Page 1



Kenneth Bergstrøm II



Tor Edvin Dahl

Kenneth Bergstrøm II


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50954-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Visning av Lars Elling Foto: Trond Isaksen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80 g/ 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om Patricia Highsmith, 1921–1995.



1. del

dobbeltgjengeren



1.

– Får jeg sette meg her? Stemmen er blid. Det runde ansiktet har folder og rynker. Men gammel er hun ikke. Ansiktet lyser munterhet. Hun står med et halvtomt glass i hånden og virker fullstendig uredd. Året er 2015, byen er Oslo. Og det er sensommer. Kveld. Det er kveld slik en kveld er kveld i en pub. Veggene er granbargrønne, lyset tilbakeholdent brungult, musikken ensom. Den forsøksvise fortroligheten kjennes omhyggelig planlagt, bord og stoler slik plassert at man er nødt for å snu seg, dersom man vil se ut av de kveldsdystre vinduene. Damen bak bardisken har mørk sminke og vokterøyne, barmannen er rund, med flekket forkle og tynt hår. Han smiler, men bare på oppfordring. Folk skal få være i fred. Det er en kveld for både tilfeldige og planlagte møter, for lavt snakk og ubekymret latter, for usikre oppbrudd og dører som brått smeller igjen. De færreste ser opp. Der ute er verden, både den kjente og den ukjente. La den være der! Lys glitrer i mørket, hundre meter borte i gata stopper en trikk for rødt, men det angår ingen her. Han er ikke forberedt på en kvinne som står så direkte, med glasset, smalt, tilnærmet tomt, løftet som en fakkel. Følgelig blir han sittende og se opp på henne uten å gjøre 9


noe, uten å ane hva han bør foreta seg. Spørsmålet kunne vært framført på marsboernes hemmelige språk, han er ute av stand til å svare. Hun er ikke blant dem han ville søkt kontakt med. Aldri i livet. Han vil gjerne søke kontakt. Men med hvem? Spørsmålet kan dukke opp de få gangene han er på et sted som dette. Men han finner sjelden noe svar. Han har gjort seg sine erfaringer. De han kunne tenke seg å søke kontakt med, og de han har forsøkt å få kontakt med, har ikke funnet ham interessant. Eller attråverdig, eller hva det nå er de ønsker seg. Noen har oversett ham, andre svart, for så vidt, men hastig, kort og utålmodig. Ikke minst: avvisende. Hun er solid og i eldste laget. Eldre enn ham selv? Nærmere femti? Nei, bare tidlig rynkete. Ingen utringning, ingen leppestift, massevis av vennlighet. Blikket hans glir motvillig nedover kroppen hennes, og han registrerer diskré innpakkete og sannsynligvis moderlige hofter. Skynder seg å se opp igjen, av frykt for å rødme. Hun vil ham noe, vil hun ikke? Kjenner han henne? Har han truffet henne et eller annet sted? Hun har en raus skinnjakke over en rustbrun genser. – Du sitter her ofte, fortsetter hun. – Jeg har lagt merke til deg. Blikket hans viker. Han ser sine egne hender rundt det nesten tomme ølglasset. Han vet fortsatt ikke hva han skal si. Hun sukker og setter seg. Slipper fra seg et langt, åpenhjertig pust. Rusker seg i det rause håret, som er mørkt, med bølger. Eller kanskje hun retter på noe. Så smiler hun. Det er nesten som en presentasjon. Deretter studerer hun ham. Øynene hennes er brune. 10


