Sjakkgeniene by Cappelen Damm AS

Sjakkgeniene

Atle Grønn og Hans Olav Lahlum

Sjakkgeniene Historien om verdensmesterne

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59825-9 1. utgave, 2. opplag 2018 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Carl Mydans/The LIFE Picture Collection/Getty Images Bobby Fischer On The Subway. American-born chess player Bobby Fischer rides in a subway car as he works on a chess problem on a portable board, New York April 1962 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prolog. Sjakken og VM-tittelens vei fram til 1886 . . . . . . . . . . .

7 11

Del 1 1886–1946: Individualisme og mangfold. . . . . . . . . . . . 19 Romantikken er død. Leve posisjonsspillet! . . . . . . . . . . . . . . 26 «En mester man ikke kan lære av, bare la seg imponere av» . 45 «… et sjakkgeni hvis like vi aldri vil få oppleve» . . . . . . . . . . 62 «Hvilke tre partier av Alekhin er deres favoritter?» . . . . . . . . 82 «Jeg var verdensmester i 1935–37 samt én dag i 1947…» . . . 104 Del 2 1946–1990: Kald krig og sovjetdominans . . . . . . . . . . . Homo sovieticus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den Gud gir en sjanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Livet er en liten dings». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å sette håndjern på en ål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En sovjetisk dandy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Jeg representerer bare Bobby Fischer!» . . . . . . . . . . . . . . . . En perfekt russer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ung må verden ennu være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119 125 153 167 190 204 219 250 277

Del 3 1990–2018: En større og mer ungdommelig verdenssport Kampen om historien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjempen som skulle «knuses som ei lus» . . . . . . . . . . . . . . . . En helt i et tusenårsperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Magnus Maximus – stor, større, størst? . . . . . . . . . . . . . . . . .

295 303 317 333 352

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grønns rangering av verdensmesterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lahlums rangering av verdensmesterne . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjakk-VM i navn og tall 1886–2018 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

377 380 381 382 393 407

Forord

Mange sjakkspillere kjenner seg igjen i det halvveis beundrende, halvveis foraktelige spørsmålet: «Så du er et sånt sjakkgeni, du, da?» Vel, det er ikke i denne folkelige betydningen av ordet vi kaller boken Sjakkgeniene. Men vi legger likevel en uformell definisjon til grunn. Vi vet fra starten av denne reisen gjennom sjakkhistorien ikke helt hva et sjakkgeni er, det må vi innrømme. Og vi har ingen ambisjoner om å skrive et strengt vitenskapelig verk om sjakkmesternes hjernevirksomhet. Tittelen er sånn sett en kunstnerisk frihet. Det vi likevel kan si med stor sikkerhet, er at noen er mer geniale enn andre. Blant de mest geniale er kanskje Capablanca, Alekhin, Tal, Fischer, Kasparov og Carlsen. De har alle vært verdensmestre i sjakk. Men det finnes andre sjakkgenier, som Morphy på 1800-tallet eller Ivantsjuk i vår tid, som aldri ble verdensmestre, selv om de nok ikke står tilbake i genialitet for mindre kjente verdensmestre som Smyslov eller Euwe. Skjønt, hvem vet. Barytonen Smyslov, som prøvesang for Bolsjojteatret, hadde en sans for harmoni på sjakkbrettet som det er fristende å kalle genial. Og pikeskolelærer Euwe skrev bindsterke verk om midtspillet som i ettertid må karakteriseres som en sjelden bragd, nærmest en genistrek. Det er disse personlighetene – «kongerekka» i sjakkhistorien – denne boken handler om. Som sjakkspillere flest elsker vi rating og rangeringer. Men å sammenlikne spillestyrke over tid, i vårt tilfelle gjennom mer enn 130 år, åpner for subjektive vurderinger. Vi avslutter med våre personlige rangeringer av de 16 ubestridte, «klassiske» verdensmes7

terne i sjakk, rangeringer vi har kommet fram til uavhengig av hverandre under arbeidet med boken. Vi er to sjakkspillere som har levd med fortellingene om de gamle mesterne siden vi åpnet vår første sjakkbok. Andre mestre i nyere tid har vi kunnet følge mens de har kjempet seg fram mot VM-tronen. Noen karaktertrekk ved spillerne har festet seg, forhåpentligvis ikke som klisjeer og stereotypier, men som menneskelige egenskaper det er verdt å dvele ved. På de neste drøyt 400 sidene prøver vi å skjønne disse personlighetene – i en enkel setning eller to, eller, en sjelden gang, i et enkelt diagram. Men dette er ingen klassisk sjakkbok med sjakkpartier og varianter; vårt mål har vært å skrive portretter av 16 ulike personligheter. Enkelthistoriene lest i sammenheng inviterer også til noen generaliseringer. På begynnelsen av 2000-tallet hevdet Kasparov, med sin sans for mønster og tallmystikk, at hver femte verdensmester har revolusjonert sjakken: Steinitz (den første), Botvinnik (den sjette) og Fischer (den ellevte). Etter dette noe pussige mønsteret skulle vår egen Carlsen (den sekstende) også stå for en revolusjon. Et annet gjennomgangstema er hvordan kampene om verdensmestertittelen ofte ender i et anstrengt forhold mellom spillerne. Slik vil det naturlig bli når to sterke personligheter kjemper om en av de mest prestisjefylte intellektuelle titlene verden har å by på. Et fellestrekk det er verdt å nevne allerede i forordet, er hvor menneskelige sjakkgeniene tross alt er, i all sin kompleksitet. De har gode og dårlige sider som alle andre. Et geni er et vanlig menneske som blir opphøyd til «udødelighet» gjennom sine prestasjoner på et ganske snevert område, og derfor har våre «udødelige» sjakkgenier karakterstyrker og brister som andre sjakkspillere. Vi vil prøve å forstå sjakkhistorien gjennom verdensmesterne, men sjakkens utvikling er også en historie om verdenssamfunnet og stormaktene. Vår historie har derfor tre deler: sjakksportens framvekst fra 1886 til 1946, sjakken under den kalde krigen fra 1946 til 1990, og den moderne sjakkæraen fra 1990 og til våre dager. Med én forfatter som er fascinert av alt gammelt og én som er fascinert av alt russisk, var en nærliggende arbeidsdeling at førstnevnte 8

tok hovedansvar for veien fram til 1946 og sistnevnte hovedansvar for den sovjetdominerte epoken under den kalde krigen. Atle har skrevet førsteutkastene om verdensmesterne Botvinnik, Smyslov, Tal, Petrosjan, Spasskij, Karpov, Kasparov og Kramnik, mens Hans Olav har skrevet førsteutkastene om Lasker, Capablanca, Alekhin, Euwe, Fischer, Anand og Carlsen. Hva angår Steinitz, skrev Atle førsteutkastet om den første VM-kampen i 1886 og veien dit, mens Hans Olav skrev mesteparten om det senere livet og de øvrige VM-kampene til den første verdensmesteren. Hans Olav står bak prologen og introduksjonen til de tre hovedepokene, mens Atle har gjort det meste knyttet til illustrasjonene. Hele manuset har vært gjennom omfattende diskusjoner, og begge forfatterne har bidratt med små historier og endringer i alle bokens kapitler. Boken er dermed å oppfatte som et felles åndsverk fra to likestilte forfattere, som står igjen med felles ansvar for eventuelle feil og mangler. Boken avsluttes med tre vedlegg: Resultatoversikt, navneregister og en fullstendig litteraturliste over skriftlige kilder, supplert med noen tips til videre lesning om omtalte aktører og hendelser. Sitater i teksten er våre egne oversettelser med belegg i kildene. Framstillingen vår er populærvitenskapelig og forhåpentligvis lett tilgjengelig for et publikum langt utover sjakkekspertisen. Sjakkgeniene er først og fremst en fortelling for alle med et snev av interesse for sjakk, historie og mennesker. Teksten er derfor ikke utstyrt med fotnoter og sidehenvisninger. Av samme grunn har vi ikke kommentert komplette sjakkpartier, men nøyd oss med et utvalg diagrammer som for hobby- og turneringsspillere vil illustrere de ulike sjakkgenienes spillestil og gi innsikt i sjakkspillets utvikling. Leseren må gjerne hoppe over diagrammene, men om denne forunderlige verdenen virker forlokkende, røper vi allerede her hemmelighetene bak sjakknotasjonen: Gjengivelsen av sjakktrekk følger koordinatsystemet på sjakkbrettet. 1.e2–e4 betyr at i trekk nummer 1 flyttes bonden i e-linjen fra andreraden til fjerderaden. I forenklet notasjon skrives også kun destinasjonen: 1.e4. Selve bonden markeres ikke med bokstaven B, mens for andre brikker og trekk brukes følgende konvensjoner:

K = konge, D = dronning, T = tårn, L = løper, S = springer (hest). x = slår, † = sjakk, 0-0 = kort rokade, 0-0-0 = lang rokade. ! = godt trekk, !! = genialt trekk, ? = dårlig trekk, ?? = bukk (tabbe). Vi vil takke følgende personer for kommentarer og nyttige innspill til manuset: Øystein Brekke, Erik Grønn, Vibeke Ekeland Grønn, Gro Fossum Grønn, Ingebrigt Waage Hetland, Morten Lilleøren, Ingrid Strand, Hilde Østby og Geir Sune Tallaksen Østmoe. Vi kan vise bilder fra vår tids fremste sjakkfotografer, som Rolf Haug, David Llada og Lennart Ootes, samt en av Norges største kunstfotografer, Dag Alveng. En spesiell takk går til Russlands ledende sjakkfotograf de siste 50 årene, Boris Dolmatovskij, som har bidratt med flere unike historiske fotografier. Atle Grønn Oslo, 1. august 2018

