Vegard Sæther Frontsøstre

FRONTSØSTRE

Vegard Sæther

FRONTSØSTRE Norske kvinner under hakekorset

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47075-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsfoto: Landssviksak, Riksarkivet Sats: Type-it AS, Trondheim Repro: Narayana Press, Danmark Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no

Til Eva Cathrine, Peder, Ida og Ane

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

DEL I 17 Oppvekst i mellomkrigsårene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 Det tyske Røde Kors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 Forberedelse til krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29 Storpolitikk og verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31 Krigen kommer til Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 Norske kvinners plass i det storgermanske rike . . . . . . . . . . . . .

37 Det tyske Røde Kors i Norge og Norges Røde Kors . . . . . . . . .

39 Jenter og kvinner i den nasjonalsosialistiske bevegelse . . . . . . . .

41 Nasjonal Samlings Ungdomsfylking – NSUF . . . . . . . . . . . . .

45 Norske Kvinners Frivillige Verneplikt og NS-Kvinnehird . . . . . .

48 Den norske legion og De kvinnelige frivillige . . . . . . . . . . . . . . .

51 Opplæring av De kvinnelige frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 Legionslottene reiser til Kirkenes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61 Fra Nasjonal Samling til SS og Det tyske Røde Kors . . . . . . . . .

63 Dobbeltspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65 Den første kontingenten av kvinner til Det tyske Røde Kors .

69 Den første kontingenten reiser til Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . .

Forhandlinger med tyskerne om utsendelse av norske kvinner 71 74 Opplæring i sykepleie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77 Østfronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

82 Tyskerne øver press mot Norsk Kvinnelig Frivillig Fronthjelp . .

88 Sterkere tysk styring av de frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92 Den totale krig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93 Eva og Anna melder seg til DRK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97 Grunnopplæringen i DRK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Praksis som DRK-søster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Organiseringen av pasientbehandlingen . . . . . . . . . . . . . . . . .

Behandlingen av krigsfanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Disiplinærstraff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Strategisk tilbaketrekning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Total innsats i Norge 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skrekkhistorier fra skyttergravene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En humanitær katastrofe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DRK-søstrene blir evakuert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Berlins fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Interneringsleirene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I arbeid for de allierte seierherrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Du skal henges! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettsoppgjøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder for etterforskning av DRK-søstre. . . . . . . . . . . . . . . . .

Erstatningsdirektoratet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Formildende omstendigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjerpende omstendigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aud Fritzner og rettsoppgjøret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Landssviksaken mot Johanne Margrethe Martin . . . . . . . . . .

Soning på Bredtvet kvinnefengsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et nytt liv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De forsvunne frontsøstrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Veteranmiljøet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unnskyldningen fra Norges Røde Kors . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet etter dommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

104 107 113 116 119 124 124 126 128 132 132 137 140 142 146 151 152 156 161 163 165 170 173 175 177

DEL II Resymé . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor melde seg som frivillig? Årsaker og motiver . . . . . . . . .

De nazistiske organisasjonene og propagandaen . . . . . . . . . .

Familie, venner og eventyrlyst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ideologisk påvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NS- og tyskerarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De barmhjertige kvinnene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utdanning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forskning og litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Om kildene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183 186 186 188 189 190 191 192 192 194 201

Listene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Landssviksaker og dokumentarer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Statistisk presentasjon av DRK-søstrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 By og land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Fars yrke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Utdanning og yrkesmessig bakgrunn til DRK-søstrene. . . . . . 208 Alder ved vervetidspunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Alder ved avreise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Dommene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Litteraturliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Bøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Arkiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 Forskning, internett, tidsskrifter, aviser, upubliserte beretninger 216 Aviser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 Polititidende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Vedlegg 1: Tjenestegrader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Vedlegg 2: Oversikt over DRK Landesstellen . . . . . . . . . . . . . 221 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231

Innledning

Andre verdenskrig er over. I et Europa preget av krigens grusomheter venter flere norske statsborgere på å komme hjem til Norge. Noen av dem har tjenestegjort for fienden, og straffen venter ubønnhørlig. Anna er en av dem som frykter det som nå skal skje. Hvilken forbrytelse skal hun straffes for?

