2.4 Raseforskning og innvandringsveier

30 Samenes historie fram til 1750

dersom vi ser det i lys av samtidens syn på samene som statiske, uten evne til kulturelle og teknologiske endringer. Brøgger så den arktiske steinalderen som et nordskandinavisk og baltisk foretak, som foruten skiferteknologien var representert ved en spesiell type keramikk samt helleristninger. Dette var elementer som i historisk tid var fraværende i den samiske kulturen, derfor kunne den ikke være samisk:

Det vides ikke, at lapperne nogensinde har havt en så utstrakt keramisk industri som den der møter oss i den arktisk-baltiske bopladsrække, heller ikke at lapperne har ridset sådanne figurfremstillinger på fjeldsider som de helleristninger vi gjennemgik fra det arktiske område. Endelig vides det ikke at lapperne har havt en så forholdsvis høitstående stenindustri som skiferspidsene, knivene og øxerne viser os. (Brøgger, 1909, s.165)

At samene, på linje med de «historiske» skandinaviske folkene skulle ha kunnet endre sine kulturelle uttrykk og sin teknologi, ble ansett som utenkelig, derfor kunne ikke dagens samer være «skiferkulturens» etterkommere. Brøgger fant det dessuten på forhånd urimelig «at anta at lapperne, hvis kultur er bundet til den halvtæmmede ren, har havt tid og anledning til at utvikle en sådan keramikk og stenindustri» (Brøgger, 1909, s. 165).

2.4 raseForskning og innvandringsveier

Fra cirka 1910 til 1960 beskjeftiget arkeologer og historikere seg i liten grad med samisk fortid. Samstemmigheten om at de var et fremmed østlig folk tydeliggjorde deres status som en etnografisk kategori. Som arkeologen Haakon Schetelig uttalte i 1925: «I det hele tatt har Lapperne neppe hat nævneværdig betydning for de ældste skandinaviske kulturperioder» (Schetelig, 1925, s. 31). Det var imidlertid en annen forskningsgrein som i denne perioden bemerket seg i utforskningen av spørsmålet om samenes opprinnelse: den fysiske antropologien. Gjennom identifikasjon av «typiske» samiske og nordiske rasetrekk, primært basert på kranieform, ville man på sikkert fysisk grunnlag etterspore hvilke raser som først bebodde nordområdene. Data om dette kom dels fra skjelettmateriale hentet fra kristne og før-kristne begravelser, dels fra målinger utført på levende individer. I begge tilfeller ble etiske hensyn satt til side, og målingene ble dertil utført på måter som ble oppfattet som svært støtende og nedverdigende for den samiske befolkningen (Evjen, 1997; A. Schanche, 2000).

31 Kapittel 2 Skiftende syn på samenes opprinnelse

Det mest kjente arbeidet som kom ut av dette, var K.E. Schreiners tobindsverk Zur Osteologie der Lappen (1931, 1935). Her tar han blant annet opp hvilken rase samene tilhørte, og deres mulige opphav. I likhet med antropologer før ham mente han at de mest «typiske» samiske rasetrekkene var de som klarest avvek fra den nordiske rasens idealtrekk. Han så for seg en felles urrase av seinere protosamer, protoalpiner (hvorfra blant annet deler av den vestlandske befolkningen stammet) og protomongoler i Nord-Europa. Mens protoalpinerne trengte mot vest og protomongolene mot øst, der begge over tid spesialiserte seg, fant protosamene seg et «urhjem» i det seinere Ural, der de «lukket seg» mot videre spesialisering. Herfra innvandret de seinere til Finland og den skandinaviske halvøya (A. Schanche, 2000, s. 47). I et seinere arbeid hevdet Schreiner også at en urnordisk folketype, og ikke samene, var den opprinnelige befolkningen i Finnmark (Schreiner, 1940). Dette baserte han på formen til en hodeskalle funnet i en grav fra yngre steinalder i Nyelv i Varanger. Ifølge Schreiner vitnet denne om et urnordisk folk som i slutten av steinalderen var blitt isolert fra sine sørlige stammefrender og etter hvert absorbert av innvandrende folk av samisk og østbaltisk type. Dette skulle forklare den raseblandingen man seinere mente å kunne påvise.

