Page 1


Ukjent soldat


VäinÜ Linna

Ukjent soldat Oversatt av Odd Bang-Hansen


Väinö Linna Originalens tittel: Tuntematon sotilas Oversatt av: Odd Bang-Hansen © The Estate of Väinö Linna and WSOY First published by Werner Söderström Ltd in 1954 with the Finnish title Tuntematon sotilas. Published by arrangement with Bonnier Rights Finland, Helsinki. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59631-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 1956 på norsk av J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: SF Studios Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Väinö Linnas fortelling er oversatt til norsk etter den svenske utgaven, «Okänd soldat», ved N.-B. Stormbom. Den norske oversetteren har hatt anledning til å gjennomgå boken i konferanser med redaktør Stormbom, og har også i noen utstrekning støttet seg til Anja og Gunner Giersovs danske utgave. I den finske originalen har Linnas bok en rekke dialektformer i replikkene, som bidrar til karakterisering av personene. I redaktør Stormboms versjon er antallet dialekter redusert til to, og han har da benyttet österbotnisk og språket i Borgåtraktene. Men i norsk finnes det ingen slike grensedialekter, og å anvende norske bygdemål i replikkene ville blitt helt misvisende og fremkalt gale assosiasjoner. I den finske hær brukes tiltaleordet «herr» når en militærperson snakker til en annen av høyere rang. Dette er beholdt i denne oversettelsen, da ellers flere poeng ville gått tapt. De forklarende fotnoter som er tatt med, er hentet fra den danske utgaven. O. B.-H.


1. kapitel

i

S

om vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand. Således hadde han latt en skogbrann svi av 10–12 hektar statsskog på en sandmo i nærheten av Joensuu, en liten by i finsk Karelen. Sin vane tro hadde menneskene prøvd av alle krefter å hindre ham i dette forehavende, men han hadde urokkelig drevet på med skogbrannen sin til han syntes han hadde fått det slik han ville ha det med tanke på sine fremtidsplaner. Den første som oppdaget hvor forutseende den allmektige hadde vært, var en oberst. Han var stabssjef for et armékorps, og fant at det avsvidde arealet måtte egne seg glimrende som øvelsesplass. På den tiden var den finske vinterkrigen alt utkjempet, den beste av alle kriger inntil den tid, ettersom begge parter hadde vunnet den. Finnene seiret for så vidt minst siden de jo måtte avstå endel land til motstanderen og trekke seg tilbake bak nye grenser. Restene av hæren ble sendt hjem, og yngre årganger ble innkalt i stedet. Det avsvidde området ble inntatt av en infanteribataljon, og i den varme vårsolen dro så de gamle sin vei med sine fettete skinnluer, loslitte pelsfrakker, ulltrøyer og filtstøvler. De dro hjem uten «tilpasningsvanskeligheter». Først en solid finsk fyll, og så var det bare å spytte i nevene og gå løs på arbeidet igjen. Hadde de ofre de hadde ytt, vært forgjeves? Det fikk de gruble over, som ikke hadde noen våronn å tenke på. Men det faktum at det var noen som grublet, ga dem en 7


mistanke om at ofrene deres kanskje ikke hadde vært så svært store. Stort sett var veteranene av en sunn slekt. Hva var det for slags underlige sjelekvaler de egentlig burde føle nå som de gikk tilbake til det sivile liv? De hadde ikke råd til å studere noe nærmere på det. Og hva sjelen angår, så la gamlingene tenke på den. Hvis soldaten hadde en sjel, så burde han se til å få lullet den i søvn fortest mulig. For mannen med de dypt innsunkne øynene og de skjeggete, værbitte kjakene hadde det bare vært to ting en måtte passe på: å holde stillingen og å berge det arme livet. Nå trådte en yngre årgang til. Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse Mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter. Bondegutter i grove klær, arbeidere med slips og krøllet snipp, uten frakk. Her og der sto en bymann med ordentlig frakk på seg, og som «fan ikke husket et gløtt av hele reisa, altså». Jo, Mäkinen var nok litt sky av seg, til å begynne med. Men nå sto han der iallfall med bylten under armen, med kisteklærne på, og med det siste oppgjøret for vedhogsten i lomma. «Et amatørbilde av datteren til naboen hadde han også. Ikke fordi Mäkinen var noe forelsket i jenta, og ikke hun i ham heller, men det hører med å ha et jentebilde å glane på når en er i felt. De hadde levd der som naboer i stille hverdagslighet. Men da han skulle av sted, hadde Mäkinen stått der klossete og flirt mens han tok bildet fra henne: «Så får du skrive da,» hadde han sagt. Hva mente han nå om det bulder og brak som nådde ørene hans fra verdenshistoriens store skred? Det var Adolf som laget bråk. Så mye skjønte han. Og Mäkinen visste hva det ville si å lage bråk. Det hendte rett som det var når det var dans at en eller annen børste trev en stol, smadret lampene i taket og brølte: «Nå rydder vi stua, for helvete! Vi finner er noen harde nøtter, og det var ikke vi som begynte. Vi har retten på vår side.» 8


Ja, slik så han på det. Og hvis de kom enda en gang, så var det bare å sette hardt mot hardt, slik de pleide å gjøre, for satan! «Herlig er døden når tapper i første geledd du stuper, stuper i kamp for ditt land, for din by og ditt hjem.»1 I folkeskolen hadde de prøvd å foredle sin helteånd med den slags dikt, og det ga seg utslag i at de lærte seg til å tømme danselokaler. Det gjaldt å gi kampånden en vakrere uttrykksform. Men det var ikke lett å gjøre inntrykk på disse karene med den slags dikt, som en eller annen haltefan hadde rimet i hop. Slikt noe var sanger for storkarene, det, og mannen av folket er fullt klar over hva storkarene pønsker på. Rekruttene følte seg mer løftet av de historiene som ble fortalt om karer som var sprunget opp på stridsvognene og der hadde dradd mitraljøseløpene skakke med en jernstang. Det minnet mer om de hjemlige heltebedriftene. De følte seg styrket i sin finske ånd av den slags historier, slik var de patriotiske. Og for så vidt var denne ånden den mest passende for den oppgaven de var samlet for å løse. Det gikk et år. I kanten av branntomta i skogen var det bygd brakker, og selve sletta var ryddet for stubber og gjort om til øvelsesplass. Der løp de omkring og ståket og utviklet seg etterhånden til dovne, men seige «gamlekarer». Mäkinen var også en slags soldat, om enn ikke akkurat av det slaget som befalet hadde tenkt seg. Men han var iallfall god nok til å bli slengt i verdenshistoriens gap, slik han gikk og sto.

ii Et mitraljøsekompani drev eksersis i et hjørne av branntomta. Det var en lummer ettermiddag, og varmen og middagsmåltidet de nettopp hadde satt til livs, gjorde karene døsige. Derfor var eksersisen enda slappere enn vanlig. Lagførerne hadde nå 1

Fra Viktor Rydbergs fedrelandssang

9


hatt sin underoffisersgrad såpass lenge at begeistringen over den ikke klarte å stålsette sinnene lenger. Til dette kom at den vernepliktige sersjant nå måtte innstille seg på at han hadde nådd toppen av sin militære karriere. Heller ikke troppsjefene, som sto i en klynge et stykke unna, eide krefter til å prøve seg med en oppstrammer. Og om lagførerne hadde vist større nidkjærhet enn strengt tatt nødvendig, ville de blitt stanset med det samme av en mumling fra geleddet: – Pass kjeften din, din fordømte krigshisser! Kommando-ordene falt dovent og slapt, og mannskapene lystret enda mer slapt og dovent. – Ja, når det er krig, så gjelder det å kunne gjøre høyre-om. Hvis en bare kan få stilt foteblaene i den riktige vinklen, så går det nok bra, det er slik en fører krig. – Hva er det du står der og mumler om, Rahikainen? Hold kjeft i geleddet! – Pass deg sjøl. Men plutselig ble det mer liv og spenst i eksersisen. Offiserene dro av sted til hver sin tropp. Borte fra kontorbrakka kom det gående en liten mager og tørr mann. Det var kompanisjefen, jegerkaptein Kaarna.1 Han var omtrent femti år og så rank og spenstig og så regelmessig i trekkene at han virket statelig tross sin litenhet. Jegerkapteinen var kjent som en livlig og energisk mann, men nå var det som om han hadde det ekstra travelt. Han så hele tiden intenst på kompaniet mens han gikk, som om han ønsket å være på pletten før han rakk å komme så langt. Selvfølgelig snublet han da også over en svidd trestubbe, men han fikk fort balansen igjen og sa: – Sett på fan! Samtidig vendte han seg og så på stubben, gikk et par skritt 1 Under den første verdenskrig flyktet finske studenter og andre til Tyskland for å bli utdannet i krigstjeneste mot Tsar-Russland. De deltok på østfronten i den såkalte kongelige prøyssiske 27. jegerbataljon. Under borgerkrigen i Finnland i 1918 kom de tilbake, utdannet som offiserer, og dannet kjernen i den «hvite» armé.

