Utøyakortet

Snorre Valen

UTØYAKORTET

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72227-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Lasse Tur / Mapaid AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

Ti år etter 22. juli bør det være mulig for oss å snakke om det meste som er vanskelig, og huske hva som egentlig hendte. Både den forferdelige dagen, og ukene og årene som fulgte.

Jeg tror ikke vi noen gang finner den ene fortellingen om 22. juli som alle kan enes om. Jeg vet ikke om det er ønskelig heller. Men jeg tror det etter hvert blir mulig å i det minste snakke om alt.

I nesten alt vi husker fra den dagen, finnes konflikt. Vonde konflikter, som det har kostet mye å stå i for mange. Etterlatte som ikke har følt seg ivaretatt av Arbeiderpartiet og AUF. Uenighetene om minnesmerket. Heltene, naboene på landsiden, som har følt seg glemt. Beredskapskollapsen som ble beskrevet i Gjørvkommisjonens rapport.

Alle som fra vidt ulike ståsted, men med mye av 5

den samme smerten, har tenkt at dette kunne vært annerledes. Å få åpnet alle disse knutene tar tid. Gjerne flere år. Denne teksten tar bare for seg én av disse knutene: Hvordan AUF og de overlevende ungdommene som forsøkte å fortsette med politisk arbeid, ble møtt av omgivelsene. Og hvilke urimelige krav vi som offentlighet har stilt dem, fordi vi så gjerne ville tilbake til tiden der ingen hadde noe forhold til datoen 22. juli.

Takk til Mari og Hillevi for all tålmodigheten. Og ikke minst til: Ida og Helle, Eskil Pedersen, Helén Ingrid Andreassen og Tore Sinding Bekkedal.

Takk til Daniel Johansen for bidrag og kritikk.

På vegne av mange: Takk til AUF for å ha holdt ut, og for å kreve retten til å fortsette.

6

Jeg så oss selv en gang til. Det var nutiden og fremtiden jeg så.

Bak våre gjerder, innenfor våre murer, i hver vår bås lå vi og sov. Så ble vi vekket – trodde vi – av noe forferdelig som hendte. Vi ble så enestående vekket. Men så gikk det bra, og så var det over, og var i grunnen bare en uhyggelig drøm.

Men nå var vi gudskjelov våkne, og det var altså bare en drøm. Og nå er vi våkne! tenker vi, mens vi har lagt oss over på den andre siden der i båsen og sover videre.

– «Den plettfrie» i Møte ved milepelen, Sigurd Hoel, 1947

7

Ida

Denne beduggede og feststemte forsamlingen av tenåringer er foreviget av Ida Spjelkavik. Ida er en kvinne av mange talenter, hvorav bilder som holder høy teknisk standard og som fanger magien i øyeblikket, ikke inngår. Undertegnede sitter i midten av bildet og knytter sko. Bildet er 9

tatt kvart over elleve på kvelden mandag 12. april 2004, på bussholdeplassen på Dragvoll, etter et langt vorspiel i barndomshjemmet til kveldens bursdagsbarn, Ida selv. Fra huset hennes var enkleste vei til byen å gå over en stor åker og til NTNU-holdeplassen, så det var nettopp det vi gjorde.

Ida er to år yngre enn meg. Mens jeg selv gled litt inn og ut av politisk aktivitet i årene på videregående, tilhørte førsteklassingen Ida en krets av svært ideologisk overbeviste og selvsikre AUFere. Riktignok var SV størst i skolevalgene – slik alle klisjeer om Trondheim katedralskole jo skulle tilsi – men AUF-erne var flest. Det var aksjoner og liv og røre omtrent hele tiden. Da Irak-krigen var i ferd med å bryte ut våren 2003, var det Ida som ledet an de unge demonstrantene i Trondheim, under Ungdom mot krig-fanen. Mens jeg satt og fortvilte på Folkets Hus valgnatta 2005 over SVs halvering gjennom valgkampen, inngikk Ida i de jublene klyngene nede på puben som sang «seier’n er vår» og så lyst på den politiske fremtiden.

Sammen med halve venneflokken min kom Ida etter hvert tilbake fra Latin-Amerikastudiet på 10

Sund folkehøgskole med den intense formen for sammensveiset humor som bare en folkehøgskole kan gi, og som for omgivelsene er oppriktig uutholdelig, før hun drev Studentradioens utenriksprogram Bjørn Hansen (ja, oppkalt etter nettopp Bjørn Hansen). Og etter hvert, som veldig mange andre studentradioister, tok hun spranget fra Samfundet til P3 på Tyholt.

Det var ikke gjennom politikk at vi ble venner.

Vi ble kjent gjennom en felles nær venn, Helle, under øvelsene til Kattas jubileumsforestilling i 2003. Vi lå på gulvet i gymsalen og øvde på en koreografi, men egentlig lå vi jo bare og pratet skit. Helle og jeg har tilbrakt mange år i SU sammen, og både under og etter SU-årene har Ida måttet ta imot ikke så rent lite tyn fra oss som var mer radikale. Enn at hun – den progressive, fremsynte, klimaengasjerte Ida! – kunne finne på å være aktiv i noe så satt som Arbeiderpartiet. Og AUF! Strebernes ungdomsparti, de som når det kommer til stykket setter karrieren foran idealene, de som driver valgkamper som får Arbeiderpartiet til å høres ut som et radikalt fyrtårn. Sånn holdt vi på med Ida, hele tiden, døgnet rundt, og selv om 11

jeg skal innrømme at hun også tok all mobbingen langt bedre enn jeg selv ville gjort, hjalp det selvfølgelig for henne å kunne svare med at hun, i motsetning til Helle og meg, hadde faktiske velgere å vise til.

I 2011 var Ida ansatt på AUFs hovedkontor som internasjonal rådgiver. Og selvfølgelig var hun på AUFs sommerleir.

Noen ganger har jeg tatt meg selv i å overøse overlevende fra Utøya med hvordan jeg husker dagen, som om det var et slags Oddvar-Bråbrakk-staven-øyeblikk. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det er som om en ordsalat bare setter i gang, som om noen som ble forfulgt og skutt etter har særlig utbytte av å høre en beretning om hvordan været var i Trondheim den dagen. Ida kan fortelle meg at det – heldigvis for meg, da – slett ikke er uvanlig. Mange forteller henne om alt fra lange bilkøer til hvordan TV-bildene gjorde et uutslettelig inntrykk.

22. juli berørte så utrolig mange, men avstanden mellom oss som var tilskuere til faenskapen, og de som måtte befinne seg midt oppi den, er så stor. Jeg tror ikke de som deler hverdagsfortellin12