Rød mann/Sort mann
Kim Leine
Rød mann/Sort mann Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58174-9 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 9,85/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Og Gud fristet Abraham og sa til ham, ta Isak, din eneste sønn, som du elsker, og dra til landet Morija og ofre ham der som brennoffer på et fjell som jeg vil vise deg.» Søren Kierkegaard «En gang leste Luther denne historien under familieandakten. Da han var ferdig, sa Käthe, ‘jeg tror ikke på det. Gud ville aldri behandle sin sønn på den måten.’ «Jamen, Käthe,» svarte Luther, «det gjorde han.»» Roland H. Bainton
Gjennomgående personer:
Hans Egede, misjonær Gertrud Rasch, hans kone Barna deres: Poul Niels Kirstine Petronelle Aappaluttoq, «Den røde», åndemaner Frederik Christian, også kalt Paapa, sønn av Aappaluttoq, Egedes pleiesønn Albert Top, en tidligere misjonær i kolonien, avreist Frederik IV, konge Anna Sophie, dronning Grev Holstein, kongens tidligere pasje, nå storkansler Henrik, frigitt afrikansk slave, en såkalt «morian» Johan Hartman, desertert soldat Sise «Særk» Hansdatter, nåtlerske, kjæreste og senere gift med Johan Hartman Claus Enevold Pors, major, utnevnt til guvernør over kolonien Godthåb Skård, islending, Pors’ kammertjener Peter Hageman, tukthusfange Kjeller-Katrine Olofsdatter, hans kone Christopher Falck, gift med Skitten-Ane Johan Hintz, gift med Ane Ullsokk Jørgen Fleischer, proviantforvalter Jürgen Kopper, kjøpmann Ole Lange, prest Henrik Balthasar Miltzov, prest 7
Didrik Mühlenfort, kaptein Jomfru Titia – fulle navn Anna Dorothea Titius – Pors’ husholderske Jørgen Landorph, kommandant over det militære mannskapet Christian Kieding, kirurg ved kolonien Thomas Tode, også kalt «Knivmannen», bartskjær, Kiedings medhjelper Søren Fuchs, apoteker i Køge Jens Smed, koloniens smed Matthias Jochumsen, eventyrer Just, Matthias’ bror Knud, Matthias’ sønn Carl, en grønlandsk gutt som reiser til Danmark og kommer tilbake Christian David, herrnhuter, tysker Matthäus og Christian Stach, brødre, herrnhutere, tyskere Jomfru Katarina, en ung kristen grønlandsk kvinne Lauritz Oxbøl, ung misjonær Martin Luther, reformator Satan, Beelzebub, Lucifer, Djevelen
Innhold
Gjennomgående personer: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prolog: Skjærgården utenfor Godthåb, sommeren 1724 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 11
1. del: Den store planen 1. Møte i Dyrehaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Kopulasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. En jomfrureise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21 38 55
2. del: Imperium Dania 1. Gjesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Den beste av alle verdener . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Tvekongen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Fri oss fra det onde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Intet menneskelig er meg fremmed . . . . . . . . . . . 6. Sønnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. En bønn for jomfru Titius . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Djevlerier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Dødens teater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Korrespondanse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Kunsten å koke gull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Agnete hun ganger på Højelands bro. . . . . . . . . . 13. Vandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. En jomfrufødsel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Samtale om natten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
81 100 113 130 150 165 179 197 215 234 253 270 287 307 326
16. Nu rinder solen op . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Det siste slottet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. En duell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. En siste salutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
337 352 368 383
3. del: Fedre og sønner 1. Nielsus Egidius Groenlandicus . . . . . . . . . . . . . . 2. Lille perlustrasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Så lenge jeg puster, håper jeg . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Mene tekel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Postbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Vik fra meg, Satan! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Jomfru Katarinas salmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Sankt Gertrud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Sankt Hans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
413 440 455 481 498 515 532 543 568
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
591 601 603 605
Prolog
Skjærgården utenfor Godthåb, sommeren 1724 Jeg er Aappaluttoq, den røde. Jeg kan reise overalt, slik som presten sier, selv om han sier det på en hånlig måte, men sant er det likevel, og det vet han utmerket godt selv om han aldri vil innrømme det. Jeg har nemlig et hull, ikke fjertehullet eller etehullet eller et av de andre hullene som kan ses, men et usynlig hull, og gjennom dette hullet kan jeg trekke meg inn i meg selv, som en strømvirvel som eter seg selv opp, og så slipper jeg ut min tarniga, min ånd, og lar den fly ut mens jeg ligger bundet og bevisstløs tilbake på gulvet. Kroppen er menneskets kjødelige hylster, men sjelen kan reise så langt det skal være gjennom eteren. Jeg kan reise hvor som helst. Det er ikke fordi det er lett, det er både smertefullt og hardt å vri seg løs av kroppen, og det krever ren dødsforakt, men når jeg først har løsrevet meg, går det greit. Jeg kan reise til fortiden, for den tiden som har gått, fins i flere rom ved siden av det vi kaller nåtiden, og det gjelder bare å finne ut hvordan man trenger gjennom veggen. Fremtiden fins også på en måte, men de rommene er tomme ennå, og de er det ikke mye moro med, med mindre tomhet er det man ønsker seg. En gang satte jeg meg ned i et rom i fremtiden og ble sittende helt til fortiden kom rullende forbi som en langsom bølge. Det var som å se bilder bli kastet opp på en vegg uten at jeg selv var en del av det. Og jeg kan reise til noen helt andre og merkelige verdener der allting er annerledes. Kanskje Gud har skapt utallige verdener som fins side om side? En verden der menneskene har tre hoder og føtter stikkende 11
