Solsikkesøstre by Cappelen Damm AS

Solsikkesøstre

Martha Hall Kelly

Solsikkesøstre Oversatt av Børge Lund

Martha Hall Kelly Originalens tittel: Sunflower Sisters Oversatt av Børge Lund © Martha Hall Kelly, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-71949-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Laura Klynstra Omslagsfoto: Lee Avison/Arcangel og Debra Lill (illustrasjon) Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 11,5/15 pkt. Bulmer og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min sønn Michael, som reiste med meg til Gettysburg. Og til alle mødre hvis sønner aldri vendte tilbake.

Del 1

Ka pi tte l 1

Mary Woolsey Ch arl e sto n, Sø r- Carolina 1859

ngen fattet mistanke til hva den blonde gutten hadde på lasteplanet da han kom kjørende med den skranglete kjerra gjennom Charlestons gater. Mor, min lillesøster Georgy og jeg var på et to dagers opphold i Sør-Carolina, på invitasjon fra pastor Cox ved The African Free Church. Morgenen før hadde vi gått ut i den milde, forfinede atmosfæren mellom herregårdshusene og palmetrærne for å banke på dører og legge mors kremhvite visittkort på sølvbrettene som ble holdt fram. Mrs. Charles Woolsey, 8 Brevoort Place, New York. Det var definitivt ingenting ubehagelig som tiltvang seg oppmerksomheten vår, men alle de svarte ansiktene som møtte oss i gatene eller hilste oss så vennlig i inngangsdørene, minnet oss på hvor sterkt slaveriet fortsatt sto der, og gjorde oss enda mer oppsatt på å fortsette kampen. Da vi spaserte hjem fra gudstjenesten og trakk inn duften av kattehale som lå tett i luften, kom en gutt kjørende opp ved siden av oss med hest og kjerre, kledd i ren hvit skjorte og

Martha Hall K elly

vadmelsbukse. Det ene bakhjulet var skadet og gjorde et hump for hver omdreining, og hindret ham i å holde særlig mye høyere fart enn oss. «Vi har visst gått oss litt vill!» ropte mor til gutten. «Kan du vise oss veien til Charleston Hotel?» «Jeg skal samme vei, ma’am. Jeg kan peke ut retningen for dere.» Han var en godlynt gutt, omkring tolv år gammel, med melkehvit hud og en sørstatsaksent som sjarmerte meg. Det hvitblonde håret som skinte i solen, ledet tankene til mine egne kornblonde døtre, som var igjen på hotellet sammen med vår venninne Mrs. Wolcott, som garantert sto ved døren og ventet på at jeg skulle komme tilbake. Selv om vi hadde vært borte i mindre enn to timer, savnet jeg dem også voldsomt. «Hvor bor du?» spurte mor gutten. «Her og der.» Han vendte ansiktet mot solen. «Og De? Det høres ut som De er fra Virginia.» Mor smilte. Det var det beste hun visste når noen gjenkjente aksenten fra hennes tidligere hjem. «Det er jeg. Jeg dro derfra da jeg var en liten jente, men jeg har kanskje fortsatt et snev av aksenten. Jeg bor i New York nå. Vi er her på besøk hos pastor Cox i The African Church. Kjenner du til ham?» «Nei, ma’am.» Vi spaserte videre. Den eneste lyden som var å høre, var dunkingen fra det ødelagte hjulet. «Det var en vakker nattverd», sa mor. «Det var over tre hundre til stede på gudstjenesten.» Han snudde seg og smilte. «Skal vedde på at dere var de eneste hvite der.» «Ja. Men vi fikk en varm mottakelse.» «Før pleide mor å ta meg med i kirken hver søndag. Hun er død nå.»

Solsik k esøstre

Gutten trakk fram en brødbit fra et blikkspann han hadde stående ved føttene, bet av en munnfull og stakk resten under presenningen. «Går du på skolen?» spurte mor. «Nei, ma’am. Det er ingen skoler som vil ha sånne som meg.» «Det tviler jeg sterkt på», sa Georgy. Oppmerksomheten min ble trukket mot lasteplanet på kjerra og antydningen til bevegelse under presenningen der. «Hvor er du på vei?» spurte jeg. Han pekte på en hvit bygning et stykke fram. «Markedet. Jeg drar dit hver søndag. Tar en rundtur om lørdagen og kommer hit neste dag, sånn at varene er ferske.» «En rundtur hvor?» «Overalt, ma’am. Til fatter’ns stamkunder. Jeg kommer sjelden tomhendt tilbake.» Gutten kjørte mot en hvit bygning med en høy, svart inngangsport, og vi fulgte etter. Det var en svær bygning, med ordet «MARKED» malt i gull over inngangsdøren, og et skarlagenrødt flagg som vaiet i vinden. Gutten pekte på et tak et stykke unna. «Der er hotellet deres, bare fortsett et stykke videre bort i gaten og ta til høyre.» «Du har vært til stor hjelp», sa mor. Gutten kjørte bort til smijernsporten, og en korpulent rød skjegget mann med en bambusstokk i hånden svingte den opp. «Hei, gutt», sa han og slo på siden av kjerra med stokken. «Du må kjøre rundt på baksiden med disse, ikke komme hit på framsiden, for guds skyld.» «Fatter’n vil ha meg hjem igjen.» Gutten snudde seg i setet og rev til side presenningen. Under lå det tre fargede spedbarn i forskjellig alder, alle kledd i grove tøybleier. Det eldste, kanskje ni måneder gammelt, grep tak i kanten på kjerra og dro seg opp i stående stilling.

Martha Hall K elly

«Herregud», sa jeg, fullstendig uforberedt på et slikt skue. Barnet strakte hendene mot meg med den kjærligheten og godheten alle barn uttrykker seg med, og jeg løftet henne opp av kjerra. Jeg holdt henne tett inntil meg og pustet inn den himmelske babyduften av melk og såpe og uskyld. Noen hadde tatt seg kjærlig av henne. Igjen på lasteplanet lå det to spedbarn på de ru plankene, det ene bare noen få dager gammelt. Gutten ga portvakten et sammenbrettet ark. «Hvor er mødrene til disse barna?» spurte jeg rystet. «De har ikke engang et teppe på deling. Når spiste de sist?» Portvakten leste på arket og gikk bort til kjerra. «Bare jenter? Det skulle være én gutt.» «Ta det opp med fatter’n», sa gutten. Portvakten bøyde seg over kjerra og løftet et av spedbarna ut. «Denne her er en pusling.» Gutten trakk på skuldrene. «Jeg henter bare det jeg får beskjed om. Den største skrek nesten hele veien hit.» Jeg holdt jenta tettere inntil meg, og hun lente hodet mykt, mykt mot skulderen min. Portvakten ga gutten en sammenbrettet bunke med sedler, som han stakk i bukselommen før han ristet i tømmene og satte av sted. Portvakten stormet mot meg og hold fram håndflaten. «Jeg har ikke tid til å dulle med sånne som dere. Kom hit med henne.» Jeg tok et skritt tilbake. «Det kommer ikke på tale, sir.» «Er dere nordfra? Dere er en sann pest og en plage. Har De hundre dollar så De kan kjøpe henne?» Jeg grep etter pengepungen ved håndleddet mitt. «Jeg kan skrive et gjeldsbrev til Dem nå med det samme.» Da jeg strakte meg til siden, benyttet mannen sjansen til å slite barnet løs fra meg. Hun skrek fortvilet og strakte seg mot meg

Solsik k esøstre

da portvakten ga henne videre til en skitten medsammensvoren, som bar henne vekk derfra på strak arm. Vi prøvde å følge etter, men portvakten slo porten igjen, og gjennom sprinklene sa han: «Ingen adgang for damer ved auksjonen. Dette er en brutal bransje, det er ikke noe sted for sarte sjeler.» Så gikk han videre inn i folkemengden. Jeg la en hånd rundt sprinklene mens jeg så barna bli båret inn i et rom ute av syne for oss, og holdt den andre for munnen, skrekkslagen. Hvordan kunne et menneske høre slike skrik uten å bli overveldet av medfølelse? Et eller annet sted satt det nå tre mødre i bunnløs smerte over å ha mistet de dyrebare døtrene sine. Jeg snudde meg mot mor. «I hele går gikk vi på besøk til fiffen i Charleston. Nå må vi be noen av dem om hjelp.» Mor holdt blikket festet på den voksende folkemengden. «Hvem da? Dette handler om penger, Mary. Disse plantasjeeierne går aldri frivillig med på å avskaffe slaveriet. Eneste utvei er å velge en president som kan rykke det opp med roten.» Vi hadde riktig god kjennskap til slaveriet – vi hadde vært på dr. Cheevers forelesninger ved Cooper Institute, lest Onkel Toms hytte mange ganger og sett reklame for slavehandel i The Charleston Courier samme morgen. Men ingenting kunne ha forberedt oss på å måtte bivåne et så skrekkelig opptrinn i levende live. Vi skuet ut over folkemassen på markedsområdet med stadig større gru idet auksjonen tok til. Et rom med lavt tak åpnet ut mot en gårdsplass, der det sto en teglsteinsbygning med gittervinduer som det tittet mørke ansikter fram fra. I det lange rommet tok en auksjonarius plass på en enkel treplatting og klasket lærpisken mot støvelen. Luften var stinn av pengejag. Han så ut som en skurk, der han sto med rutete bukse og slitt panamahatt og nappet seg i det gule hakeskjegget. «Mine herrer, er dere klare?» Stemmen hans gjallet mellom steinveggene.

Martha Hall K elly

Auksjonsgjengere klynget seg sammen rundt plattingen, pene herrer av den typen vi møtte hver eneste dag rundt bordet på hotellet, med flosshatt og velfrisert skjegg. De fleste hadde en sigar i den ene hånden og katalogen med dagens menneskelige handelsvarer i den andre. Salgsobjektene, som var i alle fargetoner, sto med ryggen mot veggen og ble hardhendt inspisert. Grupper av mødre og barn sto i nærheten av oss, kvinnene i ordentlige bomullskjoler og rene hvite forklær og skaut, barna barhodet. Vi strakte hals og så inn i et forværelse ved siden av hovedrommet, der menn spurte ut kvinnene, tvang opp munnen deres og løftet skjørtet deres så deres mest intime deler ble blottlagt. «Jeg så en slik auksjon i Richmond da jeg var liten jente. Mange slaveeiere selger sine egne fargede barn, og barn de har fått med sine egne fargede døtre.» «Og dette skal liksom være det nittende århundret», sa Georgy. «I kveld forlater ikke en eneste dampbåt og ikke et eneste tog denne onde byen uten å bære med seg en sørgelig last bestående av disse ulykksalige menneskene.» Georgy hektet armen sin i mors. «Vi må ikke godta det bare fordi det er det normale her. Mrs. Wolcott kjenner borgermesteren. Vi må snakke med ham.» Mor flyttet blikket til auksjonariusen. «Mest sannsynlig kjøper og selger borgermesteren sine slaver her. Det er fullstendig lovlig. Våre argumenter om frigivelse kommer til å falle for døve ører, og de kommer garantert til å kaste oss ut av byen.» «Vi må gjøre noe selv også, og det med det samme», sa jeg. «Ellers lar vi det bare skje.» «Jeg er enig, Mary», sa Georgy. «Men vi må nok bruke list hvis vi skal få utrettet noe her.» Portvakten dyttet to unge gutter og en litt eldre jente opp på plattingen. Jenta sto rakrygget og så på folkemengden med

Solsik k esøstre

vaktsomt blikk mens hun holdt en arm rundt hver av guttene. På hodet hadde hun samme hvite skaut som de eldre kvinnene. Guttene stirret ut i folkemengden, for unge til å skjule den bunnløse frykten i øynene sine. Auksjonariusen presenterte dem mens han pekte med åpen hånd. «Gutter – Scipio, ti år, Clarence, tolv – og jente, Sukey, fjorten. Jenta er en god hushjelp, guttene blir prima gårdsarbeidere.» Like innenfor porten sto en kvinne med et spedbarn i armene. Et annet barn klamret seg til skjørtet hennes. Hun bøyde nakken og gråt inn i den ene håndflaten. «Kjenner du disse barna?» spurte moren kvinnen med lav stemme. Kvinnen tørket tårene, kastet et stjålent blikk mot plattingen og snudde seg deretter mot mor. «Mine, alle tre», sa hun, så vidt høyere enn en hvisken. «Det er mine som står der oppe nå, missis.» Mor dro sjalet tettere omkring seg. «Gode gud.» «Det er mine to gutter og jenta mi, Sukey. Hun er ikke mitt eget kjøtt og blod, men jeg oppdro henne. En fin jente. Guttene er fryktelig glade i henne.» Kvinnen klemte barnet tettere inn til seg og så seg rundt. «Du kan snakke med oss, madam, uten å frykte noe», sa mor. «Jeg regner med at de selger noen av dem, men jeg håper bare å få beholde de to små her. De er for unge til å være uten moren sin.» «Og mannen din?» spurte jeg. «Solgt. For flere måneder siden.» «Hvor hen?» spurte mor. «Jeg vet ikke, missis. Det er tungt at han er borte. Men hva kan jeg gjøre? Hjertet mitt er knust, og sånn er det bare.» Kjøperne stimlet sammen rundt Sukey og guttene på plattingen.