Hans Olav Lahlum Gjøvik, 1. august 2018

Prolog. Sjakken og VM-tittelens vei fram til 1886 Når verdens første sjakkparti ble spilt, lar seg ikke fastslå. Det skjedde etter alt å dømme i India en gang for rundt 1500 år siden. En legende forteller at sjakken ble funnet opp av en vismann, som fikk i oppgave å skape verdens mest interessante brettspill – og at han igjen demonstrerte sin visdom da han ba om å få utbetalt ett riskorn for den første ruten på sjakkbrettet, to riskorn for den andre, fire for den tredje, åtte for den fjerde og så videre. Fyrsten aksepterte dette som et beskjedent krav, men etter utregningen av beløpet måtte han erkjenne at han var blitt lurt, og at det ikke fantes så mange riskorn i verden. Legenden viser sjakkbrettets mangfoldige muligheter og koblinger til alt fra matematikk til historiefortellinger. Den opprinnelige indiske sjakkvarianten Chaturanga fikk deretter fotfeste i det gamle Persia, et sted i dagens Iran eller Irak. Brettet med 64 felter og 32 brikker spredte seg med araberne fra 900-tallet til Sør-Europa, og senere også fra Persia og Bysants via de russiske elvene helt til Norden og NordEuropa. Sjakk ble i middelalderen spilt i mange ulike land, med brikker som flyttet på litt ulike måter med ulike navn. Hvis noen av partiene ble skrevet ned, er de så langt kjent ikke blitt bevart. Brikkene fikk sine nåværende navn delvis basert på samfunnshierarkiet i samtidens Europa. I moderne europeiske språk er det likevel en viss variasjon, for eksempel er «bonde» en nord-germansk betegnelse på det som ellers er «fotsoldat» i fransk, engelsk og russisk. Det første partiet med dagens regler – men uten rokaden – ble trolig spilt i Valencia på 1470-tallet. 11

Det er imidlertid ikke mulig å si noe om hvem som da var verdens beste sjakkspiller. Som den første uoffisielle verdensmesteren nevnes av og til den spanske presten Ruy López de Seguera. Det er nok mest basert på at han fant opp den fortsatt populære «spanske åpningen», og at han i 1561 utga en framsynt lærebok. Ruy López var ikke bare en teoretiker, men hadde også et blikk for spillets praktiske muligheter – som vi ser av hans råd om alltid å plassere sjakkbrettet slik at motstanderen fikk solen i øynene. Da verdens første internasjonale sjakkturnering ble avholdt ved det spanske hoffet i 1574–75, etter invitasjon fra kong Filip II, kom den rundt 45 år gamle Ruy López likevel bare på tredjeplass blant fire deltakere. Det er usikkert om Ruy López noen gang var verdens beste sjakkspiller, og enda mer usikkert hvem som var det etter hans død i cirka 1580. Italia var da Europas ledende sjakknasjon, og herfra stammer de moderne rokadereglene. Fra 1620-tallet omtales italieneren Giochino Greco i noen kilder som verdens sterkeste spiller. Han var så vidt vi vet aldri med i noen turneringer, og hans renommé er basert på noen få, men pene angrepspartier som ingen vet om han faktisk spilte. Sporene etter Greco som sjakkspiller forsvinner i 1634, trolig som en naturlig følge av at han døde omtrent på den tiden. Mer kvalifiserte diskusjoner om hvem som var verdens beste sjakkspiller, fant sted i tiårene før og etter den franske revolusjon. Spillet var blitt populært blant herskere og feltherrer; Napoleon Bonaparte var en av dem som, ut fra et fåtall bevarte partier, synes å ha vært en habil sjakkspiller. Paris var nå blitt Europas sjakkhovedstad. Den franske operakomponisten François-André Danican Philidor var anerkjent som den beste spilleren i byens mest kjente sjakkafé, Café de la Régence, fra 1755 til sin død i 1795. I konkurranse med italieneren Domenico Ercole Del Rio var Philidor verdens beste sjakkspiller. Deres status var også basert på teoretiske arbeider: Philidor skrev i 1749 sjakkhistoriens så langt beste lærebok, der han oppsiktsvekkende hevdet at hvit står til vinst i utgangsstillingen. Den italienske rivalen forfektet et annet syn, og Philidors tese ble diskret fjernet fra senere utgaver og oversettelser av boken. Dette hovedverket var uansett en sjakkintellektuell bragd. 12

Philidor forsto som ingen før ham bøndenes betydning i sjakk, og særlig verdien av å kontrollere sentrum med bønder. Han siteres fortsatt ofte på spissformuleringen «bøndene er sjakkspillets sjel». I en mer moderne tolkning av denne aforismen, kan man si det slik: Først når en sjakkspiller skjønner at bøndene både skaper svekkelser og vinner nye felter når de går forover, er man blitt «posisjonsspiller». Bonden må behandles omtenksomt siden den er den eneste brikken som ikke kan angre seg og gå bakover. Selv om Philidor aldri deltok i noen internasjonal turnering, var hans status som verdens fremste sjakkpersonlighet også basert på praktisk spillestyrke: Philidor tapte få partier og ingen kamper over flere partier i de siste 40 årene av sitt liv. 1800-tallet ble romantikkens århundre i Europa. Innenfor sjakken ga det seg utslag i at så godt som alle, i hvert fall fram til 1870-tallet, spilte en pompøs angrepssjakk. Selv etter at Philidor hadde demonstrert bøndenes betydning, handlet spillet om offiserene og om mulighetene for mattangrep på motstanderens konge. 1800-tallsspillerne holdt derfor gjennomgående et ganske høyt nivå taktisk og lavt nivå strategisk. Den tidligere offiseren Alexandre Deschapelles viste et oppsiktsvekkende talent for ulike spill etter at han mistet sin høyre arm på slagmarken. Han etablerte seg som verdens beste sjakkspiller på begynnelsen av århundret. Tidlig på 1820-tallet nedprioriterte Deschapelles imidlertid sjakken til fordel for kortspill, og hans elev Louis-Charles de La Bourdonnais ble de neste 20 årene regnet som verdens beste sjakkspiller. Som den første uoffisielle VM-kampen omtales av og til 85 partier spilt mellom La Bourdonnais og irske Alexander McDonnell i Paris i 1834. La Bourdonnais vant 511⁄2–331⁄2. Duellen var egentlig en samling av seks kortere kamper og ble dessuten avbrutt på ubestemt tid uten at en vinner var kåret. Maratonkampen passet godt inn med tidens stereotypier, med La Bourdonnais som den flammende franskmannen og McDonnell som den sindige briten. Underholdningsverdien var høy, som vi ser av sluttstillingen i parti 16:

McDonnell–La Bourdonnais, 16. parti, Paris 1834.

Hvit har dronning for løper, men blir matt i få trekk på grunn av svarts armada av fribønder som forvandles til dronninger på førsteraden. Partiet kunne ha vært spilt på et ganske høyt internasjonalt nivå i 2018. Mange av partiene fra den samme kampen inneholder imidlertid trekk som gir grunn til å tvile på om spillerne ville ha klart seg i en norsk mesterklasse i dag. McDonnell døde alt året etter, og i 1840 ble La Bourdonnais begravet på samme kirkegård i London. Det fortsatt svært uoffisielle hegemoniet svingte over til Storbritannia da engelskmannen Howard Staunton i 1843 overbevisende vant en kamp mot Frankrikes beste spiller, Pierre de Saint-Amant. Åtte år senere var Staunton favoritt på hjemmebane i tidenes første større internasjonale turnering, avviklet som cupspill i London sommeren 1851. Deltakerlisten inneholdt to ungarere, tre tyskere, én franskmann og ti briter. Tre av de fire semifinaleplassene gikk til arrangørlandet. Den fjerde tok Adolf Anderssen fra Preussen, som utklasset Staunton 4–1 i semifinalen og deretter slo Marmaduke Wyvill 41⁄2–21⁄2 i finalen. Staunton var en moderne spiller, som mente at angrep måtte forberedes med gode plasseringer av både bønder og offiserer. Turneringen ble likevel preget av romantisk og optimistisk angrepssjakk, uten bekymringer for detaljer som bondestruktur eller utvikling av alle offiserene.

Anderssen–Kieseritzky, London 1851.