10


sidelengs og snublet over en ny. Denne gangen var det så vidt han klarte å holde seg på bena. Han småsnakket iltert med seg selv: – Nåda, nåda, nåda! Fan til stubbmark! Så fulgte en rekke misfornøyde grynt: – Hmkhy, hmkhy. Da han var nådd fram til kompaniet, stanset han og trakk pusten dypt. Så ropte han med trykk på hver stavelse og med en stemme som sprakk av mangel på krefter: – Mi-tral-jø-se-kom-pan-nii! Mennene gjorde front mot kapteinen og stivnet i givaktstilling. En av dem som i farten hadde gjort front den gale veien, rettet på sin feiltagelse og holdt pusten, men til all lettelse hørte han like etter en ny kommando: – Påstedethvil … Troppsjefer herover! Den stramme holdningen forsvant igjen, og tre offiserer gikk fort fram til kapteinen. Han sto der utålmodig og ventet på dem, sto og trippet mens han skiftevis så på dem og opp mot himmelen. Offiserene gjorde honnør. Kaarna unngikk å se på sjefen for første tropp, løytnant Lammio. Han kunne ikke like den fyren, først og fremst fordi han hadde en irriterende måte å hilse på. Han førte hånden til lueskyggen i små rykk, og holdt hånden i en ureglementert vinkel. Men det var også mange andre ting kapteinen hadde å innvende mot ham. Ved sin overdrevne selvbevissthet tærte den høye Helsingfors-løytnanten med det smale ansiktet hardt på Kaarnas tålmodighet, som ikke hørte til de mest elastiske. Lammio var fastlønnet offiser, og krigsskolen hadde virket ganske ødeleggende på ham. Der hadde han lagt seg til en rekke unoter, og den gamle kapteinen skar tenner hver gang han så dem. De menige hatet ikke bare Lammio selv, men også lyden av den skarpe stemmen og den jålete uttalen hans når han kommanderte. Sjefen for annen tropp var en ung vernepliktig fenrik, en guttunge som nylig hadde tatt artium ved et vestfinsk gymnasium og som nå gjorde sitt beste for å leve opp til myten fra 11


Vinterkrigen om de vernepliktige fenriker, ved å oppføre seg som en viktigpropp. Sjefen for tredje tropp var også vernepliktig fenrik. Vilho Koskela var en tavastlandsk sønn av en småbruker i Tavastland. Han var henimot tretti år, bred i kroppen, lyshåret og med blå øyne og et smilehull i haken. Han var så fåmælt at han hadde fått økenavnet Tausevilli. Soldatene hadde hørt rykter om hans bedrifter i Vinterkrigen. Selv fortalte han aldri et ord om dem. Men de visste at han hadde gjort tjeneste som kompanisjef i slutten av krigen, mens han ennå bare var sersjant. Etter krigen ble han beordret inn på krigsskolen og var blitt stående i hæren som utskreven fenrik. Han var stillferdig, litt klosset i tjenesten, men han var saklig og en like dyktig instruktør som noen av de andre. Kapteinen satte stor pris på ham, og nå snakket han som om han henvendte seg personlig til Koskela, mens de to andre nærmest sto der som bipersoner. Kompaniet fulgte samtalen mellom de fire offiserene med øynene. Den trakk i langdrag, og de begynte å nære et stille håp om at den kjedsommelige eksersisen kanskje ville bli avløst av noe annet. Endelig var rådslagningen over. Kapteinen gikk tilbake til kontorbrakka og offiserene til sine tropper. Humøret i kompaniet steg atskillige grader da troppene fikk ordre om å marsjere til brakkene. – Vi får sikkert lov til å gå og bade, hvisket en håpefull sjel til sin sidemann, som bare svarte med et surt smil. Han hadde forlengst mistet troen på gledelige overraskelser i hæren. Koskela lot troppen marsjere til brakka, hvor han stilte den opp. Han sto der stum et øyeblikk, som om han lurte på hvordan han skulle begynne. Det hadde alltid falt tungt for ham å gi ordrer, og dessuten hadde han vondt for å formulere dem, fordi han på en måte skammet seg over å bruke hærens unaturlige kommandospråk om enkle og klare fakta. – Nå. Hør nå her, underoffiserer. Sørg for at det blir ordnet opp med dette her. Bataljonen skal flyttes med bil til et annet 12


sted, så alt overflødig utstyr må innleveres. Dere skal bare ta med det tøyet dere har på og et ekstra sett undertøy, fotkluter og frakken i ryggsekken. Brødposen og skaffetøyet skal også være med. Og våpnene selvfølgelig. Resten skal til depotet. Sett i gang. Jeg kommer straks jeg har ordnet opp med mine egne saker. Situasjonen virket så usedvanlig at føreren for første halvtropp våget seg til å komme med et spørsmål som egentlig var uvedkommende. Oppgaven de hadde fått forutsatte ikke at noen behøvde å vite hvorfor den skulle utføres. Men sersjant Hietanen tillot seg likevel å spørre med et mellom-oss-sagttonefall: – Hvor er det vi skal hen, egentlig? Helt til helvete, hva? Koskela så mot horisonten og svarte: – Det kan jeg ikke si. Slik lød iallfall ordren. Jeg må gå nå. Se til å få farten opp. Mer fikk ikke karene vite om den skjebnen de hadde å vente seg, men derfor innskrenket også ansvaret seg for deres vedkommende til et minimum. Men ivrige var de. Ja, det hendte til og med noe så usedvanlig som at de menige spurte lagførerne hva de skulle gjøre. Hietanen fant på å sette opp en liste over det utstyret de skulle ha med, og listen ble lagt på bordet i brakka. Da ble alt så mye enklere. Sersjant Hietanen var fra Sørvest-Finland og den eldste i troppen nå som Koskela var borte, og den kraftige stemmen hans overdøvet alt spetaklet under oppbruddet. Han dominerte og dirigerte pakkingen på den korte, hakkende dialekten sin. Han var en frisk og kraftig bygd ung mann, som hadde vunnet en viss myndighet i troppen – ikke minst på grunn av sine krefter. En eller annen kunne fortelle: – En av kara har hørt av ordonnansen at bataljonsskriveren har sagt vi skal til Joensuu og være garnison der. Hietanen kjente godt dette ryktet som dukket opp av og til og som oppsto som den rene ønskedrøm. Han sa hånlig: – Og jeg har hørt at bataljonens hestepassere har sagt vi 13


skal være garnison i Helsinki. Alle de gamle fillene våre skal skiftes ut med nye. Alle mann skal få ridebukser, det har jeg hørt. Jeg får jo greie på allting. Sjefen for annet lag, undersersjant Lahtinen, lå på kne på gulvet og spente remmene på ryggsekken. Denne velvoksne unge fyren fra Nord-Tavastland var åpenbart kommunistisk innstilt. Han så opp fra det han holdt på med og mumlet: – Ja, nå blir det nok spetakkel, karer! Han der idioten nede i Tyskland labber uti først, og så hinker idiotene våre etter, naturligvis. Det er da opplagt, slik som han har brukt kjeft i det siste. Han så seg bekymret om og fortsatte: – Ja, nå skal dere få se! Det er nok av ammunisjon der i landet, og så landminer da, plenty landminer etter veien! – Ja, og en og annen Katsjuska til meg er det vel også! sa Rahikainen, en skøyer fra Nord-Karelen som både snøt og kvartet når han kunne komme til. – Nei, karer, jeg veit det nok. Vi skal til grensa på festningsarbeid. Storkara er redde for at russera skal komme hvis det blir krig med Tyskland. Tanken var Hietanens, men Lahtinen ville ikke godta den, han fortsatte bare mumlingen sin: – Pøh, hva skal russera her etter? Dem har da aldri overfalt noen, så vidt jeg veit. Men tyskera har vi jo her alt. – Det er permittent-transport, det. – Soldater på perm, hva? Pøh! Lahtinen fnøs av forakt. Og så ble det spetakkel. – Like mye perm-soldater som det er badegjester på Hangö eller i Viborg. Å, nei du, kom ikke her og forsvar dem. Det var naturligvis et ganske håpløst foretagende, og Lahtinens «Vi får se» druknet i larm og leven. Ikke fordi saken var livsviktig for noen av dem. Men likevel ville levenet fortsatt, hvis det ikke var blitt avbrutt av Hietanen, som brølte: – Giv akt! 14


Kapteinen kom inn i brakka. – Nei, fortsett, bare fortsett! Nå – er dere snart ferdige? Kapteinen trippet omkring, så på utstyret og pratet i vei: – Alt som er i stykker skal skiftes ut med nytt. Hvis noen har sivile saker, så pakk dem inn og skriv privatadressen utenpå. Depotet tar imot sakene og sørger for at de blir sendt videre. Alt overflødig rask skal vekk, skriveblokker og alt slikt. Vet dere hva det står på beltespennen til speiderne, karer? Vær beredt, står det. Vær beredt. Jaha, det står det. – Men herr kaptein – skal vi hive skriveblokkene? Åssen skal det gå med jentene hjemme da? Hvis det skal bli noe greie på det, så må de ha litt kjærlighetskvitring nå og da! De lo forsiktig av det Rahikainen sa, ja ordene fikk til og med en særlig betydning fordi de ble sagt til en kaptein. Det kom et tørt lite smil i munnviken til Kaarna da han sa: – Nei, hør på han der! Blir det ikke sving på jentene, mener du? Å jo, du, det blir det nok hvis hu slekter på mor si, og hvis hu slekter på far sin, så kommer hu og ber pent, til og med. Få se! Disse støvlene skal skiftes ut med nye. Går ikke an å marsjere i disse her. Jasså, var det kjærlighetskvitring du sa? Fine greier. Fyren vil dåre jentene med penn og blekk. Fly på jenta med et penneskaft, he. Hietanen – underoffiserene har sørget for å skaffe seg dårlige geværer for å slippe lettere fra pussingen. Revestreker, sier jeg. Alt det som fins av den slags i troppen skal skiftes ut. Er det klart? Nå. Enn med et penneskaft da! Hmhyhyyy, hmhyhyyy … Tra-la-la-lala-lalla. Kapteinen gikk hele tiden rundt og gransket utstyret. Det var karakteristisk for ham at han hele tiden nynnet og snakket med seg selv, en slags utløsning for overflødig energi. Sjefen for første lag, undersersjant Lehto, spurte plutselig, uten å stille seg i gi vakt engang: – Men herr kaptein, jeg som ikke er speidergutt kan jo ikke vite hva vi skal være beredt til. Ikke til krig vel? – Ne-hei. En går jo ikke sånn rett ut i krig uten videre. Krigen er langt unna, den. Helt nede på Balkan. 15


