Stieg Larssons arv

Jan Stocklassa

Stieg Larssons arv Nøkkelen til Palme-mordet

Oversatt av Torodd Lien

Jan Stocklassa Originalens tittel: Stieg Larsson’s Quest Oversatt av Torodd Lien © 2018 Jan Stocklassa First published by Bokfabriken, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-58861-8 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Imperiet Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Berra og Marianne, hvor enn dere er!

Jeg blir redd i Sverige. Du vet … det er ødslig, alle er fulle.

Alt fungerer. Hvis man stopper på rødt og ikke slår av motoren, så kommer det straks noen og vil snakke med en om det. Man går til medisinskapet, og der er det klistret en beskjed: «Ved selvmord: Ring …» Man slår på TV-en, og der viser de en øreoperasjon. Sånne ting skremmer meg.

Lou Reed i filmen Blue in the face.

Forord

Alt pleide å være så enkelt. Pluto er en planet. Melk er sunt.

Diesel er renere enn bensin. Hvis vi svømmer umiddelbart etter et måltid, kan vi få krampe og drukne. Mordet på Sveriges statsminister Olof Palme kommer aldri til å bli oppklart. Men gamle sannheter stilles stadig oftere på hodet, og nå er tiden inne igjen. Den nye sannheten lyder: Mordet på Olof Palme kommer til å bli oppklart.

For meg begynte det hele i 2008 med det mest svenske som finnes – hvis man dømmer etter alle krimromanene fra Sverige – en ihjelslått kvinne i nærheten av en sjø i Småland, som gav meg ideen til en bok om mordplasser. Et drøyt år senere viste det seg at forklaringen på dødsfallet også var veldig svensk. Politiet fant nye tekniske bevis, og gjerningsmannen viste seg å være en elg. Men på dette tidspunktet hadde jeg forlatt min opprinnelige idé, og var allerede dypt inne i det eventyret som skapte denne boken.

Fem år senere fant jeg Stieg Larssons bortglemte arkiv, og steg inn i en verden fylt av mennesker og hendelser som var som hentet ut av Stiegs romaner. Karakterer like ekstreme som Lisbeth Salander og Alexander Zalachenko. Men de var virkelige. Mordere og deres ofre. Spioner som spionerer på andre spioner. Myrdede kvinner og barn. Hackede datamaskiner, hemmelige opptak, undercover-operasjoner.

Og død. Mengder av ond, brå død.

Stieg Larssons tre bøker har solgt i mer enn 80 millioner 9

eksemplarer, men hans viktigste gjerning var ikke å skrive kriminallitteratur. Han viet hele sitt voksne liv til kamp mot den voksende høyreekstremismen. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet advarte han mot det nystartede partiet Sverigedemokratene. Samme parti som femogtyve år senere er ett av Sveriges tre store partier, og har omdefinert det politiske landskapet i Sverige.

Stiegs nest største prosjekt var å gjøre research knyttet til Palmemordet. Det viser seg tydelig i arkivet hans, hvor det meste handler om høyreekstremismen, men hvor materialet glir sømløst over i hans granskningsarbeid rundt Palmemordet, og resulterer i konkrete teorier og tips til politiet.

Jeg har arbeidet videre med Stiegs teorier og vinklinger, gravd dypere og lagt nye brikker til puslespillet. Det bildet som vokser frem, forklarer ikke bare en rekke av de merkelige omstendigheter som omgir mordet. Det klarlegger også motivene bak det hele. Jeg mener å ha et godt bilde av hva som hendte i tiden før mordet, på mordkvelden den 28. februar 1986, og hvem som var på mordplassen. En mulig løsning blir beskrevet, og du kan danne deg din egen oppfatning ut fra de fakta og slutninger jeg legger frem.

Det du her holder i hånden, er en dokumentarroman.

Den er skrevet som en spennende fortelling, men målet er at alt skal være sant. Godt og vel 30 sider består av Stiegs egne tekster – brev og memoranda. Mange av dialogene er gjengitt ordrett, mens andre er dramatisert ut fra dokumenter i Stiegs arkiv og mer enn ett hundre intervjuer.

I etterordet skriver jeg mer om bakgrunnsmaterialet, og hvordan jeg har brukt det. Hvis du vil gå dypere inn i detaljer om Palmemordet, anbefaler jeg Granskningskommissionens 1000-siders rapport, og bøker av Gunnar Wall og Lars Borgnäs, to av Sveriges ledende Palmemord-eksperter, men det finnes uuttømmelige mengder av dokumentasjon man 10

kan studere. Her er det på sin plass med en advarsel dersom du vil grave videre: Vær forsiktig! Palmemordet er et farlig virus som mange er blitt smittet av.

