2.2 Urbefolkning og kulturelle stereotypier

25 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

2.2 urbeFolkning og kulturelle stereotyPier

Allerede på 1600-tallet hadde europeiske lærde hevdet at samene var Skandinavias urbefolkning, og på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet ble dette en utbredt oppfatning i vitenskapelige kretser (Baglo, 2001, s. 33). I 1821 oppsummerte den kjente norske politikeren Christian Magnus Falsen denne oppfatningen på følgende vis:

[H]ele det europæiske Norden, altsaa og Norge, har været beboet av Finner. Disse ældste os bekjendte Beboere blive siden, da germaniske eller tyske Folkeslag (Gother eller Jother) rykkede ind i Sverige og Norge, trængte længere og længere op imod Nord hvor de endnu tildeels vanke om paa Fjeldene, bevarende deres ældgamle sæder og Skikke. (Falsen, 1821, s. 95)

Utover i første halvdel av 1800-tallet argumenterte flere historikere og språkforskere for at samenes opprinnelige bosetningsområde i Skandinavia var langt større enn i dag (bl.a. Geijer, 1825; Rask, 1834). I sitt store verk Skandinaviska Nordens Ur-invånare, ett forsök i comparativa Ethnographien (1838–1843) behandlet den svenske zoologen og arkeologen Sven Nilsson (1838) dette spørsmålet mer inngående. Han hevdet at Skandinavia og Nord-Europa hadde vært bebodd av et «hyperboreisk» folk i steinalderen. Nilssons begrep hyperboreerne («folket hinsides nordavinden») er hentet fra den klassiske greske diktningen om mytiske folk som levde i en gullalder hinsides menneskelig ferdsel (Baglo, 2001, s. 21). For Nilsson var hyperboreerne en «polarrase» som hadde bodd i store deler av Nord- og Vest-Europa i steinalderen. Det var de som hadde bygd de store gravmonumentene av stein (megalittene) som vi kjenner fra blant annet Danmark og Sør-Sverige. Seinere var de blitt trengt opp i de folketomme områdene i nord av innvandrende keltiske folkestammer. Hyperboreernes etterkommere i Skandinavia var dagens samer, noe Nilsson kom fram til på basis av hodeskallemålinger foretatt av anatomen Alfred Adolf Retzius. Han hadde sammenliknet hodeskaller fra de sørskandinaviske megalittgravene med skalleformer i den nålevende samiske og skandinaviske befolkningen. Disse målingene viste at hodeskallene fra steinaldergravene var i best overensstemmelse med kraniemål fra dagens samiske befolkning (Nilsson, 1838, s. 10–12).

Nilssons overbevisning om at samene var den opprinnelige befolkningen i Skandinavia, fikk støtte av den norske historikeren Rudolf Keyser. I arbeidet Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskap (1839/1868) hevdet Keyser at samene, «førende et usselt Nomade-Liv i Landets nordligste

26 Samenes historie fram til 1750

Udkanter», var de første innbyggerne i Norge. Dette kom han fram til på basis av en teori om at de ulike forhistoriske periodene (stein-, bronse- og jernalder) representerte folk på ulike «Trin af Dannelse». Samenes folkekarakter og utviklingsgrad tydde på at disse sto nær den «opprinnelige» tilstanden, det vil si den mest primitive. Dette brakte Keyser til den konklusjonen at steinalderen var samisk, bronsealderen keltisk og den «nu … Scandinaviske Nordens Herskende Befolkning» var etterkommere av det germanske folket som representerte jernalderen (Keyser, 1868/1839, s. 453).

Også en annen kjent norsk historiker, P.A. Munch, delte synet på samene som Norges og Skandinavias opprinnelige befolkning. I arbeidet Det Norske Folks Historie (P.A. Munch, 1852) mente han således at de steinredskapene man hadde funnet i Norge, måtte stamme fra et «vidt omvankende Jæger- og Nomade-Folk» likt samene. Det er vel ikke utenkelig at Munch som framtredende representant for en norsk nasjonal historieskole kan ha sett det som et problem at nordmennene ikke var de første innbyggerne i Norge. I hvert fall fant han det nødvendig å komme med følgende presisering: «Norge var altsaa nok paa en maade beboet, men ikke bebygget før vore Forfædres Ankomst. Og det er først Bebyggelsen, med hvilket et lands egentlige historie begynder» (P.A. Munch, 1852, s. 4). Det skulle således ikke herske tvil om hvilket folk som var det historieskapende.

