Signaler 2014 av Kristin Berget og Eivind Hofstad Evjemo

SIGNALER Cappelen Damms årlige debutantantologi med inviterte etablerte 2014 Kristin Berget og Eivind Hofstad Evjemo (red.)

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43883-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/13,5 pkt. Bembo og trykt på Munken Print Cream 115/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Frida Lund Walø (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjersti Bjørkmo (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pia Edvardsen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jan Kristoffer Dale (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hanne Bramness (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stina Vogt (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nils Christian Moe-Repstad (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ida Fjeldbraaten( debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dag Skogheim (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mads Iversen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inghill Johansen (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åsne Maria Gundersen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 25 35 57 75 81 97 101 111 117 131 139

Bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

FORORD Det er en ære å, nok en gang, få ønske velkommen til Signaler! Med årets utgivelse, den 29. i rekken, kan vi trygt si at antologien har en lang og stolt tradisjon. Her har flere av Norges viktigste forfatterskap hatt sin begynnelse.

For meg som redaktør er det femte gang jeg har denne æren, og jeg noterer meg med glede følgende: Det produseres mye spennende tekst i Norge!

Signaler har fra første stund presentert både nye stemmer og etablerte forfattere. For meg er tradisjon og nyskapning komplekse størrelser; de inngår i en relativt broket vev, fordi nyskapning alltid hviler på et begrep om tradisjon. Signaler-tekstene har siden begynnelsen hatt denne kvaliteten; de er skrevet i grenselandet mellom det uferdige og det ferdige, mellom det tradisjonelle og det samtidige, og har gjennom dette vist frem ulike sider ved vår tid. Årets samling er et godt eksempel i så måte. De åtte debutantene våger seg på hver sine måter inn i dialog med de store temaene. Hvem er jeg i møte med meg selv og mine omgivelser når noen nær meg rives bort, eller familiehemmeligheter avsløres? Hva kan egentlig skrives om kjærligheten, når den ligger strødd igjen langs europeiske motorveier, eller viser seg altfor lett utbyttbar i en ung omsorgsarbeiders liv? Kan vi stole på at språket har den formidlingsmuligheten vi tror at det har? Hva er hjemme og hva er borte når vi stadig reiser og utgangspunktene våre forflytter seg? Eller tvert om; når hverdagene repeterer seg i monotone rytmer? Temaene søker å finne litterære former som vil utdype og understreke, men samtidig finnes alltid en usynlig hånd; noe spøkelsesaktig, noe hemmelig som verken forfatter eller teksten evner å formulere, men som kan fornemmes.

De siste to årene har jeg hatt Eivind Hofstad Evjemo som medredaktør.

Det har vært utviklende for meg å ha et annet blikk å brytes mot, en som 7

ser et litt annet sted enn meg. For sånn vil det nødvendigvis være: Et utvalg gjort på denne måten, forteller også noe om redaktørens blikk.

Med i årets gjeng er som nevnt alltid inviterte forfattere, som har vært i gamet i lengre tid. Jeg takker Dag Skogheim, Inghill Johanssen, Nils Christian Moe-Repstad og Hanne Bramness for sjenerøse bidrag. Og som en anerkjennelse av Signaler-formatet, har Hanne Bramness valgt å vise et av de første diktene hun skrev, og som aldri før har blitt publisert, sammen med et helt nyskrevet dikt.

God lesning!

Kristin Berget, Drøbak, mars 2014

FRIDA LUND WALØ

* Det var året etter videregående og jeg hadde bestemt meg for å hjelpe.

Jeg jobbet som pleieassistent, eventuelt omsorgsarbeider, i privat sektor.

Jeg bodde i en liten hybel hvor jeg tilbrakte de nettene jeg ikke var på nattevakt. Når jeg lå trygt på ryggen i sengen min etter endt arbeidsdag, hadde armene foldet over dyna og ansiktet vendt mot taket, hendte det at det prikket i føttene, i den myke buen mellom tåballen og hælen. Hvis så var tilfellet, betrygget jeg meg med å tenke på de belastningsforebyggende joggeskoene mine, slo meg til ro med at ubehaget kunne vært verre, og tok innover meg at kroppen, denne dagen, hadde vært i meningsfylt aktivitet. * Om morgenen hadde jeg en tiltalende utstråling, ansiktsuttrykket mitt var lett måpende. Jeg forestilte meg at jeg liksom så åpenhjertig ut, var sensitiv og virket hudløs. Når jeg stod på holdeplassen, ventende, stirret jeg rett framfor meg uten å feste blikket. Jeg samlet håret på hodet, slapp det så ned igjen, med jevne mellomrom. Ved konsentrasjon, som et resultat av at bussen ankom eller at noen for eksempel henvendte seg til meg, sperret jeg øynene opp, senket haken og aktiverte min absolutte oppmerksomhet. * Hva heter den blomsten? sa Margrethe. Det var svært lyst på badet. Taklampen var på og sola skinte inn gjennom vinduet. Margrethe satt, iført nattkjole, i stolen ved vasken. Vasken var plassert i en benk på den ene langveggen. Det var hyller og knagger over benken, og midt imot henne hang et speil. Speilet omsluttet oss begge, Margrethe på stolen og jeg som stod bak henne, metallkantene liknet rammen på et maleri. Margrethe var sped.

