Vokteren av tapte ting
Ruth Hogan
Vokteren av tapte ting Oversatt av Toril Hanssen, MNO
Ruth Hogan Originalens tittel: The Keeper of Lost Things Oversatt av Toril Hanssen Copyright © Tilbury Bean Books Ltd 2017 First published in Great Britain in 2017 by Two Roads An imprint of John Murray Press An Hachette UK Company Ruth Hogan asserts the moral right to be identified as the author of this work Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-52230-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Bill, min trofaste støttespiller, og prinsesse Tilly Bean.
Men den som er redd for å kjenne tornen Bør aldri trakte etter rosen – Anne Brontë
Kapittel 1
Charles Bramwell Brockley reiste alene og uten billett med 14.42-toget fra London Bridge til Brighton. Huntley & Palmer-kjeksboksen han reiste i, vippet faretruende på kanten av setet da toget stoppet med et rykk på stasjonen i Haywards Heath. Men akkurat før den veltet og falt ned på gulvet i vognen, ble den grepet av to trygge hender. Han var glad for å være hjemme. Padua var en viktoriansk teglsteinsvilla, med slyngende kaprifol og klematis oppetter den bratte gavlen over inngangspartiet. En stor, sval, roseduftende hall ønsket ham velkommen inn fra den blendende ettermiddagssolen. Han satte fra seg vesken, la nøklene på plass i skuffen i hallbordet og hengte panamahatten på stumtjeneren. Han var sliten inn til margen, men det stille huset var en lindring. Stille, men ikke tyst. Jevn tikking fra et gulvur og en svak dur fra et gammelt kjøleskap hørtes, og et sted i hagen sang en svarttrost. Men huset var helt uten teknologisk tinnitus. Det var ingen datamaskin der, ikke noen TV, ingen DVD eller CD-spiller. Bare en gammel bakelitt-telefon i hallen og en radio dannet forbindelse til utenverdenen. På kjøkkenet lot han vannet renne til det var iskaldt før han fylte et glass. Det var for tidlig for gin og lime. Laura hadde gått hjem for dagen, men hun hadde lagt igjen en lapp og satt en skinkesalat i kjøleskapet til ham til kvelds. En engel. Han helte i seg vannet. Ute i hallen tok han en enkel nøkkel opp av bukselommen og låste opp en tung eikedør. Han løftet vesken opp fra gulvet, gikk inn i rommet og lukket døren mykt bak seg. Hyller og skuffer, hyller og skuffer, hyller og skuffer. 9
Tre vegger var helt dekket, og hver hylle bugnende og hver skuff full av alskens mismodige gjenstander samlet gjennom førti år, merket og gitt et oppholdssted. Blondegardiner i de franske vinduene spredte og dempet det skarpe lyset fra ettermiddagssolen. Støvfnugg glitret i en stråle som kom fra glipen mellom dem, og skar gjennom skyggene. Mannen tok Huntley & Palmer-boksen opp av vesken og satte den varsomt på et stort mahognibord, den eneste tomme flaten i rommet. Han tok av lokket og gransket innholdet, en lysegrå masse med konsistens som grovkornet sand. Han hadde strødd noe lignende for mange år siden i rosehagen bak huset. Men dette kunne da ikke være levningene av et menneske? Gjenglemt i en kjeksboks på et tog? Han satte lokket på igjen. Han hadde forsøkt å levere boksen inn på stasjonen, men billettøren var skråsikker på at det bare var avfall, og ba ham legge den i nærmeste søppeldunk. «Du vil ikke tro alt det skrotet folk legger igjen på togene,» sa han og sendte Anthony vekk med et skuldertrekk. Ingenting forbauset Anthony lenger, men tap, stort eller lite, gjorde alltid inntrykk på ham. Fra en skuff tok han opp en brun bagasjelapp og en fyllepenn med gullsplitt. Han skrev sirlig med svart blekk, først dato og klokkeslett, deretter stedet – helt nøyaktig: Huntley & Palmer kjeksboks inneholdende kremeringsaske? Funnet i vogn nr. seks forfra på 14.42-toget fra London Bridge til Brighton. Avdøde ukjent. Vær velsignet og hvil i fred. Han strøk kjærlig over lokket på boksen før han fant en åpning på en av hyllene og skjøv den forsiktig på plass. Gulvuret i hallen slo og fortalte at det var tid for gin og lime. Han hentet isbiter og limejuice i kjøleskapet og bar begge deler ut i hageværelset på et sølvbrett sammen med et grønt cocktailglass og en liten skål oliven. Han var ikke sulten, men håpet at dette skulle vekke appetitten. Han ville ikke skuffe Laura og la den omhyggelig tilberedte salaten 10
hennes stå igjen. Han satte brettet fra seg og åpnet vinduet ut mot hagen på baksiden av huset. Grammofonen var en nydelig sak i tre, med et flott, svunget gyllent horn. Han løftet stiften og satte den forsiktig ned på den lakrisfargede platen. Al Bowllys stemme fløt gjennom luften og ut i hagen i konkurranse med svarttrosten. The Very Thought of You. Det hadde vært deres sang. Han lot de lange, skranglete bena få hvile i en behagelig ørelappstol av lær. I sine velmaktsdager var han like kraftig som han var høy og en imponerende skikkelse, men alderen hadde krevd sitt, og han var avmagret, så nå lå huden nesten rett over knoklene. Med glasset i den ene hånden skålte han med kvinnen på det sølvinnrammede fotografiet han hadde i den andre. «Skål, kjæresten min!» Han tok en slurk av drinken og kysset kjærlig og lengselsfullt det kalde glasset på bildet før han satte det på sidebordet ved stolen igjen. Hun var ikke en klassisk skjønnhet – en ung kvinne med bølget hår og store, mørke øyne som skinte, selv på et gammelt svart-hvitt fotografi. Men hun var så slående, og hadde en tilstedeværelse som fremdeles, etter alle disse årene, strålte ut og fortryllet ham. Hun hadde vært død i førti år, men hun var fremdeles hans liv, og da hun døde, fant han sin livsoppgave. Med hennes død ble Anthony Peardew Vokteren av tapte ting.
Kapittel 2
Laura hadde vært fortapt; fortumlet, helt uten fotfeste. Holdt oppe, men bare så vidt, på en bedrøvelig blanding av lykkepiller, Pinot Grigio og benektelse av at ting skjedde. Slikt som at Vince hadde en annen. Anthony Peardew og huset hans ble hennes redning. Mens hun svingte inn og parkerte utenfor huset, regnet hun ut hvor lenge hun hadde jobbet der – fem, nei, nesten seks år. Hun hadde sittet på venteværelset hos legen og blafret nervøst gjennom bladene da en annonse i Lady fanget blikket: Husholderske/personlig assistent søkes av mannlig forfatter. Skriftlig søknad bes sendt til Anthony Peardew – Postboks 27312. Hun hadde gått inn på venteværelset i den hensikt å be om flere piller som kunne gjøre den triste tilværelsen hennes mer utholdelig, og gått ut derfra fast bestemt på å søke en stilling som, skulle det vise seg, forandret livet hennes. Idet hun vred om nøkkelen i låsen og gikk inn ytterdøren, la freden i huset seg om henne, som alltid. Hun gikk ut på kjøkkenet, fylte kjelen og satte den på platen. Anthony var nok ute og gikk formiddagstur. Hun hadde ikke sett ham i det hele tatt dagen før. Han hadde vært i London for å snakke med advokaten sin. Mens hun ventet på at kjelen skulle koke, så hun gjennom den sirlige stabelen papirer han hadde lagt igjen til henne: et par regninger som skulle betales, noen brev som skulle besvares på hans vegne, og 12
