Vår egen grusomhet

Vår egen grusomhet

Araminta Hall

Vår egen grusomhet Oversatt av Toril Hanssen MNO

Araminta Hall Originalens tittel Our kind of Cruelty Oversatt av Toril Hanssen Copyright © Araminta Hall, 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64370-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Virginia Woolf-sitatet s. 167 i originalen (s. 140) er gjengitt i Merete Alfsens oversettelse (Jakobs rom).

Shakespeare-sitatet s. 337 i originalen (s. 275) er gjengitt i André Bjerkes oversettelse (Hamlet, tredje akt, sc. 4).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jamie, Oscar, Violet og Edith, som alltid

«Man kan gå for grundig til verks i forsøk på å finne sannheten. Noen ganger må man bare respektere dens tilslørte ansikt. Dette er naturligvis en kjærlighetshistorie.»

The Sea, The Sea, Iris Murdoch

i

Reglene for Suget var enkle. V og jeg gikk på en nattklubb som lå et sted vi hadde valgt på forhånd, langt unna der vi bodde. Vi dro dit sammen, men gikk inn hver for oss. Inne beveget vi oss mot baren og stilte oss langt nok fra hverandre til at det ikke virket som vi var sammen, men nær nok til at jeg hele tiden hadde henne innenfor synsvidde. Så ventet vi. Det varte aldri lenge, og det var heller ikke rart, så strålende vakker som V var. En uheldig stakkar kom bort, bød henne på en drink og spurte om hun ville danse. Hun innledet en lett flørt. Og jeg ventet uten å slippe henne med øynene og hele tiden med kroppen i beredskap. Vi har et signal: Straks hun løfter hånden og drar i sølvørnen hun alltid bærer om halsen, må jeg handle. I disse dunkle, pulserende lokalene banet jeg meg vei gjennom trengselen, grep tak i den udugelige dusten som sto og siklet over henne, og spurte hvem som hadde gitt ham lov til å prøve å sjekke opp kjæresten min. Og siden jeg er høy og bred og ser ut som jeg duger til litt av hvert, og siden V liker at jeg løfter vekter og begynner dagen med en løpetur, rygget de alltid unna med hendene avvergende foran ansiktet og skremte, nervøse uttrykk. Noen ganger klarte vi ikke å vente med å kysse; noen ganger gikk vi rett på toalettet og knullet i en bås der V skrek så alle kunne høre det. Noen ganger kom vi oss hjem.

Men alltid smakte kyssene våre av Southern Comfort, som var det V foretrakk å drikke.

Det var V som ga spillet vårt navn, en av de mørke, 11

iskalde kveldene der regnet legger seg på vindusrutene så det ligner fett. Hun var iført en svart T-skjorte som kjentes som fløyel å ta på. Den lå tett over de runde brystene, og jeg visste at hun var uten bh. Kroppen min reagerte slik som alltid. Hun lo da jeg reiste meg, og la hånden på den varme brystkassen min. «Det er det eneste det handler om, vet du, Mikey. For alle rundt omkring. Alle kjenner sug etter noe.»

Det er rett å si at Suget alltid har tilhørt V. * En del av meg har ikke lyst til å skrive alt sammen ned, men advokaten min sier at det er jeg nødt til, for han trenger å danne seg et klart bilde av situasjonen. Han sier at han har problemer med å få ordentlig tak på historien min. Han mener også at skrivingen kan være bra for meg, så jeg skjønner bedre hvor vi står. Jeg synes han er en tosk. Men jeg har ikke noe annet å gjøre hele dagen, her jeg sitter i den gudsforlatte cellen, bare med selskap av Feite Terry, som har en hals som er større enn de flestes lår, og hører på at han masturberer til bilder av berømtheter jeg ikke kjenner igjen.

«Har du mistet taleevnen? Tåler du ikke skøyingen min?» sier han til meg nesten hver morgen mens jeg ligger taus på køya, og ordene venter som ueksploderte bomber på tungen hans. Jeg svarer ikke, men han går ikke lenger enn det, for her inne er det åpenbart slik at har man drept noen, får man om enn motstrebende respekt. * Det er vanskelig å tro at det ikke engang er et år siden jeg kom tilbake fra Amerika. Det føles mer som et liv siden, for ikke å si to liv. Men jeg kom faktisk hjem i slutten av mai, og nå, her jeg sitter og skriver i den lille mørke cellen, er det desember. Desember kan være varm og full av gode opplevelser, men denne er kald og trist, med dager som aldri synes å lysne, og tåke som aldri synes å lette. Avisene skriver at smogen ligger som et kvelende teppe over London, som om en million viktorianske sjeler har vendt tilbake fra 12

de døde og svever over Themsen. Men vi vet jo alle at det er en trillion små kjemiske partikler som forurenser luften og kroppene våre, forårsaker mutasjon og forandrer selve essensen av hvem vi er.

Jeg tror Amerika kan ha betydd starten på elendigheten.

