Lee Child
SLAKTEREN
Oversatt av Hans Marius Stormoen
Til min datter Ruth. En gang verdens flotteste unge, nå en kvinne jeg er stolt over å kalle min venn.
PROLOG Hele Hook Hobies liv skyldtes en snart tredve år gammel hemmelighet. Friheten, statusen og pengene hans. Alt. Som enhver forsiktig kar i samme situasjon var han forberedt på å gjøre det som var nødvendig for å beskytte hemmeligheten, fordi han hadde mye å tape. Selve livet sto på spill. Beskyttelsen han hadde stolt på i disse nesten tredve årene var basert på to ting. De samme to tingene enhver bruker for å beskytte seg mot farer. Slik alle nasjoner forsvarer seg mot rakettangrep, slik en huseier forsvarer seg mot en innbruddstyv, slik en bokser unngår knockoutslaget. Oppdagelse og gjensvar. Første og andre trinn. Først oppdager du faren, så reagerer du. Første trinn var det tidlige varslingssystemet. Det hadde forandret seg med årene, slik andre omstendigheter hadde skiftet. Nå var det godt innøvd, og forenklet. Det bestod av to lag, som snublesnorer på to plan. Første snubletråd dannet en sirkel rundt ham, atten hundre mil unna, en tidlig varsling. Det fortalte ham at de var på sporet. Andre sirkel lå åtte hundre mil nærmere, men fremdeles tusen mil unna. En beskjed derfra ville fortelle ham at de var i ferd med å nå ham. Han ville vite at første trinn var over, og at det var på tide å ta fatt på neste. Andre trinn var svaret. Han hadde helt klart for seg hva det måtte bli, han hadde brukt nesten tredve år på å tenke 7
gjennom det, og det var bare én logisk løsning. Svaret ville bli å flykte, rett og slett å forsvinne. Hele livet hadde han sett på seg selv som realist, og vært stolt over motet sitt, smartheten, tøffheten og styrken sin. Men han visste at når han fikk varsel fra snublesnorene i det fjerne, var tiden inne for å komme seg vekk, fordi ingen kunne overleve det som var etter ham. Ikke engang en så hensynsløs mann som han. Opp gjennom årene hadde faren øket og minsket, som tidevann. Han hadde tilbrakt lange perioder omtrent sikker på at det kom til å skylle over ham hvert øyeblikk, etterfulgt av like lange perioder da han var overbevist om at det aldri kom til å nå ham. Noen ganger hadde tidens beroligende makt fått ham til å føle seg trygg, for tredve år fortoner seg som en evighet. Andre ganger fortonet det seg som et øyeblikk. Av og til hadde han ventet på signalet hver time. Planlagt og svettet med vissheten om at han kunne bli drevet på flukt hvert øyeblikk. En million ganger hadde han gjennomgått det inne i seg. Slik han så på det ville det første varselet komme en måneds tid før det andre. Den måneden ville han bruke til å forberede seg, flytte penger, knytte sammen løse tråder, stenge geskjefter og drive inn gammel gjeld. Så, når neste varsel kom, ville han øyeblikkelig dra. Med en gang, uten å nøle. Bare komme seg helvetes langt unna, og bli der. Men slik tingene var, kom begge beskjedene samme dag. Den andre kom først. Den nærmeste snublesnoren ble brutt en time før den fjerneste. Og Hook Hobie flyktet ikke. Han oppga tredve års grundig planlegging og ble værende for å oppta kampen.
EN Jack Reacher så fyren komme inn gjennom døren. Egentlig var det ikke noen dør, han kom bare gjennom den delen av veggen som ikke var der. Baren var helt åpen ut mot fortauet. Det var bord og stoler der ute, under et uttørret gammelt tre, som ga et slags inntrykk av skygge. Det var et slags ute- og innerom, som gikk gjennom en vegg som ikke fantes. Reacher gikk ut fra at de måtte ha et slags gitter som kunne låses når de stengte, hvis de noen gang stengte. Personlig hadde han aldri sett den stengt, og han hadde rimelig uvanlig døgnrytme. Fyren sto én meter inne i rommet og blunket mens han prøvde å venne seg til halvmørket etter den blendende ettermiddagssolen i Key West. Det var i juni, nøyaktig klokken fire, på sydspissen av De Forente Stater. Mye lenger sør enn mesteparten av Bahamas. Med en hvitglødende sol og en brennende temperatur. Reacher satt ved bordet sitt bak i lokalet og drakk vann fra en plastflaske. Fyren så seg omkring. Baren var et rom med lavt tak, bygd av mørkebrunt treverk som så ut som om det var kommet fra gamle skipsvrak. Tilfeldig maritimt skrap var hengt opp på veggene; grønne garnblåser, messinggreier og slikt. Biter av garn. Fiskeutstyr, tippet Reacher, enda han aldri hadde fisket i hele sitt liv, eller vært om bord på en båt. Overalt var det stiftet opp visittkort, tusener av dem, de dekket hver eneste 9
ledige centimeter, til og med oppe i taket. Noen var nye, noen var gamle og gulnede og representerte antagelig firmaer som ikke hadde eksistert på årevis. Fyren kom lenger inn i halvmørket og gikk mot baren. Han var gammel, antagelig rundt seksti, middels høy og kraftig. Legene ville sikkert kalt ham overvektig, men Reacher så bare en veltrimmet mann som hadde passert toppen. En mann som hadde gitt etter for tidens tann uten å gjøre noe nummer av det. Han var kledd som en bymann nordfra som hadde kommet ned til varmen på kort varsel, med lysegrå bukse som var vid øverst og smalnet nedover mot anklene, krøllete beige jakke og hvit skjorte som var åpen i halsen slik at den melkehvite huden syntes. Mørke sokker og bysko. Reacher gjettet på New York eller Chicago, muligens Boston. Han tilbrakte antagelig mesteparten av sommeren i klimaregulerte bygninger og biler, og hadde pakket vekk denne buksen og jakken bakerst i et skap siden han kjøpte dem for tyve år siden og tok dem frem når han fant det på sin plass. Fyren kom bort til baren og trakk frem lommeboken. Det var en gammel, overfylt liten sak laget av fint, svart lær. Den typen lommebok som holder fast på innholdet som et hanskeskinn, uansett hvor mye det måtte være. Reacher så ham åpne den med en tilvent håndbevegelse, vise den til bartenderen og hviskende stille et spørsmål. Bartenderen så bort som om han hadde blitt fornærmet. Mannen stakk lommeboken inn i jakken igjen, og glattet de grå hårfjonene mot den svette issen. Han mumlet noe annet, og bartenderen fant frem en øl fra kjøleskapet. Gamlingen holdt den kalde flasken mot ansiktet et øyeblikk, før han tok en stor slurk. Han rapte diskré bak hånden, og smilte som en litt skuffet mann. Reacher tok en like dyp slurk av vannet som den andre hadde tatt av ølen. Den mest veltrimmede mannen han noen gang hadde møtt, var en belgisk soldat som sverget på at nøkkelen til fysisk styrke var at du kunne gjøre hva som helst 10
bare du drakk fem liter mineralvann hver dag. Siden belgieren var en liten, radmager type, omtrent halvparten så tung som ham selv, burde han drikke ti liter om dagen. Ti litersflasker. Siden han kom ned i varmen på Key West hadde han fulgt det regimet. Det virket, og han hadde aldri følt seg bedre. Hver dag klokken fire satt han ved det samme halvmørke bordet og drakk tre liter romtemperert kildevann. Nå var han like avhengig av vannet som han en gang hadde vært av kaffe. Den eldre fyren sto og lente seg sidelengs mot baren, opptatt av ølen sin. Han var den eneste der inne, bortsett fra Reacher og bartenderen. Gamlingen gjorde en vag gest med ølflasken, som for å spørre om lov til å sette seg hos Reacher, som nikket mot stolen på den andre siden av bordet mens han åpnet den tredje mineralvannflasken. Fyren satte seg tungt ned. Han var av den typen som oppbevarer nøkler og penger i bukselommene, slik at hoftene virket bredere enn de egentlig var. «Er du Jack Reacher?» spurte han over bordet. Verken Chicago eller Boston. New York, helt sikkert. Stemmen lød akkurat likt en fyr Reacher hadde kjent, som hadde tilbrakt de første tyve årene av sitt liv innenfor en radius på hundre meter fra Fulton Street. «Jack Reacher?» spurte gamlingen igjen. Han hadde små, kloke øyne under buskete øyenbryn. Reacher drakk igjen, og så på mannen gjennom det klare vannet i flasken. «Er du Jack Reacher?» spurte mannen for tredje gang. Reacher satte fra seg flasken på bordet og ristet på hodet. «Nei,» løy han. Gamlingens skuldre sank litt av skuffelse. Han løftet skjorteermet og så på armbåndsuret sitt, og bøyde seg fremover som om han var i ferd med å gå. Like plutselig satte han seg tilbake i stolen som om han hadde all verdens tid. «Fem over fire,» sa han. 11
