Strassegger blaibok

Stasia la sminka ifra seg og så på meg.

Jeg tror ikke du trenger å tenke på skole lenger.

Hvorfor ikke? Mor kan snakke med lærerne der nede sånn at vi får gå i spesialklasse.

Tror du mor klarer å ordne med det der nede?

Klarer hun ikke det?

Det er utlandet for henne, sa hun.

Utlandet, gjentok jeg hviskende.

Skal vi aldri mer gå på skole? Hva skal vi gjøre da, Stasia? Når vi ikke går på skole?

Jeg pressa hånda mot magen min. Det var noe som stakk der, noe som stakk og gravde i magesekken. Stasia så på meg, hun smilte. Ikke tenk på det, sa hun. Åh?

Tenk så gøy det kan bli å ikke gå på skole. Vi skal finne på noe annet å gjøre. Åh?

Jeg gikk av stolen og mot vinduet. Jeg dro gardinene til side, lente meg mot vinduskarmen, men så rygga jeg raskt inn i rommet igjen. Der ute på innkjørselen stod den lange, gule bilen vår parkert. Den stod og venta. Den venta på oss alle, men mest av alt venta den på Stasia og meg. Kanskje jeg burde slå inn frontruta på bilen slik at vi slapp å dra?

Eller stikke hull i dekka? Jeg burde hatt en kniv.

Stasia?

Hva nå?

Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje når vi reiser. Er det farlig?

Hun snudde seg på stolen. Jeg så på henne. Sola skinte på øyenbrynene, de sminka øyenbrynene.

Du skal aldri dra ifra meg? Ikke om ni år engang?

10