2.5 Et antropologisk perspektiv på samisk etnogenese

Ut fra dette kommer man til, at det centrale spørgsmål: «Hvornår invandrede samene?» muligvis er helt forkert stillet, og at man i stedet bør spørge: «På hvilket tidspunkt opsto der et begrep, som vi har lov at kalde samisk? (Simonsen, 1959, s. 17).

33 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

Simonsen ser med andre ord ikke samisk etnisitet som en uforanderlig kategori introdusert utenfra, men som noe som har oppstått som resultat av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Hvordan denne etnogenesen mer spesifikt skal ha foregått, sier han imidlertid lite om, og fortsatt synes konsekvensene av den innsikten sitatet tilkjennegir, å være hindret av det hegemoniet som den fysiske antropologien hadde på dette feltet. Selv om de fleste arkeologer og historikere innså at rase, kultur og etnisitet ikke var synonyme termer, og mange innså begrensningene ved den fysisk-antropologiske tilnærmingen, manglet de fortsatt et egnet teoretisk og analytisk rammeverk for å behandle dette.

2.5 et antroPologisk PersPektiv På samisk etnogenese

Et slikt rammeverk for en ny forståelse av etnisitet og kulturell variasjon ble imidlertid etablert innenfor sosialantropologisk og sosiologisk forskning i 1960- og 1970-årene. For nordiske arkeologer og historikere var det særlig arbeidene til den norske sosialantropologen Fredrik Barth som skulle få stor betydning, og spesielt sentralt står hans introduksjon til boken Ethnic groups and boundaries fra 1969. Barth utfordret den gamle ideen om at kulturell variasjon er diskontinuerlig og absolutt, og at det var geografisk og sosial isolasjon som forklarte kulturell og etnisk forskjellighet. Antropologer og kulturhistorikere hadde etter hans mening konsentrert for mye av sin oppmerksomhet mot prosesser som foregikk innenfor en gruppe eller et samfunn, framfor å studere de prosessene som foregikk mellom dem. I sin berømte innledning påpekte Fredrik Barth to alvorlige problemer med dette isolasjonistiske paradigmet:

First, it is clear that boundaries persist despite the flow of personell across them, …, categorical ethnic distinctions do not depend on an absence of mobility, contact and information … Secondly, one finds that stable, persisting and often vitally important social relations are maintained across such boundaries and are frequently based precisely on the dichotomized ethnic statuses. In other words, ethnic distinctions do not depend on an absence of social interaction and acceptance, but are quite the contrary often the very foundations on which embracing social systems are built. (Barth, 1969, s. 9–10)

34 Samenes historie fram til 1750

Fra 1970-årene har et dominerende syn innenfor vestlig samfunnsforskning vært at etnisitet er en form for sosial organisering av samkvemmet mellom grupper. Etniske grupper kan ikke defineres objektivt på basis av visse allmenngyldige og statiske karakteristika, men bare relasjonelt ved at gruppemedlemskap defineres gjennom selvidentifikasjon og identifikasjon av andre. Etnisitet blir primært oppfattet som en bevissthet om egen identitet vis-à-vis andre grupper: en vi–dem-opposisjon. Det følger logisk at etnisitet ikke er en relevant faktor – eller kan eksistere – for grupper uten kjennskap til andre grupper. Hadde alle mennesker i verden vært samer, hadde det heller ikke vært noen samer. Konsekvensen av dette synet var at etnisitet først og fremst handler om mennesker i kontakt, og om måten denne kontakten organiseres på.

Etniske grupper baserer ofte sin identitet, og følgelig sin oppfatning av forskjellighet fra andre grupper, på forståelser av å ha en kultur eller et opphav som er forskjellig fra andre. Dette har gjerne å gjøre med kulturelle, språklige, religiøse, historiske, fysiske eller geografiske karakteristika. Slike karakteristika vil imidlertid kunne endres over tid og også variere mellom ulike kulturelle og sosiale kontekster. Hva det ville si å være norsk på slutten av 1800-tallet, og måten norsk identitet da ble manifestert og kommunisert på, er svært forskjellig fra hvordan norsk identitet kommer til uttrykk i dag. Men på tross av forskjellene i uttrykk eksisterer fortsatt norsk identitet. Det som vedlikeholdes, kan derfor sies å være grensen mellom det det norske og det «ikke-norske», altså at man har funnet det meningsfullt å oppfatte seg som forskjellig fra andre.

Av grunner det vil gå for langt å komme inn på her, gikk det over ti år før Barths dynamiske syn på etnisitet kom til å influere på forskningen om tilkomsten av samisk etnisitet (se likevel Kleppe, 1977). I 1983 publiserte imidlertid sosialantropologen (og arkeologen) Knut Odner en bok der Barths tilnærming er lagt til grunn for forståelsen av hvordan samisk etnisitet er tilkommet og blitt vedlikeholdt. Odner introduserer sitt arbeid med å si at vi må avstå fra spørsmål som «når innvandret samene?» og «hvor kom de fra?». Han finner det viktigere å spørre om hvorfor samisk etnisitet har oppstått, og hvordan den er blitt vedlikeholdt til vår tid? Med utgangspunkt i Barths etnisitetsteori hevder Odner at en forutsetning for samisk etnisitet var kontakten mellom fangstbefolkningen i nordre Fennoskandia og sørlige jordbrukssamfunn. Mens jeger- og samlersamfunnene i dette området hadde liten kontakt med utenforliggende samfunn i steinalderen, økte denne kontakten kraftig i tiden omkring Kristi fødsel. Over tid skapte kontakten en økende følelse av fellesskap blant fangstbefolkningen, en felles identitet skapt av den voksende bevisstheten om forskjellen mellom «oss» (jegere) og «dem» (bønder).

35 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

Odner hevder at denne prosessen startet i Sør-Finland i eldre romertid (0–200 e.Kr.). Som følge av flyttingen av Romerrikets grenser fra Sør- til Mellom-Europa fikk området rundt Finskebukta større økonomisk betydning som transittområde for pelsverk fra nordområdene. Ønsket om å drive handel med den nordlige fangstbefolkningen skal ifølge Odner ha fått finsktalende bønder fra Estland til å slå seg ned i Sør-Finland som jordbrukere og mellommenn i handel. I kontakten som blir opprettet mellom denne bondebefolkningen og den opprinnelige fangstbefolkningen, ligger kimen til samisk etnisitet (Odner, 1983, s. 103–104).

Ifølge Odner (1983, s. 88–110) foregår denne prosessen i tre trinn: I den første fasen, når kontakten er på et begynnende og etablerende plan, adopterer fangstbefolkningen bøndenes proto-finske språk, som de senere utvikler til sitt eget (proto-)samiske språk. Odner begrunner dette språkskiftet ut fra slektskapet mellom finsk og samisk, og med referanser til ulike etnografiske kontekster der jegere og samlere som lever i kontakt med bønder, ofte adopterer språk og andre kulturelle trekk fra disse. Dette skjer som ledd i en samhandlingsstrategi hvor man gjennom å etterlikne bøndenes kulturuttrykk signaliserer tilknytning og felleskap for derved å skaffe seg adgang til bøndenes produkter.

I den neste fasen, når relasjonen mellom bondebefolkningen og fangstbefolkningen blir mer omfattende, kreves et klarere og mer veldefinert symbolapparat for å skille mellom de to gruppene. I denne fasen har samene gjort seg avhengig av produkter utenfra, og spesialiserer sin produksjon mot varer finnene vil ha. Det kreves en strengere etnisk organisering, og det utvikles et sett av symboler som er gjensidig definerende for gruppene. Utviklingen av et eget samisk språk var ifølge Odner et viktig ledd i denne kontrasteringen (et språk som var så nært at det muliggjorde kommunikasjon, men som samtidig var forskjellig). Samisk etnisitet utvikles i denne fasen til et ferdig «produkt» i Sør-Finland (trolig skjer dette på 200–300-tallet e.Kr.).

I den tredje fasen – de påfølgende århundrene i eldre og yngre jernalder – blir så denne etnisiteten adoptert av andre fangstgrupper i nord og vest. Odner forklarer på følgende vis måten dette skjer på:

Vi kan tenke oss at grupper som ennå ikke hadde akseptert samisk etnisitet, ville observere vellykkete transaksjoner som nabogrupper hadde med de finske handelsmennene – transaksjoner som var betinget av signalisering av samisk etnisitet. Ved å modellere egen sosial praksis etter dette – det vil si selv å adoptere samisk etnisitet – kunne man på lik linje få adgang til de samme typer av transaksjoner og produkter. (Odner, 1983, s. 110)