Det ligger en ironi i at nettopp Sverige skulle rammes av et uløst statsmannsmord. Landet hvor alt kan måles, og alt lar seg forklare, har et åpent sår hvor ingen sannhet synes å holde stand når man ser nærmere etter. Men det vil forandre seg.

Palmemordet kommer til å få en løsning. Olof Palme ble ikke skutt av rusmisbrukeren Christer Pettersson, ifølge Krister Petersson, ny aktor og leder av forundersøkelsen i Palmeetterforskningen. Og jeg tror han har rett. Jeg er også overbevist om at Stieg Larssons research kommer til å bidra til løsningen. Og forhåpentlig også denne boken.

Når du leser dette, så har politiet alt fått tilgang til mitt materiale og dermed en mulighet til å finne avgjørende bevis som kan føre til at en person blir siktet. Minst én person.

Om ett eller to år håper jeg at den nye sannheten lyder: Palmemordet er oppklart.

Jan Stocklassa, september 2018

Prolog Stockholm, 20. mars 2013

Vindusviskerne kjempet med den tunge snøen. Jeg hadde ikke stått parkert mer enn et kvarter, men snøstormen hadde allerede innlemmet min mørkerøde Volvo under sitt myke dekke. Alle lyder utenfra var dempet ned, og synet av den virvlende snøen gjorde det vanskelig å orientere seg, til tross for at jeg godt visste hvor jeg befant meg – på parkeringsplassen foran bygningen til et leielager. Da jeg hørte en dempet motordur, brukte jeg hånden til å viske bort kondensen på sidevinduet, som nå piplet ned langs håndleddet og inn i jakkeermet. En sølvfarget stasjonsvogn parkerte til venstre for meg. Før jeg rakk å slå av motoren, åpnet døren på den andre bilen seg.

Mannens ansikt var innsvøpt i et langt skjerf, og hetten på parkasen hans dekket hodet. Han pekte over biltaket som tegn på at vi skulle gå til inngangsdøren. Da jeg kom dit, var han alt i ferd med å taste inn koden. Men den virket åpenbart ikke, for snart tok han frem mobilen og begynte å ringe. De minuttene vi stod sammen der, føltes like langdryge som en svensk valgkamp. Arkivet hadde ligget nedpakket i ti år og synes ikke uten videre å ville gi slipp på sin stille tilværelse. Til sist gled skyvedøren til side og etter en luftsluse lot den oss komme inn i en varm og tørr korridor 13

med sterke lysrør og en endeløs rekke av rulledører. Etter den skarpe kulden utenfor kjentes det nesten behagelig.

Da han fikk av seg luen, skjerfet og hetten, så jeg at det virkelig var Daniel Poohl fra avisen Expo som hadde sluppet meg inn. Vi håndhilste og gikk gjennom den lange korridoren, tok trappen opp i andre etasje og videre gjennom en ny korridor til Daniel stanset foran en av rulledørene. Kun et lite, rundt skilt med et anonymt nummer preget inn, viste at vi var fremme. Ingenting indikerte at det nettopp i dette uanselige lille rommet kunne ligge en skatt. En skatt jeg håpet skulle vise vei til noe uvurderlig.

Rulledøren for opp med et dunk, og jeg så at minilageret var ganske fullt. Flyttebokser var satt inn i hyller fra gulv til tak. I to smale rekker stod kartongene stablet oppå hverandre helt frem til døren. Jeg kikket på kortsiden til en av flytteboksene, og teksten bekreftet at jeg hadde funnet det jeg så lenge hadde vært på jakt etter. STIEG ARKIV stod det – skrevet med bred tusjpenn.

Sammen løftet vi boksen ned på gulvet. Daniel holdt papplokket til side, og jeg grep fatt i en håndfull hengemapper av den gamle sorten. Hver mappe var merket med en godt lesbar håndskrift i miniatyr. På dem jeg holdt i hånden, stod det WACL, 33-åringen, Resistance International, Sørafrikasporet og Christer Petterson. Det begynte å prikke i fingrene, som om mappene var elektriske. Overskriftene viste tydelig at dokumentene jeg holdt i hånden, hadde å gjøre med mordet på Sveriges statsminister Olof Palme.