– Å, den er god til å fløtte på seg nå om dagen, kaptein. Lynkrig kaller dem det. Kaarna så på Rahikainen og lo: – Ikke noe å gjøre ved det. Det er bare å krige i vei, det! – Nå skal vi i krig, ja, nå skal vi i krig. Og når vi først er begynt, så går vi langt. Menig Salo fra Österbotten ville ha et ord med i laget, han også. – Ja, det er bra, det. Men det fór en skygge av motvilje over ansiktet til kapteinen. Han likte ikke denne smiskende iveren til Salo, og han fortsatte i en saklig tone, henvendt til Lehto: – Forresten, var det ikke så at De ikke fikk noen kaffe den gangen vi flyttet, Lehto? – Spiller ingen rolle, svarte Lehto tørt. Saken var den at Lehto hadde fått et tillitsverv av kapteinen. Han hadde ordnet med flytningen for kapteinen inne i byen, og da fruen ikke kunne servere ham kaffe midt under flytningen, skulle han ha den til gode til senere. Denne undersersjanten fra Tammerfors-kanten var på en eiendommelig måte blitt kapteinens yndling, da han engang kom for sent tilbake fra permisjon. Lehto hadde vært foreldreløs fra han var ganske liten. Det var noe tungt og dystert over ham, noe kameratene ikke kunne definere, men som de følte desto sterkere. Han var jevngammel med de andre, men virket eldre. Hans harde og tverre natur viste aldri et tegn til å ville tø opp. Hvis de han var sammen med viste noen form for følelser, ble han tydelig irritert. Fedreland, religion, hjem, Finlands ærerike hær – i det hele tatt alt som det var «sjel» i, feide han alltid av: – Prat ikke skit. Skal vi ta et slag poker? I det sivile liv hadde han vært hjelpegutt hos en vognmann. Mer om hans privatliv klarte de ikke å få utav ham. Når de var på utmarsj eller hadde harde øvelser, viste han aldri tegn 16


til tretthet. Ansiktet ble bare som hogd i stein, og munnen med de smale leppene fikk et stramt, nesten brutalt uttrykk. Han kom en hel uke for sent tilbake fra perm, og på spørsmål fra kapteinen om hvorfor han ikke meldte seg til riktig tid, svarte han kort og godt: – Hadde ikke lyst. – Ikke lyst! Kaarna skalv av raseri. Og vet De så hva følgen blir? – Jeg kjenner disiplinærreglementet, herr kaptein. Kapteinen sto og stirret en god stund ut av vinduet. Så slo han hånden i bordet og sa rolig: – Hvis en slår inn på den veien De har gjort nå, så må en holde ut til det siste. Et menneske som gjør sin egen vilje til lov, har ingen rettigheter tilbake. Han som stiller seg utenfor flokken og dens lover, er en fredløs. Kapteinen prøvde sin styrke, men Lehto stirret ham inn i øynene, hardt og uttrykksløst, uten tvilrådighet, uten å vike eller vakle. – I sin ytterste konsekvens betyr det at livet alltid står på spill. Tror De at De kan spille med en slik innsats om det blir nødvendig? Her gjelder det jo bare arrest i en uke eller to, det er ingenting. Men hvis De sto overfor et enten-eller, Deres egen vilje mot flokkens og tapet av dens beskyttelse – tror De at De ville greie den påkjenningen? Lehto klarte ikke dette abstrakte resonnementet, men han forsto godt nok de enkelte, praktiske tilfellene. Han svarte: – Bare jeg kan få dø uten å bli pint, så er jeg like glad. – Nå, hvis det er slik, så skal De også vite at dette her er spiren og begynnelsen til alle store gjerninger. Derfor er det i grunnen dumt å kaste kreftene bort på smådævelskap og krangel. Hardhet og selvstendighet som bare brukes for å sette seg selv i positur, mister all verdi og virker bare latterlig. Jeg har ingen moralsk rett til å straffe Dem, bare den rett som makten gir meg. Ettersom De ikke ber om noe, er De heller ikke skyldig noe. Jeg synes ikke at Deres holdning er mer uriktig enn min egen hvis jeg bruker min makt, men hvis De 17


sløser bort denne hårdnakketheten Deres på slikt som dette, synes jeg det er latterlig. Sikt høyere da vel! Verden ligger åpen for alle, den er en tumleplass hvor den sterkeste vinner, men da skal en være atskillig klokere. Det er ikke nok å klare alle småtterier etter hvert som de dukker opp. En må ha et videre synsfelt. Skaff Dem det, De! Kapteinen tidde et øyeblikk. Så vendte han tilbake til hverdagen. – Nå. Bare gå med Dem. Noen refselse ble det ikke, men derimot tydelige gunstbevisninger, som nå dette med flyttingen. Og en kveld sa han, liksom i forbifarten og uten å mene noe større med det: – En er aldri for gammel til å lære noe nytt. Det lønner seg alltid å vite mer. Begynn med historien. Oppfordringen førte ikke til noe. Lehto skaffet seg ikke bøker. Men det ble derimot kjent at kapteinen selv var en flittig lesehest. Lehto klarte den ildprøven som kapteinens velvilje satte ham på. Hans holdning overfor kapteinen fortsatte å være mutt og saklig. Men i tjenesten var han ærgjerrig inntil det pirkete. – Spiller ingen rolle. Tørt og saklig sa han det, og så slengte han ryggsekken på sengen og lot som om kapteinen ikke var til stede. Kaptein Kaarna svarte like tørt: – Nei vel. Det var nå det. Så tok han på seg offisersminen og ropte: – Heng i nå!, og gikk fort ut av brakka.

iii Oppfordringen var overflødig. Alle var i full sving. Hvor de skulle hen, var det ingen som visste, men det var vel nettopp det som virket så stimulerende. Til det kom at avreisen skulle skje med bil, så humøret ble ikke spolert på forhånd ved tanken på en slitsom marsj. Hva i all verden kunne det bety – bil18


skyss i den finske hær? Biltransport var noe som aldri ellers forekom. Madrasser og tepper ble båret over i depotet, hvor det hersket et skrekkelig kaos. Kvartermesteren, undersersjant Mäkilä fra Laihia, var helt ute av seg. Gjerrighet var en lidenskap hos ham i en slik grad at soldatene godt kunne kalt det et rent patologisk trekk i hans karakter, hvis de hadde hatt begrep om slike sjelelige finesser. Utstyret lå der pertentlig ordnet i hyllene, og Mäkilä stakk det beste unna. Når han skulle dele ut noe til kompaniet, begynte han alltid med det dårligste og mest fillete. Han trivdes i depotet sitt og tilbrakte også hele sin fritid der med å kontrollere lager og regnskaper. Det hersket en konstant krigstilstand mellom ham og kompaniet. Når karene kom med sine støyende krav om å få skiftet ut en eller annen ting, møtte de alltid Mäkiläs stillferdige, sta avslag, og som regel ga han seg først etterat han hadde fått uttrykkelig ordre fra kapteinen. Sine bitreste øyeblikk som soldat opplevde han når han måtte stå der og kremte, rød og fortvilet, og se på at offiserene med maktens rett valgte ut og forsynte seg av de beste tingene, dem han hadde stukket unna. Det kom en sint knurring fra depotet lange tider etterat noe slikt var hendt, og baketter ble soldatene mottatt med en enda mer innett tverrhet. I motsetning til kvartermestere i alminnelighet, fant han også fram de verste fillene på hele lageret for seg selv, plagg som knapt var brukbare for fugleskremsler. Han motiverte sine avslag ved å peke på de fillene han selv hadde på seg. – Klart at noen og hver gjerne ville gått omkring oppstaset som en herremann. Men når alt det skikkelige blir revet ut av fingrene på en, må en gå der med det som blir til overs. Klart at jeg også gjerne ville gått omkring i ridebukser og blanke støvler, men hva skal en da ha på seg når det virkelig trengs? Men Mäkilä ville likevel aldri ha innrømmet at det noen gang var nødvendig å utlevere slike saker. Han var sønn av en storbonde i Laihia og fikk ofte pakker hjemmefra, pakker han 19


