Vår egen grusomhet

Araminta Hall

Vår egen grusomhet Oversatt av Toril Hanssen MNO

Araminta Hall Originalens tittel Our kind of Cruelty Oversatt av Toril Hanssen Copyright © Araminta Hall, 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-56468-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 9,95/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8.

Virginia Woolf-sitatet s. 167 i originalen (s. 140) er gjengitt i Merete Alfsens oversettelse (Jakobs rom).

Shakespeare-sitatet s. 337 i originalen (s. 275) er gjengitt i André Bjerkes oversettelse (Hamlet, tredje akt, sc. 4).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jamie, Oscar, Violet og Edith, som alltid

«Man kan gå for grundig til verks i forsøk på å finne sannheten. Noen ganger må man bare respektere dens tilslørte ansikt. Dette er naturligvis en kjærlighetshistorie.»

The Sea, The Sea, Iris Murdoch

i

Reglene for Suget var enkle. V og jeg gikk på en nattklubb som lå et sted vi hadde valgt på forhånd, langt unna der vi bodde. Vi dro dit sammen, men gikk inn hver for oss. Inne beveget vi oss mot baren og stilte oss langt nok fra hverandre til at det ikke virket som vi var sammen, men nær nok til at jeg hele tiden hadde henne innenfor synsvidde. Så ventet vi. Det varte aldri lenge, og det var heller ikke rart, så strålende vakker som V var. En uheldig stakkar kom bort, bød henne på en drink og spurte om hun ville danse. Hun innledet en lett flørt. Og jeg ventet uten å slippe henne med øynene og hele tiden med kroppen i beredskap. Vi har et signal: Straks hun løfter hånden og drar i sølvørnen hun alltid bærer om halsen, må jeg handle. I disse dunkle, pulserende lokalene banet jeg meg vei gjennom trengselen, grep tak i den udugelige dusten som sto og siklet over henne, og spurte hvem som hadde gitt ham lov til å prøve å sjekke opp kjæresten min. Og siden jeg er høy og bred og ser ut som jeg duger til litt av hvert, og siden V liker at jeg løfter vekter og begynner dagen med en løpetur, rygget de alltid unna med hendene avvergende foran ansiktet og skremte, nervøse uttrykk. Noen ganger klarte vi ikke å vente med å kysse; noen ganger gikk vi rett på toalettet og knullet i en bås der V skrek så alle kunne høre det. Noen ganger kom vi oss hjem.

Men alltid smakte kyssene våre av Southern Comfort, som var det V foretrakk å drikke.

Det var V som ga spillet vårt navn, en av de mørke, 11

iskalde kveldene der regnet legger seg på vindusrutene så det ligner fett. Hun var iført en svart T-skjorte som kjentes som fløyel å ta på. Den lå tett over de runde brystene, og jeg visste at hun var uten bh. Kroppen min reagerte slik som alltid. Hun lo da jeg reiste meg, og la hånden på den varme brystkassen min. «Det er det eneste det handler om, vet du, Mikey. For alle rundt omkring. Alle kjenner sug etter noe.»

Det er rett å si at Suget alltid har tilhørt V. * En del av meg har ikke lyst til å skrive alt sammen ned, men advokaten min sier at det er jeg nødt til, for han trenger å danne seg et klart bilde av situasjonen. Han sier at han har problemer med å få ordentlig tak på historien min. Han mener også at skrivingen kan være bra for meg, så jeg skjønner bedre hvor vi står. Jeg synes han er en tosk. Men jeg har ikke noe annet å gjøre hele dagen, her jeg sitter i den gudsforlatte cellen, bare med selskap av Feite Terry, som har en hals som er større enn de flestes lår, og hører på at han masturberer til bilder av berømtheter jeg ikke kjenner igjen.

«Har du mistet taleevnen? Tåler du ikke skøyingen min?» sier han til meg nesten hver morgen mens jeg ligger taus på køya, og ordene venter som ueksploderte bomber på tungen hans. Jeg svarer ikke, men han går ikke lenger enn det, for her inne er det åpenbart slik at har man drept noen, får man om enn motstrebende respekt. * Det er vanskelig å tro at det ikke engang er et år siden jeg kom tilbake fra Amerika. Det føles mer som et liv siden, for ikke å si to liv. Men jeg kom faktisk hjem i slutten av mai, og nå, her jeg sitter og skriver i den lille mørke cellen, er det desember. Desember kan være varm og full av gode opplevelser, men denne er kald og trist, med dager som aldri synes å lysne, og tåke som aldri synes å lette. Avisene skriver at smogen ligger som et kvelende teppe over London, som om en million viktorianske sjeler har vendt tilbake fra 12

de døde og svever over Themsen. Men vi vet jo alle at det er en trillion små kjemiske partikler som forurenser luften og kroppene våre, forårsaker mutasjon og forandrer selve essensen av hvem vi er.

