Ulyd

Et forpliktende sinne De siste årene har vi sett et oppsving i feministisk aktivisme, og framvekst av nye feministiske bevegelser i en rekke land.

Den 8. mars 2014 var det «70-talls-tilstander på Youngstorget i Oslo», meldte NRK, da mellom ti og femten tusen mennesker var møtt opp for å protestere mot forslaget om reservasjonsrett for leger. Forslaget innebar at leger kunne reservere seg mot å henvise en abortsøkende kvinne til en annen lege som kan utføre inngrepet.

I 2015 tok hundretusener av argentinske kvinner til gatene i protest mot kvinnedrap, vold og machismokultur: Bristepunktet kom da 14-årige Chiara Perez ble drept av kjæresten sin, angivelig fordi hun var blitt gravid. En ny kvinnebevegelse har vokst fram som kaller seg Ni Una Menas, ikke én kvinne mindre.

Mandag 3. oktober 2016 demonstrerte så mange som 24 000 polske kvinner – og menn – mot regjeringens nye forslag om å vedta totalforbud mot abort. De såkalte #czarnyprotest – #blackprotest, eller de svarte protestene – har blusset opp igjen med jevne mellomrom siden da, men myndighetene prøver fortsatt å presse igjennom tilsvarende tyranniske forbud. I Iran er protestfargen hvit, ikke svart: Gjennom hashtaggen #whitewednesday har flere og flere 7

kvinner gjort opprør mot myndighetenes hijabpåbud, ved å ta bilder av seg selv med håret flagrende. Brasil, Storbritannia, India: I en rekke land har kvinnebevegelser vokst og gjort seg synlige, i protest mot vold og voldtekt, statlig diskriminering, nedlegging av krisesentre og helseklinikker.

Da Donald Trump ble innsatt som president i USA i januar 2017, ble han møtt med den største demonstrasjonen i amerikansk historie, i kvinners navn: Kvinnemarsjen mot Washington kan ha fått opp til fem millioner amerikanere ut i gatene, og med hundrevis av solidaritetsmarsjer verden rundt var tallet på demonstranter oppe i syv millioner. Donald Trump ga – blant mye annet – misogynien et ansikt. At han på tross av dette vant valget, bidro til å synliggjøre de underliggende strukturene som gjør at kvinners rettigheter fortsatt blir nedprioritert og bagatellisert.

Vi har også sett en økende aksept for og tilstedeværelse av feminisme i populærkulturen. Vår tids største popstjerne, Beyoncé, opptrådte foran ordet FEMINIST i flere meter høye, lysende neonbokstaver, mens hun samplet sitater fra Chimamandi Adichies manifest Vi burde alle være feminister. «F-ordet» har gått fra å være et tabu til å trykkes på H&M-T-skjorter og dukke opp i statsministertaler. Vi har sett dannelsen av feministiske partier og bevegelser som «de skamløse jentene» her hjemme. Under #metoo-kampanjen høsten og vinteren 2017 så vi et plutselig gjennombrudd for en etter hvert verdensomspennende protest mot seksuell trakassering: et tema som har vært tatt opp med jevne mellomrom siden (i hvert fall) 80-tallet, og jevnlig diskutert i feministiske miljøer, men som ofte har blitt latterliggjort, bagatellisert eller oversett i samfunnet for øvrig. (Da Anita Hill for alvor satte begrepet på dagsordenen ved å vitne mot høyesterettsnominerte Clarence Thomas i 1991, ble hun utsatt for en hetskampanje som varte i en årrekke.) #metoo ga gjenklang i mange land og miljøer, og avdekket det som viste seg å være utbredte kvinnelige erfaringer i møte med kjønnede strukturer på arbeidsplasser, i politikken og det sosiale liv.

8

#metoo har vært kritisert for å fokusere på de mest privilegerte kvinnene i samfunnet – men kampanjen ble også en inspirasjon for solidaritet på tvers: Oppfølgingskampanjen Time’s Up ble blant annet skapt for å flytte fokuset over på marginaliserte og usynliggjorte kvinner innen for eksempel hotell- og renholdsbransjen. I Norge kom kampanjen til live i en rekke bransjeopprop, og internasjonalt så vi både #churchtoo og #mosquetoo. Bredden i kampanjen gjorde det mulig for mange å slenge seg på, og mange håper momentumet den har fått, skal lede til varige endringer, slik at trakassering ikke lenger skal være en akseptert del av status quo. Samtidig må vi spørre oss om hva som skjer bak kulissene mens blikket vårt er rettet mot sakene som er i medias søkelys.