Det var enormt med materiale, langt mer enn jeg kunne ha håpet på, og jeg ble usikker på hvordan jeg skulle klare å arbeide meg gjennom alt dette.

Daniel fikk meg tilbake til virkeligheten. Til tross for at han ikke var mer enn 31 år gammel, var han både sjefsredaktør og daglig leder i Expo og hadde viet sitt liv til kam14

pen mot rasisme og intoleranse. Han var ansvarlig for dette arkivet, og gjorde det klart nok at dokumentene ikke fikk forlate bygningen uten hans samtykke, og at jeg ikke hadde lov til å fortelle noen hvor lageret befant seg. Jeg fikk lese på stedet, men akkurat nå var det intet sted i hele verden jeg heller ville oppholde meg, enn i korridoren på denne vindusløse lagerbygningen, sittende på en flyttekartong og med en ulende snøstorm utenfor. Tiden var knapp, og jeg ville ikke rekke å se over mer enn en brøkdel av materialet, for ikke å snakke om å kunne trekke noen slutninger av Stiegs tanker.

Veien min hadde vært lang og kronglete. Jeg hadde rømt fra min egen private mislykkethet da jeg viet all ledig tid til det uoppklarte mordet på Olof Palme. Nå hadde det ledet meg frem til det glemte og bortgjemte arkivet til en av verdens mest kjente forfattere. Det gav meg bare flere tråder å trekke i. Stieg syntes å være opptatt av en teori om sørafrikansk etterretningstjeneste i samspill med svenske høyreekstremister. Selv trodde jeg at mordet var blitt utført av en amatør. Det passet ikke sammen.

Samtidig innså jeg uten videre at jeg ikke kunne slippe dette fra meg. Materialet i arkivet var altfor interessant til ikke å bli fulgt opp. Jeg visste ikke der og da at min research ville komme til å utsette meg selv og andre for fare i møte med ekstremister, agenter fra hemmelige tjenester, syndebukker og mordere. * Stieg hadde sendt et syv sider langt brev til Gerry Gable, sjefredaktøren i Searchlight, Storbritannias ledende tidsskrift mot rasisme og et forbilde for Expo. Brevet var skrevet mindre enn tre uker etter mordet på Olof Palme.

15

Stockholm, 20. mars 1986.

Kjære Gerry & venner, Mordet på den svenske statsministeren Olof Palme er, for å være helt oppriktig, et av de mest utrolige og forbløffende morddramaer jeg noensinne har hatt den utrivelige oppgaven å observere nærmere.

Forbløffende også ved måten saken plutselig vrir og vender på seg, og stadig gir opphav til nye, uventede oppdagelser, bare for igjen å endres innen neste deadline.

Utrolig gjennom omfanget av den politiske påvirkningen, og ved at et statsoverhode for første gang i historien, tør jeg påstå, er blitt myrdet uten det ringeste hint om hvem som har gjort det. Urovekkende – mord er alltid urovekkende – ettersom offeret var statsministeren selv, en oppriktig elsket og respektert person i Sverige, uansett om man nå tilfeldigvis er sosialdemokrat eller (som jeg selv) ikke er det.

Helt siden telefonen ringte i de tidlige morgentimene lørdag 1. mars, og sjefredaktøren fortalte om mordet, og jeg ble beordret til å innfinne meg ved kontorpulten, har min verden vært et eneste kaos. Du kan jo forestille deg hvordan din egen situasjon ville være om du skulle følge opp mordet på fru Thatcher, og morderen var forsvunnet uten å etterlate seg det minste spor. Og så sjok-

16

Stieg Larssons brev til Gerry Gable skrevet på engelsk den 20. mars 1986 (Searchlights arkiv) ket ved selve saken. I disse tidlige lørdagstimene mens nyheten spredte seg rundt i et sovende Sverige, møtte jeg mennesker som spontant kom ut på gatene med bleke og dystre ansikter. I nyhetsbyrået så jeg garvede kriminalreportere – menn og kvinner vel vant med mord og drap – plutselig slutte å skrive midt i en setning, bøye seg fremover og briste i gråt.