Jeg tror Amerika kan ha betydd starten på elendigheten.

V og jeg var ikke skapt for å leve atskilt, men likevel lot vi oss forføre av utsikten til å tjene penger på kort tid. Jeg husker hvordan hun oppmuntret meg til å dra, og sa at det ville ta meg fem år i London å tjene det samme som jeg kunne oppnå på to i New York. Hun hadde selvfølgelig rett, men jeg er ikke lenger sikker på om pengene var verdt det. Det føles som vi mistet noe av oss selv i de årene. Som om vi strakk oss så langt at vi sluttet å være virkelige.

Men huset vårt er virkelig, og det er kanskje poenget?

Ligningen kan få det til å gå rundt i hodet: To år i helvete er lik et femroms hus i Clapham. Slik formulert høres det ut som en vits. Høres ut som noe ingen med vettet i behold ville selge sjelen for. Men faktum er at det finnes. Det vil vente på oss uten fordømmelse. Det vil stå der.

Jeg engasjerte en husjeger da jeg visste at jeg skulle hjem, og så alltid vedkommende for meg luskende gatelangs i London med et skytevåpen i den ene hånden og et par bloddryppende hus slengt over skulderen. Hun sendte meg en flom av fotografier og opplysninger mens jeg satt ved skrivebordet i New York, og jeg bladde gjennom dem til bildene ble tåkete foran øynene. Jeg oppdaget at jeg egentlig ikke brydde meg om hva jeg kjøpte, men jeg stilte svært spesifikke krav, for jeg visste akkurat hva det var V ønsket. Jeg var nøye med beliggenhet og også med husets orientering.

Jeg husket at hagen måtte være sørøstvendt, og jeg forlangte at huset skulle ha hovedinngang på midten, gjerne et par trinn opp, og vinduer på begge sidene, for V hadde bestandig ment at slike hus så så hyggelige ut. Det er rom på hver side av hallen, rom jeg som barn ikke engang visste fantes, men som V har lært meg har egne navn: salong og bibliotek.

Det gjenstår imidlertid å fylle bokhyllene, og jeg har ingen 13

planer om å holde salong. Spisekjøkkenet, som eiendomsmeglere liker å kalle ethvert stort rom med utstyr for matlaging, ligger mot baksiden og strekker seg over husets fulle lengde. De tidligere eierne har utvidet hele huset halvannen meter ut i hagen og latt utvidelsen bli omsluttet av glass med store doble foldedører som det er like lett å åpne og lukke, som å la hånden gli gjennom vann.

På gulvet i dette rommet og videre ut i hagen er det lagt Yorkshire-stein med varmekabler, slik at når dørene er åpne, kan man gå innefra og ut på samme underlag. «Ta uteplassen inn,» sa Toby, eiendomsmegleren, og jeg kjente det klø i fingrene etter å gi ham en ørefik. «De har faktisk utvidet gulvarealet med hele hageområdet,» lød den tåpelige kommentaren idet han pekte på en nedsenket bålpanne og en badestamp, en innebygd grill og et smakfullt lite vannanlegg. Flaks for ham at jeg allerede så for meg hvordan V kom til å elske hver detalj, ellers hadde jeg snudd på hælen og forlatt huset der og da.

Og det ville vært synd, for det er annen etasje jeg liker best. Jeg har fått alle rommene mot baksiden slått sammen og deretter avdelt på nytt, slik at vi har det Toby utvilsomt ville kalt en suite, men det er egentlig et stort soverom med walk-in-garderobe og et lekkert bad. Til innredningen har jeg valgt flotte stoffer og materialer: silke og fløyel; marmor og flint – slikt som bare ber om berøring. Jeg har tunge gardiner i vinduene og smart belysning, slik at det er mørkt og sensuelt og lyst og lett på alle de riktige stedene. Mot forsiden av huset er det to mindre soverom og på loftet enda ett med eget bad og med utgang til en takterrasse på baksiden.

Fantastisk for gjester, som Toby sier.

Jeg har også lagt stor omtanke i møbleringen. En smakfull blanding av moderne og gammelt, tror jeg man kan si.