Reacher nikket. Fyren viftet med ølflasken, og bartenderen kom med en ny. «Varmen,» sa han. «Den tar rotta på meg.» Reacher nikket igjen og tok en slurk vann. «Kjenner du til en Jack Reacher som holder til rundt her?» spurte mannen. Reacher trakk på skuldrene. «Har du noen beskrivelse?» Fyren tok en svær slurk av den andre ølflasken og tørket munnen, delvis for å skjule en ny diskré rap. «Egentlig ikke,» sa han. «Alt jeg vet er at det er en diger fyr. Det var derfor jeg spurte deg.» Reacher nikket. «Det er masse digre karer her. Masse svære fyrer overalt.» «Men du kjenner ikke igjen navnet?» «Burde jeg det? Og hvem er det som spør?» Mannen smilte, som for å unnskylde de dårlige manerene sine. «Costello,» sa han. «Hyggelig å hilse på deg.» Reacher nikket og løftet flasken litt, som for å skåle. «Leter du etter forsvunne båter?» «Privatetterforsker,» sa Costello. «På jakt etter en fyr som heter Reacher? Hva har han gjort?» Costello trakk på skuldrene. «Ingenting, så vidt jeg vet. Jeg ble bare bedt om å finne ham.» «Og du regner med at han er her?» «Det var han i hvert fall i forrige uke. Han har en bankkonto i Virginia, og han setter penger inn på den.» «Her nede fra, i Key West?» Costello nikket. «Hver eneste uke de siste tre månedene,» sa han. «Og så?» «Han jobber her nede, og har gjort det de siste tre månedene. Man skulle anta at noen kjente ham.» 12
«Men det er det ingen som gjør,» sa Reacher Costello ristet på hodet. «Jeg har spurt meg for over hele Duval, der det virker som om tingene skjer her i byen. Det eneste sporet jeg har, er ei jente på en puppebar oppe i gaten som fortalte om en kar som hadde kommet til byen for nøyaktig tre måneder siden, og som satt her og drakk vann hver dag nøyaktig klokken fire.» Han ble taus og stirret utfordrende på Reacher, som fortsatte å drikke vann mens han stirret tilbake og trakk på skuldrene. «Ett sammentreff,» sa han. Costello nikket. «Jeg antar det,» sa han rolig. Han løftet ølflasken til munnen og drakk mens de kloke gamle øynene hans var festet på Reachers ansikt. «Det er masse folk her som er på gjennomreise,» sa Reacher til ham. «Folk kommer og drar igjen hele tiden.» «Jeg antar det,» sa Costello igjen. «Men jeg skal holde øyne og ører åpne.» Costello nikket. «Det setter jeg pris på,» sa han uten særlig overbevisning i stemmen. «Hvem er det som vil ha tak i ham?» spurte Reacher. «Klienten min. En dame som heter fru Jacob.» Reacher drakk av vannet sitt. Navnet sa ham ingenting. Jacob? Han hadde aldri hørt om noen som het det. «OK, hvis jeg treffer ham skal jeg si fra. Men ikke gjør deg for store forhåpninger. Jeg treffer ikke særlig mange mennesker.» «Jobber du?» Reacher nikket. «Jeg graver svømmebasseng,» sa han. Costello tenkte seg om. Som alle andre visste han hva svømmebasseng var, men han hadde aldri brydd seg med å tenke over hvordan de oppsto. 13
«Er du gravemaskinfører?» Reacher smilte og ristet på hodet. «Ikke her nede,» sa han. «Vi graver dem for hånd.» «Med hendene?» spurte Costello. «Mener du med spader og sånt?» «Eiendommene er for små til å ha plass til maskineri. Gatene er for trange, og greinene på trærne er for lavthengende. Kom deg litt unna Duval, så vil du oppdage det selv.» Costello nikket igjen, og så plutselig tilfreds ut. «Da kjenner du antagelig ikke han Reacher-fyren. Ifølge fru Jacob er han offiser i hæren. Jeg sjekket, og det stemte. Han var major, med medaljer og hele dritten. Høyt på strå i militærpolitiet. Sånne folk graver ikke svømmebasseng med spader.» Reacher drakk dypt av vannet sitt for å skjule ansiktsuttrykket. «Hva tror du en slik mann ville drive med?» «Her nede,» sa Costello. «Jeg vet ikke riktig. Hotellsikring, kanskje. Eller en form for forretningsvirksomhet. Kanskje han har en luksusbåt og leier den ut.» «Hvorfor skulle han være her nede i det hele tatt?» Costello nikket som om han var enig. «Nettopp,» sa han. «Et helvetes sted. Men han er her, det er brennsikkert. Han sluttet i hæren for to år siden, satte pengene sine i den banken som lå nærmest Pentagon, og forsvant. Bankkontoutskriften viser at han tok ut penger nesten overalt i dette f … landet, for så å sette inn penger igjen herfra de siste tre månedene. Så han må ha drevet rundt en stund, slått seg ned her og begynt å tjene penger. Jeg finner ham nok.» Reacher nikket. «Vil du fremdeles at jeg skal være på utkikk?» Costello ristet på hodet. Han planla allerede neste trekk. «Ikke tenk mer på det,» sa han. Idet han reiste seg, trakk han en rull sammenkrøllede pen14
gesedler ut av bukselommen, la igjen en femmer på bordet og gikk. «Hyggelig å treffe deg,» sa han uten å snu seg. Han gikk gjennom veggen som ikke var der, ut i den glødende ettermiddagssolen. Reacher drakk opp resten av vannet sitt og så ham forsvinne. Klokken var ti over fire. En time senere drev han nedover Duval mens han tenkte over hvordan han skulle ordne seg med en ny bankforbindelse, hvor han skulle spise en tidlig middag, og hvorfor han hadde løyet for Costello. Den første konklusjonen var at han skulle ta ut alle pengene og ha kontantene i lommen. Den andre var at han skulle følge sin belgiske venns råd, spise en diger biff etterfulgt av iskrem, og drikke to liter vann til. Den tredje konklusjonen var at han hadde løyet fordi han ikke hadde hatt noen grunn til å la det være. Hvorfor skulle en privatetterforsker fra New York være på utkikk etter ham? Han hadde aldri bodd i New York eller noen annen nordlig storby. Han hadde egentlig aldri bodd noe sted. Det var det som hadde skapt karakteren hans, gjort ham til den han var. Han var sønn av en offiser i marinekorpset og var blitt dratt med rundt i hele verden fra den dagen hans mor hadde båret ham ut fra en fødeklinikk i Berlin. Han hadde aldri bodd andre steder enn på en endeløs rekke av militærbaser, de fleste i de mest øde og ugjestmilde strøk av kloden. Så hadde han gått inn i hæren selv, som etterforsker i militærpolitiet, og bodd og jobbet på de samme basene helt til fredens frukter hadde ført til oppløsning av avdelingen hans og gjort ham arbeidsløs. Da hadde han dratt hjem til USA og flakket rundt som turist på billigklasse helt til skjebnen hadde vasket ham i land på sydspissen av landet, nesten blakk. Han hadde tatt noen dagers arbeid med å grave hull i bakken, dagene var blitt til uker, ukene til måneder, og han var her fremdeles. Det var ingen slektninger noe sted som kunne ha testamentert ham en formue. Han skyldte ingen penger, hadde aldri 15
stjålet, aldri bedratt noen eller satt barn til verden. I det hele tatt hadde han satt så få spor etter seg i offentlige registre som det var mulig for et menneske, han var praktisk talt usynlig. Han hadde aldri truffet noen som het Jacob, det var han sikker på, så uansett hva Costello var ute etter, var han ikke interessert. I alle fall ikke interessert nok til å komme ut av skalkeskjulet og bli innblandet. Usynligheten var blitt en vane. Den reflekterende delen av hjernen fortalte ham at det var et kompleks, et fremmedgjørende svar på situasjonen han var i. For to år siden var alt blitt snudd på hodet, han hadde gått fra å være en stor fisk i en liten dam til å bli et null. Fra å være et høyt respektert og overordnet medlem av et velstrukturert samfunn til å være en av 270 millioner anonyme sivilister. Fra å være en ønsket og nødvendig mann til å bli enda en unnværlig. Fra å være der noen trengte ham på bestemte steder hvert minutt på dagen til å bli en som befant seg i uendeligheten uten kart eller kompass. Bevisstheten hans fortalte ham at det var en forståelig, om enn defensiv reaksjon hos en mann som likte å være for seg selv, men fryktet ensomheten. Den fortalte at holdningen var ekstrem, og at han burde ta seg i akt. Men lillehjernen, den nedarvede øgleaktige delen bak bevisstheten sa til ham at han likte det. Han likte anonymiteten og usynligheten, det føltes varmt, trygt og behagelig. Han tok godt vare på det. På overflaten var han vennlig og selskapelig, uten noen gang å si noe særlig om seg selv. Han likte å betale kontant og å reise langs landeveien. Du fant ikke navnet hans på passasjerlister eller kredittkortregninger, og han fortalte ingen hva han het. I Key West hadde han sjekket inn på et billig motell under navnet Harry S. Truman. Da han bladde gjennom hotellboken hadde han funnet ut at han på ingen måte var enestående. De fleste av USAs 41 presidenter hadde bodd der, selv de ingen hadde hørt om, som John Tyler og Franklin Pierce. Han hadde funnet ut at navn ikke betød stort i Key West. Folk bare smilte og vinket og sa hallo. Alle 16