V og jeg var ikke skapt for å leve atskilt, men likevel lot vi oss forføre av utsikten til å tjene penger på kort tid. Jeg husker hvordan hun oppmuntret meg til å dra, og sa at det ville ta meg fem år i London å tjene det samme som jeg kunne oppnå på to i New York. Hun hadde selvfølgelig rett, men jeg er ikke lenger sikker på om pengene var verdt det. Det føles som vi mistet noe av oss selv i de årene. Som om vi strakk oss så langt at vi sluttet å være virkelige.

Men huset vårt er virkelig, og det er kanskje poenget?

Ligningen kan få det til å gå rundt i hodet: To år i helvete er lik et femroms hus i Clapham. Slik formulert høres det ut som en vits. Høres ut som noe ingen med vettet i behold ville selge sjelen for. Men faktum er at det finnes. Det vil vente på oss uten fordømmelse. Det vil stå der.

Jeg engasjerte en husjeger da jeg visste at jeg skulle hjem, og så alltid vedkommende for meg luskende gatelangs i London med et skytevåpen i den ene hånden og et par bloddryppende hus slengt over skulderen. Hun sendte meg en flom av fotografier og opplysninger mens jeg satt ved skrivebordet i New York, og jeg bladde gjennom dem til bildene ble tåkete foran øynene. Jeg oppdaget at jeg egentlig ikke brydde meg om hva jeg kjøpte, men jeg stilte svært spesifikke krav, for jeg visste akkurat hva det var V ønsket. Jeg var nøye med beliggenhet og også med husets orientering.

Jeg husket at hagen måtte være sørøstvendt, og jeg forlangte at huset skulle ha hovedinngang på midten, gjerne et par trinn opp, og vinduer på begge sidene, for V hadde bestandig ment at slike hus så så hyggelige ut. Det er rom på hver side av hallen, rom jeg som barn ikke engang visste fantes, men som V har lært meg har egne navn: salong og bibliotek.

Det gjenstår imidlertid å fylle bokhyllene, og jeg har ingen 13

planer om å holde salong. Spisekjøkkenet, som eiendomsmeglere liker å kalle ethvert stort rom med utstyr for matlaging, ligger mot baksiden og strekker seg over husets fulle lengde. De tidligere eierne har utvidet hele huset halvannen meter ut i hagen og latt utvidelsen bli omsluttet av glass med store doble foldedører som det er like lett å åpne og lukke, som å la hånden gli gjennom vann.

På gulvet i dette rommet og videre ut i hagen er det lagt Yorkshire-stein med varmekabler, slik at når dørene er åpne, kan man gå innefra og ut på samme underlag. «Ta uteplassen inn,» sa Toby, eiendomsmegleren, og jeg kjente det klø i fingrene etter å gi ham en ørefik. «De har faktisk utvidet gulvarealet med hele hageområdet,» lød den tåpelige kommentaren idet han pekte på en nedsenket bålpanne og en badestamp, en innebygd grill og et smakfullt lite vannanlegg. Flaks for ham at jeg allerede så for meg hvordan V kom til å elske hver detalj, ellers hadde jeg snudd på hælen og forlatt huset der og da.

Og det ville vært synd, for det er annen etasje jeg liker best. Jeg har fått alle rommene mot baksiden slått sammen og deretter avdelt på nytt, slik at vi har det Toby utvilsomt ville kalt en suite, men det er egentlig et stort soverom med walk-in-garderobe og et lekkert bad. Til innredningen har jeg valgt flotte stoffer og materialer: silke og fløyel; marmor og flint – slikt som bare ber om berøring. Jeg har tunge gardiner i vinduene og smart belysning, slik at det er mørkt og sensuelt og lyst og lett på alle de riktige stedene. Mot forsiden av huset er det to mindre soverom og på loftet enda ett med eget bad og med utgang til en takterrasse på baksiden.

Fantastisk for gjester, som Toby sier.

Jeg har også lagt stor omtanke i møbleringen. En smakfull blanding av moderne og gammelt, tror jeg man kan si.

Moderne til alt som skal brukes, som kjøkkenet og badet og lydanlegget og belysningen og alt det der. Antikviteter når det gjelder totemer. Jeg er blitt litt av en ekspert på å tråle butikker og virke som jeg vet hva jeg snakker om.

Og jeg har funnet en eng i Sussex som fire–fem ganger i 14

året blir forvandlet til et enormt antikvitetsmarked. Folk fra Øst-Europa kommer kjørende med svære lastebiler fulle av saker fra sin fortid og ler av alle oss som er villige til å punge ut hundrevis av pund for ting som ville blitt brent i landet de kommer fra. Det er meningen at man skal prute, men ofte gidder jeg ikke, ofte blir jeg revet med av det hele. For det er noe vidunderlig ved å la hånden gli langs en stolrygg og kjenne furer og kanter og erkjenne at ens egen hånd bare er en av mange som må ha gjort akkurat det samme.

