Tid og sted
Tor Bomann-Larsen
Tid og sted Tekster i utvalg 2001–2017 ved Anders Heger Illustrert av forfatteren
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56574-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Illustrasjoner ved forfatteren Omslagsdesign: Tor Bomann-Larsen/Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Tor Bomann-Larsen Sats: Bente Cecilie Bergan Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2017 Satt i 10,4/13,5 pkt. Sabon og trykt på 115 g Munken Print White 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
TIDLIGERE UTGIVELSER: GLIPP (1981) GLIPP 2 og jakten på åndslivet (1982) Dynastiet Willoch – Sideglipp fra Bomann og Hompland (1983) 1905 – Duellen på Hesselø (1985) Fridtjof & Hjalmar (1986) Drama i Bayern (1987) Den perfekte politiker (1989) Adolfs menn (1990) Da det gjaldt (1990) Olavs første skitur (1990) De fleste har nok med å leve (1991) Turen til Nordpolen (1991) Roalds tur (1992) Den evige sne (1993) Lille Sonjas store pappa (1993) Roald Amundsen (1995) Den siste prinsen (1996) Det usynlige blekk (1997) Livlegen (1999) Sporet fra ødemarken (2001) Kongstanken – Haakon & Maud I (2002) Folket – Haakon & Maud II (2004) Vintertronen – Haakon & Maud III (2006) Makten – Haakon & Maud IV (2008) Æresordet – Haakon & Maud V (2011) Svaret – Haakon & Maud VI (2013) Hjemlandet – Haakon & Maud VII (2016)
Innhold
En mann for alle tider Forord av Anders Heger.............................................. 9 I Teppet opp for 1905..................................................16 Revolusjon!................................................................22 Folket som ville krones...............................................25
II Historiens polarstrømmer..........................................31 Drømmen om Sydpolen..............................................35 En hvit løgn................................................................47 Stoltenberg-Støre-året 2011........................................59
III Bjørnstjerne Bjørnson og Harald V............................65 Ibsens Aulestad..........................................................70 Brands oldebarn.........................................................76 Der Solstad krysser Ibsen...........................................81 Roman 1591..............................................................86 Jeg rakk aldri å tegne Einar Økland...........................90 Ondskapens positur...................................................94 7
IV Et spørsmål om ære..................................................100 Folk, fører, frifinnelse...............................................105 Historisk hvitvasking...............................................110 Jeg innrømmer at det er godt skrevet........................114
V Den kongelige reise..................................................118 Konstitusjonens hestekrefter.....................................121 Det kongelige Vi.......................................................133 Tale ved avdukningen av Olav Vs monument...........139 Dronning Märtha.....................................................142 Kongsbarnet.............................................................150 Læren om et land.....................................................155 VI Et historisk ansvar....................................................161 Det fremste mål og offer...........................................166 Riksforsamlingen på Utøya......................................169 Hjemmefronten av 22. juli.......................................175 Tale ved Christian Michelsens monument................179 Tid og sted...............................................................186
En mann for alle tider