Diagrammet er fra turneringens mest kjente parti, selv om det egentlig ble spilt i en pause. Hvit ofret noe spekulativt en løper for å få angrepssjanser etter åpningen, og deretter ofret han i en vunnet stilling helt unødvendig tårnet på a1. Svart forsvarte seg imidlertid hjelpeløst. Dermed kunne Anderssen i diagramstillingen ofre dronningen på f6 og sette matt i neste trekk med løperen: 22.Df6†! Sxf6 23.Le7 matt. Det enkle 22.Dxf7 ville for øvrig ha mattet nesten like raskt uten å ofre dronningen. Partiet gikk, tross sine åpenbare feil og mangler, inn i sjakkhistorien som «Det udødelige parti». Staunton utfordret straks Anderssen til en tvekamp over 21 partier for å avgjøre hvem som var verdens beste. Anderssen sa seg villig til å stille, men måtte hjem til sitt virke som matematiker. Stauntons helseproblemer, kombinert med hans arbeid med nyutgivelser av Shakespeares skuespill, gjorde det vanskelig å finne tid til sjakk også for engelskmannen. Adolf Anderssen forble anerkjent som verdens sterkeste sjakkspiller de neste seks årene. 1857 var året da europeerne oppdaget at sjakk også ble spilt på andre kontinenter. Den første store turneringen i USA ble arrangert i New York den høsten, som en cupturnering med 16 spillere etter mønster fra London-turneringen. Turneringen ble suverent og sensasjonelt vunnet av den bare 20 år gamle sørstatsmannen Paul Morphy. Men Morphy nøyde seg ikke med å være USAs beste spiller, og reiste året etter til Europa. Oppholdet i Storbritannia ble en 15

skuffelse, siden Staunton etter gjentatte utsettelser og bortforklaringer sa nei til å møte ham. Amerikaneren fikk derimot spilt mot flere av de beste spillerne i Paris, og tross sykdomsproblemer underveis vant han overlegent to kamper mot Adolf Anderssen med sifrene 8–3 og 5–1. Morphy imponerte også i simultanoppvisninger mot mange motstandere samtidig. Han vant flere blindsimultaner der han spilte mot åtte motstandere uten å se noen av brettene. Det hjalp ytterligere på berømmelsen at Morphy spilte romantisk sjakk i samsvar med tidens idealer. Han var på sitt beste i åpne stillinger med angrepssjakk, som i partiet spilt i en losje i Paris-operaen under en forestilling i 1858: Morphy–Hertug Braunschweig og Grev Issouard, Paris 1858.

Morphy ofret elegant dronningen på b8 og avsluttet med en tårnmatt på d8: 16.Db8†! Sxb8 17.Td8 matt. Motstanderne spilte imidlertid altfor svakt til at partiet sier noe særlig om Morphys nivå. På begge sider av Atlanterhavet var det ingen tvil om at Morphy var historiens sterkeste sjakkspiller. Viraken han opplevde både før og etter hjemkomsten til USA våren 1859, var uvant for det stillfarne sjakkgeniet. Han trakk seg tilbake fra sjakken for å prioritere sin advokatkarriere, men gjorde ingen suksess på det området verken under eller etter borgerkrigen. De få som oppsøkte kontoret hans, spurte bare om sjakk, som han stadig mer distanserte seg fra. Morphy levde trygt på familieformuen, men drev inn i en meningsløs lediggang og ble mer og mer folkesky. Tilbake i Paris på ferie vant han i 1863 sine siste partier 16

på europeisk jord. I 1867 besøkte han igjen Paris, men oppsøkte ikke sjakkmiljøet. I 1866 overtok 30 år gamle Wilhelm Steinitz rollen som Europas beste sjakkspiller etter seier 8–6 i en tvekamp uten en eneste remis mot Adolf Anderssen. Senere i livet regnet Steinitz seg som verdensmester fra 1866. Det kan være rimelig nok hvis man legger et matchperspektiv til grunn, men turneringsresultatene fra de neste årene tilsa ikke at Steinitz var noen klar verdensener. Unntaket var turneringsseieren på hans gamle hjemmebane i Wien i 1873 da han vant omspillet mot Storbritannias beste spiller, Joseph Blackburne, med Anderssen på tredjeplass. Steinitz spilte ingen flere turneringer på 1870-tallet, men styrket sitt krav på å være verdens beste spiller da han i 1876 vant knusende 7–0 i en privatkamp mot Blackburne. For Steinitz, som for flere av de tidligere uoffisielle verdensmesterne, var statusen som verdensener i stor grad basert på hans arbeid som sjakkteoretiker. Steinitz utviklet teorien om posisjonsspill som delvis bygde på arven fra Philidor om bondestrukturens betydning. Samtidig utviklet han forståelsen av hvordan fornuftig posisjonering av offiserene er grunnlaget for vellykket spill i både angrep og forsvar. Både militærstrategisk tenkning og sjakktenkning var midt på 1800-tallet dominert av en offensivkult, med overdreven tro på betydningen av å starte angrepet først. Blant generalene var offensivkulten fortsatt en dominerende doktrine som fikk store negative følger ved utbruddet av første verdenskrig i 1914. Men blant de sterkeste sjakkspillerne ble offensivkulten alt på 1870-tallet utfordret av Steinitz og hans teorier om posisjonsspill. Howard Staunton døde i 1874, mer enn 20 år etter at han trakk seg fra turneringssjakk. Adolf Anderssen forble en toppspiller til sin død i 1879, men var på vei nedover fra begynnelsen av 1870-tallet. Morphys skygge spøkte hele tiden i bakgrunnen, men han kom aldri fram i lyset igjen. Morphy sa nei til en kamp mot Steinitz, men i 1869 spilte han hjemme i USA mot sin gode venn Charles Maurian. Han vant 6–2 selv om han startet partiene med en springer mindre. Sjakkgeniene Steinitz og Morphy møttes endelig i New York i 1883, men da nektet Morphy 17

å snakke om sjakk. Han gjorde et så deprimerende inntrykk at Steinitz avbrøt møtet. Morphy døde året etter av hjerneslag i sitt hjem i New Orleans. Den fortsatt noe mystiske Paul Morphy gikk inn i historien som sjakkens første vidunderbarn, og som den sterkeste spilleren før den offisielle verdensmesterrekken. Han var en pioner i forståelsen av offiserenes utvikling, kontroll over sentrum og åpne linjer. Siden motstanderne i så stor grad spilte på Morphys premisser, og siden han aldri skrev noe av betydning om sjakk, vet vi imidlertid ikke så mye om hans styrke i mer lukkede og strategiske stillinger. På begynnelsen av 1880-tallet stilte kritikere av Steinitz og hans sjakkfilosofi spørsmål om ikke den angrepsglade polakken Johannes Zukertort nå var verdens beste spiller. Zukertort oppfattet seg selv som verdensmester etter at han i 1883 vant en viktig turnering i London klart foran Steinitz. Det var etter Anderssens og Morphys død tydelig at Steinitz og Zukertort var verdens to ledende spillere, men uklart hvem som var best. Situasjonen var utilfredsstillende for sjakkverdenen og uakseptabel for to sjakkgenier som begge ønsket å være nummer én.

del 1

1886–1946: Individualisme og mangfold

Slutten av 1800-tallet så en rask utvikling og organisering av ulike vitenskaper og sportsgrener. Både framveksten av sjakkteori og sjakkturneringer traff trender i tiden. Sportsnasjonalismen var på frammarsj og ble en del av nasjonsbyggingen i store og små land. I 1886 var det fortsatt ti år til det første OL i moderne tid ble avholdt, men tennis hadde allerede fått to store årlige mesterskap med Wimbledon-turneringen og US Open. Den svært fysiske duellsporten boksing hadde i 1882 fått sin første offisielle verdensmester med amerikanske John Sullivan. Det var stor publikumsinteresse og mediedekning rundt spørsmålet om hvem som kunne utfordre mesteren i tennis og boksing. US Open i tennis brukte et system hvor den regjerende mesteren måtte forsvare tittelen mot vinneren av årets turnering. Ideen om å etablere en offisiell VM-tittel i sjakk, basert på at en verdensmester skulle forsvare tittelen mot en utfordrer, var naturlig både ut fra tiden man levde i og sportens karakter. De nye muligheters land, USA, var selvsagt det mest nærliggende åstedet for duellen mellom Steinitz og Zukertort i 1886. Da første parti var i gang den 11. januar, begynte også historien om en VM-tittel som 132 år senere innehas av norske Magnus Carlsen, og som er blitt en av de mest tradisjonsrike og prestisjefylte i sportens verden. I 1886 var Asia allerede den mest folkerike verdensdelen. Politisk dominerte likevel Europa, og de gamle kolonimaktene ekspanderte videre både i Asia og Afrika. USA var i ferd med å overta Storbritannias posisjon som verdens største økonomi. Sjakkens verdenshistorie 21