i hemmelighet tok med seg på depotet for å slippe å dele med de andre. Men en gang kom posten så sent at han hadde fått av seg klærne alt. Ordonnansen kom med pakken inn i underoffisersbrakka, og Mäkilä kom i en vanskelig knipe. Han syntes det var for flaut å kle på seg igjen og gå over i depotet med pakken. Men hvis han ble i brakka, betydde det at han måtte dele med de andre. Så mumlet han noe om at han ville åpne pakken neste morgen, og puttet den under hodeputen. Ut på natten kom det en forsiktig rasling fra sengen til Mäkilä. Men i det samme strålte lyset i hele brakka, og Hietanen ropte: – Opp med dere, karer! Nå skal Mäkilä til å dele ut av pakka si! De andre hadde hatt en mistanke om at Mäkilä ville sno seg ut av klemmen på en eller annen måte, så de hadde holdt vakt. Nå gikk 20 mann til angrep på den ulykkelige pakkeeieren. Han satt der i sengen og blunket, mens han klemte pakken inn mot brystet. De brukte ikke makt, men alle former for åndelig press. Men det var ganske nytteløst. Mäkilä forsvarte seg overbevisende: – Det er bare tøy. Ikke noe annet spiselig enn noen kavringer, og det lønner seg ikke å begynne å dele på dem. Jeg har skrevet og bedt om undertøy, her er ikke noe spiselig. Det ble ikke en smule på noen av dem, og når de ertet ham og flirte av ham i ukevis etterpå, så vendte han bare det døve øret til. Men de anerkjente da Mäkiläs gode egenskaper også. Mitraljøsekompaniet hadde ingen «overklasse», av den sorten som pleier å samle seg om kvartermesteren og sikre seg godbitene av de knappe rasjonene. Han var urokkelig ærlig i tjenesten. En av lagførerne hadde en gang henvist til at de var brakkekamerater og bedt om noe fra proviantdepotet. Men han regnet feil da. Mäkilä gløttet opp i taket og blunket. Kinnene glødet og han kremtet på sin karakteristiske måte før han endelig fant ord for sin forargelse: 20


– Du veit da vel at rasjonene deles ut ved bordet i spisebrakka. Jeg får provianten fra bataljonen og deler ut etter vekt ved måltidene. Det er bare tjuer som skaffer seg ekstrarasjoner i hæren. Det overraskende oppbruddet som nå foresto, var en hard påkjenning for Mäkilä. Det var vondt for ham å se på de sjuskete haugene av tepper og madrasser som hjelpemannskapene hans nå buntet sammen. Men bokføringen oppholdt ham så meget at han ikke fikk tid til å ta seg av saken. Og han led kvaler når soldatene kom slentrende inn, glade over å skulle flytte, og hev klær og utstyr omkring på gulvet. – Her har du rasket til sønn til fru Rahikainen! Kom, la meg få kvittere! Mäkilä ble rød, kremtet og rødmet enda mer. Og han som aldri svor, men pleide å folde hendene i smug ved måltidene og be, han knurret nå og sa: – Ja, verden er blitt fan så bakvendt nå. Her kommer de og slenger utstyret rundt omkring akkurat som bikkjene driter. Ingen får kvittere her uten at det først er telt opp og kontrollert. Så kom soldaten fra tredje tropp, han som hadde fått ordre av kapteinen om å bytte støvler. Han fikk blankt avslag og måtte tilkalle Hietanen som forsterkning. Hietanen satt midt i et slag kort og var ergerlig over avbrytelsen, så han ropte nede fra døren: – La Salonen få støvla sine, det er ordre fra kapteinen! – Det er vel ingen som har tid til å dele ut støvler nå. Han der kaptein’ gir ordrer akkurat som om vi skulle vært i Amerika der det er flust opp av alle ting. Alltid kommer dere trekkende med kapteinen. Alle skal få det de griner og maser om, ser det ut til, det er slik han vil ha det. Så ble Hietanen sinna, han også: – Nei så fan om jeg begriper slike folk som vil sitte og ruge over skrotet sitt på denne måten. Åssen i helvete kan noen bli forelska i en fillehaug? At noen kan være glad i jenter, det kan 21


jeg forstå, men filler og rask … Ikke om du slo meg i nøtta med et vedtre … Nei så fan om jeg begriper … Men fjæren i Mäkilä kunne strammes for hardt. Nå stammet han litt, og så fikk han fram: – Ta hele greia da. Ta hva dere vil, alle samma. La oss gjøre reint bord, hent hele troppen, så kler vi oss opp. Jeg har ikke noen sporer dessverre, så dere får ikke noe å klirre med, men dere skal få det beste jeg har. – Sporer trenger jeg ikke, men Salonen må ha støvler. Her har du dem. Legg igjen de gamle, så går vi. Salonen byttet støvler, og så gikk de. Men Hietanen kunne ikke la være å rope seiersstolt fra døren: – Bare ikke vær lei deg, du. Det er nok av filler og skrot igjen på jorda! Mäkilä flyttet på et par vanter, grep tak i en bunke madrasser, men lot dem likevel ligge og mumlet med brutt stemme: – Ta det dere har bruk for, alle sammen. Det nytter ikke å passe på noe mer. La oss ringe til bataljonsdepotet og bestille ridebukser og beiser til buksesømmene. Mitraljøsekompaniet skal ut å spasere. Men hvor skal vi få lakkstøvla fra? En av karene som sto der lot som om han ikke hadde forstått bakgrunnen for Mäkiläs plutselige gavmildhet. Han nappet til seg en jakke fra en bunt og ville til å skifte den ut med sin gamle. Mäkilä stirret på ham et øyeblikk, til han fikk tenkt ut den råest mulige straffen. Med hes stemme kommanderte han: – Ligg ned! Mäkilä hadde alltid unngått å komme i en slik stilling at han måtte bruke sin myndighet, og han var alltid sjenert hvis han var nødt til å kommandere. Derfor var denne ordren så overrumplende at mannen lystret av bare befippelse. Men han reiste seg igjen med det samme, smatt bak de andre og prøvde å redde ansiktet ved å mumle: – Nå går det helt rundt for’n, den dævelen. Men det gikk kvikkere med utdelingen etter dette. Det vir22


ket som om Mäkilä skammet seg litt, ja det hendte til og med at han la merke til et dårlig plagg hos en av karene og byttet det på eget initiativ. Stum, med røde flekker i kinnene og en sjenert kremting overrakte han det nye plagget. Endelig var sakene buntet i hop og lastet på en kjerre. Bak den gikk Mäkilä med journalen under armen over til bataljonsstaben. Da de kjørte, fikk han et vink fra kusken om å sette seg på lasset, men Mäkilä avslo. – Hesten har nok å dra på. En trenger ikke kjøre når en kan gå. Hjulsporene i den sandete branntomten var ujevne, fulle av røtter og huller. I et av hullene ble kjerra sittende fast. – Nå, vil du dra, di satans merr! Mäkilä løftet hånden advarende, kremtet og ga kusken et godt råd: – Tømmene er til å styre hesten med. Det er lett å komme utenom hullene hvis en bare viker unna tidsnok. – Perkele … vil du … Hesten tok spenntak, presset mot bogtreet, og hjulet rullet opp av hullet. Så bar det videre over den svidde bakken, der furuene sto røde fra soldnedgangen i krets om branntomten.

iv Oppe i kontorbrakka var de klare til oppbrudd. I rommet til kapteinen sto sengen tom, og restene av de gulnede papirgardinene var puttet i ovnen. Skriveren og ordonnansen hadde pakket arkivet i en trekasse og drev nå på med å pakke ryggsekkene. De proppet dem sprekkeferdige, for de visste begge at disse børene skulle ikke de bære. I sekken til skriveren var det blant annet et par spaserstøvler og et par sivile ridebukser. Han var litt av en original, et av naturens pussige innfall, en forfinet ung mann av almuen med et feminint vesen og en lespende måte å snakke på. Han røkte bare North State-siga23


retter, de billige merkene dudde ikke, og han brukte et langt sigarettmunnstykke. Borte på komfyren, der alt avfallspapiret brant, putret kaffekjelen. Ved vinduet sto et bord av uhøvlede fjeler. Her satt kapteinen og så ut av vinduet. Et fint smil gikk over ansiktet hans da han fikk øye på kommandersersjant Korsumäki, en gammel befalingsmann fra grensejegerkompaniet. Han gikk der og samlet opp bordstumper og andre ting som var falt på bakken. På grunn av alderen var han nå forflyttet fra grensen og hit til kompaniet. Feltlue modell 36 satt helt rett på hodet hans, litt trykket ned over øynene, så pullen dannet en kuppel over hodet hans. Han hadde lange, oppbrettede vadmelsbukser og langstøvler, de såkalte «Landgangsstøvler». Tykke, grå ullstrømper med rødt broderi stakk opp av støvleskaftene. Han ga seg god tid, så seg godt om, og når han fikk øye på en bordbit, bøyde han seg og stakk den under armen til de andre. Litt etter lød de stilslige skrittene hans ute i gangen. Han kom inn, gikk bort til komfyren og la trebitene på varmen. Så sa han anklagende: – Enn å gå slik og slenge veden midt i veien, akkurat som unger. De er nok ikke vant til å sløse slik hjemme. Men her bryr de seg ikke om noen ting. Han løftet på lokket til kaffekjelen, så at kaffen ikke var ferdig ennå, og gikk bort og satte seg ved bordet tvers overfor kapteinen. Så tok han av seg lua, dro fingrene gjennom håret, så bort på telefonen og spurte: – Ikke noe nytt? Kapteinen våknet opp av sine funderinger og svarte på sin vanlige, forte måte: – Nei, ikke en lyd. De vet ikke noe. Jeg sa til dem at det var da som fan. Såpass burde de da vite. Merkelig at det skal være så vrient å holde rede på hvor kolonnen befinner seg. De sier at det er et stort apparat i gang der oppe. Jeg tror det betyr nye tropper. Ser ut som om ryktene om alminnelig mobilisering stemmer. De driver på og setter opp divisjoner. Vi skal være 24