regnet med at de andre hadde noe de ønsket å holde for seg selv. Han følte seg trygg der. For trygg til å ha noe ønske om å dra i en fart. Etter å ha ruslet rundt en times tid i den støyende heten gikk han inn på en bortgjemt uterestaurant litt unna Duval, der de kjente ham og hadde det mineralvannet han likte best. Dessuten serverte de biffer som hang utover begge sidene av tallerkenen. Biffen kom, sammen med stekte poteter, speilegg og en slaks tropisk grønnsakblanding, og iskremen hadde varm sjokoladesaus og var drysset med nøtter. «Smakte det?» spurte serveringsdamen smilende. «Det traff der det skulle,» sa han. «Det ser ut som det gjorde godt.» «Det føles godt.» Det var sannheten. Den neste fødselsdagen hans ville være den 39., men han hadde aldri kjent seg så bra. Han hadde alltid vært veltrimmet og sterk, men de siste tre månedene hadde brakt formen opp på en ny topp. Han var nærmere to meter høy, og da han forlot hæren hadde han veid 110 kilo. Etter at han hadde sluttet seg til bassenggravergjengen, hadde arbeidet og varmen gjort at han hadde tatt av fem kilo, men måneder med hardt arbeid hadde brakt ham opp igjen, og nå veide han 125, alt sammen stålharde muskler. Arbeidet var knallhardt, og han regnet med at han løftet omkring fire tonn sten, sand og jord hver dag. Han hadde opparbeidet seg en teknikk som gjorde at gravingen og vridningen av kroppen for å kaste jorden til side fikk alle musklene hans til å arbeide, som om han trente dagen lang. Resultatet var overveldende. Solen hadde gitt ham en mørkebrun farge, og han hadde aldri vært i så god form i hele sitt liv. En pike hadde sagt til ham at han så ut som et kondom fullstappet med valnøtter. Han regnet med at han forbrant ti tusen kalorier om dagen, og svettet ut de ti literne vann han drakk. 17
«Jobber du i kveld?» spurte serveringsdamen. Reacher lo. Han tjente penger på å bygge opp kroppen, noe mange mennesker betalte en formue for å gjøre i et velutstyrt treningsstudio i storbyene. Nå var han på vei til kveldsjobben sin, på et sted der de fleste gladelig betalte for å slippe inn. Han var utkaster på den strippebaren på Duval som Costello hadde nevnt. Hele kvelden satt han der med bar overkropp, så tøff ut, fikk gratis drinker og passet på at jentene ikke ble plaget. Når kvelden var over fikk han femti dollar som takk for strevet. «Det er en plage,» sa han. «Men noen er vel nødt til å gjøre det.» Piken lo sammen med ham. To og et halvt tusen kilometer lenger nord, like ved Wall Street i New York, tok generaldirektøren heisen to etasjer ned til økonomisjefens suite. De gikk inn i de indre gemakker og satte seg side ved side ved skrivebordet. Kontoret var av den typen som ble spesialdesignet, kjøpt og betalt i gode tider, men som virket som en taus bebreidelse i nedgangstider. Det var høyt under taket, med rosentre overalt, med messingbeslag og kremgule lingardiner og et digert skrivebord, en svær datamaskin som hadde kostet mye mer enn nødvendig, og italienske lamper. Dataskjermen lyste mens den ventet på passordet. Generaldirektøren tastet det inn, og skjermen åpnet et regneark. Det var det eneste regnearket som fortalte sannheten om selskapets økonomiske tilstand. Det var derfor det var beskyttet av et passord. «Kommer vi til å overleve?» spurte generaldirektøren. Det var i dag nedskjæringene skulle tre i kraft. Personalsjefen hadde vært ute på fabrikken på Long Island siden klokken åtte om morgenen. Sekretæren hans hadde satt frem en lang rekke stoler på gangen utenfor kontoret hans, og de hadde vært fullt besatt siden. Ansatte hadde ventet i timevis på et ledig sete, på å rykke frem i køen for å bli innkalt til perso18
naldirektørens kontor for den fem minutter lange samtalen som skulle ta fra dem levebrødet deres, takk og farvel. «Kommer vi til å overleve?» spurte generaldirektøren igjen. Økonomisjefen kopierte endeløse tallrekker fra skjermen ned på papirark. Så foretok han noen regneoperasjoner, så på en kalender og trakk på skuldrene. «I teori ja, men i praksis nei,» sa han. «Nei?» gjentok generaldirektøren. «Det er tidsfaktoren,» sa økonomisjefen. «Vi gjorde det riktige ute på fabrikken, det er det ingen tvil om. Åtti prosent av arbeidsstokken er oppsagt, og det sparer oss for nittien prosent av lønnsutgiftene, fordi vi bare beholdt de dårligst lønnede. Men vi har betalt alle frem til slutten av neste måned. Underskuddet kommer ikke til å treffe oss med full kraft før om seks uker, men nå blir alt mye verre fordi smådjevlene kommer til å løse inn lønnssjekkene sine så snart de kan. Generaldirektøren sukket og nikket. «Hvor mye trenger vi?» Økonomidirektøren grep musa og åpnet et nytt vindu. «En komma én million dollar,» sa han. «I løpet av de kommende seks ukene.» «Banken?» «Glem det,» sa økonomisjefen. «Dem har jeg slikket oppover ryggen hver dag den siste tiden, for at de ikke skal kreve inn det vi allerede skylder dem. Hvis jeg ber om mer, vil de le meg rett opp i ansiktet.» «Verre ting kan skje.» «Det er ikke poenget. Hvis de fikk mistanke om at vi fremdeles er på underskudd, vil de kreve at vi tilbakebetaler lånene med en gang.» Generaldirektøren trommet med fingrene på rosentreet og trakk på skuldrene. «Jeg kan selge noen aksjer,» sa han. Økonomidirektøren ristet på hodet. 19
«Nei, det kan du ikke,» sa han tålmodig. «Hvis du legger ut aksjer for salg, vil kursen synke som en sten. Lånene våre er gitt med sikkerhet i selskapets aksjer, og hvis de taper seg enda mer, stenger de butikken i morgen. «Faen,» sa generaldirektøren. «Vi er seks uker unna, og jeg har ikke tenkt å miste alt på grunn av seks lusne uker. Ikke på grunn av en råtten million dollar. Det er småpenger.» «Småpenger vi ikke eier.» «Det må være mulig å få tak i dem et eller annet sted.» Økonomisjefen svarte ikke, men det virket som om han hadde noe mer på hjertet. «Hva er det?» spurte generaldirektøren. «Jeg har hørt rykter. Folk jeg kjenner snakker seg imellom. Det skal være en som låner ut penger til folk som sitter virkelig hardt i det, en slags siste utvei. For seks ukers skyld kan det være verdt det. «Er de hederlige?» «Tilsynelatende,» svarte økonomisjefen. «De virker veldig respektable, med et stort kontor i Wall Street. De spesialiserer seg på slike saker som dette.» Generaldirektøren stirret på skjermen. «Hva slags saker?» «Saker som dette,» gjentok økonomisjefen. «Selskaper som i og for seg har sitt på det tørre, men der bankene er for knipne til å forstå det.» Generaldirektøren nikket mens han så seg rundt. Det var et nydelig kontor, men hans eget hjørnekontor lå to etasjer høyere, og var enda mer vakkert utsmykket. «Gjør det,» sa han. «Det kan jeg ikke,» sa økonomisjefen. «Denne mannen forholder seg bare til mennesker på direktørplan. Du må gjøre det selv.» Kvelden begynte rolig på strippebaren. En hverdagsaften midt i juni, altfor sent for vinter- og vårgjestene, og for tidlig 20