– Du er Kenneth Bergstrøm, fastslår hun. – Ikke si at jeg tar feil. Jeg har sett bilde av deg flere ganger. I avisen. Senest i morges. I Aftenposten. Du så kjekk ut. Han ser vekk. Oppdager barmannen på vei mot et bord like i nærheten. Fanger blikket hans og peker på glasset sitt. Barmannen nikker. – Jeg har hørt deg også, fortsetter hun. – I Ukeslutt. Jeg har deg i øret fortsatt. Du snakket om … Også hun har oppdaget barmannen og vinker på ham. Svelger det lille hun har igjen av vin, rekker barmannen det tomme glasset og ber om en halvflaske hvitvin. Du vet hvilken. Nei, sier barmannen, han vet det slett ikke. Snur seg og finner et vinkart på et forlatt bord. Hun tar det og sier: – Den chardonnayen. Peker. Barmannen nikker og forsvinner. – Du er veldig bra, sier hun. – Jeg kjenner noen som har bodd i Cape Town. De sier akkurat det samme som deg. Du har skjønt det. Han nikker. Forsiktig. Åpner munnen for å si noe. Men får det ikke til. Hun forteller at hun aldri har vært i Afrika. Men hun skal dit. Det er noe hun rett og slett må. For sin sjelefreds skyld. Kenya eller Namibia. Hun har en halvveis avtale med en venninne. De har funnet et reiseselskap som heter Safari Travels. – Har du hørt om det? Til sin egen overraskelse svarer han ja. Mekanisk. – Er de bra? spør hun. Han vet ikke noe spesielt om dem, og sier det. – Nei, sier hun. – Du reiser vel på egen hånd. Det må være flott. Reise overalt, ordne opp, kjenne folk. Alt det der. Være hjemme uansett hvor i verden. På en måte. Barmannen kommer med vinflaska. Står ved bordet og 11


åpner den. Heller opp i glasset han har plassert på bordet. Hun smaker. – Utmerket, sier hun uten så mye som å se på barmannen. – Har du en kjøler? Barmannen forsvinner. Hun forteller hvordan det var å komme til Shanghai. Det var hennes første lange utenlandsreise. Å reise er fantastisk. Verden åpner seg opp. Ingenting er som å være der selv. På de stedene alle har hørt om. Der. Hun har ikke ord for det, men det gjør noe med henne. Hun blir rikere. Hun kommer nærmere livet. I hvert fall føles det sånn. – Jeg våkner, sier hun. – Jeg blir yrvåken. Barmannen kommer med en halvliter øl og en vinkjøler. Hun fortsetter å snakke om Shanghai. Filmer og bøker får henne til å tro at hun er på et sted. Men når hun er der selv. Det er da noe skjer. Bare den enorme flyplassen. Gå mellom de digre skyskraperne. Så mye mennesker! – Jeg kjenner at jeg er til, sier hun. – Jeg blir mer virkelig. Det er ganske spesielt. Hun har rynker i halsen. Og gule metalløreringer. Kanskje i messing. Han har ingenting imot at hun sitter der, men får ikke sagt noe. Knapt tenkt. Hun er ikke tiltrekkende, men nær. Hun har stor munn og brede lepper. De beveger seg livlig. Øynene og munnen. Det er det han ser. Men først og fremst hører han. Henne. Hun kjørte fra Grand Canyon til Death Valley, sier hun. Det var hennes andre store reise. USA. Death Valley var spesielt. Da fikk hun angst. Men det var fordi mannen hennes ville stoppe. Gå en tur. Til fots. Bare for å gå. – Jeg fikk det for meg at jeg ikke kjente ham, sier hun. – Han ble fullstendig fremmed for meg. For ham var det 12


helt likegyldig hva jeg gjorde. Jeg prøvde å forklare hva jeg følte. Gjør som du vil, sa han. Jeg kunne gjerne bli igjen i bilen. Hvis det var det jeg ville. Og så gikk han. Og vet du hva – jeg tenkte: Nå kjører jeg. Og da dør han. Hun løfter vinglasset sitt og drikker. Tenker seg om og sier: – Skål. Asbjørns skål! Og legger til, mens hun setter fra seg glasset. Ler: – Vi er ikke gift lenger. Hun har to store messingringer på den høyre langfingeren. Nå slipper hun glasset, hånden glir bortover glassplata og legger seg uredd oppå hans knyttede neve. Straks blir han irritert på seg selv fordi den er knyttet. Han skjønner ikke hvorfor han har knyttet den. Men for henne gjør det visst ingenting. Hun tar et godt tak rundt knyttneven hans. Forteller hvordan det var å sitte der. Alene. I bilen. I Death Valley. Hun så ingen. Husket ikke hvor Asbjørn hadde forsvunnet. I hvilken retning hadde han gått? Skjønte ikke hvordan han plutselig kunne bli usynlig. Hun var oppspilt og redd og følte seg enormt virkelig. – Jeg måtte handle. Måtte bare gjøre noe. Og så, vet du … Fingrene hennes klemmer til rundt den knyttede neven hans. – Det jeg gjorde, var at jeg åpnet døra og gikk ut. Det var så varmt! Jeg ble helt skremt. Jeg skyndte meg rundt bilen og kom meg inn på sjåførsiden og tok et godt tak i rattet. Hun tar en kunstpause. Ser på ham med triumf. – Så, skjønner du, vred jeg om tenningsnøkkelen og hørte bilen starte. Hun ler. Øynene hennes glitrer. Hun er glad, oppspilt, nær. 13