en beskjed om å bestille time hos legen hans. Hun kjente et stikk av uro. Hun hadde forsøkt å lukke øynene for mattheten som hadde seget over ham de siste månedene, slik et vakkert portrett falmer og blir uklart når det har hengt for lenge i skarpt sollys. Da hun kom til intervju hos ham for alle de årene siden, var han høy og muskuløs, med tykt, mørkt hår, tanzanittfargede øyne og en stemme som James Mason. Hun trodde han var mye yngre enn sine åtteogseksti år. Laura var blitt forelsket både i mr. Peardew og huset omtrent rett etter at hun gikk inn døren. Det var ikke romantisk kjærlighet hun følte for ham, mer et barns kjærlighet til en yndlingsonkel. Hans milde styrke, rolige væremåte og utsøkt kultiverte vesen var egenskaper hun, om enn litt sent, hadde kommet til å sette pris på hos en mann. Hans nærvær gjorde henne alltid i godt humør og fikk henne til å verdsette livet på en måte hun ikke hadde gjort på lenge. Han var en betryggende konstant på linje med Radio 4, Big Ben og «Land of Hope and Glory». Men alltid en anelse fjern. Det var en del av ham han aldri avslørte, noe han alltid holdt for seg selv. Det var Laura glad for. For henne hadde intimitet, både fysisk og følelsesmessig, bestandig betydd en skuffelse. Mr. Peardew var den perfekte arbeidsgiver og ble etter hvert Anthony, en kjær venn. Men en som aldri kom for nær. Når det gjaldt Padua, var det brettbrikken som gjorde at Laura forelsket seg i huset. Anthony hadde servert te under intervjuet. Han tok den med inn i hageværelset: kanne med tevarmer, melkemugge, sukkerskål og sukkerklype, kopper og skåler, teskjeer i sølv, tesil med holder. Alt sammen på et brett med brettbrikke. I skinnende hvit lin med blondekant. Brettbrikken var utslagsgivende. Padua var tydeligvis et hus der alt dette, brettbrikken inkludert, tilhørte dagliglivet; og mr. Peardew var en mann med et dagligliv som var nøyaktig det Laura lengtet etter. Da hun og Vince var gift, hadde han ertet henne fordi hun prøvde å innføre slike ting i hjemmet deres. Hvis han ble nødt til å lage teen sin selv, la han fra seg den brukte teposen på oppvaskbrettet, uansett hvor mange 13
ganger Laura ba ham legge den i søppelbøtten. Han drakk melk og fruktjuice rett fra kartongen, satt med albuene på bordet når han spiste, holdt kniven som en penn og snakket med mat i munnen. Hver for seg var det småting, i likhet med de mangfoldige andre småtingene han sa og gjorde, og som Laura prøvde å ignorere, men som irriterte henne inderlig. I årenes løp økte de både i antall og hyppighet inntil de gjorde henne hard og knuste hennes spede ambisjoner om bare beskjedne biter av det livet hun i sin tid hadde fått skimte hjemme hos skolevenner. Da Vinces erting omsider surnet og ble til hån, ble en brettbrikke i hans øyne bare latterlig. Og det samme ble Laura. Intervjuet fant sted den dagen hun fylte femogtredve, og var forbausende kort. Mr. Peardew spurte hvordan hun ville ha teen, og skjenket den. Deretter kom det nesten ingen flere spørsmål fra noen av partene før han tilbød henne jobben, og hun takket ja. Det var den perfekte bursdagsgave og vekket nytt håp hos Laura. Plystringen fra kjelen avbrøt minnene. Laura tok teen, en støvklut og litt møbelpolish med inn i hageværelset. Hun kunne ikke fordra rengjøring hjemme, særlig ikke når hun bodde sammen med Vince. Men her var det en kjærlighetshandling. Da hun kom til Padua, var huset og inventaret lett forsømt. Ikke skittent eller shabby, bare litt ustelt. Flere av rommene var ubrukte. Anthony tilbrakte mesteparten av tiden i hageværelset eller på kontoret og hadde aldri overnattingsgjester i gjesterommene. Med myk hånd hadde Laura kjælt huset til live igjen, rom for rom. Bortsett fra kontoret. Hun hadde aldri vært på kontoret. Anthony hadde sagt fra starten av at ingen andre enn ham fikk gå inn dit, og når han ikke var der, låste han døren. Det hadde hun aldri stilt spørsmål ved. Men alle de andre rommene holdt hun skinnende rene og luftige og klare til å ta imot hvem som helst, selv om det aldri kom noen. I hageværelset tok Laura opp det sølvinnrammede fotografiet og gned glasset og sølvet til det skinte. Anthony hadde fortalt henne at kvinnens navn var Therese, og Laura 14