Biografens emne er ikke et menneske. Historikerens ikke et samfunn, eller en epoke. Deres egentlige materiale, det stoff de skal spinne og veve en historie av, er Tiden. En uendelig strøm av øyeblikk, der hvert og ett er en frukt av de foregående, og årsak til de kommende. Tilfeldighet på tilfeldighet, som Historien vil omdanne til uomgjengengelige og logiske konsekvenser, sammenhengende fortellinger med begynnelse, handling og slutt, prolog, peripeti, katarsis, exodus. Alle de små bitene av det som engang var samtid, som engang var kaos, føyd sammen til en begripelig mosaikk – århundrenes disposisjon, tiårenes kapittelinndeling. 9
Historikerens oppgave er ikke, slik man gjerne sier, «å vekke fortiden til live», for den er uomgjengelig borte, om den noen gang har eksistert. Den er død og stivnet, lik et fjellandskap man ser på avstand, uten mulighet for egentlig å forestille seg hvordan det tar seg ut for den som står midt i det. Det er som brikker til forståelse av nåtiden, at han leter frem fortidens små øyeblikk. Henter dem ut av gitteret av størknet tid, legger dem etter hverandre, trekker linjer mellom dem – ofte over århundrets spenn, og – i få og sjeldne tilfelle – får dem til å skinne og kaste lys over hverandre gjennom århundrene. Det er her og nå det gjelder. Alltid. I mange år unngikk Tor Bomann-Larsen betegnelsen «historiker», og strakte seg mot tittelen han både mente og mener henger høyere: «Forfatter». Slik historikerne unngikk ham. Og det til tross for at hans liv har vært fylt med historieformidling. Gjennom et kvart århundre har han spredt kunnskap om fortiden til sine landsmenn, satt deres eget ‘da’ i forbindelse med tidligere generasjoners ‘nå’. I alle fall ti bind av et ellers usedvanlig rikt og mangfoldig forfatterskap faller tvilløst under genrebetegnelsen ‘historie’. Og siden årtusenskiftet har han langsomt arbeidet frem det største sammenhengende historieverk skrevet av én mann her til lands siden P.A. Munchs «Det norske Folks Historie» (1851–1863). Når yrkesbetegnelsen likevel til tider har vært upassende, som en lånt skjorte fra en onkel med avstikkende smak for snitt og farge, har det sammenheng med at hans vei til faget har vært en annen enn hans akademiske yrkesbrødres. Bomann-Larsen er ikke bare autodidakt, han har bakgrunn fra et helt annet fag. Hans metode har ikke først og fremst vært å kjenne historikerne, men å 10
kjenne historien. Der universitetstilnærmingen primært går ut på å nærme seg det forgangne via meritert og respektert sekundærlitteratur, er Bomann-Larsens vei den umiddelbare, men langt mer krevende: Å lære seg fortidens vilkår gjennom de gulnede dokumenter, glemte brevsamlinger og støvete arkivkjellere. Å møte fortiden selv, personlig og direkte, ikke via en professor. Det hersket i begynnelsen et ikke helt uanstrengt forhold mellom akademia og forfatteren som i bok etter bok hentet frem innsikter de selv hadde oversett. Motstrebende aksepterte man både hans dyktighet i å finne nytt og ofte avgjørende historisk kildemateriale, samt hans evne til å gi komplisert og uoversiktlig stoff en lettfattelig og medrivende innpakning. Men likevel – var det ikke noe ufortjent selvsikkert over det hele? Fra en mann som ikke bare manglet doktorgraden til de historiske nestorer han tillot seg å betvile, han var – av alle ting – tegneserietegner! Først da verkets uomtvistelige tyngde ble umulig å overse, kunne det langsomt få den plass i samtidens historiekanon som det fortjente. Og ikke bare – ikke engang først og fremst – fordi det sa noe nytt og overraskende om tiden som var. Men for hva det forteller om tiden som er. Det er ikke for mye sagt at Tor Bomann-Larsens tilbakeskuende blikk har endret måten vi forstår monarkiets rolle på i Norge, også når vi ser fremover. Og hans analyse av statsmaktenes holdninger og det konstitusjonelle spill i tiden 1940–45 føyer avgjørende brikker til selve bildet av nasjonen Norge, dengang og nå. Det er under lesningen av enkelte betydelige forfattere vi skjønner at tiden ikke er inndelt i tre grunnleggende forskjellige stadier: fortid, nåtid og fremtid. Det er en nødvendig forenkling skolegrammatikken har gjort, 11