kjernetroppen i den ene. De to andre regimentene skal bestå av reservister … Ordonnans … kaffekjelen … De tidde til ordonnansen hadde servert kaffen og var vendt tilbake til pakkingen sin ute i gangen. – Det betyr krig, konstaterte Korsumäki vemodig. – Vondt å si. Det avhenger åpenbart av Tyskland. Teoretisk kan en si at det avhenger av tre faktorer: av Tyskland, av Russland eller av oss selv. For det første: hvis tyskerne angriper Russland, og det er jeg sikker på de gjør, forlanger de at vi skal være med i krigen. Betydningen av Murmanskbanen taler for at det vil gå slik. For det annet: det kan tenkes at Russland vil ordne opp i det hele ved å slå oss først, eller iallfall flytte krigen over på vårt område. Jeg tror ikke russerne venter noe annet enn at vi kommer til å gripe sjansen mens den er der. Og for det tredje tror jeg ikke at vi kommer til å la være å gripe den. Til helvete med alle leieboerne.1 Vi er nødt til å ta parti, og jeg tror ikke det er noen tvil om hva vi kommer til å velge. – Nei vel, nei vel. Så får vi se åssen det går. – Er De redd for at vi får bank da? Kapteinen lo høyt og fortsatte: – Vi får aldri en sånn sjanse mer. Jeg for min part holder på et frekt angrep. Den seirende har alltid hatt rett her i verden. Slik blir det nå også. En kan mene hva en vil, men en ting er iallfall sikker: Vår skjebne er bundet sammen med Tysklands. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe tyskerne til seier. Jeg ser på Mellom-Europa som et kraftsentrum, hvis atmosfæriske ladning bestemmer Finlands skjebne. Det tyske trykket er rettet utover mot kantene, og når det er sterkt, trenges Øst tilbake. Hvis kraften svinner, nærmer kantene seg sentrum, og da krymper også vårt pustehull. Hvor merkelig det enn kan forekomme oss med våre tilvante tankebaner som får oss til å se på Frankrike og England som venner, så er de i virkelighe1 Etter vinterkrigen 1939–40 avsto Finnland områder i nord og sørøst samt overdro Hango til Sovjetsamveldet som leie i 50 år.

25


ten våre verste fiender. Nederlag for dem betyr seier for Tyskland, og Tysklands seier er vår seier. Får vi bank, så ligger vi der med nesa i været, punktum. Men nå gjelder det å sette alle seil til for å få tatt knekken på Russland, helst for evig og alltid. Korsumäki så i gulvet og sa: – Jeg får vel la familien være der den er. Kapteinen skjønte at Korsumäki ikke hadde hørt etter i det hele tatt, men bare hadde sittet der i sine egne tanker. Alderen og Vinterkrigen hadde knekket idealismen hans, om han noen gang hadde hatt noen. Så satt han der og sukket over alle de plagene som han nå måtte i kast med for annen gang. Kaarna forsto hans sinnsstemning, selv om den lå ham selv fjernt. Selv håpet han på krig og på en hard krig. Hans karriere krevde det. Han var blitt tvunget til å ta avskjed som løytnant etter felttoget til Fjern-Karelen.1 Årsaken kunne en gjette seg til når en visste at han alltid hadde ligget i konflikt med sine overordnede. Han sa aldri et vondt ord til sine soldater, men når det gjaldt dem over ham, var allerede bataljonssjefen temmelig utsatt. Kaarna var utvilsomt en hard nøtt å knekke for sine overordnede. Han var intelligent og allsidig begavet, og han satte aldri sitt lys under en skjeppe. Tross rang og stilling var det temmelig hardt for majoren å holde stand overfor Kaarna, som dessuten hadde en hel kilo-pose full av medaljer. Under Vinterkrigen var han blitt forfremmet til kaptein og bataljonssjef. Etter freden var han igjen trådt i aktiv tjeneste, men var bare blitt kompanisjef fordi det var en overflod av majorer og oberstløytnanter til de høyere kommandostillingene. Heller ikke nå var det mulig for ham å få seg tildelt en bataljon. Men om han nå iallfall kunne få seg et geværkompani. For hva skal en vel med mitraljøser i en angrepskrig – ingenting. Men døden og ansvarsbyrden ville snart sørge for at det ble 1 I 1919 gjorde finske «hvite» tropper et mislykket forsøk på å erobre FjernKarelen.

26


huller å fylle, og så ble det hans tur. Han følte evnene forlange at han ble satt på prøve. Dødens utfordring hadde han fått så mange ganger at han visste med seg selv at den siden av saken skulle han nok klare. Det var som om denne nye verdenskrigen hadde vakt hans energi og ærekjærhet til nytt liv. Dessuten var han patriot. Han oppildnet til og med bevisst sine patriotiske følelser, som så til gjengjeld stimulerte hans energi og virkelyst. Helstøpt og sterk. Slik var han. Blikket røpet intet svakt punkt i karakteren, intet som kunne tvinge ham i kne. Korsumäki ropte på ordonnansen for å få mer kaffe, og kapteinen fortsatte den avbrutte samtalen: – Ja, det er sikkert best å la familien være der den er. Vi kommer ikke til å gå baklengs. Situasjonen er annerledes nå enn sist. Men for å snakke om noe annet, trenet skal først slutte seg til kompaniet når vi er framme. Det skal kompletteres først. Kompaniene hadde nemlig ikke hatt eget tren, det hadde vært samlet ved bataljonsstaben. – Nå, det var da en fordel. Så behøver en ikke å bekymre seg for det, svarte Korsumäki. Men alt sammen tyder på krig. Først et helvetes hastverk så en skal få enda lenger tid å vente baketter. Kapteinen lo: – Ja, det er faktisk på tide å komme seg i vei nå. Men undres hvordan det er med maten? De har vel hatt vett nok til å sende feltkjøkkenene i forveien? Nå ja, det blir deres sak. De drakk ut kaffen i taushet. Korsumäki var opptatt med sine egne tanker og lot blikket vandre ut i gangen, der skriveren holdt på å frisere seg. Han sto foran speilet og skar grimaser, bøyde av og til hodet bakover og prøvde å klemme bølger i håret sitt. Korsumäki sukket trist og sa: – Mange rare dyr i verden. Kaarna lo tørt og ironisk og sa: – Ja, ja, verdenshistorien er sammensatt av alle slags bestanddeler. I Berlin står det kanskje én nå og ser på et kart 27


over Russland og legger planer. Han der borte står og friserer seg, men også han er med på det som skjer. Kapteinen satte koppen fra seg og sa fort for å muntre opp den gamle underoffiseren: – Ja, vi er da med, vi også. Vi sitter der på kjerra, alle sammen. Hmhyhyy … hmhyhyy … Tral … la … lalla. Ordonnans! Barberblad fra kantinen. Flere pakker. Og kjøp kringler for resten av pengene, De kan ta den kaffen som er igjen … Hvis jeg går fra denne fordømte telefonen, så ringer den med det samme, selvfølgelig … Hmhyhyy … hmhyhyy.

v Lottene på stedet hadde innrettet seg i en tom brakke og laget en kantine der, som var åpen om kveldene. Da ordonnansen kom inn, var brakka full til bristepunktet. Der ble det solgt kaffe blandet med surrogat, steinharde vannkringler, tobakk, barberblad, konvolutter og brevpapir. Omslaget på skriveblokkene var prydet med en stilisert soldat. Han sto der med hjelm på hodet og press i buksene, og det finske flagget vaiet i bakgrunnen. Det var et idealbilde. Med virkeligheten hadde det ingenting å gjøre. Virkeligheten stimlet sammen og kranglet i noe som skulle forestille en kø ved disken, virkeligheten brølte: – Ikke treng deg på her da, din jævel! Still deg bak. Bukser med press i var ikke å se. Noen hadde lange, engelske støvler på seg, de såkalte «medfølelser», noen hadde vanlige sivile bukser, andre hærens grå av vadmel. De eneste plaggene som var ensartede var luene, de grå sommerlerretsjakkene og beltene. En eneste lotte greide med salget. Alle i køen prøvde å rive av seg en vits for å vekke hennes oppmerksomhet. De forsto riktignok at store sjanser hadde de ikke, for ved den andre enden av kantinedisken satt løytnant Lammio. Men Rahikainen hørte i hvert fall til dem som av prinsipp aldri ga opp på 28