fra 1886 til 1946 handler nesten bare om Europa og Amerika, selv om Asia skulle komme inn på brettet mot slutten av perioden. Verdens beste sjakkspillere tilhørte alt overveiende den hvite jødisk-kristne sivilisasjonen. De var selvsagt alle sammen menn. Selv om land som Cuba, Polen og Nederland skulle spille en viktig rolle, i stor grad basert på sterke enkeltspillere, dominerte tidens stormakter. New York var blitt den viktigste sjakkbyen i USA. London hadde overtatt posisjonen til Paris som Europas sjakkhovedstad, og det ble også spilt stadig mer sjakk i storbyer som Wien, Moskva og Berlin. Frankrike, som tidligere hadde dominert verdenseliten, var klart på defensiven som sjakknasjon i 1886, men aristokrati- og diplomatispråket fransk satte dype spor i sjakken – fra remis, en passant og j’adoube (‘jeg retter på brikken’) til senere Fédération internationale des échecs (FIDE). Storbritannia var fortsatt viktig, men fikk stadig sterkere konkurranse fra USA. Både det nylig samlede Tyskland og Russland var sjakkstormakter på vei opp. Mens Tysklands posisjon i sjakken skulle bli redusert utover i perioden, skulle den russiske sjakkskolen fra før revolusjonen i 1917 få vind i seilene som den nye sovjetiske sjakkskolen på 1930- og 1940-tallet. Østerrike-Ungarn hadde en rekke toppspillere før første verdenskrig. Oppsiktsvekkende nok forble Ungarn og Tsjekkoslovakia sterke sjakknasjoner etter oppløsningen av imperiet i 1918–19, mens Østerrike, tross storbyen Wien, raskt fikk redusert betydning. Norden hadde ingen spillere helt i verdenstoppen, men både Danmark og Sverige hadde fått konkurransedyktige landslag på 1920-tallet og 1930-tallet. Norsk sjakkliv opplevde en betydelig utvikling i perioden, blant annet gjennom den organiserte arbeidersjakken, men hadde i 1946 fortsatt ingen spiller nær topp 50 i verden. Første halvdel av 1900-tallet så en sterk utvikling av sjakklitteraturen, som gjennom gjengivelse av sjakktrekkene er bedre egnet enn annen sportsjournalistikk til å gjenskape og dokumentere konkurransen. For sjakken fikk utbygging av presse, transport og kommunikasjon derfor spesielt stor betydning. Sjakken fulgte storpolitikkens utvikling i den forstand at årene under og like etter første verdenskrig ble en krevende periode med stagnasjon. Men deretter kom en periode 22

med framgang i mellomkrigstiden, før andre verdenskrig igjen førte til tilbakegang. Sammenlikner man med andre sportsgrener, var sjakken tidlig ute med etableringen av en offisiell VM-tittel, men ikke spesielt tidlig ute med etableringen av et offisielt verdensforbund. Verdenssjakkforbundet FIDE ble formelt dannet i 1924, men spilte de første årene en beskjeden rolle. På samme måte som mange internasjonale sportsforbund, og også FNs forløper Folkeforbundet, led FIDE under at viktige stormakter ikke deltok. FIDE kom utover på 1930-tallet mer på banen i kampen om VMtittelen, men avgjørelsen om når VM-kamper skulle spilles og hvem som skulle være utfordrer, lå helt til 1946 hos den sittende verdensmesteren. Ansvaret for å reise premiefondet var skjøvet over på utfordrerne, noe som flere ganger førte til at det gikk mange år uten at verdensmesteren forsvarte sin tittel. VM-tittelen ble oppfattet som den sittende verdensmesterens personlige eiendom mer enn som en del av det internasjonale sjakkfellesskapet. Verdensmesternes sterke stilling oppsto i en tid som på mange områder var preget av individualisme og langt friere hender for mektige menn. Hva angikk VM-tittelen, gikk mesterens privilegier lenger i sjakken enn i de fleste andre sportsgrener, kanskje med unntak av boksing. Gjennom inntektene fra VM-tittelen var sjakken tidlig ute med profesjonalisering i en tid hvor amatøridealet fortsatt sto sterkt i sportsverdenen. I 1924 ble det tatt et viktig veivalg. Det organiserte sjakkmiljøet sa nei til et tilbud om plass i sommer-OL etter å ha erkjent at de fleste toppspillerne ikke ville overholde amatørbestemmelsene. I stedet ble det samme år avholdt et første uoffisielt sjakk-OL, et landslagsmesterskap som fikk offisiell status i 1927. Sjakksporten ble stadig mer utbredt utover i mellomkrigstiden. Antall land med nasjonale mesterskap økte stadig, men internasjonal deltakelse var likevel beskjeden i økonomisk krevende tider. Mange land hadde fortsatt bare én eller to spillere på et internasjonalt nivå. Det siste sjakk-OL før krigen ble spilt med 27 firemannslag i Buenos Aires høsten 1939. Sjakken var da på frammarsj i Sør-Amerika og skulle styrke sin posisjon enda mer under krigen da 23

mange av de europeiske toppspillerne ble værende i Sør-Amerika etter OL. Sjakk var, som annen sport og vitenskap, fullstendig mannsdominert i 1886 og fremdeles nesten fullstendig mannsdominert ved slutten av første verdenskrig. I mellomkrigstiden deltok kvinnene mer aktivt. Sjakken var altså relativt tidlig ute som en sport for kvinner, selv om utviklingen hundre år senere, i vår tid, er oppsiktsvekkende svak sammenliknet med fysiske idretter. Vera Menchik, en 21 år gammel britisk tsjekker født og oppvokst i Moskva, vant offisielt verdensmestertittelen for kvinner da den ble etablert i 1927. Hun forsvarte enkelt tittelen gjennom hele mellomkrigstiden og tapte bare ett av 83 VM-partier. Da kvinneverdensmesteren i 1929 ble invitert med i en av datidens sterkeste turneringer, som tradisjonelt hadde kun mannlige deltakere, ble ideen latterliggjort av den østerrikske toppspilleren Albert Becker. Han foreslo at man dannet en egen «Vera Menchik-klubb» for dem som tapte mot henne. Becker ble i løpet av turneringen selv medlem av klubben, og det samme ble en lang rekke av 1930-tallets beste spillere. Menchik hadde positiv score mot den femte verdensmesteren Max Euwe og tilhørte på sitt beste trolig topp 30 i verden. Etter at Vera Menchik ble drept under et flyangrep på London i 1944, fantes det ingen kvinnelig spiller nær topp hundre i verden, og verdensmestertittelen var ubesatt helt til 1949. Perioden 1886–1946 ble i sjakkhistorien preget av individualisme og mangfold. De fem første verdensmesterne kom fra fem ulike land, og et titalls andre land hadde i løpet av perioden én eller flere spillere i verdenseliten. Andre verdenskrig tok imidlertid livet av mange av mellomkrigstidens ledende spillere, og andre bar på opplevelser som gjorde at de ikke lenger spilte turneringssjakk på toppnivå. Lasker og Capablanca, den andre og tredje verdensmesteren, døde en naturlig død i krigsårene, mens den fjerde verdensmesteren, Alekhin, døde under mer mystiske omstendigheter like etter at freden kom. Krigen markerte således et stort generasjonsskifte for sjakksporten. Slutten på andre verdenskrig og den ganske brå overgangen til den kalde krigen gjør 1945 til et naturlig skille i mange bøker om vitenskap, kultur og sport. To faktorer, som delvis henger sammen med 24

hverandre, gjør imidlertid 1946 til det åpenbare sluttåret for vår første og lengste tidsperiode i sjakkens VM-historie. Den sittende verdensmesterens død våren 1946 markerte et sluttpunkt for verdensmesternes frie valg av VM-utfordrer. Samtidig gikk sjakken inn i en ny fase: Sovjetunionen skulle fra nå av dominere på en måte ingen nasjon i sjakkhistorien hadde gjort tidligere, og som var nesten uten paralleller i sportsverdenen.

Romantikken er død. Leve posisjonsspillet!

Wilhelm Steinitz til høyre og Johannes Zukertort i en gravering fra 1886 i Harper’s Weekly.

Wilhelm Steinitz (1836–1900), Østerrike-Ungarn, USA. Verdensmester: 1886–1894.

«– Om jeg kanskje kunne si noen få ord til de yngre om Zukertort?» spurte Erling Kristiansen. Oslo Schakselskaps lokaler i Bogstadveien var godt besøkt denne sommerkvelden på slutten av 1980-tallet. Et par medlemmer reiste seg og forlot medlemsmøtet. De ble senere på kvelden observert i naborommet dunkende lynsjakk på en sjakk-klokke av typen «tårnur». Ordstyrer Knut Bøckman, Aftenpostens sjakkspaltist, skulte med en misbilligende ansiktsrykning etter de to som lusket ut, før han smilte til sin gamle venn og oppmuntret ham til å sette i gang. «Vi har mange stormestere,» begynte Kristiansen, selv norgesmester 26