som kan få slette historikere til å hvile seg på frasen ‘datidens mennesker’ når de skal forklare de kompliserte valg historiske aktører gjør. I virkeligheten er tiden én. Vi befinner oss bare på litt forskjellige steder i den. Alle tekstene i dette utvalget er skapt under arbeidet med biografiverket om kong Haakon VII og dronning Maud. Noen i direkte samspill med det, andre som et apropos eller et sidespor. Til å være en mann som tenker seg vel om før han tar ordet, og legger betydelig innsats i hvordan tanken skal formuleres, er forfatterens produksjon – også langs denne ekstra aksen i forfatterskapet – imponerende. Det er 16 år siden hans forrige artikkelsamling, «Sporet fra ødemarken», kom ut, og bare en liten del av produksjonen fra den gang har passert nåløyet. Trass i at den dekker et bredt spekter av emner, er det begrenset til områder der forfatteren har spesiell – ikke sjelden unik – innsikt. Det sier sitt om et intellektuelt multitalent, at trass denne selvpålagte begrensning representerer utvalget en bredde i emner og ytringsformer som er sjelden i norsk essayistikk. Det er ikke forbausende at Roald Amundsens biograf føler seg kallet til å skrive om Antarktis, eller at kongehusets kronikør også kan skrive innsiktsfullt om monarkens besøk på Løvebakken. Bomann-Larsens dype og langvarige interesse for skjønnlitterære forfatterskap gir seg også selv – artiklene om Ibsen, Solstad og Knausgård (det finnes mange fler som ikke har fått plass), er skrevet av en mann som har et like ydmykt forhold til det litterære uttrykk som til den virkelighet han vil ha språket til å favne. Også i dét – i den bunnløse respekt for form, såvel som innhold – er han en sjelden fugl i vår faglitterære fauna. 12
Når han føler seg kallet til å kommentere – mer inngående enn de fleste av hans stand – det ene sant historiske øyeblikk som har oppstått på norsk jord i hans levetid; den 22. juli 2011, så er det fordi han har brukt tid og krefter på å sette seg inn i spørsmål som heroisme, konstitusjonelt ansvar og nasjonal skam. Fordi fortidens begrepsapparat med ett ble nåtidens intellektuelle verktøy. Dette utvalget byr også på et uventet gjensyn med tegneren Tor Bomann-Larsen, for første gang på to tiår. Da han ga seg sitt store, nasjonale biografiske prosjekt i vold, betød det et endelig farvel med en av landets mest særpregede, mangfoldige og uforutsigbare billedkunstnere. Bomann-Larsen var fri maler, tegneserieskaper, barnebokillustratør, avistegner og humorist. Både som satirisk portrettør og som sidekommentator til de dagsaktuelle hendelser representerte han historikerens motstykke: Øyeblikkets kronikør, den dagsaktuelle vitsemaker, narren ved kongens fotskammel som holdt trollspeilet opp for folket. I enda høyere grad enn fotografen er en tegner øyeblikkets artist, han river sekundet ut av evigheten, løfter det frem og vrir på det, for å gjøre det tidløst og synlig. Det kan godt være paradoksalt eller anakronistisk – som når Bomann-Larsen i denne boken lar Aasmund Olavsson Vinje møte Karl XV, eller når han plasserer Eidsvoldsbygningen på Utøya – det er likevel i forbindelsen mellom det som er og det som kunne være, at tegneren er historikerens tvisynte tvilling. Bomann-Larsen er avistegneren som ble forfatter. Humoristen som ble alvorets kronikør. Det er langt mindre paradoksalt enn man skulle tro. Historikeren kostet en billedkunstner, det er innsiktens pris. Men det er en 13
annen variant av det han har stridt med et helt og produktivt kunstnerliv, og som drøftes i denne samlingens tittelessay. For å forstå det historiske øyeblikket, må det gjenskapes. Ikke som det var, men som det er. Hentes frem. Hit – til oss. Til vårt eget tid og sted. Mylla, 13/8 2017 Anders Heger
I
Teppet opp for 1905