forhånd. Han kroet seg der han sto ved disken og spurte innsmigrende: – Nå, jenta mi, hva har du å selge Rahikainen i dag da? Nå når vi skal skilles og gråte etter hverandre. En kaffekopp og ei kringle må jeg iallfall få. – I kveld selger vi alt det som fins av kringler. Det skal selges ut, alt sammen. – Å jasså, der har vi det. Det blir krig altså. Før fikk vi bare en til hver kopp da. Og så får en vel aldri se så pene auer mer da, ja det var trist det! Lotten rødmet av glede og så på Lammio. For den sol som Rahikainen hadde klart å tenne, lyste for løytnanten. Lammio ble irritert over denne smigeren til Rahikainen. Han kunne i det hele tatt ikke fordra at det var mer enn en hane på samme søplehaug, og særlig ikke nå, som han hadde lagt sine planer. Fuglene visste når det neste gang ble sjanse til å se på et skjørt, og nå var det for sent å dra inn til byen også. Men hvis bare kolonnen somlet lenge nok, så ville han følge lotten hjem og prøve lykken. Det var stor forskjell på en løytnant fra Helsingfors og en menig fra Karelen, så Lammio var ikke det minste nervøs, enda han visste at Rahikainen hadde flaks med jentene. En ganske flott fyr med bølget hår, god sangstemme og kjeft som en kaffekvern. Det var den som hadde skaffet ham et grunnfestet rykte. Men her snakket han forgjeves. – Kjøp det De skal ha, så andre også kan komme til! Lammio ble plutselig svært så sosial, uten å tenke på at han selv allerede hadde heftet salget i minst 20 minutter. Men Rahikainen var heller ikke født i går, og Lammios befalingsrett gjaldt ikke mannskapenes innkjøp i kantinen. – Vi rekker det nok, herr løytnant. Vi rekker det nok. Når reisa er lang, må en ha niste deretter. Hvor mye får en kjøpe av denne tobakken? – Hvor mye vil De ha da? – Det klarer seg vel med ei pakke. Og så en 10–20 kring29


ler. Rahikainen betalte uten å forhaste seg og gjorde enda et forsøk, men en ny kunde skjøv ham unna. Han samlet sakene sine sammen og slo seg ned ved et bord ved døren, der det satt noen andre karer fra tredje tropp. Alle var interesserte i lotten, og derfor hadde alle lagt merke til Rahikainens fremstøt. – Hu blir ikke mor til dine unger, sa Hietanen. Her gjelder det å ha stjerner på kragen. – Å, det er nå ikke så om å gjøra heller nå da. – Nå juger du, din gjøk! Kommer vi levendes herfra, så skal jeg ta deg med hjem og gi deg jobb som graokse – jeg kjenner deg nok, jeg. I det samme kom en ordonnans og sa at kolonnen ville være der klokken 22. For Lammio betydde det en mulighet for å få sine ønsker oppfylt, for de andre bare fortsatt venting. Kantinen ble stengt, og Lammio dro av sted sammen med lotten, gikk der og trakk sykkelen hennes. Soldatene dro tilbake til brakka, og iveren etter å komme av sted begynte å forvandle seg til irritasjon. – Hva er det de driver og søler med nå igjen, storkara? Hva er det for slags grauthuer som styrer butikken der oppe? Gå her og sabbe rundt i tomme brakker! Briskene sto der tomme. De harde bordene og de uhøvlede skilleveggene var etterhånden blitt nesten hjemlige. Men nå virket de fremmede og lite innbydende. På bunnen av en av dem sto det inngravert: «Denne seng har tilhørt soldat Pentti Niemi, som sov i den under tjenesten i den finske hær, og forlot den for å gå en ukjent skjebne i møte den 16. juni 1941. Rekrutt, idiot og grønnskolling. Når du nærmer deg denne seng, så spenn skoa av foteblaene, for denne seng som du nærmer deg er en gammel manns helligdom.»

30


vi De rakk å gi dem enda en velsignelse med på reisen. Ettersom det ennå var tid til overs, gikk bataljonens feltprest rundt om til kompaniene og holdt aftenandakt. Vakthavende underoffiserer stilte kompaniet opp, og denne gang deltok også offiserene i arrangementet. Kapteinen sto et stykke unna og ventet på meldingen. Gamle Korsumäki kom og stilte seg sist i geleddet. Vakthavende underoffiser visste derfor ikke riktig hvem han skulle melde av kompaniet for. Siden offiserene var til stede, måtte jo den gamle befalingsmannen settes ut av betraktning. Koskela var eldste tilstedeværende offiser, men han gikk bare bort til sin tropp, og aktet åpenbart ikke å befatte seg med noe mer. Heldigvis kom Lammio ilende til i det samme. Alle hans forventninger var blitt gjort sørgelig til skamme. Lottens landlige herkomst, som han hadde basert hele sin plan på, viste seg i virkeligheten å være det skjær som alle planer strandet på. Vakthavende underoffiser meldte av til Lammio, som avleverte kompaniet til kapteinen. Kaarna hadde lagt merke til at Lammio kom for sent og unngikk å se på ham. Han tålte ikke at noen tok seg friheter uten lov, selv ikke offiserene, og dessuten irriterte tilfellet Lammio ham noe ganske spesielt. Han sa med lav stemme så det ikke kunne høres bort til kompaniet: – Kompaniet ligger i alarmberedskap, og har altså portforbud. Så vidt jeg vet hører også løytnanten med til kompaniet. – Javel, herr kaptein. – Nå. Gå til Deres plass. Irettesettelsen gjorde ikke Lammio det minste. Han stilte seg rolig foran sin tropp. Det hovne i ansiktsuttrykket ble ytterligere understreket ved at han hevet nesevingene. Slik pleide han å ta all kritikk. Kapteinen trippet fram og tilbake foran fronten. Han mumlet noe for seg selv og kastet et blikk på klokken. Plutselig vendte han seg mot kompaniet og sa: 31


– Ja ha. Og så skal … Nei, det var ingenting, forresten. Han fortsatte å gå som før og gjentok for seg selv: – Er ikke nødvendig. Det går nok likevel … Hmhyhyy … hmhyy. Pastoren kom syklende over plassen. – Kråkene begynner å få lita ti’ nå, hvisket Rahikainen, og de som sto nærmest prøvde å skjule fliret. Presten var en spinkel, mørk og smalskuldret fyr – et idealeksemplar for tuberkelbasiller – og rekruttene hadde døpt ham Kråka. Nå drønnet kapteinens kommandoord, og hodene ble blottet. De stride hårtufsene fikk stritte fritt i alle retninger. Feltpresten stemte i en salme med sin spinkle stemme, og et ubestemmelig brøl lød fra kompaniet. Etter hvert ble det sterkere, ble til noe som kanskje kunne kalles for salmesang: – … uud han er … asten borg … Stive fjes, dystert kopende øyne og rynkede panner. Ettersom karene ikke følte den minste antydning til andakt, demonstrerte de gudsfrykt ved å se sinte og dystre ut. Hietanen brummet også med i salmen med rynkede bryn, enda det var så som så med sangstemmen. Lehto sto der stum med smale lepper tett sammenpresset. Han var som forstenet og hadde helst villet slippe salmesangen. Men ved siden av Korsumäki sto Mäkilä og sang med ren og vakker røst. Når det gjaldt salmesang, hadde den stillfarne gutten ikke sin overmann. Han åpnet hele sin sjel og sang ut av dens iboende styrke i den klare sommerkveldens grå skumring. – Formering til bønn! Ansiktene ble om mulig enda sintere. Soldatene så ut som om de ville sluke sin nabo med hud og hår. Presten prøvde å gjøre stemmen sin dyp og malmfull: – Herre, du folkenes og hærskarenes gud. Du som i din hånd også holder vår skjebne. Vend ditt åsyn mot oss og gi oss av din nåde, ti du er vårt holdepunkt og vårt tilfluktssted. Skje din vilje, ti større er din visdom enn vår svake forstand. Hvis du sender oss prøvelser, så har vi gjort oss fortjent til 32


dem. Men vi ber deg: styrk våre sjeler med din kraft, så vi kan bære prøvelsene. Hjelp oss å oppfylle vår plikt mot ditt hellige navn, mot våre hjem og vårt fedreland. Gi oss kraft også til de største av alle ofre, ti i ditt navn går dine utvalgte ved din side sin skjebne i møte. Fyll våre sinn med den samme urokkelige fasthet og samme brennende fedrelandskjærlighet som ga dem av våre brødre som nå hviler i heltegravene, styrke til å møte døden. Bare dette ber vi deg om. Velsign disse menn og deres skjebne, hvordan den enn måtte bli. Velsign hele vårt folk og gjør det enig og samdrektig. La våre hjerter åpne seg for din vilje, så vi vandrer den rette vei. Så leste presten Herrens velsignelse med hverdagslig røst. Hans begeistring var alt begynt å kjølne en smule, for han hadde holdt samme preken i alle bataljonenes tre geværkompanier. Etter velsignelsen sang de enda et salmevers, og så var gudstjenesten forrettet. Kapteinen kommanderte på stedet hvil, og snart begynte karene å slentre vekk i ro og mak. Rahikainen ruslet bort med hendene i lomma og filosoferte: – Det var fan til preken. Åssen kan den vesle tufsen klare å få utav seg så mye ulåt? Men jøss som han prekte! Vi skal hvile i heltens grav, karer. Han skremte oss jo slik at håret ikke har lagt seg på huet mitt ennå! – Han var da god til å preke syns jeg, sa Salo. De stanset utenfor brakkene med gevær og oppakning. Her dannet det seg kortlag og prategjenger. Noen la seg over ende og døste. Klokken ble ti, og det viste seg at tiden for avreisen ikke stemte. Ingen hørte noe til kolonnen. Hietanen lå på ryggen med pakningen som hodepute og sang. Det var en underlig sang, for han kunne ikke en eneste melodi og knapt nok ordene til en eneste vise. Han brølte bare en regle som han selv hadde funnet på. Mens han sang, så han opp mot den skumrende himmelhvelvingen. Det var blitt såpass mørkt at det lot seg gjøre å skjelne en og annen av de kraftigste stjernene. Så brøt han av reglen og sa: – Jøss, så langt vekk de derre stjernene må være, karer. Her 33