I 1943 meldte hun seg som frivillig til Det tyske Røde Kors (Deutsches Rote Kreuz – DRK). Et av motivene hennes var å bli sykepleier for å kunne hjelpe sårede soldater. I Tyskland gjennomførte hun en grunnutdanning som hjelpesøster i Det tyske Røde Kors, og etter norsk historisk terminologi ble hun så betegnet som en frontsøster. I regi av Det tyske Røde Kors ble hun utdannet for å kunne arbeide på ulike typer av sivile og militære sykehus i årene 1942–1945. I etterkrigsoppgjøret ble hun dømt som landssviker, og ble en av mange kvinner som siden har funnet sin levde historie vanskelig å fortelle.

Denne boken handler primært om de norske kvinnene som i perioden 1942–1945 meldte seg som frivillige til Det tyske Røde Kors i Norge, som reiste samlet i kontingenter fra Norge, gjennomgikk en grunnopplæring i sykepleie på en av DRKs opplæringsskoler, og senere gjorde tjeneste på sivile og militære institusjoner i Det tredje riket.

Denne gruppen utgjør til sammen 447 kvinner.1 Boken består av to deler. I del I følger jeg blant annet tre kvinner og forteller om noen av deres opplevelser fra barndom til i dag. Denne framstillingen blir supplert med opplysninger fra landssviksakene og annen dokumentasjon om de norske kvinnene som gjorde tjeneste i organisasjonen. Gjennom en slik tilnærming kommer vi tett på kvinnenes motiver for å melde seg som frivillige til innsats i DRK, og hvem og hva de ble påvirket av. Videre tar jeg opp den teoretiske og praktiske utdanningen kvinnene måtte gjennomføre på DRKs opplæringsskoler 11

og hva slags arbeid de senere ble satt til på ulike institusjoner i Det tredje riket. Første del av boken avrundes med den dramatiske avslutningen av krigen – med flukt, fangeleirer, internering, arbeid for de allierte og en hjemkomst til Norge i skam og fordømmelse, rettsoppgjøret samt repatrieringen i etterkrigs-Norge.

I del II presenteres temaet i en bredere sammenheng. En sammenstilling av fakta hentet fra samtlige av de landssviksakene som omhandler frontsøstrene – og som vi har kjennskap til per i dag – danner grunnlaget for en statistisk presentasjon av opplysninger som alder, geografisk tilhørighet, sosial bakgrunn, sivil stand, motiver, verve- og avreisetidspunkt, innsatsområder, rettsoppgjør. Denne presentasjonen blir løpende relatert til eldre og nyere forskning, og vil i et norsk historisk perspektiv for første gang uttrykke en samlet kunnskap om frontsøstrene. Ny informasjon knyttet til selve organiseringen av virksomheten rundt DRK-søstrene vil også stå sentralt i denne delen.

Fra 1942 åpnet Deutsche Rote Kreuz for at norske kvinner kunne melde seg til organisasjonen. De ble forespeilet full sykepleierutdanning med en kombinasjon av teori og praksis. Utdanningen foregikk flere steder i Europa, og kvinnene praktiserte senere i ulike institusjoner i Det tredje riket.

De militære sykehusene som lå tett ved frontlinjen, ble kalt frontlasaretter. Enkelte av de norske kvinnene som meldte seg til DRK, tjenestegjorde på slike lasaretter. Noen av dem ble i løpet av krigsårene intervjuet av norske og utenlandske aviser eller tidsskrifter som var kontrollert av nazistene, og i slike sammenhenger ble arbeidet deres gjerne heroisert og koblet til innsatsen til norske frontkjempere og andre germanske frivillige. De norske kvinnene ved fronten ble da kalt frontsøstre, og denne samlebetegnelsen er siden blitt brukt om alle norske kvinner som meldte seg som frivillige til DRK. I realiteten var det få som gjorde tjeneste i fremste linje, så betegnelsen er ikke helt dekkende for det spekteret av oppgaver som de måtte utføre.

I løpet av de siste 15 årene har temaet andre verdenskrig blitt gjenstand for en ny og bred interesse. Krigshistorien blir sett på med nye øyne av personer som, naturlig nok, har et mer distansert forhold til begivenhetene for 70 år siden. Nye sider ved historien kommer for en dag i bøker, og gjennom både spillefilmer og dokumentarer kommer vi tettere på dem som bestemte eller var små brikker i det store bildet.

12

Gjennom en populærvitenskapelig tilnærming opplever vi historien på en ny måte, ofte i en fragmentert form, løsrevet fra en større historisk sammenheng.

Den omfattende forskningen knyttet til andre verdenskrig er i tillegg meget godt dokumentert. Nye og interessante kilder åpner like fullt for at vedtatte sannheter må ses i et nytt lys. Som det går fram av denne boken, er historien om de norske frontsøstrene og deres rolle i Hitlers krig et godt eksempel.