Martha Hall K elly

«Ta av henne kjolen!» ropte en av dem. «Du burde ha sjekket henne tidligere», sa auksjonariusen. «Du kjenner reglene.» Auksjonariusen rykket kjolen ned av jentas skulder og grep henne om haken. «Smil, jente.» Sukey tvang fram et smil. «Og se på de smilehullene. Hun kan sikkert bli gledespike en dag.» Auksjonariusen løftet på skjørtekanten for å vise fram anklene og beina hennes, men Sukey rykket skjørtet ut av hånden hans. «Hva feiler det øynene hennes?» ropte en av mennene. «Hun gråter bare», sa auksjonariusen. «Ellers er det bra med henne.» «Selg jenta separat», sa en av mennene. «Seks hundre for henne.» «Solgt», ropte auksjonariusen. Sukeys brødre holdt fast rundt midjen hennes. Auksjonariusen trakk dem bort fra henne, og guttene gråt og kjempet imot med knyttede never. Gjennom sprinklene ga Georgy kvinnen mors visittkort med en tjuedollars Liberty-gullmynt gjemt under. «Fort. Ta denne.» «Å nei, miss.» Georgy stakk kortet ned under tverrstaget på porten, mot kvinnens hånd. «Her. Ingen kommer til å se det. Det er ikke rare greiene, men det er alt vi har akkurat nå. Om du kommer deg til New York by, oppsøk adressen på kortet for å få hjelp.» Kvinnen så seg raskt rundt og stakk deretter både kortet og mynten dypt ned i forklelommen. «Tusen takk, missis. Det var snilt. Jeg skal skjule det godt.» Portvakten kom gående og dyttet kvinnen, med spedbarnet i armene og den lille sønnen etter, mot plattingen. Hun snudde seg. «Jeg heter Alice», sa hun idet han dyttet dem utålmodig opp trappen.

Solsik k esøstre

«Jeg vet ikke om hun noensinne klarer å komme seg fri så hun kan dra til Brevoort Place», sa mor. Jeg vendte blikket mot plattingen igjen. «Det er da noe, i hvert fall.» Alice gikk langsomt opp trappen med de to barna og trakk dem til seg. Auksjonariusen kom med sin sedvanlige tale, der han foreslo en separat pris for Alice og barna, og snart gikk de under hammeren. «Solgt!» ropte auksjonariusen. «Hundre dollar for James og spedbarnet, Anthony. Alice, ni hundre dollar.» Alice falt på kne foran auksjonariusen og tryglet om å få beholde barna. Mor snudde seg bort i raseri og satte av sted opp Chalmers Street mot hotellet, og vi fulgte etter, hardt preget av den ulykkelige skjebnen til de solgte slavene, med Alices desperate hyl gjallende rundt oss. Jeg hadde sett dette uttrykket hos mor før. Da far døde og etterlot henne med åtte barn å oppdra alene. Da vi gråt mens hun flyttet oss til den fremmede byen New York. Uttrykket som sa: Vi skal gjøre noe med denne forferdelige situasjonen. Eller dø i forsøket.

Ka pi tte l 2

Georgy Brevo o rt P l ace , New Y or k Ap ril 1861

nkel Edward slapp meg av ved New York Hospital, en enorm steinbygning formet som en bryllupskake, en fredfull oase etter kjøreturen langs Broadway, der vognen hadde måttet trenge seg fram gjennom mylderet av opphissede mennesker som hadde samlet seg i gaten på grunn av nyheten om at det kunne bli krig. Noen timer tidligere hadde denne dagen startet som en hvilken som helst annen dag. Jeg sto oppreist under frokosten i spisestuen i vårt hjem i 8 Brevoort Place, et fireetasjes rekkehus på østsiden av Manhattan, mens min søster Jane reparerte falden på min nye kjole, som var i svart silke med et enkelt hvitt relieffmønster. Mor satt ved bordet, nærmest peisen, kledd i morgenkjolen sin, og ga Margaret, en av de to hushjelpene våre, kledd i hvit tjenestepikelue og forkle, instruksjoner om hvor varmrettene skulle plasseres. Bare tre av de seks søstrene mine, Abby, Jane og Carry, var samlet der denne dagen, for Mary og Hatty var ute og reiste, og Eliza var på landstedet sitt. Abby, den eldste, satt ved siden av mor, bøyd over et brev. Jane, som var nest eldst, satt på huk ved føttene mine, mens

Solsik k esøstre

hun konsentrerte seg om kjolefalden min. Ved siden av på teppet sto det svarte syskrinet hennes med perlemorblomster åpent, fylt av nåler og tråder for reparasjoner med kirurgisk presisjon, med ti forskjellige nyanser bare av hvitt. Jeg strøk tilbake det rødblonde håret hennes, som falt bølgende nedover skuldrene hennes og alltid fikk meg til å tenke på Botticellis Venus. «Skynd deg nå, Jane.» Hun nappet i skjørtet mitt. «Stå stille, Georgy, ellers kommer jeg til å stikke deg til blods.» Yngstesøsteren vår, Carry, som var tjueto år gammel, satt på den andre siden av mor og matet Pico, den lille blandingshunden vår, med biter av smultring. «Frank Bacon kommer til å like den kjolen», sa Carry. Jeg børstet et usynlig støvkorn av skjørtet. «Jeg bryr meg ikke det minste om Frank Bacon.» Abby tittet opp fra brevet. «Du slår hånden av en fullstendig brukbar frier, mens andre må klare seg uten.» «Gift deg med ham du, da.» Rødmen steg opp i Abbys kinn, og jeg angret umiddelbart på at jeg hadde sagt det. I en alder av trettitre hadde Abigail for lengst gitt opp å vente på at vår kjære fetter Theodore Winthrop skulle fri; og trettien år gamle Jan hadde ingen utsikter til ekteskap lenger, hun heller – alle beilerne hennes hadde giftet seg med noen andre, sluttet seg til Hæren for å delta i krigsforberedelsene, eller flakket til Europa. Den generelle oppfatningen var derfor at verken Abby eller Jane noensinne ville bli gift. «Han kommer ikke til å vente for alltid», mumlet Abby. «Med det lille, kortklipte skjegget sitt ser han ut som en italiensk konge», sa jeg. Det ringte i dørklokken, og vår trofaste Margaret løp ut for å åpne så sløyfene på tjenestepikeluen flagret, og vi stivnet til som forskremte rådyr ved tanken på en inntrenger i vårt fristed.

Martha Hall K elly

«Så tidlig på morgenen?» sa mor. Noen sekunder senere kom onkel Edward byksende inn med et sammenbrettet eksemplar av New York Tribune i den ene hånden. Onkel var alltid velkommen hit, en utmerket mann som ble holdt høyt i hevd av alle som kjente ham, og som bare var skjemmet av et snev av forfengelighet og en viss snakkesalighet. Han lignet veldig på far av utseende, med ærlige blå øyne fulle av barmhjertighet og kjærlighet. Han kledde seg til og med slik far hadde pleid, i sjakett av høy kvalitet og en målsydd bukse som framhevet de pent rundede leggene. Mor ga ham et nikk. «Å Edward, er det deg. Sett deg.» «Jeg er på vei til klubben – jeg kan ikke bli lenge. For noen nyheter. Det er fullstendig kaos der ute. Hvordan klarer dere å holde dere så rolige?» «Ta en kopp te. Jane har fått tak i sukker fra Haiti som er dyrket uten grusomt slavearbeid.» «Dere har vel hørt det?» spurte han og så på oss en etter en. Carry lente seg fram, så hårsløyfen dinglet farlig nær sirupen på pannekakene hennes. «Hva da, onkel?» «Jeg vet at dere har fulgt nøye med på begivenhetene i SørCarolina ...» «Ja», sa Abby. «Det har akkurat kommet inn meldinger fra Charleston som gir meget kraftig inntrykk av ...» «Onkel, vær så snill», sa Abby. «– at det er blitt skutt mot Fort Sumter.» Carry spratt opp som om hun var blitt stukket med en nål. «Vi er i krig!» «Sørstatsstyrkene løsnet det første skuddet halv fem, før soloppgang, mot det nasjonale flagget. Major Anderson gjør tilbaketog fra øya. Innbyggerne i Charleston sto på hustakene og heiet.»

Solsik k esøstre

Jane festet tråden og kastet den lille saksen i syskrinet med et klirr. «Sørstatene løsriver seg altså. Det er sannelig oppskakende.» «Hvilke stater blir igjen i unionen?» spurte mor. «Alle de nordlige statene har sendt delegasjoner til president Lincoln med tilbud om penger og menn. Maryland og Kentucky har ennå ikke erklært hvilken side de står på.» Mor reiste seg. «Margaret, hent ned mahognibordet fra rommet mitt. Og tøyrullen. Vi installerer oss i forstuen. Det kommer til å bli stort behov for bandasjer.» Onkel Edward satte kursen mot korridoren til trappen opp til soverommene. «Hvor er sønnen din? Ligger han og sover så sent?» Mor stilte seg foran ham. «Hva skal du med Charley?» «Vel, han vil kanskje melde seg til tjeneste. Det er allerede satt opp et inntakskontor på Broadway. Winthrop-brødrene kommer garantert til å melde seg.» «Fetterne hans er voksne menn, Edward. Charley er bare tjueen. Vil du oppmuntre din stakkars døde brors eneste sønn til å gå i krigen?» Onkel Edward slengte avisen på bordet, og Carry snappet den til seg. «De har søkt etter sykesøstre hele uken på grunn av utsiktene til krig. Man kan melde seg ved sykehuset nå i formiddag.» «På en søndag? Jeg har aldri hørt på –» «Det er krig, mor», sa Abby. Jeg gikk mot onkel Edward. «Jeg har tenkt å søke.» Abby slapp pennen. «Du store, Georgy. Sykesøster? Det er sånt som de får kvinnelige straffanger til å gjøre. Ti dager i fengsel, og så er det av sted til Bellevue for sykesøstertjeneste.» «Dette er annerledes», sa jeg. «Dr. Elizabeth Blackwell er involvert. Det har vært notiser i avisen hele uken. De vil ha klar en brigade med utdannede sykesøstre.» «Bare tøv, alt sammen», sa Jane.