– Tenk om jeg hadde kjørt min vei, sier hun. – I Death Valley. Det var ikke mye trafikk der. Det kan jeg fortelle deg. Ikke et menneske. Ikke en bil. Ikke insekter, ikke ingenting. Bare stekende varme, sola rett over hodet på oss og … Du har sikkert vært der selv, så jeg behøver ikke forklare deg mer, men det var farlig, det var satt opp varselskilt flere steder. Folk har dødd der. Av sola og vannmangel og … Hun heller mer vin i glasset. Løfter det mot ham og sier skål. Han tar ølglasset sitt og hun dunker sitt slanke glass mot hans tunge, runde og fortsatt helt fulle glass nummer to. Han drikker ikke mye. Ølet skal vare. Han liker ikke å bli beruset. Det er lett å drikke for mye. To ganger i livet har det gått galt. Riktig galt. Skammelig galt. Etterpå hadde det vært forferdelig å tenke på at han hadde gjort det han hadde gjort. Ekle bilder lå på lur et sted i hukommelsen. Skitt og blod og oppkast og skrik. Bare å bli påseilet. Det er ubehagelig når noen plutselig blir oppmerksom på ham. Har han vært høyrøstet? Har noen trodd …? Men dette er annerledes. Hun ser grundig på ham. Og han liker det. Blikket hennes er annerledes. – Hva var det som gjorde at du ble journalist? spør hun. – Var det utferdstrang eller … eller bare visste du at dette kunne du? Han er like ved – endelig – å si noe, og hun trekker hånden til seg som om hun vil gi ham plass, la ham overta talerstolen. Men når det kommer til stykket, vet han ikke hva han skal si, og hun liksom kniper til i ansiktet, øynene blir smalere, munnen lattermild og så er hun der med hånden igjen, og han har fortsatt ikke åpnet den knyttede neven, og huden hennes er tørr og varm og fing14


rene hennes bestemte, hun stryker langs håndleddet hans med tommelfingeren og spør hvorfor han ikke er i tv, men svarer selv at han kanskje ikke er så opptatt av å bli sett, alle vil være kjendiser, men det er ikke nødvendig, berømmelse er egentlig ganske dumt, hvorfor er vi så opptatt av berømte mennesker, hvorfor må vi stadig vite mer om dem? – Folk spør deg, sier hun, – ikke sant? Hele tida. Vi vil vite hvordan det er å reise rundt med mikrofon og intervjue statsmenn og opprørsledere … men vet du, er det en som har imponert meg, så er det Angela Merkel. Har du møtt henne? Han prøver å svare på det også, men hun har så mye på hjertet, kan ikke vente, for ikke bare er Angela Merkel kvinne, hun kommer fra Øst-Tyskland, og ikke er hun spesielt pen, det kan man virkelig ikke si, men hun har satt seg i respekt, og det synes kvinnen på den andre siden av bordet er flott. – Det må du også synes. Hun har det meste mot seg, og likevel er hun blitt Europas sterke mann. Hun ler høyt, men ikke høyt nok til at noen snur seg. Og det er alvor i blikket, nesten en advarsel. – Jeg vet hva jeg sier, fortsetter hun. – Sterke mann. Det er det det heter. Men selvfølgelig er hun en kvinne. Og samme hva den fjompen Berlusconi vrenger av seg, så tror jeg på henne som kvinne, som en virkelig kvinne, med orgasme og alt som hører til. Jeg tror hun og mannen hennes har det aldeles storslagent i senga. Jeg aner ikke, selvfølgelig, men jeg tror det. Jeg insisterer på å tro det. Angela Merkel er dama si. Så slipper hun hånden hans. Trekker seg tilbake. Sier lavt: – Unnskyld. – Nei da, sier han. 15