visste at han måtte ha elsket henne dypt, for fotografiet av henne var det ene av bare tre som sto fremme i hele huset. De andre var to eksemplarer av et bilde av Anthony og Therese sammen, ett hadde han på et lite bord ved sengen sin, det andre på toalettbordet i det store soverommet mot baksiden av huset. I alle de årene hun hadde kjent ham, hadde hun aldri sett ham se så lykkelig ut i levende live som han gjorde på det fotografiet. Det siste Laura gjorde da hun forlot Vince, var å hive det store, innrammede bryllupsbildet i søppelbøtten. Men ikke før hun hadde trampet på det og most glasskårene inn i det glisende fjeset hans med hælen. Selina fra «Service» kunne bare ta ham. Velbekomme. Han var en sann og gjennomført drittsekk. Det var første gang hun virkelig innrømmet det, også for seg selv. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre. Hun følte seg bare trist fordi hun hadde kastet bort så mange år med ham. Men med en ufullført utdannelse, ingen ordentlig arbeidserfaring og ingen andre måter å forsørge seg på, hadde hun ikke hatt så mange valgmuligheter. Da Laura hadde gjort seg ferdig i hageværelset, gikk hun ut i hallen og begynte å gå opp trappen mens hun strøk over det gylne, blanke svungne gelenderet av tre med støvkluten. Hun hadde ofte vært nysgjerrig når det gjaldt kontoret; naturligvis hadde hun det. Men hun respekterte Anthonys privatliv, slik han respekterte hennes. Ovenpå var soverommene, og det største var også det peneste, med et stort karnappvindu med utsikt over bakhagen. Det var det rommet Anthony en gang hadde delt med Therese, men nå sov han i det mindre rommet ved siden av. Laura åpnet vinduet for å lufte. Rosene i hagen nedenfor sto i fullt flor: bølgende klynger av høyrøde, rosa og kremfargede kronblad, omkranset av bed med brusende, fjærlette peoner, iblandet høy, rank, safirblå ridderspore. Roseduften steg opp med den varme luften, og Laura åndet dypt inn og nøt den berusende angen. Men i dette rommet duftet det alltid av roser. Selv midt på vinteren, når hagen var frosset og sov og vinduene dekket av frost. Laura rettet seg opp og strøk over 15
det allerede glatte sengeteppet og ristet putene på ottomanen. Toalettbordsettet i grønt glass glitret i solen, men fikk likevel et kjærlig strøk med støvkluten. Men ikke alt i rommet var perfekt. Den lille blå emaljeklokken hadde stoppet igjen. 11.55 og ingen tikking. Hver dag stoppet den på samme klokkeslett. Laura så på uret sitt og stilte viserne på klokken. Hun trakk det forsiktig opp med den lille nøkkelen til det igjen tikket lavt, før hun satte det på plass på toalettbordet. Et smekk idet ytterdøren gikk igjen fortalte at Anthony var tilbake fra turen sin. Så hørte hun døren til kontoret bli låst opp, åpnet og lukket. Det var en rekkefølge av lyder Laura kjente godt. På kjøkkenet laget hun en kanne kaffe, som hun satte på et brett sammen med kopp og skål, en fløtekanne i sølv og et fat med havrekjeks. Hun tok brettet med ut i hallen, banket lavt på døren til kontoret og rakte brettet til Anthony da den ble åpnet. Han så trøtt ut: mer sliten enn oppkvikket av