ut av ryggen, slik at de kan ligge når de går. Det kan man ikke vite. Jeg har ikke direkte kontakt med Gud, men jeg vet at han er min Gud, minst like mye som prestens. Jeg tror på Gud Fader, og jeg tror på hans sønn Jesus Kristus. Jeg så da han ble spikret fast til pelen med lange skjeve nagler, hørte det våte søkket i kjøttet da jernet trengte igjennom, hørte Frelserens sukk og klage, så da soldatene dro i repene og vippet korset med ham opp mellom de to kjeltringene, og hørte hvordan han ble hånet og gjort narr av, og så ham bli stukket med lansen. Jeg har ikke noe imot at de har kommet hit til landet vårt, de kristne. Det er en god ting, tror jeg, for det er ikke bare moro å være en villmann, det kan jeg godt fortelle dere. Noe må skje for at vi grønlendere skal få bedre levevilkår. Det har mer å gjøre med måten de kommer hit på, måten de er her på. Vi grønlendere er bedre kristne enn dem, selv om vi ikke er døpt. * Jeg står nede ved stranden og ser båten komme nærmere. Ett seil, fire rorgjengere og presten og de to guttene hans. I armene holder jeg barnet, det eneste jeg har igjen. Og jeg vet at jeg blir nødt til å gi ham fra meg. Ellers dør han. Moren døde for en uke siden. Hun visnet langsomt bort, nektet å ta til seg vått eller tørt, ren vrangvilje, insisterte på å dø. Hennes hevn over meg. Det var ikke noe i veien med henne. Hun ville bare ikke leve lenger. I hvert fall ikke sammen med meg. Jeg holdt henne, ristet i henne, ropte til henne, tryglet og ba og gråt, men det var ikke noe å gjøre. Hun bare smilte. Jeg forbanner deg, din djevel, hvisket hun og snudde ryggen til meg. Det var det siste hun sa. Men jeg elsket deg jo? sa jeg. Jeg talte til en død kvinne. Og nå var det gutten. Han het Paapa. Han var ti vintre gammel. De andre barna var døde, ett for ett. Jeg hadde tatt ham med meg ut til den lille danske bosettingen i havgapet. Presten Albert Top, medhjelperen til Egede, hadde gitt oss undervisning og gjort oss klar til dåpen. Han hadde lært oss å lese og skrive. Han hadde bedt Fadervår sammen med 12
oss til vi kunne den utenat. Men det oppsto noen problemer. Egede ville ikke gi oss dåpens sakrament. Han mente at vi ikke var modne ennå, at vi, så snart vi var døpt, kom til å dra vår kos og leve videre som villmenn og dermed vanhellige sakramentet. Jeg ble sint. Jeg tok gutten og plasserte ham på kajakken og dro min vei. Kona mi var ikke interessert i det kristne budskapet. Hun hadde ikke vært sammen med oss hos danskene, og hadde tatt seg en annen mann i mellomtiden. Jeg drepte mannen, innhentet ham ute på åpent hav en dag og dro ham ganske enkelt ut av kajakken og slengte ham i vannet så han druknet. Kajakken tok jeg med meg hjem. Det var en god kajakk. Det var selvfølgelig ikke så kristent av meg å gjøre dette. Heller ikke så grønlandsk i og for seg. Men det føltes godt. Og jeg var jo heller ikke kristen, og jeg var en fremmed blant mine landsmenn, hadde vært det helt siden jeg ble innvidd. Hvis presten hadde døpt meg, ville jeg ikke ha gjort det. Da ville jeg ha kunnet gjøre meg fri av det hedenske mørket som alle dager både har vært min styrke og min svakhet. Men etterpå hentet jeg kona, tok henne tilbake, slengte henne i kajakken til den døde og slepte henne med meg hjem til boplassen hvor gutten min satt og ventet. Jeg tenkte at det ville være godt for oss å være alene sammen en stund, lære hverandre å kjenne igjen, å tilgi hverandre, for det skulle ikke skorte på tilgivelse fra min side. Men da var det at hun bestemte seg for plent å dø. Og dø gjorde hun. Jeg er Aappaluttoq. Den røde. Det var det navnet jeg tok da jeg kom ned fra fjellet med den hemmelige viten for mange år siden. Før det het jeg noe annet, noe helt alminnelig som jeg nesten ikke husker, rype eller rev eller noe i den stilen. Men så var det at jeg ble innvidd, og jeg tok, eller fikk, det nye navnet. Jeg er åndemaner. Det er det de kaller det, danskene. Vi grønlendere kaller det angakok. Jeg vet noe som andre ikke vet, og som de heller ikke har lyst til å vite. Sånn er det jo. Jeg vet blant annet at danskene har kommet med noe som er større og bedre enn dem selv. Den kristne 13
tro. For et usselt skip kan godt være lastet med noe verdifullt. Da kona mi var død, begynte gutten å hangle. Han ville ikke spise maten jeg satte fram til ham. Det gjorde meg fortvilt. Hva er i veien med deg? spurte jeg. Hvorfor vil du ikke spise? Hun sa det, hvisket gutten mellom de tørre leppene. Hvem? Mor. Hva sa hun? Hun sa jeg skulle gjøre det. Sulte deg i hjel? Ja. Gul hud. Mørkeblå skygger under øynene. Bare bein og hud. Jeg gjorde det jeg kunne. Jeg prøvde å liste mat i gutten, men han presset sammen leppene. Han ble mer og mer avkreftet for hver dag som gikk. Til sist mistet han bevisstheten. Men hjertet banket ennå, fort og flagrende, det banket under den kalde huden. Da er det at jeg får øye på båten der ute på sjøen, en liten sjalupp med fokkeseil, og presten i den sorte kjolen som står i stavnen, og de to unge sønnene hans. Og da går jeg opp til huset og henter gutten. Egede hopper ut av båten idet den skraper mot sanden. Han snur seg mot sønnene. Bli her. Han kommer opp til meg. Jeg kjenner deg, sier han. Du er en av dem som Top underviste i vinter. Jeg svarer ikke. Hva er i veien med barnet? sier han. Han er syk, sier jeg på dansk, hvilket overrasker ham. Jeg tror han holder på å dø. Vil du ta ham med deg? Det svarer han ikke på. Han sier: Og moren? Død, sier jeg. Kan ikke presten ta ham med seg? Jeg vet jo at dere pleier å ta til dere syke barn og pleie dem. 14
Ja, vi vasser i hedningbarn, sier han. De later til å komme fra en kilde som aldri går tørr. Det er kona mi som vil ha dem. Ja, det er altså hennes fornøyelse og tidtrøyte. Men vi har visst fullt hus for tiden. Men jeg insisterer. Jeg går helt bort til ham med gutten som henger slapt i armene mine. Jeg løfter ham bort mot presten. Ta ham, i Jesu navn. Han ser på gutten. Jeg vet godt hva han tenker. Han tenker på Frelseren som tas ned fra korset, og jeg kan se at det irriterer ham. Han sukker. Ja ja, skal det være på den måten, så i Herrens navn, da. Legg ham i båten. Jeg legger forsiktig gutten i bunnen av båten. Men idet jeg skal til å stige om bord selv, presser Egede en flat hånd mot brystet mitt og skyver meg tilbake. Bare gutten. Jeg må være sammen med sønnen min. Egede rister på hodet. Du kan komme og se til ham. Du vet jo hvor vi bor. Så seiler de hjem. Jeg blir stående og se etter dem til de er ute av sikte. Så går jeg tilbake til teltet. Nå er jeg alene i verden. Det er kanskje det eneste jeg duger til. Da jeg drar inn til danskenes bosetting, ser jeg gutten med det samme. Han har blitt frisk. Jeg blir så glad. Men da jeg skal til å gå opp til ham og ta ham i favn, stiller Egede seg mellom oss. Hva vil du? sier han. Du har ikke noe her å gjøre. Jeg kommer for å hente sønnen min, sier jeg. Han er døpt nå. Han er en kristen. En god gutt er han. Han kan bli til nytte for meg i misjonen. Han legger en hånd på skulderen til gutten, som om han vil beskytte ham mot meg. Og gutten og presten ser på meg, og jeg ser på gutten. Gå nå med deg, sier Egede. Du skal ikke stjele sønnen min fra meg, sier jeg. Frederik Christian, sier han og ser ned på sønnen min. 15
Hva vil du? Vil du følge med hedningpappaen din, eller vil du bli hos meg? Paapa ser på meg. Blikket hans er veldig mørkt og alvorlig. Han rister på hodet. Der ser du selv, sier Egede og smiler. Frederik Christian? sier jeg. Hva er det for et navn? Det er det kristne navnet hans, sier Egede. Han tilhører meg nå. Jeg kommer og henter ham senere, sier jeg. Ja, hvis du gjør det, så skyter jeg en kule i ræva på deg, sier han. Så går jeg i kajakken og drar hjem. Jeg kommer tilbake flere ganger for å gjøre krav på sønnen min. Men presten vil ikke gi ham fra seg. Jeg prøver å vriste ham ut av hendene hans, men Egede drar til meg med knyttneven, og jeg reiser meg langsomt med blodet rennende fra nesen. Etter den dagen viser jeg meg ikke hos danskene i lange tider. Jeg holder meg hjemme. Jeg er nødt til å være alene, samle krefter. Senere blir Paapa konfirmert. Han vokser og trives. Jeg ser ham en gang iblant. Så dør han. Men det skjer ikke før noen år senere. Det er nødvendig. For evig eies kun det tapte. Før noen dør, sørger man på forskudd. For alt som lever, må dø. Man sørger helt fra det øyeblikket noen blir født. Til og med Gud er rammet av evig sorg, fordi han ofret det han elsket høyest. Og nå lar han det gå ut over menneskene. Livet er Guds hevn over den ulykken han nedkalte over seg selv. Man skulle jo tro at når man går og sørger på forskudd mesteparten av livet, så kommer det som en lettelse når ulykken endelig inntreffer. Men sånn spiller ikke fela. Man oppdager at Sorgen bare var forspill til en ny Sorg. Det er et dyr som blir født, Sorgdyret, og det vrir seg og skriker i smerte når det fødes. For Sorgdyret har drevet hor med seg selv, avlet seg selv og født seg selv. 16
Når noen dør, dør man selv. Man rakner på langs, og dødselven Styx renner rett gjennom en som ild og is. Man blir skilt i to deler som aldri kan bli samlet igjen. Rød mann/Sort mann.
1. del
Den store planen
1. Møte i Dyrehaven Vi forfalt på 64. grader og kom uti en god og sikker havn, utenfor det såkalte Baals-Revier på den vestre side av Grønland. Før enn vi kom til landet, omtrent 2 mil derfra, kom en del grønlendere til oss i sine små båter. Her så jeg de folk, for hvis skyld jeg havde påtatt meg så megen møye. Deres første anblikk kom meg så miserabel for, som de i sannhet i seg selv også var miserable og ynkverdige mennesker; thi hva er elendigere enn ikke å ha Guds kunnskap? Jeg kunne da intet gjøre uten å sukke både for dem og meg selv til like. Fra Hans Egedes dagbok, 1721
Om formiddagen, andre fredag etter påske, den 16. april 1728, åpner Københavns gamle slott munnen og smekker den igjen med et drønn. Ut triller et lukket tospann uten kjennetegn eller monogrammer av noe slag og med gardinene trukket for. I vinduskarmen, under gardinet, hviler en blek, fregnet hånd med en signetring. På bukken sitter, bortsett fra kusken, en tjener kledd i hatt og sort livré, på den lille plattformen på baksiden av vognen står en ung rideknekt med langt flagrende hår. Hestene, to hopper, er hvite, akkurat som slottet som har spyttet dem ut. Hestesko og jernskodde hjul dundrer gjallende og rungende ut over den skrøpelige trebrua som fører over graven mellom slottsbygningen og slottsplassen, så endrer lyden seg til en flat metallisk klimpring mot brostein. Vognen slingrer litt i snøslapset idet kusken smekker med pisken og jager hestene 21
inn i en venstresving som er skarp på grunn av den begrensede plassen mellom porten og kansellibygningene overfor, samt trafikken av kareter, vippekjerrer og amagervogner som svermer om hverandre på slottsplassen. Den presser seg inn mellom to vogner og duver over Højbro, kommer ut på Amager Torv og går i stå i trafikkproppen mellom bodene. De to hestene i forspannet stamper utålmodig. Hånden i vinduet forsvinner. Så du det? sier en ung kar som sleper på en vippekjerre med noen tønner på, til en bonde, faren sin. Nei, hva da? sier faren. Det var kongen våres. Du ser syner, gutt. Så du ikke ringen? Passasjeren i kareten ser det, og han hører det, men i neste øyeblikk er det borte. Han småler. Undersåtter, tenker han. Så rare de er. Vognen fortsetter ut mot Nørre Port, og litt senere er de ute på landet. Passasjeren med signetringen drar gardinet til side med baksiden av hånden og kikker ut. Vår, tenker han undrende. Samme mirakelet hvert eneste år. I hodet har han stadig tonene fra menuetten som narren hans spilte på klavikordet da han kledde seg om til ridedrakt. Dens smidighet og eleganse, men også den strenge lovmessigheten. Musikk som minner ham om ny arkitektur, og han vet ikke engang om han liker den, arkitekturen eller musikken. Men den er vanskelig å slippe taket i når først man har fått den på hjernen. Han beveger leppene: Badadam, bam-bam badadam, og så en trille som han lager ved å rulle med tungen. Nei, nå smiler jeg jo, tenker han. Sett på maken. Det har vært en lang vinter med sprengkulde og mye snø. Nå holder snøen på å forsvinne fra bakken. Det vokser anemoner, og hva det ellers heter alt sammen, i grøftekanten, og bøken er på nippet til å springe ut. Det går allerede kuer og sauer og beiter langs landeveien. Luften er mild selv om 22
nattefrosten stadig merkes som et skarpt streif. Vintrene blir stadig vanskeligere å komme seg gjennom, og hvert år, på den mørkeste tiden, blir han grepet av tvil om han kommer til å oppleve våren. Årets syklus er akkurat som Valby Bakke. Man sleper seg oppover, men så kommer man opp på toppen, og der er lyset, landet ligger utbredt foran en, og så går det av gårde i full galopp. Han har vondt i kroppen og i hodet etter å ha sittet i møte med geheimerådet hele formiddagen, underskrevet resolusjoner, hørt på de drepende pertentlige utredningene til ministrene. Da han var ferdig med denne torturen, ga kirurgen ham en koppsetting og en tarmskylling, for ordens skyld, trykket ham på magen og spurte om gikten hans, inspiserte den hemmelige lidelsen hans, den som går under navnet «den gylne åre», det vil si hemoroider, og penslet dem med en sviende tinktur. Så fikk han aller nådigst tillatelse til å dra av gårde. I Dyrehaven står grev Holstein, hans storkansler og venn, og en tidligere pasje, Henrik, og venter på ham med hestene, klar til jakten. En liten privat jakt, ikke en offentlig begivenhet som det kommer til å bli senere på året. Bare han og et par venner. Han har gledet seg til denne dagen i flere uker. Kong Frederik er syvogfemti. Han har overlevd både barnekopper, kriger, byllepest og et mislykket ekteskap. Ansiktet er furet av arr fra koppene, men det eneste han virkelig lider av, er alderdom, en slags søvnighet som ikke er til å riste av seg. Han har vært eneveldig konge i snart tretti år, nøyaktig halvdelen av livet sitt. Det er et slit. De gamle kongene hadde det lettere. De var ikke så nær folket. Han vasser rundt i undersåtter fra morgen til kveld og deres store og små problemer. Men han liker det også. Ha fingrene nede i jorden, være sammen med folket sitt. Han arbeider fra tidlig til sent, reiser land og rike rundt og inspiserer regimenter og byggeprosjekter, døper skip, innvier nye institusjoner, klipper over silkesnorer, sender folk i tukthuset, benåder andre, skriver nesten egenhendig de nye forordningene som blir slått opp på gårdsporter og husvegger. Folk har ingen aning 23
om hvor mye en eneveldig konge har å streve med. Han er sitt folks tjener, og det er noe han tar bokstavelig, og som han er stolt av. Men en gang iblant trenger man å komme seg vekk. Det er bare det at man ikke kan komme unna. Ikke ordentlig. For man tar jo seg selv med dit man drar, sine problemer og bekymringer, sine dunster og elendigheter. Man kan ikke reise bort fra seg selv. Han fisker opp en vifte fra en lomme i karetveggen. Det må være dronningen som har etterlatt den der. Han vifter seg og kjenner en bris av parfymeduft, vammel og pirrende. Min Engelshjerte. Han elsker henne stadig. Det har lykkes dem å bevare en slags uskyld i kjærligheten til hverandre. Hver gang han lister seg bort til soveværelset hennes, føler han at han gjør noe ulovlig. Og det pirrer ham. Han har stort sett ikke hatt andre kvinner siden de giftet seg. Faktisk giftet han seg med henne to ganger, første gang til venstre hånd mens Louise fortsatt levde, og så igjen umiddelbart etter at dronningen døde. Det gikk jo kanskje litt for raskt, men det var viktig å få sikret posisjonen hennes. Han kan fortsatt bli kåt bare ved tanken på henne, de yppige hoftene og lårene, skamhårenes lille gylne sky som svever lett over det varmt duftende kjønnet. Han smiler for seg selv, mens kuer og geiter farer forbi utenfor. Barna har hun ikke vært heldig med, stakkar. Den ene etter den andre død som sped eller liten. Louise etterlot seg i det minste to, blant annet kronprinsen, hans sønn, Christian, det eneste mennesket han virkelig er redd. Sur og tverr og så full av moralsk opphøyd selvglede. Kronprinsen hater stemoren sin, dronningen, og sikkert også faren sin. Lurer på hvordan han kommer til å te seg når jeg er død? Kvitter seg med Anna Sophie som det første, uten tvil. Jeg blir nødt til å ta en prat med ham, i enerom. Ellers kommer han til å rive ned alt jeg har bygget opp, og pisse på min grav. Vognen skrangler og gynger. Noe løsner i dypet, stiger opp. Han raper. Han tar tak i vinduskarmen. Nå kjører de langs Øresund. Der borte på andre siden ligger fienden. Skåne, det tapte landet. Det var nå ikke jeg som tapte det. 24