– Jo, sier hun. – Det er den andre halvflasken min, sier hun. – Det er derfor. Og jeg har ikke engang presentert meg. Hun ser seg rundt. Griper flaska og er like ved å reise seg. – Hvor skal du? spør han, glad for at han endelig får presset fram noen ord. Hun vil ikke møte blikket hans, tar glasset i den andre hånden og reiser seg. Holder på å miste balansen. Han lener seg framover, får tak i det venstre håndleddet hennes og holder det fast. – Vær så snill, sier han. – Sett deg. Hun er blitt blank i øynene. – Sett deg, gjentar han. – Jeg liker deg, sier hun. Stemmen er grøtete. Så setter hun seg. Det er vanskelig å si noe. De ser på hverandre. Han greier endelig legge begge hendene sine åpne på bordet mellom dem. Så ser han på dem. Sine egne hender. Et skuffende syn. De er verken store eller særpregete. De er flate, jevne, intetsigende. Han sier: – Jeg liker deg også. – Det kan du ikke si. – Hvorfor ikke? – Jeg er dum, sier hun. – Og du er kjent. Du må unnskylde meg. – Helt feil. De to ordene kommer med en besluttsomhet han blir glad for. Han kan ikke huske å ha brukt dem tidligere. Men han har aldri sittet slik før. Ingenting har foregått på denne måten. Hun ser på ham uten skepsis. Hun måler og veier ham ikke, hun overveier ikke når eller hvordan hun skal komme seg vekk. 16


Han er i et helt fremmed terreng, og redd for å miste øyeblikket. Kanskje er det derfor han får et slags mot. En slags vilje. – Hvorfor ble du skilt? spør han. Det er det eneste spørsmålet han kan komme på som kjennes trygt. Nå er det hun som blir overrasket. Ansiktet forteller at tankene farer veggimellom inne i hodet hennes. Han kan se at hun leter etter en løsning. Hun vil ikke bort. Men hun er redd. For et øyeblikk siden skammet hun seg over sin egen beruselse og upassende oppførsel, nå ser hun ikke helt hvor dette bærer. – Er det noe å snakke om da? – Ja. Det blir hennes tur til å åpne munnen og lukke den igjen. Tankene hennes stopper opp. Hun sier: – Jeg har sett deg her flere ganger. Du er nesten alltid alene. Det synes jeg er rart. Det er sånn jeg tenker. Kenneth Bergstrøm. Kenneth Bergstrøm sitter noen meter fra meg, helt alene. Han burde si noe. – Husker du, sier hun, og nå er hun besluttsom, – kvinnen i Bucureşti? Hun som tok deg med hjem og viste deg liket av mannen sin. Og de to døtrene som satt side om side i sofaen. Jeg skal ikke spørre deg hvordan det var. Jeg bare …


2.

Han har ikke vært i denne klesbutikken før. Han hadde begynt hos Dressmann. Der følte han seg hjemme. Det gjør han ikke her. Følgelig tar det lang tid før han våger seg fram og sier: – Jeg skal ha den der. Men så ombestemmer han seg. Det er den riktige jakka, det er han nesten sikker på. Likevel sier han at han må tenke på det. Går ut av butikken, ned en trapp og opp igjen. Vender motvillig tilbake til butikken han nettopp forlot. Ekspeditøren har ikke noe annet å gjøre, står rett innenfor metalldetektoren og smiler tålmodig. – Det er en fin jakke. – Ja, innrømmer han. – Jeg liker den. De snakker om fargen, innerlomma med glidelås, til og med reserveknappene i en liten plastpose i brystlomma. Det vil si: Ekspeditøren snakker. Selv svarer han ha og ja. Det er ikke tvil om at det er den riktige jakka. Likevel må han spørre om de selger mye av den. Han får til svar at det er en modell de har hatt inne noen år nå. Den går ikke av moten, den er solid, den er kvalitet til en lav pris. Han holder jakkeermet, stryker bortover det ru stoffet. Han prøver å forstå hva som skjer. Har han ikke alltid kommet til kort i klesbutikkene? Hatt forventninger som … Aldri visst sikkert. Blitt brydd når en ivrig ekspeditør har sagt at plagget og han kler hverandre. Og så har han flyktet ut av butikken. Klær forvirrer 18