turen. «Takk, kjære.» Bedrøvet la hun merke til at han skalv litt på hendene da han tok imot brettet. «Er det noe spesielt du har lyst på til lunsj?» spurte hun lokkende. «Nei, nei. Jeg er sikker på at det du velger, blir deilig.» Døren ble lukket. Tilbake på kjøkkenet vasket Laura opp det skitne kruset som hadde havnet i vasken, og utvilsomt var lagt igjen der av Freddy, gartneren. Han hadde begynt å jobbe ved Padua et par år tidligere, men de møttes sjelden, egentlig til Lauras skuffelse, for hun hadde en følelse av at det kunne være hyggelig å bli bedre kjent med ham. Han var høy og mørk, men ikke pen nok til å være en klisjé. Han hadde et svakt, loddrett arr mellom nesen og overleppen og trakk munnen litt til den ene siden, men det var på en eller annen måte et pluss, ikke et minus, og ga ham et særegent, sjarmerende, skjevt smil. Han var absolutt hyggelig når de støtte på hverandre, men ikke mer enn høfligheten krevde, og oppmuntret ikke Laura til å prøve å bli venner med ham. 16
Laura tok fatt på stabelen med papirer. Brevene ville hun ta med hjem og skrive inn på laptopen. Da hun begynte å jobbe for Anthony, korrekturleste hun manuskriptene hans før hun så skrev dem på en gammel elektrisk skrivemaskin, men han hadde sluttet å skrive for flere år siden, og hun savnet det. Da hun var yngre, hadde hun sett for seg en karriere med skriving – romaner eller kanskje journalistikk. Hun hadde alle mulige slags planer. Hun var skoleflink og hadde stipend til en lokal pikeskole og deretter plass ved et universitet. Hun kunne ha – og burde ha – skapt seg et godt liv. Men i stedet møtte hun Vince. I en alder av sytten var hun fremdeles sårbar og påvirkelig, usikker på sitt eget verd. Hun trivdes på skolen, men stipendet betydde at hun aldri følte seg helt på rett plass. Faren, som var fabrikkarbeider, og moren, som jobbet i butikk, var umåtelig stolte av sin flinke datter. De skrapte sammen penger så de kunne kjøpe alt som hørte til den dyre skoleuniformen hennes; urimelige unødvendigheter som inne- og utesko. Alt måtte være nytt. Ikke noe arvet eller brukt for deres jente, og hun var virkelig takknemlig. Hun visste bare altfor godt hva foreldrene hadde ofret. Men det var ikke nok. Det var aldri nok å være intelligent og ulastelig antrukket for å gli sømløst inn blant de normgivende i skolesamfunnet. Jenter som tok utenlandsferier, teaterbesøk, middagsselskaper og helger med seiling for gitt. Hun fikk naturligvis venner, jenter som var snille og sjenerøse, og hun tok imot innbydelsene til å overnatte på gods hos deres snille og sjenerøse foreldre. Gods der te ble servert i kanner, toast i stativ, smør i skåler, melk i mugger og syltetøy med sølvskje. Hus som hadde navn og ikke nummer, som hadde terrasser, tennisbaner og planteskulpturer. Og brettbrikker. Hun fikk se et annet slags liv og ble fortryllet. Forhåpningene steg. Hjemme var melken på flaske, margarinen i esken, sukkeret i posen og teen i kruset tyngende steiner i lommene og trakk henne ned. I en alder av sytten falt hun ned i tomrommet mellom de to verdenene og hørte ikke lenger ordentlig hjemme noe sted. Så møtte hun Vince. 17