fra 1972, med sin karakteristiske nordnorske setningsmelodi fra oppveksten i Finnmark. Flere kikket bort på Einar Gausel, ferievikaren i Dagbladets sjakkspalte, som noen år senere skulle bli fullverdig spaltist og Norges tredje stormester. «Så veldig mange stormestere har vi jo ikke, faktisk bare Simen Agdestein, men han mener kanskje i hele verden», tenkte forsamlingen. «Folk snakker gjerne om Morphy og Steinitz, men de glemmer Johannes Zukertort. Han var noe langt større enn en stormester – den tittelen ble jo ikke innført før i 1950, 62 år etter hans død. Zukertort var noe så sjeldent som en stor mester», fortsatte Kristiansen. «Å, herregud», utbrøt Gausel halvhøyt til noen av de yngre mesterspillerne som satt ved hans bord. Et par sjakkspillere i tenårene fniste. «Hysj», sa Bøckman strengt. På et bord fullt av eldre menn satt Roald Bukne og nikket fornøyd til Kristiansens monolog. Han var en veteran fra det norske vinnerlaget i en internasjonal studentturnering i Brüssel i 1953 og en ivrig komponist av sjakkproblemer. Bukne vernet om sin sjakkspalte i Dagbladet, men i andre halvdel av 1990-tallet avsluttet han den med noen knappe linjer om at Gausel skulle overta ansvaret for spalten: «Det ser ikke ut som Gausel har tenkt å informere meg nærmere i sakens anledning.» En ung bergenser, matematikkstudent og innflytter i Oslo, tillot seg å stille et vennlig spørsmål da Kristiansens monolog så ut til å gå mot slutten. Spørsmålet fra bergenseren ble for mye for gamle hissige herr Fredrik Storm, som hadde vært interessert i Zukertort, og særlig hans motpol Steinitz, i en menneskealder, og ikke tålte at noen under 40 år tok ordet. Storm var enda lavere av vekst enn sin sjelevenn fra sjakkens posisjonsspill, «dvergen Steinitz», som den legendariske norske sjakkforfatteren Sigurd Heiestad kalte ham, og hadde et enda større temperament. «Det blåser opp til storm», kommenterte Gausel da den eldre herren ble rødere og rødere i ansiktet mens han mumlet noen kraftige, men utydelige gloser. Ingen skjønte helt hva problemet var, men Storm forlot klubben i raseri, avsluttet 60 års medlemskap på stedet og kom aldri tilbake. Som et annet respektert medlem skrev til formannen og Aftenposten-redaktøren Bøckman: «Jeg melder meg hermed ut av Oslo barneselskap, tidligere kjent som Oslo Schakselskap.» 27

Slik er sjakken, som mange andre områder i livet: Full av generasjonsoppgjør, intriger, smålighet, storhet og idékamper.

Berlinervarianten i 130 år Etter VM-kampen i 1886 så Aftenpostens sjakkspalte dagens lys, spalten som gjennom hele 1900-tallet skulle bli hofforganet for Oslo Schakselskap, Norges største sjakklubb, stiftet i 1884. Avisen skrev på lederplass 1. januar 1887 kort og greit: «Enhver der har anledning til å anstille sammenlikninger mellom sjakkspillets stilling i vårt land nu for tiden og for en halv menneskealder tilbake, vil visstnok erkjenne at forholdet er undergått vesentlig forandring. Både er interessen for dette enestående spill nu langt mer utbredt enn tidligere, og spillernes dyktighet er øyensynlig betydelig forøket, så at vårt land nu besitter enkelte spillere, der visstnok ville være i stand til verdig å oppta kampen mot utlandets dyktigere, om enn ikke de mest fremragende spillere.» Flere av formuleringene over har gyldighet 130 år senere. Noe av det som skjer på sjakkbrettet, har også holdt seg forbausende godt. Det gjelder for eksempel berlinervarianten i spansk åpning som var en gjenganger i 2000 (Kramniks gjenoppdagelse som detroniserte Kasparov), 2013 (Hammer/Carlsens analyser som drepte Anands kongebondeåpning), 2014 (Anands «nye» våpen med svart) og 2016 (Karjakins forutsigbare svartåpning), men som dukket opp allerede i fjerde VM-parti i 1886: Diagramstillingen oppsto for første gang i et av Adolf Anderssens svartpartier fra 1866 og deretter i Steinitz–Zukertort 1886 og Carlsen–Karjakin 2016. Berlinerforsvaret som sådan stammer fra Berlin i 1840.

Carlsen spilte en overraskende fiks mellomlanding med tårnet på annenraden 10.Te2!? b6 11.Te1! i det tredje partiet i New York, 2016 – og antydet dermed på subtilt vis at bonden på b6 var en svekkelse i den svarte stillingen; en subtilitet det hadde tatt 130 år å oppdage. I det tolvte partiet gikk Carlsen tilbake til standardtrekket 10.Te1 direkte til førsteraden – det samme trygge trekket som Steinitz spilte mot Zukertort i det fjerde partiet i 1886.

Tyskspråklig duell på amerikansk jord The New York Times, den 12. januar 1886, dagen etter første matchparti på Manhattan, var mer avmålt i sin sjakk-begeistring enn sin norske lillebror i Akersgaten: «Kampen mellom Steinitz og Zukertort vil neppe føre til noen popularisering av sjakken. Vi så en patriotisk interesse for Morphys suksess, men den interessen kan ikke overføres til en serie partier mellom to tyskere, selv om den ene skal være naturalisert amerikaner.» Ingen av duellantene i 1886 var strengt tatt tyskere, selv om begge hadde tysk som morsmål. Men for det amerikanske publikummet var VM-kampen en anledning til å minnes det romantiske geniet Paul Morphy, som døde bare 18 måneder tidligere. Første parti i New York ble spilt på det samme brettet som Morphy hadde benyttet. Da siste del av VM-kampen ble flyttet til Morphys hjemby New Orleans, valgte Zukertort som sekundant en av Morphys nærmeste sjakkvenner, Charles Maurian. De ferske minnene om publikumsyndlingen Morphy fulgte spillerne overalt. Romantikken døde med Morphy, mente pessimistene – eller, enda verre, var det sjakkens sjel som døde allerede den gang? Mange savnet det friske og direkte angrepsspillet, uten subtile manøvre og posisjonelle svekkelser som den jevne klubb- og kaféspiller uansett ikke er i stand til å forstå. Steinitz og hans tilhengere ble beskyldt for å spille kjedelig og feig sjakk, i kontrast til kongeangrepene som Morphy hadde vist verden, da han gjorde rent bord under Europaturneen i 1858–59. Den gamle romantikeren Anderssen omtalte lett foraktelig Steinitz som en sjakkens lommetyv, som snappet til seg en liten bonde og senere vant partiet på den. 29

Ville Steinitz ta livet av den romantiske sjakken? Eller kunne Zukertort være redningen, slik noen romantiske drømmere håpet?

Praha–Wien–London En journalist som besøkte VM-kampen, beskrev Steinitz som en flegmatisk liten mann med korte ben, og dessuten medfødt halt på det ene. Steinitz var med sine 1,50 ikke imponerende i høyden, men tok det etter hvert igjen i bredden. Med hans «store omkrets rundt ekvator», var det litt av et syn å se den betydelige sjakktenkeren plassert på en vanlig stol der han «forgjeves prøvde å nå kontinentet Nord-Amerika med sine føtter». Begge spillerne framsto som noe hårete i ansiktet, med Zukertort litt mer finkjemmet enn rivalen, observerte journalisten. Steinitz’ fysiognomi var til gjengjeld full av runde, fine kurver, mens Zukertort var preget av spisse vinkler. Der Steinitz hadde fettvev, hadde Zukertort nervetråder. Det var som om utseendet til de middelaldrende herrene gjenspeilet forbokstavene i navnene; buene i S-en og de spisse vinklene i den speilvendte bokstaven Z. Et halvt århundre tidligere, den 17. mai 1836, ble Wilhelm Steinitz født i en jødisk getto i Praha, den gangen en del av det østerrikske imperiet. Han var sønn av en skredder, og vokste opp i fattigdom som det niende av 13 barn. Wilhelm fylte 12 år i revolusjonsåret 1848; da hadde han mistet seks søsken og moren sin. Det var på den tiden faren lærte ham sjakkbrikkenes gang. Unge Wilhelm ble fascinert, og laget egne brikker av trebiter som han flyttet rundt på et rutete håndkle. Nye muligheter åpnet seg året etter, da forbudet mot at jøder kunne bevege seg ut av gettoen ble opphevet. Som tenåring, mellom skiftende arbeidsoppdrag, spilte Steinitz sjakk om småmynt på Prahas kafeer. Utviklingen som sjakkspiller skjøt først fart da han i 1857 dro til Wien for å studere matematikk. Det ble mer sjakk enn matematikk. Steinitz fullførte aldri utdannelsen, men i 1861 vant han 30 av 31 partier i Wien-mesterskapet. Fra 1862 søkte han lykken som sjakkspiller og sjakkjournalist i London, som den gang var både verdens største by og Europas sjakkhovedstad. Steinitz kalte seg selv «verdensmester» da han i 1866 slo den store 30

tyske romantikeren Adolf Anderssen 8–6. Steinitz var alltid best i langvarige dueller. Mellom 1873 og 1882 konsentrerte han seg om å skrive om sjakk og utvikle sine banebrytende ideer om posisjonsspill, uten å spille en eneste turnering.

«Sukkerkake» Han ble født den 7. september 1842 i Lublin på russiskstyrt polsk territorium som Jan Hermann Cukiertort. Oppveksten var noe enklere enn for Steinitz, men tilværelsen var likevel utrygg. To av hans sju søsken overlevde ikke barndommen. Faren var en jøde som drev med kristen misjonering, en virksomhet som absolutt ikke var ufarlig for jøder på dette tidspunktet i europeisk historie. Zukertort-familien emigrerte derfor til Preussen, der Johannes tidlig ble kastet ut av legestudiet på grunn av manglende progresjon. Senere tjente han i den tyske hæren under den fransk-tyske krigen i 1870–71. Mens Steinitz var åpen om sin jødiske identitet, gjorde Zukertort sin jødiske bakgrunn mer uklar. Å lage seg et ikke-jødisk tøysenavn som «Sukkerkake» var ikke uvanlig blant jødiske familier som led under forfølgelse i det gamle Europa. Zukertort lærte sjakk av en venn og kjøpte sitt første sjakkbrett som 16-åring. Han utviklet seg raskt da han traff Adolf Anderssen på 1860-tallet, og ble selv en kjent spiller og sjakkbladredaktør i Berlin rundt 1870. Et større gjennombrudd som spiller fikk han først etter å ha flyttet til England. I 1872 tapte han 9–3 mot Steinitz i London, men styrkeforholdet før VM-kampen 14 år senere syntes å ha svingt i favør av Zukertort. Han regnet seg selv som verdens sterkeste spiller etter seieren i London-turneringen i 1883.