Hun satt krumbøyd. Hun hadde foldet de smale hendene i fanget. Håret hennes var pistrete, det munnet ut i en sky i nakkeregionen, og issen var 11

synlig. Hva slags blomst? sa jeg. Den, sa Margrethe. Hun begynte å vugge overkroppen fram og tilbake, hun kremtet, hun stønnet, hun gynget og ga fra seg ordløse lyder, det kom betydningsløse vokaler. Hun ble omsider sittende stille. Hun strakte dernest på armen, lagde bevegelser med hånden i løse lufta som om hun plukket noe, før hun samlet hendene. Blikkene våre møttes i speilflaten. Hun stirret på meg og sa den som kommer og går, kommer og går. Da jeg fremdeles bodde hjemme, sendte moren min meg av sted om våren for å beskjære rosebuskene hennes i bygården, etter at telen hadde gått og jorda var blitt bekvem i bedet mellom murveggen og asfalten. Vårbeskjæring var grunnleggende for rosenes vekst, deres trivsel. Rosebusker, sa jeg. Margrethe ristet på hodet. Ugress, sa jeg. Hun slo håndflatene mot armlenene. Det kommer nok for en dag, sa jeg. Ja, sa hun. Jeg la proppen i kummen. Jeg skrudde på kranen. Jeg plukket kluten til overdelen av kroppen fra veggen, tok såpestykket fra hjørnet av vasken. Jeg gnurte artiklene mot hverandre i vannet, kluten ble våt, såpa ble klebrig, vannet ble hvitt og dunkelt. Jeg la såpa tilbake, kluten lot jeg ligge. Jeg hjalp Margrethe av med pysjen, hun forble i stolen og jeg dro drakten over hodet hennes, hun ble værende i truse og sandaler. Jeg brettet kjolen pent sammen, la den på benken. Margrethes hud var blek, men ikke gusten, den foldet seg ved kragebeinet hvor det var rikelig. Jeg vred opp kluten, rakte den til henne.

Hun vasket det avlange ansiktet sitt med grove bevegelser, videre; ører, hals og bryster. Da hun var ferdig, tok jeg for meg ryggen. Jeg skjøv håret hennes til side, førte kluten over nakken, presset den langs ryggraden, gned hoftekammene. Jeg løftet venstrearmen hennes og gnikket med kluten i armhulen, jeg gjentok prosedyren med høyrearmen. Jeg skylte kluten, vred den opp, hengte den fra meg. Jeg masserte skuldrene hennes, de var fuktige, fingrene gled lett, selv når man var hardhendt. Så godt, sa Margrethe.

Det er bra, sa jeg. Jeg lo litt, klukket. Det var noe jeg hadde tillagt meg som jeg ikke kunne få meg til å slutte med, å slippe løs toner som bekreftet at her var det hyggelig. Jeg hentet den andre kluten. Jeg tappet nytt vann i kummen. Jeg trakk et par hansker opp av bukselomma. Jeg tok på meg hanskene. Sånn, sa jeg. Jeg festet hendene i sidene, et tegn mellom oss, et klarsignal. Hun klamret seg til kanten av vasken, reiste seg. Det var slik vi samhandlet, det var en rytme i det, hun reiste seg, hun satte seg, jeg assisterte henne med vask og påkledning. Margrethe hadde markante blodårer 12

på beina. Jeg tok av henne undertøyet. Hun sov med bind om natten, jeg rev det løs fra trusa, det var så vidt tilsølt på grunn av infeksjonen, jeg kastet det i søppelkassen inntil kortveggen. Jeg slang trusa i skittentøyskurven plassert ved siden av. Jeg vred opp kluten, jeg ledet den langs livet hennes, ned mellom beina, vasket innsiden av lårene, skrittet, vasket ømfintlige områder som måtte behandles forsiktig. Jeg dro kluten over korsryggen, baken, dro den under rumpeballene, i sprekken. Hun ble stående. Jeg hadde lagt fram rene klær og nytt bind, på en skammel. Jeg klistret bindet i trusa, jeg ikledde henne den og hun løftet en fot av gangen. Jeg stilte meg ved stolen. Sånn, sa jeg. Hun satte seg med et dumpt dunk. Hun nikket, hun satt adekvat.

Jeg tok av meg hanskene, kastet dem. Jeg fant deodorant og ansiktskrem i hylla. Jeg klinte duft under armene hennes. Det luktet skarpt, det var ikke ubehagelig. Morgenstellet nærmet seg slutten. Hun smurte krem i ansiktet, jeg jevnet ut det hun ikke tok seg av selv. Vi fikk på henne BH, singlet og skjorte. Det var et innøvd samarbeid, jeg geleidet henne inn i klærne og hun lot seg styre, hun brukte hodet og armene etter trolig beste evne. Jeg tok av henne sandalene, hun var barbeint i fottøyet, fotsålen var ru, stiv og føltes kald mot fingrene. Tåneglene var forseggjorte, kortklipte og formet runde, likevel bar de et gulskjær. Jeg tredde på henne buksa ved føttene.