En vesentlig del av vår historie hører ikke hjemme i realitetenes, men i forestillingenes verden. Derfor er det naturlig at et scenehus er valgt til arena for åpningen av Norges 100-årsjubileum. Det går en klar linje fra lørdagens markering i Drammens Teater tilbake til festforestillingen som avrundet begivenhetene i 1905. Da riktignok i Nationaltheatret. (Det var før Drammen ble landets hovedstad.) Under ingen annen begivenhet enn Nationaltheatrets festaften, den 28. november 1905, kom det så tydelig til uttrykk hva det historiske året dypest sett hadde handlet om. «Vort demokratiske Norge har sjelden set en saa rigt dekoreret Forsamling, og de lysende Uniformer fra Frontlogen, hvor Corps Diplomatique sad i en halvring, var som et Diadem om Orkesterplads og Parkettets lidt mindre lysende, men ikke ringere Dignitærer.» Aftenpostens reporter registrerte statsminister og stortingspresident i fremmedlosjen, mens Bjørnsons, Griegs og Sars’ hvite manker lyste opp «midt i Orkesterplads». Bare to var fraværende: Ibsen sengeliggende i Arbinsgate, Nansen på ekspedisjon til Ringerike. «Pludselig gik det en Bevægelse gjennem Forsamlin16
gen – helt op til de øverste Rader af Amfitheatret. En Dør sloges op i Kongelogen, man saa Theaterchefens ærbødige Skikkelse, og ind traadte Kong Haakon og Dronning Maud.» Forestillingen var igang. Dette var aftenen da drømmen om saga-Norge skulle gå over til våken tilstand eller om man vil: da virkeligheten skulle bli borte i et drømmesyn. På scenen tronet stormaktsfyrsten Sigurd Jorsalfar. Bjørnson og Grieg slo an tonen: Norrønafolket det vil fare, det vil føre kraft til andre. Kongevalget har i 1905-historien gjerne vært betraktet som et litt uvedkommende vedheng til det egentlige selvstendighetsverket. Det har alltid vært viktig å poengtere at slaget sto på Løvebakken, at det var demokratiets aktører som førte ordet. Vekten har ligget på kong Oscars avskjedigelse, ikke på prins Carls innsettelse. Oscar IIs regentskap var blitt bildet på Norges (ikke altfor brutale) undertrykkelse. Derfor måtte han fjernes, ikke fordi han holdt sin hånd over hæren av unionelle konsuler, men fordi han skygget for en annen: For den kongen som skulle legemliggjøre det motsatte, nemlig Norges selvstendighet. Det bakenforliggende spørsmålet om monarkiets gjenreisning kan være en vel så meningsfylt inngang til årets begivenheter, som de ofte uttalte demokratiske proklamasjoner. Det lå en annen ånd til grunn for statskuppet av 1905 enn for revolusjonen av 1814. Eidsvoldsforsamlingen tok opp i seg opplysningstiden, den franske revolusjon og den amerikanske konstitusjon. Demokratiets 17
gjennombrudd fulgte i 1884. Om 1905 var et revolusjonsår, var det like meget et reaksjonens år. Den demokratiske andel i 7. juni-verket var svært begrenset, den handlet om å fravriste kong Oscar det lille som gjensto av maktpolitisk innflytelse. Resten var nasjonalt. Det var ikke folkestyret som skulle gjennomføres, det var selvstendigheten som skulle proklameres. 1905 var med sine brå erklæringer og resolutte handlinger revolusjonært i sin gjerning, men ikke i sin 18
ånd. Det ble ikke navigert etter fremtidens stjerner. Bildet av Norges selvstendighet lå i fortiden. Bak unionenes blåner. Fortiden måtte gjenreises før fremtiden kunne realiseres. Derfor er det vanskelig å tenke seg Christian Michelsen uten P.A. Munch. Historieprofessoren grov frem en «Masse af alle Sagatidens Minder», skrev etterfølgeren Ernst Sars. «Munch kan siges at have kaldt det gamle Norge frem til Undsætning for det nye i en af dets Trængselsperioder.» Sagamassen ble fortløpende foredlet av lyriske og dramatiske eksekutører som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det lå flere generasjoners patriotisk hjernetrim bak den nasjonale mobilisering som fant sted våren 1905. «Maaske kan det siges at være noget sjeldent», skrev Sars, «at et Folk har været i den Grad historisk behersket og represænteret af sine Digtere, som det norske Folk har været siden 1814». Henrik Wergeland hadde vært den «centrale Skikkelse» i århundrets første halvdel, Bjørnstjerne Bjørnson i dets andre. Dikterne hadde bygget landet ord for ord, setning for setning, vers for vers, drama for drama. Beåndet av «saganattens» drømmesyn hadde de penslet ut et folk av mektige dimensjoner. Kongeriket Norge var blitt gjenreist i illusjonenes verden som et fortidsminne av stadig sterkere lyskraft. Kongeskikkelsen var den bærende rolle i denne historisk-poetiske konstruksjon. Han og ingen annen var selvstendighetens garantist. Opp gjennom 1800-tallet var de blitt beskrevet og besunget alle sammen: Sigurd, Harald, Sverre og Haakon. Bjørnson landet på Olav den hellige. Republikaneren og ateisten innså at Norge ikke kunne befries uten helgenkongens imaginære nær19