for sommerturistene som kom for å la seg steke. Det var knapt førti kunder der inne, to jenter bak baren og tre som strippet. Reacher så på en jente som kalte seg Crystal. Det var neppe hennes virkelige navn, men han hadde aldri spurt. Hun var den beste av dem, og tjente mye mer enn Reacher noen gang hadde gjort som major i militærpolitiet. Hun brukte en del av lønna på å holde en gammel svart Porsche i stand. Noen ettermiddager hørte Reacher den brummende og hostende motoren i strøkene der han jobbet. Baren var et avlangt, stort rom i andre etasje, med en platting og en liten rund scene der en skinnende, forkrommet metallpåle utgjorde midtpunktet. Rundt plattingen og scenen var det stilt opp stoler på rekke og rad. Overalt var det store speil, og mellom dem var veggene malt kullsvarte. Hele stedet var fylt av dundrende musikk som kom fra en rekke store høyttalere, kraftige nok til å overdøve støyen fra klimaanlegget. Reacher satt ved bardisken, med ryggen mot den, omtrent midt i rommet, nært nok døren til at nyankomne ville se ham med en gang, og langt nok inne til at gjestene ikke glemte at han var der. Jenta som kalte seg Crystal hadde nettopp avsluttet sin tredje seanse og dro med seg en harmløs fyr bak scenen for en privat opptreden som ville koste ham tyve dollar, da Reacher fikk øye på to karer i døren. Ukjente karer nordfra, rundt tredve år gamle, kraftige men bleke, som sto truende og kranglet med kassadamen om inngangsbilletten på tre dollar. Hun kikket engstelig mot Reacher, som reiste seg og gikk mot dem. «Problemer, gutter?» spurte han. Han hadde gått mot dem med det han i sitt stille sinn kalte ungdomsholdningen, fordi han hadde lagt merke til at skolegutter ofte hadde et innstudert slepende ganglag. Spesielt på stranden, når de ville tøffe seg i badebukse, som om de hadde så mye muskler at de ikke klarte å gå naturlig. Han syntes det virket lettere komisk hos guttunger som knapt veide seksti 21
kilo. På den andre siden fikk det en to meter høy mann som veide mer enn det dobbelte til å virke ganske skremmende. Det var ett av triksene han hadde lært i den nye bransjen sin. «Problemer?» gjentok han. Det ene ordet pleide som oftest å være tilstrekkelig. De fleste skygget unna da, men ikke disse to. På nært hold utstrålte de en blanding av selvsikkerhet og truende holdning. Kanskje arroganse, en antydning om at de var vant til å få viljen sin. Men de var langt hjemmefra. Tilstrekkelig langt sør for hjemmebanen til ikke å virke overbevisende. «Nei da, Tarzan,» sa fyren til venstre. Reacher smilte. Han var blitt kalt mye rart, men denne var ny. «Inngangsbilletten koster tre dollar,» sa han. «Men det er gratis å gå ut igjen.» «Vi vil bare snakke med en fyr,» sa karen til høyre. Begge to snakket New York-dialekt. Reacher trakk på skuldrene. «Vi snakker ikke stort her inne. Musikken er for høy.» «Hva heter du?» spurte mannen til venstre. Reacher smilte igjen. «Tarzan,» sa han. «Vi leter etter en fyr som heter Reacher. Jack Reacher. Kjenner du ham?» Reacher ristet på hodet. «Aldri hørt om ham,» sa han. «Derfor trenger vi å snakke med jentene,» sa fyren. «Noen har fortalt oss at de kanskje kjenner ham.» Reacher ristet på hodet igjen. «Det gjør de ikke,» sa han. Mannen til høyre kikket over skulderen hans inn i det store avlange rommet, bort mot jentene. Han regnet med at Reacher var den eneste sikkerhetsvakten på jobb. «OK, Tarzan, flytt deg,» sa han. «Vi skal inn.» «Kan du lese?» spurte Reacher mens han pekte på et skilt 22
som hang over inngangsdøren. «Store bokstaver og sånt?» Med store selvlysende bokstaver på svart bakgrunn sto det: «Direksjonen forbeholder seg retten til å nekte hvem som helst adgang.» «Jeg representerer direksjonen,» sa han. «Det betyr at jeg er sjefen, og jeg nekter dere adgang.» De så på skiltet og deretter på Reacher igjen. «Trenger dere at jeg leser det høyt i enstavelsesord? Dere slipper ikke inn.» «Trekk deg, Tarzan,» sa fyren. Reacher lot ham komme opp på siden av seg, skulder mot skulder på vei inn. Så løftet han venstrehånden, grep tak i albuen hans, rettet ut armen og klemte hardt til rundt nerven på undersiden av triceps. Det føles som å få et kontinuerlig enkemannsstøt. Fyren hoppet rundt som om han hadde tatt i en strømledning. «Gå ut,» sa Reacher rolig. Den andre så på ham med et beregnende uttrykk. Reacher så det og fant ut at tiden var inne for å vise hva han hadde på lager. Han løftet høyreneven til øyenhøyde for å vise at den var klar til handling. Det var en diger neve, brunbarket og full av træler fra gravearbeidet, og mannen skjønte tegningen. Han trakk på skuldrene og begynte å gå ned trappen. Reacher dyttet kompisen hans ned etter ham. «Vi treffes nok igjen,» sa fyren. «Ta med deg alle vennene dine,» svarte Reacher. «Inngangsbilletten koster tre dollar for hver.» Han gikk tilbake inn i rommet. Crystal, dansepiken, sto rett bak ham. «Hva var det de ville?» spurte hun. Han trakk på skuldrene. «De lette etter en eller annen,» sa han. «En eller annen som heter Reacher?» Han nikket. «Det er andre gang i dag noen har spurt etter ham,» sa 23
hun. «Det var en eldre kar her tidligere. Han betalte de tre dollarene. Har du tenkt å følge etter de to for å sjekke dem?» Han nølte. «Gjør det,» sa hun mens hun tok skjorten hans fra barkrakken og ga den til ham. «Det er stille her i kveld. Vi klarer oss.» Han tok på seg skjorten. «Takk skal du ha, Crystal,» sa han. Mens han kneppet skjorten, gikk han mot trappen. «Lykke til, Reacher,» ropte hun etter ham. Han spant rundt, men hun var allerede på vei tilbake mot scenen. Med et uttrykksløst blikk mot kassadamen gikk han ut på gaten. Klokken elleve om kvelden er Key West omtrent så folksomt som det går an å få det. Noen har allerede vært ute halve kvelden, andre har nettopp gått ut. Duval er hovedgaten, og går langs hele øya, fra øst mot vest, badet i neonlys og støy. Reacher var ikke redd for at karene skulle vente på ham der. Det var for folksomt. Hvis det var hevn de hadde på hjertet, ville de velge et roligere område. Dem var det nok av straks man beveget seg vekk fra Duval, spesielt på nordsiden. Key West er en miniatyrby med små kvartaler, der en kort spasertur bringer deg ut til forstedene med småhus omgitt av små hageflekker der Reacher gravde svømmebasseng. Gatebelysningen blir raskt mer sporadisk, og støyen fra barene overdøves snart av summingen fra nattens insekter. Lukten av øl og røyk overdøves hurtig av den tunge eimen av blomstrende og råtnende tropisk vegetasjon i hagene. Han gikk i en slags spiral gjennom mørket, gikk på måfå rundt gatehjørner i de stille områdene. Det var ingen å se der han gikk midt i gaten. Hvis noen gjemte seg i en portåpning ville han sørge for at de måtte bevege seg minst tre eller fire meter i åpent lende. Han bekymret seg ikke over muligheten for å bli beskutt, for de to karene hadde ikke hatt skytevåpen, 24
det hadde dressene deres vist. De var for trange til å skjule våpen. Dessuten tydet klærne på at de hadde reist i all hast, og kommet med fly. Det er ikke enkelt å komme seg om bord i et fly med pistol i lommen. Etter å ha gått et par kilometer ga han opp. Det var en liten by, men allikevel stor nok til at det var enkelt for et par menn å stikke seg bort. Han gikk rundt kirkegården og beveget seg innover mot sentrum igjen, da han fikk øye på en fyr som lå ubevegelig på fortauet, lent opp mot en kjetting. Det var ikke noe uvanlig syn i Key West, men det var noe ved ham som ikke stemte. Det var armen hans. Den lå i en unaturlig stilling under kroppen, i en vinkel som ville ha fått hver nerve i kroppen til å skrike av smerte hos enhver, uansett hvor full eller stein han måtte være. Men han kjente igjen den gamle beige jakken som var blekt opplyst. Overkroppen var lyskledd, underkroppen mørk. Beige jakke, grå bukse. Reacher stanset og så seg rundt. Så gikk han nærmere og bøyde seg ned. Det var Costello. Ansiktet hans var slått til en blodig masse, med brune skorper overalt i det bleke triangelet som stakk frem over den åpne skjortekragen. Reacher kjente etter pulsen bak øret hans, men det var ingenting der. Han kjente på huden med baksiden av hånden, og den var kjølig. Dødsstivheten hadde ikke inntrådt, men det var en varm aften. Fyren hadde kanskje vært død en times tid. Han sjekket jakkelommene. Den velfylte lommeboken var borte. Så fikk han øye på hendene. Fingertuppene var skåret av, med raske, profesjonelt utførte snitt, alle ti. Det var ikke gjort med en skalpell, men med et bredere blad, kanskje en linoleumskniv.