Jeg tok meg selv også i å gråte denne morgenen. Det skjedde da den desperate følelsen av deja vu fylte sjelen og fikk meg til å innse at dette var andre gangen på mindre enn tre år at jeg mistet en statsminister, den første var Maurice Bishop på Gre17

nada – en mann jeg elsket og respekterte, og hadde mer tillit til enn jeg har til de fleste. Ikke nå igjen. Og så, da sorgen var lagt til side, og herr Palme lagt under jorden, øyeblikket da reporterne plutselig skjønner hvilket enestående lærebokeksempel på et mordgåtedrama hele saken er. Hvilken story.

Iblant utvikler den seg med samme tempo som en roman av Robert Ludlum. På andre dager fortoner den seg som en Agatha Christiegåte, bare for igjen å forvandle seg til en Ed McBain-politikrim krydret med en Donald Westlake-komedie.

Offerets posisjon, den politiske vinklingen, morderens ansikt som synes å svinne bort, spekulasjonene, sporene som ikke leder til noe som helst, presidenter og kongers ankomst og avreise, etterlysningen etter biler, ryktene og jeg-visste-det-heletiden-typene, telefonsamtalene, de anonyme tipsene, følelsen som griper deg når du tror at alt er på nippet til å falle på plass – bare for å ende i ingenting og lutter forvirring.

Det vil bli skrevet bøker om dette.

Vanligvis pågripes eller drepes de som myrder et statsoverhode, i løpet av sekunder eller minutter etter hendelsen. Selve etterforskningen koker gjerne ned til at saken åpnes og avsluttes. Men slik er det ikke i dette tilfellet. Her har vi en statsminister som i sene kveldstimer tar seg en spaser18

tur med sin kone, og med livvaktene milevis unna. Og vi har en morder som bare forsvinner i løse lufta.

Jeg mener, ærlig talt, hvor begynner man en etterforskning med bokstavelig talt over et tusentalls mistenkte og ikke én eneste ledetråd.

Du får unnskylde denne innledende bablingen. Jeg hadde slett ikke til hensikt å skrive om alt dette.

Nå til saken selv. Jeg har tenkt å skrive til deg om Palmemordet siden det kan gjøre krav på omtale. Jeg har begynt på åtte eller ni utkast og ikke avsluttet noen av dem.

Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi jeg ikke rekker å bli ferdig med ett utkast, før det blir gjort noen nye og overraskende oppdagelser som tar storyen i enda en ny retning.

Så jeg tvinges hele tiden til å rive i stykker det jeg har skrevet, og starte på nytt.

Så dette brevet er ingen artikkel, men kun et forsøk på å oppdatere deg om hva som er fakta, og hva som er fiksjon i tilknytning til mordet.

Etter å ha levd med mordet i fireogtyve timer i døgnet de siste tre ukene har jeg store problemer med å holde en viss avstand til temaet, og siden i kveld er kvelden der hele etterforskningen synes å ha nådd en endelig blindvei, blir denne oppdateringen like mye min egen måte å ordne tankene på og sammenfatte hendelsen. Hvis du vil skrive noe om mordet i neste nummer, kan denne 19

sammenfatningen kanskje være deg til litt hjelp. Jeg skal prøve kun å ta med ting som synes relevante.

For det første, hva var det som skjedde, og hva vet vi om mordet?

Et par minutter over elleve på kvelden den 28. februar forlot Palme Grand kino i følge med sin kone og sin eldste sønn.

Kinobesøket ble bestemt en gang i løpet av fredagen. Palme nevnte det til en journalist ved totiden på ettermiddagen, men planene var ellers ikke allment kjente.

Statsministeren hadde, slik han ofte pleide, sagt til livvaktene fra sikkerhetspolitiet at han ikke trengte dem denne kvelden. Dette var helt normalt, og alle visste at Palme gjerne gikk rundt til fots på egen hånd når som helst om kvelden når han ikke hadde offisielle plikter eller oppgaver, og det ikke var noen grunn til ekstra sikkerhetstiltak. Det er i alle tilfelle uklart om sikkerhetspolitiet kjente eller ikke kjente til Palmes planer for kvelden.

Utenfor kinoen sa Palme og hans kone god natt til sønnen, og siden kvelden var klar og ikke spesielt kald, bestemte de seg for å gå hjem til fots. Noen minutter etter at de skilte lag, snudde sønnen seg for å se på noe som skjedde bak ham. Han la da merke til en mann som fulgte etter foreldrene, og han beskrev senere mannens antrekk på en måte som stemmer overens med beskrivelsen av morde20

rens klær, men han kunne ikke skjelne mannens ansikt.

Et annet vitne møtte statsministeren to minutter senere og stanset da han gikk forbi.

