Jeg våkner av at Lars ruller seg ut av sengen for å ta telefonen som ringer. Signe er allerede oppe når jeg kommer ut på kjøkkenet, hun sitter med rak rygg ved spisebordet, som om hun venter på noen. Kommer dere ikke i dag? sier Lars inn i mobilen. Er det ingenting dere kan gjøre før rørleggeren har vært her? Jeg skjønner tegningen og forbereder meg på å utvide campingperioden, være fleksibel, og går mot Signe for å gi henne morgenklemmen. Hun har laget seg en kopp te, den lukter en blanding av kanel og tyggis. Nå har jeg bestemt meg, sier hun. Øynene hennes leter rundt i ansiktet mitt. Javel, sier jeg, hva er det du har bestemt deg for i dag, vennen min? Jeg vil konfirmere meg, sier hun. Jeg snur meg mot Lars, han er i ferd med å avslutte telefonsamtalen, snur seg mot pc-en og taster inn beløpet på fakturaen til Bartek, som om det var livet om 7
å gjøre. Men så løfter han opp hodet, ser på meg, på Signe. Er det noe? Jeg har lyst til å konfirmere meg, sier Signe en gang til. Ansiktet til Lars sprekker opp og utvider seg. Det ser ut som en stille vannflate i det øyeblikket en regndråpe treffer. Gratulerer, sier han, og skyver stolen bakover med rumpa, parketten skriker, han nærmest bykser mot henne. Armene hans rugger henne, klapper henne. Så hyggelig, Signe, så utrolig hyggelig. Ja, gratulerer, sier jeg, og ser etter om jeg kan se en forandring. Hun har blitt rundere i ansiktet. Bølgete ansikt, mykt ansikt. Hva skjer, hvorfor ser du på meg på den måten? spør hun. Er du kristen da? spør jeg henne etter en pause. Ikke en lyd, bare en svak dur fra kjøleskapet. Jeg vil høre henne si det. Ja, svarer hun. Hun har reist seg, står med den ene foten bøyd, kneet frem og hviler på hoften, det er ingen grus å sparke i. Fint, sier jeg, reiser meg og går mot henne, fint, vennen min. Jeg husker da jeg selv stod der, i ny bunad og lurte på hvor mange penger jeg kom til å få. Hvor mye de andre kom til å få. Hvor mye jeg kom til å få i forhold til de andre. Om Gud kom til å følge meg hele livet, hvilken følelse de andre hadde i brystet når de sang de sangene. Ære være. 8
Hun har blanke lepper, jeg går helt inntil henne og legger armene rundt overkroppen hennes. De krysses over ryggen hennes, og jeg trykker henne inntil meg. Hun legger hodet til siden, kinnet mot brystet mitt. Lars har gått bort til kjøleskapet, stukket hodet inn, slik han ofte gjør hvis han synes det er noe med stemningen. Kanskje han merker noe på meg. Kanskje han, basert på sin erfaring med livet med meg, tolker stemningen dithen at det er noe usagt. I seg selv ville en slik tolkning være et kompliment, det er lenge siden han har oppfattet noe som ikke er uttalt i ord, lenge siden kroppen hans limte seg inntil meg i en klem slik den skal være. Som en toast, sa han før, mens vi pusset tenner, mens vi kuttet grønnsaker, vi toastet. Nå er det som om hjernen hans er okkupert til randen, det er ikke plass til annet enn det prekære. Bare gjøre de hverdagslige handlingene, holde seg i bevegelse. Sove, spise, gå på do, gå på jobb. Avtale. Den viktigste søylen i et familieliv, avtalene. Hvem skal være hvor til hvilken tid. Hvem skal sørge for mat i kjøleskapet. Jeg mistenker at oppmerksomheten hans baler med det han kaller den overhengende faren for at værmeldingen skal bli helt automatisert, slik at både han og kollegaen Monika mister jobben. Det er det hjernen hans er okkupert av. Så derfor, for å være sikker på å nå frem, tyr jeg stadig oftere til avtalesystemet, sier med ord det jeg vil at han skal oppfatte, det mindreverdige og teatrale til tross: Kan du gi meg et kyss. Ser du ikke at Signe er lei seg. 9
Jeg ønsker at vi går ut på restaurant. Skulle vi reise bort et sted? Jeg trenger en toast. Men nå, kanskje han fornemmet noe. Kanskje han likevel syntes at den ubestemmelige kulden, som han kaller den, trakk over meg, den han klager over er et tilbakevendende fenomen. Uanmeldt, sier han at den kommer. Det er vanskelig å forstå når det kommer slik uten varsel, sier han. Jeg tar opp mobilen fra bordet, Signe står rett opp og ned og jeg begynner å filme. Si det en gang til, sier jeg. Jeg hører at kjøleskapdøren går igjen, hun smalner øynene og presser blikket ut, gjennom linsen, rett i meg. Jeg er kristen. Hvorfor sier han ingenting? Selv om tro ikke er så viktig for ham, hvorfor sier han ikke noe akkurat nå? Han går ikke engang i kirken på julaften. Nei, jeg blir hjemme og setter over potetene, sier han, så går vi andre. Så får han også årets stilleste timer for seg selv. Det er lett å tenke at med en så vitenskapelig orientering som han lever etter, ville det være problematisk å blande inn det vanvittige, en Gud, det ville kunne riste i holdepunktene hans. Så vi andre går, og på veien til kirken snakker jeg om at vi er heldige som får feire julen, at kristendommen har mye fint i seg, at julefeiringen, i hvert fall juleevangeliet, er kulturerkjennelse. Det er viktig å vite hvor vi kommer fra, sier jeg. Men det er lov å tvile, pleier jeg å legge til, som for å plante et håp om selvstendig tenkning, og skynder meg 10
å forklare at vi uansett må kunne gå til julegudstjeneste for å følge tradisjonen. Det er det minste vi kan gjøre. Mormor og morfar blir også så glade, det er tilhørighet, sier jeg, og børster snø av jakkeermet uten å se hverken de to små eller meg selv i øynene. Kan det hende at det er et eventyr, mamma? spurte Maria en gang, vi var på vei ut av kirken en julaften, og jeg ville le, men tok henne i armene og forklarte at dette skulle hun finne ut av selv. Er det jeg som bestemmer det spurte hun. Ja, det er det, sa jeg. Du bestemmer alt selv. Nå har Signe bestemt seg, hun vil tro på det. Så fint, vennen min, sier jeg. Så fint at du vil være konfirmant. Det slår i døren fra Marias rom, skritt ned trappen, pustene våre, duren fra kjøleskapet. Så kommer hun, Maria, den yngste. God morgen, sier hun før hun oppdager hvor stille det er, ser at jeg filmer Signe som står der som i et frys, blikket hennes veksler fra meg til Signe, tilbake til meg, til Lars og tilbake til Signe. Hva skjer? spør hun. Din søster skal konfirmere seg, sier jeg, og holder kameraet på Signe. Og derfor filmer du? Så bryter Lars sammen på sitt vis, tasser til spisebordet, til pc-en, kroppen stiv på den samme lette måten som en pudding er stiv. Kult, sier Maria, gir tommelen opp til Signe og nikker. 11
Da blir det bunad og fest og greier da, sier hun, så går hun gjennom bildet og forbi meg. Bunad. Den vakre kjolen som mormor broderte. Se på deg nå, sa de til meg med skakke, vennlige hoder, da jeg stod der med nåler stukket nesten rett inn i de nye små brystene, og kjente på hvordan ullstoffet klødde. Jeg legger mobilen fra meg, trekker av slangen som er midlertidig festet til kjøkkenkranen, og får restene av vannet som har ligget i slangen i ansiktet. Ingen får det med seg. Jeg griper etter et kjøkkenhåndkle, og alle luktene som er samlet i det stemples utover ansiktet mitt idet jeg trykker det mot huden for å tørke bort slangevannet. Jeg støtter armene mot kjøkkenbenken og hviler noen sekunder i fotografiet av Moon. Det uendelige i øynene hans. Roen. Hvordan lyset forsøker å bore seg inn i manen hans. De tykke, stive, runde hårstråene som jeg børstet, klippet, lot vokse, flettet. Han var liten for sin rase, men muskuløs, utholdende. Den gamle trerammen fra første gang jeg var på Ikea. Pappstøtten som er i ferd med å smuldre opp gjør at bildet står skjevt, det står malplassert inntil veggen på kjøkkenbenken ved siden av en blomsterpotte stappet full av Zalo, oppvaskbørste og stålull. Jeg fyller vannkokeren og lager meg en kopp kaffe, ansiktet mitt former seg i noe som ligner et smil mot ryggen til Signe. Hun er på vei mot badet som ikke er et bad, men likevel rommet der det er mulig å være alene, 12
hun er bestemt og høyreist, og jeg får trang til å gå etter henne med en strøm av ord for å kompensere for det jeg ikke helt vet hva er. Hvem skal komme på festen, skal vi ha det hjemme eller leie et sted? Hvordan vil du ha det? Vil du at jeg skal spørre mormor om å lage den gode jordbærkaken? Du kan få bestemme håndklær til det nye badet, tenk at vi har nytt og deilig bad når vi skal ha festen, hvis du vil ha det hjemme da, vi kan godt leie et sted hvis du heller vil det, hva vil du ha til middag. Jeg åpner døren, unnskylder meg forbi den nesten vulgære ungdomskroppen som strutter i alle retninger, setter meg på toalettet. Store brune flak av tykt dekkpapir ligger ujevnt utover gulvet over den gamle vinylen. Dusjen og vasken er demontert, baderomsplatene revet ned. Bare doen har de latt være, for at vi skal slippe å flytte ut mens de holder på. Tørr, grå sand lager spor etter grove skosåler på papiret, det ligger et kubein, en trekantet murerskje og en veltet svart plastbøtte borte ved døren. Toalettsetet er løst, og lager lyd når jeg reiser meg og trekker ned: Mammaaaa, sier Signe. Ja, unnskyld, jeg måtte bare tisse, jeg skal gå ut, du skal få være i fred. Hun har tatt med seg toalettmappen sin ut dit, børster pudder i ansiktet, holder det lille sminkespeilet opp for å se. Det er fint at du har tatt en avgjørelse, lille venn, virkelig fint, sier jeg, og lar håndflaten min stryke henne over ryggen idet jeg går forbi henne. Hun rister på overkroppen, og hånden min faller ned. 13
Utenfor er det mørkt, håndflaten min blir kald mot vinduet. Der nede går et par trøtte skikkelser mot trikken ved Viklunds. Går over veien uten hverken å se seg for eller stoppe ved utstillingsvinduet. De får ikke med seg femtitallslampetten som gir svake konturer til alle de støvete glassene, de røde gjennombrukte kasserollene med fettflekker, de blå keramikk-koppene, askebegeret med hvitt riss av en seilbåt, de går målrettet for å rekke trikken. Jeg setter meg ned på sofaen, trekker beina oppunder lårene, den digre puten tar imot ryggen min. Det er en time tidligere enn vi vanligvis tar morgenstellet. Vi kan strekke oss til halv åtte, sa Bartek, og hva kunne jeg si. Lars syntes det var en grei deal, han liker å begynne tidlig selv, mange dager setter han seg på sykkelen allerede før klokken syv. Han liker å lese gjennom værrapportene som har blitt oppdatert i løpet av natten, før de andre kommer. En annen fordel med at de starter tidlig, er at de forhåpentlig blir fort ferdige, sånn at vi kan innta det nye badet vårt. Men nå kommer de altså ikke likevel i dag, og vi må vente en ekstra dag i den andre enden før vi kan kjenne varme under føttene om morgenene. Det var egentlig meningen å pusse opp alt før vi flyttet inn, men så trumfet jeg gjennom denne sofaen, som ifølge Lars var så latterlig dyr at vi måtte ta konsekvensen av det og vente med badet. Konsekvensen, sa jeg til ham med tullestemme, og kysset ham på halsen. Han lekte så voksen. Det er tolv år siden. Og etter det har jeg ikke tenkt så mye på at badet har vært gammelt, kun når vi har hatt gjes14
ter. Men jeg har vært god til å kompensere for sprukne baderomsplater. Nye håndklær i fine farger, friske blomster, og dyr håndsåpe ved vasken. Likevel har gjestene sagt: Ja vel, så dere valgte å vente med badet? Og jeg har ledd det bort, som om de sa det på spøk, og bedt dem sette seg i sofaen, den sinnssyke sofaen. Og hver gang har jeg ramset opp for meg selv det jeg har klart så langt i livet, for å holde mindreverdighetsfølelsen de forsøker å presse på meg borte: Jeg har blitt en habil fotograf, og har plass i et velrenommert kontorfellesskap. Jeg fant meg en mann, en jeg faktisk elsker. Jeg har to barn – vidunderlige. Jeg har en leilighet i byens desidert beste bygård, om enn med et gammelt bad. Og slik lever jeg godt, har jeg sagt til meg selv. Ramset opp alt hver gang for å være helt sikker, og sett for meg i tilfredsstillende bilder hvordan gjestene hardhendt har blitt arrestert, fordi det selvsagt er straffbart å være så uendelig dum at man plukker på badet til folk. Til vennene sine. Så har selskapene gått sin gang. Men nå har vi åpnet baderomskontoen. Nå er tiden inne, Nelly, sa Lars, og Bartek og Mariusz er i gang, tolv år etter. Snart skal vi kunne begynne dagene i regndusj, kjenne vannet sildre nedover kroppene våre som om vi var ute i naturen, nakne ute i regnet, sier Lars, og gir meg forventninger. Og kanskje han har rett. Kanskje det kommer til å plante seg i oss som en betydelig oppgradering, selv om jeg aller helst ville 15