TO «Det er min skyld,» sa Reacher. Crystal ristet på hodet. «Det var ikke du som drepte ham,» sa hun. Så så hun skarpt opp på ham. «Eller var det deg?» «Jeg fikk ham drept,» sa Reacher. «Hva er forskjellen?» Baren hadde stengt klokken ett, og de satt ved siden av hverandre på to stoler rett foran det tomme podiet. Musikken og scenelyset var slått av, og bortsett fra støyen fra klimaanlegget, som gikk på laveste styrke for å sende lukten av gammel røyk og svette ut i natteluften, var alt stille. «Jeg burde ha fortalt ham det,» sa Reacher. «Jeg burde sagt at visst er jeg Jack Reacher. Da ville han fortalt meg det han var kommet for å si og vært hjemme nå. Jeg kunne gitt blaffen i hele greia og fortsatt med mitt, og han ville vært i live.» Crystal hadde bare på seg en hvit T-skjorte og ingenting annet. Det var en lang T-skjorte, men ikke lang nok. Reacher unngikk å se på henne. «Hvorfor bryr du deg?» spurte hun. Det var et typisk Key West-spørsmål. Ikke kynisk, bare i undring over hvorfor han tenkte på en fremmed fra et annet land. Han så på henne. «Jeg føler meg ansvarlig,» sa han. «Nei, du har skyldfølelse,» svarte hun. 26
Han nikket. «Det har du ingen grunn til. Det var ikke du som drepte ham.» «Spiller det noen rolle?» spurte han igjen. «Selvfølgelig spiller det en rolle,» svarte hun. «Hvem var han?» «En privatetterforsker som lette etter meg.» «Hvorfor?» Han ristet på hodet. «Jeg aner ikke.» «Var de andre karene sammen med ham?» Han ristet på hodet igjen. «Nei,» sa han. «Det var de som drepte ham.» Hun så forskrekket på ham. «Var det dem?» «Jeg tror det,» sa han. «De var ikke sammen med ham, det er helt klart. De var yngre og hadde mer penger enn han hadde. Så du ikke hvordan de var dresset opp, i de flotte klærne? Det var ikke hans underordnede, det er helt klart. Dessuten virket han som en ensom ulv. De to andre må ha hatt en annen sjef. Antagelig må de ha fått ordre om å følge ham hit, for å finne ut hva i helvete han drev på med. Han må ha tråkket noen på tærne der oppe, skapt et problem for en eller annen. Derfor skygget de ham hit ned og slo ham i hjel for å finne ut hvem han lette etter. Derfor begynte de også å lete etter meg.» «Drepte de ham for å få vite hvem du er?» «Det virker sånn,» sa han. «Har du tenkt å fortelle politiet dette?» Nok et typisk Key-spørsmål. Å blande politiet inn i saker og ting krevde nøye overveielser. Han ristet på hodet for tredje gang. «Nei,» sa han. «De kommer til å finne ut hvem han var, og hvorfor han var her, og så kommer de til å lete etter deg også.» «Ikke med en gang,» svarte han. «Han har ikke identifika27
sjonspapirer, og fingeravtrykkene er fjernet. Det kan ta uker før de finner ut hvem han er.» «Hva har du tenkt å gjøre?» «Jeg skal finne fru Jacob. Det var hun som var kunden. Hun leter etter meg.» «Kjenner du henne?» «Nei, men jeg vil finne henne.» «Hvorfor?» Han trakk på skuldrene. «Jeg må vite hva som foregår.» «Hvorfor?» spurte hun igjen. Han reiste seg og så på henne i speilet på veggen. Han følte seg med et veldig rastløs, mer enn klar til å vende tilbake til virkelighetens verden. «Du skjønner hvorfor,» sa han. «Fyren ble drept på grunn av et eller annet som har med meg å gjøre. Det gjør meg involvert, ikke sant?» Hun la en lang, naken legg opp på stolen han nettopp hadde reist seg fra og undret seg over engasjementet hans, som om det skulle vært en slags merkelig hobby. Legitim, men underlig, på samme måte som enkelte er opptatt av folkedans. «Og så?» sa hun. «Jeg skal oppsøke kontoret hans,» sa Reacher. «Kanskje han hadde en sekretær. I det minste må han ha hatt et arkiv. Telefonnummer, adresser, kontrakter. Denne fru Jacob var sannsynligvis den nyeste klienten hans. Papirene hennes ligger sannsynligvis øverst i bunken.» «Og hvor er kontoret hans?» «Det vet jeg ikke,» sa han. «Antagelig i New York, etter dialekten hans å dømme. Jeg vet hva han heter, og at han har vært politimann. En ekspolitimann ved navn Costello, cirka seksti år gammel. Det skulle ikke være for vanskelig å finne.» «Hvordan vet du at han har vært purk?» spurte hun. «De fleste privatdetektiver har den bakgrunnen,» sa han. «De slutter tidlig, med en mager pensjon, lever på knapper 28
og glansbilder og prøver å spe på med enmannsforetagender. Skilsmisser og savnede personer. Men for å få opplysningene han hadde om bankkontoen min, han kjente alle detaljene, må han ha hatt en kompis som fremdeles var i full jobb, og som skyldte ham en tjeneste.» Hun smilte uten å vise stor interesse, gikk bort til ham ved baren og la hoften inn mot låret hans. «Hvordan kjenner du til alle disse innviklede greiene?» Han lyttet til suset av luften som ble sugd ut gjennom klimaanlegget. «Jeg har vært etterforsker selv, i militærpolitiet,» sa han. «Tretten år. Jeg var ganske dyktig. Det er mer ved meg enn det vakre ansiktet.» «Du har ikke en gang noe vakkert ansikt. Ikke kom her med selvskryt,» svarte hun kjapt. «Når har du tenkt å sette i gang?» «Med en gang. Det går sikkert et tidlig morgenfly fra Miami.» Hun smilte igjen, men mer vaktsomt denne gangen. «Hvordan har du tenkt å komme deg til Miami på denne tiden av døgnet?» spurte hun. Han smilte tillitsfullt tilbake. «Jeg tenkte at du skulle kjøre meg,» sa han. «Har jeg tid til å kle på meg?» «Bare sko,» svarte han. De gikk sammen ned i garasjen der den gamle Porschen hennes sto parkert. Han rullet ned taket, og hun satte seg inn og fyrte opp motoren. Så kjørte hun ham den snaue kilometeren til motellet der han bodde, i sakte fart, mens hun ventet på at motoren skulle bli varm. De brede dekkene slo mot den ujevne broleggingen og slo ned i hullene i veien. Hun stanset utenfor motellets neonskilt og ventet mens choken fikk motoren til å ruse. Han åpnet døren, men lukket den igjen uten å gå ut. 29
«La oss bare dra,» sa han. «Det er ikke noe her jeg har lyst til å ta med meg uansett.» Hun nikket i lyset fra dashbordet. «OK, spenn deg fast,» sa hun. Hun satte bilen i gir og kjørte i sakte fart oppover North Roosevelt Drive mens hun så på målerne, la seg ut til venstre på motorveien og slo på radarvarsleren. Så ga hun full gass, og bakhjulene grov seg ned i asfalten. Reacher ble presset bakover i setet som om han hadde forlatt Key West om bord i en jetjager. Hun holdt Porschen i over 160 hele veien nordover til de kom inn til Key Largo. Reacher nøt kjøreturen. Crystal var en glimrende sjåfør, som kjørte med rolige bevegelser og skiftet gir akkurat når det trengtes. Motoren gikk på høyt turtall hele veien, hun holdt den vesle bilen midt i kjørebanen sin og brukte svingene til å slynge seg ut på de rette strekningene. Hun smilte, og det vakre ansiktet hennes skinte i belysningen fra dashbordet. Den tunge motoren stikker ut langt forbi bakakslingen, og er en livsfarlig pendel for en sjåfør som ikke mestrer kunsten å rette opp bilen i det korrekte tiendedelssekundet. Men hun kunne det. Mil etter mil kjørte hun som om hun kjørte et lite fly. Så begynte radarvarsleren plutselig å pipe skingrende, og de så lysene fra Key Largo et par kilometer unna. Hun bremset hardt, og de kjørte rolig gjennom byen. Så ga hun full pinne igjen, og de fortsatte nordover mot den mørke horisonten. En skarp venstresving førte dem inn på broen som ledet til fastlandet, nordover mot byen som heter Homestead, på en rett vei som går gjennom sumpene. Deretter fulgte en høyresving inn på en ny motorvei, i full fart hele veien, med radarvarsleren på maks, og de var ved avganghallen på Miami flyplass like før klokken fem om morgenen. Hun stanset ved inngangen og lot motoren gå på tomgang. «Takk for turen,» sa Reacher. 30
«Bare en glede,» svarte hun. «Og det er virkelig ærlig ment.» Han åpnet døren, men ble sittende og stirre ut. «Vi treffes senere, regner jeg med,» sa han. Hun ristet på hodet. «Nei, det gjør vi neppe. Sånne mennesker som deg kommer aldri tilbake. Dere drar, og blir borte for godt.» Han satt i varmen inne i bilen hennes. Motoren knurret og hikket. Eksospottene knirket mens de kjølte seg av. Hun lente seg mot ham, la en arm rundt halsen hans og kysset ham hardt og lenge. «Adjø, Reacher,» sa hun. «I hvert fall fikk jeg gleden av å vite hva du heter.» Han kysset henne tilbake, like hardt og lenge. «Og du? Hva heter du?» «Crystal,» svarte hun leende. Han lo med henne mens han gikk ut av bilen. Hun lente seg over og lukket døren bak ham, ruste motoren og kjørte av gårde. Han sto på fortauskanten og så henne dra. Hun svingte inn foran en buss og forsvant ut av syne. Tre måneder av livet hans forsvant som den grå røyken fra eksospottene. Åtte mil nord for New York lå generaldirektøren lys våken i sengen og stirret opp i taket. Klokken var fem om morgenen der også, og taket var nymalt. Hele huset var nymalt. Han hadde betalt dekoratørene mer enn det de fleste av hans ansatte hadde i årslønn. I virkeligheten var det ikke han som hadde betalt dem. Regningen var forsvunnet inn i bedriftsregnskapet, skjult et eller annet sted i det hemmelige bokholderiet i det syvsifrede tallet for vedlikehold av fabrikkbygningene. Et syvsifret tall som vistes på debetsiden av regnskapet som trakk selskapet hans ned mot bunnen, som overlast på et lekkende skip, akkurat som den siste stauren som brekker hesteryggen. Han het Carl Stone. Hans far hadde hett Carl Stone, og 31