vær. «Leve det gamle, det nye Norge!» avsluttet han sin manende tale ved feiringen av Olsokdagen i 1897. Da forfatningen skulle avklares åtte år senere måtte nasjonalskalden innse at folkets tankeverden var konkret; det forjettede kongeriket kunne ikke gjenreises i republikkens gevanter. Norge sto fritt i valg av forfatning høsten 1905. I kjølvannet av dobbeltmonarkens abdikasjon den 26. oktober strømmet anerkjennelsen av den nye staten inn fra alle verdenshjørner. Uavhengig av hvilken statsform landet måtte vedta i de kommende uker. Å hente et nytt dynasti til Norge var ikke en passiv tvangshandling, men et aktivt initiativ båret frem av de dypeste ønsker og forventninger. Folket behøvde et kongehus som kunne fylle plassen i det nasjonale diktverk. Det mest fascinerende dramaet i Nationaltheatret den 28. november 1905, utspant seg altså ikke på scenen, men i kongelosjen. Rollen som dronning var bekledd av windsorprinsessen Maud «i en Dragt af champagnefarvet Silke med en Hermelinskrave over Skuldrene», sjøoffiseren prins Carl av Danmark var drapert som kong Haakon VII av Norge. Den politiske kongemakt var avviklet med Oscar II. Den nye kongens nærvær i teateret var mer talende for hans rolle enn edsavleggelsen i Stortinget dagen før. Han var først og fremst kallet til å herske i forestillingenes verden. Etter at teppet var gått ned for «Sigurd Jorsalfar», reiste hele Nationaltheatret seg og sang «Ja, vi elsker». Med blikket festet på Haakon VII i kongelosjens gylne innfatning kunne alle konstatere at tidsregningen var skrudd tilbake til middelalderen. Den symbolske konge20
makt hadde vist seg sterkere enn den politiske; saganattens drømmer var gått over i våken tilstand. Når konge- og kronprinspar 100 år senere inntar Drammens Teater kan det stadfestes at den gamle krønike har vært et solid fundament: Forestillingen om Norge er fortsatt levende.
Revolusjon!
«Det gjev inga meining å kalle oppløysinga av unionen for ein revolusjon. Det er for å seie det mildt, ikkje særlig akademisk,» uttalte professor Dag Michalsen til Klassekampen 4. juni. Etter deretter å ha lest hans kollega Ola Mestads akademiske utlegning (Klassekampen 15. juni) kan jeg ikke si at jeg er kommet historiens mening stort nærmere. Her gjentas det ikke bare at «7. juni-vedtaket ikkje var nokon revolusjon», det heter seg at at kronprins Gustaf var «den sentrale premissgivar for 7. juni-vedtaket». Det må da være å stille historien på hodet. For å si det mildt. La oss få et par realiteter på plass: Gjennom fire generasjoner (kronprinsens inklusive) var kongemakten blitt presset fra skanse til skanse i Norge. Da deres siste samarbeidspartnere i juristministeriet Hagerup/ Ibsen måtte kaste kortene vinteren 1905, var alt håp ute for bernadotteveldet. Bare ett alternativ gjensto i konsulatsaken, nemlig kompromissløs venstrepolitikk, slik festningsbyggeren Georg Stang hadde formulert den flere år tidligere: «Altsaa kongen sættes ud af spillet og regjeringen fungerer i kraft af stortingets beslutning». 22