Martha Hall K elly

Jeg tok hanskene ned fra peishyllen og prøvde å unngå å se på viften med elfenbenshåndtak som sto der utfoldet som en påfuglhale i glassmonteren mor hadde lagd til den. Gaven far og jeg hadde fått som takk for vår innsats den dagen på stranden. Jeg snudde meg mot Carry. «Alt sammen er helt på stell. Det er under ledelse av en komité med anerkjente leger. Og hvem skal stoppe meg, siden ingen av dere er kledd for å gå ut?» Onkel Edward rørte ved underarmen min. «Georgy, det er ingen hobby for en elegant ung kvinne. Skifte bekken for tarvelige soldater ...» «Jeg kunne ikke brydd meg mindre om å være elegant, onkel.» Abby så på mor. «Hun kommer til å bli smittet med et eller annet forferdelig.» «Jeg er tjueåtte år gammel. Jeg kan passe på meg selv, takk. Dessuten gjør Eliza tjeneste som sykesøster oppe i Fishkill.» Mor skyndte seg bort til meg og strøk en hånd nedover ryggen min. «Eliza bandasjerer lokalbefolkningen og deler ut medisiner. Dette er krig, kjære Georgy. Er det ikke best om vi holder sammen gjennom dette?» Jeg prøvde å unngå å se på mors bekymrede ansikt eller møte det stålharde blikket hennes; hun klarte alltid å overtale meg med de velmente flosklene sine. Jane Eliza Woolsey var en formidabel motstander, med overveldende varme og sjarm. «Det finnes mange andre måter å bidra til saken på her hjemme.» Jeg strøk to fingre over det pudrete kinnet hennes. Hvordan kunne jeg få fortalt henne at jeg kom til å gå fra vettet om jeg sto her på sidelinjen, i dette sjarmerende gamle huset fylt av minner om far, mens hele verden marsjerte til krig? «Jeg vil ikke bare bli sittende her, mor.» Carry holdt opp avisen. «Det er en hel liste med kvalifikasjoner her som de ønsker hos sykesøstrene, og du har ingen av dem.»

Solsik k esøstre

Jeg trakk på meg kysen med rosenknoppmønstret kant rundt ansiktet og knyttet sløyfen under haken. «Jeg har sett det.» Carry leste høyt fra avisen: «For å gjøre seg fortjent til å bli innehaver av det ettertraktede blå kortet må kandidatene ha evnen til å underordne seg streng disiplin –» Abby lo. «Det blir kanskje vanskelig for en som far pleide å kalle villstyringen sin –» «– og være villige til å bære helt standard sykesøsteruniform.» «Du burde absolutt ha på deg den franske kysen der når du skal inn foran komiteen», sa Jane. «Da blir du avslørt som uregjerlig med det samme.» «Bli her, kjære deg», sa mor. Hun gned på den gylne medaljongen hun bar i et kjede rundt halsen – et sørgesmykke til minne om far, prydet med en juvelbelagt edderkopp. «Tenk på hvor tilfreds våre forgjengere ville blitt over det krigsarbeidet vi kunne gjort her hjemme i trygghet.» «Jeg kommer til å være helt trygg, mor.» «Du kan ikke gå til sykehuset alene», innvendte Abby. Jeg gikk mot døren. «Siden jeg er hans favorittkusine, kommer onkel Edward helt sikkert til å kjøre meg innom på vei til klubben, ikke sant, onkel?» Onkel Edward så ned i golvet og nikket nesten umerkelig. «Far ville ikke ønsket dette», sa Carry. Far. Jeg stoppet og snudde meg mot henne. «Hvordan vet du hva far ville ha ønsket, Carry? Du var bare et spedbarn da han døde.» Carry slo blikket ned i tallerkenen sin, og jeg så et glimt av en tåre. Jeg hadde gått for langt igjen. Jeg skyndte meg mot døren. Abby skjøv tilbake stolen og reiste seg. «Hver eneste Florence Nightingale i New York kommer til å møte opp der for å konkurrere om stillingene. Og de kommer bare til å ansette noen få.»

Martha Hall K elly

«Hundre, faktisk. Og jeg kommer helt sikkert først i køen når jeg drar så tidlig.» Onkel Edward og jeg gikk bortover gangen, forbi forstuen og videre til ytterdøren. «Man må være over tretti år gammel!» ropte Carry etter meg. «Og ha ganske alminnelig utseende. Du er på langt nær stygg nok!» Jeg gikk inn i sykehusfoajeen med marmorsøylene, og fant den nesten full av andre morgenfugler. Kvinner fra alle samfunnslag hadde møtt opp i store antall i den kjølige salen; noen få heldige satt på eikebenkene, men de fleste sto, noen med en unge eller to på slep. En kvinne kledd i en lang, grå kappe, rund og blekfet i ansiktet, bemerkelsesverdig lik Mary Todd Lincoln, delte ut skjemaer og blyanter. «Vær så snill å stille dere i kø, damer!» ropte hun ut til folkemengden, og en liten sky av frostrøyk kom ut av munnen hennes. «Hvorfor er det ikke fyrt opp i peisen her?» spurte jeg. «Hadde det vært mannlige søkere, ville det blitt gjort.» Hun ga meg et tosidig søknadsskjema og en liten blyant. «Hvis De kan fylle ut dette raskt, får De kanskje muligheten til å gå rett inn – en av kandidatene trakk seg akkurat, hun ble syk av skrekk ved tanken på å stå foran panelet med leger, stakkar. Vent borte i den hallen, så blir du kalt inn på komitérommet.» Jeg gløttet på skjemaet. «Det står: ‘Fyll ut med blekk.’» Hun trakk på skuldrene. «Komiteen har ikke kommet med noen klager så langt. Og de har hatt inne femti søkere allerede. Tjuetre av dem har blitt antatt.» Jeg fylte ut navn og adresse med blyanten: 8 Brevoort Place, New York. Det ville garantert falle i god jord hos ansettelsespanelet, for det var en standsmessig adresse, i nærheten av det berømte Hotel Brevoort. Jeg stoppet opp, med blyanten svevende over

Solsik k esøstre

arket. Alder. Naturligvis. Jeg var godt under alderskravet – to år, faktisk. Hva om jeg tøyde sannheten litt og skrev tretti? Jeg lot feltet stå tomt. Kvinnen lente seg nærmere. «Ikke si at jeg sa det, men de ser etter oversykesøstre – matroneaktige kvinner som ikke vil vekke pasientenes attrå med pynt og smil. Hun så megetsigende på halskjedet mitt. «Den forrige damen som gikk inn dit, hadde på seg øredobber, og de sendte henne rett ut igjen.» «Dette er et arvestykke som jeg går med hver dag. Jeg tar sjansen.» «Og hva med den kysen? Ikke for å blande meg, men de blomstene –» Jeg skyndte meg mot komitérommet, mens jeg rev de franske rosenknoppene av kysen og stakk dem opp i ermet. Etter å ha stått ute i gangen i noe som føltes som en evighet, hørte jeg navnet mitt bli ropt opp, og gikk inn for å møte ansettelsespanelet. Der inne satt det fem menn, de fleste av dem snøhvite i håret og kledd i svart dress, snorrette i ryggen, bak to eikebord som var skjøvet sammen, med navnelapper foran seg. Jeg ga dr. Harris søknaden. «God dag, miss ... Woolsey, stemmer det? Vil De gi oss Deres fulle navn, er De snill?» «Georgeanna Muirson Woolsey.» «Og hva er det som gjør at De vil slutte Dem til Women’s Central Association of Relief, miss Woolsey?» «Jeg ønsker å bidra på lik linje med en soldat, sir.» To leger til høyre for meg vekslet et blikk. «Det kan nok bli umulig, miss Woolsey», sa dr. Harris. «Siden De ikke kommer til å være på slagmarken.» «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skulle være det, sir. Det synes urettferdig at de skal dø mens jeg sitter hjemme.» «Fortell om Deres særegenheter, miss Woolsey.»

Martha Hall K elly

«Hvis De kan si meg hvilke særegenheter De er interessert i, så.» To av legene studerte noe som så ut som en restaurantmeny, mens en annen renset pipen sin og kakket pipehodet mot håndflaten. «Anser De Dem som en detaljorientert person?» «Ja, doktor.» «På hvilken måte, miss Woolsey?» «Jeg ville for eksempel ikke bedt en søker om å fylle ut en søknad som dette med blekk hvis det bare var en blyant tilgjengelig.» Legene flyttet på seg i stolen. «Eller latt hele den store hallen der ute være uten oppvarming når kvinner og barn venter der ute, noen av dem i timevis.» Dr. Compton foldet hendene og lente seg fram. Han så yngre ut enn de andre og hadde framskutt panne og et permanent lidende uttrykk i ansiktet. «En uoppvarmet hall er ingenting sammenlignet med noen av de ubehagelige forholdene De forventes å skulle arbeide under, miss Woolsey.» «Bare martyrer utholder prøvelser når det er mulig å finne enkle løsninger, dr. Compton. Jeg gjør mitt beste for å løse problemer.» Han lente seg tilbake og la armene i kors over brystet. «Det er bare et spørsmål om tid før De og Deres medsøstre kommer i krinolinene deres og snur alt på hodet, gir mennene med dysenteri så mange appelsiner de vil ha, og driver kirurgene til vanvidd.» «Jeg går ikke i krinoline, dr. Compton.» «Og hva med utdannelsen Deres, miss Woolsey?» spurte dr. Harris. «Som barn gikk jeg på Miss Murdock’s School i Boston, og deretter Rutgers Female Institute her på Manhattan, og så avsluttet jeg med Misses Anable’s Young Ladies’ Seminary i Philadelphia, før jeg reiste til India og Egypt sammen med min lillesøster Eliza.»

Solsik k esøstre

«Ah, en dannelsesreise?» spurte dr. Harris. «Menn har gjort det i mange århundrer. I min familie sørger vi kvinner for å utvide horisonten vår, vi også.» «Hva slags karakterer fikk De på skolen?» spurte dr. Compton. «Ganske så gode, dr. Compton. På avgangsdagen vår sa vår lærer Mr. Holan for spøk til mor at hvis hun ikke fjernet døtrene sine fra skolen, ville snart ikke styret har råd til å dele ut flere medaljer.» Det vekket en liten latter hos flere av legene. «Språk?» spurte dr. Harris. «Tysk, fransk, latin og italiensk. Jeg lærer raskt, og tanken på å få en lærer som dr. Elizabeth Blackwell er svært stimulerende, sir. Den første kvinnen i landet som har tatt legeutdannelse – det ville være en fantastisk ære bare å være i samme rom som henne. Jeg har lekt med tanken på å starte en sykesøsterskole selv med tid og –» Dr. Compton lente seg fram. «En skole for sykesøstre?» «Er det en så fremmed tanke?» «Og hva med våre mannlige pleiere? Skal de bare gå hjem og strikke?» «De kan gjøre som de vil, dr. Compton. Kanskje de kan slutte seg til sine brødre på slagmarken.» «Har De vokst opp med tjenere i huset?» spurte dr. Harris. «Kokka Kate, tjenestepiken Margaret, trofaste William i spiskammeret er –» Dr. Compton rettet på mansjettene. «Må vi høre hele listen over ansatte i husholdningen?» «Mor har ansatt tjenere, men det har alltid vært forventet av meg at jeg skulle gjøre husarbeid.» Dr. Harris stokket om på papirene sine. «Det er hardt arbeid å være sykesøster, spesielt for en som ikke er vant til motgang og kommer fra en så, ja, privilegert bakgrunn. Gråter De lett?»