bestefaren også. Det var bestefaren som hadde opprettet selskapet, den gangen et regneark het hovedbok, og ble skrevet for hånd med blekk og penn. Bestefarens hovedbok hadde alltid vist solide overskudd, Han hadde vært urmaker, men hadde tidlig fått øynene opp for kinoens kommende popularitet, og hadde brukt sine kunnskaper om innviklet mekanikk til å konstruere sinnrike filmprosjektører. Så hadde han skaffet seg en tysk partner som lagde fremragende, store optiske linser. Sammen var de to blitt dominerende i dette markedet, og styrtrike. Partneren hadde dødd i ung alder, uten å etterlate seg arvinger. Filmbransjen hadde eksplodert over hele verden, med kinoer overalt. Det trengtes hundrevis av prosjektører, deretter tusenvis, titusener og hundretusener. Så kom lydfilmen og bredlerretet. Overskuddet i hovedboken vokste over alle grenser. Men så kom TV inn i bildet. Kinobesøket sank, mange kinoer måtte stenge, og de resterende kinoeierne holdt på det gamle utstyret sitt til det falt fra hverandre. Faren hans, Carl Stone den yngre, tok over kontrollen og spredte virksomheten, blant annet til hjemmekino. Åttemillimeters fremvisere og opptrekkbare kameraer. Den lysende tidsalderen for Kodakcrome, og de bygde den nye fabrikken. Profitten steg og steg på regnskapsrullene i en av de første langsomme IBMdatamaskinene. Så ble kinoene populære igjen. Carl Stone den tredje overtok roret fra sin døende far, og så oppblomstringen av den nye kinobølgen, med mange mindre saler der det tidligere bare hadde vært én. Det innebar fire, seks, tolv og seksten fremvisere der det før bare hadde vært én. Så kom stereo, Dolby og digital lyd. Rikdom og suksess. Ekteskap og herskapshus på landet, og luksusbiler. Så kom videokameraene, og over natten var åttemillimetersfilmen og fremviserne dødere enn det kaldeste liket det går an å forestille seg. Den beinharde konkurransen fra tyske, japanske, koreanske og taiwanske oppkomlinger slo bena 32
under ham. Finmekanikk og presisjonsgir, alt ble avleggs, og han lette desperat etter områder der slikt trengtes. Den grusomme forståelsen av at slike ting hørte gårsdagen til, at databrikker hadde overtatt for sånt. RAM og dataspill skapte enorme fortjenester, men han hadde ikke den fjerneste idé om hvordan man lagde sånt. Underskuddet hopet seg opp på dataskjermen hans. Kona rørte seg ved siden av ham. Hun åpnet øynene og så til høyre og venstre. Først for å se på klokken, og deretter for å se på mannen sin. Hun så ham stirre opp i taket. «Får du ikke sove?» spurte hun stille. Han svarte ikke, og hun så bort. Navnet hennes var Marilyn. Marilyn Stone. Hun hadde vært gift med Carl lenge. Lenge nok til å ha forstått det hele, uten å kjenne til detaljene. Hun hadde ingen beviser, ble ikke informert, men hun skjønte hvordan det sto til allikevel. Hvordan kunne hun unngå det? Hun hadde øyne i hodet, og tankevirksomheten var det ikke noe i veien med. Det var lenge siden hun hadde sett mannens produkter i utstillingsvinduene til butikker som solgte slikt, lenge siden en kinoeier hadde invitert dem ut for å feire en ny kontrakt. Og det var lenge siden Carl hadde sovet godt en hel natt. Derfor visste hun alt. Men det ga hun blaffen i. I gode og onde dager, hadde hun en gang sagt, og det aktet hun å stå ved. Det hadde vært godt å være rik, men det kunne være et rikt liv å være fattig også. Ikke for det, de kom aldri til å bli fattige på den måten virkelige fattigfolk var det. De kunne selge det fordømte huset, kvitte seg med hele den triste geskjeften, og fremdeles være langt mer velstående enn hun noen gang hadde drømt om. De var fremdeles unge. Kanskje ikke direkte ungdommer, men ikke gamle heller, og de hadde god helse, og de hadde hverandre. Og Carl var verd å ha. Litt gråsprengt, men veltrimmet, fast og viril. Hun elsket ham, og han elsket henne. Og hun var fremdeles verd å ha, det var hun klar over. Et par og førti år, men fremdeles ni og 33
tyve inne i seg. Fremdeles slank, blond, eventyrlysten og tiltrekkende. Vel verd å ha, i alle ordets betydninger. Det kom til å ordne seg. Marilyn Stone trakk pusten dypt, snudde seg og falt tilbake i søvn, klokken halv seks om morgenen, mens mannen hennes lå stille ved siden av henne og stirret opp i taket. Reacher sto inne i avgangshallen og pustet inn den kunstig avkjølte luften. Brunfargen hans så gul ut i neonbelysningen, og han hørte flere dusin samtaler på spansk mens han så opp på en TV-skjerm. Øverst sto det New York, slik han hadde regnet med. Dagens første avgang var med Delta, via Atlanta til LaGuardia, om en halv time. Den neste var Mexicana, mot syd. Deretter fulgte United Airlines avgang, også til LaGuardia, men det var et direktefly, og det gikk om en time. Han gikk bort til United-skranken og spurte om prisen for en enveisbillett, nikket og gikk sin vei. Så gikk han inn på toalettet, så seg i speilet mens han tok frem kontantene sine, og telte opp penger som dekket billettprisen han nettopp var blitt fortalt, i så små sedler han hadde. Han kneppet skjorten helt igjen, glattet håret og gikk ut til Delta-skranken. Deres pris var nøyaktig den samme som Uniteds, noe han hadde vært helt sikker på at den ville være, det er alltid slik av en eller annen grunn. Han telte opp pengene, en, fem og tidollarsedler, en etter en. Damen bak skranken rettet dem ut og la dem i kassen. «Hva er navnet?» spurte hun. «Truman,» svarte Reacher. «Akkurat som presidenten.» Jenta så uforstående ut. Hun var antagelig født utenlands under Nixons nedgangstid. Kanskje i Carters første år, men det ga Reacher blaffen i. Selv var han født utenlands i Kennedys første periode, så hadde han ikke tenkt å kommentere noe som helst. Truman var fjern fortid for ham også. Jenta tastet inn navnet, og billetten kom ut av printeren. Hun la den 34
inn i en folder med bilde av jordkloden i rødt og blått, før hun tok den rett ut igjen. «Jeg kan sjekke deg inn med en gang,» sa hun. Reacher nikket. Det var problematisk å betale flybilletter kontant, spesielt på Miami International, takket være krigen mot narkotikahandel. Hvis han hadde kommet bort til skranken og tatt frem alle hundredollarsedlene sine, ville piken ha trykket diskré på den lille knappen hun hadde nede på gulvet. Så ville hun ha fiklet med tastaturet sitt til politiet kom strømmende til fra alle kanter. De ville ha sett en svær, tøff, solbrent fyr med masse kontanter, og tatt ham for en langer. Taktikken deres går helt klart ut på å oppspore dop, men de er like opptatt av å finne pengene bak. De kan ikke settes inn i banken, og du kan ikke bruke dem fritt uten å vekke oppmerksomhet. Politiet regner med at vanlige borgere bruker plastkort for å betale større innkjøp, spesielt reiser. Og spesielt hvis du kjøper billetten tyve minutter før avgang. Det førte til bråk, forsinkelser og papirarbeid, tre problemer Reacher alltid hadde forsøkt å unngå. Derfor hadde han iscenesatt et nøye innøvd skuespill. Han oppførte seg som en fyr som ikke ville bli innvilget et kredittkort selv om han hadde bedt om det, som en boms som ikke hadde lykken med seg. Fiklingen med småsedler var det som gjorde utslaget. Det ga et inntrykk av en beskjeden, smålåten kar, noe som fikk det underbetalte skrankepersonellet til å føle seg på hans side. De hadde problemer med overtrukne bankkonti selv, og så bare en fyr som var enda lenger nede enn dem selv. Sympati var den naturlige reaksjonen deres, ikke mistanke. «Utgang seks B,» sa jenta. «Jeg har gitt deg et vindusete.» «Takk,» svarte Reacher. Han gikk til utgangen, og et kvarter senere suste han bortover rullebanen med omtrent den samme følelsen som han hadde hatt i Crystals Porsche, bortsett fra at han hadde mye mindre plass til bena, og at setet ved siden av ham var tomt. 35