Hun reiste seg, jeg dro det høylivede plagget på henne, jeg stappet skjorta innenfor, jeg lukket glidelåsen, jeg hektet fast knappen. Hun satte seg. Jeg bistod henne med sokker. Jeg strøk de bekledde føttene hennes for å få opp sirkulasjonen, temperaturen. Jeg utstyrte henne med sandalene igjen, jeg sjekket at de satt ordentlig, jeg rykket litt i reimene bak hælene, jeg var tilfreds. Jeg brakte fram tøyposen med hårruller fra en skuff. Jeg skrudde på vannet, jeg grep kammen fra kurven på benken, jeg vætet kammen i strålen.

Jeg vannkjemmet håret hennes, jeg delte det inn i passende bunter, en rull per del, jeg rullet det opp, håret gikk to og en halv gang rundt, det ble til lite prydelige klosser. Slik går det når man har hull i hodet, sa hun. Det er ikke noe hull her så vidt jeg kan se, sa jeg. Det er ikke alt som er synlig for det blotte øyet, sa hun. Vet du hva Margrethe, det har du helt rett i, sa jeg.

Føneren var på benken under stikkontakten i veggen. Jeg puttet i støpselet.

Jeg slo på apparatet, viften i plastikken durte voldsomt og blåste varmt mot den ene hånden min. Jeg fønet det oppsatte håret, det tørket fort. Jeg slo av føneren, fjernet ledningen fra veggen, la den fra meg. Jeg dro ut krøllene, 13

jeg danderte dem så de balanserte så tett som mulig, så de dekket tilstrekkelig, uten å miste fasongen. Jeg ryddet bort utstyret. Hun pekte mot hyllene, på hårsprayen. Hun holdt seg for øynene og jeg dynket håret hennes. Hun pekte på sminkepungen på benken. Litt sminke, sa jeg. Til øynene, sa hun.

Jeg hentet øyensverte. Jeg mante forsiktig fram de få øyevippene hennes.

Hun lagde trutmunn. Jeg strøk leppestift mot de formløse leppene og de ble farget. Klar for frokost, sa jeg. Jeg vil ut i hagen, sa hun. Det er dagens viktigste måltid vet du, sa jeg. Hagen, sa hun. En tur i hagen og så frokost, sa jeg. Jeg samlet sammen sminken. Jeg gikk etter stokken. * Jeg våknet, liggende på sofaen. Harald ropte gjentatte ganger fra soverommet og han banket i veggen, jeg kjente de kakkende lydene og den repeterende stemmen. Jeg rev av meg teppet med den ene hånden mens jeg fremdeles lå utstrakt, jeg slengte den heklede kreasjonen over sofaryggen. Jeg satte meg opp sidelengs. Jeg støttet albuene på knærne, la hodet i hendene, gned fingrene mot ansiktet. Jeg hadde gløttet bort på de tunge gardinene som var trukket tilbake ved siden av vinduene, sovnet stille, inntatt en drømmeløs søvn. Det strakte seg en belyst gang gjennom leiligheten, en grense mellom rommene. Jeg hadde funnet roen i stua, i halvmørket der, med denne belyste terskelen et sted bak meg i ryggen, og den glimrende bykjernen et stykke framfor meg på utsiden av rutene.

Jeg krysset listen inn til Harald. Jeg skrudde på nattbordslampen. Han satt i sengen, var kledd i pysj, og lente seg inntil hodegjerdet. Han myste, spente rynkene i ansiktet. Det tykke hvite håret pekte i flere retninger. Dyna nådde ham til magen. Jeg bredde av ham. En svak, men distinkt svettelukt gjorde seg gjeldende. Han var klam. Bekledningen formet seg etter den kraftige kroppen. Han plantet de bare føttene i gulvet. Jeg satte meg på huk. Tøflene var oppstilt under nattbordet, jeg strakte meg etter dem, tok de på ham. Jeg reiste meg. Han rakte meg hånden. Jeg knyttet neven i hans. Han dro seg mot meg, kom seg opp og ut av sengen. Jeg støttet ham i siden. Han var tidligere slagpasient. Stod han oppreist uten min hjelp, var han skjev, han hadde en kroppspositur som om han bar en tung bøtte. Vi begynte å gå.

Jeg holdt rundt albuen og håndleddet hans med hendene. Jeg holdt armen bøyd, den veien det var naturlig for armen å bøye seg, og i rett vinkel. Det 14

var hensiktsmessig. Slik var det lettere for ham å stabilisere seg, rette ryggen og nyttiggjøre seg av egen muskulatur. Jeg beveget meg forsøksvis i hans tempo, vi gikk på det blanke gulvet med langsomme skritt. Grepet føltes lite anstrengende, det betydde at han bar hovedvekten sin selv, vår atferd var korrekt. Harald brukte den ledige hånden sin til å åpne døren. Da vi nådde vasken, støttet han seg til den og jeg kunne slippe ham. Han ble stående foroverlent, var bredskuldret, kortpustet, og hadde blikket rettet mot sluket.