Martha Hall K elly

«Jeg gråter ikke, doktor. Aldri, faktisk.» Dr. Benson hevet et øyebryn. «Vi ser etter kvinner som ikke har noe imot å gå enkelt kledd», sa dr. Compton. «De vet at sykesøstre ikke får gå med noen form for smykker.» Jeg så ned på bluselivet mitt og på fars urkjede av messing som jeg brukte som halssmykke. «Jeg går med dette så ofte at det er blitt en del av meg.» Dr. Harris samlet sammen søknadspapirene mine og dunket dem mot bordplaten. «Jeg er redd vi er ferdige her, miss Woolsey.» Jeg rørte ved kjedet. «Jeg kommer ikke til å gå med dette når jeg skal ta meg av pasienter, mine herrer. Det er min fars urkjede. Jeg har gått med det hver dag siden han døde. Jeg var svært ung da det skjedde. Vi bodde i Boston på det tidspunktet, og han mistet livet til havs på reise fra New York til Boston på damperen Lexington. Dr. Harris la ned pennen. «Det var en forferdelig kald natt, minus tjuefem grader, og Long Island Sound ble fylt av drivis. Brannalarmen gikk idet ilden spredte seg i bomullsballene i skipets lasterom. Av mannskapet og de hundre og førtitre passasjerene var det bare fire som overlevde. Min far var ikke blant dem.» Legen ved enden av bordet lente seg fram. «De har vår dypeste medfølelse, miss Woolsey.» «Bokstavene som er gravert i messingen på dette kjedet, står for de sju døtrene han etterlot seg – min bror Charles ble født like etter.» Dr. Harris tok av seg brillene. «Deres far fikk aldri vite at han fikk en sønn.» «Det er ikke noe man føler seg privilegert over, det skal jeg forsikre Dem, doktor. Jeg har arbeidet natt og dag siden hans død for å hjelpe min mor, for å lette byrden med husholdningen og gjøre livet hennes lettere.»

Solsik k esøstre

Dr. Harris satt i taushet et øyeblikk. «Hva synes familien Deres om at De slår inn på denne yrkesveien?» «De motsetter seg det på det sterkeste, men deres oppfatninger har aldri stanset meg hittil. Faktisk er det ingenting som kan stoppe meg fra å ofre alt for mitt land, sir, og om nødvendig gi mitt liv for å holde det samlet og fritt for slaveriets svøpe. Jeg tror min far ville bifalt det.» Legene satt tause til dr. Harris våknet til live. «Miss Woolsey, jeg må be Dem om å gi oss noen øyeblikk alene til å diskutere saken.» Jeg gikk ut i korridoren og sto med ryggen lent mot den kjølige steinveggen mens jeg tenkte over svarene mine. Dr. Compton ville garantert stemme mot meg. Jeg lukket øynene og klarte bare å se for meg Abbys ansiktsuttrykk som påpekte: Hva var det jeg sa?, idet jeg kom hjem uten det blå sykesøsterkortet. Etter noe som virket som en evighet, ropte dr. Harris meg inn på komitérommet igjen. «Miss Woolsey, har De hatt meslinger?» «Det har jeg, doktor.» Han ga meg søknadspapirene mine. «I så fall, miss Georgeanna Muirson Woolsey, er det min ære, på vegne av dr. Elizabeth Blackwell og dette panelet, å tilby deg en plass i det første utdannelsesprogrammet ved Women’s Central Association of Relief som skal forsyne Hæren med kvalifiserte sykesøstre. De har imponert oss med Deres sterke karakter og holdning, og det er vår nærmest enstemmige oppfatning at De kommer til å bli en ressurs for organisasjonen. Måtte Gud beskytte Dem.» «Takk, doktor.» Jeg tok imot papirene og forlot rommet raskt i håp om at de ikke ville ombestemme seg, og skyndte meg ut gjennom den store hallen, hvor jeg brøytet meg gjennom hordene av kvinner som kom og gikk. Jeg fant meg et stille hjørne hvor jeg kunne se på papirene, som var undertegnet med dr. Harris’

Martha Hall K elly

storslåtte navnetrekk, og festet med en nål øverst var det berømte blå kortet, der det sto skrevet student nummer 24. Før jeg brettet papirene sammen, noterte jeg meg at feltet for alder fortsatt sto tomt, og omsider tillot jeg meg å smile. Så begynte alvoret. Jeg spratt opp av sengen hver morgen klokken fem for å melde meg ved New York Hospital for fjorten dager med forelesninger og deretter ti dager med pasientvisitter sammen med dr. Blackwell og andre. Jeg lyttet henført til hvert eneste minutt av dr. Blackwells forelesninger, slukte historiene om hennes egen kamp for å bli lege, og de smertefulle detaljene om hvordan hun mistet synet på det ene øyet da hun behandlet et spedbarn ved et sykehus i Paris. «Lær av mine feil», sa hun. «Ta pasienthygiene på største alvor.» Jeg likte å lære om bandasjeringsteknikk, sykehusrutiner og alle mulige typer medisiner. Dr. Blackwell sto foran oss alle hundre i en liten amfiformet forelesningssal, med det mørke håret samlet i et hvitt hårnett, og talte lidenskapelig. Hun hadde mistet faren sin i ung alder og var en ivrig forkjemper for avskaffelse av slaveriet, hvilket gjorde at jeg følte meg enda tettere forbundet med henne. Etter en av forelesningene sto jeg utenfor salen sammen med to av mine medstudenter. «Hun er virkelig en engasjerende lærer», sa en av dem. «Jeg har aldri hørt noen tale så varmt for kvinnesaken», sa jeg. «Kanskje hun vil vurdere å undervise en dag ved min sykesøsterskole.» «Din sykesøsterskole?» Begge lo, og den ene av dem trakk meg inntil seg. «Det er én sak at dr. Blackwell lærer oss å bandasjere og re opp sykesenger nå på grunn av krigen.» «Og en helt annen å starte en permanent skole for kvinnelige

Solsik k esøstre

sykepleiere», sa den andre. «Når mennene kommer tilbake fra krigen, blir de ikke særlig glade for at du lærer opp kvinner til å ta jobbene deres.» Da de to skyndte seg videre til vår neste forelesning, kom dr. Blackwell ut av forelesningssalen og lukket døren bak seg. Jeg prøvde å si noe, men klarte knapt å få ut et ord i hennes nærvær. «Ikke hør på dem», sa hun mens hun låste døren. «De er milevis foran dem, og folk som prøver å ta motet fra Dem, gjør det for å rettferdiggjøre sin egen mangel på fantasi, og slike kommer aldri til å utrette noe utenom det vanlige.» Jeg prøvde å si noe, men det kom bare et kremt, og dr. Blackwell fortsatte. Hun snudde seg mot meg. «Da jeg bestemte meg for å studere medisin, ble jeg fortalt at jeg ville møte store fordommer, og at jeg enten måtte knuse dem eller la meg bli knust av dem. Jeg gir Dem det samme rådet, miss Woolsey. Ikke la Dem skremme. Tren opp en hær av kvinnelige pleiere.» Hun satte kursen bortover korridoren, men snudde seg og sa over skulderen: «Og jeg underviser med glede ved den nye skolen Deres en dag.» Nesten en måned senere ga dr. Blackwells ord fortsatt gjenklang i ørene mine mens jeg skyndte meg til sykehuset for å gjøre unna den siste dagen med sykebesøk som avgjorde om jeg skulle få vitnemålet mitt. Jeg satte opp farten idet tusenvis av flagg, små og store, plutselig kom flagrende ut av alle vinduer og dører. Byen myldret av opprømte mennesker, og luften var fylt av lyden av patriotiske musikkorps og marsjerende soldater. Jeg følte meg ganske formell, der jeg gikk i min nye sykepleieruniform. Familien min hadde vennet seg tilstrekkelig til tanken på meg som sykepleier til at de hjalp meg med å kle meg til sykehustjeneste i grått skjørt, kort jakke, hvitt forkle

Martha Hall K elly

og vaskbart underskjørt istedenfor krinoline, som knitret når jeg gikk. Den praktiske opplæringen hadde hittil vært en ilddåp – jeg hadde fått hovedansvaret for en enorm avdeling som jeg skulle ta meg av sammen med én annen sykepleierelev – men omsider var jeg blitt trygg på oppgaven med å lede et skift. Flere av medelevene mine hadde sluttet eller blitt avskjediget fordi de var for pripne eller hadde et ubehagelig temperament. Vi som var igjen, hadde ferdigheter til å ta oss av alle slags småskader og enkle brudd. Mens jeg gikk, ba jeg en stille bønn om at det ikke skulle skje noe som kunne hindre meg i å fullføre utdannelsen. Jeg fant en av våre lærere, den unge dr. Prentiss, akkurat i tide til at han begynte sin runde med pasientbesøk. Han sto ved siden av en seng der det lå en gråblek mannlig pasient med en kompress på siden av halsen. «På Deres siste undervisningsdag har jeg valgt ut et særskilt interessant tilfelle. Et hundebitt i halsen som det har gått koldbrann i. Såret væsker og produserer prisverdige mengder puss, tilsvarende det De en dag kan få se på slagmarken. La oss begynne.» Han kastet et blikk i min retning. «Hent et pussbekken, søster.» Jeg skyndte meg bort til trillebordet, ivrig etter å vise at jeg var kompetent til å assistere i behandlingen av et slikt sår. «Aldri løp, søster. Bevar roen i alle situasjoner. Det vil være Dem til stor nytte på de mest kaotiske sykesaler!» ropte legen etter meg. Jeg gikk rolig tilbake og ga legen bekkenet. Han holdt det mot mannens hals og dro av kompressen, og såret ga fra seg en råtten lukt som gjorde meg uvel. Jeg støttet meg til sengestolpen. «Kan noen være så vennlig å gi miss Woolsey en stol!» ropte legen ut.

Solsik k esøstre

«Det går helt fint med meg, doktor», forsikret jeg, selv om det svimlet for øynene mine. «Som De vil, miss Woolsey», sa dr. Prentiss. Han snudde seg mot pasienten igjen og begynte å pirke dypt inn i såret, så mannen skrek ut i smerte. Jeg grep etter sengestolpen igjen, men rakk ikke fram før knærne sviktet og det svartnet for meg.

Ka pi tte l 3

Jemma P e e l e r- p l antasje n, M a ry la nd M ai 1861

eg løp rundt i hovedstuen den morgenen og lot strutsefjærbørsten feie oppover bilderammene og nedover elfenbenstangentene på det store gamle pianoet som ingen noensinne spilte på, i håp om at støvet ville holde seg i luften lenge nok til at bryllupet kunne gå av stabelen og miss Anne-May ble så tilfreds som det var mulig for henne å bli. Det var ille nok at seks nye slaver fra Sør-Carolina skulle gifte seg i huset hennes. Hvis hun fikk se støv på pianoet sitt, i det fineste rommet i huset, ville hun gi meg en omgang med lærremmen, uansett om det var Herrens dag. Søndag var favorittdagen min, for det var den dagen jeg fikk lov til å forlate huset og besøke familien min i hytta ved foten av åsen, da mamma gredde håret mitt mens jeg lå med hodet i fanget hennes, og pappa fant fram en morsom historie som han framførte bare for meg, og Sally Smith ga meg maisbrød med kvedesyltetøyet sitt på. Jeg klemte øynene hardt igjen og ba til Jesus: «Vær så snill å la dette bryllupet gå raskt, så jeg får tilbringe litt tid sammen med mamma og pappa hjemme i hytta. Og vær så snill å sende en ny jente på min alder sammen med denne gruppen.»