Klokken seks ga Carl Stone opp tanken på søvn. Han slo av vekkeklokken, en halv time før den var innstilt på å ringe, og sto stille opp for ikke å vekke Marilyn. Han tok på seg slåbroken og gikk forsiktig ned på kjøkkenet. Han hadde altfor mye magesyre til å tenke på å spise, så han nøyde seg med kaffe før han gikk inn i dusjen på gjesterommet der det ikke spilte noen rolle om han bråkte. Han ville gjerne gi Marilyn sjansen til å sove uten å gjøre henne oppmerksom på at det klarte ikke han. Hver eneste natt våknet hun med en bemerkning om søvnløsheten hans, men uten å følge det opp, så han regnet med at hun hadde glemt det neste morgen, eller at hun tenkte på det som en drøm. Han var ganske sikker på at hun ikke visste noe om tingenes tilstand, og det var han tilfreds med. Det var ille nok å skulle takle problemene uten å bekymre seg over at hun også hadde de samme plagene. Han dusjet og barberte seg mens han tenkte over hvordan han skulle kle seg og hva han skulle si. Sannheten var at han kom til å møte denne fyren med bøyd nakke og bønnfallende hender. En siste utveis pengeutlåner, en som bestemte over hele fremtiden hans. Hvordan skulle han oppføre seg overfor en slik mann? Han kunne ikke falle på kne. Det var ikke slik spillereglene var. Hvis du ga inntrykk av å desperat trenge et lån, ville du ikke få det. Du fikk det bare hvis det virket som om du egentlig ikke trengte det. Som om det ikke spilte særlig stor rolle. Du måtte gi inntrykk av at det var du som gjorde ham en tjeneste ved å gi ham innpass til en del av den enorme fortjenesten som lå rett rundt hjørnet, at problemet lå i hvilket lånetilbud du ville godta. Hvit skjorte, det var en selvfølge. Et diskré slips, men hva slags dress? De italienske ville være for oppsiktsvekkende. Ikke en Armani. Han måtte gi inntrykk av å være seriøs, rik nok til å kjøpe Armani-dresser i hopetall, men for alvorlig til å gjøre noe slikt, for opptatt av viktige forretninger til å bry seg om slikt jåleri. Han bestemte seg for at det beste ville være å satse på det tradisjonelle; en ubrutt tregenerasjoners 36
linje av forretningssuksess, gjenspeilet i en konservativ klesdrakt. Som om hans bestefar hadde tatt med seg hans far til skredderen sin, og hans far hadde introdusert ham til samme firma da tiden var inne. Brooks Brotherdressen, tenkte han. Gammel, men fremdeles elegant, diskré, men muligens litt i varmeste laget for juni. Ville Brooks Brothers være en vellykket dobbeltbløff, som å gi signal om at jeg er så rik at jeg ikke bryr meg om hvordan jeg går kledd, eller ville han virke som en taper? Han tok den ut av skapet og holdt den opp mot kroppen. Klassisk, men gammelmodig. Han så ut som en taper, og hang den tilbake. Prøvde den grå engelske fra Savile Road. Den var perfekt; den fikk ham til å se ut som en herre med virkelig klasse. Klok, tillitsvekkende og smakfull. Han valgte ut et slips med en svak antydning til mønster og solide svarte sko, tok på seg alt sammen og snudde seg frem og tilbake mens han så seg i speilet. Det kunne ikke vært bedre. Slik han så ut begynte han nesten å få tiltro til seg selv. Han drakk opp kaffen og tørket seg rundt munnen. Så gikk han inn i garasjen og fyrte opp Mercedesen før han kjørte innover mot byen kvart på syv, før rushtiden begynte. Reacher ventet femti minutter i Atlanta før han gikk om bord i flyet til New York. De svingte mot nordøst, og solen hadde steget opp over Atlanterhavet og skinte inn gjennom vinduet med det kalde lyset som kjennetegner daggryet i store høyder. Flyvertinnen hadde tilbudt ham vann, men han hadde valgt kaffe isteden. Den var tykk og sterk, og han drakk den svart, som hjerneføde. Han prøvde å finne ut hvem i helvete fru Jacob kunne være, og hvorfor hun hadde betalt Costello for å gjennomsøke hele landet på jakt etter ham. De begynte å sirkle over LaGuardia, noe Reacher elsket. Lange, langsomme sirkler over Manhattan i det klare morgenlyset, slik han hadde sett det i en million filmer, men uten musikken. Skyskraperne under dem, gylne i morgensolen, 37
Chrysler-bygningen, hans personlige favoritt, Citycorp og Empire State. Så gled de nedover mot nordenden av Queens, og landet. Skyskraperne på den andre siden av elven, midt i byen, raget høyt over flyvinduet der de svingte inn mot terminalen. Avtalen hans var klokken ni. Det passet ham dårlig, ikke på grunn av tidspunktet, ikke fordi klokken ni var midt på formiddagen for dem som jobbet på Wall Street. Det som plaget ham, var at han overhodet hadde en avtale på et fastsatt tidspunkt. Et møte til avtalt tid var det svært lenge siden Carl Stone hadde hatt. I virkeligheten kunne han ikke huske at han noen gang hadde hatt gått med på å møte noen til en tid som de hadde bestemt. Kanskje bestefaren hans hadde hatt slike møter i gamle dager. Siden den gangen hadde det bestandig virket omvendt. Carl Stone den andre og tredje hadde alltid hatt sekretærer som prøvde å avtale møter slik at det skulle passe inn i den travle dagsplanen deres. Mange ganger hadde folk måttet vente i dagevis på at han skulle få et ledig øyeblikk til å treffe dem, for så å vente i timevis i forværelset. Nå var det annerledes, og det fikk ham til å skamme seg. Han var tidlig ute, fordi han engstet seg, og han hadde først sittet på kontoret sitt i førti minutter for å tenke gjennom hvilke muligheter han hadde. Egentlig hadde han ingen. Uansett hvordan han så på det, manglet han én komma én million dollar i seks uker for å kunne lykkes. Det var i ferd med å kvele ham, ikke som en voldsom, øyeblikkelig konkurs med katastrofale følger, men langsomt og sikkert. Han var nesten fremme, men ikke helt. Det var som å slå et heltemodig slag på golfbanen, som nesten nådde hullet, men ballen stoppet noen centimeter for tidlig. Klokken ni om morgenen er det like mange mennesker i Wall street som i USAs sjette største by. Flere enn det er innbyggere i Albany, for eksempel. Carl Stone følte seg som en maur i en kjempestor tue da 38
han gikk mot kontoret til mannen han skulle oppsøke. Travle forretningsmenn svermet rundt ham på alle kanter. Han fant frem, trykket på en ringeklokke og hørte klikket da den automatiske dørlåsen ble åpnet. Han kom inn i resepsjonen til det som virket som et helt ordinært kontorlandskap. Det var innredet med eik og messing i et forsøk på å gi inntrykk av velstand, og det satt en mannlig resepsjonist bak skranken. Han rettet ryggen og gikk bort til ham. «Carl Stone,» sa han fast. «Jeg har en avtale med herr Hobie klokken ni.» Den mannlige resepsjonsvakten var den første overraskelsen. Han hadde ventet seg en kvinne. Den andre overraskelsen var at han ble vist rett inn. Han hadde regnet med å bli holdt på pinebenken ute i resepsjonen en stund. Det var slik han ville gjort det. Hvis en desperat person hadde kommet til ham for et lån som siste utvei, ville han latt vedkommende svette i minst tyve minutter. Var ikke det elementær psykologi? Det indre kontoret var svært stort, med ytterveggen som et enormt vindu. Det hadde tydeligvis vært flere kontorer, men veggene var fjernet. Foran vinduet hang persienner som bare så vidt slapp lyset inn. Et stort skrivebord, og tvers overfor det var det tre sofaer som sto plassert slik at det hele dannet en firkant. Det var bord med lamper ved hver ende av sofaene. I midten sto det et stort glassbord på et teppe. Det hele minnet om en dagligstue i utstillingsvinduet til en møbelforretning. Det satt en mann bak skrivebordet. Stone begynte å gå mot ham, forbi sofaene og glassbordet. Han strakk ut høyre hånd. «Herr Hobie? Jeg er Carl Stone.» Mannen bak skrivebordet var forbrent. Han hadde arrvev over hele den ene siden av ansiktet. Det virket nesten som øgleskinn. Stone så vekk i avsky, men så det allikevel i øyekroken. Det hadde samme preg som en overkokt hønsefot, men var unaturlig lyserødt. Der det gikk opp på issen, vokste det ikke hår. Så kom det noen tufser som gikk over til nor39