Jeg kjøpte et skap sist jeg var der, og da jeg fikk det hjem og åpnet det, oppdaget jeg en mengde telefonnumre skrevet med blyant på innsiden av døren. «Marta 03201», «Cossi 98231» og så videre og så videre. Det var som en historie uten begynnelse, midtkapitler eller slutt. Det slo meg at det kunne være notatene til en privatdetektiv, eller kanskje ledetråder i en mordsak. Jeg hadde tenkt å få det pusset og malt mørkegrått, men etter at jeg fant numrene, lot jeg det være akkurat som det var, med flassende grønn maling og en innvendig skuff som setter seg fast når man forsøker å åpne den. Det fascinerer meg at numrene henger i løse luften. Jeg liker tanken på at vi aldri kommer til å få vite hva som egentlig hendte med disse kvinnene, eller med den som skrev ned numrene deres. Men jeg vet ikke helt hva V vil synes om skapet. Kanskje hun får lyst til å slipe numrene vekk.

Veggene har utelukkende Vs farger. Mye marineblått og mørkegrått, til og med svart her og der, noe interiørarkitekten forsikret meg ikke var deprimerende lenger. Hun oppmuntret meg til å få skapene i walk-in-garderoben malt skinnende svarte utvendig og mørk skarlagenrøde innvendig. Hun sa at det var elegant, men jeg er ikke sikker på om hun hadde rett, for når jeg går inn i rommet, ser jeg bare lær og størknet blod.

Omtrent det første jeg fikk av post etter at jeg flyttet inn, var en invitasjon til Vs bryllup. Den lå i en kremfarget konvolutt med min ennå uvante adresse skrevet med blekk i 15

skjønnskrift utenpå, og kjentes tung i hånden. Navnet mitt sto med den samme slyngete håndskriften øverst på kortet, som var tykt og mykt, med hevede, taktile bokstaver.

Jeg stirret lenge på navnet mitt, så lenge at jeg kunne se for meg hånden som holdt pennen, og de fine bevegelsene den brukte. Det var en liten flekk ved ‘i-en’, ellers var alt perfekt. Jeg tok invitasjonen med inn i salongen og satte den på peishyllen, under det forgylte speilet og bak de høye sølvlysestakene. Hånden min skalv litt, så jeg, og jeg var klar over at jeg var varmere enn været skulle tilsi. Jeg hvilte hånden på den kjølige marmoren i peisrammen og konsentrerte meg om de snirklete spiralene som bar den helt flate hyllen. Det minnet meg på at ren, fullstendig perfekt marmor er et av de mest ettertraktede materialene vi kjenner til, men også et av de vanskeligste å finne. Hvis det er lett, er det antakelig ikke verdt å ha, sa V en gang til meg, og jeg måtte smile der jeg sto i salongen med hånden på marmoren.

Jeg visste hva hun gjorde; alt var i orden.

Jeg hadde sendt en e-post til V fra New York for å la henne få vite at jeg kom hjem. Det var da hun svarte med å si at hun skulle gifte seg. Det var vår første korrespondanse siden jul, og jeg ble dypt rystet. Jeg hadde sluttet å prøve å få kontakt med henne så sent som i februar, og jeg mailet henne nyheten om hjemkomsten min i slutten av april, noe som betydde at hun bare hadde hatt et par måneder på å møte noen og si ja til å gifte seg med ham. Jeg vet at du vil bli overrasket … skrev hun og fortsatte: … men jeg tror også at tausheten din de siste par månedene betyr at du har akseptert at det er slutt mellom oss, og ønsker like sterkt som jeg å gå videre. Hvem vet, kanskje du allerede har gjort det! Jeg er klar over at det kan virke forhastet, men jeg vet også at jeg gjør det rette. Jeg føler at jeg skylder deg en unnskyldning for reaksjonen min på det som hendte i julen. Kanskje du bare hadde innsett før meg at det var slutt, og jeg skulle ikke ha oppført meg slik jeg gjorde.

16

Jeg skulle ha satt meg ned og snakket ordentlig med deg. Jeg håper du blir glad på mine vegne, og jeg håper også at vi kan være venner. Du var og er helt spesiell for meg, og jeg orker ikke tanken på ikke å ha deg i livet mitt.

I noen dager følte jeg meg bare nummen, som om en eksplosjon hadde gått av like ved og ødelagt kroppen min. Men jeg innså fort at det var en banal reaksjon. Foruten at V åpenbart følte kjærlighet til meg fremdeles, syntes hun å tro at jeg hadde ønsket å sette strek for forholdet. Og å bruke en så munter tone var så ulikt den V jeg kjente, at jeg et øyeblikk lurte på om hun var blitt kidnappet, og en annen skrev e-postene i hennes navn. Langt mer plausible forklaringer var det likevel at V ikke var seg selv, eller at hun brukte denne tonen for å gi meg et skjult budskap. Det var to muligheter: Enten hadde hun mistet forstanden da jeg gjorde henne så ulykkelig i julen, og kastet seg i armene på den første og beste idioten, eller så ville hun at jeg skulle betale for det jeg hadde gjort. Det siste alternativet virket ubetinget mest sannsynlig; dette var tross alt V, og hun ville at jeg skulle erkjenne min egen anger. Det var som linjene i e-posten ble oppløst, og bak dem var de sanne ordene. Dette var et spill, yndlingsspillet vårt. Det var tydelig at vi begynte på en ny, mer utspekulert versjon av Suget.