Solsik k esøstre

Clementine, den forrige jenta på min alder, forsvant før jeg rakk å bli kjent med henne; hun ble pisket så ille av miss Anne-May at hun rømte ut i sumpen, der mister LeBaron og slavepatruljen hans omsider fant henne. Hun hadde vært død i flere dager. De la den stakkars jenta ute bak grisebingen til skrekk og advarsel for alle oss andre, helt oppblåst og med bitt overalt fra alle slags flygende og kravlende sumpvesener, helt til pappa snekret en av sine furukister og hun ble begravd av en gjeng som mister LeBaron ga fri fra arbeidet. Men i det minste var hun fri. Jeg ventet på at miss Anne-May, som jeg hadde hjulpet med å kle seg denne morgenen, men som fortsatt holdt på med den siste finpussen, hvilket medførte å innta et glass med brandy som hun trodde ingen visste om, mens hun stirret på den nye diamantringen sin. Jeg sto på tå for å la fjærene gli langs toppen av gullspeilet med påmalte skip og bortover peishyllen mot de hvite porselenshundene med de flate fjesene som ikke lignet på noen hunder jeg noensinne hadde sett, og de himmelblå blomstervasene dekorert med bladgull og halvnakne damer, som var så dyrebare for miss Anne-May at hun aldri satte blomster i dem. Jeg stilte meg foran portrettet av den kysekledde tante Tandy Rose, som så ned på meg med det sedvanlige sure oppsynet sitt. Jeg var den som kjente Tandy Rose best, siden jeg fungerte som øyne og ikke minst ører for henne, for på slutten var hun døv som en stokk uten hørerøret som pappa hadde lagd til henne. De fleste hadde ansett henne som en god kvinne som gikk i kirken og bare satte oss slaver på plass en gang imellom, når vi brøt de strenge reglene hennes. Men hun kunne være like brutal som noen hver, og hun ga Carter en durabelig omgang før hun solgte ham. Hun ga meg en omgang fra tid til annen òg. Selv om hun ble sliten fort, så gammel som hun var, prylte hun meg en gang fordi jeg leste avisen hennes, og jeg hadde aldri kjent

Martha Hall K elly

noe så vondt, for hun fikk sannelig snert i rappene med den lille pisken sin. Ryggen min brant i flere dager, og jeg klarte bare å sove på magen, men jeg ble sittende igjen med et inntrykk av at det virkelig måtte være noe det var verdt å lese i den avisen. Alle takket vi Gud i våre bønner for at hun aldri lot mister LeBaron piske noen av oss, bortsett fra rømlinger, for han var vidgjeten for hvor brutal han var når han skulle knekke viljen til nye slaver, og hun ville ikke at han skulle «ødelegge investeringene hennes». Tandy Rose passet spesielt godt på mamma. Hun var den gamle damens absolutte favoritt, siden mamma var så pen, og dessuten var det ingen som kunne kle opp Tandy Rose i søndagsstasen slik som mor, med pudder og glitter og håret ordnet på akkurat riktig vis, sånn at de andre damene i kirken overøste henne med komplimenter. Men dette forandret seg selvfølgelig så snart miss Anne-May kom, siden hun var åpenlyst misunnelig på alle som var det minste grann penere enn henne. Jeg lot fjærbørsten gli over alle vindusrutene, og kunne se Patuxent River flyte dovent i det fjerne, med vann så dypblått som indigofargen som ble presset fra de høye plantene som vokste nær elvebredden. Det var godt utpå våren, som var tante Tandy Roses yndlingstid da hun var i live. Jeg fikk sove sammen med mamma og pappa hver natt den gangen vi tilhørte tante Tandy Rose, og jeg takket Jesus for det. Selv etter det fæle som hendte med min lillebror Toby, hadde vi hverandre. Gamle Sally Smith, kokka, hadde bodd på Peeler-plantasjen hele sitt liv og sto på kjøkkenet her allerede den gangen mamma og pappa kom hit fra Georgia, og Sally hadde blitt en slags morsskikkelse for mamma. De lignet til og med på hverandre, med hjerteformet ansikt og pene øyne som sto langt fra hverandre, og Sally lærte mamma om alle de medisinske plantene hun hadde

Solsik k esøstre

i hagen sin innenfor det høye gjerdet som pappa satte opp, helt inntil hytta. Tante Tandy Rose kalte Sally Smith urtedoktoren sin, og hun var så glad i Sallys hage, der Sally dyrket urter og hadde frukttrær og en åkerlapp med søtpotet og løk bare til oss. Hun hadde remedier for alt som feilet noen, slik som ferskentreblader mot mark, illeluktende dyvelsdrek mot forkjølelse, og feberhjortetrøst mot lungefeber og for å skremme bort spøkelser. Hun dyrket til og med belladonnaurt, som tante Tandy Rose brukte som rouge, og valmuer for å lage opium til henne. Sally var ikke like tynn som oss andre, etter å ha stått i årevis foran støpejernskomfyren og smakt til krepse- og skilpaddesupper, men hun hadde et fang så mykt at det ga lindring uansett hvor fæl dagen hadde vært, og duftet søtt av nellik. Både mamma og pappa var knapt så gamle som jeg var nå, da de giftet seg. Pappa ba tante Tandy Rose om tillatelse, og hun sørget for at de ble gift i den hvite folkekirken en mandag ettermiddag. Etter hvert kom jeg og min tvillingsøster Patience til verden, og senere også lille Toby, og tante Tandy Rose lærte oss bokstavene, slik at vi kunne lese for henne fra de skinninnbundne favorittbøkene hennes og Bibelen da synet hennes sviktet. Jeg lærte meg å skrive ved å føre handlelister for Sally Smith, og herme etter bokstavene på blikkbokser og kasser i spiskammeret, siden Sally ikke hadde noe bruk for å lære seg å lese og skrive. Preston and Merrill gjærpulver var det første jeg skrev helt riktig, og deretter Welch’s damepiller, som Tandy Rose svelget med brandy. Old Partner Kentucky-tobakk, som Fergus foretrakk framfor tobakken han dyrket selv. Det var som om alt i det spiskammeret hevdet at det var «verdens beste». Tandy Rose så gjennom fingrene da hun tok Patience og meg på fersken i å lese bøker fra biblioteket hennes. Da kom mister LeBaron ridende på hesten sin bort til plattingen der hun satt, og

Martha Hall K elly

hevet stemmen. «Jeg henter sheriffen hvis De fortsetter å la Deres fargede bryte loven på den måten, miss Tandy Rose. De vil vel ikke forårsake vår særegne samfunnsordens undergang?» Så mumlet han noe om at hun skjemte bort slavene sine. Tante Tandy Rose la ned hørerøret, reiste seg opp med alle sine førti kilo og kastet melken i glasset sitt på ham så den traff ham i ryggen og rant ned i salen hans. «De arbeider for meg, Mr. Caruthers. Jeg skjøtter mine saker slik jeg vil. Og ingen sheriff har noe han skal ha sagt om den saken.» Tante Tandy Rose lærte meg det mamma kalte «hvite manerer», slik at jeg kunne få henne til å føle seg hjemme i huset når hun ba meg om å hente noe til henne. Si fraser som: «Naturligvis, miss Peeler», «La meg hente det til Dem med det samme, ma’am», «Bare et øyeblikk, miss.» Og alltid avslutte med et sukkersøtt smil og et lite bukk. Og hun lot Patience og meg gå på sabbatsskolen, der de lærte oss slaver om Bibelen, noen få dager før den ble stengt. Vi gikk dit sammen med noen av guttene fra naboplantasjen Ambrosia, som søsteren min er lånt ut til nå, og min nestenkjæreste Carter, som ble solgt for to år siden. Tandy Rose lovet til og med pappa at hun skulle frigjøre oss når hun dro til det hinsidige, og viste ham brevet der det sto. Men på en eller annen måte ble det brevet borte da de la tante Tandy Rose på likstrå på en mahogniplanke i dette selvsamme rommet, og vips, så tilhørte vi hennes gifteklare niese, miss Anne-May Wilson, som arvet huset og oss. Pappa sa: Gud følger ikke alltid planene våre, og vi får bare finne oss en annen utvei. Men det ergret meg at Tandy Rose ventet så lenge med å frigjøre oss, og nå var vi fortsatt noens eiendom. Det første som endret seg med inntoget til vår nye eier miss Anne-May, var at hun mesteparten av tiden lot som hun ikke

Solsik k esøstre

engang så oss. Så gjorde hun slutt på de hvite manerene mine og fikk meg til å si bare: «Ja, missis», når hun ga meg en ordre. Like etter kom de nye reglene. Miss Anne-May låste biblioteket, og sa at fargede folk ikke hadde noe med å lese noe som helst. I begynnelsen tok jeg ikke til meg reglene hennes raskt nok, og da fant hun fram lærpisken sin, som var lang som en arm, eller en frisk hickorykjepp, hennes andre favorittavstraffelsesverktøy. Snart ble ryggen på kjolene mine flerret opp, og bomullsstoffet klistret seg til blodet, og resten av arbeidsdagen var det som om jeg var stukket av hundre bier. Jeg tror jeg sydde ti nye kjoler den første måneden. Men jeg tok vare på restene av de gamle. Man vet aldri hva man får bruk for. Så tok hun til vettet og fikk meg til å ta av meg kjolen før hun gikk til verks på meg i spiskammeret. Uansett hva de sier, er det ingen som noensinne klarer å venne seg til den dype, brennende svien fra piskeslag. Spesielt ikke fra miss Anne-May, som var så stolt av sin spesielle teknikk og holdt på så lenge og iherdig at hun måtte legge seg nedpå etterpå, og helte eddik i flengene etterpå så det skulle gjøre ekstra vondt. Jeg hadde aldri kjent noe lignende før hun kom. Og det var fælt å se mamma på knærne, pisket for første gang. Det gjorde at jeg fikk lyst til å drepe miss Anne-May, der på flekken. Jeg kunne se på pappa at han ønsket det samme. Men alle visste om straffen i Maryland for en slave som drepte noen. Ifølge delstatsgrunnloven skulle gjerningspersonen få høyre hånd hogd av, bli hengt på den vanlige måten, få hodet kappet av og kroppen delt i fire deler, og bli stilt til skue på det mest offentlige stedet i fylket der gjerningen ble begått. Noen dager føltes det som om det ville være verdt det å drepe miss Anne-May likevel. Da jeg hørte lyden av hjul i grusen utenfor, kastet jeg fra meg fjærbørsten, løp inn på arbeidsværelset som lå vegg i vegg, og så

Martha Hall K elly

ut av vinduet akkurat idet den tospente vognen kom kjørende inn med de sju nye folkene sittende på lasteplanet, alle sammen brune i huden og med det forskremte uttrykket folk har når de kommer til et nytt sted. Det var LeBaron Caruthers som kjørte vognen – en mann man virkelig burde frykte, der han holdt til i den vemmelige lille hytta si borte ved tobakkslåven, halvfeit og med skitten kropp og skitne tanker. Fra der han satt oppe i kuskesetet, så han meg i vinduet med griseøynene sine, og jeg vendte blikket bort. Jeg fant fram notisboken min i en fart, siden miss Anne-May hadde gitt meg i oppgave å nedtegne en beskrivelse av hver av de nye slavene for henne, og hvis jeg ikke gjorde det prikkfritt, ble det bråk. Hun ville ikke at vi skulle lese, men hun hadde ikke lag med pennen, så jeg måtte notere ned saker og ting for henne. Hun ba meg om å skrive ned hvert av folkenes gamle navn, det nye navnet hun valgte til dem (et som miss Anne-May likte bedre), gjette hvor gamle de var, hvem de kom til å gifte seg med, og et utseendetrekk som hun kunne gjenkjenne dem på. Tre av dem skulle bo her sammen med oss på Peeler-plantasjen, mens de andre skulle bo på den andre kanten av fylket på mister Watsons betegård. Det var langt fra nok arbeidskraft til å få i hus den vanlige tobakksavlingen vår, men vi ba til Gud om at flere skulle komme snart. «Hvorfor får de ikke gifte seg med den de vil?» hadde jeg spurt Sally en dag mens jeg sto ute på kjøkkenet og sydde, siden ingen fargede fikk lov til å sitte sammen med familien Watson inne i huset. Sally Smith sto og lagde maisbrød-pytt-i-panne, og løken som freste i smult, fikk det til å rumle i magen min. Mer mat som miss Anne-May ikke kom til å spise selv, men bare kaste til grisene. Så kom miss Anne-May plutselig inn mens jeg spurte, og jeg kjente hjertet galoppere da jeg så hånden hennes bevege seg mot lærpisken hun hadde festet ved midjen, men jeg roet meg raskt,