«Hvis vi blir kvitt en håndfull Harveys [Weinstein, red. anm.] samtidig som vi mister grunnleggende rettigheter og beskyttelse for millioner av kvinner, er vi egentlig i ferd med å vinne?» spurte Susan Faludi noen dager før nyttårsaften 2017. Samtidig som #metoo ble hyllet som en revolusjon høsten 2017, ikke minst i USA, ble det vedtatt vesentlige kutt og innstramminger i amerikanske velferdsordninger som vil ramme kvinner disproporsjonalt. Faludi, som skrev boka Backlash om tilbakeskrittet for feminismen og kvinners rettigheter på 80-tallet, minnet oss om at politikk handler om makt og organisering – å mobilisere mot en «bad guy» føles bra, men å bygge et samfunn er mer komplisert.

Samtidig er det spontane sinnet – eller sorgen – som oppstår når grenser overskrides, og får folk til å ta til gatene eller tastaturene, mobiliserende: en ny begynnelse, et initiativ til motstand og målrettet aktivisme. Og noe av den mest markante aktivismen vi har sett de siste årene har hatt feministisk fortegn. Fra en optimistisk synsvinkel kan vi si at målestokker flyttes og forståelsesrammer utvides mens vi ser på – selv om backlashet fortsatt er en reell risiko i bakgrunnen.

9

Hvordan forstår vi et pågående opprør mens vi står i det, bak overskrifter, evig nye outrages og virale bilder? Hva slags potensial finnes det i nåtidens feministiske engasjement, og hvordan kan vi tenke både kritisk og konstruktivt rundt det? Hva slags språk har vi for å formulere motstand mot – og innenfor – et system som approprierer alle hensikter og slagord så fort det får mulighet, pakker inn opprøret og selger det?

Feminister har ofte måttet føre en kamp på to plan. For å kjempe for en sak politisk må man først sørge for at saken anerkjennes som politisk, og feminismens historie inkluderer mange kamper for å få noe anerkjent som politisk relevant: familieliv, ekteskap, omsorg, kropp, sex, voldtekt, språk. Disse kampene og samtalene har ofte blitt oppfattet som irriterende, provoserende, eller bare som unødvendig bråk. Det er jo bare sånn ting er. Dette er naturlig. Det gjelder å tilpasse seg, ikke klage. «Vi har opplevd langt verre ting enn dette uten å kny», som det lød fra en del kvinner som respons på #metoo. Innsats for å bevisstgjøre, en insistering på å snakke om det ubehagelige, det personlige, det overskridende, eller bare på å si nei – alt dette er blitt oppfattet som ulyd. Det har skapt dissonans i den offentlige debatten, i det kulturelle ordskiftet, i forhold og vennskap.

Men av og til trengs det litt ulyd for å åpne samtalen.

Det pågår en kontinuerlig innsats for å formulere og reformulere feminismens målsetninger, saksområder, prioriteringer og strategier. Denne boka er blant annet et forsøk på å gjøre noen nedslag i denne pågående diskusjonen, og å utforske og utfordre noen av fortellingene som legger føringer for våre liv i dag, fra ulike feministiske perspektiver.

Vi lever i en mediehverdag der våre preferanser, synspunkter og verdensbilder i stadig større grad formes av algoritmer og ekkokamre. I politikken blir det språket som appellerer til våre mest umiddelbare følelser og reaksjoner det mest effektive. Også feminismen kan la seg rive med av denne dynamikken og se seg blind på sine egne slagord og sannheter. Det har vært et ønske med denne samlin10

gen å komme bakenfor kronikkspråket og den klikkdrevne mediedynamikken, og åpne for refleksjoner som ikke nødvendigvis har forhåndsbestemte svar.

Hvordan kan man tenke fritt rundt feministisk aktivisme i dag uten å gå seg bort i sine egne ekkokamre, uten å låse seg til forenklende sjargong og vedtatte sannheter? Én arena der disse spørsmålene lar seg utforske er skjønnlitteraturen, som i likhet med andre kunstneriske og kulturelle uttrykk kan være et laboratorium for nye retninger i tenkningen og vår kollektive forestillingsevne. Litteraturen og kunsten kan på sitt beste bryte opp automatiserte tankemønstre og reaktivere vår kritiske sans, vår fantasi og evne til oppmerksomhet. Kanskje vi der kan finne et utgangspunkt for nye samtaler om aktivisme, ideologi og nye visjoner.