Presset til det ytterste valgte kongen og kronprinsen minste motstands vei. De gikk så langt de kunne i ettergivenhet uten selv å ta ansvaret for å oppgi kongemakten. Bernadottene var overbevist om kongenes rett til å herske. Ga de frivillig denne retten fra seg i Norge, ville den også være truet i Sverige. Kong Oscar kunne oppgi tronen, men ikke det monarkiske prinsipp, derfor kunne han ikke abdisere før unionen var oppløst. Selv ikke da hans siste norske statsråd vendte ham ryggen. Kongen (eller gjerne kronprinsen) sikret denne posisjonen med et «nu» etter å ha mottatt regjeringen Michelsens avskjedsøknad: «Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgninger.» I kong Oscars verdensbilde hørte regjeringer øyeblikket til, kongemakten forholdt seg til evigheten. Stortinget måtte nødvendigvis springe over dette betydningsfulle «nu» i 7. juni-vedtaket. Folkets kårne håndterte Oscar IIs temporære handlingslammelse som om det skulle være monarkiets selvoppgivelse. Michelsens strategiske standpunkt var at kongen hadde avsatt seg selv. Selvsagt gjennomskuet han sitt eget spill: Folket hadde avsatt kongen. Det vesentlige var likevel ikke at kong Oscar ble førtidspensjonert og erstattet av et statsministerregentskap, det avgjørende var at kongemakten ble avviklet. Etter 7. juni var Norge fortsatt et monarki; konger kunne komme og konger kunne gå, men deres maktposisjon var eliminert for all fremtid. Den siste rest av kronens makt var overført til folket. Dette kunne ikke skje uten å omstyrte Grunnloven. Både paragraf 5 der kongen er hellig, fritatt for all an23
svarlighet og paragraf 1, hvor Norge er «forenet med Sverige under een Konge». 7. juni-vedtakets revolusjonære karakter ble beseglet med ekstraordinære militærbevilgninger, krigshissende taler, stengte telegrafforbindelser og blokade av svenskegrensen. Mange år senere uttalte Christian Michelsen at han i og for seg likte sin forgjenger, statsminister Francis Hagerup, «men det blev bare professorjus». Når skipsrederen fra Bergen ble utpekt, var det fordi han – tross sitt juridikum – var beredt til å skjære igjennom paragrafenes sperringer og gjøre det situasjonen krevde. At Nikolai II signerte sin abdikasjonserklæring, eller at Ludwig XVI la hodet på blokken, gjorde dem ikke til sentrale premissleverandører for de respektive statsomveltninger. Den russiske og franske revolusjon kan ikke avskrives ved monarkenes svekkede motstandskraft. Så heller ikke med den alderstegne kong Oscar og hans desillusjonerte sønn Gustaf. De lot seg først styrte da de ikke hadde flere våpen igjen på hånden. Tar man revolusjonsbegrepet ut av 7. juni, tar man meningen ut av vår selvstendighetskamp.
Folket som ville krones
«En tom, meningsløs, middelaldersk skikk», sa sosialistlederen Alfred Eriksen om kroningen av kong Haakon og dronning Maud i 1906. For 100 år siden kunne man knapt tenke seg noe mer tomt og meningsløst enn middelalderske skikker. Ikke desto mindre bevilget Stortinget 100 000 kroner for å sette fortidsritualet ut i livet. Fanget som de var av Grunnlovens kroningsparagraf. Om tronregaliene ble ansett for utdaterte teaterrekvisitter, var Grunnloven å betrakte som den hellige skrift. Forfattet av folket selv. Med middelalderen på ytterligere tre generasjoners avstand, må det kunne fastslås at Stortinget den gang fattet en klok beslutning. Nettopp fordi arrangementet pekte bakover i tid og så tydelig knyttet an til kongerekken – den lengste fortellingen om Norge. Slik ble det nye dynastiet innsatt gjennom to seremonier, edsavleggelsen og kroningen – et statsrettslig og et mytisk rituale. Paradokset kom første gang til syne i Grunnlovens: «Konge af Guds Naade og efter Rigets Konstitution». Da Guds nåde var definitivt strøket av kongens tittel i 1905, mente mange at salvelseshornet og kronen også 25
burde legges på kistebunnen. Haakon VII skulle ganske enkelt være «Norges konge». Men hva var Norge? Noe av det siste Haakon VII gjorde før han, sammen med dronningen og kronprinsen, la ut på kroningsferden til Trondhjem, var å høre 7. juni-motstanderen Christopher Bruun forrette i Henrik Ibsens begravelse. Her ble han minnet om at Norge var noe mer enn geografi og paragraf, det var også et diktverk. Nasjonen hadde en fysisk og en metafysisk dimensjon, med feste i en utvendig og en innvendig trone. I Kongsemnerne hadde Henrik Ibsen nærmet seg dette da han formulerte Håkon Håkonssøns store kongstanke: «Norge var et rige, det skal bli et folk.» Riket var en praktisk-politisk innretning som kunne samles med ordensmakt og