Jeg kunne se ham i speilet. Han hevet, senket brystkassen, han trakk tydelig inn med den grove nesa, slapp ut gjennom munnen som han åpnet og lukket. Jeg hektet fingrene i bukselinningen, dro buksa og bleia som begge var av en medgjørlig type med strikk i livet, ned rundt anklene hans. Jeg blottla en svunnet rumpe og kraftige bein. Jeg stelte meg ved vannklosettet. Det var konstruert med et stativ og befant seg innenfor rekkevidde av vasken.

Jeg løftet opp lokket. Han bukserte seg etter, holdt seg i hjelpeanordningen, forberedte seg på å sette seg, hadde ryggen til meg og armene på hver sin kant. Jeg hadde hendene mine fremme, klare, bak ham, skulle han slippe seg med større kraft enn beregnet. Han satte seg. Du kan gå, sa han. Jeg lukket døren. Jeg hørte ham gjennom treverket, han harket. Jeg bestemte meg for å åpne et vindu, lufte litt, i stua. Det var en nyoppusset leilighet i et gammelt hus med et bosted i hver etasje. Vinduene hadde blitt beholdt som de opprinnelig hadde vært, doble og kuriøse. Jeg vippet opp noen hasper. Jeg vendte et glass inn i rommet og et glass ut av rommet. Jeg så silhuettene av kronene på bjørketrærne, luften føltes sval og god mot ansiktet. Det var viktig med sjokklufting. Harald skulle slippe å sove i trekken og dermed utsettes for faren for å pådra seg et eller annet. Jeg ville lukke det når jeg la meg.

Jeg gikk tilbake, banket på døren. Ja, sa Harald. Jeg entret badet. Han virket trøtt, satt med åpen munn og gapte i den vonde lukten. Jeg hjalp ham bort til vasken. Jeg hentet hanskene ut av brystlomma, tredde dem på. Jeg nappet papir fra hyllene rundt speilet. Naboen har en hund, sa han. Det visste jeg ikke, sa jeg. Jeg hadde aldri truffet personen nedenunder. Jeg tørket ham bak, kastet skittent papir i do, tok nytt. Den uler når den er alene, sa han.

Uff da, sa jeg. Jeg trykket forsiktig oppover for å sjekke at alt som skulle ut, var ute. Det er til å bli sprø av, sa han. Det kan jeg godt forstå, sa jeg.

Jeg visste ikke om han forvekslet drøm med virkelighet. Jeg gikk over det hele med en våtserviett til slutt. Jeg gransket setet, vurderte det som lettere 15

irritert. Det stod en tube med vannavstøtende ved springen. Jeg smurte et tynt lag over feltet. Jeg kastet hanskene i søppelkurven. Jeg trakk ned. Jeg festet buksa og bleia i livet. * Det var ettermiddag og overskyet. Jeg dro fra kontoret hvor jeg hadde levert nøkler, fulgte fortauet som det var plantet trær langs, svingte inn mellom murblokkene. Blader lå tilfeldig omkring på bakken, i veikanten. Jeg var ør i hodet. Jeg var fornøyd med egen innsats, så for meg den oppskårede frukten jeg hadde satt fram til Margrethe. Jeg frøs. Jeg hadde på meg en lett ytterjakke, holdt hendene i kryss under brystene. Jeg hadde inntatt en lukket holdning. Det var et paradoks. Ved å legge armene i kors utstrålte jeg at jeg ikke var åpen for kontakt med andre, at jeg ikke var mottakelig for dem rundt meg. Jeg ønsket imidlertid å by på meg selv. Det innebar et ansvar å ha det godt, å tilhøre de privilegerte i øvre middelklasse. Jeg ville bidra, yte i jobben, og burde også ha et kroppsspråk som tilsa at jeg hadde noe å gi. * Harald var naken og stod krøket over vasken. Han hadde gjort fra seg. Jeg hadde tørket ham. Toalettet var hvitt, upersonlig og tilrettelagt med gelender rundt doen og håndtak på veggene. Det passet meg ypperlig når jeg assisterte ham med å gjennomføre sitt fornødne. Det luktet stramt. Men det var som om rommets sterilitet, lysstoffrørene i taket og linoleumsgulvet tillot skittlukten å henge i løse luften – jeg forbandt den ikke engang med Harald, kun med rutinen i seg selv som én av en rekke gjøremål i løpet av morgenstellet. Det var vaskevann i kummen og jeg gikk over ham med en våt klut. Jeg startet foran, jobbet meg bakover. Jeg vasket ham grundig.

Jeg trakk forhuden tilbake, ble kvitt eventuelle antydninger til belegg der.