mal hårvekst på den andre siden. Det var grått. Huden på den forbrente siden av ansiktet var hard og klumpete, men på den friske siden var den myk og furet. Han var kanskje femti eller femtifem år gammel. Han satt tett inntil skrivebordet, med hendene i fanget. Stone sto foran ham og tvang seg til ikke å se bort, med høyre hånd utstrakt. Det var et svært pinlig øyeblikk. Man føler seg ille berørt når man står slik, klar til et håndtrykk, og gesten blir ignorert. Det kjennes dumt å bli stående sånn, men enda dummere å trekke til seg hånden igjen. Derfor ble han stående og vente. Så beveget mannen seg. Han brukte venstre hånd til å skyve seg bakover fra skrivebordet, og løftet den høyre mot Stone. Men det var ikke noen hånd, det var en skinnende metallkrok som stakk ut fra skjorteermet. Ikke en protese, en kunstferdig lagd hånd, bare en enkel metallkrok son var formet som en stor J, smidd av rustfritt stål og blankpusset. Stone var nesten på vei til å gripe den uansett, men stanset på halvveien. Mannen smilte kort, men vennlig med den bevegelige delen av munnen. Som om det ikke spilte noen rolle for ham. «Jeg kalles Hook Hobie,» sa han. Han satt og holdt kroken frem som om den var et studieobjekt, med ubevegelig ansiktsuttrykk. Stone svelget mens han prøvde å beholde masken og lurte på om han skulle rekke ut venstre hånd isteden. Han visste at noen gjorde det. Grandonkelen hans hadde fått hjerneslag, og de siste ti årene av sitt liv tok han alltid folk i hånden med venstre. «Sett deg,» sa Hobie. Stone nikket takknemlig, rygget og satte seg ned på enden av en sofa. Det fikk ham til å bli sittende sideveis, men han var glad over å gjøre noe i det hele tatt. Hobie la armen på skrivebordet, og kroken lagde en svak, metallisk lyd. «Du er kommet for å låne penger,» sa han. Den forbrente siden av ansiktet hans beveget seg ikke i det hele tatt. Den var tykk og hard som ryggen på en krokodille. 40
Stone kjente magesyren stige, og han så rett ned i bordet. Så nikket han og strøk håndflatene mot buksebena. Nikket igjen, og prøvde å huske den forberedte talen sin. «Jeg trenger én komma én million i seks uker for å komme meg over en kneik,» sa han. «Hva med banken?» spurte Hobie. Stone så ned i gulvet. Gjennom glassbordet så han det mønstrede teppet under. Han trakk vitende på skuldrene, som om han antydet en klok forretningsstrategi, i samtale med en mann han ikke ville drømme om å fornærme ved å forklare banale detaljer. «Jeg foretrekker å slippe det,» sa han. «Vi har en lånepakke, selvfølgelig, men jeg har forhandlet meg frem en veldig god rente, under forutsetning av at lånene er stabile og ikke beveger seg opp og ned. Du skjønner sikkert at jeg ikke vil forandre en slik avtale bare for småpenger.» Hobie dro høyrearmen over bordplaten. «Tullprat, herr Stone,» sa han rolig. Stone svarte ikke. Han lyttet til kroken. «Har du avtjent verneplikten?» spurte Hobie. «Unnskyld?» «Ble du innkalt til Vietnam?» Stone svelget. Brannsårene og kroken. «Nei,» sa han. «Jeg ble unntatt på grunn av samfunnsnyttige universitetsstudier. Jeg var selvfølgelig svært oppsatt på å tjenestegjøre, men krigen var over før jeg hadde tatt eksamen.» Hobie nikket langsomt. «Jeg var der,» sa han. «Og en av de tingene jeg lærte der var verdien av å samle inn etterretning. Den lærdommen bruker jeg i min forretningsvirksomhet.» Det ble stille i det halvmørke kontoret. Stone nikket og så mot kanten av skrivebordet. Det var på tide å bytte manuskript. «OK,» sa han. «Det er lov å prøve seg, ikke sant?» 41
«Du sitter ganske langt nedi dritten,» sa Hobie. «Du betaler banken topprente, og de vil ikke låne deg mer. Men du gjør en forholdsvis brukbar jobb med å forsøke å klore deg opp av gjørma, du er nesten oppe på tørt land.» «Nesten,» svarte Stone. «Bare seks uker og én komma én million unna.» «Jeg er spesialist,» sa Hobie. «Alle som lykkes, spesialiserer seg. Min spesialitet er tilfeller som ditt. Selskaper som i bunn og grunn er solide, med tidsbegrensede likviditetsproblemer. Problemer bankene ikke kan løse, fordi de spesialiserer seg på andre områder, som for eksempel å være drita dumme og uoppfinnsomme.» Han skrapte kroken bortover bordplaten igjen. «Jeg er ingen lånehai,» sa han. «Betingelsene mine er rimelige. Vi snakker ikke om hundre prosents rente. Jeg kan tenke meg å låne deg én komma én million i seks uker, mot, la oss si seks prosent for å dekke de seks ukene.» Stone gned håndflatene mot lårene igjen. Seks prosent for seks uker? Det tilsvarte én prosent i uken, eller en årsrente på femtito prosent. Lån én komma én million nå, og betal tilbake alt om seks uker med sekstiseks tusen i tillegg. Elleve tusen i uka. Kanskje ikke det en lånehai ville krevd, men ikke særlig langt unna. Men i hvert fall hadde fyren sagt ja. «Hva med garanti?» spurte han. «Det kan jeg ta i aksjer.» Stone tvang seg til å løfte hodet og se på ham. Han regnet med at dette var nok en test. Han svelget hardt, han var så nær målet og bestemte seg for at ærlighet var hans beste våpen. «Aksjene er ikke verd noe som helst,» sa han rolig. Hobie nikket med det grusomme hodet, som om han var tilfreds med svaret. «Akkurat nå er de ikke det,» sa han. «Men snart kommer de til å være det, ikke sant?» «Bare når du har fått tilbake pengene dine. Husker du para42
graf to og tyve? Aksjene kommer bare til å få tilbake verdien når jeg er på tørt land igjen.» «Og da kommer jeg til å skumme fløten,» svarte Hobie. «Jeg snakker ikke om en midlertidig overføring. Jeg vil beholde aksjeposten.» «Beholde den?» sa Stone. Han klarte ikke å skjule sin overraskelse. «Femtito prosent rente, pluss en gavepakke med aksjer?» «Det gjør jeg alltid, av sentimentale grunner. Jeg liker å være medeier i bedrifter jeg har hjulpet. De aller fleste er glad til over å få til en avtale.» Stone svelget enda en gang, så bort mens han tenkte gjennom mulighetene sine. Så trakk han på skuldrene. «Ja vel,» sa han. «Da blir det sånn.» Hobie åpnet skrivebordskuffen og tok frem et trykt dokument. «Jeg har gjort i stand dette,» sa han. Stone lente seg forover og leste dokumentet. Det var en låneavtale, én komma én million over seks uker, til seks prosents rente, pluss en vanlig aksjeoverføringsavtale. En aksjepost som hadde vært verd en million dollar for ikke lenge siden, og som snart ville være det igjen. Han blunket. «Det er den eneste måten jeg kan gjøre det på,» sa Hobie. «Som jeg sa til deg, er jeg spesialist. Jeg kjenner dette markedet. Du vil ikke få bedre vilkår noen andre steder.» Hobie satt to meter fra ham, men Stone følte det som om han satt ved siden av ham i sofaen, med det grusomme ansiktet tett ved, og at kroken rev i tarmene hans. Han nikket, en stille bevegelse med hodet, og trakk frem den fete Mont Blanc-fyllepennen fra innerlommen. Han bøyde seg frem og signerte begge kopiene som lå på den kalde og harde glassflaten. Hobie så på ham og nikket. «Jeg regner med at du vil ha pengene satt inn på brukskontoen din, der de andre bankene ikke vil oppdage det,» sa han. 43
«Det ville vært praktisk,» sa han. Hobie skrev et notat. «De vil være satt inn innen en time,» sa han. «Takk,» sa Stone. Det virket som den riktige reaksjonen. «Nå er det jeg som er utsatt,» sa Hobie. «Det føles ikke bra.» Stone så ned. «Det kommer ikke til å bli noen problemer,» sa han. Hobie nikket. «Jeg tror heller ikke det,» sa han mens han lente seg frem og trykket på en knapp. «Bring meg Stone-mappen, vær så snill,» sa han i mikrofonen. Etter en liten stunds taushet kom den mannlige resepsjonisten inn med en tynn, grønn mappe. Han la den på bordet foran Hobie, før han gikk ut igjen og lukket døren bak seg. Hobie trakk den til seg med kroken. «Ta en titt på dette,» sa han. Stone bøyde seg fremover og åpnet mappen. Den inneholdt fotografier, store svart-hvittkopier på blankt fotopapir. Det første bildet viste huset hans, tatt fra en bil utenfor innkjørselen. Det neste var av kona hans, Marilyn, tatt med telelinse mens hun gikk i blomsterhagen. Det tredje viste henne mens hun kom ut av skjønnhetssalongen inne i byen. Et kornete, sterkt forstørret bilde, som en hemmelig overvåkning. Det fjerde var et nærbilde av nummerskiltet på BMW-en hennes. Det femte var også av Marilyn. Tatt om kvelden, gjennom vinduet på badet. Hun hadde på seg badekåpe, og håret hennes var fuktig og ustelt. Stone stirret på det. For å ta det bildet måtte fotografen ha stått på plenen bak huset. Synet hans ble uklart, og det ringte i ørene. Så samlet han bildene, la dem i mappen og plasserte den langsomt tilbake på bordet. Hobie lente seg fremover, satte spissen av kroken i det grønne omslaget og trakk den til seg. I stillheten hørtes lyden an kroken som beveget seg bortover bordet tydelig. «Dette er sikkerheten min, herr Stone,» sa han. «Men 44
som du nettopp sa, er jeg trygg på at det ikke vil oppstå problemer.» Carl Stone svarte ikke, reiste seg bare og fant veien ut mellom alle møblene, gjennom resepsjonen og ut i heisen. Ned de åttiåtte etasjene og ut, der morgensolen traff ham som et slag i ansiktet.