle tings målestokk, hadde han sagt, for de ting som er, at de er, og for de ting som ikke er, at de ikke er. Og Sokrates sa: Er det ikke slik han mener det? At hver enkelt ting er for meg slik den synes for meg, og er for deg slik den synes for deg … siden du og jeg er mennesker. Og han sa: Er det ikke undertiden så at når en og samme vind blåser, føler den ene seg kald, den annen ikke. Eller den ene synes det er litt kjølig, den annen fryser sterkt. Skal vi i et slikt tilfelle si at vinden er kald eller at den ikke er kald? Eller skal vi underkaste oss Protagoras og si både at vinden er kald for den som fryser og ikke kald for den som ikke fryser? Slik at «er» betyr «er for meg». Og når én sier at vinden er kald og én at vinden er varm, så snakker de ikke om vinden, men om vinden slik den er for dem. Men kan vi da ikke snakke om vinden? Finnes ikke varm og kjælende vind? Da kom han oppover trappen. Jeg kjente ham igjen med det samme, men han husket ikke meg. Han så på meg uten å se meg, som om jeg var et trinn, han tok ett av gangen, langsomt og fraværende. Om det ikke fantes hud eller hår, tenkte jeg, ville varm og kjælende vind finnes? Finnes jeg når ingen ser meg? Jeg kan kjenne meg selv, jeg kan klype meg selv i armen og kjenne at jeg har negler og hud. Jeg kan se meg i speilet. Men er jeg kald eller varm, hvem avgjør det? De som har vært utsatt for ulykker sier ofte at de ikke hadde trodd det skulle hende akkurat dem. Mamma trodde 14


det skulle hende henne, eller meg, akkurat meg, så hun holdt meg i hånden når vi gikk i byen for at ingen skulle ta meg. Måtte hun på do, kunne jeg sitte utenfor, men jeg måtte synge hele tiden, så hun visste at jeg var der. En gang vi var i byen, måtte hun, og vi gikk inn i Historisk Museum, og så satt jeg i trappen utenfor doen og nynnet på Edelweiss. Da kom det en ung mann oppover mot meg, han holdt seg i gelenderet og kom sakte, ett trinn av gangen, mens han så på meg, som nynnet litt lavere, men fremdeles høyt nok, på Edelweiss. Han smilte til meg. Jeg smilte også, litt sjenert med den ene munnviken, stadig nynnende, men lavere og saktere. Han var også langsom, stoppet helt opp foran meg og løftet armen, la en finger på munnen min, liksom et hysj, og jeg ble stille. Alt ble stille. En veldig, alvorlig og betydningsfull stillhet. Men så et skrik. Mor i døra med buksene nede og dopapir i hånden. Den unge mannen som trakk armen til seg, og mor som dro meg inn på do og låste døra og ble stående tett inntil den med store, oppspilte øyne. Vi hørte skritt, langsomme skritt oppover trappen, ett trinn av gangen, svakere og svakere, til slutt helt borte. Mor som kikket ut gjennom nøkkelhullet og sukket: Nå er han gått. Nå er han vekk. Det lå en angst under alt, som vi ikke kunne smile bort. Jeg hørte henne på kjøkkenet om kvelden, når de trodde vi sov, når de hadde ryddet og vasket og satt seg ned for å hvile, at hun snakket om meg med illevarslende stemme, og jeg løftet hodet fra puten for å høre hva hun sa. – Hun er istand til alt, Stein. Jeg sier deg, ALT! 15


Jeg hadde lengtet etter mørket, etter kulden, etter lyset fra gatelyktene. Hva er det med høsten? At den tunge luften er borte og lyset slik at alt blir tydelig, himmelen blå og lett som i tegnefilmene, at jeg ser langt og tror jeg kan gli og løftes og fly. Farger som er klare og lette å skille fra hverandre, grønne trær og blå himmel, tydelig hvor treet slutter og himmelen begynner og at det er en hvit sky der som ligner en kamel. At jeg tydelig kjenner meg selv, hvor jeg slutter og det andre tar til, hvordan luften synker ned i meg når jeg puster og at neglene vokser, hvordan det er mørkt, vuggende og dypt når jeg lukker øynene, at det er hardt og lyst når jeg åpner dem? Er det eplene som blir modne, som skinner og lyser om kveldene mellom og nesten dekket av mørkegrønne blader, er det de nye bøkene og det nye pennalet, nye blyanter og et viskelær som lukter jordbær, er det derfor jeg går og tror det skal hende meg noe?