Han var eldre, pen å se på, selvbevisst og ambisiøs. Hun ble smigret av oppmerksomheten hans og imponert av sikkerheten. Vince var sikker på alt. Han hadde til og med gitt seg selv et kallenavn: Vinnie den Uovervinnelige. Han var bilforhandler og kjørte en rød Jaguar E-Type; en klisjé på hjul. Lauras foreldre ble stille fortvilet. De hadde håpet at utdannelsen hennes skulle bli nøkkelen til et bedre liv for henne, et liv bedre enn deres. Et liv som kunne leves og ikke bare krevde kamp. De forsto seg kanskje ikke på brettbrikker, men de visste at det livet de ønsket for Laura, handlet om mer enn bare penger. For Laura hadde det aldri handlet om penger. For Vinnie den Uovervinnelige handlet det alltid bare om penger og status. Vince brukte ikke det første døpenavnet sitt, Ackroyd, men det gjorde Lauras far, som snart hadde sitt eget private kallenavn for ham: Akk og V. Flere ulykkelige år senere lurte Laura ofte på hva det var Vince hadde sett i henne. Hun var pen, men ikke vakker, i hvert fall ikke i kategorien perlerad, pupper og rompe som han ellers likte så godt. De jentene Vince vanligvis gikk ut med, var av den sorten som var like løs i trusene som de var løse i kjeften. Kanskje han hadde sett henne som en utfordring. Eller noe nytt. Uansett hva det var, var det nok for ham å tro at hun kom til å bli en god kone for ham. Hun fikk etter hvert en mistanke om at frieriet hans berodde like mye på statusbegjær som på fysisk begjær. Vince hadde penger nok, men det alene var ikke tilstrekkelig til å få innpass i frimurerlogen eller bli valgt til formann i golfklubben. Laura skulle med sine pene manerer og privatskoleutdannelse gi pengene hans en duft av den fine verden. Han skulle bli sørgelig skuffet. Men ikke så mye som Laura. Da hun først oppdaget at Vince hadde en affære, var det lett å gi ham skylden for alt; se ham som en Austen-aktig levemann og seg selv som den dydige heltinnen som satt hjemme og strikket dorulltrekk eller sydde bånd på kysen. Men innerst inne visste Laura at det egentlig var fiksjon. I fortvilet trang til å slippe vekk fra en trøstesløs virkelighet hadde hun bedt legen om å få antidepressiva, men han 18
forlangte at hun måtte snakke med en terapeut før han ga henne pillene. For henne var det bare et middel for å nå målet. Hun var sikker på at hun skulle seile inn hos en liten mus av en middelaldrende polyester-Pamela og med største selvfølge få foreskrevet resepten. I stedet kom hun til en utfordrende, elegant kledd blondine ved navn Rudi, som tvang henne til å se noen ubehagelige kjensgjerninger i øynene. Hun ba Laura lytte til stemmen i hodet sitt, stemmen som trakk frem brysomme sannheter og reiste besværlige spørsmål. Rudi kalte det ’å få kontakt med sitt indre språk’ og sa at det ville bli ’en svært givende erfaring for Laura’. Laura kalte det å omgås Sannhetsfeen og fant det like givende som å høre på en yndlingsplate med hakk. Sannhetsfeen hadde en svært mistenksom natur. Hun beskyldte Laura for å ha knelt under vekten av foreldrenes forventninger, og giftet seg med Vince delvis for å slippe å gå på universitetet. Etter hennes mening var Laura redd for å begynne å studere i tilfelle hun skulle stryke; redd for å stå på sine egne to ben i tilfelle hun skulle tryne. Hun kom også inn på det triste minnet om Lauras spontanabort og påfølgende, nærmest tvangsmessige og i siste instans mislykkede forsøk på å få barn. Sannhetsfeen gjorde sant å si Laura urolig. Men da hun fikk lykkepillen, sluttet hun å høre etter. Gulvuret i hallen slo ett, og Laura begynte å finne frem ingrediensene til lunsj. Hun pisket sammen egg, revet ost og friske urter fra hagen, helte blandingen i en stekepanne på komfyren og sto og så på at den skummet og boblet før den stivnet til en luftig, gyllen omelett. Brettet dekket hun med en stivet, hvit linserviett, kniv og gaffel i sølv og et glass hyllebærsaft. I døren inn til kontoret byttet hun det mot brettet Anthony rakte henne med restene av formiddagskaffen hans. Kjeksen var urørt.
