Men jeg nøt det. Hvert ord var for meg en syngende spurv, en tryllekunst, en trøffel. Jeg vandret hjem gjennom regnet etter en time, fylte badekaret og lå i boblene og leste den italienske ordboken høyt for meg selv. Det fikk tankene vekk fra både skilsmisse og kjærlighetssorg. Ordene fikk meg til å le av glede. Jeg begynte å kalle mobilen min il mio telefonino (den bitte lille telefonen min). Jeg ble et sånt irriterende menneske som alltid sier ciao. Bare det at jeg var ekstra irriterende fordi jeg alltid forklarte hvor ordet ciao kom fra. (Hvis du absolutt må vite det, er det en forkortelse av en intim hilsen som venetianerne brukte i middelalderen: Sono il suo schiavo, som betyr: «Jeg er din slave!») Bare det å uttale disse ordene fikk meg til å føle meg sexy og lykkelig. Skilsmisseadvokaten min sa at jeg ikke skulle bekymre meg; hun sa at hun hadde en klient (av koreansk opprinnelse) som, etter en grusom skilsmisse, hadde tatt et italiensk navn bare for å føle seg sexy og glad igjen. Kanskje jeg skulle flytte til Italia likevel …
7 Det andre bemerkelsesverdige som hendte i denne perioden, var at jeg oppdaget det eventyrlige i åndeligheten. Godt hjulpet, selvfølgelig, av at en ekte indisk guru ble introdusert i livet mitt – og det vil jeg alltid takke David for. Jeg hadde blitt introdusert for min guru den aller første kvelden jeg var i Davids leilighet. Jeg ble på en måte forelsket i dem begge samtidig. Jeg vandret inn i Davids leilighet, og på en kommode sto et bilde av en strålende vakker indisk kvinne. «Hvem er det?» spurte jeg. «Det er min åndelige lærer,» sa han. Hjertet mitt hoppet over et slag, og så snublet det i seg selv og falt på trynet. Så reiste hjertet mitt seg opp, børstet av seg, pustet dypt og sa: «Jeg vil ha en åndelig lærer.» Jeg 34