går en og trur at dem er tett innpå, men når en byner å lure på det, så skjønner en at det må være så langt dit opp at ingen kan skjønne det med vanlig folkevett. Og det jeg lurer mest på er hva dem skal være godt for, egentlig. Jeg syns dem er helt unødvendige, jeg. Å hvem er det som bruker dem til noe da, hva? Ingen. – Ja, men det lyser da litt av dem. Undersersjant Lahtinen, som nettopp hadde sydd en knapp fast i jakken, stakk synålen inn i lueoppslaget hvor han pleide å oppbevare den. Han hadde alltid oppmerksomheten rettet mot det han holdt på med, så bemerkningen hans ble sagt i forbigående. Men Hietanen gikk opp i sine funderinger med liv og sjel og var ikke sen til å svare: – Lys, sa du? Ja, solskinn og måneskinn, det skal jeg gå med på. Men det lyset som stjerna gir – hva skal nå det være godt for? Ikke for noe. Hvis jeg hadde vært Gud, så ville jeg aldri brydd meg med å lage stjerner. Og hvis jeg kunne, så skulle jeg vel fått dem vekk temmelig kvikt. For hva gjør en med slikt som en ikke gjør noe med? Lahtinen hadde fått nålen på plass og var nå klar til å diskutere. Han så seg forsiktig om og snakket med lav, litt nølende stemme, som om han ventet å bli motsagt: – Å nei. Stjernene er ikke noe som Gud har gjort. Det er bare tull. Sånt tull som dem stapper i en på skolen, enda dem veit at det er løgn. Folk er heller ikke skapt. Dem er blitt til i sjøen. Det er køl og alle slags stoffer i mennesket. Og det tullet slår dem i folk og blender unga med så folk skal fortsette med å være slaver for kapitalistene. Det er slik det er. Hietanen lo av full hals: – Nei, så mye skjønner jeg da at jeg ikke trur på det tullet. Køl, du! Og åssen i helvete kan mennesket være født i sjøen? Bare en er underan i et halvt minutt, så er en jo klin ferdig, jo! Og i skrotten min finner du ikke så mye som et kønn med køl, det veit jeg da. Folk er av kjøtt og bein. Det veit da alle. Og kapitalista veit jeg ikke noe om. Hvis dem gamle dør før 34


meg der hjemme, så får jeg ni og et halvt hektar med helvetes dårlig jord. Der har du min kapital. Jeg trur ikke jeg kom til å være noe større underdanig og mjuk om det slumpa til å komme en storkakse inn på åkeren vår. Jeg ville bare gått der og skreva og spøtta en jævla lang stråle etter’n. Slik er nå jeg. Lahtinen snakket videre med lav stemme, alvorlig som alltid, slik det sømmer seg for en ung mann som aldri ser overflatisk på viktige ting. Han visste hvor ensom han var, og han ergret seg litt over det. Ikke fordi han egentlig ville krangle heller, men det gikk nå likevel ikke an å gi seg uten videre: – Klart at en kan være under vannet når en har gjeller. Mennesket var fisk den første tida. Det har til og med kapitalistiske vitenskapsmenn innrømmet. Nå lo ikke Hietanen lenger. Han reiste seg over ende og stirret på Lahtinen med vidt oppspilte øyne, et eneste levende spørsmålstegn: – Nei, hør her da, karer! Hører dere hva Yrjö sier? Har du ikke skrønt før, så skrøner du nå. Jeg har træler på skulderblaene, så jeg er vel en abbor, jeg da. Hiv ut en krok og en meitemark etter meg! Riktignok har jeg ikke lest noe annet enn Turun Sanomat1 en og annen gangen siden jeg lurte meg gjennom folkeskolen, men jeg veit da såpass at jeg ikke behøver å tru på slikt. Jasså, jeg er en abbor, jeg, en abbor av køl! Hietanen var fyr og flamme. Han hisset seg mer og mer opp, så seg om og søkte medhold hos de andre. Men ingen andre enn menig Vanhala viste noen interesse for diskusjonen. Han lå der like ved siden av. Vanhala var en stillferdig, tykkfallen gutt som sjelden deltok i de andres diskusjoner, enda en tydelig kunne se at han hadde god lyst. Når han en enkelt gang sa noe, ble han sjenert og flau og så seg rødmende omkring for å se hvordan ordene hadde virket. Han hadde ligget der med 1

Åbo Tidende.

35


et smil i øyekroken og lyttet til denne samtalen, og nå gjentok han flirende for seg selv: – Fisk … khihi … en fisk … Hietanen er en abbor, han … kihihi. Det så ut som om Lahtinen var sint nå. Han hadde ikke lyst til å fortsette, enda han visste at han hadde rett. Han sa: – Det er naturen som skaper. Slik er det. Så kan dere snakke så mye dere vil. Og storkara vet nok hvem snor dem skal dra i når det gjelder penga. Det var jo akkurat det samme den kråka der borte skreik om. Der fikk dere høre alt på en gang. Gi oss kraft til å forsvare kapitalistenes pengepung. Men hvis fedrelandet gjorde dem like fattige som jeg er, så trur jeg ikke dem ville være så gla i fedrelandet som jeg er engang. Ja, nå har vi det gående. Og så skal dere få se åssen det ender … Dem har massevis med soldater å stille opp mot oss. Vanhala nølte litt. Så sa han: – Men en finsk soldat er god for ti russere. Khihi. – Nå ja, kanskje. Men hva hjelper det, når nummer elve kommer? Hietanen som ikke hadde politiske, bare teologiske interesser, førte samtalen tilbake i den gamle banen: – Ikke fordi at jeg er noen vismann og dokter, men vettet sier meg at verda ikke kan ha blitt til av seg sjøl. Det veit jeg. Jeg trur ikke på no overnaturlig. Åssen kan noe bli til av seg sjøl, uten at noen har gjort noe? Det må være en gud. Men det vil jeg si at mye unyttig arbeid har’n gjort. Stjernene er unødvendige. Jeg har lurt på det mange ganger. Og jeg skjønner ikke hva vi skal med slikt som pissmaur og padder. Dem er helt unødvendige. Akkurat som veggelus og kakkelakker. Den fete skrotten til Vanhala ristet av undertrykt latter, og det var så vidt han klarte å styre fnisen da han sa: – Og lus i klea da! I det samme reiste han seg og ble alvorlig. Men da han merket at det han hadde sagt falt i god jord hos Hietanen, gled et stort flir over det runde ansiktet hans, og latteren kom igjen. 36


Hietanen grep nemlig fatt i det han hadde sagt og fortsatte sin bevisførsel: – Ja, det stemmer det! Er det noen som har nytte av å bli bitt av ei lus? Ingen. Og enda må en mate dem på sin egen kropp, smådævlene. Gamle folk sier at paddene renser vannet i brønnen, men det trur jeg ikkeno på. Tvert imot. Er det noen som liker å drikke i seg padde-egg, kanskje? – Og rompetroll, khihi. Vanhala var alt blitt så sikker på seg selv at han ikke rødmet engang, han skinte som en sol da Hietanen støttet ham: – Ja, nettopp, ja! Hietanen la seg ned som tegn på at han ikke aktet å fortsette diskusjonen, men slo fast: – Jeg trur ikke på noe overnaturlig. Men mye her i verda er unødvendig, det holder jeg fast ved. Og så kom avslutningen: – Alt det dævelskapet som fins. Så fylte han lungene med frisk luft som for å befri seg fra alle unyttige spekulasjoner og begynte å synge. Han hentet ordene både herfra og derfra som det falt ham inn, og satte selv melodien til etter hvert som han sang: Jeg satt der i vindu og kikka på en båt, som kom seilandes på speilblanke sjøn. Hoppsan og heisan, den seilte på sjøn, ja den seilte på speilblanke sjøn. Å Blakken, å Blakken, å ikke spenn i karmen, for i morra skal vi begge på martna dra. Å heisan og hoppsan du traller for deg sjøl, for i morra, ja i morra er det marken!