Jeg hadde truffet Trond Fredrik på Universitetet. Han hadde kommet hjem fra frivillig militærtjeneste i Libanon, nå skulle han bli reportasjejournalist og krigskorrespondent, skulle lære seg spansk, men måtte ta Forberedende først, hadde vært i Bergen i en måned, drev research om dagen og skrev om natten, sendte artiklene til Bergens Tidende og Aftenposten, fikk dem i retur, men regnet med at det snart ville snu, at alt ville snu, hans lykke, at han snart ville sitte ved en fjernskriver om natten og høre nyhetene tikke ut, og så ville det være i gang. – Jævla hard jobb, tøft liv, sa han, – på plaststoler i veistøvet med det lokale brennevinet og granatene i lufta, tenk deg barene i London i førtifem, Frøydis, gutta i fly16


uniformer og sveivevifta over de nybarberte huene, bestilte enda noen doble whisky for de visste faen ikke hva som skulle skje imorgen, eller om natta, på neste tokt. Etter Forberedende skulle han begynne på spansk, det var språket som ville komme, det var det de fleste snakket, det var der det var krig. – Engelsk snakker man med forretningsfolk, sa han, – tysk med hestene, fransk med damene, Frøydis, men spansk! Det snakker man med Gud! Jeg vet ikke om han var forelsket i meg, kanskje han var det, at han gjorde seg til. Han kom til meg om kvelden for å fortelle meg ting eller ha meg med ut, det var sånn det begynte. Og jeg kjente jo ingen, så jeg hørte på eller ble med ham ut, og så lånte jeg bilen hans og pengene hans, kanskje han trodde det gjorde oss intime. Men jeg spurte ham aldri om noe, jeg visste ikke hvor mange han kjente i Bergen, bare meg eller hundrevis, hvor han kom fra eller hvor gammel han var. Men han var nok eldre enn meg, kunne fransk allerede, jeg sa at jeg gjerne ville lære meg det, selv om jeg selvfølgelig også gjerne ville snakke med Gud. Han meldte oss på spanskkurs og betalte for meg også. – Spansk, Frøydis, sa han, – da åpner det seg, drar til en grenseby i Mexico, sjekker hvordan man fikser seg over, spanderer en drink og så er det gjort, veit a faan hva som kan hende, men man begynner med begynnelsen, betaler de riktige penga og skjer det noe veit jeg hva jeg har, jeg har en Colt Magnum 45 i en rem under skjorta.

En dag jeg skulle opp på Universitetet og gikk gjennom byen som jeg pleide, hadde musikkforretningen på Almen17