Vitnet la merke til at en mann fulgte etter paret, og fortalte også at han mente å ha sett at det gikk ytterligere to menn foran statsministeren. Han hadde inntrykk av at de hørte sammen, og trakk derfor den slutningen at de tre ukjente mennene tilhørte statsministerens livvakter.

Statsministeren og hans kone gikk nedover Sveavägen, krysset over gaten for å gjøre litt vindusshopping og fortsatte så videre.

På hjørnet Sveavägen og Tunnelgatan nærmet morderen seg statsministeren og skjøt en kule av kaliber .357 Magnum i ryggen på ham.

Ifølge politiets teori tyder alle tegn på at mordet ble profesjonelt utført. Journalistene synes å akseptere dette – om enn litt nølende.

Morderen løsnet bare ett skudd, men pistolen han brukte, er et av verdens mest kraftfulle håndvåpen. Alle med kunnskaper på området vet hvilken ødeleggende virkning én eneste kule kan ha. Obduksjonen viste at kulen traff midt i ryggen på statsministeren, kuttet ryggraden over tvert, ødela lungene, rev over luftrøret og spiserøret og etterlot seg et utgangshull stort nok til å romme en hatt. Døden inntrådte momentant, eller i høyden etter et par sekunder. Så selv om kulen ikke var ment å skulle splintres, 21

Kart over morderens fluktrute tegnet av Stieg Larsson 2. mars 1986

var den mantlet for å kunne trenge gjennom en eventuell skuddsikker vest.

Morderen skjøt også et skudd mot Lisbeth, Olof Palmes kone, men åpenbart ikke for å drepe henne. Skuddet ville ha truffet henne i skulderen, men bommet da hun lynraskt vendte seg bort. I stedet gikk kulen inn gjennom den ene skulderen på kåpen hennes og ut den andre, og førte kun til et utvortes brannsår.

Ut fra disse kjensgjerningene kan researcheren gjøre seg tanker om morderens profesjonalitet, idet noen mener at kulen nok var 22

ment å skulle drepe, men at morderen var en amatør og ble nervøs. Andre mener at det snarere er bevis på at morderen var proff, og at kule nummer to bare var tenkt å skulle avskrekke og hindre Lisbeth i å forfølge morderen.

Etter mordet flyktet gjerningsmannen langs noe som virket som en «godt planlagt fluktvei», oppover trappene i enden av Tunnelgatan, som gjorde det umulig å følge etter ham med bil.

Det jeg hittil har redegjort for, er konkrete fakta og helt i tråd med politiets offisielle versjon.

Men nå begynner problemene å hope seg opp.

Flere vitner har gitt vage, ofte motstridende signalementer av morderen. Den vanligste beskrivelsen, og dermed formodentlig også den mest korrekte, lyder slik: En hvit mann i 30–40-årsalderen, middels høy og med brede skuldre. Han hadde på seg en grå lue omtrent som den Andy Capp bruker, men med ørelapper, var kledd i en mørk frakk som rakk over hoftene og mørke bukser. Flere vitner beskriver at han bar på en liten veske festet til håndleddet, av den typen man bruker til å oppbevare pass eller penger.

Det følgende kan styrkes gjennom en hel rekke vitneutsagn: 1. Lars, en mann i 25-årsalderen, møtte morderen i enden av Tunnelgatan, men uten å bli sett, ettersom de passerte hverandre på hver 23

sin side av en byggebrakke. Lars nølte noen dyrebare sekunder – mindre enn et minutt – og bestemte seg så for å ta opp forfølgelsen til fots. På dette tidspunktet visste han ikke at offeret var statsministeren. Han sprang raskt i samme retning som morderen, opp de 86 trappetrinnene. Men da han nådde toppen av trappen, var morderen sporløst forsvunnet. Rent instinktivt fortsatte Lars bortover David Bagares gate hvor han etter et kvarter støtte på …

2. … et par som kom gående mot ham. Han spurte dem om de hadde sett en mann løpe forbi, og paret bekreftet da at de hadde sett en mann som passerte et halvt minutt tidligere, og at han hadde fortsatt bortover gaten. Lars var forundret, fortalte han senere, over at det ikke hadde lyktes ham å få et eneste glimt av morderen, ettersom mannen ikke hadde noe særlig langt forsprang.