Noen hadde dradd seg unna og holdt pa med å skrive brev. En vag anelse om at kanskje noe skjebnesvangert ventet dem, drev dem til å skrive. Andre prøvde å få sove. Fra kortlagene kom det av og til et rop, som: 37


– To damer! Ikke bløff nå! Fresk kort og lær deg til å spelle! Hit med potta! Tre halm og en knekt! Dama og kongen og hele kordongen! Skumringen senket seg over plassen. Ennå holdt dagens varme seg så karene kunne ligge ute og glane opp i halvmørket som liksom ruget over både forgangne og kommende hemmeligheter. Fra jernbanelinjen kunne en av og til høre et tog som peste, og borte fra leiren kom det nå og da sang og rop og ett og annet kommandoord.

vii Neste falske alarm kom ved midnatt. Soldatene var begynt å skjelve av kulde nå, og det falt bitre ord fra alle klyngene som sto der. Så sank de inn i apatisk venting igjen, inntil vakthavende igjen slo alarm ved ett-tiden. Opplivet og støyende stilte de opp på ny. Soldatene strålte med den samme iver som antagelig preger alle tropper som drar i krig. De var riktignok ikke sikre på at det var krig det gjaldt, men ryktet om det var begynt å gå, og det holdt seg hårdnakket. Da Lammio kommanderte, knallet hælene sammen mer energisk enn vanlig var, og ordrene ble utført med mønstergyldig appell. De marsjerte over til den motsatte siden av plassen, der veien ned til hovedveien begynte, og hovedveien kunne føre dem nærsagt hvor som helst hen, blant annet til Onega og til Svir. Og hvorfor ikke enda lenger, om en virkelig var noe til kar? Ledelsen av transporten var overlatt til kaptein Helminen, sjefen for første kompani. Han gikk fram og tilbake og ga offiserene ordre. Kaptein Kaarna kom like etter kompaniet sitt og begynte straks å grine på Helminen, som om han ville gi ham skylden: – Burde vært her for lenge siden ja. Burde og burde. Merkelig. Men nå kommer den da, hva? Dette er tredje gang avreisen er fastsatt, og det ser jo ut som om det ikke blir noe av 38


denne gangen heller. Hvor er kolonnen, og hva er det den driver med? Den er da ikke gått opp i røyk heller! Helminen svarte unnskyldende: – Ja, ikke vet jeg. Majoren fortalte bare at annen bataljon er transportert til grensen i natt eller sent i går kveld. Kolonnen er vel opptatt der. Forresten dro det nylig en artilleritransport forbi nede ved stasjonen. De sier det er innkalt nye tropper også, så mobiliseringen er i full gang. – Hm … Jaja. Ser slik ut. Og vi har jo vært mobilisert helt siden i går. Hvem vet, kanskje vi kommer i vei i morgen alt. Kaarna gikk bort til sitt kompani og sa til mannskapene: – Lær dere til å vente, karer. Slapp av. Prøv å hvile hver gang det er en sjanse. Legg kapper og ryggsekker under hodet. Sov. – Vi har lært å vente nok nå. Vi har ventet halvannet år på å få bli sivile igjen. Rahikainen hadde ikke tenkt at kapteinen skulle høre det. Men Kaarna laget ikke noe spetakkel, han bare lo og sendte Rahikainen et sideblikk. Karene tullet seg inn i kappene og prøvde å sove. Men nattekulden holdt dem våkne, og med klaprende tenner svor og bante de over alt sammen. «Storkara» fikk vite hva de tenkte om dem, og en finsk soldat er ganske oppfinnsom når det gjelder skjellsord. Sultne var de også – men det var nå ikke noe nytt. Sultne hadde de vært siden de kom inn i hæren, og noen av dem før den tiden også. Ja, for hungeren var ennå ikke utryddet i Finland. Det var stadig strøk her og der hvor den herjet når forholdene lå til rette for det. Ingen visste det bedre enn sesjonslegene. Det var svekkelser blant mannskapene iblant, og de skyldtes ofte underernæring. I tillegg til kulde og sult kom mangelen på søvn. Av de fire faktorer som en kan si hele krigens vesen består av, var det bare redselen som manglet. Timene gikk, det begynte så smått å lysne. I øst glødet en oppgående sol. Klokken 4 ble kompaniet kalt sammen og fikk 39


ordre om å marsjere tilbake til forlegningen. Offiserene lot mannskapene knurre uten å gripe inn. – Ja, det er noen oppfinnsomme herrer vi har i staben, karer! Hundevakt igjen! Nå skal vi ha krigstrening, ser det ut for. Men svette sparer blod, heter det jo, så det lønner seg vel. Før mitraljøsekompaniet var nådd fram til brakkene, kom det en ordonnans på sykkel: – Helt om! Helt om, kolonnen kommer! ropte han. – Helt om marsj! Nå stilnet spetaklet. De visste at nå var det alvor. Slik foregikk det bestandig i hæren. De var sikre på at nå ville alt til gjengjeld foregå med lynets hastighet. Slik var det. Da kompaniet kom ned til hovedveien, begynte de støvete bilene å kjøre fram. Først kom kolonneføreren, en befalingsmann på motorsykkel, grå av støv. Han svingte, bilene fulgte etter og stanset i en lang rekke. De utslitte sjåførene interesserte seg ikke det minste for innlastingen, satt bare og nikket over rattet med de blodsprengte øynene tett lukket. – Alle karer i mitraljøsekompaniet, slå lens! ropte Kaarna. Guttene flirte, men kapteinen sa nesten ergerlig: – Ja, ja, ja. Det er ikke noe å le av. Det blir en lang tur. Selv gikk han foran med et godt eksempel. Da det var gjort, dro han baken inn, så opp mot himmelen og sa: – Det blir en fin dag. Flott begynnelse. Flott. Rød soloppgang. Opp i bilene, troppsvis. – Åssen i helvete skal det bli råd å få klemt i hop en hel tropp på en bil? En og annen ble stående der og undre seg, men i neste øyeblikk skjønte de at somling var ensbetydende med en dårlig plass, og så la de i vei. Koskela sto taus med tomlene i beltet og så på. Han visste at en levende last stuer seg best selv, derfor la han seg ikke borti dette. – Ikke døtt! Hvor skal en gjøre av geværet og oppakningen? Rahikainen hadde sikret seg en god plass ved veggen inn til styrehuset og prøvde nå å skaffe seg ekstra alburom. Hie40


tanen var litt ergerlig på Rahikainen som alltid visste å skaffe seg fordeler, og skrek til ham: – Sett deg på sekken og ta børsa mellom knea, sånn som vi andre gjør vel! – Sette meg på sekken? Men da krøller jeg jo skriveblokken! Rahikainen hadde slett ikke tenkt å sitte hele veien på bare flate lasteplanet, han prøvde bare å lure seg til litt mer plass så han siden kunne breie seg. – Nei så fan, trur du vi kan sette av ekstraplass til ryggsekken din, bare for at ikke brevpapiret ditt skal bli krøllete? sa Hietanen. – Nå, nå. Klart jeg kan sette meg på’n, hvis det plager deg i sjela di. – Å, det er vel ikke i sjela, men i ræva til Salo og Vanhala det svir – så nå døtter du sekken inn under din også, bare så du veit det. Litt etter litt fant de fram til den beste stillingen. Koskela krabbet inn i styrehuset, og karene satt der i noen minutter og ventet på start. De hadde hastverk med å komme av sted. – Og nå skal vi selvfølgelig bli sittende her. Men la oss iallfall få bli sittende, når vi nå engang har fått en bil å sitte på. Det er vel noe rot og tull nå igjen. Klart at alle kan gjøre tabber, men disse storkara våre gjør tabber hver dag de. Kolonnesjefen kjørte fra bil til bil med bena slepende langs bakken, og fra hvert styrehus ble det meldt: klart! Så kom ordren: – Hold en avstand av hundre og femti meter så vi slipper støvet! Så satte den første bilen seg i bevegelse. Det skrapte i gearene og motoren jamret. Bilen til tredje tropp startet med et rykk da dens tur kom. Soldatene rystet i takt med humpene i den ujevne veien. Humøret steg for hver hump. Alle ropte og skrek, og på en av bilene stemte de alt i med en sang: I den grønne bakken, står en rosenbusk … 41


– Adjø med deg, gamle branntomt! ropte en av karene i tredje tropp, og en annen la til: Morn på dere, gamle brakkerukler! Nå reiser gammelkara! Hietanen hadde allerede glemt ordskiftet med Rahikainen. Han var full av støyende begeistring over avreisen, han var mer henrykt enn noen av de andre og holdt nærmest en tale. Med den ene neven på skulderen til Lehto heiste han seg opp, viftet med den andre hånden og skrek: – En siste hilsen til branntomta! Adjøss for alltid, din svettsluker. Her drar en av gammelkara og vinker til deg, du som har så mange merker etter foteblaene hans. Sørg for at dem nye gutta detter like djupt i dritten som vi gjorde! De heiet på ham fra de andre bilene også nå. – Jævler som kjører oss vekk midt på natta. Fins ikke et enda skjørt ved veikanten. Lastebilen svingte inn på hovedveien som var dekket av støv etter de første bilene. Ut av motorduren lød det, gjennom hvirvlende støv: Det er ingen lykke så stolt og så stor som å kjempe for hjemlandets hellige jord.

Morgensolen blinket i trestammene langs veikanten og forgylte støvskyene om bilene med begeistret ungdom.

Ukjent soldat av Väinö Linna  

Finland har vært i krig lenge allerede. Nå heter det "fortsettelseskrigen", men slitet, savnet og spenningen er det samme som under Vinterkr...

Ukjent soldat av Väinö Linna  

Finland har vært i krig lenge allerede. Nå heter det "fortsettelseskrigen", men slitet, savnet og spenningen er det samme som under Vinterkr...