Teori mot praksis Zukertort og Steinitz var bare seks år unna hverandre i alder og hadde en såpass lik bakgrunn at de burde kunne forstå hverandre. Men de likte hverandre åpenbart ikke særlig godt. Deres forhold var i 1886 preget av en type rivalisering og mistillit som skulle bli en gjenganger i VM-historien. Konflikten handlet om en ulik oppfatning av hvordan 31

sjakk burde spilles, men samtidig også om en typisk motsetning mellom to store egoer, som begge gjorde krav på å være nummer én. VM-duellen i 1886 ble den store idékampen mellom teori og praksis, posisjonsspill og angrepsspill. Mange slike kamper skulle følge, men det meste fantes allerede her. Den første diagramstillingen ovenfor i det spanske berlinerforsvaret viser en åpningsteoretisk modernisme, et forvarsel om hva sjakkverdenen hadde i vente da romantikerne til slutt ikke hadde flere brikker å ofre. Stillingen skulle passe den nye posisjonelle stilen til Steinitz godt. Det var ikke mye å angripe for Zukertort som hadde svart. Ethvert offer av materiell fra svarts side ville være en bukk, altså en tabbe. Zukertort måtte være tålmodig, slik Garri Kasparov måtte lære å beherske seg da han møtte den mer rutinerte og sindige Anatolij Karpov i 1984. Hvor lenge ville Zukertort kunne spille slike stillinger som det symmetriske spanske midtspillet i fjerde parti, der de hvite og svarte bøndene står rett overfor hverandre i en ganske kjedelig struktur? Stillingen var egentlig altfor enkel for Zukertort som hadde blikket for spillet og fantasirikdommen som kreves for å spille 16 blindpartier samtidig. Hans fantasi var så livlig at han gjerne husket fakta som aldri hadde funnet sted, skrev George Alcock MacDonnell, en annen av datidens mest kjente sjakkpersonligheter. Zukertort, som var ganske nerdete som ung, hadde i takt med stadig nye triumfer på sjakkbrettet tillagt seg en sarkastisk og humoristisk stil. Han svarte sjelden det man kunne forvente av ham. En kvinne spurte Zukertort med beundring i blikket hvor mange trekk han kunne regne framover. «Madam, hvis stillingen er tilstrekkelig enkel og jeg bruker godt med tid, klarer jeg av og til å se ett trekk framover», var hans originale sjekkereplikk som svar.

Sannhet mot løgn Ofte var det uklart hvilket forhold Zukertort egentlig hadde til sannheten. Som da han hevdet å snakke et dusin språk flytende, eller da han skrøt av sine meritter i fekting, domino og whist. Det var riktignok sant at Zukertort hadde vært til stede på slagmarken, men ikke at han hadde kjempet i en rekke store slag og blitt hedret med tallrike medaljer. Det var sant at han hadde spilt mye med Adolf Anderssen, men selvfølgelig en grov overdrivelse at de hadde spilt 6000 partier mot hverandre. MacDonnell mente Zukertort stort sett drev med dikt og fanteri også i sjakken, og gikk hardt ut: «Du er et ugress i sjakkens hage; noe vi burde luke bort. Alle sjakkfaglige spørsmål Z reiser, kan dessuten besvares best av S.» Dette var en del av den såkalte «blekk-krigen» som raste mellom de fremste sjakk-hjernene på denne tiden. Steinitz ville vinne analysene før VM-kampen og la mye arbeid i sin sjakkspalte i The Field, Englands ledende sportsmagasin. Det gjaldt å bygge merkevaren Steinitz også ved å skrive om det nye posisjonsspillet: «Jeg kjemper med pennen som jeg kjemper på brettet – med et sunt og prinsipielt fundament», skrev Steinitz. Steinitz hadde en skarp penn og sterke meninger. Hans ærlige stil ga ham stadig flere fiender. Hans samtidige berømmet intellektet hans, men påpekte at sjakk-besettelsen til tider fikk ham til å miste dømmekraften i omtalen av medmennesker. Som Steinitz skrev sarkastisk om en britisk kollega: «Han må ha et fantastisk minne, for han gjentar de samme feilene i parti etter parti.» Steinitz kunne glemme at motstanderne på brettet ikke bare var summen av sine sjakktrekk, men også mennesker. Enkelte av ofrene for Steinitz’ penn svarte på ynkelig vis med antisemittiske utsagn. En aggressiv jødefiendtlig artikkel i The Field, Steinitz’ egen avis, gjorde det umulig for Steinitz å fortsette som sjakkjournalist i England. Han ble erstattet av sin erkefiende, Leopold Hoffer, som var en nær venn av Zukertort. Steinitz hadde fått mer enn nok av England og bestemte seg for å emigrere til USA, men først stilte han opp i den prestisjefulle elitetur33

neringen i London i 1883. Her ble sjakkuret tatt i bruk for første gang, uten at partiene og turneringen dermed ble unnagjort i en fei. Når man på den tiden først klarte å samle verdens ledende spillere, kunne man like gjerne holde dem i aktivitet i to måneder. Etter 23 partier hadde Zukertort imponerende 22 poeng og lå et hav foran Steinitz på andreplass. Zukertort sluknet fullstendig og tapte de tre siste rundene, men endte likevel hele tre poeng foran Steinitz. Turneringen bekreftet potensialet til Zukertort, men også ustabiliteten når kreftene tok slutt. Senere sjakkfolklore skal ha det til at det ble utropt en skål på banketten til «verdens beste spiller», og at både Steinitz og Zukertort straks reiste seg. Historien er neppe sann, men likevel illustrerende for den uavklarte situasjonen med to konger på haugen. Steinitz kommenterte at turneringer som den i London var høyst upålitelige – bare en tvekamp mellom to utvalgte spillere over mange partier kunne si noe sikkert om styrkeforholdet. Steinitz hadde alltid foretrukket den rene duellen.

Bukken Men tvekampen om verdensmestertittelen utviklet seg først ikke slik Steinitz hadde planlagt. Da han skulle høste sin posisjonelle triumf som hvit i det fjerde partiet, etter rolig manøvrering i berlinerforsvaret, gikk det galt. Steinitz–Zukertort, 4. parti, VM-kamp 1886. Steinitz bukker, og Zukertort takker.

Svarts bønder i sentrum er en smule svake. I slike stillinger vil sjakkgudinnen Caïssa kunne belønne den beste posisjonsspilleren med en liten taktisk gavepakke, det som sjakkspillere senere skulle lære å kjenne som «une petite combinaison à la Capablanca». Steinitz, som selvsagt var forut for sin tid, trodde øyeblikket hadde kommet for den lille kombinasjonen og slo bonden på c4 med springeren: 37.Sxc4?? Ideen var enkel og fin: Springeren kan ikke slås med den svarte bonden fordi dronningene står overfor hverandre i diagonalen f3–b7. Det var imidlertid en stor hake ved trekket, som derfor fortjener to spørsmålstegn. Trekket var ingen elegant fransk «petite combinaison», men rett og slett den første store bukken i VM-historien. «Ah, ein Bock!» sa de to spillerne inni seg med henholdsvis fortvilelse og jubel. Uttrykket skal stamme fra middelalderen, da bueskytterne skal ha fått et bukkehorn i trøstepremie hvis de bommet på blinken. For Zukertort kunne slå springeren, og det gjorde han. Hva hadde Steinitz oversett? Han kan neppe ha oversett noe så banalt som «sekkematt» med tårnet på d1 (hvis han slår dronningen på b7 etter at bonden på d5 slår igjen på c4), et mattmotiv alle sjakkpedagoger har på timeplanen det første året. Den store posisjonsspilleren må ha glemt at den svarte springeren dekker dronningen på b7 hvis han først legger inn et tårnbytte på d8. Zukertort gikk opp i ledelsen 3–1. Etter neste parti ledet han hele 4–1, og alle hadde utklassingen fra den store turneringen i London i 1883 friskt i minne. Steinitz kommenterte: «Jeg har tidligere sagt at jeg heller vil dø i Amerika enn å bo i England … Jeg la til at jeg heller ville tape en VM-kamp i Amerika enn å bli verdensmester i England. Men etter å ha tenkt nøyere gjennom situasjonen, har jeg kommet til at jeg verken er klar for å dø eller å tape VM-kampen.»