Solsik k esøstre

for jeg visste at hun aldri ville pryle meg der inne foran gamle Sally Smith. Sallys forfedre hadde bodd på Peeler-plantasjen i mer enn hundre år, og hun hadde dessuten stor innflytelse på mister Watson, for det var åpenbart at han likte henne, og ingen kunne diske opp med yndlingsrettene hans som henne. Miss Anne-May sa bare: «Hver gang du åpner munnen din, kommer det et tåpelig spørsmål ut, Jemma. Ikke at jeg skylder deg noe svar, men det er slik moren min gjorde det i New Orleans. Ett felles bryllup ved ankomsten, så er det overstått. Ellers blir det feiringer praktisk talt hver eneste uke, og da er det lite arbeid som blir gjort, i tillegg til alle pengene det koster, noe dere fargede folk jo knapt vet å verdsette.» Den virkelige grunnen til at hun fikk alle gift den første dagen, var naturligvis at de raskt skulle bli fortrolige med hverandre og lage en skokk med unger som hun kunne sette i knallhardt arbeid eller selge. Jeg la meg på minne at jeg skulle si til de nyankomne at de måtte vokte seg vel for å kalle seg Wilson eller Watson. «Du er min eiendom», hadde miss Anne-May sagt til meg hundre ganger, «men våg ikke å ta mitt navn. Si at du heter Jemma og tilhører miss Anne-May Wilson Watson på Peeler-plantasjen, fra New Orleans i Louisiana.» Jeg rettet meg opp og holdt blyanten klar idet den første jenta steg ned, med et ark med navnet i store blokkbokstaver festet til kjolen: Cynthia. Det nye navnet hennes, som miss Anne-May hadde gitt henne, var Fidelia. Fidelia var hyggelig, det var å lett å se av det kvikke, sjenerte smilet og håret som var bundet opp som fem små skyer på hodet hennes. Hennes fysiske kjennetegn var at hun hadde en helt fin arbeidskropp, bortsett fra at hun manglet en hånd og hadde en glatt, liten stump der isteden. Jeg bet meg merke i at det var den venstre, og noterte det i boken. Hun snudde seg, og jeg så et annet særtrekk: Hun var noen måneder på vei med barn.

Martha Hall K elly

Jeg skrev på en ny linje: Fidelias barn. Jeg bet i meg et smil og krysset fingrene for at jeg fikk ta meg av dette barnet, slik jeg hadde gjort med lille Toby. Den neste som kom ned stigen fra vognen, etter å ha blitt dyttet av oppsynsmann Caruthers, var hennes kommende ektemann. Navnet på arket som var festet til skjorten hans, var Benjamin. Nå skulle han hete Charlemagne, på grunn av miss Anne-Mays forkjærlighet for alt som hadde med kongelig prakt og rikdom å gjøre, men vi forkortet det med det samme til Charl. Han var like tynn som Fidelia og hadde et uttrykk like trist som hennes var vennlig, og hele tiden holdt han omkring seg som om han frøs. Charl hadde to særegne kjennetegn: et pistrete, lite skjegg og ører så store som østersskjell, og jeg skrev ned tjuefem år som alder for dem begge, hvilket bare var gjetning, men bedre enn ingenting. Det dunket i brystet da nummer tre klatret ned, en jente på omkring min størrelse, kanskje litt høyere, med navnet Sukey på arket som var festet til kjolen. Miss Anne-May omdøpte henne til Celeste, siden det hørtes ut som et Louisiana-navn. Hun hadde pene, mandelformede øyne, godt hår samlet bakpå hodet med en rosa sløyfe, og en hud som var mørkere enn min, som en etiopisk prinsesse jeg hadde sett i en av tante Tandy Roses bøker. Jeg la ned listen og gikk nærmere vinduet mens mamma og pappa og Sally Smith samlet seg rundt henne med store smil. Hun smilte tilbake til mamma, med pene smilehull i begge kinn, og på et blunk forsvant lengselen etter en venn, og jeg hatet den jenta mer enn noe annet. Så kom miss Anne-May svevende elegant ned trappen med håret lagt i korketrekkerkrøller som duvet rundt ansiktet hennes mens hun gikk, og som jeg hadde lagd med en krølltang samme morgen. Hun hadde på seg en kjole jeg hadde sydd ferdig til henne kvelden før, i gul- og brunrutet silke, med en krinoline på størrelse med Chesapeake-bukten.

Solsik k esøstre

«La oss få dette overstått», sa hun med sørstatsaksenten sin. Istedenfor lærpisken hun vanligvis hadde hengende ved midjen, hadde hun nå sin lille svarte ridepisk, som alltid var en del av søndagsstasen hennes. Hun holdt opp skjørtet for å beundre sine egne føtter, som befant seg i enda et par med flotte, nye støvletter fra tørrvarehandelen nede i byen, Smalls and Sons Mercantile, et feiende flott sted der hun handlet så mye at de leverte varene hit med trillebår. Mamma sa at bare vanlige kyser kostet mer der enn Sally Smith noensinne hadde tjent på syltetøyet sitt. Miss Anne-May skyndte seg ut av døren fra arbeidsværelset og bort til vognen ute på den gruslagte gårdsplassen. Det var bare så vidt hun kom seg gjennom døråpningen, så stort var krinolineskjørtet. Vel ute klappet hun i de glatte, små hendene sine. «Inn med dere, alle sammen. Våg ikke å røre noe, bortsett fra klesbyltene deres, og etter seremonien har dere å komme dere ut av syne og ned i dalen.» «Ned i dalen» var en av de tingene miss Anne-May hadde satt navn på som fikk dem til å høres bedre ut enn de var. Som om det å kalle en falleferdig slavebrakke nederst i bakken ved siden av grisebingen «nede i dalen» gjorde det noe bedre å bo der. Mens resten av de nye folkene tok seg ned på gårdsplassen, kom miss Anne-Mays ektemann, Fergus, som ikke ønsket å bli kalt master, men foretrakk å bli tiltalt som mister Watson, ut av biblioteket sitt som en snegl ut av sitt skall, siden han ikke var så glad i folk. Han var en mindre pen mann med et ansikt så langt som Abraham Lincolns og et skjegg med to hvite striper som halen på et stinkdyr. Jeg hørte en gang miss Anne-May si til søsteren sin at hun syntes ektemannens øyne var som øynene på froskene han forsket på, men han lot oss i alle fall i fred. Han var alltid lykkeligst når han vandret omkring i bukten med bøyd nakke og så etter døde krabber og ugress som han kunne stappe

Martha Hall K elly

i skinnposen sin, slik at han luktet som brakkvann, hvilket ikke var så ille. Det er i hvert fall bedre enn å lukte ertesuppe, sånn som oppsynsmann Caruthers. Så snart alle de sju nyankomne hadde steget ned fra vognen, gikk de inn i arbeidsværelset, alle med et nervøst uttrykk i ansiktet, og jeg ga dem klærne de skulle ha, mens pappa delte ut lærskoene med tresåle som han var så dyktig til å lage. Da Fidelia fikk sin bylt, der det lå et pent blått bomullsskaut på toppen, lente hun seg mot meg og hvisket: «Spiser dere godt her?» «Aldri nok, men Sally gjør sitt beste for å snike unna litt ekstra.» «Sommer- og vinterklær?» «Begge deler. Om sommeren får hver jente en skjorte til å sove i, det tante Tandy Rose pleide å kalle et ‘nattlinnet’. Bare i tynt, grovt linstoff, det tok meg bare et øyeblikk å sy den. Og jeg tror jeg har truffet godt med størrelsen på kjolen din. Og det er jeg som har sydd filt på innsiden av mansjettene. Jeg har lagd undertøyet, både underbuksen og undertrøyen, av de mykeste melsekkene vi hadde, og har sydd på en lomme på kjolen akkurat her. Alle fortjener å ha en lomme, er du ikke enig?» Så nær inntil henne klarte jeg ikke å la være å se på den glatte, lille armstumpen hennes. Hva hadde skjedd med hånden hennes? Sannsynligvis var den blitt kappet av i en bomullsrensemaskin. Hun skjulte armstumpen i lommen og lente seg så nær at hun kunne ha kysset meg. «Bare så du vet det, hørte jeg oppsynsmannen si at krigen har startet. Mr. Lincoln har tenkt å frigjøre oss.» Det gikk en iling gjennom meg fra topp til tå, og jeg så på mamma. Hun sto og så seg omkring som vanlig, nøye med å unngå å vise en eneste følelse, for ikke å gi miss Anne-May en unnskyldning til å gå løs på henne. Med haken høyt hevet og armene foldet over brystet holdt mamma vakt over oss alle, med det blåbærfargede skautet knyttet ekstra fint i anledning velkomstdagen. Visste hun

Solsik k esøstre

om krigen? Ja, jeg vet om den, og det er gode nyheter, men ikke få for store forhåpninger, og vi kan snakke om det nede i dalen – alt det kunne mamma uttrykke med et eneste blikk. Så kom den nye jenta, Celeste. Jeg skjøv bylten mot henne, glad for at kjolen sannsynligvis var for stor. «Alder?» «Seksten, kanskje, eller der omkring», sa hun. Miss Anne-May kom til syne i døråpningen fra salongen og ropte: «Skynd dere!» «Jeg er seksten, jeg også», sa jeg. «Men jeg vet fødselsdagen min. Den tolvte mai.» Celeste smilte og tok et skritt nærmere. «Jeg har alltid ønsket å ha fødselsdag i juni, men jeg vet ikke når jeg ble –» Plutselig hogg miss Anne-May ned på Celeste som en hauk på et ekorn, og slo henne så hardt i skulderen med ridepisken at hun falt mot meg. «Skynd dere, sa jeg», glefset miss Anne-May og dyttet Celeste med pisken mot salongen. «Ha deg inn dit. Vi kan ikke bruke hele dagen på dette.» Celeste gned seg på skulderen med tårer i øynene, og jeg følte med henne, selv om hun stjal min plass i familien. Hun gjorde klokt i å venne seg til miss Anne-Mays nykker. Så snart de nyankomne hadde fått på seg klærne, stilte Sally Smith parvis opp alle de seks av dem som skulle gifte seg. Siden miss Anne-May sa at hun ikke ville ha noen hopping over kosteskaft eller andre tøvete bryllupsritualer i salongen sin, som selveste George Washington en gang hadde gjestet, sto Fidelia og Charl sammen med de to andre parene og fiklet nervøst mens pappa sa noen få ord han kunne fra Bibelen. Jo mer jeg så dem sammen, desto mer virket de som om de hørte sammen, der han sto med armen rundt midjen hennes som om han støttet henne opp, og kanskje var det det han gjorde.