Moderne til alt som skal brukes, som kjøkkenet og badet og lydanlegget og belysningen og alt det der. Antikviteter når det gjelder totemer. Jeg er blitt litt av en ekspert på å tråle butikker og virke som jeg vet hva jeg snakker om.

Og jeg har funnet en eng i Sussex som fire–fem ganger i 14

året blir forvandlet til et enormt antikvitetsmarked. Folk fra Øst-Europa kommer kjørende med svære lastebiler fulle av saker fra sin fortid og ler av alle oss som er villige til å punge ut hundrevis av pund for ting som ville blitt brent i landet de kommer fra. Det er meningen at man skal prute, men ofte gidder jeg ikke, ofte blir jeg revet med av det hele. For det er noe vidunderlig ved å la hånden gli langs en stolrygg og kjenne furer og kanter og erkjenne at ens egen hånd bare er en av mange som må ha gjort akkurat det samme.

Jeg kjøpte et skap sist jeg var der, og da jeg fikk det hjem og åpnet det, oppdaget jeg en mengde telefonnumre skrevet med blyant på innsiden av døren. «Marta 03201», «Cossi 98231» og så videre og så videre. Det var som en historie uten begynnelse, midtkapitler eller slutt. Det slo meg at det kunne være notatene til en privatdetektiv, eller kanskje ledetråder i en mordsak. Jeg hadde tenkt å få det pusset og malt mørkegrått, men etter at jeg fant numrene, lot jeg det være akkurat som det var, med flassende grønn maling og en innvendig skuff som setter seg fast når man forsøker å åpne den. Det fascinerer meg at numrene henger i løse luften. Jeg liker tanken på at vi aldri kommer til å få vite hva som egentlig hendte med disse kvinnene, eller med den som skrev ned numrene deres. Men jeg vet ikke helt hva V vil synes om skapet. Kanskje hun får lyst til å slipe numrene vekk.

Veggene har utelukkende Vs farger. Mye marineblått og mørkegrått, til og med svart her og der, noe interiørarkitekten forsikret meg ikke var deprimerende lenger. Hun oppmuntret meg til å få skapene i walk-in-garderoben malt skinnende svarte utvendig og mørk skarlagenrøde innvendig. Hun sa at det var elegant, men jeg er ikke sikker på om hun hadde rett, for når jeg går inn i rommet, ser jeg bare lær og størknet blod.

Omtrent det første jeg fikk av post etter at jeg flyttet inn, var en invitasjon til Vs bryllup. Den lå i en kremfarget konvolutt med min ennå uvante adresse skrevet med blekk i 15

skjønnskrift utenpå, og kjentes tung i hånden. Navnet mitt sto med den samme slyngete håndskriften øverst på kortet, som var tykt og mykt, med hevede, taktile bokstaver.

Jeg stirret lenge på navnet mitt, så lenge at jeg kunne se for meg hånden som holdt pennen, og de fine bevegelsene den brukte. Det var en liten flekk ved ‘i-en’, ellers var alt perfekt. Jeg tok invitasjonen med inn i salongen og satte den på peishyllen, under det forgylte speilet og bak de høye sølvlysestakene. Hånden min skalv litt, så jeg, og jeg var klar over at jeg var varmere enn været skulle tilsi. Jeg hvilte hånden på den kjølige marmoren i peisrammen og konsentrerte meg om de snirklete spiralene som bar den helt flate hyllen. Det minnet meg på at ren, fullstendig perfekt marmor er et av de mest ettertraktede materialene vi kjenner til, men også et av de vanskeligste å finne. Hvis det er lett, er det antakelig ikke verdt å ha, sa V en gang til meg, og jeg måtte smile der jeg sto i salongen med hånden på marmoren.

Jeg visste hva hun gjorde; alt var i orden.

Jeg hadde sendt en e-post til V fra New York for å la henne få vite at jeg kom hjem. Det var da hun svarte med å si at hun skulle gifte seg. Det var vår første korrespondanse siden jul, og jeg ble dypt rystet. Jeg hadde sluttet å prøve å få kontakt med henne så sent som i februar, og jeg mailet henne nyheten om hjemkomsten min i slutten av april, noe som betydde at hun bare hadde hatt et par måneder på å møte noen og si ja til å gifte seg med ham. Jeg vet at du vil bli overrasket … skrev hun og fortsatte: … men jeg tror også at tausheten din de siste par månedene betyr at du har akseptert at det er slutt mellom oss, og ønsker like sterkt som jeg å gå videre. Hvem vet, kanskje du allerede har gjort det! Jeg er klar over at det kan virke forhastet, men jeg vet også at jeg gjør det rette. Jeg føler at jeg skylder deg en unnskyldning for reaksjonen min på det som hendte i julen. Kanskje du bare hadde innsett før meg at det var slutt, og jeg skulle ikke ha oppført meg slik jeg gjorde.