Etter hvert som det arkeologiske tilfanget økte, ble det imidlertid klart at nordre Fennoskandia hadde hatt en steinalder som skilte seg fra den sørskandinaviske. Spesielt ble det lagt merke til at man i nord ikke hadde lagd redskaper av flint, men i stor grad hadde benyttet skifer som råstoff. I 1860-årene ledet dette to arkeologer, svensken Hans H. Hildebrand og nordmannen Oluf Rygh, til den konklusjonen at det måtte ha eksistert en kulturdualisme i Skandinavia under steinalderen. Ettersom skiferbruken i hovedsak syntes avgrenset til det samiske bosetningsområdet, ble «skiferkulturen» assosiert med samene: «De findes netop hyppigst i Tromsø og Finnmarkens amter, hvor de almindelige stensager er yderst sjeldne; man kan saaledes vel med rimelighed henføre dem til Lapperne» (Rygh, 1867, s. 100). Det er for øvrig interessant å legge merke til hvordan disse to steinslagene, flint og skifer, snart ble tillagt kulturelle meninger langt ut over sine geologiske egenskaper og brukt til å illustrere forskjellene i kulturelle karakteristika og mentalitet mellom skandinavene og samene: Mens flinten var hard og varig og krevde dyktighet, planlegging og hardt arbeid for å omdannes til redskaper, var skiferen bløt og forgjengelig, og det krevdes ingen spesielle ferdigheter, innsats eller planlegging for å bruke den (Furset, 1994, s. 46–47). Selv så seint som i 1941 trakk den ellers så prosamiske arkeologen Gutorm Gjessing fram denne forbindelsen mellom skiferbruk og samisk mentalitet. I et forsøk på å forklare hvorfor man i Nord-Norge ikke hadde anvendt hardere og mer bestandige råstoffer, skriver han:

For en del ligger løsningen sikkert gjemt i det felles-arktiske lynnet. Skiferen er mye lettere å arbeide i enn flint, – det går mye fortere, krever mindre plan og utholdenhet. For med hele sin skippertaksmentalitet gjør arktikeren nødig arbeid som ikke er påkrevd … Kan et redskap greie seg i en snever vending med minst mulig arbeid, er han vel nøydd. Om det er så som så med varigheten tenker han ofte mindre på. (Gjessing, 1941, s. 32–33)

27 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

Avvisningen av en forbindelse mellom samene og steinalderen i Sør-Skandinavia i 1860-årene hadde ikke bare å gjøre med endringer i det empiriske tilfanget. Skiftet var klart påvirket av endringene som nå skjedde i majoritetssamfunnenes politiske og vitenskapelige holdninger til samene (Baglo, 2001). Mens eldre omtaler av samene ofte inneholdt positive karakteristikker, ble de fra nå av i langt større grad preget av nedsettende vurderinger. Denne endringen i synet på «de andre» foregikk i hele den vestlige verden på midten av det 19. århundret, og hadde som konsekvens at de tidligere ofte idealiserte «edle ville» nå ble tilskrevet egenskaper som lat, umoralsk, barnslig og så videre. Endringen hadde sammenheng med gjennombruddet for evolusjonisme og raseteorier, noe som bidro til at sosialdarwinismen vant fotfeste som politisk og ideologisk doktrine i den vestlige verden. Eksempelvis var en av implikasjonene av Nilssons teori om samene som Skandinavias urbefolkning, at det var de som hadde bygd de store gravmonumentene (megalittene). Tatt i betraktning den endrede oppfatningen

Figur 1 Kniver og spydspisser typisk for «skiferkulturen» .