ningen åpnet dørene. Jeg hørte det på avstand, men da jeg skulle passere der musikken strømmet ut, ble jeg sugd inn, opp, ble stående utenfor og vugge. Det var alminnelig populærmusikk, en rask og sterk låt, men jeg ble helt rusa. Jeg sto utenfor med halvlukkede øyne og vrikket hoftene fra side til side. Jeg kunne se meg selv utenfra, at det kanskje så rart ut, men det var som å være full, jeg dreit i det. Jeg kunne ikke gå bort, og jeg ville ikke heller, jeg kjente en voldsom energi, en overnaturlig kraft som fylte meg og løftet meg. Men sangen ebbet ut, og det ble ikke satt på noen ny. Alt falt sammen i det samme, men da jeg fortsatte å gå, merket jeg at jeg hadde det i meg, at det løftet meg ennå. Av alle ting er dette det vanskeligste å forklare. De som har møtt meg, sier det kan se ut som jeg går på stoff, på speed, men det gjør jeg ikke, har aldri prøvet det, men jeg skjønner hva de mener. Jeg har hørt noen si at mennesket produserer egne, naturlige stimuli, kanskje det er det som skjer, jeg vet ikke. Jeg driter i det. Det er deilig, for det får meg til å vokse, jeg blir så stor og jeg kan alt. Det var en sånn dag. Jeg løp oppover trappene til Universitetet og plukket stabler med bøker ut av hyllene på biblioteket for å ha med meg hjem og lese på sengen. Jeg kjøpte nye studiehefter og nye penner og en bok om utvikling av venstre hjernehalvdel. Jeg laget flere avtaler og meldte meg inn i veldedige foreninger. Jeg spurte foreleseren om detaljer jeg ikke forsto og henvendte meg til mennesker jeg ikke kjente, spurte hva klokken var og om hva de studerte, hvor de bodde, om vi skulle møtes. Jeg spiste 18


rekesmørbrød, salat, kanelbolle og sjokoladekake i kantinen og spurte en hovedfagsstudent ved nabobordet om han ville bli med på kino, jeg tok nye røyk hele tiden og brant mine egne eller andres øyevipper av når jeg tente dem. Jeg dro på kino med hovedfagsstudenten. Det var en svært erotisk film. Han tok meg i hånden på det verste, og alle mine krefter forandret retning, for jeg har et stort behov for nærhet, et ualminnelig stort behov for ømhet, det største i verden. Filmen suget meg opp og inn, jeg ville være der oppe, i en handling uten dødpunkt, i den glatte huden og det blanke hårets verden. Jeg visste at jeg passet der inne, det var her ute jeg ikke holdt ut. Og da heltens ansikt, hans begjærlige blikk og halvåpne, krevende munn fylte lerretet, åpnet munnen min seg av seg selv og jeg ba om at det måtte vare, vare, at filmen ikke måtte slutte og overlate meg til meg selv i den kalde og snuskete virkeligheten. Da helten kjørte hånden opp under heltinnens skjørt, la hovedfagsstudenten hånden over min, og jeg grep den, trykket og klemte den, overførte alt mitt begjær og min lyst til den, og da filmen gikk mot sitt crescendo, løftet jeg den opp, klemte den mot min halvåpne munn og spilte tungen mot en knoke. Han bøyde seg over meg og inviterte meg hjem. Sitrende gikk vi gjennom den kalde og skitne byen. – Fin film, hvisket han. – Erotisk, svarte jeg, og han kastet seg over meg, og jeg elsket å bli begjært på denne ville og ubeherskede måten, hendene som famlet febrilske omkring på kroppen min og hoftene som dunket rytmisk og dyrisk mot mine. Han bodde i leilighet med flere andre, delte kjøkken og bad, men hadde eget soverom. Bare at vi måtte gjennom 19


kjøkkenet for å komme dit, og der satt det gutter og drakk øl, og de spurte om vi var sultne og det var jeg, jeg var kjempesulten, kjempetørst, jeg kjente et veldig sug. Det var bare en stol til overs, så jeg satte meg på hovedfagsstudentens fang, kjente den harde ereksjonen hans under meg, gnukket og vugget litt på den innimellom, og fikk store porsjoner spaghetti og store glass øl, jeg ble opprømt og glad og malte filmscenene fram for dem, studenten prikket meg på ryggen og ville ha meg inn på rommet, men jeg hadde det flott, jeg grep gitaren og tok en sang: Mon noen her på jorderiket har gjennomgått så meget som den glade, uskyldrene pike som denne visen handler om? Av røv’re ble hun tatt med vold og bortført et kvarter før tolv. Men neste dag stod hun like fornøyet og vannet rosene på sin altan, og med et skjelmsk lite blink uti øyet hun øste vann av sitt lille vannspann. Men da de så hun var i live, og at hun ennå ei var død, da tok de blanke slakteknive og boret dypt i hennes kjød. Der lå hun i en blodig pøl. De satt på hjørnet og drakk øl,