Jeg lot det gå noen dager før jeg svarte på e-posten fra V, og da valgte jeg ordene med omhu. Jeg anla samme lystige tone som henne og skrev at jeg frydet meg på hennes vegne, og selvsagt kunne vi fortsatt være venner. Jeg skrev også at jeg skulle ta kontakt og gi henne den nye adressen min når jeg kom tilbake til London, men da invitasjonen landet på dørmatten, visste jeg at det var unødvendig. Det betydde at hun hadde ringt til Elaine, og det i seg selv var betydningsfullt. Det betydde også at hun antakelig ikke var så sint lenger som hun hadde vært. Jeg kom hurtig til å se invitasjonen for det den var: første trekk i en komplisert beklagelse, en dans bare V og jeg noensinne kunne mestre. Jeg syntes til og 17

med synd på Angus Metcalf, som den latterlige invitasjonen fortalte at han het.

MR OG MRS COLIN WALTON HAR DEN GLEDE Å INVITERE DEM TIL VIELSEN MELLOM SIN DATTER VERITY OG MR ANGUS METCALF I STEEPLE CHAPEL I SUSSEX LØRDAG DEN 14. SEPTEMBER KL. 15.00 OG FESTEN ETTERPÅ I STEEPLE HOUSE

Det hendte jeg våknet med invitasjonen ved siden av meg i sengen, uten at jeg kunne huske å ha tatt den med opp. En gang lå den under kinnet, og da jeg tok den vekk, kjente jeg avtrykkene etter den. Jeg kunne se ordene i speilet, preget inn i huden.

Jeg lot det gå noen dager, så sendte jeg et kort brev til moren til V og sa at det ville være en fornøyelse å delta. Jeg visste at hun nok ikke ville dele fornøyelsen.

Jeg har vært mye sammen med Colin og Suzi i årenes løp, og en tid trodde jeg de skulle komme til å se på meg som en slags sønn. I julen kunne det nesten føles som V og jeg var søsken og satt sammen med foreldrene våre ved restene av en kalkun. «Vi er et rart par,» sa hun en gang til meg, «du har ingen foreldre, og jeg har ingen søsken. Vi rekker ikke over så mye. Vi må holde godt fast på hverandre, så ikke den ene svever vekk.» Det var helt greit for meg. Jeg elsket mer enn noe å legge armen rundt den smale midjen hennes og trekke henne inntil meg i sengen, kjenne rumpeballene gli på plass som puslespilldeler i skrittet, mens beina våre speilet hverandre i en perfekt kontur, og hodet hennes hvilte søtt under haken min.

18

Noen ganger tror jeg at jeg likte V best når hun sov.

Når jeg kjente at hun ble tung i armene mine, og pusten ble dyp og rolig. Jeg pleide å åpne munnen slik at jeg kunne la kjeven gli over kronen og kjenne alle furene og forhøyningene i skallen. Det føltes som jeg uten vanskelighet kunne trenge dypere enn til beinet, grave ned gjennom de bløte hinnene som beskyttet den grå massen av snodde tråder som utgjorde hjernen. Kjenne de elektriske strømningene som holdt henne i live og alert. Jeg ble ofte misunnelig på disse strømningene og all informasjonen de rommet. Jeg ville tvinne dem rundt meg slik at hun bare drømte om meg, og jeg fylte henne helt, slik hun fylte meg.

Jeg lurer på om V måtte krangle med moren for å få invitere meg, eller om Suzi syntes det var til pass for meg å se datteren bli lykkelig gift med en annen. Jeg lurer på om hun planla å kikke på meg under seremonien og smile.

Men når jeg tenker tilbake, har Suzi alltid vært en tåpelig kvinne, alltid latt som hun ønsket å være annerledes, når hun i virkeligheten ønsket å være akkurat som dem hun hadde vært omgitt av hele livet. Det burde jeg ha innsett tidligere, egentlig i det samme jeg fikk høre navnet hennes.

«Jeg heter Susan,» sa hun første gang vi møttes, «men kall meg Suzi,» og det hørtes jo ikke så verst ut, inntil jeg oppdaget at hun stavet det med ‘i’. En ‘y’ ville vært for koselig for Suzi, for alminnelig, for nær den hun i virkeligheten var. Og man skal aldri stole på mennesker som higer etter å være noe annet enn den de er. * Det var overhodet ikke vanskelig å få jobb i City da jeg kom tilbake til London. Jeg hadde strålende referanser fra banken i Amerika, og det jeg hadde utrettet der, talte for seg selv. Den nye lønnen min var høy, og bonusen ga utsikt til enda mer. Jeg syntes det var helt greit å reise til kontoret hver dag, og jeg likte til og med den høye, skinnende bygningen hvor jeg jobbet, langt oppe i skyene. Jeg tilbrakte dagene med å rope ut tall og se dem plinge og skyte i været 19

på skjermene på skrivebordet mitt. Det var så lett at jeg ikke kunne skjønne hvorfor ikke alle drev med det.

