Han hadde glemt tiden, det var blitt mørkt da han kom hjem. Til gjengjeld hadde han et ferskt brød i den brukte apotekerposen. Alle tre barna sov. Hun tok imot ham med å knappe opp frakken, tre armene inn i hans varme og stå lent inntil ham. – Du, sa han. – Jeg vet det. Han strøk håret hennes så han kunne se øynene. – Hva vet du? – At du må ut, at du må reise.