Et viktig arkeologisk arbeid om samenes opprinnelse kom også i denne perioden. I 1929 presenterte den svenske arkeologen Gustaf Hallström en hypotese om hvordan og når den samiske innvandringen til Skandinavia hadde skjedd. Hans teori fikk stor innflytelse og har vunnet betydelig gehør langt opp mot våre dager. Hallström støttet Brøgger i hans avvisning av forbindelsen mellom samene og skiferkulturen, og han hevdet at steinalderen i Nord-Skandinavia var båret av det samme folket som levde i sør:

Norrlands och Lapplands stenålder bör ses som en direkt utlöpare av den syd- och mellansvenska stenåldern, och ingen annan ras eller raser än dem, som levat i Syd- och Mellansverige bör tänkas ha levat i Norrland och Lappland. Vidare att av det arkeologiska materialet att döma intet spår finnes av någon kultur- eller redskapsform, som kan härledas til lapparna eller lapparnas forfäder. (Hallström, 1929, s. 56)

Det var mangel på flint som gjorde at skiferen ble tatt i bruk som råstoff i nord, og dette hadde derfor ingen etniske implikasjoner. Hallström tilskrev samenes tilstedeværelse en migrasjon som hadde funnet sted i førromersk og romersk jernalder (ca. 500 f.Kr. – 200 e.Kr.). En klimatisk forverring hadde da ført til en avfolkning av store områder av det nordlige Skandinavia, og

32 Samenes historie fram til 1750

dette åpnet land for et fremmed, østlig («urlappisk») innlandsfolk som opprinnelig hadde tilhold i de nordlige grensetraktene mellom dagens Finland og Russland. Arkeologisk var denne innvandringen markert gjennom østlige bronseartefakter og asbestkeramikk.

En annen arkeolog som i mellomkrigstiden tok opp spørsmålet om samenes opprinnelse, var Gutorm Gjessing. Han imøtegikk i arbeidet Fra steinalder til jernalder i Finnmark (Gjessing, 1935) Hallströms konklusjon om at samene kunne ha innvandret så seint, spesielt dersom de var et innlandsfolk. Dette fordi han allerede i siste årtusen før Kristus mente å kunne se en fullt utviklet samisk kystkultur i Finnmark. Gjessing antyder i flere arbeider en forbindelse mellom samene og den forutgående steinalderbefolkningen i nord, men hans konklusjoner er vage og til dels selvmotsigende. I likhet med den gjengse oppfatningen kunne han snart oppfatte de eldste samiske funnene (bl.a. kjelmøymaterialet) som preget av østlige «drag» eller kulturlån, og dertil karakterisere dette som et «fremmed innslag i Finnmark» (Gjessing, 1935, s. 70). I en annen sammenheng antydet han likevel en forbindelse mellom den samiske «urrasen» og Komsakulturen fra eldre steinalder (Gjessing, 1941, s. 74–75). Mange av Gjessings og andre kulturhistorikeres slutninger var preget av den dominerende stillingen som raseforskningen hadde i deres samtid. Der det arkeologiske kildetilfanget manglet eller ikke syntes å gi klare nok svar, ble i siste instans troen på etnisitet som et biologisk, rasemessig fenomen det avgjørende (Schanche, 2000).

Den fysiske antropologiens sterke posisjon med tanke på spørsmålet om samenes opprinnelse fortsatte langt inn i etterkrigstiden. I forbindelse med arkeologen Povl Simonsens store arkeologiske undersøkelser i Varanger i 1950-årene, foretok antropologene Getz og Torgersen en ny vurdering av foreliggende og nyfunnet skjelettmateriale fra forhistorisk tid. Deres konklusjon var i likhet med Schreiners fra 1940 at Finnmark i yngre steinalder hadde vært bebodd av en urnordisk befolkningstype (Getz & Torgersen, 1959). I sin tolkning av skjelettfunnene ut fra den arkeologiske konteksten de inngikk i, kom imidlertid Povl Simonsen til en annen tolkning (Simonsen, 1959). Han fant her ingenting som tydet på kontakter med sørskandinavisk steinalder. Tvert om så han en klar kontinuitet mellom steinalder og (samisk) jernalder i Varanger. Han karakteriserte da også kulturpreget på disse steinalderfunnene som «protosamisk». Samme sted kommer Simonsen med et utsagn som for første gang stiller spørsmål ved forestillingen om samisk etnisitet som et kulturelt eller biologisk «ferdigprodukt» som på et eller annet tidspunkt via innvandring ble introdusert på den nordiske scenen. Etter å ha diskutert de fysiske antropologiske resultatene og antydet muligheten for flere «rasekomponenter» i den samiske befolkningen skriver han: