Ja, slik så han på det. Og hvis de kom enda en gang, så var det bare å sette hardt mot hardt, slik de pleide å gjøre, for satan! «Herlig er døden når tapper i første geledd du stuper, stuper i kamp for ditt land, for din by og ditt hjem.»1 I folkeskolen hadde de prøvd å foredle sin helteånd med den slags dikt, og det ga seg utslag i at de lærte seg til å tømme danselokaler. Det gjaldt å gi kampånden en vakrere uttrykksform. Men det var ikke lett å gjøre inntrykk på disse karene med den slags dikt, som en eller annen haltefan hadde rimet i hop. Slikt noe var sanger for storkarene, det, og mannen av folket er fullt klar over hva storkarene pønsker på. Rekruttene følte seg mer løftet av de historiene som ble fortalt om karer som var sprunget opp på stridsvognene og der hadde dradd mitraljøseløpene skakke med en jernstang. Det minnet mer om de hjemlige heltebedriftene. De følte seg styrket i sin finske ånd av den slags historier, slik var de patriotiske. Og for så vidt var denne ånden den mest passende for den oppgaven de var samlet for å løse. Det gikk et år. I kanten av branntomta i skogen var det bygd brakker, og selve sletta var ryddet for stubber og gjort om til øvelsesplass. Der løp de omkring og ståket og utviklet seg etterhånden til dovne, men seige «gamlekarer». Mäkinen var også en slags soldat, om enn ikke akkurat av det slaget som befalet hadde tenkt seg. Men han var iallfall god nok til å bli slengt i verdenshistoriens gap, slik han gikk og sto.
ii Et mitraljøsekompani drev eksersis i et hjørne av branntomta. Det var en lummer ettermiddag, og varmen og middagsmåltidet de nettopp hadde satt til livs, gjorde karene døsige. Derfor var eksersisen enda slappere enn vanlig. Lagførerne hadde nå 1
Fra Viktor Rydbergs fedrelandssang
9