veivesen. Kong Oscar illustrerte poenget da han ved åpningen av Trondhjemsbanen uttalte at jernbaneverket var «en Fortsættelse af Harald Haarfagres Gjerning: Rigets Samling». Å samle Norge til ett folk, der alle skulle «vide med sig selv, at de er ét!», kunne ikke gjøres med lovparagrafer og jernbanesviller. Det var en innvendig operasjon. Bjørnstjerne Bjørnson hadde minst like tydelig, i sin store Olsokstale fra 1897, uttrykt at det er to troner i Norge. Han talte i forlengelsen av Ibsen, men pekte direkte på Olav den hellige. Det var kong Olav som samlet nordmennene: «I hans Martyrdød blev de ét Folk.» Hos Ibsen sto Håkon Håkonssøn i helgenkongens arvefølge: «Jeg har tanken fra Gud og slipper den ikke, sålænge jeg bærer hellig Olafs kongsring om panden!» Ingen kunne regjere et poetisk univers bare i kraft av statsrettslige proklamasjoner. 26
Det var fedrene på Eidsvoll som formulerte kongeeden og innførte den moderne splittelse i monarkens eksistens. Imidlertid så de ikke på konstitusjonen utelukkende som en demokratisk begynnelse, men like meget som en nasjonal gjenreisning. Derfor kunne de ikke – som danskene 35 år senere – unne seg den naturlige konsekvens å avskaffe kroningsritualet med eneveldet. Den frihetlige konstitusjon skulle reises på fundamentet av den gamle kongestol. I likhet med dikterne innså eidsvollsmennene at statsdannelsens dypeste røtter ikke lå ved sydenden av Mjøsa, men tvertimot nordenfor Dovre – i Olav den helliges gravkirke. 27
I 1906 var det vanskelig for den radikale opposisjon å betrakte eneveldets formspråk som ren symbolikk. Derfor var Alfred Eriksen klarest i sin motstand mot salvingen, den grunnlovsbestemte delen av seremoniellet som knyttet kongen direkte an til Guds nåde. I virkeligheten hadde Aasmund Olavsson Vinje avvist alle innvendinger i Ferdaminni, ved kroningen i 1860: «Folket ærer seg sjølv i Grunnen ved at æra Kongen, som berre er ei Framsyning av Folkets eigen Storleike.» Det nye kongehusets legitimitet hvilte på folkeavstemningen av 1905; men det var helt i tråd med denne når ikke bare kongevalget, men også tronbestigelsen ble løftet ut av stemmerotunden på Løvebakken. Kroningen og signingene i Nidaros er som Vinje sa «ei Framsyning». Kledd i sin fulle prakt strakk ikke kongemakten seg bare mot Gud, den viste seg også for folket. Målt mot kroningskatedralens festivitas blir edsavleggelsen en intellektuell øvelse for politikere, statsvitere og spesielt interesserte. Som forestilling er det mest eneveldige rituale også det mest demokratiske. Så var det heller ikke en pakt mellom gud og konge, men mellom konge og folk, som skulle velsignes i Nidaros. Da Christian Michelsen plasserte kronen på Haakon VIIs hode, litt over klokken 12, den 22. juni 1906, var det en ny orden som ble vigslet. Med tronarvinger fra de britiske, tyske, russiske og danske fyrstehus som vitner, satte opprørslederen fra 7. juni kronen på et verk som innbar en monarks avskjedigelse og kongemaktens definitive underkastelse. Som en allmektig Napoleon i pavens nærvær opphøyet Michelsen tre biskoper og 80 prester til sakrale sandpåstrøere for det som hadde vært folkets valg. 28
Dermed var også ritualet strukket til det ytterste. Aldri hadde Norden sett en mer storslagen kongekroning. Aldri kunne det skje igjen. Da monarkiet inntok nasjonalhelligdommen 52 år senere, var maktens regalier lagt til side og alterringen åpnet for et mer innadvent uttrykk. Paradoksalt nok kan det kanskje sies å være levninger av salvingen, den eldste og mest utpreget religiøse delen av seremoniellet, som er blitt videreført gjennom signingene i 1958 og 1991. Dermed slutter seremonien tydelig an til den indre, til Olav den helliges trone. De to innsettelser, eden og signingen, speiler tronens to dimensjoner, og gir den gjenklang i menneskelivet; loven og opplevelsen, det timelige og det evige. Uten begge sine utspring – på Løvebakken og i Olavskirken – kunne ikke kongehuset fylle sin fornemste oppgave: Å bære videre fortellingen om Norge.