Historien om de norske DRK-søstrene har vært mangelfullt beskrevet. Fram til 1. januar 2015 var landssviksakene ved Riksarkivet klausulert, og tilgangen til de enkelte sakene var basert på forskerens taushetsplikt og anonymisering av personene ved offentliggjøring. En arbeidsgruppe som ble satt sammen for å vurdere «innsyn og taushetsplikt i arkivmateriale tilknyttet andre verdenskrig», avleverte sin rapport til Riksarkivaren 22. april 2014. De rådet til at landssvikarkivet skulle åpnes for innsyn fra 1. januar 2015. Momenter som arbeidsgruppen støttet seg til, var blant annet disse: «Slik arbeidsgruppa ser det, er de personvernhensyn som gjør seg gjeldende i dag, ikke av en slik karakter eller av en slik vekt at de kan oppveie hensynet til ytrings- og informasjonsfrihet, tilgangen til historisk kildemateriale og verdien av opplyst offentlig debatt. Arbeidsgruppa mener at en totalvurdering nå tilsier at Landssvikarkivet bør åpnes for alminnelig innsyn. For de enkeltpersonene sakene direkte gjelder og som fortsatt er i live, vil det kunne virke urimelig at gamle sår skal rippes opp igjen. Noen av deres slektninger vil kunne føle det på samme måte. Arbeidsgruppa mener imidlertid at dette ikke bør tillegges avgjørende vekt og føre til ytterligere forlengelse av taushetsplikten. De det gjelder har allerede nytt godt av en beskyttelse som går ut over den tid lovverket i utgangspunktet fastsetter.»2 Etter 1. januar 2015 er 92 000 landssviksaker og 350 krigsforbrytersaker gjort offentlig tilgjengelig. Norske DRK-søstre vil således nevnes ved navn i denne boken. Blant kvinnene som er intervjuet og brukt som kilder i denne boken, står ett forhold helt klart. Til tross for sin høye alder var og er de fremdeles sterkt preget av det de opplevde i løpet av krigsårene og tiden som fulgte. Spesielt rammet landssvikdommen hardt. Sosial stigmatisering, fordømmelse, frykten for å stå fram og for at folk skal få vite om fortiden på feil side har påført dem store belastninger. En forutsetning for at disse kvinnene, i boken kalt Eva, Anna og 13

Sigrid, skulle bidra med sin historie, var at de ønsket å være anonyme.

Det har jeg respektert.

For å gi liv til framstillingen har følgende kilder vært helt nødvendige: intervjuer, feltpostbrev, dagbøker, lydinnspillinger, aviser og litteratur og forskning som omhandler frontsøstrene. I tillegg rommer boken et unikt materiale med private fotografier som viser livet til et utvalg frontsøstre i aktiv tjeneste.

Under lesningen av denne boken bør man ha i bakhodet at det norske samfunnet på 1940-tallet var totalt annerledes enn det samfunnet vi har i dag. Akkurat hva de enkelte individene tenkte, og akkurat hvorfor de handlet som de gjorde, er det umulig å vite helt eksakt. Men uansett ble deres valg fattet ut fra hva de hadde kjennskap til der og da. Det blir derfor relevant å betrakte dem i lys av sin samtid og hva de på den tiden hadde mulighet for å vite.

DEL I

Oppvekst i mellomkrigsårene

Hvordan begynner historien til de norske kvinnene som meldte seg til Deutsche Rote Kreuz? Vi skal følge tre av dem fra de kom til verden, Eva i Bergen, Anna i Trondheim og Sigrid i Oslo. Først om Eva og Anna – hvordan var deres oppvekst? Hva ble de påvirket av?

Eva ble født i en leilighet på Torgallmenningen i Bergen. Hjemmefødsel var vanlig på den tiden, og fødselen forløp normalt. Imidlertid oppsto visse komplikasjoner da faren ikke fikk med seg at det var datter nummer to som var født. Kallenavnet hennes ble derfor Ola, et navn som har fulgt henne siden. Hun vokste opp sammen med to søstre, der hun selv var nummer to i rekken, sju år yngre enn storesøster. Da var det kanskje ikke så rart at foreldrene alltid fortalte henne at hun var et etterlengtet barn. Hun kom fra et godt og trygt bergenshjem på Engen, og har mange fine minner fra barndommen.