16

Jeg skulle ha satt meg ned og snakket ordentlig med deg. Jeg håper du blir glad på mine vegne, og jeg håper også at vi kan være venner. Du var og er helt spesiell for meg, og jeg orker ikke tanken på ikke å ha deg i livet mitt.

I noen dager følte jeg meg bare nummen, som om en eksplosjon hadde gått av like ved og ødelagt kroppen min. Men jeg innså fort at det var en banal reaksjon. Foruten at V åpenbart følte kjærlighet til meg fremdeles, syntes hun å tro at jeg hadde ønsket å sette strek for forholdet. Og å bruke en så munter tone var så ulikt den V jeg kjente, at jeg et øyeblikk lurte på om hun var blitt kidnappet, og en annen skrev e-postene i hennes navn. Langt mer plausible forklaringer var det likevel at V ikke var seg selv, eller at hun brukte denne tonen for å gi meg et skjult budskap. Det var to muligheter: Enten hadde hun mistet forstanden da jeg gjorde henne så ulykkelig i julen, og kastet seg i armene på den første og beste idioten, eller så ville hun at jeg skulle betale for det jeg hadde gjort. Det siste alternativet virket ubetinget mest sannsynlig; dette var tross alt V, og hun ville at jeg skulle erkjenne min egen anger. Det var som linjene i e-posten ble oppløst, og bak dem var de sanne ordene. Dette var et spill, yndlingsspillet vårt. Det var tydelig at vi begynte på en ny, mer utspekulert versjon av Suget.

Jeg lot det gå noen dager før jeg svarte på e-posten fra V, og da valgte jeg ordene med omhu. Jeg anla samme lystige tone som henne og skrev at jeg frydet meg på hennes vegne, og selvsagt kunne vi fortsatt være venner. Jeg skrev også at jeg skulle ta kontakt og gi henne den nye adressen min når jeg kom tilbake til London, men da invitasjonen landet på dørmatten, visste jeg at det var unødvendig. Det betydde at hun hadde ringt til Elaine, og det i seg selv var betydningsfullt. Det betydde også at hun antakelig ikke var så sint lenger som hun hadde vært. Jeg kom hurtig til å se invitasjonen for det den var: første trekk i en komplisert beklagelse, en dans bare V og jeg noensinne kunne mestre. Jeg syntes til og 17

med synd på Angus Metcalf, som den latterlige invitasjonen fortalte at han het.

MR OG MRS COLIN WALTON HAR DEN GLEDE Å INVITERE DEM TIL VIELSEN MELLOM SIN DATTER VERITY OG MR ANGUS METCALF I STEEPLE CHAPEL I SUSSEX LØRDAG DEN 14. SEPTEMBER KL. 15.00 OG FESTEN ETTERPÅ I STEEPLE HOUSE

Det hendte jeg våknet med invitasjonen ved siden av meg i sengen, uten at jeg kunne huske å ha tatt den med opp. En gang lå den under kinnet, og da jeg tok den vekk, kjente jeg avtrykkene etter den. Jeg kunne se ordene i speilet, preget inn i huden.

Jeg lot det gå noen dager, så sendte jeg et kort brev til moren til V og sa at det ville være en fornøyelse å delta. Jeg visste at hun nok ikke ville dele fornøyelsen.

Jeg har vært mye sammen med Colin og Suzi i årenes løp, og en tid trodde jeg de skulle komme til å se på meg som en slags sønn. I julen kunne det nesten føles som V og jeg var søsken og satt sammen med foreldrene våre ved restene av en kalkun. «Vi er et rart par,» sa hun en gang til meg, «du har ingen foreldre, og jeg har ingen søsken. Vi rekker ikke over så mye. Vi må holde godt fast på hverandre, så ikke den ene svever vekk.» Det var helt greit for meg. Jeg elsket mer enn noe å legge armen rundt den smale midjen hennes og trekke henne inntil meg i sengen, kjenne rumpeballene gli på plass som puslespilldeler i skrittet, mens beina våre speilet hverandre i en perfekt kontur, og hodet hennes hvilte søtt under haken min.

18