Martha Hall K elly

Før pappa engang var ferdig med å snakke, klappet miss AnneMay i hendene igjen. «Sånn. Da var det gjort.» LeBaron Caruthers kom gående og stilte seg opp midt i rommet, rød i øynene etter en fyllekule kvelden før, så jernspikerne han hamret inn i støvelsålene sine, klapret mot tregolvet, med det musebrune håret hengende ned over skuldrene, fett og slapt som kokte filler, og begynte på sin sedvanlige velkomsttale. «Kom dere ned i dalen nå, hele gjengen. Når dere hører hornet i morgen tidlig, er det best for dere om dere er oppe og klare. Her i Maryland jobber vi i all slags vær, fra soloppgang til solnedgang. Rasjoner blir utlevert første fredag i måneden. Tre kilo flesk, fem kilo maismel og en liter med melasse.» Fidelia sperret opp øynene da hun hørte dette, siden melasse var den største luksusen noe menneske kunne få. Mister LeBaron fortsatte med å liste opp reglene sine mens han telte på fingrene. «Dere trenger tillatelse fra meg for å jakte eller fiske. Og vi skal ikke ha noen slik aktivitet om natten. Dere kan glemme alt prat om frigjøring. Dere er slaver på livstid. Husk det. All helvetes ild kommer til å regne ned over fargede som gjør alvorlig skade på sine eiere.» Plutselig så han rett på Charl. «Hva sa du, gutt?» Charl vendte blikket ned i golvet. «Ingenting, sir.» «Jeg holder øye med deg. Det koster meg ingenting å ta livet av en svarting. Hvis dere prøver dere på noe mot miss Anne-May, kommer jeg ikke til å nøle.» Mamma merket kanskje at det brygget opp til bråk, for hun satte kursen mot døren, og miss Anne-May vinket alle bort. Mamma og pappa ledet an, og de andre fulgte etter ut av døren og over plenen, nedover bakken mot brakka, og jeg tok mot til meg og gikk bort til miss Anne-May. «Jeg skal en tur til byen, Jemma», sa hun. «Jeg kan bli værende her og gjøre rent –»

Solsik k esøstre

Miss Anne-May vred seg tilbake mot meg som en såret slange. «Tror du jeg er dum?» Hun grep meg i armen og klemte så hardt at det brant. «Du vil bare bli her og spise kake. Hvem er det som er dum her?» Jeg så ned på mønsteret på teppet, som besto av små ruter. «Hvem er det som er dum her, Jemma?» «Det er meg, missis.» «Akkurat, det har du helt rett i. For hvem var det som startet den brannen i låven?» Jeg holdt meg på magen som om den var i ferd med å falle ut. «Jeg skal dra til byen, missis.» «Det kan du være helt sikker på. Og om jeg hører et ord til fra den dumme munnen din, kommer du til å få en omgang som får Clementines død til å se lett ut. Hører du hva jeg sier? Gå og hent hanskene mine. Du blir med oss til byen og tar deg av rengjøringen når vi kommer tilbake i kveld.» Jeg holdt hodet høyt så ingen tårer skulle trille fra øynene mine mens jeg løp bort til kommoden, hentet de fineste kniplingshanskene hennes og hjalp fingrene hennes med å finne alle de riktige hullene, før jeg lusket tilbake til vinduet. Mens jeg gned meg på armen hun hadde klemt, så jeg gruppen med nyankomne traske nedover bakken, mamma med armen rundt den nye jenta, pappa foran med et stor smil om munnen, og jeg ba til Jesus om et hvilket som helst annet liv enn mitt.

Ka pi tte l 4

Anne-May P e e l e r- p l antasje n, M ary la nd M ai 1861

ed unntak av når det er ens eget, er brylluper skrekkelig kjedelige. Spesielt bryllupene til de fargede, der de blir gift uten at det engang er en prest til stede. Siden de ikke er gift i Guds øyne, synder de hver gang de ligger sammen, og sender sjelen sin med stø kurs mot helvete. Det er kanskje ikke så rart at de lyver for og rundstjeler oss når de likevel har evig fortapelse i vente. Jeg sto i vinduet i andre etasje og kledde meg ferdig til et av disse narrespillene, der de nye tjenerne våre ved Peelerplantasjen, den flotteste tobakksplantasjen i hele Maryland, skulle spleises. Så flott det var kunne å skue ut over eiendommen min og vite at jeg i en alder av bare tjuefem år bestyrte fire hundre mål med utsyn over den brede Patuxent-elven, som løper ut i Chesapeake-bukten. I vest strakte det seg ut mål etter mål med tobakksmarker med sirlige rader av små hauger der det snart skulle dukke opp små skudd. Det var vanskelig å tro at den sørgelige gjengen med gårdsarbeidere vi hadde, lagde tre tusen slike om dagen. Jeg presset ansiktet mot glasset for å se østover og nedover, mot de

Solsik k esøstre

hvitkalkede hyttene og grisebingen. Selv med vinduene lukket kunne jeg kjenne den ekle lukten fra begge deler. Lenger borte sto den nye tobakkslåven og stallen og det lille runde, hvitkalkede røykeriet med det spisse svarte taket, som så ut som om det hørte hjemme i et eventyr. Jeg nippet til et glass med solbærbrandy og lot kanten på den nye diamanten min gli langs den midtre glassruten slik at jeg risset inn Mrs. Fergus Watson 1861. Jeg smilte i visshet om at ringen besto testen, for kunstige diamanter lager ikke riper i glass. Kanskje Jubal Smalls ville legge merke til den på veldedighetsmiddagen samme kveld. Den kjekke Mr. Smalls hadde øye for kvalitet. «Hva gjør du, miss Anne-May?» Jeg snudde meg, ikke særlig begeistret for overraskelsesangrep, og så Fergus, mannen jeg hadde vært gift med i seks måneder. «Jeg bare risser inn det nye navnet mitt slik alle forelskede nygifte gjør.» Fergus kom bort og slo de slanke armene rundt meg, som var mer som en kvinnes armer, egentlig. Nesten som en ungjentes, glatte og hårløse. Han kysset meg på halsen med lunkne og våte lepper. «Du har vel fortjent den ringen, etter å ha sydd alle de klærne til svartingene.» «Jeg tror da det.» «Hva har jeg gjort for å bli så heldig å få gifte meg med den vakreste jenta i hele Louisiana?» Jeg lo. «Bare levd et ærlig og anstendig liv, går jeg ut fra.» Han skuet ut over eiendommen, nedover den gresskledde skråningen mot elven. «Alt dette landet ser så vakkert ut her oppefra. Jeg håper Reggie investerer pengene våre klokt så vi kan kjøpe mer. Som din stefar har han vel en forpliktelse.» «Tidligere stefar, må jeg be. Og Reggie klarer ikke å la være

Martha Hall K elly

å tjene penger på alle investeringer han gjør, så dine og din fars penger burde vokse raskt. Til flere millioner, før eller senere.» «Jeg skulle gjerne sett det skje før enn senere», sa Fergus. «Slik han har lovet.» Jeg vred meg ut av omfavnelsen hans og trakk fram snusflasken av glass med påmalte roser og jadebesatt propp som jeg hadde fått i gave av min bror Harry, den eneste virkelig snille personen i hele slekten. «Hvorfor handler det alltid om penger for deg, Fergus Watson? Du lovet meg moro da jeg gikk med på å gifte meg med deg.» Fergus sank ned i en stol. «Jeg vil bare være sikker på at du har nok til å drive dette stedet i fall jeg drar ut for å kjempe.» Jeg dyppet børsten ned i flasken, gned snusen langs gommene og kjente kriblingen av nytelse løpe nedover begge armer, fulgt av en dyp ro. Jeg hørte stemmer fra baksiden av huset og skyndte meg bort til vinduet på den siden, der de hvite organdigardinene raslet i vinden, og så oppsynsmann LeBarons vogn komme kjørende inn på gårdsplassen der nede. Fergus fulgte etter og sto bak meg mens vi så den første nye tjeneren vår stige ned. Vi hadde kjøpt sju stykker denne gangen, som erstatning for én vi hadde mistet i skarlagensfeber, og flere late rømlinger. April var den verste måneden når det gjaldt rømninger, ettersom arbeidet på tobakksmarkene var hardest på denne tiden av året. Jeg lente meg nærmere og så at den første manglet en hånd. Jeg snudde meg bort fra vinduet, på nippet til å kaste opp morgenteen, og la meg på minne at jeg måtte gi Sally Smith beskjed om at hun her måtte få matrasjonen sin utlevert et annet sted enn i spiskammeret sammen med de andre, og at hun skulle ha halv rasjon siden hun bare kunne gjøre halvparten så mye arbeid som dem. Fergus la en arm om midjen min. «Jeg visste at du ønsket deg en større diamant. Som den Harriet Smalls har.»

Solsik k esøstre

Han hadde rett i det, naturligvis. Som vitenskapsmann så han sannheten i verden rundt seg. Jeg liker diamanter like mye som jenter flest. Det var halvparten av årsaken til at jeg gikk med på at min stefar Reggie skulle love meg bort til kaptein Watsons tredje sønn i utgangspunktet – på grunn av alle de gamle familiepengene til familien Watson, og alle diamantene som var pakket i bomullsvatt og stukket unna i pengeskrin og pengeskap. Til gjengjeld hadde Reggie gjort Watson-familien en stor tjeneste og hjulpet dem med å investere pengene sine. Og naturligvis hadde jeg tatt med den mest verdifulle eiendelen inn i ekteskapet da tante Tandy Rose gjorde meg til arving av huset og dets innhold. «Ikke vær dum, Fergus, det går helt fint, selv om de fleste herrer har ringen klar når de frir, ikke et halvt år senere. I New Orleans ville ingen dame med respekt for seg selv ha –» «Du er i nord nå, miss Anne-May, gift med en plantasjebestyrer i et hus som –» Det var som om en høy, skingrende lyd trengte seg inn i hodet mitt. «Mitt hus, Fergus, og hver eneste tjener der ute er også min. Gud vet at de er verdt like mye som huset.» «Føler du noensinne et snev av dårlig samvittighet for –» «Våg ikke å ta det opp, Fergus Watson. Den sinnssyke tanten min hadde aldri egentlig ønsket at de skulle settes fri. Jeg har ingen dårlig samvittighet i det hele tatt.» «Tante Tandy Rose var vel ikke så ille.» «Hun var et rivjern, Fergus, og luktet syltede egg. Og hun var mer lojal mot de fargede enn mot sitt eget blod, for guds skyld. Tenk at hun lot de jentene lese bøkene hennes.» «Du leser dem jo ikke.» Det dunket i tinningene mine. «Det er helt irrelevant, Fergus. Alle vet at boklig lærdom gjør dem til dårlige slaver.» Han kysset håndflaten min. «Ikke hiss deg opp. Vi skal i et selskap i kveld.»

Martha Hall K elly

«Bli med om du vil, men det kommer stort sett til å være syklubbdamer der, og ingen som vil snakke om kreps og blåskjell.» «Mollusker. Og jeg kan konversere om mange slags emner. La oss få dette bryllupet unnagjort.» Da bryllupet var over, måtte jeg fortsatt vente mens Fergus sto på kjøkkenet og skravlet med Sally Smith, kokka, og lo og bar seg. Han slengte et nett med østers på den svarte komfyren hennes. «Jeg jobber med å avle fram disse som er mindre, så de er søtere. Fortell meg hva du synes, Sally.» Sally løftet opp nettet, som dryppet av skittent vann. «Det skal jeg sannelig, mister Watson. Jeg holder av litt av mitt beste kvedesyltetøy til Dem også, når det er på tide å koke det.» «Jeg fortjener deg ikke, Sally», sa Fergus. Gudskjelov kom han seg omsider unna før jeg kastet opp lunsjen min over å høre den fæle kvinnen smiske for ham, og vi kjørte i ti minutter med vogn inn til den gyselige lille byen Hollywood. Vi var allerede sent ute til dansen som ble arrangert i forretningen Smalls and Sons Mercantile for å samle inn penger til guttene våre som skulle i krigen. Å kalle Hollywood en by var en overdrivelse. Den hadde fått navnet på grunn av sitt eneste særtrekk, en forvokst kristtorn, og besto av to unnselige rader med butikker på hver sin side av en humpete grusvei, samt en dyster, liten kirke. Men den var bedre enn ingenting for plantasjene i omlandet, og hadde ett forsonende trekk: Smalls and Sons Mercantile, der man alltid var sikret en hyggelig stund. Eieren Jubal Smalls, opprinnelig fra Baton Rouge, hadde bygd forretningen, en frittstående bygning midt i byen, med to store utstillingsvinduer på fasadene. Disse vinduene var alltid fylt av flotte utstillinger, med ruller av kamelhårsstoff, de siste damehattene fra Paris og parasoller i alle farger og fasonger.