Kapittel 3 Eunice Førti år tidligere … Mai 1974 Hun hadde bestemt seg for den koboltblå filthatten. Bestemoren hadde en gang sagt til henne at hvis man var stygg, kunne man skylde på genene, og var man uvitende, på utdannelsen, men det fantes absolutt ingen unnskyldning for å være kjedelig. Skolen hadde vært kjedelig. Eunice var flink, men rastløs, hun kjedet seg for mye i timene til å gjøre det bra. Hun ville ha spenning, et mindre livløst liv. Kontoret hvor hun jobbet, var kjedelig, fullt av kjedelige mennesker, og arbeidet var kjedelig: endeløs maskinskriving og arkivering. Foreldrene kalte det respektabelt, men det var bare et annet ord for kjedelig. Bare i filmer og bøker fant hun frihet og fikk luft under vingene. Hun leste som gjaldt det livet. Eunice hadde sett en annonse i Lady: Etablert forlegger søker assistent. Elendig lønn, men aldri et kjedelig øyeblikk! Jobben var åpenbart ment for henne, og hun søkte samme dag. Hun skulle til intervju klokken 12.15 og hadde sørget for å ha rikelig tid til å komme seg dit, så nå kunne hun spasere rolig resten av veien og suge inn synet og lydene av byen til fremtidige minner. Det var trengsel i gatene, og Eunice tråklet seg gjennom den jevne strømmen av mennesker, nå og da slått av en skikkelse som av en eller annen grunn stakk seg ut i den ensformige mengden. Hun nikket til den plystrende kelneren som feide fortauet utenfor Swish Fish-restauran20
ten, og smatt til side for å unngå en ubehagelig kollisjon med en fet og svett turist som var så opptatt av å studere kartboken at hun ikke så hvor hun gikk. Hun merket seg og smilte til en høy mann som sto og ventet på hjørnet til Great Russell Street, fordi han så hyggelig, men bekymret ut. Idet hun passerte ham, registrerte hun alt ved ham. Han var velbygd og pen, med blå øyne og auraen til en god mann. Han så nervøst på klokken og speidet opp og nedover gaten. Han ventet helt tydelig på noen som kom for sent. Eunice var fremdeles tidlig ute. Klokken var bare 11.55. Hun ruslet videre. Tankene vandret til det forestående intervjuet og intervjueren. Hun håpet at han lignet den ventende mannen hun hadde gått forbi på hjørnet. Men kanskje det var en kvinne: en kvass, spiss, utbrettet binders av en kvinne med svart, bobbet hår og rød leppestift. Da hun kom til den blanke, grønne døren på adressen hun hadde fått oppgitt i Bloomsbury Street, merket hun nesten ikke sammenstimlingen på fortauet på den andre siden og ulingen fra en sirene i det fjerne. Hun ringte på og ventet; ryggen rak, føttene samlet og hodet løftet. Hun hørte lyden av føtter i byks ned trappen, og døren ble slått opp. Eunice ble forelsket i mannen i det samme hun så ham. Enkeltvis var det ikke noe spesielt ved de fysiske komponentene: middels høyde, middels bygning, lysebrunt hår, vennlig ansikt, to øyne og to ører, én nese og én munn. Men i sammensetning ble de som ved trolldom til et mesterverk. Han grep hånden hennes som om han ville redde henne fra å drukne og dro henne etter seg opp trappen. Andpusten av anstrengelse og begeistring hilste han på henne på veien opp med ordene: «Du må være Eunice. Kjempehyggelig å møte deg. Kall meg Bomber. Det gjør alle.» Kontoret de braste inn i på toppen av trappen, var stort og lyst og svært velorganisert. Veggene var kledd med hyller og skuffer, og under vinduet sto tre arkivskap. Eunice så til sin forundring at de var merket «Tom», «Dick» og «Harry». «Etter tunnelene,» forklarte Bomber, som fulgte blikket 21