3. Et fjerde, ikke navngitt vitne, men kjent som «Sara», kom neste morgen frem med nye observasjoner. Sara, som er 22 år gammel og kunstner, med portrettmaling som spesialitet, kom gående i Smala gränd, et stenkast fra David Bagares gate, ved tidspunktet for mordet. Halvveis gjennom smuget møtte hun en mann hvis ytre stemmer overens med de generelle beskrivelsene av morderen. Mannen syntes å ha det travelt, men nølte noen sekunder da de møttes. Da Sara senere kom hjem, slo 24

hun på radioen og hørte dermed nyhetene om mordet. Hun forbandt øyeblikkelig mordet med mannen hun hadde møtt, og bestemte seg for å lage et portrett av ham. Denne tegningen ble senere brukt som grunnlag for politiets fantombilde av morderen.

Disse fire vitnene, valgt ut blant de mer enn 10 000 spor og utsagn, blir ansett for å være troverdige vitner som har bidratt med ugjendrivelige fakta.

4. Et femte vitne – som ikke ansees som like pålitelig – er en drosjesjåfør som satt og ventet i bilen sin ved Snickarbacken da han så en mann komme springende forbi drosjen og deretter raskt hoppe inn i en grønn eller mørkeblå Passat, som tydeligvis hadde ventet på ham. Bilen kjørte straks av sted.

Snickarbacken ligger rett ved Smala gränd, og det er mulig at drosjesjåførens observasjoner kan ha noe å gjøre med morderens fluktrute, men ikke alt synes å stemme.

Drosjesjåføren mener at hendelsen fant sted omtrent 10–15 minutter etter tidspunktet for mordet, men det tar ikke mer enn 3–4 minutter å løpe denne strekningen.

Sjåføren angir også feil gate knyttet til Snickarbacken, ikke Smala gränd, men en helt annen gate. Ikke desto mindre antyder beviskjeden at morderen faktisk kom forbi sjåføren, og politiet mener at han eventuelt kan ha duppet av et øyeblikk og derfor tatt feil 25

av tidspunktet. (Hans redegjørelse førte uansett til en landsomfattende etterlysning etter en grønn eller mørkeblå Passat, spesielt siden han kunne gjengi deler av, men ikke hele, bilnummeret.)

Denne beviskjeden førte til politiets teori om at mordet var en grundig planlagt henrettelse, utført av en gruppe personer. Men politiet har likevel ikke offisielt antydet hva slags gruppe eller hvilke personer dette dreier seg om.

Et første kritisk spørsmål: Hva ville ha hendt dersom statsministeren ikke hadde gått til fots hjem, men i stedet hadde fulgt med sønnen sin ned til T-banen, og dermed aldri passert det ideelle stedet for selve mordet? Dersom det var nøye planlagt, ville morderen da enten være tvunget til å avstå fra mordet, eller i det minste ha flere fluktbiler i beredskap og/eller flere medhjelpere. Som sagt finnes det vitner med observasjoner som passer godt inn i denne siste versjonen. (Men merk deg at både politiet og journalistene har stilt sterke spørsmålstegn ved disse vitnene, og få av dem virker troverdige.)

1. En mann som passerte Tunnelgatan ved tidspunktet for mordet, men i motsatt retning på den andre siden av Sveavägen, møtte to middelaldrende menn som løp bort fra mordstedet.

26

2. Ytterligere to vitner bekrefter denne observasjonen, da de så to menn som løp inn i Drottninggatan og skilte lag.

3. Et fjerde vitne forteller at hun så en mann komme springende nedover Drottninggatan ett eller to minutter senere. Mannen stanset siden plutselig, vinket på en bil som stoppet og tok ham med, innen den «skyndte seg av sted».

Omtrent her et sted kjører etterforskningen seg fast. Det finnes et stort antall avisartikler og rapporter, men ingenting som kan sies å ha direkte tilknytning til mordet.

Blindvei. Punktum. Over og ut.

De fleste kjensgjerningene ovenfor ble fastslått i løpet av de første to dagene (til og med minuttene) etter mordet. Deretter fulgte en tid med meldinger fra særinger og det-var-jeg-som-gjorde-det-typer, en rekke mindre eller overhodet ikke pålitelige vitner og – så klart – alle de anonyme telefonsamtalene.

Ved terroranslag, i det minste fra «venstre», pleier de ansvarlige organisasjonene å melde seg innen få timer og på overbevisende måte vedkjenne seg anslaget.

I dette tilfellet kom det ingen slik offentlig bekjennelse.