Man kan arve land. Men man kan også arve tapt land. Han sukker. Karl er i det minste død. Det er da i hvert fall en god ting. Den mannen som støpte kulen som traff svenskekongen mellom øynene, burde ha blitt adlet og fått et helt len. Men ingen vet hvem det var. Sikkert en fra hans egne rekker. Svikefulle svensker. Det er det gule i flagget deres. Det blå er troskyldigheten deres. En farlig blanding. Tankene flakser rundt mens landet glir forbi vinduet. Han tenker på det nye store koloniseringsprosjektet som han har gitt seg i kast med. Hele den siste uken har han holdt møter med kommandant Landorph og baron Pors som han personlig har utnevnt til guvernør i kolonien, og med flere andre som skal av gårde. Sammen med geheimeråd Hvidtfeldt har han utferdiget en liste over tukthusfanger, soldater fra Bremerholm, som har blitt vurdert egnet til å følge med som menig mannskap. Han har talt med flere av dem personlig, sammen med en offiser, spurt dem ut om alt mulig. Man har selvfølgelig ikke informert dem om hvilke planer man har med dem. Det kan de tidsnok få vite. Hvis de hører de skal til Grønland, risikerer man at de rømmer. Det ville i hvert fall han selv ha gjort. Han husker godt presten Egede som dro av sted som misjonær for noen år siden, sammen med en stor familie, kone og fire barn, og han har ført en løpende korrespondanse med ham hele tiden. En nordmann, steil som landet han kommer fra. Han likte ham ikke noe særlig, den enorme nesen, det direkte blikket, men følte at han kanskje hadde den rette støpningen til oppgaven. Nå setter man alle kluter til og føyer en ny koloni inn under den danske kronen. Det kan kanskje vise seg, hvis det kommer til å lykkes, å gjøre opp for litt av det med Skåne. Egede har sendt ham flere gaver fra dette landet, blant annet en liten beinfigur, en slags djevel, som en villmann har tilvirket. Av en eller annen grunn går han alltid med den i lommen og tar den ofte opp og kjærtegner knokkelen som er blitt helt blankslitt etter hvert. Det er talismanen hans. Han tør ikke vise den til noen, ikke engang til Engelshjerte. Han har tatt den fram nå. For et stygt glis, tenker han med en lett 25
følelse av ubehag. Spisse tenner, stikkende øyne. Renspikka ondskap, men ondskap som morer seg. Det er Gud som ler, tenker han. Nei, for noe tøys. Hva er det jeg sier? Burde be et Fadervår. Kanskje det fins gull der oppe, tenker han og gnir på figuren med tommelen. Egede ser ut til å antyde muligheten. Kanskje sølv og kobber og jern også. Ufattelige rikdommer. Skipslast etter skipslast med edle metaller. Hvis jeg er heldig, kommer jeg til å bli husket som den kongen som brakte landets økonomi på fote, gjorde Danmark stort igjen. Han må tvinge seg til å dempe seg, ellers begynner han å drømme om gater belagt med gull, hyllesttog, regattaer. Vi kunne trenge et nytt slott, tenker han litt mer beskjedent. Det bør det vel i det minste bli råd til. Og så er det jo hedningene. Han ser på figuren. De ville. Det er ikke bare økonomien som skal reddes, men også saligheten i det hinsidige. For en mengde med folk som må leve i hedenskap rundt omkring, og som bare venter på å høre om Jesus og bli frelst gjennom Ham. Det burde jo bety noe i det store regnskapet, og for hans ettermæle både hos Gud og mennesker, hvis han kom til å stå som den som førte et helt folk av villmenn til frelsen. Han stikker beinfiguren tilbake i lommen. * Jeg er Aappaluttoq, Den røde. Jeg flyr. Jeg legger armene langs siden og tordner av gårde over himmelen med håret flagrende etter meg som en komethale. Jeg er to steder på en gang. Jeg ligger i torvhytta, bastet og bundet, og biter i det sure jordgolvet, og jeg sitter trygt og varmt i innerlommen til kongen. Nå skal vi på tur i Dyrehaven, min venn kongen og jeg. * Frederik har alltid vært livredd for helvete. Særlig da han var ung, og han reiste rundt fra slott til slott i Europa og levde et lastefullt liv, var det ille. Det var fest og drikking og 26
horing om kvelden og natten og anger og ruelse om morgenen. Senere, da han giftet seg og ble konge, kom helvetesangsten i bakgrunnen. Men den er vendt tilbake nå etter hvert som dødsdagen hans nærmer seg som en mørk bølge. Og en konge har i sakens natur en hel del å gjøre opp for, det kan ikke være annerledes. De tunge beslutningenes nødvendighet. Blant annet som han sviktet Louise og fikk henne manøvrert ut på et sidespor. Hun sitter sikkert i sin himmel nå, har sitt på det tørre og gnir seg i hendene i forventning om belønningen, å se ham, den troløse kongen og tidligere ektemannen, bli jaget i flammene. Han flytter urolig på seg ved tanken og kjenner anusens harde knute trekke seg sammen i krampe. Hvordan kan det ha seg at han har denne tilbøyeligheten til bare å tenke på ubehagelige saker? Han har for lengst bestemt seg for at han ikke vil pine seg selv med det han allikevel ikke kan gjøre om. Men det fortsetter med å komme snikende. Jeg skulle ha blitt i Italia den gangen, tenker han. Giftet meg med Teresa. Det var ikke en synd, det som skjedde med henne, i hvert fall bare en liten synd. Det var kjærlighet. Alt det andre har vært mislykkede forsøk på å gjøre min plikt. Og så gikk hun i kloster, og jeg ble konge. Det var min far, kongen, som forpurret det, ødela lykken vår. Nei, nå vil jeg ikke tenke mer på dette. Hånden hans er på vei ned i lommen til figuren igjen, men han tvinger seg til å la den være. Han kikker ut på det stålfargede vannet, på skyenes hvite dotter med blå himmel imellom. Det blåser litt. Det er skumhatter på de krappe bølgene. De gule bakkene i Skåne ser smilende og vennlige ut. Falsk og troskyldig. Han ber kusken kjøre ned til stranden og stanse. Han stiger ut og pisser i en busk, suger frisk vårluft ned i lungene. Så går han langs stranden, mens vognen følger etter i god avstand, og med den livrékledde tjeneren noen skritt etter seg. Han kaster smutt med flate strandstein, men har mistet taket på det, får dem ikke til å sprette mer enn et par ganger. Tjeneren minner ham om å passe seg så han ikke blir våt på 27