Med det i mente har vi invitert tolv unge forfattere, kritikere og kunstnere i Norge og Skandinavia til å utforske potensialet i nye former for feminisme og politisk aktivisme, og da særlig slik disse kommer til uttrykk i samtidslitteraturen og andre kunstformer. Vi har utfordret dem til å skrive hvert sitt essay som reflekterer rundt feministisk tankegods i dag og ulike former for feministiske protester, det være seg gjennom lesninger av samtidslitteratur, kunst og andre kulturuttrykk; personlige essays eller manifester som peker ut nye mulige retninger for feministisk tenkning og aktivisme.

Tekstbidragene er mangfoldige og nærmer seg feministisk praksis fra forskjellige innfallsvinkler, ofte i skjæringsfeltet mellom det politiske og det kunstneriske. Enten de er undrende eller agiterende i tonen, tar utgangspunkt i den gravide kroppen, heksa som feministisk ikon, kvinnekampens historie eller 8. mars-parolen om å «la fitta flagre», rommer tekstene den ulyden som oppstår når noen hever stemmen for forandring og vil endre kulturer. Deres mangfold speiler også den feministiske aktivismens mange mulige uttrykksformer, så vel som dens flerstemmighet.

11

Essayene tar opp spørsmål som hva frihet betyr, hvilke følelser som er gyldige, hva slags språk som finnes for kroppslige og historiske traumer, hvordan meningsforskjeller skal behandles, hvordan fellesskap kan formes og makt kan fordeles, og hvem som har rett til å tale. Navngiving er et gjennomgangstema: Navn for følelser, erfaringer og fenomener, navn på forløpere og forbilder, navn for utfordringer, framskritt og forestillinger om framtiden.

Stemmene i denne essaysamlingen er ikke alltid i harmoni med hverandre. Sammen danner de imidlertid et mangfoldig kor som, håper vi, kan bidra til å revitalisere det feministiske språket, inspirere, provosere og vekke nye tanker.

Hedda Lingaas Fossum, redaktør

Voldtekst Maria Kjos Fonn

Kvinnene lukker munnen, fyller den med mat eller hyler til slutt ut skriket som i flere år har ligget på bunnen av en flaske.

Tiden før.

Tiden etterpå.

Og selve hendelsene, som kan rive opp både kroppsåpninger og skape hvite hull i hjernen. Som ofte er for ekstreme til at offeret kan ta innover seg hva som skjer. Den gråtende, skrikende jenta du ser på film, hun som bryter sammen, viser bare en av mange måter å være voldtektsoffer på. Hun kan like gjerne være så utenfor seg selv at hun ikke opplever sin egen kropp. Tilsynelatende ingen frykt, ingen smerte.

Etterpå: ekstrem frykt. Ekstreme smerter.

Fordi det er over og hun er et menneske igjen, ikke en ting. #Metoo-kampanjen som begynte i fjor høst, har av mange blitt kalt en revolusjon. Den siste tiden har det særlig handlet om maktovergrep og trakassering der en person står over en annen i stilling, utløst av Weinstein-skandalen. Men det begynte med at den afroamerikanske aktivisten Tarana Burke oppfordet kvinner til å bruke «metoo» for å snakke om overgrep og trakassering. Burke etablerte allerede i 2007 en organisasjon for overgreps- og trakasseringsofre som het «Just Be Inc.», og hun kalte bevegelsen 15

metoo. Ti år senere, 15. oktober 2017 skrev skuespilleren Alyssa Milano på Twitter at mennesker som hadde opplevd overgrep og trakassering, kunne svare på hennes tweet med #metoo. Og kvinner over hele verden gjorde nettopp dét.

De mørkeste historiene i #metoo handler om overgrep.

Det kan virke som en lett ting å skrive #metoo. For mange er det veldig vanskelig. Under en lignende kampanje, #jegharopplevd-kampanjen i 2015, var jeg ikke åpen om min egen erfaring med voldtekt og trakassering. Jeg skrev noe sånt som «#jegharopplevd å skamme meg så mye over andre sine handlinger at jeg ikke kommer til å fortelle om dem».

Men nå tør jeg.

Jeg ble utsatt for en festrelatert gruppevoldtekt da jeg var tjue. Den varte en hel natt. I to år etterpå forholdt jeg meg ikke til hendelsen: Jeg tenkte ikke på det, unntatt når flashbackene kom. Jeg tok hele skylda selv. Ville ikke innse hvor lite kontroll jeg hadde den natta. Tross alt: Jeg var rusa. Jeg var på et nachspiel jeg aldri burde vært på. Flere ting gjorde meg til et lett offer. Det var tusen ting ved meg, og som jeg sa da jeg endelig begynte å snakke om det i gruppeterapi: «Jeg begynner å lure på om det ikke var jeg som oppførte meg aller mest idiotisk på den festen.»

Jeg underkastet meg. Jeg protesterte, men jeg gjorde ikke fysisk motstand, av frykt for at volden skulle eskalere.

Skammen over det fikk meg til å fornekte hele hendelsen i to år, det var bare altfor skamfullt, hva om jeg hadde sloss imot, hadde det gått bra da? En psykolog spurte meg siden: «Skulle du ha sloss mot alle de?»

Kampanjer som #metoo er massesuggesjon, sier noen.

Jeg sier solidarisk mobilisering. Altfor mange, også jeg, har ligget alene på et baderomsgulv og følt skammen over å være den eneste i verden som bærer en så ekkel og skitten hemmelighet.

Ikke fordi man er den eneste, men fordi nesten ethvert overgrepsminne er noe man var alene om i situasjonen. Og minnene blir en film som følger en dag og natt, ofte gjen16

nom år. Som setter seg som minner i luktesansen, i smakssansen, i kroppen når kjæresten stryker en vennlig over håret.

Det finnes så mange måter å reagere på et overgrep på.

Noen får livet sitt ødelagt, noen reagerer tilsynelatende ikke. Noen blir promiskuøse, andre aseksuelle. Noen blir innadvendte og stille, andre blir aggressive og utagerende.

Noen gjør alt for å skjule sin attraktivitet, gjerne gjennom tildekkende klær og overspising. Andre stiller attraktiviteten på utstilling, gjør seg selv til objektet de ble redusert til.

Noen døyver minnene med rus. Andre rører ikke rusmidler igjen, vil ha full kontroll.

Ingen reaksjoner er riktige eller gale. Men min egen erfaring med hvordan traumene påvirket selve måten hjernen min fungerer på, gjorde at jeg rett og slett ble fascinert av traumets fenomenologi – om hvordan fenomener erfares fra et førstehåndsperspektiv. Hvordan det fragmenterer kropp og sinn, visker ut skillet mellom dag og natt, fortid og nåtid (og ofte tanken på en fremtid), visker ut alt som står på tavla, til den blir hvit og tom og hjernen står på pause (også kalt dissosiasjon), hvordan det skaper både hypersensitivitet og nummenhet. Det terapeutiske språket er imidlertid ikke alltid tilstrekkelig for å beskrive så gjennomgripende og eksistensielle erfaringer som det å være utsatt for overgrep. Skjønnlitteraturen er noen ganger vel så egnet til å beskrive dette komplekse psykologiske landskapet.

Jeg har gått til tre bøker, som beskriver vold og overgrep mot kvinner på forskjellige måter. Disse er ungdomsromanen Speak av Laurie Halse Anderson om voldtekt (1996), Birdie av Tracey Lindberg om incest (2015), og Vil ikke reise, kan ikke bli (2014), om partnervold, av norske Helene Guåker.

Det er interessant å begynne med Speak, fordi den handler om å gjøre det #metoo-bevegelsen har oppfordret til: å fortelle. Men hovedpersonen Melinda, en high school-elev som har blitt voldtatt før romanen begynner, er taus. Hun 17

har blitt skolens utstøtte, en paria. På en fest etter voldtekten ringte hun politiet, uten å forklare de andre festdeltakerne hvorfor, og det ble forstått som at hun ville ødelegge festen.

Handlingens kronologi er vanskelig å følge, noe som speiler traumets logikk og som også kjennetegner andre bøker om samme tema, slik som Birdie (eller for den saks skyld den ganske ferske Voldens historie av Edouard Louis som handler om et mannlig offer): Fortid og nåtid glir inn i hverandre, det er kaos i sinnet. Melinda tenker over hva som egentlig skjedde på festen, at det føles som om hun ble bortført av romvesener.

Det er ingen dårlig beskrivelse. Da jeg endelig kom meg ut på morgenkvisten etter å ha blitt voldtatt, kvitret fuglene, og jeg skjønte det ikke: lyset, lydene, normaliteten. «Nå har dét skjedd», tenkte jeg, men jeg visste ikke hva dette dét var.

Jeg hadde vært på en annen planet, hvor autonomi og integritet ikke betydde noe, der jeg ikke eide meg selv, der volden regjerte, og plutselig var jeg ute på gata, og noen morgenfugler var ute og jogget, og sola skinte, og alt var normalt, bortsett fra at jeg hadde tatt ti sterke smertestillende og var på vei hjem for å sove i ett døgn. Melinda i Speak, som har blitt mobbeoffer på den videregående skolen hun går på etter voldtekten, føler seg etter hvert som om hun har blitt et romvesen selv. Og fortsatt sitter offerklandringen dypt i store deler av samfunnet. Når Melinda forteller venninnen hvem som voldtok henne – en populær gutt – blir hun beskyldt for å være sjalu. Lyve. De andre mobber henne for ikke å være pen nok. Og voldtektsofre blir gjerne beskyldt for å overdrive. De ville ha oppmerksomhet. Skape drama.

Til og med bevise at de er attraktive.

Jeg tror jeg selv hadde noen av de forestillingene tidlig i tenårene: Et voldtektsoffer måtte være spesielt attraktivt, fordi mannen bare ikke kunne styre seg. Kombinasjonen sårbarhet og kvinnelighet hadde noe i seg, enten det var i Disney-filmene eller krim på TV, der de vakre kvinnene så ofte dukket opp som fortryllende lik. Men det å finne på 18

en voldtekt for å bevise at man er attraktiv, henger ikke på greip når man vet hvordan en voldtekt bryter ned hele mennesket. Hele forestillingen om at det er slik, bare oser av kvinneforakt.

Jeg føler meg attraktiv når jeg sitter på restaurant sammen med en jeg liker, i en rød kjole, har drukket det andre vinglasset og speiler meg i en annens øyne. Jeg følte meg mindre som en skjønnhet og mer som en plastdukke da jeg lå på et baderomsgulv, ble holdt i et nakkegrep og skalv mens noen gjorde ting – av og til sammen, av og til i serier – som i mangel på bedre ord fucket opp hele tilværelsen min, og som Melinda spør: «Voldtok han hjernen min også?»

Melinda er taus om overgrepet. Hun lukker. Lukker beina, lukker munnen, lukker minnene så godt de lar seg gjøre. Andre åpner alt. Jeg har møtt ofre som blir promiskuøse, som forteller om overgrep de har opplevd nesten før vi har rukket å presentere oss for hverandre, som ville lagt journalen og rettsreferatet på pubbordet hvis de hadde dem tilgjengelig. Men Melinda viser seg å ha et talent, og får gjennom det et alternativt sted å uttrykke seg. Hun tegner.

Kunst og håndverk er det eneste faget hun trives i på skolen, og hun prøver å tegne et tre. Hvorfor et tre? Og hvorfor kan hun ikke tegne det? Treet symboliserer veksten som er stanset av voldtekten, liv og død. Mange forteller om en følelse av å bli drept inni seg av voldtekt. Det mest intime – og ofte mest fantastiske: seksualiteten, er angrepet. Som hun lakonisk uttrykker det: «Kanskje jeg blir kunstner hvis jeg blir voksen.»

Kunstlæreren hennes, mr. Freeman, som er den viktigste støtten hennes gjennom den tause tiden etter voldtekten, mener etter hvert at treet ligner et tre, men at det ser for ordinært ut: «Pust liv inn i det. Få det til å bøye seg – trær er bøyelige så de ikke knekker. Gi det arr, en forvridd grein – perfekte trær finnes ikke. Arr er interessante. Ingenting er perfekt.

Vær treet.»

19

Speak er for ungdom og har et pedagogisk formål, i tillegg til kunstneriske kvaliteter. Analogien med treet er viktig for mobbe- og voldtektsofre, men også andre unge som generelt møter de utfordringene ethvert liv gir. Slike historier og analogier er viktige. Ofte når jeg lytter til musikk, særlig folkemusikk, er det sorgen, erfaringene og ikke minst historiene som gir teksten appell. Som trær har vi historien vår innskrevet i årringene. Derfor, selv om jeg forstår hvorfor de sier det, sier jeg meg ikke enig med kvinner som sier «jeg er ikke et offer». Fordi det impliserer at det skulle være stakkarslig å ha vært utsatt for noe man selv ikke har valgt.

De færreste er et konstant offer, og i min privilegerte posisjon er jeg langt fra det, men i noen tilfeller har jeg vært et offer. Det er en del av min historie.

Uten å gå i detalj, har jeg også vært et offer for meg selv. Gjort destruktive ting. Internalisert overgripernes forakt mot meg. På engelsk er det vanlig å si «survivor» fremfor «offer», fordi det er mer myndiggjørende. Jeg synes «offer» er greit. Jeg fryktet vel ikke å dø under overgrepet, selv om jeg ble holdt i et grep som lignet et kvelertak.

Men i møte med mine egne destruktive impulser etterpå, er jeg absolutt en overlever. Jeg har overlevd min egen vilje til avmakt.

Melindas utvikling fra taust frøblad til et robust tre som står der, fast med sine røtter, sine grener, blader, arr, årringer og sin historie, er en historie om en feministisk oppvåkning.

Hun skriver stil om suffragettene, og blir bedt om å holde et foredrag. Muntlig. En jente som har valgt å lukke munnen når beina ble tvunget åpne, har ikke lett for å skulle snakke foran klassen, la sin stemme bli hørt. Hun protesterer. «Kanskje jeg ikke liker lyden av min egen stemme. Kanskje jeg ikke har noe å si.» Hvis et «nei» ikke betyr noe – ett av de enkleste av alle ord – hvorfor skal man komme med flere? Men den kloke vennen David har råd. «For suffragettene handlet alt om å snakke, å rope ut for sine rettigheter.

Du kan ikke rope ut om din rett til å forbli stille. Da lar du de slemme folka vinne.»

20

Og det er nettopp dét #metoo handler om. Uansett hvor fristende det er å lukke, glemme, gjemme, skjule, er det ved å snakke om det at kvinnefellesskapet kommer fram.

Ingen revolusjon har blitt utkjempet ved at noen kutter seg på håndleddene, selv om det er en vanlig reaksjon. Det er av samme grunn jeg ikke støtter enkelte feminister – som Susie Orbach og Chris Kraus – sine forklaringer av anoreksi som en slags protest. Selvfortæring, å gjøre seg mindre, er ikke oppgjør, men overgivelse. Det vi trenger, er å gjøre oss større – ikke med silikon eller muskler, men ved å samle oss, være en masse av kvinner som har fått nok. Og sterke og modige kvinner har banet vei. Jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg tror kvinnebevegelsen har reddet livet mitt. Å skulle leve med ettervirkningen av overgrepet, med all den offerklandringen som fortsatt bedrives i samfunnet, ville ikke vært mulig uten alle de markante motstemmene som sier: Selv om du var på fest. Selv om du var for redd til å gjøre fysisk motstand. Selv om du ikke burde vært der. Så er det overgriperne sitt ansvar.

Da jeg gikk på Olafia-klinikken for å teste meg for kjønnssykdommer, ga de meg brosjyrer til voldtektssenteret Dixi, og jeg tenkte bare: «Jeg har ikke noe der å gjøre. Jeg ruset meg. Jeg ble ikke overfalt fra en busk.»

Jeg var ikke et verdig offer.

Men det var jeg. De utnyttet min rus, min sårbarhet og en så sterk frykt at jeg ikke kjente den, bare en ekstrem frakobling fra meg selv. Jeg sa nei, nei, nei, men det kunne ikke vært dem mer uvedkommende, de omringet meg, de holdt meg fast, de trykket meg ned. Jeg har lest forskning om at menn under voldtekt ikke ser på kvinnen som en ting, men mer noe ikke-menneskelig, et dyr. Og jeg var redusert til kroppsdelene mine. Min frykt og min rus, som var veldig beleilig for dem. Min dissosiasjon, min frakobling.

Jeg møtte dem på Grünerløkka et par dager senere. Jeg lukket armene, så ned, ville vekk. Jeg så én ting i øynene deres. Forakt. For hva de hadde gjort meg til? Hadde de sett 21