ham, han tar dem på seg for å skjule seg, ikke for å vise seg fram. Det har han gjort helt siden barndommen. Likte aldri å gå i kortbukser. Likte ikke å sole seg med bar overkropp. – Du er så blek, gutten min! Men morens sukk gjorde ham bare mer bestemt. Han ville være blek. Så det han nå gjør er noe helt nytt. Plagget han muligens kommer til å kjøpe, skal framheve noe, gjøre ham til … noen. Gjøre ham gjenkjennelig. – Nei, sier han. – Jeg kan ikke bestemme meg. Beklager. Han vil ha den unge ekspeditøren med sin gule moteskjorte og de stramtsittende dongeribuksene så langt vekk som mulig. Det er derfor. Han vil stå alene med jakka. Den riktige jakka. Riktig farge, riktig stoff, riktige slag. Hva om – hvis han tok på seg jakka og noen straks kom bort til ham og sa: – Men, du er jo Kenneth Bergstrøm! Noen som virkelig kjente Kenneth Bergstrøm! Ekspeditøren gir opp, eller skjønner at han ikke er ønsket. Fjerner seg i hvert fall. Mannen som ikke er Kenneth Bergstrøm, står lenge og ser seg om. Ender med å ta av seg sin egen jakke og legge den forsiktig over et stativ. Ekspeditøren har funnet en dame med kort hår og dress. Hun har et effektivt, krevende ansikt. Ekspeditøren strever. Så tar han jakka. Ser seg rundt. Ingen ser på ham. Et trygt øyeblikk. Fort trekker han den på seg. Ser nedover seg selv. Er dette meg? Nei, selvfølgelig er det ikke ham. Men vi kan bli så mye. Det er en tanke han aldri har tenkt før. Vi kan bli så mye. Kan vi det? Han knepper jakka, oppdager et speil og ser seg selv. 19


Ser vekk, ser i speilet. Ser vekk, går bort til speilet, våger konfrontasjonen, ser speilet i ansiktet, ser sine egne øyne, ser jakka. Hvem er dette, egentlig? Han retter seg opp, kjører en hånd gjennom håret, prøvende, legger det litt annerledes enn han er vant til, ser på ansiktet i speilet og blir urolig. Snur seg hundre og åtti grader. Ingen ser på ham. Fort tar han av seg jakka, legger den på en stol, tar på seg sin egen jakke. Den føles fattigslig, slitt, nærmest fryktsom. Så bøyer han seg ned med noe han håper er en bestemt, effektiv bevegelse, tar den blå jakka opp fra stolen og går med raske skritt bort til kassa. Det står en ung dame der. Hun har en rosa, langermet bluse i et glatt stoff. Hun ser på ham og smiler, sier noe omtrent samtidig med at han sier: – Jeg skal ha denne. Hun rynker panna. Han rekker så vidt å registrere at skiltet hennes sier SUSAN. Er usikker på om hun oppfattet hva han sa, og gjentar derfor, kanskje for lavt: – Jeg skal ha denne. Hun på sin side sier noe han ikke oppfatter. Han rekker ikke å spørre hva hun sa, har allerede funnet fram lommeboka, rekker henne Visa-kortet sitt, som hun tar. Hun ser på det, og det rykker i ham. Men så skyver hun kortet inn i maskinen og rekker ham et lite, tilkoblet tastatur. – Kan du taste inn koden din? Han gjør som hun sier. Og vet plutselig at nå er det for sent. Det er over. Det er bestemt. Ingenting er bestemt. Han går ut av butikken, bortover gata, forbi Oslo City, ser mot Sentralstasjonen, tar inn den store oppslagstavla med alle avgangstidene, forretningsbygget den er festet til. Han ser Kirkeristen og domkirken bakenfor. Men på tross av alt dette store, tunge, solide; alle bygningene som 20


har stått der alltid, i hvert fall siden før han ble født, kjennes alt usikkert og rastløst. Det er selvfølgelig på grunn av trikkene og bussene som beveger seg i alle retninger, stopper, svinger, setter opp farten. Og rundt dem alle menneskene. Alt beveger seg, i hvert sitt tempo, i hver sin retning. En gutt kommer mot ham og ser på ham, så passerer han forbi. Han kan ikke bli stående her. Han kjenner handleposen i den høyre hånden. Jakka. Blå, med glidelåser til alle lommene, et solid, praktisk plagg, et reiseplagg, et bruksplagg, annerledes enn hva han ellers går med. Han bruker ikke mye klær. Han har holdt seg til det samme i årevis. Kanskje i tiår. Det får så være. Han angrer på kjøpet. Han angrer ikke.