V hadde bestandig sagt at vi burde gå inn for å pensjonere oss når vi ble førtifem, et mål som absolutt virket innenfor rekkevidde. Jeg gikk ut fra at hun ikke hadde forandret livet sitt fullstendig siden februar, og fremdeles var ved Calthorpe Centre og jobbet i den sterile kjelleren med dataprogram, som ifølge henne ville overflødiggjøre menneskene en dag. Hun påsto at hun ikke visste hvorfor hun gjorde det, hvorfor hun arbeidet så iherdig og utrettelig for å gjøre maskinene flinkere enn oss, men jeg tror hun var fascinert av tanken på å finne opp noe kunstig som var bedre enn det ekte. Jeg tror hun var fascinert av tanken på å se om hun kunne narre menneskelige følelser.

Det slår meg nå at hvis ikke V hadde fått den jobben, kunne vi reist til Amerika sammen. Kanskje vi hadde vært der fremdeles. Men jeg liker ikke å tenke slik; det fører fantasien på så mange farlige veier, til fristende, uoppnåelige verdener. Jeg henga meg altfor ofte til slike tanker da jeg var liten: Kvinnen som kysset barnet sitt i parken, kunne være moren din, nøkkelen din kunne åpne døren til huset borte i gaten med roser rundt inngangspartiet, lukten av stekt løk kunne bety at noen laget middag til deg.

Og det var nå engang det som skjedde. Jeg fikk jobben i Amerika, og hun fikk jobben i London. Vi hadde vind i seilene, begge to, jeg med tilbud om så høy lønn at jeg ikke trodde det var alvor, og V den yngste som noen gang var blitt ansatt i en lederstilling ved Calthorpe Centre, bare seks år etter at hun var ferdig på universitetet.

«Så smarte de er som får det til å høres så uskyldig ut, som en medisinsk stiftelse eller noe,» sa hun etter at de ringte.

Jeg tok henne i armene og hvisket gratulerer. «Men jeg reiser til New York om tre måneder,» sa jeg.

Hun trakk seg unna og ble stram i ansiktet da hun sa: «Jeg kan ikke takke nei til dette, Mikey.»

Jeg kjente noe velte opp i meg og trodde jeg skulle miste balansen. «Da drar ikke jeg. Jeg kan få en annen jobb her.»

20

«Nei. Du er nødt til å dra. Det er en fantastisk mulighet.

Du kan være der et par år og tjene masse penger, og så kan vi begynne på det ordentlige livet vårt når du kommer tilbake.»

«Du får det til å høres så lett ut.»

«Fordi det er lett. Vi kan snakke sammen hver dag, og det er ikke så langt. Vi kan fly over på helgebesøk. Det blir romantisk.» Hun lo. «Du blir enda mer lik ørnen min når du flyr over Atlanterhavet i en sølvkule.»

Men tanken skremte meg. Jeg grep henne om skuldrene.

«Du må love at du aldri vil drive med Suget uten meg, V.» Hun rev seg løs og gned seg på skuldrene der jeg hadde holdt hendene. «Ikke vær dum.»

Tonen hennes var skarp, og jeg vendte meg vekk for å prøve å skjule at jeg var såret. Men hun fulgte etter og slynget seg rundt meg. «Det ville jeg aldri gjøre, Mike, det må du da vite.»

Hun sto på tå slik at hun hadde munnen mot øret mitt.

«Jeg elsker å se hvor redde de blir for deg,» hvisket hun. Jeg sto urørlig helt til hun sa: «På tide med Suget.»

Jeg tror vi begge visste at det ble siste gang. Vi gikk på en bar like ved Leicester Square. Vi hadde vært der før, men ikke det siste halve året. Det var bestandig fullt der av utenlandsstudenter og turister og guttegjenger fra provinsene.

Og en og annen prostituert eller eskorte. Ingen så ut som de hygget seg, og musikken var hard, med rytmisk dunking som forplantet seg i kroppen så det føltes som å gi seg selv brystkompresjoner. Strobelys gjorde at alle så sykelig bleke ut. Noe fluorescerende i luften fikk hviten i øynene på folk til å lyse og avslørte lo på klærne.

V var iført en grå silkekjole som fremhevet de melkehvite skuldrene og den lange, slanke halsen som buet seg over i kraniet. Hun hadde samlet det mørke håret i en topp på hodet, men noen lokker hadde løsnet og kjærtegnet halsen med antydninger om hva en manns lepper kunne gjøre. Et strøk svart eyeliner forlenget øynene, og hun slikket seg på 21

de fyldige leppene som aldri hadde trengt leppestift. Huden over kinnbeina hadde en varm glød, men jeg kunne ikke si om den var ekte eller sminket. Hun smilte da bartenderen rakte henne et høyt glass med en brun drink, og jeg så at hun hadde svart neglelakk.

Min drink var så søt at den dannet belegg i svelget, så halsen kjentes tett og sår. Tanken på tiden vi ble nødt til å være fra hverandre, kvernet i hodet og fikk det til å verke i tinningene. En full mann sjanglet inn i meg med en fnisende kjæreste i armkroken. Vi sto rett ved bardisken, og det hadde vært lett å gripe ham om skallen og smelle den i det harde treverket. Blodet ville ha fosset fra det forvridde, knuste hodet før noen rakk å stoppe meg.