Faren pekte seg ut som bautaen i familien. Han var salgssjef i et skipsrederfirma og hadde som idrettsmann oppnådd den høyeste utmerkelsen da han ble olympisk mester i seiling. Han var en ivrig friluftsmann, og Eva husker mange utflukter med familien, i særdeleshet søndagsturene på fjellet. Og selv om barna ikke alltid satte like stor pris på de lange turene, så skapte dette en god og forutsigbar ramme for livet i familien. Tvers over gaten bodde onkelen med sin familie, og det var hyppig kontakt mellom barn og voksne. På sommeren dro de gjerne på turer sammen i motorbåt.

Eva hadde mange venninner i leilighetene som lå rundt Engen, og leken i gaten var obligatorisk hver dag. Spesielt var hoppetau og pakkeball populært. Da familien senere flyttet til Møhlenpris, ble Nygårdsparken et spennende område for å leke indianer og hvit. På vinterstid var gaten utenfor Den Nationale Scene ideell som skibakke. Moren var hjemmeværende, men til å passe barneflokken hadde hun egen barne17

pike og hushjelp. Ellers kom bestemor fra Nordland stadig på besøk, og Eva erindrer henne med varme.

Foreldrene hadde stadig felles prosjekter som krevde en stor innsats av dem begge. Da Eva var fylt sju år, hadde foreldrene bygd det første av to hus. Det lå i utkanten av Bergen. Imidlertid viste det seg at veien til arbeidet ble for lang for faren, derfor flyttet de tilbake til det mer sentrale Møhlenpris. Så store avstander var det neppe snakk om, for Eva kunne gå på samme skole hele tiden.

I 1931, da Eva var sju år, begynte hun på Nygård skole. Ifølge henne selv var hun alt annet enn et skolelys. Foruten et slitsomt matematikkpensum, der hun lærte seg at «a i aen [a2] = faen», så var nok en fryktelig streng lærerinne det sterkeste minnet Eva satt igjen med. Kanskje var det Evas labre interesse for yndlingsfaget til lærerinnen, håndarbeid, som gjorde at de ikke kom overens? I alle fall karakteriserte Eva sine ferdigheter i faget som under middels. Det var ellers tydelig at Eva målte seg mot sin storesøster, som skilte seg ut fra sine to yngre søstre.

Hun danset ballet, var pen, liten og nett. Kontrasten til den yngste var kanskje størst, for hun var mer vill av seg, klatret der det var mulig og hadde alltid skrubbsår på knærne. Imidlertid fant Eva seg til rette med sin plass i midten, og var vel mest av alt en finurlig blanding av sine søstre.

Eva deltok ikke i noen form for organisert virksomhet før hun var 16. Men halvveis i det andre året på middelskolen, som det het den gang, skjedde store begivenheter som skulle prege henne da, og senere føre til beslutninger som skulle merke henne for resten av livet.

Den 30. november 1939 angrep Sovjetunionen Finland. Det brutale angrepet vakte voldsomme reaksjoner og avsky. Slik var det også hjemme hos Eva, der hennes borgerlig innstilte foreldre var svært bekymret for om kommunistene i Sovjetunionen – «den røde fare» – også ville angripe Norge. Eva var livredd for en mulig krig. I en av sanglekene som verserte blant venninnene på skolen, het det: «Når russerne kommer, da blir det farlig liv.»

Spørsmålet som opptok venninnene, var: Hvordan hjelpe et nabofolk i nød? For flere av dem ble løsningen å ta aktivt del i arbeidet i regi av Ungdommens Røde Kors, og sammen med flere venninner meldte Eva seg inn i den lokale foreningen. Da hun kom til medlemsmøtet og så langbordet som var dekket med bandasjer, skjønte hun at behovet for unge, flittige fingre var stort. Bandasjene skulle rulles sammen, pak18

kes og sendes til Finland, sammen med blant annet klær, ulltepper og ryggsekker.

Gjennom å delta i arbeid som dette ble den humanitære tanken rotfestet, og nettopp den innstillingen er grunnleggende for å forstå hvordan Eva og andre unge kvinner handlet på et senere tidspunkt.

Vinterkrigen endte med finsk kapitulasjon 13. mars 1940. Frykten for kommunismen var for øvrig noe Eva delte med mange av kvinnene som senere meldte seg til Det tyske Røde Kors.

Anna fra Trøndelag var en av dem. Hun vokste opp som barn nummer seks i en søskenflokk på åtte. Familien bodde i Trondheim, en nybygd leilighet i en delt tomannsbolig. Plassen kunne periodevis forekomme trang, men takhøyden var stor, både bokstavelig talt og i overført forstand. Dessuten var det nok av tumleplasser i skogområdene utenfor.