føttene, for våren er stadig kjølig, og føttene, og helsa hans, tilhører det danske folk, så han trekker lydig et par skritt til siden og vandrer videre, føler en stor ro ved å være her mellom himmelen og havet hvor en konge bare er et menneske. I Dyrehaven stanser han først ved Kirsten Piils kilde for å drikke et krus med kildevannet, og han går bort og slår egenhendig kruset i stykker mot et tre. Henrik, kongens tidligere pasje, en høy, sort mann fra Vestindia som er født som slave, men som for lenge siden har fått sin velfortjente frihet, står og venter på ham oppe ved jakthytta. De hilser hjertelig på hverandre. Henrik har nylig giftet seg, og kongen erter ham med at han skjønner jo altfor godt at han aldri ser noe til ham lenger, for selv en konge kan ikke konkurrere med et fruentimmer. Henrik ler godmodig. Han er jevnaldrende med kongen, men ser yngre ut, han er en statelig og vakker mann. Han bærer en valkete parykk med pisk, en stram blå frakk i et elegant snitt og skinnende sorte ridestøvler med sporer. Frederik ser på ham. Du var den skjønneste smykkesteinen i kronen min, sier han. Hvorfor i all verden kvittet jeg meg med deg? Hans majestet tilsto Henrik den nåde å gifte seg, sier morianen. Det skulle jeg aldri ha gjort, sier han. Jeg er sikker på at mine lenker var lettere å bære enn hymens. Og Henrik ler han også, og bukker dypt. De rører ved hverandre når de snakker sammen, dulter borti hverandre med hånden, og berøringene holder hele tiden på å bli til et basketak, akkurat som da de var smågutter og alltid trillet rundt på gulvet til stor moro for de voksne. Men nå har de blitt for gamle til det. Det høres et øredøvende leven inne fra hundegården. Jeg hører at hundene er klare for jakten. Noen glupske beist, Deres Majestet. De har ikke spist på to dager. Grev Holstein kommer til, han leier hesten sin i munnbittet, en kjempestor sort hingst. Holstein var også pasjen hans 28
da han var guttunge. Nå er han storkansler. En kjedelig verden der gutter blir storkanslere og konger. Henrik går bort til stallen for å hente hesten til kongen. Så fet du har blitt da, sier Frederik. Det kalles trinn, Deres Majestet. Tror du hesten kan bære deg? Den kunne bære en konge, repliserer Holstein. Jeg skulle aldri har gjort deg til storkansler. Ikke bare er du fet, du er frekk også. Hvordan står det til med storkanslerinnen? Hun er enda trinnere, sier greven med et smil. Og hvordan står det til med min konge? Alt er vel, sier han. Nå kommer Henrik tilbake med den hvite hoppen hans, Celeste. Hun kjenner ham igjen, og da det går opp for henne hva det betyr, vrinsker hun av glede og slår med hodet og ruller med øynene. Han tar tømmen fra Henrik og holder henne rundt hodet, klør henne bak øret og gir henne et kyss i pannen. Har du savnet far, jenta mi? Så svinger han seg opp og traver en runde, ynker seg litt på grunn av den brennende anusen. Henrik kommer med en liten, myk silkepakke som inneholder en kalvekotelett. Frederik reiser seg i stigbøylene og får pakken stukket inn under rumpa, setter seg igjen og presser den i form mens Holstein hensynsfullt ser vekk. Ah, det hjalp. Det var tsar Peter som i sin tid lærte ham å legge et stykke kjøtt mellom rumpa og sadelen for å lindre smertene fra hemoroidene. Mine herrer. La jakten begynne. Jaktbetjentene kommer med sporhundene, og hjelperne hans, bevæpnet med jakthorn, følger etter med hundekobbelet i bånd. Hundene skjelver av spenning og er vanskelige å holde igjen. Henrik har steget opp på sin hingst. Kongen og de to tidligere pasjene hans rir av gårde mot skogen, side om side i langsom skrittgang, så nær at knærne rører hverandre, og følger etter betjenten med sporhunden. De kommer inn mellom trærne. Hundene er veldresserte og forstår at de ikke 29
skal gjø. Stille og snusende beveger de seg bortover skogbunnen. Etter en stund forsvinner de ut av syne. De tre mennene småprater mens de rir. Det går en times tid. Jaktbetjenten kommer tilbake og peker. Dér. En stor bukk. Vakkert gevir. Frederik vinker med hånden. Slipp hundene løs. Jaktbetjentene løsner repene. Hundene har fått ferten av hjorten. De står med den ene forpoten løftet og dirrer av spenning. Betjentene blåser i hornene. Hundene nøler et øyeblikk, så piler de av gårde, og Frederik og de to vennene hans sporer hestene og følger etter i trav. Han har alltid elsket å ri. Han fikk sin første hest da han var fem, og var med på den første jakten da han var åtte. Det var det eneste han for alvor var sammen med faren sin på. Ellers var den gamle kongen fjern og opphøyd, og selv da han ble eldre ble han aldri fortrolig med ham og kjente ham egentlig slett ikke, ble ikke innviet i rikets styre og stell, deltok aldri på møtene i kanselliet. Alt det var helt fremmed for ham til faren døde, drept av møtet med en kronhjort, nettopp her ute et sted, og han selv ble konge fra den ene dagen til den andre og skulle ta hånd om alt mulig. En konge er ensom. Det eneste stedet han kan finne fortrolighet og vennskap, er i ektesengen, og så her, på jakt. Han står med lett bøyde bein i stigbøylene, har løftet rumpa litt opp fra koteletten, fjærer i knærne, bøyer seg fram, vrir seg utenom greiner som slår mot ham, følger rytmen til Celeste, fryder seg over hvordan hun elegant unnviker hindringer, han klemmer beina sammen når hun gjør seg klar til et sprang, og kommer med små oppmuntrende rop og kjærlige ord. De to andre har kommet litt bort fra ham fordi stien ikke er bred nok til tre hester. Han ser dem i øyekroken, krumbøyde som ham. Hjorten, en stor bukk med et imponerende gevir, løper i store bølgende sprang, skifter hele tiden retning, og hundene snapper den i hasene, men vet at de ikke har lov til å bite den, at de bare skal løpe den trett. De gneldrer helt avsindig, og han hører at de er lykkelige i raseriet sitt, og han selv er også lykkelig akkurat nå, han føler 30