Jeg vendte blikket mot V igjen, og hun var fortsatt alene, sto fortsatt lent mot bardisken og løftet hyppig glasset til munnen. Hun så muligens for perfekt ut for dette stedet, og jeg vurderte å si til henne at vi burde gå. Det var som å plassere en eksotisk sommerfugl i et rom fullt av fluer som svermet rundt sin egen skitt. Jeg skjøv meg vekk fra bardisken for å gå til henne, men i det samme så jeg en mann nærme seg. Han var ikke stort høyere enn henne – tettbygd, med muskler svulmende som Skipper’ns under en kritthvit T-skjorte. Han var svartsmusket, og selv fra der jeg sto, kunne jeg se at huden var dekket av et svettelag. Et tungt sølvkjede med en eller annen rund mynt i hang om halsen hans, og det svarte håret var glattslikket bakover. Han var ikke stygg, men det var noe grotesk ved ham, nesten som om trekkene var for store for ansiktet.

Jeg stoppet, ble stående ubevegelig og betraktet konsentrert møtet. Som alltid i dette øyeblikket forestilte jeg meg hvordan det var å være så nær V, kjenne varmen fra kroppen hennes og tenke seg ens hender i aksjon der, se på leppene hennes når hun snakket, få glimt av tungen når hun lo, og tenke på hva den munnen var i stand til. Han bøyde seg frem når han snakket, helt inntil øret hennes, og holdt hånden løftet like ved armen hennes, som om han samlet mot til å ta på henne. Hun lo. Han senket hånden til hof22

ten hennes, der den omsider berørte kroppen hennes gjennom silken. Fremdeles lente hun seg mot bardisken, men skjøv hoften litt frem så han kunne smyge hånden rundt og legge den om baken. Han flyttet seg tett inntil henne, fjernet all luft mellom dem, presset skrittet mot hoften hennes og bekjentgjorde utvilsomt allerede hva han hadde å by på.

Jeg holdt øynene festet på hendene hennes, men de lå stadig om glasset, og ørnen hang umeddelsomt om halsen.

Jeg pustet tyngre og kjente meg svak og matt i kroppen.

Synet ble sløret, og jeg ble grepet av frykt for at jeg snart ikke ville se noe i det hele tatt. Da ville jeg ikke registrere tegnet hennes, og V kom til å bli slukt av mørket og mannen. Jeg snudde meg og fikk øye på neonskiltet med «utgang» over døren. Jeg tenkte på å gå bort dit og ut i fri luft, vende tilbake til leiligheten alene, legge meg og vente på at hun skulle komme hjem. Jeg tenkte på å gi slipp og ikke bry meg, og tanken stakk som nåler i hjernen.

Jeg snudde meg mot baren igjen, og enda mannens ansikt lå inntil halsen hennes, så jeg at hun hadde hånden på fuglen. Damen foran meg hylte da jeg skjøv henne unna. «Se deg for!» ropte hun nytteløst etter meg. På bare de få øyeblikkene det tok meg å nå frem til V, så jeg uttrykket hennes forandres. Hun lo ikke lenger og dyttet mannen forsiktig i brystet idet han senket ansiktet mot hennes. Jeg grep ham om skuldrene og rev ham baklengs så drinken skvulpet og rant nedover fronten på T-skjorten.

«Hva i helvete tillater du deg med kjæresten min?» spurte jeg og følte at folk rundt oss forsvant i bakgrunnen.

«I helvete, mann!» utbrøt han og rettet seg opp. Vi stirret på hverandre et øyeblikk, men jeg var høyere og mer muskuløs enn ham, og han hadde merket styrken min da jeg dro ham bakover. Han viftet med hendene i luften. «Jævla fin kjæreste,» sa han til meg. Deretter så han på V. «Luremus,» sa han og vendte seg vekk.

Jeg kjente V stoppe meg med hånden idet jeg spente armen og trakk den bakover, klar til å knuse det dumme, 23

altfor store fjeset hans. Hun snudde meg rundt og trakk meg inntil seg, og jeg bøyde meg ned og kysset henne, la hendene der hans hadde vært, tok tilbake det jeg hadde krav på.

Tungen hennes var vilter, og jeg hadde så lyst på henne at jeg trodde jeg kom til å feie drinkene av bardisken og knulle henne i spritsølet. Men hun dro meg vekk, forbi de runde bordene og stolene, forbi de vrikkende kroppene på dansegulvet, forbi de drønnende høyttalerne, forbi sammensmeltende par, til en mørk krok. Hun gikk baklengs inn dit og trakk meg etter. Hun åpnet smekken, dro den ut og tvinnet beina rundt meg. Silken i kjolen gled så lett oppover, og hun hadde ikke truser på, så jeg var inni henne på et blunk, og hun bet meg i halsgropen og stønnet, og det var som alle de andre hadde forsvunnet, og vi var de eneste i baren, de eneste som betydde noe.