Opphentingen Så begynte opphentingen. Tidskontrollen den gangen kom ikke etter 40 trekk som i vår tid, men allerede etter 30 trekk med mulighet for såkalt «hengeparti». I det sjuende partiet, spilt i Saint Louis, fikk Steinitz gleden av å forsegle trekk nummer 31, et vinsttrekk, i en konvolutt 35

før han kunne unne seg en to timers matpause. Etter et bedre måltid innkasserte han kontrollert seieren. Det neste svartpartiet var typisk for den nye stilen til Steinitz som stilte seg opp harmonisk og presset mot svakhetene i hvits sentrum, mens Zukertorts angrep var fullstendig feilslått og endte med at det hvite tårnet ble fanget da svart rolig spilte kongen til h7. Zukertort–Steinitz, 9. parti, VM-kamp 1886.

Hvit kan ikke spille tårnet til g3 på grunn av gaffelen med bonden til f4. Dermed er det eneste trekket 33.c5! Txc5! 34.Txe6, men etter 34…Tc1† 35.Sd1 Df4! var det svarts motangrep som slo igjennom. Steinitz husket hvordan Zukertort kollapset i London, og hadde også friskt i minne hvordan han selv rotet bort stillingen med en overilet kombinasjon i fjerde parti. Så i parti 11 tok han ingen sjanser da Zukertort tidlig i partiet ofret en offiser i romantisk iver. Det gikk mot evig sjakk, altså remis, i det som skulle bli den lengste repetisjonen i VM-historien. Eller kunne Steinitz unngå evig sjakk og prøve å vinne med offiser over? Var angrepet til Zukertort virkelig så farlig med det kjølige blikket fra Steinitz’ moderne sjakkbriller? Spillerne gikk fram og tilbake fra trekk 20. Repetisjonene var som en resitering av et monotont refreng ved leirbålet. Men etter 30 trekk var tidskontrollen passert, og Steinitz kunne endelig våge å bryte gjentakelsen. Etter moderne regler kunne Zukertort ha krevd remis allerede etter tredje gangs gjentakelse av stillingen, men Steinitz kjente godt til regelverket som sa at et remiskrav kun ville være gyldig etter sjette gangs repe36

tisjon av stillingen. Zukertort var lite tilfreds med denne bokstavelige regeltolkningen fra Steinitz, men måtte innse at partiet var tapt. Spillerne bar preg av den lange, uforsonlige kampen, og begynte å gå hverandre på nervene. Som i 14. parti der Zukertort i et jevnt sluttspill tilbød remis etter 30 trekk. Steinitz avslo tilbudet, men tilbød selv remis etter 34 trekk. Denne gangen avslo Zukertort, men etter 48 trekk var poengdelingen uunngåelig. Tidsbruken fortalte imidlertid at Zukertort hadde store problemer med konsentrasjonen og tålmodigheten. I det 14. partiet brukte han kun 1 time og 21 minutter, mens Steinitz tenkte i nesten tre timer. Det neste partiet varte i 49 trekk og var enda mer ekstremt. Zukertort brukte litt over én time, mens Steinitz nærmet seg tre og en halv time.

En siste romantisk gest På de 15 siste partiene i VM-kampen vant Zukertort bare ett parti, og spilte langt under sin vanlige standard. Steinitz fant gradvis en spillemåte hvor han klarte å styre unna angrepene til Zukertort, og i posisjonell manøvrering var den moderne sjakkens far overlegen. Før det 20. partiet hadde Steinitz overtatt føringen fullstendig og kunne tillate seg å by på en romantisk kongegambit (1.e4 e5 2.f4) som et verdig punktum for VM-kampen: Steinitz–Zukertort, 20. parti, VM-kamp 1886. Den vågale Steinitz-gambiten 4.d4!? i kongegambit som tillater en dronningsjakk på h4 da hvit må ut med kongen i sentrum til feltet e2.

Kongegambiten tilhørte egentlig fortiden alt i 1886. Den var i strid med prinsippene for den nye sjakken til Steinitz, blant annet teorien om å akkumulere fordeler. Først når den sterkeste posisjonsspilleren har utnyttet motstanderens feil og opparbeidet seg posisjonelle fordeler, skal man gå til angrep. I kongegambiten, derimot, angriper hvit allerede etter svarts første bondetrekk. Bobby Fischer mente derfor at kongegambiten tapte for hvit. Fullt så ille er det ikke. Selv en posisjonell autoritet som Magnus Carlsen har spilt – og vunnet – med kongegambit i vår tid. Men mot en demoralisert Zukertort som psykisk og fysisk var i ubalanse, fungerte kongegambiten like effektivt som i Morphys dager. Etter bare 19 trekk var partiet og VM-kampen over. Så om ikke Steinitz fulgte sine egne prinsipper i det siste VM-partiet, viste han likevel hvordan sjakkhistorien legger sten på sten. Sjakk er et spill med en (hittil ukjent) fasit, og samtidens mestre vil alltid vite og forstå mer enn fortidens. Men det betyr også at man kan benytte seg av forgjengernes metoder – som når Steinitz selv tok fram arven fra romantikken, en tradisjon han brøt med og begravde gjennom den knusende seieren 121⁄2–71⁄2 mot romantikeren Zukertort.

Nekrologen Zukertort slet med helseproblemer hele livet. Kun to år etter VM-kampen døde han av et hjerteinfarkt som rammet midt under et sjakkparti. Steinitz selv skrev en nekrolog, der han i sin vanlige direkte stil ikke lot noe være usagt: «Zukertort var god til å snappe opp andres ideer og kanskje forbedre dem, men vi kan være sikre på at Zukertort i høyeste grad manglet originalitet. Vi oppdaget denne defekten også i hans analyser, samt i hans mislykkede forsøk på å anvende prinsippene til den ‘moderne skolen’ i praktisk spill.» Med tanke på at Zukertort flere år tidligere hadde fått beskjed av sin lege om å avstå fra lange sjakkturneringer, er det forståelig at han tapte kampen over 20 partier, selv om han dominerte de første fem. Utfallet i den første store VM-duellen ble trolig avgjort mer av helsemessige faktorer enn av sjakklig kapasitet. Det forhindret ikke at 38

Steinitz’ klare seier ble oppfattet som posisjonsspillets endelige triumf. Steinitz tjente gode penger på sjakken, men levde som sjakkbohem ved kafébordene. Økonomien svingte stadig opp og ned for mesteren og hans lille familie. Også premiepengene fra VM-kampen i 1886 forsvant raskt. Vinteren 1887–88 var kald i New York. Alene på et gatehjørne sto en tynnkledd ung kvinne på 20 år. I time etter time forsøkte hun å selge signerte bilder av sjakkverdensmesteren til forbipasserende. Da hun kom hjem, overleverte Steinitz’ datter de få myntene hun hadde fått inn på salget; så kollapset hun. I vinterkulden hadde Flora Steinitz, familiens eneste barn, blitt alvorlig syk, og døde kort tid etter. Til den bunnløse sorgen over tapet av datteren kom også skammen over at hun døde på grunn av farens manglende evne til å forsørge familien.

En russisk bohem Man kan bli imponert og nesten skremt over at Steinitz få måneder etter datterens død spilte og vant sin andre VM-kamp. Det var i Havanna, mot den 14 år yngre russeren Mikhail Tsjigorin. Steinitz’ reaksjon på datterens død var å arbeide enda mer intenst med sjakken. I 1889 fullførte han både en bok med kommentarer til alle de 432 partiene fra en stor turnering han selv ikke spilte i New York, samt læreboken The Modern Chess Instructor. Steinitz hadde kort tid før sin andre VM-kamp endret fornavnet til William, blitt amerikansk statsborger og spilte denne gangen under amerikansk flagg, uten at det økte interessen i hans nye hjemland. Tsjigorin var som mange av datidens toppspillere en lettere nevrotisk og utålmodig bohem. Han spiste regelmessig frokost klokken åtte og middag klokken sju – frokost klokken åtte om kvelden, altså. Tsjigorin irriterte seg stadig over røyklukt fra motstanderne, men irriterte samtidig dem med stanken av brennevin. Russeren var, med eller uten promille, kjent for en blanding av original angrepssjakk og grove tabber, og var definitivt ingen tålmodig forsvarsspiller. Steinitz omtalte selv VM-kampen som en duell mellom «en ung representant for den gamle 39

skolen og en gammel representant for den unge skolen». Den andre VM-kampen ble enda mer kompromissløs enn den første: Den eneste remisen kom i parti 17, og da fordi brettet var nesten tomt for brikker. Steinitz fikk igjen en krevende start og lå under 3–4, men rutinen og allsidigheten avgjorde i lengden: Han vant trygt 101⁄2–61⁄2 og fastholdt seieren over den romantiske angrepssjakken.