Jeg vasket innsiden av lårene, pungen og rumpesprekken. Jeg skylte kluten, vred opp kluten, hengte den på plass. Jeg stakk hånden ned i vannet for å ta tak i lenken til proppen. Haralds fingre lukket seg om håndleddet mitt, rundt kanten på plasthansken. Jeg ble forbauset over nærheten, det var for meg en hittil fremmed og uforutsett gest fra hans side. Jeg så på ham, søkte en forklaring, han møtte meg ikke med blikket. Han støttet seg til vasken 16

med den ene hånden og dro i meg med den andre. Det virket som om han mobiliserte all sin kraft og konsentrasjon på å rykke armen min fram og tilbake. Jeg så hvordan hånden min ble dyttet ned mot bunnen av vasken, kjente håndflaten over proppen. Skittent og lunkent vann piplet inn i hansken og skvulpet ned på gulvet. Han var tillenket meg og henvendte seg endelig til meg med hva jeg forstod som et lidende oppsyn. Han bevret om munnen og var blank i øynene. Forløs meg, sa han. Stemmen var tynn, liksom bedende. Jeg rev armen til meg og ble våt på klærne. Han svaiet, flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og gjenfant balansen.

Hånden han hadde dratt i meg med, førte han mot skrittet hvor han ga seg til å plukke ubehersket. Oppførselen slo meg som en etteraping av tidligere drifter, det virket desperat, malplassert, det var som en siste skjelving drev gjennom Harald og slutten nærmet seg. Jeg ble het i kinnene og pannen.

En sterk medlidenhet vokste i meg, beina føltes tunge. Vi ble stående og se på hverandre. Det hørtes langstrakte ul fra et sted under oss. Harald flyttet hånden til vasken igjen, var tilsynelatende nødt til det skulle likevekten ivaretas. Han skalv. Han hevet hodet, han lyttet og nakken var tørr. Det måtte være naboens hund, hylene var blottet for aggresjon og hadde en trengsel i seg. Jeg rygget bakover, økte avstanden til Harald. Det minnet meg om når jeg låste Laika inne da jeg var liten, hun ble motvillig værende på den andre siden av ytterdøren og jeg hadde kvaler med å forlate henne. Jeg husket gårsdagen. Etter middag hadde jeg tatt meg selv i å vaske opp i kaldt vann for å spare strøm, et innfall av å ville begrense forbruket og slik ha betydning for noen. Det hadde gjort meg trøtt. Jeg syntes synd på Harald. Jeg reagerte, noe tok overhånd, jeg strøk ham på ryggen, jeg festet meg i ham. * Han forankret seg i meg, gled inn i meg, jeg strøk hendene mine langs ryggraden hans og han støtte meg ned i madrassen, lå over meg i mørket. Jeg pustet dypt, prøvde å slappe av og følge ham, jeg gynget med. Det hendte når jeg drakk at jeg fant meg selv fylt til randen av følelser, at jeg mistet oversikten over følelseslivet og opplevde det som befriende hvis noe eller noen kunne hjelpe meg med å kanalisere kaoset, ideelt sett ved å gjøre meg glad eller kåt, for hvis jeg først ble lei meg, ville det ingen ende ta. Han hadde ren hud, jeg hadde sett det i lyset fra varmelampene da vi røyket.

17

Han hadde halvlangt, blondt hår. Det krøllet seg ved ørene og i nakken. Jeg knyttet hånden i nakkehåret. Han økte tempoet. Det var godt. Litt mage hadde han, det gjorde ingenting. Han var alminnelig. Han var pen. Han var høyere enn meg. Han kysset meg, nærheten det ga, graden av intimitet, tiltalte meg. Det var ingen behersket klining, det ble vått, jeg fikk lyst til å tørke meg rundt munnen. Kvelden hadde vi brukt på å stå sammen i bakgården, drikke tett, røyke og prate. Etter hvert slo vi oss like godt ned ved et bord der ute. Stolen min hadde stått ustøtt på asfalten og vippet meg fram og tilbake. Han var en bekjent fra kjemitimene i tredjeklasse. Det hadde rettferdiggjort vår introduksjon, tatt brodden av samtalen. Jeg hadde senket skuldrene. Øynene mine vente seg til omgivelsene. Soverommet hans var større enn mitt eget. Alskens plakater hang på veggene. Jeg kysset ham på halsen, ble redd for å lage merker og avløste med å puste ham i øret. Vi hadde stått og sett på hverandre. Karen hadde dyttet meg mot ham. Hun kunne bli sånn når hun drakk, handlekraftig og utålmodig. Vår nølende atferd hadde sikkert egget henne. Jeg hadde ramlet mot ham og han hadde tatt meg imot. Sålene på småskoene mine var tynne, de hadde kjentes harde å trå på. Gylfen på buksa hans hadde bult ut. Han hadde lirket en finger under haken min, hevet hodet mitt og kysset meg. Det knitret i sengetøyet. Jeg løftet beina om ham. Jeg prøvde å møte ham så godt jeg kunne.