Etterpå, ute i den kjølige kveldsluften, der fulle folk tumlet ynkelig i vei til triste møter, sa V: «Et øyeblikk trodde jeg du hadde gått fra meg.»

Jeg tok henne i hånden. «Hvordan kan du si det?»

«Fordi jeg tok på fuglen, og det varte så lenge før du kom.»

Jeg skjønte at jeg måtte ha stått og sett på utgangsskiltet lenger enn jeg hadde ment. «Jeg vil aldri gå fra deg,» sa jeg.

«Lover du?» sa hun, og jeg skottet på henne og så at hun ikke lo lenger. Hun virket mindre, og den svarte eyelineren var gnidd utover rundt øynene.

Jeg stoppet, enda det var en slik trengsel i gatene at folk straks gikk på oss. Jeg løftet den fine sølvfuglen som bodde på kjedet om halsen hennes, og hun kom mot meg. «Jeg er ørnen din,» sa jeg. «Det vet du.»

Det var ikke jeg som ga kjedet til V. Hun fortalte meg faktisk at hun hadde kjøpt det til seg selv for den første lønningen fra en kelnerjobb hun hadde da hun var seksten. Det lå og skinte mot henne i et vindu i en butikk hun gikk forbi, og 24

hun hadde fått en uimotståelig trang til å eie det. Jeg hadde bestandig trodd at det var en sped liten fugl, en tårnseiler, for ikke å si den berømmelige turtelduen, og jeg ble overrasket da hun fortalte meg at det var en ørn. Men da jeg studerte den ordentlig, så jeg de lange vingene og det buede nebbet. «Ørner er praktfulle,» sa V. «De er de eneste fuglene som blir opphisset av uvær, og de flyr rett inn i stormen så de kan se ned på alt kaoset. Men,» sa hun og la hendene på mine, «de er også veldig trofaste. De danner par for livet.»

Jeg bøyde meg og kysset henne på munnen. «Jeg er din ørn,» sa jeg. * Jeg tenkte det kunne være lurt å bli venner med noen på den nye jobben i City, selv om jeg ikke hadde gjort det så godt på vennefronten i New York. Jeg ville vært fornøyd om det bare var meg og V for bestandig, men jeg har oppdaget at folk synes det er rart om man er tilfreds med det. Derfor har jeg lært meg skikkene deres. Jeg skjønner nå at folk ikke bestandig mener det de sier. At de kan tilbringe timevis med meningsløst prat på stappfulle barer uten å ha en grunn som Suget for å være der. At de gladelig deler kroppen sin med andre, og etterpå oppfører seg som om de knapt kjenner dem.

Når noen sier sånt som: «Jeg kunne faen meg drepe ham», eller: «jeg er så deprimert», eller: «jeg tror beina faller av», mener de egentlig ikke noe av det. De mener ikke noe i nærheten engang. Når en kvinne legger hånden på beinet ditt, venter hun ikke at du skal gjøre det samme. Når en mann kaller deg kamerat, betyr det ikke at han liker deg. Når noen sier: «Vi må treffes snart», skal man ikke spørre når eller sende dem en tekstmelding dagen etter.

Da jeg gikk på barneskolen, dyttet jeg til en gutt i klassen, Billy Sheffield, så han falt og fikk skrubbsår på kneet.

Læreren, som jeg ikke husker navnet på, sa at jeg måtte si at jeg var lei for det, men jeg nektet, for det var jeg ikke. Han 25

hadde slengt skjellsord etter meg og kalt meg noe jeg heller ikke kan huske, men det var noe i retning av turnsko-unge eller loppereir fordi jeg hadde joggesko fra markedsboden og skitne klær. Uansett var jeg ikke lei for det. Derfor ble jeg tatt med til et lite kontor, hvor det ble sagt at de sendte gale unger. En dame med roser i kinnene smilte til meg og ba meg sette meg i en god stol og ga meg godter. Det fikk meg til å tro at det kanskje ikke var så verst å være gal likevel.

«Hvorfor er du ikke lei for det?» spurte hun langt om lenge, etter at jeg hadde proppet meg med non stop.

«Fordi jeg ikke er det,» sa jeg.

«Men da du så blodet på kneet til Billy, fikk du ikke vond samvittighet fordi det var din skyld?» spurte hun.

Jeg tenkte tilbake på øyeblikket da jeg sto over Billy og så ned på det såre, oppskrubbede kneet, der bloddråper piplet frem gjennom huden. Jeg visste at det sved og gjorde vondt, at en bit grus kunne sette seg fast inni der, og at sykepleieren antakelig allerede smurte stinkende jod på skrubbsåret og satte på en hvit bandasje han kom til å bære som en hedersmedalje. «Jeg syntes han fortjente det,» sa jeg.

«Nei, ingen fortjener å bli skadet,» sa hun, fremdeles med et smil om munnen.

«Han kalte meg noe stygt.»

«Ja, og det var slemt gjort. Det blir han straffet for. Men du må likevel si at du er lei for at du skadet ham.» Jeg må ha sett uforstående ut, for hun fortsatte. «Noen ganger er det verdt å si at man er lei for noe, Michael, selv om man egentlig ikke mener det. Bare for at det skal bli fred, og den andre kan føle seg bedre.»