Jevne kamper og ny bukk Større spenning ble det på hjemmebane i New York ved årsskiftet 1890–91, da Steinitz møtte en 18 år yngre motstander med oppsiktsvekkende likheter med mesteren selv. Isidor Gunsberg var også jødisk, var også født i Østerrike-Ungarn, hadde også arbeidet en årrekke som sjakkjournalist i England, og hadde tidlig sluttet seg til Steinitz’ teorier om posisjonsspill. Gunsberg var langt mer allsidig og solid enn Zukertort og Tsjigorin. 19 av maksimalt 20 stipulerte partier måtte spilles før vinneren kunne kåres, men generasjonsskiftet lot vente på seg. Den 54 år gamle mesteren vant til slutt 101⁄2–81⁄2. At VM-kampen nå bød på posisjonsspill mot posisjonsspill, var i seg selv en stor triumf for Steinitz. Vel ett år senere reiste mesteren igjen til Havanna for å spille en VMkamp. Modig nok hadde han forsøkt å få som motstander den langt yngre tyskeren dr. Siegbert Tarrasch, en ledende sjakkteoretiker som nå var regnet som verdens beste turneringsspiller. Men Tarrasch ville ikke avbryte sin medisinske karriere for å spille en VM-kamp, og dermed ble det i stedet en ny sjanse for Mikhail Tsjigorin. Den andre VM-kampen mellom Steinitz og Tsjigorin ble langt jevnere enn den første. Det skyldtes delvis at Steinitz var på vei nedover, men også at han i større grad sviktet sine posisjonelle prinsipper og spilte taktisk sjakk på Tsjigorins premisser. VM-tittelen vippet på høykant da spillerne etter 21 partier hadde vunnet åtte hver. Steinitz skaffet seg matchball – førstemann til ti seire – da han vant et nytt angrepsparti i parti 22, men Tsjigorin så ut til å utlikne i parti 23. Ved 9–9 i seire ville kampen bli forlenget til en spiller hadde to seire mer enn motstanderen.

Tsjigorin–Steinitz, 23. parti, VM-kamp 1892.

Med en offiser ekstra på brettet over gjorde imidlertid Tsjigorin en av de største tabbene i VM-tittelens historie, og snublet inn i en enkel matt da han spilte løperen fra d6 til b4. Svart svarte i diagramstillingen med å slå bonden på h2 med tårnet. I det neste trekket er det matt på g2 med det andre tårnet. Steinitz vant igjen med to poengs margin, denne gangen 121⁄2–101⁄2.

«… det eneste han lever for» Steinitz hadde våren 1892 vunnet fire VM-kamper på seks år da han mistet sin kone. En deprimert mester vurderte å trekke seg tilbake og overlate kampen om VM-tittelen til neste generasjon, men endte opp med å klynge seg til den. Våren 1894 sa han ja til enda en VM-kamp, selv om den unge utfordreren verken var merittert eller rik. At Steinitz gikk kraftig ned på sine krav til premiefond, skyldtes kanskje sympati for en ung utfordrer han på mange måter kunne kjenne seg igjen i, men trolig mest akutt pengemangel. Steinitz tok tapet i 1894 mot den 32 år yngre Emanuel Lasker med fatning, men ble rasende da han ikke fikk spille returkamp i 1895. I påvente av en revansje fortsatte Steinitz å delta i turneringer på begge sider av Atlanterhavet. Under turneringen i Hastings i 1895 vant 59åringen det vakreste partiet i sin karriere med et posisjonelt og taktisk mesterverk mot den tyske adelsmannen Curt von Bardeleben. 41

Steinitz–von Bardeleben, Hastings 1895.

Vi går inn i partiet mot slutten av angrepet. Hvit kan ikke slå den svarte dronningen da svart truer å ta tårnet på c1 med sekkematt. Steinitz har imidlertid regnet langt: 24.Tg7†!! Kh8! 25.Txh7†! Von Bardeleben løp ut av lokalet da han innså dybden i Steinitz’ kombinasjon. Svart blir matt etter 25…Kg8 26.Tg7†! Kh8 27.Dh4†! Kxg7 28.Dh7† Kf8 29.Dh8† Ke7 30.Dg7† Ke8 31.Dg8† Ke7 32.Df7† Kd8 33.Df8† De8 34.Sf7† Kd7 35.Dd6# 1–0. Von Bardeleben kom aldri tilbake for å gi opp partiet. Oppførselen hans fascinerte den russiske forfatteren Vladimir Nabokov, som i 1930 skrev en av tidenes beste sjakkromaner, Forsvaret. Hovedpersonen Luzjin er delvis basert på studier av von Bardeleben, som hadde en gjenstridig karakter og var gift ti ganger. De andre konkurrentene fra Hastings hedret veteranen Steinitz i turneringsboken med en respektfull omtale: «Sjakk er hele hans liv og sjel, det eneste han lever for.» Da han endelig fikk sin returkamp mot Lasker, tapte han klart. Kort tid etter sin kones død flyttet Steinitz sammen med en over 30 år yngre kvinne. I 1898 sto han oppført som far til en tre år gammel sønn og en nyfødt datter, og var trolig gift med deres mor. I en patriarkalsk tid får man anta at det var en stor glede for den nær 60 år gamle Steinitz endelig å få en sønn. Datteren må derimot ha blitt unnfanget mens Steinitz var i Europa – uten sin unge kone. Med den nye familien fulgte en ny forsørgerbyrde. Siden Steinitz nå var en eks-verdensmester med redusert arbeidskapasitet, ble den enda 42

tyngre. Det var på denne tiden Steinitz besvarte spørsmålet om han ikke hadde fått nok heder og ære med et bittert «Jeg gir blaffen i æren nå – men jeg trenger pengene!» Hans siste turneringsresultat ble en tiendeplass i London 1899. Da han trengte den som aller mest, vant han for første gang ingen pengepremie.

I duell mot Gud Det skulle komme flere menneskelige tragedier i VM-historien, men skjebnen til den første verdensmesteren ble en av de mest tragiske. Vinteren 1899–1900 hevdet han å ha funnet en metode som gjorde at han kunne kommunisere direkte med Gud gjennom elektriske signaler. Han hevdet til og med å ha vunnet et sjakkparti mot Gud, selv om sistnevnte fikk starte med en bonde mer. Kona måtte flere ganger få Steinitz innlagt på psykiatriske institusjoner. I april 1900 var den tidligere verdensmesteren blitt en lutfattig og sinnsforvirret gammel mann, utskrevet på prøve fra en lukket institusjon: Han satt alene med lommesjakkbrettet på en benk i en av New Yorks parker, og mumlet uforståelige ord til seg selv og forbipasserende. Han ble tvangsinnlagt igjen i mai, en måned etter utskrivelsen. William Steinitz lå fortsatt innskrevet som ikke betalingsdyktig pasient, da et hjerteinfarkt den 12. august 1900 slapp ham fri fra galskapen og fornedrelsen. Den første verdensmester på de 64 felter døde symbolsk nok kort tid etter sin 64-årsdag. Han etterlot seg en uvurderlig sjakklig arv til senere generasjoner av sjakkspillere, men ingenting av økonomisk verdi til sin familie. Hvor det senere ble av dem, er ukjent. Trolig var Steinitz den første som holdt et moderne stormesternivå både posisjonelt og taktisk. Som praktisk spiller var han likevel aldri en ubestridt verdensener. Formodentlig ville han ha kommet på sisteplass om man hadde kunnet samle de 16 verdensmesterne til en turnering. I en moderne VM-kamp mot Anand eller Carlsen ville han ha vært sjanseløs, da sjakkteorien generelt, og åpningsteorien spesielt, selvsagt har utviklet seg kolossalt. Steinitz’ spill var på sitt beste briljant, men samtidig av kronisk variabel kvalitet, med høy tabbekvote. Steinitz var riktignok mindre ujevn enn utfordrere som Zukertort og Tsjigorin, 43

men han var likevel en ustabil spiller sammenliknet med senere giganter. I Steinitz’ VM-kamper kommer det mellom vinstpartier på et høyt internasjonalt nivå med dagens målestokk også tapspartier som dagens norske mesterspillere ville ha skammet seg over. Svaret på om Steinitz var et sjakkgeni, er likevel et definitivt ja. Den utviklingen av posisjonsspillet som Steinitz sto for, kan karakteriseres som den største nyvinningen i sjakkteoriens historie. Som teoretiker ruvet Steinitz høyt over alle tidligere og samtidige sjakkspillere, og ingen verdensmester har bidratt mer enn ham til å endre vår forståelse av sjakkspillet. Hans banebrytende paradigmeskifte fra romantikkens angrepssjakk til posisjonsspillets sunne fundament sikrer ham en plass blant de største i sjakkhistorien. Steinitz endret forståelsen av genialitet i sjakken, som tidligere hadde vært reservert dronningofre og andre spektakulære kombinasjoner. Fra og med Steinitz kunne et «genialt» sjakkparti også være et langsomt parti, hvor tålmodig utnyttelse av små posisjonelle fordeler ble avgjørende. Variantene til Steinitz spilles fortsatt i flere ulike åpninger når Magnus Carlsen og resten av verdenseliten møtes. De 15 senere verdensmesterne følger alle i sporene fra Steinitz. Lasker, som var hans etterfølger, var en erklært tilhenger av Steinitz’ prinsipper, og skulle trekke viktige lærdommer av den økonomiske og menneskelige tragedien Steinitz opplevde. Steinitz’ VM-kamper: 1886: Steinitz–Zukertort 10–5 (+ 5 remiser; først til 10 seire) 1889: Steinitz–Tsjigorin 101⁄2–61⁄2 (best av 20 partier) 1890/91: Steinitz–Gunsberg 101⁄2–81⁄2 (best av 20 partier) 1892: Steinitz–Tsjigorin 121⁄2–101⁄2 (best av 20 partier, deretter først til 10 seire) 1894: Steinitz–Lasker 5–10 (+ 4 remiser; først til 10 seire) 1896/97: Lasker–Steinitz 10–2 (+ 5 remiser; først til 10 seire)