Stig Aasvik Lofotveggen

dit, men jeg skammer meg også over meg selv, at jeg har jobbet for disse pompøse politikerne, vært en del av administrasjonen på Stortinget, men mest av alt skammer jeg meg over en sommerjobb jeg hadde fra tida på Stortinget, det var den sommeren jeg sa ja til en skrivejobb istedenfor å reise på ferie med familien, det var også andre argumenter for å si nei, temmelig overbevisende argumenter, likevel tok jeg på meg oppdraget. Jeg gjorde det først og fremst på grunn av pengene, men også fordi jeg var nysgjerrig. Jeg husker at det begynte med en mail fra en redaktør i Cappelen Damm. Jeg kjente henne litt fra før: Hei Stig, kan du skrive en bok for en av Norges mest kjente politikere denne sommeren? Ring meg hvis du er interessert. Jeg satt på kontoret mitt på Stortinget da jeg fikk mailen, det var i begynnelsen av juni. Jeg satt som vanlig med beina på bordet og stirra ut på Wessels plass, på folk som gikk forbi, da mailen tikket inn. Jeg fjernet beina fra skrivebordet, plasserte dem på golvet og bøyde meg fram mot skjermen, leste mailen én gang til. Jeg hadde akkurat fylt førti da denne ulykkelige historien begynte. Jeg jobbet som språkkonsulent på Stortinget, en nitrist jobb som gikk ut på å lese, korrigere og redigere det Stortinget produserte av tekst, en jobb jeg hatet når jeg hadde den, men som jeg nå hadde takket ja til å få tilbake hvis muligheten bød seg. Jeg gikk på jobb hver dag, gjorde det som var forventet av meg, men ikke mer. Jeg oppdaget tidlig at det var mange muligheter til å sluntre unna, og jeg benyttet meg av dem alle. Jeg jobbet bare når jeg var nødt, ellers satt jeg og skrev på en roman, og når jeg 11