hennes og registrerte det spørrende ansiktet. Ansiktet var like spørrende. «Den store flukten? Steve McQueen, Dickie Attenborough, jordsekker, piggtråd og en motorsykkel?» Eunice smilte. «Du har sett den, altså? Fantastisk film!» Han begynte å plystre kjenningsmelodien. Eunice hadde bestemt seg. Det var definitivt jobben for henne. Hun ville lenke seg til et av arkivskapene for å sikre seg den om nødvendig. Det slapp hun heldigvis. Det var åpenbart nok at hun hadde sett Den store flukten og var en fan. Bomber laget en kanne te til dem på det lille kjøkkenet i tilknytning til kontoret for å feire ansettelsen hennes. En rar rullende skramling fulgte etter da han kom inn i rommet igjen. Lyden stammet fra en liten gyllenbrun og hvit terrier med det ene øret hengende ned og en brun lapp over det venstre øyet. Han satt på en tretralle med to hjul og trakk seg fremover ved å gå på forlabbene. «Hils på Douglas. Min høyre hånd. Øh, hund.» «God ettermiddag, Douglas.» Eunice hilste høytidelig på ham. «Bader, formoder jeg.» Bomber hamret henrykt nevene i bordet. «Jeg visste med en gang at du var den rette. Hvordan vil du ha teen?» Mens de drakk te og spiste kjeks (Douglas drakk fra en skål) fikk Eunice vite at Bomber hadde funnet Douglas forlatt som valp etter at han var blitt påkjørt av en bil. Dyrlegen hadde anbefalt avlivning, men Bomber tok ham med hjem i stedet. «Jeg har laget kjerra selv. Den er mer av en Morris 1000 Traveller enn en Mercedes, men den gjør nytten.» De avtalte at Eunice skulle begynne uken etter, med en lønn som var helt akseptabel snarere enn ’elendig’, og at oppgavene hennes omfattet omtrent alt som trengte å gjøres. Eunice var euforisk. Men akkurat da hun samlet sammen tingene sine for å gå, gikk døren opp med et brak og den utbrettede binders-kvinnen skred inn i rommet. Hun var en uelegant sikksakk av nese, albuer og knær der 22
ingen polstring, ikke noe kjøtt myknet konturene, og med et ansikt som i årenes løp hadde fått et permanent hånlig uttrykk. «Jeg ser at den vanskapte lille rotta lever fremdeles,» bemerket hun og viftet mot Douglas med sigaretten mens hun slengte vesken fra seg i en stol. Et skjevt smil flakket over ansiktet da hun fikk øye på Eunice. «Himmel og hav, bror! Ikke si at du har funnet deg en elskerinne.» Hun spyttet ordet ut som om det var en druestein. Bomber svarte henne med matt tålmodighet. «Dette er Eunice, den nye assistenten min. Eunice, dette er min søster, Portia.» Hun målte Eunice opp og ned med kalde grå øyne, men rakte ikke frem hånden. «Jeg burde vel si hyggelig å møte deg, men det ville nok være en løgn.» «I like måte,» kvitterte Eunice. Hun sa det nesten uhørlig, og Portia hadde allerede vendt oppmerksomheten mot broren, men Eunice kunne ha sverget på at hun så Douglas logre med haletippen. Hun overlot Bomber til hans avskyelige søster og gikk ned trappen og ut i den klare ettermiddagssolen. Det siste hun hørte da hun lukket døren etter seg, var Portia, som med en helt annen, men fortsatt vemmelig, smiskende tone sa: «Få høre, vennen, når har du tenkt å utgi boken min?» På hjørnet til Great Russell Street stoppet hun et øyeblikk og husket mannen hun hadde smilt til. Hun håpet at den han skulle møte, ikke hadde latt ham stå og vente altfor lenge. I det samme, halvt skjult av jord og støv ved føttene sine, fikk hun se det glimte i gull og glass. Hun bøyde seg ned og reddet den lille, runde gjenstanden fra rennesteinen og la den trygt i lommen.