Det gjaldt å holde seg våken, å konsentrere seg, slik at vi kunne slippe oss løs, hengi oss for så å møte søvnen. Han luktet sjampo og fersk svette, en kroppslukt som bare kunne tilhøre et ungt menneske. * Denne årstiden gjør godt for de fleste, sa moren min og iakttok byen. Sola hadde ennå ikke dukket ned bak bygningene. Vi satt på verandaen, rundt bordet inntil rekkverket. Bestikkene lå samlet på tallerkenene. En fiskefilet lå igjen på det ene serveringsfatet. Jeg var mett. Jeg lente meg tilbake i rottingstolen. Moren min skjenket i mer hvitvin. Håret hennes var flettet bakover, det var grått innerst ved festet og ellers mørkt som mitt eget. Hun var kledd i enkle plagg av kvalitetsfabrikat, hadde på seg romslig bukse og genser, stoff som var mykt og luktet friskt hvis man gned ansiktet mot det.

Hun satte fra seg karaffelen. Faren min kremtet. Han hadde armene sammenflettet, skjorteermene var brettet opp til albuene. Han så på meg, skar 18

en grimase, var utilslørt vittig. Å se lyset, det er det det handler om, sa han.

Han gned den barberte haken med hånden. Jeg lo av ham. Jeg har blitt god til å vaske rumpe, sa jeg. Det er en egenskap du ikke skal undervurdere, sa moren min. Hun var mild i blikket. Betryggende, synes jeg, fremtiden tatt i betraktning, sa han. En perspektivforlengelse, sa jeg. Mamma nikket, drakk vin. Jeg tok glasset mitt og drakk jeg også. Vinen var tørr, jeg likte søt bedre. Hva gjør dere hvis dere ikke kan fordra en pasient? sa jeg. Misliker psykologer enkelte av pasientene sine, så må ikke det hindre deres evne til å hjelpe, sa hun. Selvfølgelig ikke, sa han. Jeg løftet beina opp mot magen, støttet hælene i stolkanten, foldet hendene om anklene. Hva om dere liker noen av pasientene bedre enn andre? sa jeg. Psykologer gir som regel «det lille ekstra» til pasienter de foretrekker, sa hun. Det er essensielt å forebygge overdreven innlevelsesevne hos seg selv når dette forekommer, sa han. Han hevet glasset mot henne og drakk. Sympati for pasienten skal ikke overskygge faglig distanse og kløkt, sa hun. Jeg tenkte på når jeg masserte føttene til Margrethe. Jeg knadde de spinkle leggene. En håndbevegelse nedover mot hælen ble etterfulgt av minst én håndbevegelse oppover. Hånden, og derfor blodet, skulle hovedsakelig føres i retning av hjertet. * På et tidspunkt ble ikke døden, men selve livet allestedsnærværende. Jeg stod naken foran speilet på soverommet mitt og følte meg perpleks. Håret på tissen min var altfor langt, det toppet seg øverst, der hvor kjønnsleppene begynte, og svingte ut som et lite, mørkt horn. Dette går ikke, tenkte jeg.

Hva er det du driver med, Jenny? Jeg hadde Margrethes avsjelete skikkelse ferskt i minnet, spyttstrengene mellom tennene hennes, og jeg fant nuet, der og da, direkte uutholdelig fordi det virket innholdsløst. * Jeg stod naken i dusjkabinettet. Jeg hadde ikke skrudd på vannet. Jeg var tørr. Sluket var rent. Tissen min var hårete. I hylla på den ene veggen lå det klart barberhøvel, barberskum og saks. Om jeg var barbert kunne jeg gripe sjansen på sex hvis den bød seg. Det tilførte selvtilliten noe. Jeg kom til å måtte skure dusjen når jeg var ferdig. Det hadde jeg tid til. Marit var borte for helga, av gårde med kjæresten. Jeg hadde badet og kjøkkenet for 19

meg selv. Jeg tok en rask dusj først. Jeg såpet inn kroppen, vasket meg. Jeg hentet fram sjampo og balsam, vasket håret. Deretter skrudde jeg av dusjen.

Jeg tok for meg underlivet. Jeg startet med saksen. Den lå ikke godt i hånden, hektet fast i tommelen og langfingeren, var et lite og kantete redskap.

Jeg samlet en hårtust med den ene hånden, klippet den av med den andre.

Slik fortsatte jeg til det verste var tatt. Korte, mørke hårstrå samlet seg rundt hullene i sluket. Jeg slo på vannet. Jeg skylte saksen, la den fra meg. Jeg slo av vannet. Jeg fordelte skum jevnt utover. Jeg barberte. Høvelen var skarp i begynnelsen, etter hvert full av hår og sløv. Jeg skrudde av og på dusjen, stilte meg slik at ikke strålen traff kroppen, skylte bare høvelen. Det ville ikke være til å holde ut om Marit fant spor av meg. Jeg hadde funnet rester fra henne i dusjen i en av vaskeukene mine, men det var lange, blonde hårstrå fra hodet. Det var harmløst som henne selv. Vi flyttet inn samtidig og hadde ordnet fellesarealene mellom oss. Det var to sett av det meste. Vi hadde hver vår skuff til bestikk og egne plasser i kjøleskapet. Jeg satte det ene beinet på kranen. Jeg kom til helt bak. Jeg ville ha bort alt. Jeg skulle ta leggene til sist. Marit var legestudent. Hun var renslig. I løpet av de tre månedene vi hadde bodd sammen hadde hun kjøpt inn duftlys til badet og skiftet ut oppvaskbørsten. * Det var en sirkelformet lampe i taket, den lyste gult. Håkon dro igjen soveromsdøren med den ene hånden, presset ned håndtaket, skjøv døren inntil listen, lukket den. Han lot hendene henge langs sidene. Lysbryteren var på veggen, inntil dørkarmen, i høyde over dørhåndtaket. Han hadde pene fingre, lange, de virket rene, ikke besudlet, bleke. Han trådte ut i rommet, skrittet mot meg og stanset. Han var en strunk fyr. Han bar en stram trøye og et par tettsittende bukser. Han var rett i ryggen og hadde bred beinstilling. Jeg snudde meg rundt. Sengen var plassert langs kortveggen, under et vindu med nedrykkede persienner. Jeg vendte tilbake. Det var en særdeles enkel lek vi lekte. Han hadde kort hår, lavt hårfeste, med en liten bust i pannen. Jeg hadde uttalt navnet hans på forskjellige måter den kvelden, da det først ble meg kjent. Han hadde hatt glede av meg, jeg hadde moret ham. Jeg sa det på nytt, denne gangen lød det som en hul frase. Han skulle få vise meg at han ikke var hvem som helst. Jeg fant det for godt å kle 20

av meg. Det var behagelig temperatur, tett luft. Jeg dro kjolen over hodet.

Jeg fikk samtidig av meg strømpebukse og truse. Jeg satte meg på sengekanten. Jeg strøk håret bak ørene, fjon fra midtskillen beveget seg foran øynene mine, jeg så det blanke i hårstråene, lyset i det mørke, det skinte i det døde. Jeg akte meg bakover. Lakenet var, ikke overraskende, mykt, treffende, jeg dyttet fotbladene mot det, jeg krabbet bakover til jeg støtte ryggen i vinduskarmen. Jeg satt med beina bøyd og spredt. Jeg hadde persiennen i nakken. Jeg så opp i taket og det raslet i trepinnene. Det kunne være hvitmalt strie, som hjemme hos foreldrene mine. Jeg spriket for det hele. Håkon var fremdeles påkledd. Han kom bort til sengen. Jeg ser deg, sa han. Lårene mine, lårbeina, knærne og mitt barberte underliv, det pekte mot ham. * Sola hang høyt på himmelen. Jeg gikk på fortauet langs en vei. Jeg skulle hjem, til blokken, spise lunsj der. Det var en av disse klare høstdagene, hvor det utarmede bladverket på trær og busker stod i vakker kontrast til sollyset.

Jeg bar meg selv med letthet. Biler passerte jevnlig. En jente med sekk kom mot meg. Hun var i barneskolealder. Hun stirret ned i bakken, knuget noe i den ene hånden, tok små skritt. Hun hadde lue på hode. Hun gikk i en formløs jakke. Håret hennes lå i tjafser over jakkekraven. Hun tuslet bortover fortauskanten. Jeg syntes hun beveget seg for langt ut mot bilene. Da hun var nær nok, stoppet jeg opp, henvendte jeg meg til henne. Unnskyld, sa jeg. Jeg tror det er lurt å gå lenger inn på fortauet. Hun fortsatte å gå, så opp på meg og måpte. Jeg ble stående. Hun skjente innover asfalten, i riktig retning. Hun passerte. * Jeg ble stående i inngangspartiet til den lille kirken. Bygget var av mur med en indre bekledning av tre. Det var ikke spesielt høyt under taket. Margrethes eldste datter stod et stykke foran meg og tok imot folk. Det hadde dannet seg en kø av fremmøtte bort til henne. Jeg tvilte på at hun husket meg. Jeg hadde hilst på henne en morgen hun besøkte sin mor. Da fikk jeg gå tidlig og slapp å lage frokosten. Hun var en middelaldrende dame. Hun hadde håret samlet i nakken. Hun var kledd i sort. Hun hadde noe andek21

tig over seg. Hun hilste, snurpet munnen, mottok kondolansene, nikket, sa noen ord. Hun gjennomførte det hele med den største ro, virket behersket, som om hun hadde tatt innover seg døden og aksepterte dens vilkår.

Min følelse av skyld mildnet. Margrethe hadde gått bort på min vakt. Hennes siste øyeblikk tilbrakte hun i en stol i hagen. Hun så meg rake løv og svant hen. Jeg prøvde å vekke henne, ristet i henne, lettet på øyelokkene hennes, sjekket pulsen på halsen og håndleddene. Jeg hadde aldri fått opplæring i å håndtere dødsfall, det var heller ikke min oppgave. En sykepleier fra administrasjonen kom og tok over for meg. Jeg visste at å dø av alderdom var verdig. Det ble min tur. Jeg presenterte meg som en representant for firmaet. Jeg la en hånd på skulderen hennes. Deres mor var til det siste et godt menneske, sa jeg. Dere har gjort en god jobb, sa hun. Jeg ble usikker på hvem som tok vare på hvem. Jeg ble rørt. Jeg var nødt til å gå videre.

Tresøyler stod ned i benkeradene. Jeg fant meg en plass. Kisten lå nedenfor altertavlen og korpodiet. Presten var ikke å se. Jeg forestilte meg et brudepar gå nedover midtgangen inntullet i ekteskapets dyd, tosomheten som brakte fram noe høyverdig i ansiktene, den korte veien fra alteret til utgangsdøren. * Jeg får det ikke til med menn, sa jeg. Faren min og jeg satt i sofaen. Det stod en skål med sjokolade på stuebordet som vi strakk oss etter, spiste hyppig av. Han hadde på seg en sort genser. Han så på meg med de runde brillene på nesa. Livet er å gå videre, sa han. Han heiste skuldrene opp, slapp dem ned. Han la hodet på skakke, beveget det fra side til side. Det der går seg til, sa han. Massasje, sa jeg. Jeg strakk ut hendene. * Du har nettopp slått opp med dama og så spør du meg om dette, sa jeg. Er du klar over hvor mye som står på spill om du ikke følger opp? Vi hadde forvillet oss inn i et rollespill. Det var tidlig om morgenen. Jeg lå naken og utstrakt på sengen, over dyna. Rommet mitt var et klassisk hybelrom, rektangulært og i furu. Sengen stod ut fra den ene kortveggen. Inngangsdøren var i motstående vegg. Langs høyre langvegg var klesskapet og skrivepulten plassert. Gardinen var ugjennomtrengelig, hvit, strukket ut som et lerret over pulten, uten å dekke hele vinduet. Dagen var grå i glipene hvor rutene 22

var synlig. Han så ikke ut til å bry seg om rommets utilstrekkeligheter. Det var bare å la fantasien spinne. Han stod naken, i all sin prakt, på gulvet. Han var en langstrakt og tynn man i trettiårene. Tennene hans var store, skeive.

Men han dyttet dem ut der, smilte mot meg. Det var meg en glede. Det ilte i kroppen, som når jeg en sjelden gang tok meg en røyk etter jobb. Jeg hadde en røykpakke, av den sterkeste sorten, liggende i skuffen. Kanskje kunne vi røyke når vi hadde elsket ferdig. Det ville være som i en av de franske filmene i sorthvitt som pappa entusiastisk hadde vist meg. Jeg skulle hatt kort, blondt hår. Jeg var beruset. Jeg var behagelig tung i kroppen. Jeg skjøv lett fra meg tanken på at røykvarsleren kunne gå og at Marit ville lukte at jeg hadde syndet, røyket, tatt et skritt nærmere døden. Det summet i hodet. Vi gifter oss, sa han. Han var stiv. Han var en sånn en som fikk det til selv om han hadde drukket. Jeg likte det, som jeg likte det! Han hadde perfekt størrelse. Jeg fikk lyst til å gjenskape tissen hans, låne dreiebenken til mor, sitte ned i den fuktige kjelleren og føre fingrene mot leiren, kjenne det brune mot huden, la håndflatene farges av vannet. Jeg tok meg i skrittet. Vi var to ekser som hadde funnet tilbake til hverandre. Jeg hadde blitt dumpet for en annen kvinne, kvinnen som han nå hadde kvittet seg med i et øyeblikk hvor sinnet talte til ham i klarhet. Jeg var våt og rede. * Jeg satt ved bordet i stua. Bordflaten utgjorde en glassplate og jeg tittet ned, gjennom det, på magasinene og bøkene som lå under. Jeg så en katalog fra en kunstutstilling.

Du ser sliten ut, sa mamma. Hun hadde stilt seg i døråpningen.

Så pedagogisk anlagt du er, sa jeg.

Er du sliten? sa hun.

På en av de første vaktene mine spurte jeg en klient om han hadde det bra, sa jeg. Han svarte at det var et dumt spørsmål.

Det hadde han vel rett i, sa hun.

Hvordan går det her, fungerer mye bedre, sa jeg.

Hvordan går det her? sa hun.

Helt greit, sa jeg.

Jeg lager te, sa hun.

Gjerne den florale, sa jeg.

23

Hun forsvant ut på kjøkkenet.

Jeg dro fram katalogen, la den i fanget, begynte å bla. Jeg fant bilder av malte skulpturer, skapt av glassfiber. Jeg festet meg ved et av dem. Det viste en naken kvinne som lå nede i en fordreid kroppspositur. Hun hadde trukket beina oppunder seg, sprikte, knærne pekte til hver sin kant. Overkroppen helte mot siden, armene var foldet over hodet, hendene knyttet i hverandre. Kvinnen var hårløs. Hun hadde den blanke skallen godt plassert mellom skuldrene, hvilte kinnet mot den ene. Bare et øre var synlig, pekte ut mot omverdenen. Det var som om hun signaliserte at hun var klar for lydhør respons. Ansiktsuttrykket var bestemt, fryktløst. Munnen var knepet sammen. Øynene var festet på et punkt utenfor henne selv, kanskje en tilskuer. Det var ikke en flatterende posisjon hun hadde lagt seg i. Jeg oppfattet det som en protest. Hun viste seg for et grådig blikk, eksponerte seg velvillig. Jeg skulle spørre om jeg fikk lov til å klippe det ut.