20


Nei, jeg orket ikke mer, det var syv-og-tyve vers, og jeg var trøtt av dem, jeg ville gjøre noe annet. – Vi gjør noe annet! ropte jeg, og to av dem sa de skulle videre opp på Handelshøyskolen der det var førstekulluke og at jeg gjerne kunne bli med, det var mange som kom dit selv om de ikke gikk der, mange piker fra Sykepleierskolen og Historisk-filosofisk fakultet ved Universitetet. Hovedfagsstudenten ville se meg i enerom, han var opprørt og fornærmet. – Faan, sa han, og det var jeg som hadde fått ham sånn, det var jeg som hadde gjort det, jeg var midt i det nå, oppover Helleveien i en rød Toyota og ned i kjelleren på Handelshøyskolen. Men jeg følte meg ikke vel der. Jeg kjøpte meg en vin og sto i baren for meg selv og håpet noe skulle hende. Jeg fulgte med i samtalen til guttene ved siden av meg mens jeg helte i og drakk. – Se på den grå og kjedelige veggen, sa den ene til den andre, og vi så på veggen alle tre. – Den er viktig, sa han. – Den må du huske. – Ja den skal jeg huske. – Før var den dekket av de deiligste malerier. Det reneste kunstverk. Nakne kvinner i inntagende formasjoner. – Jøss! – Klin nakne. Helt klin nakne! Med sprikende bein! – Jøss! – Men så kom rødstrømpene til skolen, og se! Alt er borte! Ikke en smule igjen! – Det er sikkert og visst. – Men jeg har i alle fall surfet idag, surfer du? – Neei. 21


– Men jeg surfer, sa jeg, jeg kjente en plutselig trang til å snakke og hadde sett et fjernsynsprogram om surfing. – Hun surfer! ropte de til vennene sine og pekte på meg, og vennene kom nærmere for å snakke om surfing, og jeg smilte og nikket og kunne ikke motstå det, jeg ville ha mer, det var noe med havet og vinden, sa jeg, med brettet og balansen og bølgene, jeg elsket å surfe, alene på havet, enkeltmennesket mot kreftene, det var min yndlingssport. – Og om jeg skal si det selv, sa jeg, – er jeg ganske god. I det samme ble det mørkt i rommet, og alle stoppet å snakke. De snudde seg bort fra meg og så mot en opplyst platting i hjørnet der det sto en student og sa one-twothree i mikrofonen for å sjekke om den virket. Han ønsket alle nye studenter velkommen til NHH. – Den høyeste handelsskolen i landet, sa han og lo godt. Så ønsket han den kvinnelige studentandelen spesielt velkommen og sa det var ønskelig at denne ble så stor som overhodet mulig. Nå lo de godt alle sammen, hikstet og ristet omkring meg. Så skulle skolens utenomfaglige aktiviteter presenteres. Jeg befant meg i et stort mørke. Det var bare mulig å se en vei, nemlig bort på den opplyste plattingen. Men på plattingen som alles blikk var rettet mot, snakket de om ting som ikke angikk meg, som ikke var ment for meg, men for Handelshøyskolestudentene. Det fikk meg til å føle meg dum. Jeg følte meg teit der jeg sto og drakk rødvin og røkte og hørte på noe jeg var utestengt fra. Og mer dum ettersom det så ut som om guttene rundt meg fant det naturlig at jenter fra Historisk-filosofisk institutt ved Universitetet betalte tredve kroner for å høre på noe som ikke angikk dem. 22

Profile for Cappelen Damm AS

Vigdis Hjort Med hånden på hjertet  

Etter en dramatisk familiemiddag rømmer Frøydis Helle hjemmefra og begynner på forberedende i Bergen. Her er det at Handelshøyskolestudent H...

Vigdis Hjort Med hånden på hjertet  

Etter en dramatisk familiemiddag rømmer Frøydis Helle hjemmefra og begynner på forberedende i Bergen. Her er det at Handelshøyskolestudent H...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded