2.3 Et fremmed folk fra øst

28 Samenes historie fram til 1750

av samene ble dette nå nærmest utenkelig. Som Theodor Winther, første bestyrer for de historisk-antikvariske samlingene ved Tromsø Museum, uttrykte det: «Men disse mægtige grav-monumenter … har … krævet en så stor anvendelse af menneskekræfter, tid og tålmodigt arbeide, som man ei kan forudsætte hos dette forholdsvis lidet talrige, spredte og til tungt legemligt arbeide lidet vante folk» (Winther, 1878, s. 107). Gustaf von Düben, forfatter av den første egentlige etnografiske monografien om samene, konkluderte på sin side med det lakoniske spørsmålet: «När blefvo lapparna byggmästare?» (von Düben, 1873/1977, s. 369).

2.3 et Fremmed Folk Fra øst

Allerede i 1870-årene hadde forskere som Worsaae og von Düben argumentert for at samenes innvandring til Norden skjedde «først seent ved en Strømning østerfra over det nordlige Russland» (Worsaae, 1872, s. 328; Baglo, 2001, s. 48). På begynnelsen av 1900-tallet ble denne oppfatningen befestet i det kulturhistoriske ordskiftet. Det ble nå en vanlig oppfatning at samene var et «fremmed folk fra øst», og at deres tilstedeværelse i Skandinavia skyldtes en relativt sein migrasjon fra Russland eller Sibir. Samenes forbindelse til «skiferkulturen» blir avvist, selv om noen forskere ennå en stund holdt fast ved denne såkalte lappehypotesen. Et forhold som bidro til å «avsamifisere» den nordskandinaviske steinalderen, var at det etter hvert var blitt funnet betydelige mengder skiferredskaper både på Øst- og Vestlandet samt i Trøndelag. Yngvar Nielsen mente i 1891 å ha bevist at samene først de siste 200 årene hadde utvidet sitt område til Trøndelag og Hedmark, og at de følgelig ikke kunne «prætendere at være det centrale Norges urbefolkning» (Y. Nielsen, 1891, s. 20).

En viktig, om enn omstridt premissleverandør for debatten om samenes opprinnelse ble geologen A.M. Hansen med sine bøker Landnåm i Norge (1904) og Oldtidens Nordmænd (1907). Her blir samene fraskrevet enhver tilstedeværelse i Norge under steinalderen. På bakgrunn av et mildt sagt blandet materiale hentet fra historie, stedsnavnsforskning, fysisk antropologi og arkeologi kom Hansen fram til at det måtte ha vært to opprinnelige «raser» i Skandinavia, men at samene ikke tilhørte noen av dem. De to var den alpine, kortvokste kortskallerasen og den høye og blonde langskallerasen. Den anariske kortskallerasen var Skandinavias egentlige urbefolkning og var arkeologisk representert gjennom så vidt atskilte funnkomplekser som «kjøkkenmøddingene» fra eldre steinalder i Danmark, skiferkulturen i Nord-Skandinavia og Kjelmøy-funnene fra SørVaranger. Dette var en kystbundet jakt- og fangstkultur som etter hvert var

29 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

blitt trengt nordover av de langskallete arierne. Den anariske rasen hadde satt spor etter seg i de historiske kildene som «finner», et folk Hansen avviste at hadde noe å gjøre med samene («lappene») (se tekstboks: «Navngivingen av samene»). Samene, hevdet han, hadde innvandret som reinsdyrnomader «sent og som et lite væsentlig element», nærmere bestemt i middelalderen. En indikasjon på at de historiske kildenes «finner» ikke kunne være samer, fant Hansen i de positive omtalene disse ble gitt i de historiske kildene, karakteristikker som etter hans oppfatning umulig kunne ha blitt samene til del (her gjengitt fra et seinere arbeid):

Mens lapperne med deres dvergvekst og spinkle lemmer, deres iøyenfallende underlegenhet, altid må ha ståt som nu som bare en gienstand for nordmændenes foragt, er den respekt hvormed nordboerne omtaler de gamle finner, forståelig nok … det var ikke noget vekt dvergfolk, de var middelshøie, stærke og raske veidemænd og havde et jægerfolks overlegenhet likeoverfor de jordbrukende arier … De veidede hval og hvalros fra lette båter – hvad lapperne, som fremdeles er dårlige sjøfolk, vanskelig kan tænkes i stand til. De havde endnu paa Leems tid særegne fangst-greier, forskjellige fra nordmændenes til fangst på havet, hva lapperne umulig kan tænkes å ha opfundet … Den måte hvorpå veidefinnerne synes endog fortrinsvis at ha valgt bolig ytterst mot det åpne hav, stemmer tydelig ikke med lappernes naturlige tilbøyeligheter. (Hansen, 1907, s. 134)

På tilsvarende vis argumenterte Hansen for at den store gravplassen på Ceavccageađgi (Mortensnes) i Varanger, Finnmark, med mer enn 300 urgraver ikke kunne være samisk. Likene var lagt i «virkelige gravkammer, bygget omhyggelig op av heller», mens samene kvittet seg med sine døde «på simpleste måte» (Hansen, 1907, s. 125). Dertil inneholdt gravene et «absolutt ulappisk gravutstyr»: keramikk, metall og restene av en båt. Hansens stereotypi om samene som et fjellfolk knyttet til reinen, var vel innarbeidet i den kulturhistoriske litteraturen. Derfor kunne heller ikke de kjente funnene fra Kjelmøy være samiske: «de raffinerede harpuner til sælfangst» utelukket enhver forbindelse til «rennomadiske lapper» (Hansen, 1907, s. 125–126; se Baglo, 2001, s. 51–53, 144–118).

I 1909 kom den kjente norske arkeologen A.W. Brøgger med boken Den arktiske stenalder i Norge. Her argumenterer også han sterkt mot «lappehypotesen», det vil si at samene skulle ha noen forbindelse til «skiferkulturen» og den arktiske steinalderen. Et av argumentene var, som allerede nevnt, at skiferredskaper var funnet i store mengder utenfor det samiske området. Hans viktigste argument får imidlertid bare mening