seg guddommelig og ung igjen, som om det ikke er lagt en eneste vinter til alderen hans siden han var tyve år. Nå kommer de ut av skogen, og han ser hele sceneriet, Holstein til venstre for seg, Henrik til høyre, jaktbetjentene som blåser i hornene for å hisse opp hundene, hvilket tydeligvis er helt unødvendig, og forrest, alene og dødsdømt, hjorten, de vakre sprangene dens som både fryder hans hjerte og rører ham til tårer, fordi det av en eller annen grunn minner ham om ham selv. * Johan Hartman er toogtyve år. Han er soldat ved det fynske landregiment, men har tatt seg en selvbevilget permisjon for å reise til København. Noen ville selvfølgelig kalle det å desertere. Og det er ikke bra. Det kommer man på Holmen for, og der blir man pisket og sliter seg halvt i hjel. Han brukte den første uken på å rangle og hore seg helt tom i hodet og lens for penger. Så møtte han ei jente, Sise, som serverte i en bevertning i Vestergade. Hun var egentlig nåtlerske, men var nødt til å arbeide her for å klare seg. Om dagen sydde og lappet hun støvler, om kvelden og natten langet hun ølkrus og tallerkener med lapskaus og tjente sine fattige skillinger slik man nå engang gjør det når man er en ung og fattig kvinne i København. Johan var sammen med henne noen ganger i et av kammersene ovenpå. Hun var ung og meget proper, rødlett og sunn som ei bondejente, og hun hadde alle tennene i behold. Det likte han. Fem mark, sa hun, og han la pengene i en skål ved sengen. Tredje gang han fulgte med henne opp, sa han at han ikke hadde flere penger, og heller ikke hadde tenkt å betale henne lenger. Hun ga seg til å rope opp og truet med å kalle på vertinnen, men han fikk henne til å roe seg og fortalte henne om den ideen han hadde gått og tenkt på. Vi flytter for oss selv og lager vår egen geskjeft. Hvorfor det? Fordi jeg liker deg. Men du kjenner meg jo ikke, og jeg kjenner ikke deg. 31
Det kommer vi til å gjøre. Ja vel, sa hun. Men jeg ligger ikke med deg gratis. Jeg har aldri ligget med noen gratis. Bare hvis de tvang meg til det. Jeg tvinger deg ikke til noe som helst, sa han. Så ga de hverandre hånden som et par forretningsfolk. De fant et kjellerrom i Klædebodkvartalet og innrettet det til skomakerverksted der hun satt mellom store hauger med stinkende sko som folk kom med, lappet på det slitte overlæret og smurte det inn med grisefett, skiftet hæler, trakk ut skjeve nitter og satte i nye, og når han kom ned for å se hvordan det gikk, snudde hun seg og smilte til ham med munnen full av spiker. Han skaffet henne kunder, både den ene og den andre slags. Han var nøye med at det var anstendige menn som var sammen med henne. De tjente noenlunde på forretningene, men problemet var at de begge var så unge at de aldri hadde lært å spare og være fornuftige med penger. Når de tjente fem mark, brukte de opp ti. Derfor ble de mer forgjeldet jo mer de tjente. Det skulle betales for klesvask, skredderutstyr, kveldsmat og vin, smøring av vekteren, og selvfølgelig for leien av kammerset. Og verten skulle også smøres, men da de ikke kunne betale for seg to uker på rad, ble de uvenner med ham, og han meldte dem for rufferi. Jeg vil ikke ha denne ugudelige trafikken lenger, sa han. Johan lovet å skaffe penger, men mannen nektet å høre på ham. Allerede samme dag kom vekteren, som nå hadde rottet seg sammen med verten, og hentet Sise og tok henne med til tukthuset på Christianshavn. Der sitter hun nå. Han tør ikke skrive til henne fordi han jo selv har rømt fra tjenesten på Fyn, og risikerer å bli innsatt på Holmen. Han har flakket rundt i noen dager etter at han mistet Sise. Livsgnisten er blitt våt, og han bryr seg ikke om hva som kommer til å skje. Lengselen etter henne er som en fysisk smerte, og ikke engang på bunnen av det dypeste ølkruset fins det noen lindring for en sånn smerte. Den minner om dødsangst, blandet med sinne. Han tenker på henne hele tiden, ser henne i stråleglans, helt naken, og tar den beslutningen at skulle han bli gjenforent med henne, vil han aldri 32
igjen leie henne ut til fremmede menn. Han vil ta henne med seg til Tyskland, hvor han kommer fra, slå seg ned på en gård utenfor Hamburg. Han våkner i et tre. Men det tenker han ikke på i det øyeblikket han våkner, og selv om han har kilt seg inn i en grengaffel, sklir han idet han setter seg opp, søvndrukken og tung i hodet av fyllesyke, og ramler som en tomsekk ned av treet. Han stønner og blir liggende og se opp i tretoppene. Jorden er fuktig og kald. Han er sikker på at han kommer til å bli syk, kanskje få lungebetennelse. Allikevel blir han liggende på den mugne skogbunnen, mellom råttent løv og møre greiner. Oppe i tretoppen sitter det fugler. De synger. Det er jo vår, minner han seg selv om. Et eller annet sted fra lyder det hundegneldring. Han er redd bikkjer og reiser seg opp og lytter. Men de er ikke på vei hit. Han klapper på klærne, opp og ned. Ingenting, ikke så mye som en liten matpose, ikke en eneste skilling. Han tar av seg støvlene, vender sålen i været på dem. Ingenting her heller. Ikke engang kniven. Han må ha stampet den. Han sitter på rumpa og ser seg rundt. Hvor er jeg? tenker han. Jo, Dyrehaven, nå husker jeg det. En soldatkamerat inviterte ham hit, og han brukte opp den siste resten av de pengene han hadde tjent sammen med Sise, og mer til. Det kan være det samme, tenker han. Jeg er ikke noe tess uten henne. Kan like gjerne gå ned til sjøen og drukne meg. Han trekker på seg støvlene og begynner å sjabbe av gårde. Iskaldt vann trenger inn i læret. Han finner en skogsti som han følger en stund, hører hundegneldring igjen og er like ved å sprette opp i et tre. Men de er visst langt unna. Han kommer ut på en slette som skråner svakt nedover, og nedenfor ligger Øresund. Han går med surklende støvler nedover, det ligger snø her og der ennå. Så stanser han og snur seg. Han kikker mot skogkanten. Er det et tordenvær som er underveis? Det høres ut som torden. I april? Nei, det må være noe han innbiller seg. Han snuser ut i luften. Man kan lukte tordenvær. Det har en frisk metallisk lukt. Kanskje det er kornmo. Eller et skip som salutterer. Kanskje det 33
er svenskene som har invadert landet igjen. Da skal de vel mobiliseres, og da blir han sendt rett i galgen, hvis ikke han dukker opp i regimentet. I galgen blir man berømt. Men det er en kortvarig glede. Nå er det helt stille igjen. Han går videre. Bak ham høres det en blafring, og da han snur seg, ser han en flokk duer som letter fra tretoppene. Noe må ha skremt dem opp, for det tar dem lang tid å finne sammen til en flokk. Så samler de seg og flyr i formasjon over himmelen og forsvinner bak trærne på den andre siden av sletten. Nå hører han hundeglammet igjen, og denne gangen høres det ut som om det kommer nærmere. Han står midt ute på sletten, med støvlene sugd ned i den sumpete jorden, og prøver å finne ut hvor lyden kommer fra, og hvor han bør løpe for å gjemme seg, men han kan ikke bevege seg, han føler seg lammet av redsel og står bare og glor mot skogkanten. Det første han ser, er en hjort som frigjør seg fra noen busker og løper mot ham i lange, sikksakkende, fjærende sprang, og nå kommer hundene, et helt kobbel av dem, snappende i hælene på hjorten. De har ikke sett ham ennå. Men det er for sent å flykte. Det fins ikke noe sted å gjemme seg, og støvlene henger fullstendig fast. Han krøker seg sammen, klar til å løfte armene, holde dem beskyttende rundt hodet, men så ser han noen menn komme ut av skogen, blåsende på store horn, og i hælene på dem tre ryttere side om side med flagrende parykker og jakker med gulltresser, den ene av dem en enorm sort mann, de står oppreist i stigbøylene, de kommer nærmere som et levende mareritt, de har kurs rett mot ham, men ser ut til å være mer opptatt av hjorten enn av ham. Nå kommer det jagede dyret springende forbi ham, han hører hvordan det gisper, så følger en flom av snappende bikkjer, han faller ned på kne med armene over hodet, omgitt av bølgende muskler og pels, men hundene bare stryker forbi uten å bry seg om ham, så kommer hornblåserne trampende og til sist de tre rytterne på dundrende hover. Han ligger sammenkrøpet i myrhullet til jaktselskapet har 34
kommet et stykke lenger ned på sletten. Så reiser han seg, ser at hjorten har sunket sammen med tynne bein sprikende på kryss og tvers, og at hundene danser rundt den med piskende tynne haler og glefser mot den. De tre rytterne svinger seg ned av hestene, og den ene av dem, nå ser han hvem det er, han har sett ham flere ganger på kasernen på Fyn, trekker hirschfengeren, griper tak i geviret til kronhjorten og skjærer halsen tvers over med et raskt snitt. Han gir et signal til hundene, og de kaster seg over den døende hjorten med de tynne halene piskende og lepjer i seg blodet som kommer i pulserende støt fra såret. Johan trekker føttene opp av støvlene og går på strømpelesten, som ble han trukket med tau, ned til de tre rytterne. Morianen er den første som blir oppmerksom på ham. Hvem er du? sier han. Hva gjør du på hans majestets jaktrevir? Jeg satt fast, sier han og peker på støvlene som stikker opp av jorden. De to andre rytterne, deriblant kongen, snur seg og ser nysgjerrig på ham. Kongen holder den bloddryppende hirschfengeren i hånden. Ansiktet hans er fullt av mildhet og forløsning etter drapet. Bøy deg for hans majestet, sier morianen. Si oss hvem du er, soldat. Han vet at han ser skrekkelig ut, med fillete klær, barføtt, innsmurt i grønn slimete mose fra treet han har sovet i, men han går ned på kne, tar av seg hatten og bukker for kongen. Mitt navn er Johan Hartman, Eders Majestet. Geworbener fra det fynske. Det fynske? sier kongen. Hva gjør han så her? Eders Majestet, sier han og brister i en hulkende gråt som føles helt vidunderlig. Det er en veldig lang historie. * Han flår hjorten selv, skjærer ut innmaten og gir den til hundene. Det er et herlig blodbad, et deilig stinkende svineri. Så 35
setter han seg opp sammen med de andre og rir tilbake til jakthytta hvor de spiser et godt måltid. Han har invitert soldaten til å bli med. Han har alltid vært glad i det tilfeldige møtet med undersåtter, å more seg med å gi dem uventede privilegier. Mannen hogger maten i seg. Han er visst sulten. Nå og da løfter han blikket og ser over bordet bort på kongen. Frederik smiler til ham, løfter glasset og skåler. Hva er det her for noe kjøtt? sier gjesten. Kalvekotelett, sier grev Holstein smilende og ser på ham. Hvordan smaker den? Praktfullt, Eders nåde. Aldri har jeg fått en så mør kotelett i hele mitt liv. Latteren rundt bordet er vennlig. Han blir rød i kinnene. I peisen blafrer ilden. Rundt dem på veggene henger bilder av familiemedlemmer, de fleste av dem døde. Frederik snakker med vennene sine, erter dem, hører på deres versjoner av jakten, motsier dem, krangler kameratslig med dem. Gjesten sitter med et lite, forknytt smil rundt munnen og vil gjerne si noe mer, men tør visst ikke. Først da de har spist ferdig, og sitter og drikker et glass sherry, sier Frederik: La meg nå høre hva han har å fortelle. Etterpå lar han ham sitte bakpå vognen inn til byen. Han overlater ham til en offiser og ber ham ledsage ham til Bremerholm. Kongens ordre. Rett skal være rett. Men han lover å se nærmere på saken hans, og finne en løsning, kanskje til og med få ham gjenforent med kjæresten. Kjærlighet er det vakreste her i livet for konge såvel som for soldat. Den gjør oss ydmyke og likeverdige. Ved nærmere ettertanke tror jeg allerede jeg har noe til deg, sier han, mens han knuger med hånden rundt beinfiguren i lommen. Og din forlovede òg. Vær tålmodig, min venn. Så tar han farvel med soldaten og kjører hjem til sin Engelshjerte. Og han setter fra seg beinfiguren på nattbordet, men dronningen liker den ikke, den skremmer henne, og hun slenger den ned i skuffen. Nå ligger jeg i mørke. Nå våkner jeg. Hvor har du vært nå, da, Røde? sier bofellene mine og ler 36
mens de løsner reimene som de har bundet meg med. Lang vekk, hva? Jeg har vært på den andre siden av havet, mumler jeg. Gi meg noe å ete.