Blant de gruppene som har forsøkt å ta æren for udåden, finner vi alt fra Commando Christian Klar, Holger Meins, Ustasja og 27

ulike høyrevridde eller nynazistiske gjenger. Ingen av dem er troverdige.

Etter mordet var Sverige i flere dager som et beleiret land, flyplassene ble sperret av, alle grensekontroller skjerpet, ferger og havner ble gjennomsøkt. (Naturligvis hjelper ingen slike tiltak, siden et nøye planlagt mord jo følges opp med en like omhyggelig planlagt flukt.)

Tre dager etter mordet ble en politimann tatt inn til forhør, mistenkt for å være innblandet i det; en høyreekstrem type som er kjent for å løpe rundt bevæpnet, og med et vaklende alibi. Men etter to dager ble han sluppet ut igjen, og politiet meldte at han ikke hadde noe med mordet å gjøre.

Siden, drøyt ti dager etter mordet, ble en annen mann pågrepet, anklaget for å være delaktig i forbrytelsen.

Denne fyren er blitt identifisert som 32åringen Victor Gunnarsson, og han viste seg å være medlem av Det europeiske arbeiderpartiet, EAP. I nesten et døgn så storyen svært så lovende ut, spesielt da politiet kom med en uttalelse som syntes å indikere at de virkelig hadde fått fatt på morderen. (De endret også formuleringen fra «delaktig i» til «morderen»). Og det var ganske mye som pekte mot Viktor.

Han er helt tydelig en høyreekstrem tulling med en dokumentert fiksering på statsministeren, og som flere ganger har uttalt at «han 28

burde skytes». Han er også kjent for å ha holdt seg i nærheten av Palme på offentlige valgmøter og demonstrasjoner.

Han befant seg i området på tidspunktet for mordet. Det finnes kilder som påstår at han var på samme kino som statsministeren.

Han kan ikke redegjøre for hvor han har befunnet seg, og har helt åpenbart løyet for politiet på flere avgjørende punkter.

Han har en grå lue og en frakk som ligner morderens.

Som ansatt ved flere ulike private vaktselskaper har han fått våpentrening, og vet hvordan man håndterer en revolver.

Et vitne har identifisert ham som en mann som forsøkte å stanse en bil og få lift umiddelbart etter mordet, på en gate som er forbundet med Tunnelgatan.

Det er blitt observert at han gikk inn på en kino omtrent 10–12 minutter etter skuddet, men en halv time etter at filmen hadde begynt.

Han er kjent for å ha nær kontakt med en hittil uidentifisert høyreekstrem, religiøs og anti-semittisk gruppe med sentrum i California, hvor han også har bodd i perioder.

29

I et døgn rettet hele Sveriges interesse seg mot EAP, jeg har selv skrevet flere artikler om dem, og det virket som om saken endelig skulle bli oppklart.

Men siden, bare timer før forhørene skulle begynne, var Gunnarsson på frifot igjen.

Hvorfor? Jo, fordi vitnet som mener å ha sett at han prøvde å få lift med en bil etter mordet, plutselig ikke lenger kan utpeke Gunnarsson med hundre prosent sikkerhet.

Og dermed er vi kommet til dags dato. I dag innstilte politiet sine daglige pressekonferanser siden de ikke lenger hadde noe å rapportere. Nok en blindvei.

En overveielse: Vi skal ikke utelukke at Gunnarsson vil bli varetektsfengslet på nytt. Påtalemyndighetene sier at de ikke har noe på ham, men at han fortsatt er en meget interessant person.

Det er vel alt vi kan si så langt. Jeg kunne selvsagt fortsette 200 sider til med alle slags spekulasjoner – som tidligere nevnt vil det bli skrevet bøker om dette (kanskje burde jeg skrive en bok om saken) – men det finnes ikke mye mer med substans.

Vi har en død statsminister og en morder som forsvant sporløst.

Blant spekulasjonene er det én som indikerer at sørafrikanske interesser er innblandet i mordet. Palmekommisjonen, hvor Palme selv var en viktig person, hadde startet en kampanje rettet mot våpenhandlere som gjorde forretninger med apartheidregimet.

30

Blant spekulasjonene forekommer også den kurdiske PKK-organisasjonen (PKK = Det kurdiske arbeiderparti), som i de siste to årene har stått for minst tre politiske mord i Sverige. Hittil er de rettet mot «forrædere» i egne rekker, men en populær (og ganske rasistisk) idé går ut på at de er skyldige.