Faren var skipskaptein og sjelden hjemme, så det var moren som tok de tyngste takene med den store barneflokken. Men det så ut til at hun hadde stor kapasitet.

Moren var svært politisk interessert og fant sine likesinnede i Høyre og Frisinnede Venstre. Anna var lik sin mor og ble også engasjert i politikk. Moren tok med seg Anna på flere valgmøter, og det ble nok skapt et ekstra sterkt bånd mellom disse to, da ingen av de andre barna fikk være med. Erfaringene fra de politiske møtene ga grunnlag for mange politiske diskusjoner i hjemmet, der de store utenrikspolitiske sakene som preget tidens avisforsider også var temaer.

Anna fulgte nøye med i avisene, og registrerte at stemningen i hjemmet var sterkt antikommunistisk. Borgerkrigen i Spania fra 1936 og Vinterkrigen i Finland bidro sterkt til denne innstillingen. Anna ble også oppmerksom på Hitler og nasjonalsosialismen i Tyskland. Da hun ga uttrykk for sine tanker om dette, og spurte hvordan moren oppfattet det som skjedde i Tyskland, satt hun igjen med en forståelse av at Hitler hadde ryddet opp i store utfordringer som landet hadde vært gjennom. Han hadde fjernet den store arbeidsledigheten og gjenreist Tyskland som nasjon.

I det nyetablerte byggefeltet var det mange som sympatiserte med Norges Kommunistiske Parti og Det norske Arbeiderparti, og motsetningene mellom beboerne kom til overflaten på nasjonaldagen. På den store, åpne plassen midt i bofellesskapet sto flaggstangen klar til å ta imot det norske flagget. Men i dette nabolaget var det ikke så enkelt.

19

Moren til Anna måtte krangle med styret for å få låne flagget. Deretter måtte hun selv heise det, for det gjorde ikke styret! Derimot viste de seg fra en annen side på Arbeidernes dag – 1. mai. Da var det forventet at alle i bofellesskapet skulle stå pent og pyntelig og se på at det røde flagget gikk til topps.

På middelskolen/realskolen tok de politiske diskusjonene en ny vending. Anna hadde flere klassekamerater som var medlemmer av Fedrelandslaget – den største av flere organisasjoner på den politiske høyresiden. I mellomkrigstiden samlet Fedrelandslaget opp mot 100 000 medlemmer, og betydningsfulle personer som Roald Amundsen og Fridtjof Nansen var tilknyttet den nasjonalistiske organisasjonen.

For øvrig var også Vidkun Quisling innenfor rekkene. Anna ble med vennene på medlemsmøter og lyttet til høylytte, kritiske diskusjoner om arbeiderpartiregjeringens forsvarspolitikk. Gjennom «Det brukne geværs politikk» og manglende bevilgninger hadde regjeringen under Johan Nygaardsvold bygd ned Forsvaret og lagt landet åpent. Denne oppfatningen ble ytterligere forsterket etter Altmark-affæren i Jøssingfjorden 16. februar 1940.

Sigrid vokste opp på St. Hanshaugen i Oslo, og beskriver oppveksten med to brødre og to søstre som en fin tid. Skolegangen på Ila skole var av samme kategori. Morens ståsted som Venstre-kvinne og farens som Høyre-mann bidro til mange spennende politiske diskusjoner hjemme i Sigrids ungdomstid. Like fullt var moren den som var mest aktiv innenfor politikken. Faren holdt seg mer i bakgrunnen og hadde større interesse av å diskutere religiøse spørsmål. Faren var for øvrig med i en avholdslosje som foreningen Kristelig Forening Unge Kvinner (KFUK) var knyttet til, og som Sigrid deltok i.

Politisk ble Sigrid en del av ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet, AUF. Dette var nok mye fordi hennes nære venninne også sto som medlem. Tilknytningen til AUF gjorde imidlertid sitt til at venninneforholdet gikk i oppløsning. Da AUF oppfordret til å støtte våpenforsendelser til Spania under borgerkrigen 1936–1939, ønsket ikke Sigrid lenger å delta. Da tok også vennskapet slutt! Inntil videre ble det politiske perspektivet lagt på vent. Hun gjennomførte framhaldsskolen i årene 1939–1941, og i samme periode gikk hun på skredderskole med håndverk og kunstindustri på kvelden.