Solsik k esøstre

Man kunne finne all slags bekvemmeligheter fra Louisiana der, bilder av Royal Street på veggene, en liten hylle med chilisauser ute i nærheten av kassaapparatet. I en liten glassmonter sto små esker med snus, dyppebørster og piper, og all slags nydelige snusdåser og snusflasker. Fergus hjalp meg ut av vognen, og jeg snudde meg mot Jemma. «Gå ned til enden av kvartalet med vognen, og bli der og pass på den, hører du?» Hun tok tømmene med bøyd nakke. Jeg hyttet med en finger. «Slutt å surmule mot meg, ellers skal du få smake, Jemma.» Fergus og jeg gikk opp på plattingen foran Smalls and Sons Mercantile mens Jemma ledet hestene bort. «Du må ta det litt med ro med pisken, miss Anne-May», sa han. «Hun er bare en jente.» «Da jeg kom hit, lot jeg dem beholde navnene sine, og aldri fikk jeg et takkens ord. Og de har sko, bedre sko enn de fleste.» «Og vær litt grei mot gamle Sally. Hun sa at du tvang henne til å spise hele det brødet hun svidde.» «For en sladrehank. Mor pleide alltid å si: ‘Brenner du den, spiser du den.’ Tradisjoner betyr visst ingenting mer.» «Tenk hvordan du hadde følt deg hvis du –» «Hadde jeg blitt med til auksjonshuset, skulle jeg plukket ut noen bedre enn den nye gjengen. Hun der Fidelia mangler jo en hånd, for guds skyld.» «Det der er ikke noe sted for kvinner. Jeg avskydde hele opplegget.» «I New Orleans selger de dem på gaten, sammen med pelikanene.» «Dette er ikke New Orleans, miss Anne-May.» «Det skal være sikkert og visst. Jeg har hjemlengsel daglig.» «Det er ikke sivilisert. Og selv om Sørstatene vinner, kan ikke

Martha Hall K elly

slaveriet fortsette for alltid. Det er barbarisk. Det er ikke meningen at noen mennesker skal være noen andres eiendom.» «Du skjønner det ikke, du som er vokst opp i Delaware, Fergus. Man må være streng mot dem.» «Og slaveriet kan ikke fortsette for alltid. Ute i de nyutforskede områdene i vest, der hvor det er så fantastiske mineralforekomster, er det allerede slutt på at slaver står for jordbruket.» «Vær så snill, Fergus.» Jeg viftet bort vitenskapspratet hans. «Ikke nå. Min mor –» Fergus holdt opp en langfingret hånd. «Vær så snill, ikke begynn å snakke om henne, miss Anne-May. Jeg har lyst til å hygge meg i kveld.» Vi gikk inn gjennom hoveddøren og kom inn i en sky av tobakksrøyk dunstende av herreparfyme og sitronsåpe og fant en samling av alle de tjuefem voksne personene som bodde i nærheten av Hollywood. Min venninne Charlene Tidwell Weed fra syklubben sto i en ny lyseblå kjole i engasjert samtale med selskapets vertinne, den musegrå Harriet Smalls, som bodde sammen med sin ektemann Jubal og deres tre barn i etasjen over. En lang disk fylte mye av rommet; langs fronten hang det en splitter ny flaggdekorasjon i rødt, hvitt og blått. Forretningslokalet var opplyst av tre taklamper og var delt opp i forskjellige avdelinger, for husholdningsartikler, herreekvipering og – min favoritt – moteavdelingen for damer, som befant seg helt framme mot utstillingsvinduene. Det var denne avdelingen som tiltrakk seg damer fra så langt unna som Baltimore. De kom for å gjøre byttehandler eller betale i kontanter for de mest vidunderlige silke- og ullstoffer, sløyfer og belgiske kniplinger, eller siste mote i små stråhatter. Fergus vandret av sted for å hente to glass rødvin til oss, og jeg gikk bort til Mr. Jubal Smalls, som var i full gang med å underholde en gruppe damer som sto i ring rundt ham.

Solsik k esøstre

«Charleston-kvinnene er kjent for å være pene, yndige og elegante.» «Hva med kvinner fra Richmond?» spurte gamle Mrs. White. Jubal myste med det ene øyet. «Richmond-damene er berømte for sin aversjon mot arbeid og sin appetitt på fornøyelser.» «Og hva med kvinner fra New Orleans?» spurte jeg med sødmefylt røst. Jubal snudde seg og vendte blikket mot meg. «Mrs. Watson. Jo, alle vet vel at New Orleans’ kvinner er vidgjetne for sin feminine forkjærlighet for mint julep og sjampanje.» Jubal var kanskje Fergus’ rake motsetning – en stilig utseende mann av den typen man finner i Baton Rouge, som alltid var kledd i siste mote og gikk rundt med en spaserstokk med forgylt knott. Han hadde en forfinet, høy panne, dyptsittende mørke øyne, og var en håndsbredd høyere enn Fergus, hadde lange bein og en elegant måte å stå på som framhevet hans kraftige brystkasse. Det var sjelden han fortrakk en mine, så alle damene i Hollywood følte at de hadde oppnådd noe stort hver gang de klarte å lokke fram et smil hos ham. Det lille feleensemblet i hjørnet satte i gang med en livlig framførelse av «Soldier’s Joy», og Jubal tok hånden min og demonstrerte noen populære dansetrinn. Mens vi danset, lente han seg tett mot meg og omhyllet meg med en berusende, skogsaktig duft. «De er den beste danseren i Hollywood, Mr. Smalls», sa jeg. Musikken tok slutt, og jeg tok fram snusflakongen. «Er De fornøyd med valget?» spurte Jubal. «Jeg får bare en liten mengde fra Paris.» «Å, Golden-Banded Oco-snusen, mener De? Jeg liker den meget godt, min herre.» «Den er kjent for sine stimulerende kvaliteter.» «Jeg finner den mer beroligende enn noe annet merke.»

Martha Hall K elly

«Da skal jeg holde av en boks til Dem. På min regning.» «Vous n’allez pas faire ça quand même, Mr. Smalls.» «Jo, jeg mener det, Mrs. Watson, og for en nytelse det er å høre fransk igjen. Befinner jeg meg tilbake i det franske kvarteret i New Orleans?» Jeg satte proppen i snusflasken og lot hånden henge i luften i lyset fra taklampen. Jubal tok hånden min i sin egen hånd, som var varm og myk. «For en nydelig ring, Mrs. Watson. Diamant med europeisk slip, omgitt av åtte mindre steiner. Nesten en karat til sammen?» «Jeg tror ikke Fergus vil sette pris på at vi diskuterer hva den er verdt. Det er et familieklenodium fra Watson-slekten.» «Jeg hører at hjemmet Deres er det fineste langs hele elven, Mrs. Watson.» Jeg lente meg fram for å børste støv fra utringningen og følte blikket hans gli nedover kjolebrystet mitt. Jeg drøyde nøyaktig passe lenge før jeg rettet meg opp og møtte blikket hans. «Det er ingen vanlig, gammel Louisiana-rønne, nei. En arkitektonisk nytelse på alle måter. De må gjerne komme innom når som helst, Mr. Smalls.» «Jeg håper ikke Mr. Watson har noe imot at jeg besøker eiendommen hans.» «Han tilbringer mye tid i skuret sitt nede ved elven.» Jeg la lillefingeren under nesen. «Jeg tror visst jeg har tatt for mye snus.» Jubal ga meg lommetørkleet sitt, som var i lys beige kinesisk silke med en maskulin rand av enkle irske blonder rundt. Så mykt det føltes i hånden min. Jeg lot fingeren gli over monogrammet, en tykk S brodert ved den ene kanten, og selv uten å løfte det til nesen kjente jeg duften av parfymen hans. «Takk, Mr. Smalls. De får det naturligvis tilbake.» Han bukket. «Jeg ser fram til den dagen.»

Solsik k esøstre

Fergus sluttet seg til oss og ga meg et glass med rødvin. Jeg presenterte dem for hverandre, og Fergus hevet glasset sitt. «Skål for det frie marked, Mr. Smalls. Ifølge min kone er dette den fineste klesforretningen i hele St. Mary’s County.» «Og det sies at De har det flotteste huset i hele Maryland, Mr. Watson. La oss håpe vi får beholde eiendommene våre gjennom denne krigen.» «Hvordan endte De opp her nordpå, Mr. Smalls? Er det ikke full fart i bomullsbransjen nede i Sørstatene fortsatt? Det virker som det er der pengene er.» «Vi flyttet til Hollywood for å hjelpe min kones far, som lå for døden i Leonardtown, og så bestemte vi oss for å bli værende en stund.» Fergus nappet i kragen sin. «Nordstatenes styrker har allerede kommet fram til Washington.» «Hjemme i Baton Rouge er de ivrige etter å slåss mot disse yankeene, Mr. Watson.» «Jeg er vel på sett og vis en av disse yankeene, Mr. Smalls.» «Maryland er en grensestat etter hva jeg har hørt, så det kan like godt være Sørstatene som har din lojalitet.» «Ettersom unionshæren kjøper opp hele tobakksavlingen vår i år, er jeg nok lojal mot Mr. Lincoln.» «Mine kunder foretrekker Virginia-tobakk.» Fergus hevet glasset. «Vel, Ærlige Abe har selv prøvd tobakken vår og erklært at det er den beste for hans soldater.» Jeg la en hånd på Fergus’ arm. «I det minste har du slaver nok til å holde plantasjen gående når du vandrer av sted, Fergus.» Fergus tømte glasset. «Så vidt det er.» «Mannen min skammer seg over å ha slaver på eiendommen», liksomhvisket jeg til Jubal. «Selv holder jeg meg ikke med slaver», sa Jubal. «Jeg vil ikke risikere at de rundstjeler meg.» Han strakte seg ned og gned seg

Martha Hall K elly

på venstre legg. «Jeg skulle ha meldt meg til tjeneste, hadde det ikke blitt hindret av en gammel skade.» Fergus bøyde seg for å inspisere Jubals legg. «For meg virker det som om De beveger Dem helt fint på dansegulvet, Mr. Smalls.» «Jeg kunne aldri ha marsjert to kilometer i formasjon, Mr. Watson, men jeg gjør hva jeg kan her hjemme. Holder øye med damene.» Fergus satte fra seg det tomme glasset på disken. «Anne-May behøver ikke å bli holdt øye med.» «Naturligvis ikke. Hun er en hardfør Louisiana-jente. Det er motstand i slike som henne.» «De behøver ikke å belære meg om min kone, min herre. Hun har Deres lommetørkle, ser jeg?» «Jubal var så elskverdig å –» «Vennligst lever det tilbake, Anne-May.» Jeg kjente varmen stige opp i kinnene. «Det skal jeg så visst ikke, Fergus. Mr. Smalls var bare høflig.» Jubal festet blikket på Fergus. Fergus stirret tilbake. «De er ingen gentleman, min herre.» Jubal tok et skritt unna. «Om det kan hjelpe på humøret Deres, kjøper ikke jeg tobakk fra Highland-plantasjen heller.» Fergus grep hånden min og trakk meg mot døren, så syklubb venninnene mine ble stående og stirre vantro. «Kom igjen, Anne-May.» Nettingdøren slo igjen bak oss, og Fergus ropte på Jemma og ba henne hente vognen. Hele veien hjem gnålte Fergus uavbrutt om sammenstøtet med Jubal. «Jeg avskyr slike personasjer. Han unndrar seg krigen, men sår splid og nag.» Jeg skuet bare ut over de mørke åkrene og holdt lommetørkleet mot nesen for å puste inn duften av furunål og nellik, og forestilte meg nøyaktig hvordan jeg skulle gjengjelde en så utsøkt gave.