Hvorfor? Jo, fordi deres stockholmskontor ligger ved David Bagares gate hvor morderen forsvant sporløst. (Men denne teorien berører ikke spørsmålet om en morder virkelig kunne være så dum at han sprang og gjemte seg i hovedkvarteret til sin egen organisasjon, to minutter fra åstedet.)

Men hvordan det nå enn er. Dette er bakgrunnen. Hvis det skulle skje noe nytt, ringer jeg deg dersom du vil ha en rapport, og du står fritt til å benytte informasjonen ovenfor som bakgrunnsmateriale.

Jeg inkluderer et foto av Gunnarsson, men ikke glem: Hans advokater kommer til å saksøke de utenlandske avisene som publiserer bildet. (Jeg var en av journalistene som klarte å sikre meg bildet som ble til et scoop i de europeiske mediene, før han ble sluppet fri.)

Ok, ta vare på deg selv, Stieg

del 1

Stieg

Morddagen Stockholm, 28. februar 1986

Det var dagen da Sveriges statsminister skulle dø, og Stieg kom som vanlig sent på jobb med en sigarett i hånden.

Han besluttet seg for å ta trappene, som ville spare ham minst et halvt minutt sammenlignet med den nye, uforklarlig langsomme heisen. Trapper var ikke det beste for ham, særlig når han skulle hele veien til topps. Den tente sigaretten i høyre hånd begrenset muligheten til å inhalere nok oksygen, men han var bare énogtredve og fylt av en ubendig energi. I venstre hånd holdt han den slitne dokumentmappen sin, men den var tom bortsett fra et par papirer, og han småsprang oppover, drevet av en blanding av koffein og nikotin.

TT var Sveriges dominerende nyhetsbyrå, og hadde for et drøyt år siden flyttet inn i de nyoppussede lokalene ved Kungsholms torg som tidligere hadde vært S:t Eriks bryggeri. Både når det gjaldt personale og teknikk lå de på samme høye nivå som Sveriges Radio eller Dagens Nyheter.

Redaksjonen la beslag på hele sjette etasje, og akkurat som alle som kom på besøk, var Stieg tvunget til å gå gjennom hele det åpne kontorlandskapet. Den litt industrielle stemningen passet godt til Stiegs temperament. Rett bak inngangen var det plassert en lang rekke med telefaksmaskiner 35

av typen Toshiba. Alle visste at det var unødig mange av dem, men i jappetiden på 80-tallet var det viktig, selv for et nyhetsbyrå, å vise at man var dynamisk og slo litt stort på det. På venstre side lå selve redaksjonen. Her satt TTs høyt ansette medarbeidere, deriblant et par mellomledere.

Stieg gjorde seg usynlig, men sjefen hans, Kenneth Ahlborn, ropte et litt for høyt «God morgen!» til at Stieg kunne unnlate å svare.

«Du får den i dag. Det er et løfte!»

Stieg hadde allerede misset deadline for tredje gang, og en annen sjef ville brukt en barskere tone, men det var grenser selv for Kenneths beskyttende hånd, og i dag var Stieg nødt til å levere.

Ovenfor trappen som ledet opp fra den store redaksjonen, lå et av Sveriges største nyhetsarkiver, med lange rekker av arkivhyller som ved hjelp av store hjul festet til sidene ble beveget på en skinne i gulvet. Også det var et imponerende system, mer fysisk enn faksmaskinene. Stieg gikk langs kortsiden av hyllene, bøyde av etter den siste og smatt gjennom døren inn til kontoret. Dette trange rommet, med innsatt glass i veggen mot arkivhyllene, men ellers uten vinduer, kunne i beste fall kalles funksjonelt. Han delte kontoret med Ulla som var ansvarlig for arkivet, samt en tilfeldig ansatt som trengte en kontorplass. Til tross for den bortgjemte plasseringen var han ikke satt utenfor verden, heller tvert imot. Alle som han ville ha kontakt med, visste hvor han satt, og egentlig hadde den nedslitte lenestolen hans for besøkende, tatt med hjemmefra, blitt mer velbrukt enn den prangende sofagruppen i redaksjonshallen i etasjen under.

Denne dagen var spesiell. Det var den siste fredagen i måneden, og alle var innkalt til månedsmøtet, et påfunn av den nye direktøren – for å «få mer feedback» fra organisasjonen, som han uttrykte det. I selve byrået gikk infor36