Den dag i dag hender det at jeg ønsker jeg hadde spurt henne om det gjaldt alle følelser eller bare anger.

Men jeg har fått nok lærepenger opp gjennom årene til å skjønne bedre hva som ventes og ikke ventes her i livet. Jeg visste for eksempel at da George, som jobbet på kontoret ved siden av mitt, spurte om jeg ville bli med ut og ta en 26

drink like etter at jeg begynte i City, skulle jeg se på ham med et smilende ansikt og si ja.

På det tidspunktet hadde jeg innarbeidet en god rutine, og det ga meg trygghet og tro på at jeg kunne finne meg til rette i en sosial situasjon. Jeg sto opp klokken fem hver morgen, løp i førti minutter langs samme rute, som utgjorde en akseptabel 9 km-distanse, kom hjem, dusjet og kledde på meg og gikk hjemmefra klokken ti over seks, slik at jeg satt ved skrivebordet klokken kvart på sju om morgenen. Som alle slike bedrifter hadde banken egen gym, så mandag, onsdag og fredag tok jeg en treningsøkt i lunsjen. Jeg skulle gjerne ha trent hver dag, men jeg visste at jeg snart ville bli nødt til å delta i kundelunsjer, og til tider måtte gi inntrykk av at jeg hadde så mye å gjøre at jeg måtte jobbe i lunsjen. Med dette opplegget fikk jeg en viss fleksibilitet og kunne skifte om på dagene om nødvendig. Jeg kjøpte også en treningsbenk og vekter til hjemmebruk. Foreløpig sto utstyret i det tomme biblioteket, men jeg visste at den ordningen ville V aldri gå med på, så jeg hadde allerede begynt å undersøke om det lot seg gjøre og hva det ville koste å grave ut kjelleren og få plass til et treningsrom. V hadde bestandig elsket varme, så jeg tenkte det kunne være fint med en badstue der nede også.

Vi var elleve som gikk ut den kvelden, men bare to av dem er verdt å nevne: George og Kaitlyn. George var høylytt og pen å se på, men han drakk for mye og var ikke særlig skarp. Gudfaren hans var sjef for bedriften eller noe i den retningen, og faren var lord, så han trengte ikke å tenke på hva han kunne yte eller oppnå. Det er forbausende mange slike folk i City. Vi andre må bære dem på ryggen og jobbe knallhardt til gjengjeld. Man kunne legge dem for hat, men hva er vitsen? Verden er ikke rettferdig, som jeg lærte tidlig i livet, og det er det ikke noe å gjøre med.

Kaitlyn jobbet på et annet kontor i samme korridor som jeg, så vi hadde vinket og sagt hei før. Hun var høy og tynn og alltid iført en eller annen mørk drakt og skyhøye hæler.

Jeg pleide å iaktta henne når hun skrittet forbi vinduene 27

mine, og kunne ikke fatte at hun ikke snublet og brakk ankelen. Men hun beveget seg så uanstrengt med de hælene at jeg tenkte hun måtte ha brukt dem så lenge at de var blitt en forlengelse av beina. Kaitlyn var veldig blek og hadde så slett, lyst hår som jeg aldri har sett. Brynene, til og med øyevippene, var like lyse, noe som ga henne et overjordisk preg. Øynene var intenst blå, nesten som å se inn i is. Jeg trodde hun skulle være streng og alvorlig, men hun var faktisk stikk motsatt.

«Hva synes du om oss, da?» spurte hun med nydelig, myk irsk aksent da vi sto ved bardisken sammen.

«Dere er greie nok, så langt.»

«Jeg hørte at du gjorde det skarpt hos Schwarz. Jeg skulle veldig gjerne jobbe der en dag selv. Jeg har en drøm om å bo i en leilighet med utsikt over Central Park.»

«Leiligheten min hadde utsikt over Central Park.» Jeg kastet et blikk bakover på de andre ved bordet vårt i det samme, og lurte på når jeg kunne gå. Vi hadde vært der i to timer, og samtlige var allerede svette og røde i kinnene, og et par av dem gikk stadig på toalettet.

«Wow,» sa hun. «Hvorfor kom du tilbake?»

«Jeg var ferdig med mine to år. London er hjemmet mitt.

Det var aldri planen å være der i mer enn to år.»

«Ja, men New York. Og Schwarz.»

Ingen av oss syntes å ha lyst til å gå tilbake til bordet, så jeg drakk drinken min ved bardisken. «Kjæresten min har en jobb her som hun ikke kunne gi avkall på.»

«Aha. Det må være litt av en jobb når den trumfer Schwarz.»

«Hun er ikke i bank. Hun jobber med kunstig intelligens.»

Kaitlyn plystret mellom tennene, en rar lyd, ikke ulik lyden man lager for å kalle inn en hund. «Du verden, litt av et maktpar.»

«Egentlig ikke.» Jeg la merke til at Kaitlyn ikke drakk vinen sin, og glasset vippet på kanten av bardisken. «Forsiktig, du må ikke søle.»

28